Søk i nettsamfunnet

Med bestyrerinnen på utenlandstur, ble det endelig tid for den første skikkelige fjellturen i 2008. Sekken ble pakket, og denne gangen prøvde jeg å pakke lett. Som vanlig går den første turen opp Fidjadalen til Blåfjellenden. Jeg hadde håpet å kunne ta turen tidligere, men forrige uke ble det en kort lavotur, med tung sekk, i samme området. Været 17. mai var bra, men kaldt. Det trakk litt, men det var mulig å gå i bare blusen. Og når sola kom fram, ble det skikkelig vårstemning. Opp mot Månafossen, var det en del tilreisende turister som kikket overrasket på en enslig turgåer. Halvveis opp dalen går stien ned fra Gjertrudjuvet. Det fortelles at navnet kommer av at sønnen på Fed giftet seg med ei hulder med dette navnet, og at huldrene bodde her opp i fjellet. Jeg tror de bor der fortsatt. Og de liker ikke besøk. De siste 6-8 årene, har det rast ned store steiner, som har sperret stien. For 3-4 år siden, oppe i dalen, og da slik at to store steiner havnet mitt i stien. Du må bokstavlig gå rundt steinene. I de senere årene, har rasene kommet i Gjertrudjuvet, slik at stien må legges om. I år var det ikke noen nye ras her. Hadde de gitt opp å skremme meg ut av dalen? Det var da det drønnet opp i fjellet, og bare noen hundre meter lenger inne kom raset. Siden det var spor oppover, gikk jeg videre, men ikke uten å kikke nøye etter nye ras. Jeg hadde gått bak et par, som da jeg traff de på hytta, kunne fortelle at raset hadde gått mellom oss. Turen ned til Mån dagen etter ble ikke så begivenhetsrik, men gikk til gjengjeld i perfekt turvær med sol og forholdsvis kald. Det ble en lett og fin tur nedover. På vei hjem, gjennom Oltedal, kom uværet med sludd og hagel. Det la seg hvitt på markene, og temperaturen var ned mot 1 grad.

En fridag i finværet ble nyttet til en tur i heia. Slike vårturer i varme og sol er en opplevelse. Jeg gikk fra Hunnedalen til Blåfjellenden (600 moh til 875 moh og ned til 600 moh). Det er like mye snø i mai som i juni i fjor. Det er stort sett bart under 700-800moh.

Fredag 25.02 var fantastisk fin i Frafjordheiane. Nesten ikkje eit vindpust og sol fra klår himmel. Tok turen inn frå Hunnedalen. Alle dei vanlege rutene var kvista og eg følgde kvisteruta til Sandvatn turisthytte, ein fin tur i seg sjølv (ca 11km). Turen vidare til Degevass gjekk inn Sandvasskilen og her var det verkeleg varmt. Sidan dette ikkje er ei så veldig vanleg rute, så var det ingen andre i området. Vidare opp Sandvasslega og ned Heimre Halvfardalen til Degevassbu. Her var det nokre folk som hadde gått inn frå Valevatn/Sinnes og den ruta var både kvista og hadde spor. Gjekk så dei 7 kilometrane tilbake til Sandvatn turisthytte. Her var det nokså folksomt og mange som skulle overnatte. Godt føre over Øyarvatnet på tilbaketuren til Hunnedalen. Ein og ein halv time tok det frå Sandvatn turisthytte, men då var det også så godt som mørkt (19.00) Fleire bilde frå turen her: http://breogfjellsport.no/dir/pictures/album_window.php?albumID=262

Jeg gikk gjennom noen gamle bilder. På et av bildene brukte jeg teksten "dette er en av de fineste høstturene jeg vet om". Jeg fant ut at jeg burde dele denne turopplevelsen med andre. Mange tror at Fidjadalen har mye besøk. Det er riktig for den nedre delen med Månafossen og friluftsgarden Mån. Lenge oppe er det ikke mange som går. En del går fra Blåfjellenden og ned, og det er en del som overnatter i telt i dalen. Det er antakelig ikke mange steder som byr på både villmark, gode turopplevelser og godt fiske så nær Stavanger.

Starta litt seint på kjøreturen oppover søndags formiddag. Var oppe ved Øygardstøl kvart over ett, etter ein fin tur over fjellet frå Sirdal. Varmekroheia Det var lite/ingenting med snø nede ved Øygardstølen, så det frista lite å bære skia oppover mot Kjerag. Det blei difor til at eg gjekk innover anleggsvegen mot Akslaråtjørna/Store Tjodanvatnet eit par kilometer lenger oppe. Her var det også godt med snø. Gjekk så vidare mot linkstasjonen oppe på Varmekroheia. Måtte gå eit stykke rundt ein bekkedal, men kom opp på toppen kvart på tre. Her blåste det godt! Bak den eine hytteveggen var det imiddlertid ganske varmt i sola, og nistepakken blei opna. Mot Kjerag Vidare tenkte eg meg mot sommaruta som går mellom Langavatn turisthytte og Kjerag, og alt etter forholda, følge den i den eine eller andre retningen. Landskapet i dette området er ikkje alltid like lett å ta seg fram i, med ein mengde med kryssane smådalar og bekkedalar. Det er også mange bratte skrenter. Utfrå kartet såg det greit ut å kome ned mellom vatn 1076 og 1081. Det viste seg lettare tenkt enn gjort, då det her var svært bratt ned. Fann imiddlertid ein stad der det bare var 4 meter ned, litt for langt til at eg ville hoppe! Litt irriterane å måtte gå samme veg tilbake, så eg prøvde meg ned ein snøbakke ned til vatn 1076. Det viste seg å vera greit. Vidare måtte ein del av vatnet kryssast, då det var umogleg å gå langs land. Isen såg grei ut og det var eit godt snølag over overvatnet. Det var ingen problem å gå over, men lite kjekt å gå åleine over slik is... Sommarruta mot Kjerag går ned eit lite, men litt bratt parti, og eg tenkte eg vill sjekka ut om det var greit å ta seg ned her. Området der stien gjekk ned var delvis avsmelta og det var lett å ta seg ned. Det kan kanskje vera betre å gå opp/ned ca 100-150 meter lenger søraust, der det er litt slakare og antydning til ein liten rygg (synleg på kartet). Vidare mot Kjerag tok eg opp sida vis-a-vi nedstigninga og ikkje nedover mot vatn 1018. Oppover var det antydning til skispor, så det har sikkert gått andre her for ikkje så altfor lenge sidan. Gjekk eit stykke for å krysse bekkedal og deretter vidare mot pkt 1132. Deretter ganske direkte nedover mot der Kjeragbolten, og kryssa over den siste bekkedalen like ovanfor (Her krysser også den nye sommarruta mot Flørli) Kjerag På kjerag var det stille og roleg, då turgåarane var på veg tilbake. Ikkje spesielt mykje snø, men fonna framfor bolten var ganske stor. Flott med mykje vatn i fossane. Og suget med å kikke over kanten er artig. Det er laaaangt ned... Tilbake mot Øygardstøl var det greit å gå på ski i starten. I den første nedoverbakken var det bra med snø, og eg kunne stå på ski ned mesteparten av bakken (det var ei snøfonn heilt ned, men den såg eg ikkje før eg var nede). Herfrå og ned var det med ski på sekken, sjølv om det var nokre snøfenner nedover. Tok snarvegen til svingane ovanfor Øygardstøl og sklei ned snøfeltet som låg der det siste stykket. Traska så opp nesten 2km på vegen opp til bilen. Kjempeartig tur! Nokon som forresten har gått Langavatn - Kjerag vinterstid (jan-april)?