Søk i nettsamfunnet

Hei! Vi er et turfølge på 4 personer som har tenkt oss på kanotur i Øst-Finnmark/Pasvik i Juli. Tiltenkt lengde på denne kanoturen er 5 dager. Vi er alle turvante mennesker, men har variert kanoerfaring. Vi lurer på om noen her har noen anbefalinger til fine turer. Vi har blant annet lest om mulighetene for å starte i Finland og padle ned munkelva, sandnesvassdraget (men det er kanskje ikke mulig å padle ned uten stor vannføring?), eller noe i område rundt store Sameti. Har noen noe tips til logistikk med transport av folk/kano eventuelt leie av kano? Turen starter og slutter på Kirkenes Lufthavn.

Name: Aurora Borealis Timelapse HD (720p) Category: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Date Added: 2017-02-09 Submitter: Espen Ørud Jeg har jo noen gamle videosnutter liggende på nett og innimellom kommer jeg på at det kan jo hende at noen andre som f.eks trives i og utenfor telt kan ha glede av å se dem... Så her er et forsøk på å videreformidle stemningen uten å kjøre den typen "highspeedtimelapse" som er mer vanlig med nordlys, men heller fokusere på slik det oftere oppleves. Aurora Borealis Timelapse HD (720p)

Enda godt dette gir 150 arbeidsplasser ( ironi ) http://www.dn.no/nyheter/2016/12/19/1338/Industri/gront-lys-for-gruvedrift-i-finnmark-tross-protester

Planlegging av Finnmarkstur sommeren 2017 Mørke vinterdager og grått vær på Sørlandet er fine å bruke til å planlegge turer for året som kommer. En av de lengre turene som planlegges for sommeren, er en uke på Finnmarksvidda. Finnmarksvidda er stor, og tiden er begrenset, så området jeg tenker å traske rundt i er Øst for Alta, nærmere bestemt mellom Stilladalen og Stabbursdalen. Har hørt og lest at disse områdene skal være fine å tilbringe noen dager i. Grovplanen er å gå fra øvre Stilla og østover mot Falkvannet, deretter videre mot Langvannet og videre nordover mot Veivannet. Så er planen å gå mer vestover og ned Tverrdalen og ned til veien igjen. Høres det ut som en grei rute? Her er den midlertidige grovruta Er det noen som har erfaring med området eller har andre ruteforslag så er det bare å si ifra. Lurer litt på hvordan terrenget er å gå i (det er vel flatt og lettgått som ellers på Finnmarksvidda), og hvordan fisket er. Temperatur og værforhold kan helt sikkert variere veldig. Tenker å reise opp i første uka i August, er det en fin tid? Flybillettene til Alta er allerede bestilt… Hvis noen kan svare på noen av spørsmålene jeg har stilt i innlegget så er det bare å skrive en kommentar eller ta kontakt, du finner mailardesse og telefonnummer her.

Vi er framme i leir nummer 3 på turen. Ifølge våre opplysninger skal dette vannet huse røye i toppklassen. Første fiskedagen deler vi oss. Bror prøver det nederste, jeg øverste mens sistemann av turfølget besøker et vann som drenerer en annen vei. Jeg er spent i første vika. Kastet legges midt i det dypeste partiet. En fisk prøver seg på spinneren, men sitter ikke. Den er på flere ganger. På avstand bedømmer jeg den til å være rundt fem hekto. Og synes jeg ser de hvite finnekantene. Ute ved den første odden er nok en fisk etter spinneren, men snur ved kanten mot dypere vann. På neste kastet sitter den. Den hopper flere ganger og gir en herlig fight. Det er ørret! Hva? Er det ørret her også? Ikke helt utenkelig for så vidt, men dette skulle jo være røyevann! To timer senere har jeg fått tre ørreter og ikke sett noe røye. Den største er snaut 9hg og alle tre er i topp kondisjon. Var det hvite finnekanter på den fisken jeg så? Den var lovlig mørk den fisken, og det var langt hold. Vel tilbake i leiren møter jeg en skuffet bror. Han har fått fire ørret i dårlig kondisjon, på konvoi fra alpakkaen. Skuffende. Neste dag går vi begge opp i det øverste vannet. Bror får en ørret i første vika. En smellfeit krabat rundt en halv kilo. Den gjenutsettes. Vi tar en pause på neste odden. Foran oss ser vi endelig ei røye. Vi tipper fem hekto. Den er selvsagt uinteressert i hele slukskrinet mitt, men i det minste er arten konstatert i vannet. Tipsene var tross alt ikke til å ta feil av. Men etter to dager og kun ørret er tvilen uunngåelig. Vi fisker oss rundt, men "bare" ørret lar seg lure. Nesten i enden uttrykker bor et hyl som ikke er til å ta feil av: Røye på kroken! Han lander en nydelig fisk og dette blir faktisk turens største: Drøye 9 hg. Men for en følelse!

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13535/Kupert+tur+til+G%C3%A1ranascohkka.html Pappa og jeg stod opp til overskya vær på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget. Dagens mål var Sør-Varangers høyeste fjell – Gáranasčohkka som ligger ute på Bugøyneset. Her var mesteparten av snøen smeltet, så vi bestemte oss for å ta fjellskoene fatt og ta med oss truger i tilfelle det var mer snø lenger ute på halvøya. Allerede etter noen meter kom det første lille snøfeltet som måtte passeres, men det var så kort at vi lot trugene henge på sekken. Jeg hadde prestert å legge gamasjene igjen i bilen, noe jeg fikk svi for. Da vi kom litt innover i heiene fikk vi se toppen, den var godt synlig da det er utplassert en slags radar like ved toppen. Så da var det bare å gå slalom mellom noen vann og bortover mot toppen. Fortsatt langt igjen. Plutselig så vi en havørn oppe på himmelen som ble jaget av en måke, et artig syn! Jeg konkluderte med at det var såpass lite snø i terrenget at trugene kunne legges igjen. Pappa valgte å ha dem med litt lenger. La inn et punkt på GPSen for å huske hvor de lå, har driti meg ut på det tidligere at jeg ikke finner igjen ting jeg legger igjen. Terrenget videre var kupert, temmelig mye opp og ned. Og på grunn av en del snøflekker måtte vi ofte ta noen kjipe omveier for å unngå snøen som var ganske så råtten flere steder. Passerte elva nord for vann 139 greit, og herfra bar det oppover mot toppen langs noen strømlinjer. Virker som det lå mindre snø i vesthellingene enn i østhellingene. Like før toppen fant jeg en svær stein med et dypt hakk som nærmest delte den i to. Den måtte jeg bare opp på. Faktisk litt teknisk kaminklatring opp sprekken, men jeg kom meg opp. Her oppe blåste det en del, og vi så at en byge fra nordvest var i ankomst. Vi skyndet oss videre til toppen og returnerte like fort. Fikk le av steinen jeg buldret på og ventet til bygen hadde passert før vi gikk videre. Så ventet den drøye marsjen tilbake mot bilen. Glemte dessverre å skru på klokka, så aner ikke hvor mange høydemeter det ble totalt. Men jeg er sikker på at det var temmelig mange, garantert firesifret. Etter turen kjørte vi til Kirkenes der vi koste oss i boblebadet på Barentsbadet med påfølgende besøk hos byens kinarestaurant. Deretter tok vi en sightseeing innom Grense Jakobselv før vi kjørte nærmest hele natten rundt Varangerfjorden til Vardø. På kvelden var det blitt minusgrader, snø og sterk vind, noe som gjorde kjøreforholdene noe utfordrende. Men vi kom fram og parkerte bilen i le av en eldre bygning i Vardø. 6t 20min 19 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13538/Midthaugen.html Overnattet utenfor en rasteplass et par kilometer mot Karasjok fra Tana bru. Her var det toalett som var kjekt å benytte til dopausene. Været i dag var bedre enn gårsdagens, men før vi kunne legge ut på en ny tur måtte vi skaffe oss et nytt dekk på Tana bru. Pappa var heldig og skaffet seg et billig dekk hos brukthandleren til drøye hundrelappen, og med Superdekk på Shell sin service fikk vi satt inn en felg slik at den var klar til bruk! Godt å slippe dette hodebryet lenger. Jeg hadde slitt ut mine skihansker og fikk tak i nye på G-sport, da gjenstod det kun å handle før vi kjørte i retning Berlevåg og Båtsfjord. Været var litt mer skyet lenger øst, men det kom seg etter hvert her og. Parkerte langs hovedveien ved munningen av dalen Basávži. Herfra kunne vi følge et scooterspor inn dalen et stykke, og heldigvis gikk det et spor opp gjennom bjørkeskogen til Moalanjunis. Det sparte oss for en del krungling i råtten snø gjennom tett bjørkeskog! Oppe på vidda var snøen fin og fast, og landskapet inn mot toppen var temmelig flatt og lettgått. Synet tilbake mot Tanafjorden og Stangenestind var spesielt flott. Etter en rast smurte vi litt universalklister under skiene og strøk innover vidda mot Midthaugen, også kalt Govdoaivi. Bortsett fra et par artige elvesøkk vi passerte var terrenget ganske ensformig. Etter hvert som vi nærmet oss toppen ble været riktig så fint og humøret steg i takt med skyforvitringen. Passerte et reinsgjerde like før toppen, eller hvor var nå denne toppen? På kartet er det ikke markert noe bestemt punkt, og her oppe så jo alt flatt ut. Men vi visste at den var innafor 500-koten, så etter hvert fant vi det vi antar må være høyeste punkt på 35W 7803669 568355 og ca. 510 moh. Utrolig flott her oppe, med god utsikt mot andre kjente topper som Skipskjølen og Hanglefjellet. Returen gikk overraskende kjapt med fin glid og slak helning flere steder. Kun siste bakken ned mot dalen ble litt utfordrende. Her var det skarp ploging i slushy snø, men med de rette bevegelsene klarte vi den biffen også. Nå var det bare grei staking tilbake mot bilen. På kvelden tok vi en sightseeing ut til Båtsfjord (en av de finere tettstedene her oppe) der vi spiste nok en saftig hamburgermiddag på gatekjøkkenet «Første stopp». Deretter dro vi ut til Berlevåg i håp om å få se midnattsola som for første gang i år kan ses på disse breddegrader. Vi hadde øyekontakt med sola helt til 23.20, da forsvant den bak en svak sky. Vi prøvde desperat å springe opp på Kjølnesaksla i håp om å se den derfra, men den gang ei. Uansett en vakker opplevelse! Kjørte deretter tilbake til rasteplassen ved Tana bru der vi overnattet i bilen. På radioen meldte de om godvær resten av helga, så vi så fram til en varm og solfylt avslutning på Finnmarksraidet. 6t 20min 745 hm 32 km

Var nylig på en 6-dagers padletur i Øvre Pasvik Nasjonalpark. Det var fantastisk vær med lite vind, sol og varmt. Mygg var det heller ikke så veldig mye av. Det ble fisket harr, abbor og gjedde og tatt mye fotografier underveis. Området er lett tilgjengelig og anbefales virkelig da furuskogen innover er et skue i seg selv. For mer tekst og bilder se: http://andrebjo.blogspot.com

Var på tur 18 dager i Pasvik mars/april 2011. Her kommer et lite glimt fra turen. Lengre film kommer etterhvert.

Etter en vår preget av eksamenslesing og en sommer med jobbing, var det endelig på tide med ferie. Turen gikk til Jarfjordfjellet som ligger mellom Grense Jakobselv ved grensen til Russland og Kirkenes. Et område jeg sikkert ikke hadde visst noe særlig om hadde det ikke vært for at jeg tjenestegjorde som grensejeger i Grense Jakobselv. Det var fint å komme tilbake i gamle trakter! Ser ut som det blir en lang rapport med mye bilder, men må jo vise frem helheten så godt som mulig Det var visst begrensing på antall bilder, men flere bilder kan ses her: Solotur Finnmark 2012 Dag 1. Flyet landet på Høybuktmoen, og jeg tok flybussen til Førstevann rett utenfor Kirkenes sentrum. Jeg fant en fin plass å sette teltet på myk lyng, så jeg gadd ikke en gang å blåse opp downmaten. Etter teltet var satt opp, og utstyret var trygt plassert i teltet gikk jeg meg en tur på Prestefjellet/Skytterhusfjellet. Det var mye moltekart tilogmed noen modne, så det lover bra for mattilgang på resten av turen. Prøvde å fiske litt i noen vann, men ble lei da jeg var våt og kald etter en lang dag i regnværet. Gikk heller tilbake til tørre og varme omgivelser i teltet. Etter noen timer på øye gikk jeg til Shell i Kirkenes for å kjøpe miljøbensin til primus og litt mat til middag og frokost. De hadde heldigvis 1 litersflasker, og prisen på 49 kr var ingenting å utsette på. Dag 2. Stod opp tidlig for å få tid til å kjøpe mat til turen og pakke om på en fornuftig måte. Sekken var allerede skremmende tung før proviant var innkjøpt, og det ble ganske ille etter alt var på plass. Da bussen skulle gått til Grense Jakobselv, sjekket jeg bussruten på veggen og der stodd det at det ikke gikk buss denne dagen. Det begynnte å koke i hodet av skuffelse og sinne. Kun kort tid før hadde jeg sjekket bussruter på nett for å forsikre meg om at det passet. Store deler av dagen gikk i desperasjon med på å finne alternativ transport. Taxi kostet 1400 kr, men de kunne gå så lavt som 1300 kr. Uaktuelt. Jeg gikk tilbake på Shell der jeg hadde vært kvelden før, og snakket med samme hyggelige mann. Han fikk ordnet en som kunne kjøre meg! Etter litt venting i solsteiken ble jeg endelig kjørt til Grense Jakobselv. Da jeg kom frem var det strålende sol fra skyfri himmel På grunn av dagens utfordringer kom jeg sent i gang. Jeg valgte derfor å ikke gå over fjellet i kveld, og slo heller leir på nydelig plass ved Lillevannet. Fikk fisket så jeg hadde nok til både middag og frokost dagen etter. Dag 3 Dagen begynnte fint, men det var litt tåke på noen av fjelltoppene. Det var tungt å komme i gang. Sekken var enda tyngre med vann i tillegg. I dag var de værste stigningene og jeg skulle gå langs en fjellrygg med (vanligvis) nydelig utsikt over Grense Jakobselv og innover Russland. Uheldigvis tetnet tåken til... Med svak motvind og tett tåke overrasket jeg noen dyr. Flere kull med fjellryper, en ensom rein og en kongeørn som lettet rett foran meg! Fremme ved planlagt leirplass (egentlig for dagen før) satte jeg opp telt og satt fra meg storsekk. Jeg gikk ut for å fiske litt. Fangsten var laber, men ene fisken hadde fasinerende mye prikker tilogmed på magen. Etter jeg kom meg inn i teltet begynte regnet. Middag ble fiskesuppe med biter av denne lille fisken. Dag 4. Dagen startet med egg og bacon med potetmos. Været var fortsatt noe grått, men ikke noe særlig regn. Turen gikk ned mot Fv 886. Planen var så å gå langs østsiden av vannet Gouikalouppalat og fiske litt der, men det var noe mer tunggått enn det så ut på kartet så gikk heller oppe i høyden på Gouikalouppalskaidi. Jeg lærte at forflytninger stort sett gikk mye mer effektivt i snaufjellet, enn i dalbunnene dekket med tett skog, myr eller bratte skrenter som var for små til å vises på kartet. Stoppet ved et vann for å fiske litt, men det ble ingen fangst. Det så ut som det kokte av småfisk der. Kan det være røyestimer? Gikk videre og fisket i et annet vann. Her bet fisken bra, og jeg måtte gi meg før sekken ble for tung. Da jeg gikk videre så jeg noe jeg antar er bjørneavføring. Jeg tenkte på om jeg skulle være redd, men fant ingen grunn til å bekymre seg. Fant senere ut at en binne med to unger hadde rasert en hytte og drukket 100 bokser øl i samme område Underveis ble været bedre og solen tittet frem. Med solen kom varmen, med varmen kom myggen... Var ganske irreterende å sette opp teltet, så i desperasjon tente jeg et bål og brente grønne blader for å lage røyk. Det var heldigvis effektivt Middag i dag ble ørretfilet med lime og chili dampet i steikepanne med potetmos. Til dessert molter i sukkerlake. Deilig mat, men alt for mye fisk for en person... Dag 5 Våknet i kokvarmt telt og måtte ut for å kjøle meg ned umiddelbart. Ute var det sol og 20°C i skyggen. Til frokost lagde jeg scones (pose fra toro) med ørret fra kvelden før som pålegg. Etter frokost gikk jeg en tur på et fjell med utsikt til kjente trakter i Grense Jakobselv. Etterpå var det fisking på programmet. Jeg fikk noen ørret i vannet jeg teltet med, og en fin røye på 540 gram i et vann i nærheten. Dette var min første (skikkelige) røye, og den største til nå Den ble tatt på Panter Martin sort med gule prikker. Middag i dag ble røye med sitron, chili og ris. Dag 6 Frokost ble eggerøre og bacon på gårsdagens scones. Været var fortsatt bra. Etter frokost plukket jeg litt molte rett ved teltet, som ble spist som moltesyltetøy på scones til lunsj. Gikk så en liten tur noen vann i nærheten for å fiske. I dag var det tydligvis bare småørreten som bet på. Etter en tur tilbake i teltet forsøkte jeg vannet rett ved teltet. Her fikk jeg fire ørret, så middagn var sikret. Middagen ble fiskegryte laget av fiskesuppe, potetmos og biter av ørretfilet. Utover kvelden hørte jeg flere drønn fra øst. Dette var ikke tordenvær. Tydeligvis høy øvingsaktivitet på andre siden av grensen. Har hørt det flere ganger de siste dagene. Dag 7. I dag skulle jeg gå videre til leir nummer fire. Jeg forsov meg litt, men kom avgårde til en rimelig tid uansett. Lagde eggrøre og bacon i dag og. Den siste leiplassen har vært skikkelig fin, og det var nesten litt vemodig å gå videre og forlate denne flotte plassen. Ruten til neste leir ble endret noe i forhold til planen basert på erfaringer jeg hadde gjort. Jeg gikk heller langs en fjellrygg som het Soulojaroaivi. I dag var det både fint vær og fin utsikt. Terrenget var fint og lettgått i dag. Skogen var åpen og tørr. Fremme til neste leirplass fant jeg et perfekt platå rett ved vannet. Da teltet var på plass, var det på tide å fiske. Jeg fisket rett ved teltet og etter få kast fikk jeg en fin røye på 490 gram. Tydeligvis lite smårøye i området! Var mange fine som fulgte etter sluken, men nølte med å bite på... Middag i dag ble naturligvis røye. Den ble dampet med lime og chili og servert med ris. Dag 8 Våknet av følelsen av å bli kokt... 35 °C inne i teltet. Det var lite spennende frokostmat igjen, så det ble potetmos med gressløk. Dagen ble brukt til en "desperat" matjakt. Det var dårlig med moden molte i området, men fant noe blåbær. Fisken bet dårlig i dag, og jeg slapp fri noen småfisk tidligere på dagen i håp om større fangst. Det begynte jeg å angre litt på. Tilbake til teltet var jeg forberedt på fiskesuppe med ris til middag. Jeg tok noen kast nedenfor teltet, og noen røye fulgte slukken. En bet endelig på, men den slapp. Jeg ble mer og mer desperat etter mat. Enda en røye bet på. Jeg fikk den på land, men før jeg rakk å ta tak i den sprelte den av kroken og ned i vannet! Sulten ble bare verre! Jeg tok noen flere kast og begynte å sveive fortere og rykke mer i sluken. Plutselig drar det hardt i stangen, det hyler i bremsen og stangen bøyes. En svær fisk høpper sikkert en meter over vannet og lander med et plask. Endelig fisk! Etter en liten kamp er den endelig på land. Så sliten at den knapt spreller når jeg tar tak i den. Jeg veier den, og vekten stopper på 1,55 kg. På 5 av 5 veiinger Både middag og frokost var reddet! Middagen ble ørretfilet med sitron og chili servert med protetmos. Jeg kunne heldigvis legge meg i posen god og mett! Dag 9. Midt på natten våktet jeg av et voldsomt tordenvær med styrtbyger. Det hørtes ut som det var flere lynnedslag mindre enn 1 km unna. Kan tenke meg det var spennende å sitte på observasjonspostene og etteretningsstasjonen på fjelltoppene rundt meg... Neste morgen var det på tide å gå videre. Motivasjonen for forflytning var ikke på topp, men etter en reprise på gårsdagens middag til frokost fikk jeg pakket sammen og kommt meg avgårde. Til å begynne med var det lett regnvært og tåken lå tung over fjellene. Etterhvert sluttet regnet, men tåken lå lenge. På grunn av endring av bussruten, måtte jeg korte ned på turen noe. Jeg hadde dessuten fått litt problemer med ene akillessenen. Jeg valgte derfor å gå ned Tårnveien istedetfor Karpdalen. Tårnveien var mye lengre enn jeg så for meg, men etter noen timer gåing på veien fikk jeg haik av en hyggelig mann. Han kjørte meg helt til Førstevannet utenfor Kirkenes. Jeg stod ved Førstevann og funderte på om jeg skulle ligge i telt eller hotell. Det ble hotell. Etter ni dager med svetting var det greit å få dusjet før jeg skal fly hjem. Middag denne kvelden ble pizza med tilhørende pils. Etter en uke med fisk, var det fin avveksling. Kort oppsummert. Aleinetur i Finnmark ga mersmak! Og jeg spiste meg god og mett på fisk hver dag.

Pasvik. Det lyder et sus av villmark over dette navnet. Store villmarksområder og lite folk. Øde skoger og mange rovdyr. Liker man rolig terreng og knitring fra tyribål er dette helt klart stedet å være. Denne påsken reiste jeg og kjæresten min til Kirkenes med fly. Turen starta i Sandnesdalen ca 1 mil utenfor Kirkenes sentrum. Vi hadde som mål å komme fram til Vaggatem øverst oppe i Pasvikdalen en uke etter vi starta. Ruta vi fulgte ga oss muligheten til å ligge i åpne koier nesten hver natt. Eneste unntak var første natta som vi tilbrakte under åpen himmel i ned mot -20 grader under noen furutrær. De åpne koiene er et unikt tilbud for vandrere i dette området. Standarden på koiene varierer, men er jevnt over helt grei. Hyttebøkene på koiene vitner om lite bruk. Flere steder går det mange måneder mellom besøkene. Vi kunne også lese i flere av hyttebøkene at Lars Monsen var i disse traktene i oktober i fjor. Regner derfor med det kommer en episode på NRK utpå høsten fra besøket hans her... Været var særdeles varierende denne påsken i disse traktene. Vi opplevde alt fra -20 grader til flere plussgrader. Nydelig silkeføre til forferdelig kladdeføre, og snødrev med dårlig sikt til skyfri himmel. Det kom ca 30 cm nysnø andre natta, noe som gjorde skiforholda betraktelig dårligere etter dette. Denne snøen ble liggende som tung nysnø og gjorde det tungt å ta seg fram i terrenget. Etappene var korte men pga snøforholda og tunge ryggsekker tok det sin tid å ta seg fram. Turen var totalt på ca 90 km, så med åtte dager til rådighet hadde vi god tid til å virkelig nyte denne turen. Les utfyllende turrapport med kart og flere bilder på mine nettsider.

Hei, jeg om min far hadde tenkt oss på en en ukers tur oppå fjellene. Vi er begge vant til å være en uke på fjellet på hytte og tak over hodet. Men denne gangen vil vi prøve på noe litt mer ekstremt og nytt. Vi hadde tenkt oss på en mini ekspedisjon. Men vi finner ikke ut hvor vi kan dra. Har du tips? Her er litt du bør vite: -Nord-Norge (Finnmark eller Troms, helst Finnmark) -Fiskevann på veien -Ca 7 dager for å gå fra A-B -Ikke for bratte fjell (høydeskrekk) -Vi tenkte å gå i Juli -Har ikke med hund -Minst mulig fuktige gåterreng. Håper på svar

Jeg og et par kompiser skal opp til Øvre Pasvik i August for å fiske og nyte deilig Finnmarksnatur. Vi skal sove ute 10-12 netter. Alle vi tre er godt jakt- og friluftsvante men det blir premiere for hele hurven med tur til Finnmark. Så vidt jeg har klart å lese meg opp er jo Øvre Pasvik ett av de stedene i landet med høyest tetthet av bjørner, og jeg har fulgt nøye med på rovbase.no for å se når siste observasjoner av bjørn og ulv har vært. Det jeg sliter med å bestemme meg for, er om jeg skal ta med hagla eller ikke? Jeg er fullstendig klar over at det ikke er jaktsesong når vi skal dit, og at det er ulovlig å felle både bjørn og ulv uten lisens. Hagla blir i så fall kun en trygghet i et eventuelt ytterst nødverge. Så, om det er noen av dere som har litt erfaringer med å oppholde seg i bjørneterreng over flere dager; sleng gjerne ut. Mulig jeg bare er en litt pysete søring, men det skader jo ikke å høste andres erfaringer. Ta med hagla eller ikke? Så et siste bonusspørmål; I følge Telenors dekningskart er det svært glissent med mobildekning på og rundt Ellenvannet. Ikke at vi nødvendigvis trenger dekning, men alltid kjekt å vite om det er mulig til å sende en liten melding hjem løpet av en lang ferie. På forhånd takk for svar

Hei! Skal på tur til Finnmark, anarjohka i slutten av juli! Og lurer derfor på hvilke fluer og sluker måååååå jeg ha med!?.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13530/Store+Haldi+og+Sukkertoppen.html Dagen før plukket jeg pappa opp på flyplassen i Alta. Vi var begge klare for et par uker med kommunetoppsamling i vårt nordligste fylke. For natten la vi oss til på ei gresslette på Møllnes i Kåfjorden. Pappa snorket som vanlig, og jeg ble nødt til å legge meg på et liggeunderlag utenfor bilen. Neste dag var det overskyet. Det var meldt delvis skyet fra formiddagen og tilskyende utover dagen. Uansett var dette OK turvær. Vi parkerte bilen langs veien i Kåfjord og fulgte merket sti mot Halde (Sukkertoppen). Etter drøye 100 meter kunne vi ta på oss skiene og følge noen eldre skispor oppover bjørkeskogen. Det gikk jevnt og trutt oppover til vi var over tregrensa på 350 moh, lavere tregrense her enn i Sør-Norge gitt. Oppå snaufjellet bar det preg av å ha vært en vindfull vinter. Mange steder var det avblåst og snøfrie så vi måtte gå litt sikksakk. Vi fikk etter hvert øye på Halde. Dette er dog ingen kommunetopp, men en artig sukkertopp med et gammelt nordlysobservatorium på toppen. Olaf Devik som forøvrig har jobbet ved NVE (der pappa jobber nå) bodde her sammen med kone og barn og lang tid og observerte nordlyset. Derfor måtte vi ha med denne toppen også. Fraværet av sol gjorde lyset ganske flatt, så det ble litt vanskelig å anslå brattheten opp mot toppen. Vi kom oss greit opp nordøstflanken selv om det var ganske hard snø her. Så oss litt rundt om på toppen og nøt den flotte utsikten utover Altafjorden. Videre mot den høyere Store Haldi så det ut til å være tåke så vi måtte utsikten nå mens det var. Etter hvert fortsatte vi med nevnte topp. Pappa valgte en variant mot sørvest og jeg mot vest. Min var raskest, hehe. Passerte vann 760 og fortsatte inn i dalsøkket som førte opp til vann 835. Her tok jeg en stopp og ventet på pappa. Han hadde tatt en mer sørlig rute og jeg fikk ikke øye på ham før han var på vei ut mot vannet og fikk forsprang. Etter vannet ventet en drøy bakke opp søkket sørøst for toppen, deretter opp på toppryggen og inn i tåkeheimen bort til toppvarden. Null sikt, men stemninga var på topp likevel! Pappa oppdaget at den ene stålkanten på skia mi hadde løsnet og spjæret til siden. Forbanna drit, men de har nå vært med på x antall 2K-topper og en del andre topper gjennom tre sesonger. Mye juling har dem måtte tåle. Jeg vurderte å kjøpe nye ski i Alta, men etter å ha rent litt nedover og det gikk greit fant jeg ut at jeg drøyde innkjøpet til høsten da jeg antakeligvis er mer pengesterk også. Føret var heldigvis ganske raskt og vi staket oss ned til Annasvannet og bort til sporene der vi kom opp. Så en gammel Gamme på en bar flekk på veien, noe som tydet på at vi var i Finnmark. Rennet ned gjennom bjørkeskogen ble en liten utfordring da skaret begynte å briste. Og med diverse skispor som gikk hit og dit ble det ikke så lett. Men med tid og stunder kom vi oss ned. Nå ventet en deilig pizza på Rica Hotell i Alta før vi tok en turisttur til Nordkapp senere på kvelden. Turdata 6t 20min 1615 hm 28 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13532/3+dager+i+Stabbursdalen+nasjonalpark.html Krevende transportetappe Denne turen var og ble en høydare på pappa og mitt sitt Finnmarksraid mai 2011. 3 dager i Stabbursdalen nasjonalpark sine langstrakte vidder og høye gaiser. Vi kjørte til Skoganvarre og fikk parkere ved Veines. Første dagen ble en ren transportetappe inn til vannet Leavnnjasjavri, drøyt to mil med tyngre sekker (overnattingsutstyr mm.). På grunn av en formiddagstur til Gárdevárri kom vi ikke i gang før godt utpå ettermiddagen med denne turen. Det førte til problemer, snøen var pill råtten utenfor oppkjørte scooterspor. Vi startet med å gå over Øvrevann og inn i bukta Njuorluokta. Litt vel spennende krysning dette her, spesielt inne i vika var det ikke mange steder man kunne komme inn til land tørrskodd. Etter vannet kom den ene hindringen etter den andre og kilometerfarten sank til det minimale. Det var som damen på Veines spurte oss med snedig røst; «skitur ja, men tror dokk at det finnes snø da?». Det var jo nesten ikke snø igjen, men såpass mye at du kunne ikke ta skia av for godt. Det ble av og på med skiene, og myrkrysninger og elvekrysninger. Hele veien gjennom skogen langs scooterleden mellom Skoganvarre og Alta. Vi passerte også vannet som heter Vuolajokluoppal, flere åpne partier her, så vi måtte være på vakt. Heldigvis hadde jeg med en hydrolog og senioringeniør i NVE med meg, så jeg følte meg nogenlunde safe. I bakken like før skoggrensa møtte vi et par med to bikkjer som var ute på en mye lenger tur enn det vi skulle på. Nemlig Norge på langs med tur innom alle de fire ytterpunktene på fastlandet. Ikke verst! Med pulk hadde de brukt nesten 7 timer fra Skoganvarre og hit, det sier litt om forholdene... Heldigvis ble det bedre da vi omsider kom over skoggrensa. Etter en lang bakke kunne vi bare lange innover flatene mot leirplassen vår. Været var fantastisk med vakker kveldssol bak Vuroji. Like før vannet kom det en liten motbakke, og der valgte vi å ta på fellene. Vi skulle jo uansett bruke feller opp til Vuorji neste dag. Like før det helte ned på vannet fant vi en grop der vi fant vann. Hurra! Da slipper vi jobben med å smelte snø, opptur! Vi teltet der, kokte oss middag og kort tid senere purket vi mot drømmeland. Dag 1 5t 30min 19 km Drømmedag! Klokka vekket oss klokken 07.00, selv om det var tidlig varmet det skikkelig i teltet. Jeg tittet ut luka og gispet da jeg så hvilket vær vi hadde over oss. Skikkelig kanonvær, med blå himmel og en varmende sol, og ikke minst null vind. Vi kokte oss risgrøt, fylte opp flaskene og la i vei fra teltet litt over kl. 09. Første mål for dagen var Vuorji, kommunetopp i Karasjok. Vi entret Leavnnjasjavri og fulgte dette vannet noen meter før vi skrådde opp mot nordvestryggen. Et stykke oppe på ryggen ble det for mye stein til at det var noen vits med ski, så vi valgte å spasere de siste par høydemeterne til topps. Litt gjennomslag i skaren oppe på toppryggen, men vi kom oss oppover. Først til en liten fortopp før den høyeste. Så scooterspor som hadde gått helt opp på toppen, enkelte velger å ta den lette varianten ja... Utsikten herfra var gedigen. Mot Cohkarassa og andre mektige topper i nord, i øst mot Halkavarri (?), vestover mot Altafjella, Øksfjord, Stjernøya og Seiland og ikke minst i sør hadde vi en endeløs horisont med den langstrakte Finnmarksvidda. Og dette var bare en brøkdel av hele vidda som strekker seg videre langt inn i Finland. Turen hadde så vidt begynt, og siden det blåste litt småsurt på toppen valgte vi å gå ned til skiene og renne ned til vannet igjen. Fant en bar lyngtue og rastet en liten stund. Du verden, her nede var en helt annen verden enn på toppen når det gjelder vind og varme. Vi kunne jo hive av oss på overkroppen, legge oss flate i lyngen og bare nyte dagen. Det ble litt tid til dette, men vi ville også nyte dagen på tur. Strøk over vannet før en motbakke ventet. Pappa valgte feller, mens jeg tø til blanke ski. Det var ikke til å unngå å legge merke til den stilige canyonen vi hadde på høyresiden i den første bakken, artig! Nå ventet noen langdryge partier, først bort til dalføret Ceakkovuopmi som vi fulgte nordover et godt stykke før en ny og herlig pause ventet. Vi hadde nå god sikt opp mot neste topp – Cohkarassa. Den så da ikke så langt unna ut, det går sikkert fort bort dit. Men det tar sin tid vet du, nå tok jeg også på feller og noen tusen steg senere var vi like oppunder toppen. Vi fant oss godt til rette i en solskråning og priset oss nok en gang over været, jeg har sikkert nevnt det til det kjedsommelige, men et stikkord for denne turen er rett og slett nytelse. Ikke mange dager man opplever noe slikt inne på vidda. Siste bakken opp til toppen gikk greit, og selv her oppe fantes ikke et vindpust. Helt ubeskrivelig flott her oppe. Måtte gå rundt meg selv flere ganger for å simpelthen trekke inn disse sterke inntrykkene. På en slik dag er det ikke feil å være på Porsangers tak, midt i Stabbursdalen nasjonalpark, flere mil i fra nærmeste sivilisasjon. Det gikk etter hvert mot kveld, klokka ble halv fem da vi forlot paradiset på Cohkarassa. Rennet ned mot dalen var fantastisk. I det jeg skulle ta en lur snarveg for å ta igjen pappa som hadde bedre glid enn meg klarte jeg å krysse skiene og gå på trynet. Sånn går det når man skal være lur. Resten av veien tilbake til teltet gikk helt greit, det virket faktisk ikke så langt som vi hadde fryktet. Det eneste som overrasket var hvor endeløs Leavnnjasjavri føltes. Var det fire kilometer eller fire mil det stod på kartet? Jeg dro i forvegen og vekslet på å skøyte og stake over vannet. Vel framme ved teltet kokte jeg opp vann så det var klart til pappa kom. La også merke til enormt med lemenekskrementer i ytterteltet, men heldigvis hadde den ikke fått tak i noe av maten som lå der. Denne natten sov vi som steiner. Dag 2 9t 30 min 1515 hm 45 km Retur i gråvær Neste dag var det som forventet langt fra det været vi hadde dagen før. Det var overskyet, vind og snø i lufta. Etter frokost pakket vi sammen sakene og dro tilbake mot bilen. Vi prøvde å komme oss avgårde tidlig i håp om at snøen i lavlandet ville ha bedre bæreevne enn den hadde på vei fram. Det var motvind og dermed ble det tyngre å stake tilbake enn det vi hadde håpet. Enkelte partier var det tørrsnø og her hjalp det å ha litt blå ekstra under skiene, noe pappa forsøkte med. Men etter hvert var det bare feller som dugde. Da utforbakkene til slutt kom var det av med feller og renne ned til det flatet ut. Fant et lite søkk med mer snø enn på framveien som gikk greit å følge. Videre valgte vi å følge sommerstien og den førte oss over en bro sør for Vuolajokluoppal. Mye av og på med skiene, og flere steder var stien oversvømt av smeltevann. Etter myrpartiene prøvde vi å følge kjerreveien på sørsida av Øvrevann. En del opp og ned her, men den førte oss omsider tilbake til Veines. Ganske lei av skibæring og nedbør i form av sludd var det deilig å komme fram til bilen og skifte til tørre klær. Etter en handletur i Lakselv sjekket vi inn på en campinghytte på Skoganvarre turistsenter. Her fikk vi mulighet til en etterlengtet dusj samt noen smakfulle grandiosa til middag. Takk for en flott 3-dagerstur i Stabbursdalsfjella! Dag 3 4t 30min 19 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13534/Langdryg+tur+til+Duolbag%C3%A1is%C3%A1.html Denne turen hadde vi vært spente på lenge. Jeg visste den kom til å bli lang, antakeligvis over 5 mil, noe som er relativt mye når man går på fjellski. Vi kjørte over Ifjordfjellet og parkerte i svingen nord for Gurroskáidi ved siden av en haug med scootere. Været var overskyet og en laber bris fra nordvest gjorde tilværelsen noe sur. Men vi startet etter hvert med godt mot. Fulgte et skispor nordover dalføret langs med Iešjohka helt opp til Iešjavri (ikke den på Finnmarksvidda). Dette vannet var ganske langdrygt, og rundt stupene ved Beatnatgáisá så vi at en snøbyge herjet. Ikke veldig optimistisk dette altså. Vi gikk stort sett i hver vår boble helt fram til Beatnatjávri hvor vi satte oss inn i vindsekken og rastet. Det positive var at vi var omtrent halvvegs mot toppen og hadde brukt kun drøyt to timer tross motvind og litt kjedelig vær. I dag var klister rette smurningen! Da vi gikk ut av vindsekken en stund etterpå ble vi overrasket over at det var masse reinspor rett utenfor. De må ha trasket rundt mens vi satt inni sekken. Nå begynte også været å bedre seg, skyene sprakk opp litt etter litt, sakte men sikkert! Så fortsatte vi ferden nordøstover og inn i dalen langs med elva Máhtefeailjohka. Snøen var litt råtten enkelte steder så vi siktet oss inn på et lite søkk øst for pkt 560. Det var mer snø her og dermed bar den bedre. Før bakkene måtta pappa ta en «rompeservice» som innebærer å smøre sprekken med vaselin for å unngå gnagsår. Petter Stordalen sverger til potetmel, men jeg tror nok at det ville synes vel godt utenpå det sorte ulltøyet. Så tuslet vi oppover, og rundet pkt 633 i nordsiden. Ned i skaret mot Duolbagáisá fikk vi god medvind (spesielt jeg som gikk uten smurning) og kunne faktisk renne tross den slake helningen. Deretter var det kun en siste bakke opp til toppvarden. Her blåste det frisk bris, så vi tok en kjapp titt på den flotte utsikten før vi returnerte. Turen tilbake gikk stort sett greit. Vi fulgte sporene våre det meste av veien og hadde fin glid og fint vær. De siste kilometerne tenkte egentlig begge bare på å fullføre. Merket at vi begynte å bli ganske gåene i beina. Jeg kjente også en slags «klikking» i venstre hofte. Antakelig en stram sene som vippes over skjelettet. Vi bestemte oss for å ta en rolig dag i morgen. Kjørte videre til Tana bru der vi tok oss en velfortjent burger på Shell`en. Deretter rettet vi nesa mot Kirkenes. Parkerte på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget, utgangspunkt for neste dags tur til Gáranasčohkka. Vakkert kveldslys da vi kjørte på sørsiden av Varangerfjorden. Takk for en fin dag! Turdata 8t 45min 805 hm 50 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13537/Hjertet+i+halsen+mot+Hanglefjellet.html Det var mye igjen av dagen etter at jeg og pappa hadde kommet tilbake fra en 3-dagerstur på Varangerhalvøya. Som nevnt i den rapporten punkterte vi på vei mot Tana bru, men med reservedekk dristet vi oss til å kjøre opp på Kongsfjordfjellet for å ta en kveldstur på Hanglefjellet. Parkerte langs veien på ca. 280 moh og siktet oss rett mot toppen. I utgangspunktet hadde jeg planlagt å følge den bratte renna opp øst for pkt 529, men i ettertid viste det seg at vi hadde gått opp lenger øst, rett opp fra 330-vannet. Her var det bratt! Hadde jeg gått alene hadde jeg selvsagt tatt med stegjern og isøks, men det hadde ikke pappa. Jeg var likevel optimist og med en litt skeptisk far gjorde vi et forsøk. Tok etter hvert skiene våre på min sekk og jeg gikk i forvegen oppover. Fulgte noen partier med stein før det øverste og bratteste partiet måtte forseres på knallhard snø. Jeg gikk først og sparket trinn og brukte stavene som isøks. Det var tungt å sparke trinn og jeg fikk ganske så vondt i tærne. Med puls langt over terskel kom vi oss opp med livet i behold. Ned igjen skulle vi definitivt følge en annen vei. Artig at den korteste turen på vårt Finnmarksraid skulle bli den farligste. Videre mot toppen måtte vi forsere et søkk med skavler på begge kantene. Litt kinking å komme opp på andre sida, men med litt graving kom vi gjennom skavlen uten å måtte ta en altfor lang omveg. Så gjenstod kun siste flaten bort mot toppen. Måtte runde den litt i østsiden på grunn av nok en skavl like sør for den. Fin utsikt herfra selv om været var litt kjedelig. Kort tid senere beveget vi oss mot bilen igjen. Jeg rant i forvegen ned til renna øst for pkt 487 og var obs på skavler hele veien. For å komme ned i renna måtte vi ned i nok et søkk. For å komme ned i søkket mått vi gå litt østover på grunn av skavler. Her møtte vi på en gjeng scooterkjører som leika seg i søkket. I grunn glad dette ikke er kultur i for eksempel Jotunheimen. Det gikk finfint å renne ned renna, og herfra til bilen måtte vi kun forsere en slak vidde. Jeg valgte å skøyte mens pappa ville smøre skiene med tørrvoks. Det smakte godt med en saftig baconcheeseburger på Mix`en på Tana bru (oppe til 23.00) etter dette! 2t 10min 425 hm 10 km

Rapport MED bilder ligger på bloggen: www.andrebjo.blogspot.com I november måned ligger som regel snøen på bakken i Finnmark. Slik ble det heldigvis ikke i år. Med frost i lufta og antydning til tele i bakken dro jeg derfor til Øvre Anarjohka nasjonalpark. Et område som er beskrevet som en av de minst besøkte nasjonalparkene i Norge på grunn av utilgjengeligheten. Nasjonalparken er en avsides og urørt del av Finnmarksvidda, og grenser til Finland med tilhørende Lemmenjoki nasjonalpark på finsk side. Disse to nasjonalparkene deles av elva Anarjohka, hvor også grensen til Finland går. Dag 1: Overnatting i Angeli - Finland For å komme inn til parken fra nord har man to alternativer. Man kan kjøre en heller dårlig grusvei på norsk side fra Karasjok og inn mot parken. Denne er på ca 7 mil, med sporadisk mobildekning fra finsk nettleverandør. Den går langs med elva Anarjohka som jo går videre innover i nasjonalparken. Alternativt kan man kjøre en bedre grusvei i Finland og til et lite sted kalt Angeli. Grusveien her er ca like lang og uten fare for skade på bil og det går vesentlig raskere, men man må da ta seg over elva for å komme inn mot parken. Mitt valg falt på Angeli og planen var å bruke kano over elva. Det skal også være mulig å vade over elva. Med fullpakket bil kjørte jeg onsdag ettermiddag i retning Angeli. Det var 7 grader ute da jeg startet fra Båtsfjord. Da jeg nærmet meg Karasjok falt temperaturen til -7 grader, og Tanaelva hadde begynt å fryse til noen steder. Jeg stoppet i Karasjok og fylte drivstoff, og ble fortalt at dette var første kvelden med frost de hadde hatt til nå i vinter. Jeg begynte så smått å ane uråd med elva Anarjohka som jeg jo hadde tenkt å padle over. Kom den til å fryse helt igjen? Jeg valgte uansett å holde meg til opprinnelig plan. Jeg kjørte til Angeli. Vel framme ved midnatt så jeg at elva hadde begynt å fryse til langs med land. Med hodelykta fikk jeg ikke helt oversikten, så jeg bestemte meg for å slå opp teltet og vurdere i dagslys neste morgen. Dag 2 - Frossen elv, tilbake til Norge Jeg våknet opp torsdag morgen og konstaterte at elva hadde frosset bra i løpet av natten. Jeg antok at jeg ville kunne klare å padle meg over, men uvissheten for om elva ville fryse helt igjen de kommende dagene gjorde at jeg bestemte meg for å ta den lange omveien tilbake til Norge. Jeg måtte gjøre et forsøk på den dårlige grusveien. Grusveien på norsk side viste seg å være av den dårlige sorten. De første to milene var helt ok, de resterende fem ikke fullt så bra. Det var mye stein og hull, samt smal veibane hvor grenene fra busker hang inn på veien. Det gikk akkurat å lirke seg forbi de trangeste stedene. Om du er redd for lakken er ikke denne strekningen noe å anbefale. Det gikk for det meste i 20 til 30 km/t. Etter langt og lenge kom jeg da fram. Ingen biler, ingen folk. Utstyret ble lastet ut og sekken tatt på ryggen. Endelig var turen i gang for alvor. Klokken var nå 13, og jeg hadde en time på meg før det ble mørkt. Det var bare å ta beina fatt innover mot Helligskogen. Jeg skulle gå inn til Andreas Nielsen hytta, som er åpen for alle. Jeg brukte vel ca 2,5 time innover, og kom fram til hytta som var ledig. Dag 3 - Furuskog og bålkos Fredag morgen begynte jeg å gå fra hytta klokken 08:30. Jeg skulle rusle innover furuskogen i rolige tempo. Ikke telle kilometer, ikke stresse - bare nyte tilværelsen. Myr, vann og skogløs vidde utgjør halvparten av nasjonal-parken, men det er også store arealer av skog og trær. I området hvor jeg gikk var det for det meste furuskog men også innslag av tett bjørkeskog. Det enkleste er å holde seg litt i høyden et par hundre meter unna elva. Langs elvekanten er det mye myr og bjørkeskog. Underveis kom jeg over mye elg-skit, og så også en elg som lå en hundre meter unna og så på meg. Et par steder var det også tydelige merker etter elg som hadde gnagd på barken på noen trær. I ettertid fikk jeg høre at det ikke hadde vært elgjakt i området i år. Da klokken ble 13:00 var det på tide å finne seg en leirplass for natten. Teltet ble slått opp og før mørket senket seg en time senere var bålet i gang og jeg hadde sanket ved for mange timer utover dagen og kvelden. Det var godt å få av seg de våte skoene og kjenne varmen fra bålet. Jeg ble sittende ved bålet i seks timer før jeg tok kveld. Dag 4 - Ulvefossen Lørdags morgen våknet jeg til blå himmel og noen fantastiske farger. Temperaturen hadde nok falt med et par grader i løpet av natta. Teltet ble pakket ned og jeg fortsatte sørover i retning Ulvefossen som var turens hovedattraksjon. Underveis var det mye flott natur, og flere steder kom jeg litt opp i høyden med utsikt utover elva. Jeg hadde egentlig planlagt å slå opp teltet ved Ulvefossen, men området var som en eneste stor kuldegrop, så jeg valgte å gå et stykke i retur igjen før jeg slo opp teltet. Jeg havnet tilslutt på samme plass som kvelden før, og ble nok en kveld sittende å stirre i flammene fra bålet før jeg tok kveld. Dag 5 - Hjemreise Søndag våknet jeg til nok en fantastisk morgen. Det var ikke noe å si på utsikten! I løpet av natta hadde vi hatt besøk av det jeg antar var en rev. Både jeg og Echo hørte plutselig noe som gikk rett utenfor teltet. Jeg ble liggende å lytte litt, og fant fort ut at dette måtte være et lite dyr. Echo gav et litte "boff" før han ble liggende å lytte på raslingen. Det lot seg visst ikke skremme. Jeg åpnet teltet men kunne ikke se noe i mørket. Hyggelig med besøk iallefall. Jeg begynte å gå i retur mot hytta. Etter bare en halvtime måtte jeg ta meg over den samme side-elva jeg hadde kommet over for et par dager siden. Med kalde bein gledet jeg meg ikke spesielt til det. Jeg tok av meg bukse og stilongs, og pakket skoene i kløven til Echo. Jeg tenkte med meg selv at det var lurt å legge dem der. Sekken ble tatt på ryggen og jeg fikk begge beina uti elva. Da jeg tok det første skrittet og merket hvor vanskelig det var å holde balansen på steinene i bunnen gikk det opp for meg. Skoa! Jeg hadde tatt av meg skoene! Jeg sa høyt til meg selv: "hva i helvete er det du holder på med!". Det isende vannet gjorde at jeg bare lot det stå til. Det var bare fem meter over, men det var nok til at beina var mer eller mindre følelsesløse da jeg kom opp på andre siden. I hånda hadde jeg et sitteunderlag av ull som jeg alltid har med meg. Det legger jeg på bakken med en gang jeg er over så jeg har noe å stå på. Det ble en noe panisk hopping og spretting for å få liv i beina igjen mens jeg samtidig forsøkte å få på meg klær. Det gikk greit, men en påminnelse om at man må ha hodet med seg på tur. Da jeg kom frem til hytta bestemte jeg meg for å fortsette helt ut av parken. Etter en seks timer var jeg tilbake ved bilen og startet på den møysommelige kjøreturen. Etter ca tre mil punkterte jeg på høyre forhjul. Tilfeldighetene ville ha det til at det var dekning akkurat på den plassen. Uten reservehjul i bilen måtte jeg ringe etter bergingsbil fra Karasjok. Etter en times venting ble jeg hentet og fraktet til Esso i Karasjok. Her kjøpte jeg fire nye piggdekk som ble lagt om til en hyggelig pris en søndags ettermiddag. Ikke noe å si på servicen! Det blåste opp til storm på Båtsfjordfjellet på vei hjem, og en halvtime etter at jeg kom hjem kom snøen. Jeg rakk akkurat ut av området i tide før vinteren for alvor gjorde sitt inntog. Det var fantastisk å oppleve Anarjohka Nasjonalpark i november måned. Anbefales!

Varangerhalvøya - fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv. Turbeskrivelse med bilder finnes på bloggen, trykk her for link. Dato: 16.10.11 - 17.10.11 Bestemte meg lørdags kveld for å ta turen jeg hadde tenkt på ei stund; å gå fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv. Turen går nordøst i Finnmark på Varangerhalvøya, fra nord til sør. Grov måling i luftlinje viste en avstand på ca 50 km. Jeg hadde ikke kart for området, så jeg brukte 10 minutter med programmet MapSource og la inn ei grov rute med 20 veipunkter på gps`en, inkludert en kommunetopp kaldt Skipskjølen (633 moh.) som jeg bestemte meg for å gå innom. Sekk og kløv ble pakket ferdig på kvelden så jeg var klar til søndags morgen. Dag 1 Jeg begynte å gå fra Rv891 ved Adamsvannet kl 13:00. Jeg fulgte grusvei ned til hyttefeltet i Adamsdalen og hadde planer om å komme meg over elva og på østsiden av denne. Det var mye vann i elva så jeg fulgte denne sørover et stykke i håp om å finne en brukbar plass for å komme meg over. Til slutt gav jeg opp og bestemte meg for å vasse over. Jeg var allerede blitt våt på beina så det ville ikke gjøre noe fra eller til. Jeg festet båndet fast i kløven til Echo og sekken min så jeg hadde kontroll på han. Med vann til midt på låra kom vi oss greit over. Etter å vasset over elva og vridd opp sokkene fortsatte jeg sørover i dette dalsøkket. Det var generelt veldig vått i marka. En ørn sirklet over oss en stund så jeg gjorde et forsøk med kompaktkameraet. Jeg har begynt å legge igjen speilrefleksen etter at jeg kjøpte kompaktkameraet, og merker at jeg tar mye mer bilder nå siden jeg har det tilgjengelig i lomma til en hver tid. Med speilrefleksen ble det et tiltak for hvert bilde, da jeg måtte av med sekken for hver gang jeg så et motiv. Kvaliteten blir jo noe redusert med kompaktkameraet, men til bruk på bloggen er det greit nok. Det var veldig mye lemmen i marka og Echo for på kryss og tvers mens han jaget dem. Han vet at han ikke får lov til å bite/spise dem. Han jager dem til de stopper opp, deretter ser han i min retning om jeg følger med eller ikke. Dersom jeg ikke sier "nei" eller "mm" klarer han ikke dy seg med å gi de et kjapt bitt. Etter jeg hadde gått i ca halvannen time gikk jeg lengre opp på fjellet og forlot da dalen jeg hadde fulgt ei stund. Da ble det straks mer stein i terrenget. Vinden blåste fra nord, så jeg hadde den i ryggen. Det begynte etter hvert å mørkne ute, noe som gav et flott kveldslys i horisonten. To ravner kom sigende forbi og lagde sine karakteristiske lyder, noe som virkelig gir meg tur-følelsen. Jeg fortsatte å gå i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å komme lengst mulig før det ble mørkt, for så å sette opp teltet. Da klokken nærmet seg 17 hadde jeg gått i fire timer og det var blitt såpass mørkt at det bare var å få opp teltet. I følge gps`en hadde jeg tilbakelagt 12 km. Vinden hadde tatt seg opp litt og jeg fant en flekk mose å sette teltet på mellom all steinen oppe i høgda. Jeg forsterket bardunene med å legge stein over teltpluggene og kom meg inn i teltet. Ble liggende å høre på vinden som røsket i teltduken, og jeg vil anslå at det var stiv kuling i kastene utover natta. Dag 2 Mandags morgen våknet jeg klokken 06:00. Det var akkurat begynt å lysne ute, og det ble et flott lys fra teltåpningen. Gassbrenneren ble tatt frem og jeg fikk vann på koking til kaffe og havregryn. Temperaturmåleren viste 1 grader og det var tilnærmet vindstille. Mosen på bakken var litt stiv, så jeg antar at det hadde vært frost i løpet av natta. Etter å ha fått i seg frokosten var det bare å pakke sammen utstyret og gjøre klar for en lang dagsmarsj. Toppen Skipskjølen var neste delmålet. Jeg gikk i et jevnt tempo mot det jeg først trodde var Skipskjølen. Etter hvert viste det seg å ikke være i nærheten en gang. Jeg ble stadig overrasket over hvor vanskelig det var å anslå avstander i dette terrenget. Fjell som tilsynelatende var relativt nærme viste seg gang på gang å være mye lengre unna. Etter hvert måtte jeg gå nedom en dal for å fortsette opp på andre siden. Nedi dalen var en liten rennende bekk som jeg benyttet meg av til å fylle opp camelbak`en på tre liter. Jeg følte dette var en grei plass å fylle med tanke på at område rundt for det meste var av stein. Jeg antok at det ikke lå daue lemmen i tilknytning til bekken selv om det ikke var noen garanti for det. Vann måtte jeg ha uansett. Jeg benyttet også stoppet til å ta over kløven til Echo. Jeg så at dette kom til å bli en lang dag, og da han ikke er fullvoksen enda ønsker jeg å ha en forsiktig tilnærming til bruk av kløv. Den veide ikke mange kiloene uansett, så det var uproblematisk å feste den på min sekk. Jeg teipet også potesokker på Echo siden terrenget var preget av mye stein. I løpet av turen klarte han å slite hull i tre av dem, så de hjalp nok godt på. Jeg hadde gått et par timer og sett en topp langt i det fjerne som jeg trodde måtte være Skipskjølen, og begynte etter hvert å komme enda litt lengre opp i høyden hvor det såvidt lå litt snø. Noen ryper satt på en høyde og fulgte med når jeg kom traskende. Jeg gikk i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å nå toppen innen klokken 10:00. Jeg sjekket etter hvert gps`en for å se om jeg var på rett kurs. Da så jeg at Skipskjølen var merket av på kartet på en annen topp enn den jeg hadde gått og sett på i lengre tid. Gps`en ville ha meg til å knekke 90 grader høyre. Jeg stusset litt over hva det var for en topp jeg hadde gått og sett på, men valgte å stole på gps`en. Jeg økte farten litt så jeg skulle klare å rekke opp til klokken 10:00. Like før jeg nådde toppen satt der en snøugle og fulgte med. Den satt i ro helt frem til ca 20 meter. Artig. Jeg nådde opp rett før klokken 10:00 - svett, våt på beina og litt kald. Jeg hadde planlagt en 10-minutters hvil når jeg kom opp. Til min overraskelse var det ingen varde å se. Jeg sjekket gps`en igjen som viste at jeg skulle stå på Skipskjølen. Det fikk jeg ikke til å stemme. Kartet måtte være feil. Noe frustrert sjekket jeg avstanden til toppen jeg mente måtte være Skipskjølen og som jeg jo hadde vært på vei mot hele dagen. Avstanden i luftlinje viste 3,5 kilometer. Jeg måtte gjøre et valg om jeg skulle droppe toppen eller gå for den. Det ble en ganske lang omvei og jeg hadde langt igjen til Vestre Jakobselv. Jeg valgte iallefall å gå for den. Pausen jeg hadde planlagt utgikk og jeg tok fram et dekken av softshell som jeg kledde på Echo. Tåka kom sigende og vinden gjorde det litt kaldt. På bakken lå det skare som akkurat ikke holdt vekta mi, slik at jeg gikk igjennom hele tiden. Med rullestein under var det slitsomt å gå. Jeg nådde toppen rett før klokken 11, altså en time etter planlagt skjema. Underveis hadde jeg bestemt meg for å ordne fuktsperre i skoene. Jeg fant fram et plastnett og to brødposer som jeg brukte til det formålet. Det hjalp på selv om sokkene var søkk våte. Jeg tok fram jervehiet og lot Echo hvile en fem til ti minutter mens jeg fikk i meg litt mat og kaffe, så var det bare å begynne å gå litt i retur og sette kursen mot Vestre Jakobselv. Beina var begynt å bli litt møre etter å ha gått med sekk siden klokken 7. Det var fortsatt mye våt og glatt stein, vekselvis snø og skare. Underveis kom jeg over noe pote-avtrykk i snøen, men jeg vet ikke hvilket dyr det er av. Noen som vet? Det gikk etter hvert hull på potesokkene til Echo så jeg måtte stoppe et par ganger og legge på nye. Han var fortsatt kvikk og rask. Da klokken begynte å nærme seg 14 var jeg kommet såpass langt ned av fjellet at det ikke lå mer snø på bakken. Jeg hadde som utgangspunkt tenkt å komme fram til Vestre Jakobselv neste dag, men jeg vurderte å forsøke å gå helt fram i løpet av denne dagen. Jeg antok at jeg ville kunne være framme innen klokken 18. Jeg gikk mer eller mindre på autopilot da jeg var ganske så sliten i beina og anklene begynte så smått å protestere. Jeg tok meg ikke tid til noen pauser da jeg ville gå lengst mulig før mørket kom rundt klokken 17, så jeg gikk i grunn så fort jeg klarte. I følge gps`en lå jeg rundt 4 til 5 km/h. Batteriet på kameraet ble tomt, så siste bildet tok jeg av meg selv da jeg begynte å kjenne turen på kroppen. Echo begynte etter hvert å halte litt, men det gikk over så snart jeg tok av potesokkene. De var nok i korteste laget, slik at teipen ble liggende rett over ulvekloa på forlabbene. Underveis sjekket jeg jevnlig gps`en for å se om ruta jeg gikk var raskeste vei. Det var vanskelig å få noen god oversikt med så lite display og uten kart. Jeg så etter hvert en grusvei på kartet som jeg bestemte meg for å gå til. Avstanden skulle være ca 5 kilometer i luftlinje. Jeg gikk på for å rekke fram før det ble mørkt, og nådde rett før, klokken 17. Jeg hadde nå gått såpass langt at jeg bestemte meg for å gå helt fram til Vestre Jakobselv "samme faen". Jeg valgte derfor å ta på meg de tørre reservesokken jeg hadde i sekken, og benyttet to pakkposer som fuktsperre. Dette fungerte glimrende, og det var en fryd å endelig kunne gå tørr på beina! Grusveien var i grunn helt elendig å gå på, men den var nok ment for ATV og ingenting annet. Den var så gjørmete og våt at jeg gikk like mye utenfor. Dette var fortsatt langt innpå vidda. Det var nå blitt mørkt så jeg festet et rødt lys på Echo og gikk med en hodelykt selv. Tåka gjorde at jeg bare så noen meter foran meg. Echo gikk fremst noe som fungerte fint da jeg kunne følge det røde lyset hans. Han gikk ca 20 til 50 meter foran meg. Etter en times tid på denne grusveien hadde jeg enda et stykke igjen. Beina var nå så vonde at det var så vidt jeg ruslet fremover. Turte ikke ta noen pause da jeg var redd jeg ikke kom meg i gang igjen. Jeg møtte etter hvert to karer på hver sin ATV. De lurte på hvorfor jeg ville meg selv så vondt, noe jeg begynte å lure på selv også. De mente jeg hadde halvannen mil igjen til Vestre Jakobselv. Trodde selv at jeg var innenfor en mil, så jeg fikk en liten knekk i motivasjonen da. Jeg kunne ikke annet gjøre enn å fortsette. Et par steder gikk grusveien rett ut i ei elv, for så å være borte på andre siden. Andre elva jeg skulle over så jeg ikke dette før jeg var midt uti elva med vann til rett under knærne. Veien var da plutselig borte og der den skulle gått videre var det en meter opp og busker. Jeg tok en kjangs og fulgte elva et stykke oppover og fant veien igjen ca 50 meter opp. Jeg ble selvsagt våt på beina igjen, men etter å ha bannet høyt for meg selv var det bare å tusle videre. Jeg nådde fram til Vestre Jakobselv klokken 20:30, fullstendig utslitt. Jeg hadde da gått i 13,5 time og tilbakelagt 49,2 kilometer i tungt terreng. Jeg ble hentet av en god kollega, Trond, og fikk løftet beina inn i bilen. Jeg hadde klart målet jeg satte meg mange timer tidligere på dagen om å gå helt frem. Fantastisk! I etterpåklokskapens ånd burde jeg stoppet klokken 14:00 da beina begynte å si fra, men jeg har vanskelig for å stoppe når jeg først er i gang... Dagen derpå våknet jeg opp med to akillessener som kjentes ut som to slitne strikker. I skrivende stund har jeg enda vondt i den ene, snart ei uke etter turen. Nye sko vil forhåpentligvis hjelpe på litt til neste tur

Vi er en liten kompisgjeng som planlegger den ultimate padleturen fra Boulzajavri til Karasjok. Har lest endel artikler fra andre som har gjort samme turen. Klarte også til slutt å få klarhet i hvor og når man kan fiske i elven og hvilken del av elven som er lakseførende. Lurer på om noen av dere som har padlet denne turen, kan si noe om hvor mange dager man trenger for å padle fra nedsiden av Lailafossen til Karasjok. Grunnen til dette er ganske enkelt at jeg tror ikke vi kommer til å fiske på nedsiden av fossen grunnet 450kr døgnet i fiskeavgift. Når man i utgangspunktet er der for å padle og fiske litt matfisk, blir dette litt i meste laget synes vi. Så derfor prøver vi å planlegge hvor mye mat vi trenger på nedsiden av fossen. Høres 5 dager fra nedsiden av fossen til Karasjok fornuftig ut?? Blir veldig takknemlig for alle svar og tips. Og dersom du har tips om andre flotte turer, så send meg gjerne et hint

Neste uke skal jeg gå fra Alta og sørover til Kautokeino, vest for Rv93, stort sett langs skuterløypene, over Sandåsvannet og Čárajávri. Er det noen som vet om noe som helst av åpne buer/koier i dette området / "i nærheten av den blå streken"? Tips tas i mot med takk 😊

Jeg er på jakt etter en god allround fjell og markaski uten stålkant. Har noen erfaring med en eller begge disse modellene fra Åsnes? Jeg har vanlige langrennski i tilegg, så det er ikke viktig at skien skal fungere bra i løype. Jeg er ca 168 høy med en vekt på rundt 60kg. Jeg kommer nok enkelte ganger til å gå med litt tyngde på sekken, men ikke pulk.