Søk i nettsamfunnet

Hei, bestilte nettopp en solo-tur til Røros (Femunden/marka) til Nyttårsaften. Jeg har en del netter ute, både vinter, høst og vår, men vil si at jeg egentlig har veldig lite erfaring. Skal være der i 3 netter. Jeg har helt basic (+) kunnskap. Ikke noe spesielt bra vintertelt, men et telt som duger. Har null varme-elementer, men har en god vinterpose fra forsvaret, og en R- verdi 5 liggeunderlag (burde sikkert vært mer, men det får duge). Er det noen som har noen tips? Hva burde en ABSOLUT ha med? Hva har du SELV gjort feil? Hva er absolutt nødvendig i Januarmåned i Rørøos/Femunden? Vh. Alexander Carlsson

Jeg og en kompis på 20 år skal gå Femundsmarka på langs. Turen vi ser for oss på kartet er ca 4,6 mil og kommer til å bli utført i slutten av våren. Vi er litt usikre på hvor lang tid vi kommer til å bruke. Vi vet at det er vått og tungt å gå og vi trenger hjelp av noen med litt erfaring. Er det noen som kan si sånn ca hvor lang tid vi kommer til å bruke på turen?

Hei! Jeg tenker å bryte alt som heter tradisjoner denne julen og bruker heller feriedagene på en ukes tur i Femundsmarka. Planen er å starte ut i fra Langen lørdag 23. desember og labbe innover med ski og pulk, foreløpig bare jeg og bikkja, en breton ved navn Primo. Er det noen som tenker samme tanken og kunne vært interessert i å slå følge? Send meg en PM da vel! Hilsen Petter & Primo 🐶

Noen som har erfaringer med fisking i Femundsmarka, nærmere bestemt røavassdraget i starten/midten av juni? Hvaslags forhold kan jeg forvente meg?

Da skolestress og hverdagens rutiner igjen hadde fått et solid grep, var det på tide å komme seg ut. Opprinnelig skulle turen taes senere i desember men pga værmeldingene dro vi avsted søndag 29.Nov. Det var en utrolig god vurdering da vi fikk de fineste dagene jeg har hatt i Femundsmarka så langt, har vært her ved tre anledninger i år men ingen kan måle seg med denne turen. Været var kaldt, klart og sola ble fast følge fra mandag og utover uka. Eneste bekymring vi hadde under hele turen var da vi var tilbake på Langen gjestegård siste dagen, sentrallåsen på bilen hadde slått seg vrang i kulden, det var da -19 kalde på langen. Vi hadde med hagle og jaktkort, men det ble ikke noe fangst denne gangen heller, det var lite storfuggel og den ene rypa vi så fikk fly sin veg, rypebestanden virker bekymringsverdig lav i Femund. Det var heller ikke enkelt å komme på skuddhold pga bråkete føre, flaks for storfuggelen. Områdene vi konsentrerte oss om er mellom Grunnhåen og sørøstsida på Muggruven. Det ble ikke skutt med hagla, til gjengjeld ble det skutt adskillig mere med canon. legger ved noen utvalgte bilder fra flotte vinterdager og netter.

Etter en kanotur fra Kjærringsjøen sommern 2011 var det igjen dags for en tur opp i Femundsmarka. Denne gangen skulle turen skje til fots etter følgende rute: Storvika - Røvolltjønna - Øvre Roasten - Grislehåen - Krokåthåen - Haugen gård. Med på turen ble bikkja mi Rakel, ei Siberian jente på 13 år, en kompis ved navn Geir og bikkja hans Varga, også en Siberian som er 7 år. Bildene fra turen ble desverre ikke som jeg hadde håpet på forhånd. Jeg drev og pakket sekken og veide til og fra om jeg skulle dra med speilreflekskamera. Men det ble GoPro og et kompaktkamera istedet. Startvekt var jo 26 kilo sekk så det holdt egentlig. Viste seg å være et dumt valg. Kompaktkamera tar greie bilder men ikke uten strøm. Det ene batteriet har nok kortsluttet så det var helt dødt. Det andre var det bittelitt strøm på men 2 bilder senere var det tomt. Så da ble det kun bilder med GoPro og mobilkamera istedet. Dag 1 Det har blitt 17. juli og klart for tur. Lengre kjøreturer er kjedelig men når man har noe godt i vente så gikk det overraskende greit. Etter et par korte stopp fra Oslo og matpause i Engerdal så ankom vi Jonasvollen. Det ble et kort opphold der på omtrent 20 minutter før vi steg ombord i taxibåten og satte kurs for Storvika. Lest litt turrapporter på nett og funnet ut at det var enklest å gå fra Storvika kontra Haugen. Turen over gikk i ca 30 knop og tok ca 20 min. Deretter var det i land å spenne på sekker og kløv å komme seg oppover lia. Vi kom dog ikke så veldig langt før det ble en pause. En solid regnbyge kom oppover Femund så vi spente opp en tarp og satte oss til å vente der til den hadde passert. Egentlig ganske lettgått terreng oppover, ikke noe særlig blokkmark slik det er mange steder i området. Tok vel ca en time å gå opp til det første av Røvolltjønna. Da vi kom opp ble det en liten 5 minutter, vi fikk og kjapt selskap av et par stk som lurte på hvordan VM finalen i fotball hadde gått. De hadde vært på tur en ukes tid allerede. Padlet fra Kjærringsjøen over Rogen og opp via Bredåsjøen og Lasjøen før de hadde båret kanoer over til øvre deler av Grøtåa og fortsatt nedover elva til Krokåthåen hvor de hadde camp. Nå var de ute på en fiskedagstur til Røvolltjønna. En sporty dagstur for å fiske litt, er jo ikke 5 min å gå. Vi gikk videre langs Røvolltjønna og fant ut vi skulle prøve camp ved Abbortjønna eller Skogtjønna. Det så litt vanskelig ut med ved så langt. Det ble camp ved Skogtjønna, der begynner det så smått å bli litt flere trær igjen. En fin plass og med en liten ekspedisjon fant vi en del ved til kveldsbålet. Begge hadde med litt luksus i form av 2 pils hver. Den første smakte fortreffelig i kveldsola etter ca 2 timer vandring. Litt torden som var ute og gikk men det holdt seg på svensk side heldigvis. Kvelden ble egentlig stille og rolig med litt fiske. Utelling var ikke den store men vi fikk da lurte 2 røyer på 200gr og 300gr på land. Var skeptisk til fisket egentlig siden det var varmt i vannet så alt var egentlig bonus. Dag 2 Litt vind på morgenen og variabelt skydekke. Etter en god frokost ble det litt fiske uten reslultat før det var pakking av telt og sekker, eneste vi lot stå var tarp for sikkerhets skyld. Det viste seg lurt da det begynte regne like etter. Det varte ca 2 timer så lunsj ble inntatt under tarpen. Selv om være ikke var det beste var ikke omgivelse for lunsjen noe å klage på. Vi kom omsider avgårde fra Skogtjønna og satte kursen mot Øvre Roasten. Det så ikke så langt ut på kartet men her ble plutselig terrenget helt annerledes enn det vi hadde gått på fjellet. Langt mer stein som måtte forseres på denne etappen. Det bedret seg litt når vi nærmet oss Roasten men da skulle myggen komme på besøk i større mengder. Var vel det stedet på turen det var klart verst. Det ble en pause ved buene ved Roasten og vi slo av en prat med folk som holdt til der. Ene karen hadde vært der inne 27 sommere på rad. Fiske hadde dog vært dårlig synes de så langt. Litt den tanken vi hadde hatt før start å turen også. Det var varmt og hadde vært det en stund så vi hadde minst tro på Røa men vi måtte jo gi det et forsøk. Det bar videre langs Roasten og opp mot Grislehåen med en kort pause til ved oppsynshytta der. Måtte nemlig ta en liten ompakking av kløven til Rakel da hun fant på å ramle ned fra den ene brua der Grøtåa kommer inn i Grislehåen. Var heldig mer vannavstøtende enn jeg trodde den kløven så minimalt med fukt hadde kommet inn. Etter dette tok jeg kløven i handa når vi gikk disse bruene. Hun gikk fint der det var 3 stokker men slei litt med kløv når det var 2 stokker. Ved Grislehåen hadde vi ikke planlagt noen leirplass så vi fikk lete å se hva vi fant. Vi endte opp rett ved der Røa renner inn i Grislehåen. En helt fin plass, de forrige "eierene" av plassen hadde også lagt igjen litt ved til oss. Med en liten spasertur opp langs Røa så hadde vi plenty med ved til kvelden og morgenen etter. Geir ville teste fluestang litt her i strømmen. Lykkerusen var stor et par sekunder før en fisk av god størrelse kom seg løs igjen med dertil ord som hverken egner seg for barn eller på trykk. Litt forsøk på sluk og deivende meite men ingen sulten fisk som meldte seg til middag. Den siste av de 2 pilsene som var med smakte godt i kveldsola her. Kvelden var som de fleste kvelder i marka, et godt bål, mat, en kokekaffe med en liten skvett brunvatten til. En ting jeg tenkte på underveis er noen som sa man kan ta kanoen med fra Storvika over fjellet og til Roasten. Skal være enklere enn å dra den opp Røa. Etter å ha gått denne distansen var hvertfall ikke min tanke at å ta med kano over her. En packraft hadde nok vært fin men ikke kano. Selv om jeg tåler bære litt så vil jeg nok kalle det unødvendig slit, hvertfall fra Skogtjønna og ned til Roasten der det var nok stein. Men smak og behag så klart. Mistenker at de gangene jeg skal ha med kano i området blir det start på Kjærringsjøen. Dag 3 Våkner ganske tidlig til nydelig vær. Teltene stod litt inn i skogen så vi slapp den verste morgensola på duken, gjorde temp i teltet behagelig. Bålet ble tent og frokost og kaffe inntatt. Litt soling og et par forsøk til på å lure opp en fisk så var det på tide å bryte leir. Dagens mål var Krokåthåen, vel den korteste etappen vi skulle gå i løpet av turen. Veldig varmt å gå denne dagen så det ble noen pauser for sikkerthets skyld. Huskyer og tropevarme er ikke den beste kombinasjonen så vi passet på at de fikk vann jevnlig der stien sneiet innom Grøtåa på vei oppover. Etterhvert ser vi Krokåthåen og ser om vi kan se en camp i nærhet av utløpet men ikke noe å se så langt. Men langt skulle vi ikke gå, ca 5-6 minutter så ser vi en liten kolle mellom myra og Korkåthåen. Joda der fant vi en super camp, den vi kalte for Cowboycampen. Stedet ga litt assosiasjoner til slik steder man har sett på westernfilmer. En camp på en liten høyde med store steinblokker rundt. Har tydlig vært folk på plassen før. Det var en stor bålplass og det var stablet en stor flat stein oppå mange andre som bord. Et par andre stablinger fungerte som stoler. Noen meter å gå ned til Krokethåen men en vanntett pakkpose ordnet innlagt vann i leiren. På tide å teste fisket i Krokethåen, hørt om mye fisk der men ikke så stor. Dette viste seg å stemme bra. Geir hadde vel flua ute i vannet ca 2 sek før første fisken satt. Den likte også mark som jeg fisket med så det ble kjapt 5-6 stk. En av de stakk en mink av med, greit at bikkjene ikke fikk øye på den ellers hadde det blitt jakt og mas. Krokåthåen var et supert sted og dette var også den varmeste dagen vi hadde på turen. Ulempen var at den kleggen som kalles blinding/flekkflue dukket opp. Var ikke store mengder av den men irriterende nok. Vi hadde spart en pakke bacon bl.a til å få litt variasjon i Real-kostholdet som det ble en del av ellers på turen. Litt bacon, litt ørret, litt potetmos gjorde susen. Satt faktisk i short og t-skjorte til 23 denne kvelden, før det måtte på en tynn ulltrøye. Sjelden kost i fjellet, slikt man husker en stund. Stillehet ble plutslig brutt av en gjeng folk som passerte på stien innenfor oss som pratet tysk sånn 23 tiden. Håpet så klart det ikke var sommerversjonen av Død Snø som var på fære. Det viste seg å være en gjeng speidere, de ruslet videre uten at vi hørte noe mer til de den kvelden. Dag 4 Våkner ganske tidlig denne morgenen. Sola fikk litt mer tak i teltet denne morgenen. Noe annet enn shorts og t-skjorte var ikke vits selv om klokka bare var 8 på morgenen. Frokost og kaffe på programmet og så tanke opp litt vann. Denne dagen skulle vi ut på den lengste etappen, fra Krokåthåen til Haugen Gård. Etter hva jeg skjønte av kart var det ca 11 km over fjellet. Opprinnelig var planen å campe siste natt på Røvolltjønna og gå tidlig til Haugen men Geir merket det litt i knærne så vi kjørte safe og gikk for siste camp ved Femunden. Heldigvis kom det litt mer skyer og svak når vi skulle gå så det ble ikke den intense solsteken på vei over. Første pause var Oasen. Nydelig sted med kjølig temperatur på vannet, deilig å drikke noe litt kjølig også. Var ellers badetemp på det meste av vann vi hadde drukket så langt. Tok med vann herfra i en pakkpose som jeg hang bak på sekken. Regnet ikke med flere vannkilder på veien over fjellet så greit å ha litt til bikkjene underveis. Med kun en kort pause på et par steiner ble neste "hovedpause" når vi hadde rundet toppen og kunne se Femunden. Her var det dekning på mobil igjen så greit med en kjapp telefon til de nærmeste å si at alt stod bra til. Hadde jo vært noen dager ute av sivilisasjonen da, ikke at jeg savnet det så veldig da. Turen over fjellet var egentlig ganske lettgått. Ikke mange stedene det var store stein så vi kom oss over litt kjappere enn planlagt. Rusler gjennom tunet på Haugen Gård og setter kurs ned mot brygga. Camp rett ved var opptatt av de speiderene som hadde passert oss kvelden før. Vi gikk utover til høyre og fant en camp på odden. Litt småmør i beina etter turen så det var godt å gå over til barbeint og Crocs. Mens vi slår opp teltene så ser vi at ferga kommer.....hmmm. er den seint ute. Neida det er søndag og den ligger lengre på Elgå. Ide......selger de pils ombord? Vel bare en måte å finne ut av det nemlig gå bort å spørre. Joda det gjorde de sa han med trossa. Men hun som solgte kunne ikke selge oss pils da vi ikke fikk ta de av båten. Sa hun kunne få igjen panten dagen etter når vi skulle ta ferga så antallet stemte men det gikk ikke. Strenger skjenkeregler her til lands ja. Resten av kvelden ble et kjapt bad i Femunden, en 400gr ørret, et godt bål og en middag. Siste kvelden ble det så klart Real for å virkelig meske seg, not. Så var det jo litt vin og cognac igjen. Best og ikke ta det ombord på ferga så det var så strengt der så vi fant ut det var best å drikke opp det vi hadde igjen:-) Vel veldig mye var et ikke men det ble jo en fin kveld ved en blikkstille Femund og fin solnedgang. Dag 5 Fremdeles strålende vær når jeg titter ut av teltet sånn 0730. Hadde satt teltet med åpning mot Femund så jeg fikk litt usikt fra teltet om morgenen. En rask frokost, kaffe og pakking så var det å gå til fergekaia. Greit å være litt tidlig ute. En del folk som skulle med så vi slo av en prat med litt forskjellig folk. Litt rart hvordan alle prater med alle slike steder. Fungerer liksom ikke like bra på bussen i Oslo Men det er jo noe av sjarmen med slike steder. Alle slår av en prat og alle hjelper andre ved behov. Ferge kom på rute og etter en vaffel og en kald brus så var vi tilbake på Jonasvollen. Resten av dagen ble jo bare kjøretur hjem til Oslo, den kjedeligste etappen på hele turen. Alt i alt en super tur med minimalt med regn og solide sommertemperatur. Ikke siste gangen jeg ferdes i disse trakter. Litt bilder og videoklipp fra turen.(Og hvordan kan jeg embede den inn i innlegget?)

Da er det vell påtide å skrive noen ord om vår tur i Femundsmarka i juni og juli. Turen startet vi i Synnervika med koteletter og en øl i teltet mens vi ventet på at båten skulle gå dagen etter. Gikk iland ved Haugen gård å gikk opp til Oasen for å slå leir der. Nydelig liten perle midt oppe i steinrøysa. Her ble det tid til å "perfeksjonere" telt oppsettingen da vi kom relativt tidlig, og hadde nye telt. (Hadde satt de opp før turen, så vi visste at alt var der og at vi kunne det) Vi lå også en stund å studerte kart, da vi ikke hadde noe plan om hvor vi skulle gå, annet enn at vi ville nedover Grøtådalen å se Grøtådalsetra. Bestemte oss for å gå ned fra fjellet langs DNT stien til Krokåthåen å følge elva nedover dalen. Nydelig terreng og oppholdsvær gjorde turen nedover til en lek. Dog var det mye mygg da det konstant var lummert og vindstille. Vi slo leir ett par km ned og fant fram fiskestengene. Her ble det to fine stekeørretter på noen hekto hver. Dag tre brukte vi på å gå videre nedover. Mye fiskere langs denne elva. Møtte noen hver time. Passerte idylliske Grøtådalsetra, som virkelig bør tas vare på. Mye intresang historie rundt denne. Slo leir noen kilometer øst for setra etter en noe klumsete passering av en side "elv" til Grøtåa. Jeg tok av skoa å hadde de i hånda når jeg vasset over, mens den litt klumsete turkameraten skulle kaste de over. Det resulterte såklart i at den ene skoa havnet i "elva". Jeg klarte heldigvis å hoppe utti igjen å få den på land før den forsvant nedover Grøtåa. Dette resulterte såklart i våt bukse og våte sko, så vi fant ut at vi slo leir å tente bål for å få tørket det værste. Videre herfra skulle vi finne stien som gikk til Larsholm å slå leir der. Men det skulle ikke være så enkelt. Gammel sti, som kun var merket med noen små stener oppå de store gjorde navigering til ett mareritt. Så vi havnet alt for langt øst og brukte mye ekstra krefter på å klatre over kampestener. Fikk sett uttørket vann og steder det sikkert ikke har vært folk på lenge, så det var litt gøy. Vell framme ved Vonsjøen sent på kveld, fant vi oss en odde å slå opp teltene på. Ikke den beste teltplassen, men det gikk greit. Senere på kvelden skulle det vise seg at en vi møtte i Møllerbua på kanoturen vår i 2012 (som jeg tror jeg har glemt å lage turrapport på) også var på kanotur her inne. Så han fulgte oss ett par dager. Hyggelig. Her ble vi i 2 netter. Var en tur til Bostedet til Lars (Holm?) og fisket. Siden været var surt disse dagene, ble det tilbringt en del timer i telt og under multiduken min, Når vi fikk pakket sammen igjen gikk vi tilbake oppover Grøtåa tilbake til Oasen. Ble noe fisking å endel stekefisk i ett lite vann oppi fjellsia. Deretter gikk vi nedover DNT stien til Røvolltjønnan og opp til ei jordgamme ved navn Roastkoja. Siden foten min hadde blitt litt skrall etter å ha gått med tung sekk på mye stein, med tynne såler. Valgte vi å bli her i ett par dager så foten fikk hvilt seg. Her ble vår kanopadlende venn i en natt før han tok turen tilbake til vonsjøen å kanoen sin. Vi bestemte oss for å legge igjen sekkene i gamma å gå en liten tur ned til Røvollen for å se om det var noe godt å kjøpe. Her ble det handlet inn sukker, blåbærsyltetøy og pannekakemix. Deilig avveksling etter mye fisk og Real turmat. Siden foten min ikke ble noe bedre, bestemte vi oss for å droppe turen oppover røa til revbua, å heller sette snuten mot Røosen og M/S Fæmund 2. Denne gangen gikk vi på sørsia av røa for å se noe nytt. Vell framme ved Røosen la vi oss i Røosbua, hvor det senere på kvelden kom en kar og ei dame, som også la seg inne i bua. De disket opp med Whiskey, aquavitt og rødvin som de ikke hadde drukket opp, så denne kvelden ble riktig så trivelig. Ett nattbad ble det også tid til, i en ISKALD femund. Siden Bildene mine er for store til å lastes opp, så må det vente til senere. Ligger noen bilder på https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10153023756100106.1073741828.889165105&type=3

Etter å ha vært i Femundsmarka i påsken sammen med noen kamerater, fikk jeg lyst til å gå gjennom hele marka alene. Turen skulle gå fra Elgå til Røros, og ta én uke. Hvilket den også gjorde. Distansen er omtrent 100 km. Jeg dro opp på torsdag 19. april med tog til Rena og buss derfra til Drevsjø, og ny buss videre til startstedet. Det blåste og det var surt. Å gå alene, innebærer for meg at jeg møter meg selv, på godt og ondt. I løpet av turen hadde jeg én hviledag, og det var den verste av dem alle. Jeg avskyr det ikke å oppleve progresjon, skjønt den fornuftige i meg innser jo at å hvile én dag selvfølgelig medfører at progresjonen blir desto bedre dagene som følger. Men å yte, se kilometerne forsvinne bak meg, er det eneste som teller for Gleden. Dette er en fortsettelse av måten jeg lever på i Oslo, hver dag skal det presteres, hver dag skal jeg få mye gjort, helst mer enn i går. Hvile gir dårlig samvittighet og blir intimt forbundet med nederlagets komme. Jeg er nå ferdig med det livet. Turen gjennom Femundsmarka var kulminasjonen av denne min prestasjonsadferd, den fikk meg til å innse at jeg allerede har gjort det riktige. Hva er så det? Jo, jeg har sagt opp jobben og jeg har sagt opp leiligheten, begge deler blir jeg ferdige med i mai. Deretter fri, fri, fri. ’Yte’ skal bli ’Nyte’. Angående turer, den neste blir med masse vin og mye, mye god mat. Med venner! På hytte! På turen opplevde jeg alt unntatt kulde. Den andre dagen sterk vind (sikkert en 18 – 20 m/s i kastene) over Falkfangerhøgda, og fordi det var motvind, måtte jeg søke ned i skogen for ikke å fryse meg stiv. Det snødde periodevis de to første dagene. Den tredje dagen, knallsol, sun block og skareføre deluxe. Den femte, dvs. mandag 23., sterk varme; den sjette, i tillegg yr og regn og bløt snø, og den syvende og siste dagen, tett tåke og råtten snø. Et par dager til nå og man vil oppleve gjennomslag for hvert steg i dette området av Norig, den siste dagen opplevde jeg det for hvert tredje, hvilket var frusterende nok. Noen ganger stod jeg mer halvmetern nedi. Av og til forsvant hele staven da jeg skulle lene meg på den, med det resultat at jeg fløy på trynet. I selve nasjonalparken er det ganske lite med snø, over Falkfangerhøgda måtte jeg gå sikksakk i mange kilometer for å komme meg frem. Flere ganger, også senere på turen, måtte jeg ta av meg skiene og gå til fots. Én gang fordi jeg i tåken kom litt ut av kurs og havnet på en topp i stedet for i bandet mellom to topper (nedturen fra toppen var til tider komisk og heldigvis uten tilskuere). Jeg bruker speilkompass, men har en tendens til å se meg selv i speilet snarere enn å konsentrere meg om å gå i riktig retning. Det må vel være et utslag av selvopptatthet, den mest utbredte sykdommen i vår urbane kultur. Den siste natten lot jeg teltet bli liggende i sekken og tilbrakte natten på Marenvollen selvbetjente hytte (DNT). Jeg leste gamle utgaver av Fjell og Vidde til jeg ble megagørrlei og spiste pannekaker for alt hva jeg var verdt, og litt til. Hver dag fyrte jeg kveldsbål. Jeg hadde med 4 desiliter bensin og en primus i tilfelle rottefelle, men fikk aldri bruk for den. På Marenvollen lot jeg bål være bål og fyrte i ovnen i stedet. Rute (se også kart nedenfor): Dag 1: Elgå til sør for Svukuriset. 10km. Dag 2: deretter til nord for Kuvola (i skogen nedenfor midten på Falkfangerhøgda). 11 km. Dag 3: til nordenden av Nordre Skarpåstjønna. 27 km. Dag 4: - hvile - (les: ligge i teltet og forbanne omgivelsene og meg selv) Dag 5: til rett ved Fjølburøsta ved å gå langs vannkanten på østsiden av Nordvika. 25 km. Dag 6: til Marenvollen hytte. 14 km. Dag 7: til Røros. 17 km. På dag 3 gikk jeg så å si for å finne skiføre den første milen, havnet så på midten av Nedre Roasten og krysset vannet ved utoset, hvor det heldigvis var en gangbro. I løpet av turen kunne jeg mange ganger følge skuterspor, men de var som regel gamle, og da varmen satte inn, ikke alltid så harde som man kunne ønske seg. De tre siste dagene var definitivt tyngst rent fysisk, for det var blitt varmere og snøen bløtere, særlig dag 6 og 7. Jeg stod opp klokken 05.00 og var avgårde kl. 07.00, da snøen er hardere om morgenen enn senere på dagen. Da jeg skulle dra fra Marenvollen til Røros, ble jeg dog forsinket av tåke. Men klokken kl 11.30 var jeg blitt så rastløs av all kaffedrikkingen at jeg begav meg av sted åkkesom. Sikten var ofte under 100 meter, men til tross for en lei feilnavigering, rakk jeg 16.24 toget med såpass god margin at jeg fikk kjøpt meg 2 pølser og en krimbok på stasjonen. Det må nevnes at rett etter feilnavigeringen var et faktum, lettet selvsagt tåken. I løpet av turen møtte jeg hele to skiløpere. Jeg var altså alene, som om april ikke skulle være den mest fortryllende måneden på året å tilbringe i Femundsmarka. Jeg så tre elger, mange flokker med reinsdyr, ørn, og dessuten to traner på et jorde fra togvinduet på vei hjem. Mrk. Det først bildet har jeg lagt ved for å gi serien med bilder en ulykkelig start.

Skjærtorsdag Mye grumsete værmeldinger voldte oss besvær, men vi fant ut at Femundsmarka kunne være et alternativ. Rødtopp og jeg ankom Elgå rett etter at snøværet hadde gitt seg og snøen raste av trærene i ekpressfart. Vi lempet telt, mat, øl og annet nødvendig pikkpakk i pulken. Deretter satte vi på feller, jeg tok pulken og så labbet vi i vei oppover skuterløypa mot «Fjellet». Snøen viste seg å være temmelig råtten, så det var ok å følge en oppkjørt løype. Det gikk i godt driv oppover og vi tok av fra løypa og gikk inn Sagbekkdalen Det var flott utsikt ned mot Femunden som bredte seg nesten endeløst fra sør til nord nedenfor oss. Ved ca 900 moh spiste vi lunsj i sola og Rødtopp overtok pulken når vi startet opp igjen. Etter å ha passert høyeste punkt i skaret på 994 moh tok vi av fellene og så skrånet vi ned mot myrene nedenfor Storsteintjønnan. Der fant vi en flott teltplass ved noen digre steiner. Plassen hadde ly, gode solforhold og fin utsikt. Ikke langt unna var en åpen bekk hvor fossekallen fløy rund og passet på oss uten å være sky. Fornøyd satte vi opp telt og ordnet middag. Langfredag Vi våknet tidlig og så at sola skinte på teltduken. Siden vi følte oss i god form la vi ut på langtur. Først siktet vi mot Salsfjellet. Vi suste over den steinete flya og kom bortom Linnés veg fra 1734. Vi kom oss opp på topp 1206 på Salsfjellet. Samtidig ble været dårligere med sludd og vind. Siden det var vanskelig å finne ly dro vi frem vindsekken for å spise lunsj. Vi lar oss ikke kue så lett av litt vær og siden sikten fortsatt var god siktet vi mot Storslågskaret og fulgte med på himmelvelvinga. Innen vi krysset Grøvelåa letnet været igjen og turen ble trivelig. Opp fra skaret mot Elgåhogna var det en skikkelig bratt kneik. Det tærte på kreftene, men det ble oppveid av utsikten som ble flottere og flottere. Sølen åpenbarte seg i sørvest som en massiv knute av noen fjell. Oppe på toppen av Elgåhogna (1460 moh) kom og gikk tåkedottene. Vi klarte allikevel å få med oss hele utsikten. Ned derfra var det en flott nedkjøring til skaret vi gikk dagen før. Under ca 1000 moh var det mye råtten snø, men det gikk allikevel greit å komme seg tilbake til teltet. Påskeaften Dagen begynte stålende med sol fra skyfri himmel. En perfekt dag å sjekke utsikten fra Stor-Svuku tenkte vi. Snøen var allerede råtten fra morgenen, men det stoppet ikke oss. Vi gikk på østsiden av Revlingkletten og opp på Litl-Svuku. Det ga krefter å kjenne sola varme. Videre opp mot topp 1352 (østtoppen på Stor-Svuku) begynte kulingen fra sør og dytte på oss. Det føltes ikke godt. Videre mot topp 1394 tiltok kulingen, men vi måtte ha lunsj. Dermed ble nok en lunsj inntatt i vindsekken. En god lunsj med varm sjokolade ga nye krefter og vi trosset vinden og kom oss greit opp på Stor-Svuku (1416 moh). Vi gikk rund hele toppen for å se utsikten til alle kanter. Veivalget ned la vi litt lavere og unngikk dermed mye vind. Nede ved Litl-Svuku kunne vi virkelig kose oss i sola. En solbakke med råtten snø tok livet av mitt kamera. Tilbake i fossekallbekken fikk Rødtopps kamera også problemer, så en topp dag kostet oss to fotoapparat. Middagen smakte godt på en solvarm kampestein. Etterhvert trakk solen ned og vinden tiltok så mye at vi måtte bardunere teltet bedre for natten. Påskedag Etter en vindfull natt fant vi det best å returnere til sivilisasjonen. Solen skinte, men vinden var fortsat ilter. Vi startet tidlig for at snøen skulle bære mest mulig og gikk tilbake samme veg som vi kom.

Hei. Jeg har nylig kjøpt meg en Packraft Yukon Yak. Artig sak. Har prøvd den en gang og tenker å ta noen korte shake down cruise før jeg tar en lengre tur. Tenker å ta en skikkelig tur i juli enten i Femundsmarka eller noen andre steder. Noen som har noen tips til steder man kan få godt utbytte av en packraft samt gode fiskemuligheter? Flere vann i nærheten av hverandre. Helst i sør-norge. Noen som har erfaringer med Femundsmarka i juli måned? Fare for veldig mye folk? ;) Må man kanskje lengre inn i marka? Og hvordan er det å fiske fra båten? Så Monsen og co var skeptiske i starten men det så ut som de ble varme i trøya etterhvert. :)

Hallo godtfolk! Årets langtur blir kraftig forkorta og de ti dagene i Femundsmarka vi har sett frem til siden vi tørket opp igjen etter fjorårets tur til Hardangervidda har blitt til fire. Ingen av oss har vært på tur der så da må man lytte til kjentfolk. Jeg har sett litt på kartene og fjorårets båttider og det ser da ut som at den kan være en ok rute å parkere 1 bil ved Jonasvollen og 1 ved Femundshytta (hvis det er mulig) Dette er da førsteutkastet, så det er ikke satt 10siffra koordinater på no teltplass enda. 😎 Dag 1: Båt Jonasvollen - Revlingen, Marsj til område Grøtådalsetra Dag 2: Fiske Grøtåa - forflytning mot Nord-Vest Dag 3: Fiske område Skogtjønna/Røvoltjønna - camp i området Dag 4: Forflytning til Haugen og båt over til Femundshytta Så da er spørsmålet: Ka dokk tru? Andre muligheter som er bedre? Noe vi burde oppleve? Vi er 4stk som er på tur hvert år. Forflytter oss godt og har ok marsjfart, så distanse kan gå fint på forflytningsdagene.

Hei. Jeg har lyst til å rusle meg en tur i femundsmarka til sommeren, helst uten å måtte sove på bakken (det er dyr der, må vite), og da er man jo avhengig av trær med litt størrelse på. Er det noen som er godt kjent i området som kan tipse om hengekøyevennlige leirplasser? På forhånd takk

Skal ha en ukestur til Femundsmarka i sommer og prøver å undersøke hvor man kan komme seg litt utenfor områdene hvor "alle" er. Noe om kanskje hjelper er at jeg (gud forby) reiser uten fiskestang, så jeg er ikke avhengig av noe fiske. Jeg skal bare nyte livet og stillheten. Jeg har hørt at jeg bør holde meg unna Røavassdraget og hadde nettopp et gjensyn med Monsens tur fra NRK hvor han påsto han skulle reise til mindre befolka områder og så vidt jeg kunne se på kartet var hans rute øst for nordlige deler av Femunden. Noen kjentfolk som har noen gode tips for hvor jeg kan traske rundt? Jeg er ikke redd folk, men foretrekker å campe alene.

Hei, Sitter å fabler om en tur til Femundsmarka vinterstid. Har vært i flere turer i flere områder på sommeren, men aldri på vinteren, og søker litt tips. Foreløpig plan er å komme seg inn til muggsjølia, og evt. videre inn mot nedre muggsjø/midtre muggsjø etc. Jeg er litt usikker på hvor det er best gå inn i marka for å bevege seg i disse områdene. Hvor langt brøytes det vinterstid for eks. Er det områder det kjøres skispor/skuterspor hvert år som jeg kan benytte meg av? Har trekkvillig hund, så slike traseer fører til svært effektiv forflytning. Hvor lang tid bør jeg sette av for å kunne bevege seg rundt i området uten et vanvittig forflytningsbehov. Hensikten er jo å kose seg på turen, og føret kan snu fort slik at jeg bruker mye lengre tid på forflytting en hva først planlagt.

Vi har mange fine turer i Femundsmarka men har vært der mest i august og i septemer. Nå vil vi prøve en vårtur og har tenkt ca fra 20. mai til 1. juni. Er det noen som har informasjon om snø og isforhold så er vi takknemmelig for det.

Etter noen somre med solovandring fra hytte til hytte, bestemte jeg meg i vår for å utvide repertoaret litt. For å få større frihet, flere muligheter og utfordringer bestemte jeg meg for at jeg ville prøve med en telttur Jeg begynte med en oppvarmingstur i Bymarka vest for Trondheim for å teste elemenære ting som å bruke stormkjøkken, finne ut om mamma og pappa sitt eldgamle telt faktisk var vanntett og om jeg trivdes alene i et telt langt fra folk. Etter å ha forsikret meg om disse detaljene hoppet jeg på bussen fra Trondheim til Røros fredag 25.mai, med sykkel, sekk og høye forventninger. Vel framme på Røros pakket jeg om slik at jeg fikk all bagasjen min på sykkelen, så tråkket jeg avgårde oppover Hådalen og frydet meg over å kjenne hverdagens stress og mas bli fjernt og kveldssola varme i ryggen. Jeg parkerte sykkelen ved Feragsdambua og slo leir ved Feragshåen. Første dagsetappe gikk jeg i bygevær om Svartvika og Ljøsnåvollen til Muggas utløp i Nedre Muggsjøen. Jeg traff flere mennesker enn jeg hadde trodd, 9 sjeler i alt pluss to hunder. Bjørka var bare så vidt i ferd med å springe ut og det var mye snø i Vigelfjellet ennå, men stien var bar og fin. Og enda bedre, det var fortsatt litt for tidlig for myggen, jippi Jeg vurderte om jeg skulle vade Mugga på kvelden, men jeg bestemte meg for å sove på saken. Den var nemlig ganske flomdiger, så jeg kan ikke si at jeg gledet meg. Neste dag (søndag) var det imidlertid strålende vær og jeg var uthvilt, så det gikk mye lettere enn jeg trodde. Jeg hadde tatt meg bryet med å ta med vadesokker, og når jeg snørte regnbuksa stramt utenpå, kunne jeg vade til livet uten å bli våt Nå gikk vannet riktignok bare til litt over kneet (puh, det så mye dypere ut), men det er adskillig mer behagelig å vade når du er tørr og varm enn når du nesten fryser av deg beina underveis. Det ble en fantastisk tur over fjellet og inn i Sverige, nesen er faktisk fortsatt litt solbrent i skrivende stund. Fra Skedbrofjellet skrådde jeg ned til stien mellom Skedbrostugan og Reva, kom ned omtrent på høyeste ryggen vest om Bustvola. Jeg slo leir ved ei lita tjønn ved Rogen. Laget meg leirbål, skikkelig koselig Jeg våknet mandag 2.pinsedag til prikking på teltduken. Snøvær. Det la seg ikke noe særlig nede i skogen, men toppene, særlig Svuku, var drivende kvit. Det ble en litt kjørlig tur sørover og etterhvert vestover langs Røavassdraget. Jeg hadde ikke sett folk på halvannet døgn da jeg uventet møtte en annen ensom vandrer inne ved Grislehåen. Litt selskap skader jo ikke, så vi bestemte oss for å slå leir sammen den kvelden. Leirplassen dukket omsider opp ved Djuphåen, like nedenfor Røvollen. Nok et leirbål, og en nydelig solnedgang. Himmelen var helt rød. Etter å ha proviantert på Røvollen gikk vi hver til vår kant tirsdag 29.mai. Det ble en spennende dag, litt utenom sti og alfarvei. Jeg gikk nordover mellom Granbekkhøgda og Heggrøsttjønnan, vest om Skarpåstjønnan, før jeg omsider fant stien mot Nordvika. En perle av en sti, med utmerket utsikt til Femund og store deler av marka Siste natt tilbragte jeg omtrent midtveis langs vestbredden av Langtjønna. Det var litt trist å kikke inn i bålet og tenke at neste dag ville turen være over. Men jeg gledet meg til dusjen hjemme da Onsdag var det ikke noe annet å gjøre ennå å vandre de siste kilometrene tilbake til sykkelen og tråkke tilbake til sivilisasjonen. Du verden for en herlig tur jeg har hatt Ps. Så lite dyreliv, kanskje fordi jeg bråker for mye når jeg går, he, he. Men tallrike ender og ryper pluss en elg har jeg da i hvert fall sett.

Hei, jeg og kjæresten ser etter en tur med telt og pulk på rundt 4 dager. Vi har foreløpig sett litt på Forollhogna nasjonalpark samt Femundsmarka. Har dere noen forslag til ruter, med start og stoppested? Er noen kjent i Forollhogna nasjonalpark? Vi har sett litt på muligheten for å starte i området rundt Kvikne et sted og ende opp på Øyungen. Men litt usikker på terrenget fra Kvikne og opp mot Forollhogna, er det pulk-vennlig? Evt om dere har andre forslag i området?

Samboeren min og jeg planlegger kanotur i Femundsmarka i slutten av juni, og lurer på om noen har turtips? Vi har Ally-kano og planlegger 5-7 dager på tur. Hovedformålet er flott natur og villmarksliv, og et stort pluss hadde vært å komme utenfor de mest trafikkerte turistområdene (og forhåpentligvis øke sannsynligheten for å få fisk). Enkelte bæreettaper går fint, men helst mest av tida i kanoen. Røavassdraget har vært vurdert, men har forstått at det innebærer mye bæring fra norsk side (og svensk innfartsvei går jo ikke i disse tider...) Har noen tips?

Glad ikke alle som ferdes i Femundsmarka oppfører seg slik, da hadde det ikke vært mye igjen av de flotte gamle furuene der inne Se miljøkriminaliteten fra 4:22 og 7:25.

har en ferieuke i oktober som jeg ikke har planlagt enda, sitter egentlig og vurderer femundsmarka eller børgefjell. noen som er bereist i disse partiene på den tiden av året? hvordan er vær og temp i børgefjell da? kom gjerne med innspill edit: dette blir vanlig telttur med fiskestang, aldri vært på noen av stedene, så drar jo mest for å se området og kose meg. er det god fiske så er det bare en bonus

Hei Vi tenker å gå fra Svukuriset til Øvre Roasten, via Oasen. Vil det være behov for å ta med seg drikkevann for de 2 dagene vi planlegger å bruke på distansen, eller kan man drikke vannet fra Oasen?

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.