Søk i nettsamfunnet

Anne Lise, Rødtopp og Langbein Rise på topptur. Turiver er en funksjon av diverse motivasjonsfaktorer: optimisme, utsiktspotensial, hvileperiode, dagsform, værmelding, rapportpotensial, bevegelsestid og vær, mm. Inkludert i rapportpotensialet er spektakulæriteten. Tåke har svært lav motivasjonsfaktor, men når optimisme og flere av de andre motivasjonsfakorene går mot uendelig blir det en bra tur allikevel. Det ble en slik tur til Olavsbu. Værmeldingen var lovende og håpet var at tåka skulle lette utover dagen når vi startet fra Eidsbugarden. Så når tåka så ut til å letne og sola kom fram mens vi spiste lunsj ved Lille Sjogholsvatnet var alt som det skulle være. Men været er ikke engang lenger hva det var, så da vi kom inn i Rauddalen la tåka seg klam og våt over landskapet. Vi sjekket inn på Olavsbu og skulte ut i tåka. I noen glipper i tåka skimtet vi Mjølkedalstind og optimismen var vekket igjen. Vi siktet på høyde 1807 innunder tinden og forserte høydemeterene raskt. Deretter opp på vestryggen inntil vi stanget i en bratt hammer. Problemet løste seg raskt da det var satt opp en masse småvarder og viste vei. Stien var også velbrukt, dermed gikk det lett å finne vei selv i tett tåke. Eggen ble smalere og luftigere jo nærmere toppen vi kom. Kombinert med at tåka gjorde steinene våte og sleipe ble det en svært spektakulær tur. På toppen sluddet det, men hva gjør man ikke for å slukke litt turiver. Ned igjen gikk vi i våre egne spor tilbake til Olavsbu. Turen tok 9 timer inkludert pauser fra Eidsbugarden. Det gjorde at selv pasta napoli med bogskinke smakte fortreffelig. Morgenen etter gikk skyene høyere og bare 2k m toppene skrapet oppi dem. I tillegg silregnet det. Hjemover måtte vi uansett, så etter å ha gjort unna morgenstellet trasket vi ut og tok Rauddalen østover mot Gjendebu. Da vi rundet innunder høyde 1586 stoppet regnet og skyene begynte å slå sprekker. Turen videre ble en kosetur blandt vakre tinder. Vi gikk av stien og siktet på vannet mellom Grøneberget og Høgdebrøtet. Ved sørenden av det var det flott å sette seg ned for å nyte lunsjen. Derfra gikk vi mot høyde 1415 og inn på stien langs Gravatjernet. Det gikk raskt ned og vi fant ut at tåka stanget i fjelltoppene langs nordsiden av Bygdin.

Helga hadde vært fantastisk med strålende vær i fjellet og temperaturer som tidvis kunne minne om sommeren og enda var det i følge metereologene en dag igjen. Var litt turtrøtt, men en slik dag kunne ikke kastes bort når muligheten bød seg. Litt før 8 dukket Line opp i Skrautvål og sammen kjørte vi til Eidsbugarden. Vi krysset Høystakke på privat trebru nede ved Bygdin og fulgte stien innover mot Rundtom før vi skrådde over Slettmarken og opp på Høe. På toppen var det fint og snøhvitt og et massivt skyteppe stanget inn mot Jotunheimen fra vest. I tillegg til å innhylle enkelte Jotuntinder i tåkagrauten dannet det et bølgende teppe så langt øye kunne se mot vest og sørvest. Vi somlet ikke veldig mye, selv om det ble tid til å knipse nesten 250 bilder, og rakk greit tilbake før det ble for mørkt. Alt i alt en strålende feiende fantastisk flott tur. Legger ved noen bilder.

Line var sporty og stilte opp på en tur som skulle vise seg å bli ganske så lang for oss, enda vi lovet hverandre etter forrige tur i april som også ble litt i lengste laget, at det nå skulle bli roligere turer. Jeg stod opp 4, Line enda tidligere, møttes på Fagernes og kjørte til Eidsbugarden. Med sykler i bilen skulle vi spare der det spares kan, og syklet ca. 1 km til enden av hytteveien, før vi fortsatte til fots oppover Mjølkedalen. Det var en herlig morgen, litt sur vind, men en glødende sol på topper dekt av fersk snø fra dagen før. Dessverre holdt det ikke til vi kom litt opp i høyden og fikk utsikt, et slørete skydekke la seg etter hvert over det meste av himmelhvelvingen. Vi fulgte stien bort mot Storegut og litt småkronglete på såpeglatt urd et stykke før det igjen ble lettere innover mot Mjølkedalsbreen. Området foran breen var artig og eiendommelig og tok seg meget godt ut i høstlufta med litt nysnø på toppene. Ryggen opp til Sørtoppen på Mjølkedalspiggan så dog temmelig bratt ut midt i mot, men den var imidlertid ikke så bratt. Et par steder krevde litt forsiktighet siden fjellet var glattere enn glatt og friksjonen var nesten fraværende, men det ble bedre lenger oppe med mer snø. På Sørtoppen var det ganske vinterlig og en sur vind, så vi ble ikke lenge, men ruslet bortetter brekanten på østsiden av ryggen, bort til et klyvepunkt. Det var i grunnen ganske greit, men Line synes det var betryggende med en taustump, så vi tok på oss utstyret og satte i gang. Jeg gikk først opp ca. 15 meter og sikret Line opp. Hun ble litt lang i maska da hun så hvordan hun hadde blitt sikret. Jeg dro inn tauet med hånda og skyldte på at ATC'n lå i hennes sekk, men den første biten var uansett kjempelett. Så fikk jeg den biten jeg skulle ha, og gikk videre opp en liten minihammer som også gikk greit. Det var ganske luftig men gode tak og fothyller som ikke krevde for mye friksjon. Videre bort mot toppen var det en del mindre, morsomme, klyvepunkt før vi nådde varden. Litt tidligere hadde vi blitt oppmerksomme på et stort følge på ca. 19 personer på vei over fra Uranos- til Mjølkedalsbreen i retning bandet mellom Sagi og Piggen. Nå gikk de videre på breen nord for bandet i retning Piggen. De tok seg godt ut i fugleperspektiv og vi tok en del bilder mens vi ventet, nysgjerrige på hvor de ville gå opp. Vi hadde selv brukt så lang tid at alle planer om Sagi ble skrinlagt og en retur mot Skogadalen ble i stedet planlagt. Førstemann i gruppe kom etter hvert kjapt opp med klatreutstyr og tau og festet tauet for de andre. Vi var i mellomtiden blitt kalde og bestemte oss for å rusle videre ned mot nordøst. Nede ved den vesle breen gikk jeg ut på snøen. Konsistensen var fin, mens Line syntes den var litt bratt og ville gå på fjellet til venstre. Det endte med at vi snart mistet kontakten. "Lineeeeeee", ropte jeg mang en gang, men fikk etter hvert ikke noe svar. Ikke så jeg henne noe sted heller. Mens jeg betraktet flanken hun hadde peilet seg inn på, syntes jeg den så stygg ut. Snødekte sva og skrenter. Nedenfra så det styggbratt ut. Hadde hun sklidd ut og lå et eller annet sted der oppe? Å gå opp igjen når jeg var helt nede var jo langt, så jeg satt igjen sekken, gikk opp ca. 100 hm. og fant etter hvert sporene hennes, hastet nedover etter disse og til slutt fikk jeg øye på henne langt der nede. "Veeeent der nede", hoiet jeg - gikk tilbake til sekken og fortsatt nedover. Med et bryter helikopterdur stillheten. Helikopter nå i september, hvor? hva? Det kommer rett mot meg, flyr over og den røde og gule dekoren til Luftambulansen er lett gjenkjennelig. Helikopteret sirkler seg inn på Mjølkedalspiggen og blir hengende i lufta. Javel? Hva har skjedd? Har de hendt en ulykke ved klatringen på hammeren nord for Mjølkedalspiggen? Line finner jeg ikke i steinmylderet nedenfor. Roper og roper, får ikke noe svar og fortsetter der jeg tror hun har gått - basert på der jeg så henne sist, ganske langt til venstre for vår planlagte rute. Jeg havnet etter hvert ned i en grisete svaflanke, må gå sikk-sakk, som gjennom et oppsprukket brefall noen steder, og på en av returene opp fra en blindvei får jeg øye op silhuetten til Line mot sola. Lettet og glad er vi atter i lag og krongler oss ned siste rest av griseflanken til dalbunnen. Det blir en del svarutsjing innen vi er nede. I mellomtiden kommer helikopteret og det reiser. Totalt fire ganger flyr det inn til Piggen, og vi kan se en 2-3 små personer på toppen. Det blir en del spekulasjoner på hva som kan ha hendt. Siste gangen flyr helikopteret ut dalen med en sekk hengende i line under maskinen. For vår del blir det en lang retur opp Skogadalen over til Mjølkedalsvatnet og ned til Bygdin. I ettertid har jeg erfart at det dreide seg om en skadet person, men ikke noe mer om hva som hendte og om det var en alvorlig skade, men det er vel sannsynlig at det var i forbindelse med hammeren rett vest- til nordvest for toppen. PS! Till 500fjell: Jeg er helt enig, en gul og en grønn trekant burde absolutt vært på sørryggen på kartet i fjelltoppboka vår.

Dette blir en kort førerapport fra vinterkledde fjell ved Eidsbugarden. Turen gikk IKKE helt som planlagt for å si det sånn. Jeg reiste fra Gjøvik kl 0600 for å møte Busken og Babysnupp lenger opp i Valdres. På Tonsåsen møtte jeg et landskap kledd med 15-20 cm snø. Jeg "listet" meg over på tøfler over åsen og var glad jeg kom helskinnet over på sommerdekk. Skumle saker. LIke etter ringte Busken og fortalte at de var snødd inne ved hytta på Yddin så de ble forsinket. Vinteren kom litt brått på oss kan man si... Busken kjørte videre på sommerdekk helt inn til Fondsbu og det var ikke helt ufarlig. Inn kom vi da, men rimelig forsinket og det spøkte for Galdebergtind denne dagen. Ikke før kl 11.30 hadde vi sekkene på ryggen. Babysnupp med en vond rygg og skulder, og jeg med et vondt bein...Ting tar tid under slike forhold det var denne dagen og vi innså at det å nå toppen, og komme ned før det ble mørkt ikke lot seg gjøre. Da vi kom opp til ca 1300moh var det slutt på mose som hjalp beina mellom steinene, og det ble etterhvert såpass med løs puddersnø at det var skummelt og tidkrevende å gå i ura. Denne gang fant vi det best å snu gitt....på denne lette toppen, men valget ble tatt da vi ville brukt ca 9 timer på turen og da ville vi måttet gå i mørke under disse vanskelige forholdene. Det var ikke verdt det...vi nøt heller godværet og knipset bilder av det vakre fjellet kledd i hvitt...litt for tidlig etter min mening. En stemningsrapport i form av noen bilder kommer her og man ser hvordan forholdene er i fjellet akkurat nå. Vi får komme tilbake til denne toppen en annen gang...