Søk i nettsamfunnet

Denne helga gikk turen til Dividalsområdet i Indre Troms. Ruta gikk fra Frihetsli i Dividalen, oppover Dividalen til Ole Nergårdbua, innover hele Anjavassdalen, over Høgskardet, og endte opp nede ved Høgskardhuset i Dividalen. Ruta var på ca 5 mil. Det var skikkelig påskestemning selv om påsken ennå var et par uker unna. Jeg kan nevne stikkord som skyfri himmel, plussgrader, solkrem, solbriller, klisterføre, og sesongens første t-skjorte dag. Kart over Øvre Dividal nasjonalpark INN DIVIDALEN I KVELDSMØRKET Vi kom oss inn til Frihetsli med minibuss fra Øverbygd. Vi var ikke i gang før klokka var blitt halv sju. På denne årstida begynner det å bli mørkt i sju tida i disse traktene, så mye av dagens ene mil ble gjort unna etter mørkets frembrudd. Vi fulgte skutersporet på grusveien i høyt tempo inn til snuplassen før nasjonalparkgrensa. Videre herifra fulgte vi et godt opptråkka skispor langs østsida av Divielva nesten helt fram til Ole Nergårdbua. Den siste km tråkka vi spor selv i den råtne snøen, noe som tok ganske lang tid i forhold til å følge det hardpakka skisporet. Dette gjorde vi fordi sporet vi fulgte etterhvert ikke så ut til å gå i vår retning - noe det i ettertid så ut til å gjøre likevel... Vi var framme ved Ole Nergårdbua i ni-halv-ti-tida. Dette er i lite skogskoie eid av Statskog med sengeplass for to som ligger fint til ved bredden av Divielva. Vi slo opp telta i furuskogen like ved. Vi var sju stk, noe det akkurat var plass til for å kunne lage middag inne i koia. INNOVER ANJAVASSDALEN Neste dag var fantastisk. Sol og pluss fem grader. Etter frokost kom vi oss avgårde ca kl elleve. Fra Ole Nergårdbua gikk det et opptråkka spor langs elva innover til litt etter krysset med Anjavasselva. Herifra bar det oppover furulia på nordsida av Anjavasselva. Etter hvert som vi kom opp og det begynte å flate ut gikk sporet ned til elva. Vi fulgte elva videre så å si hele veien videre innover Anjavassdalen helt opp til Anjavatnet. Isen var tjukk og det virka trygt hele veien. Sporet vi fulgte til å begynne med forsvant etterhvert da det oppi dalen var nedsnødd og gammelt. Vi brukte tre timer på de første 6 kilometerne denne dagen. Dette var mye pga dårlig skiføre. Vi plagdes en del med kladding under skia, så det ble mange småstopp underveis. Dette bedra seg etterhvert. På Anjavatnet gikk vi forbi ikke mindre enn 9 telt med tilhørende mennesker. Dette er et legendarisk røyevann i Indre Troms, og det var tydelig at det var mange som prøvde fiskelykken denne helga. Dette var forøvrig eneste sted vi møtte folk denne dagen. Anjavatnet er et langt og smalt vann på ca 4 km. Vi ga oss først når vi var kommet til den indre delen av vannet. Da hadde vi gått ca 2 mil. Her slo vi opp telta og tilbrakte en fin kveld utfor telta under nordlys og vindstille vær. OVER HØGSKARDET Dagen i dag ble like bra som forrige dag. Strålende sol og mange plussgrader. Skiføret var upåklagelig her oppe over tregrensa. Etter frokost inne i teltet suste vi avgårde i godt opptråkka spor i retning Høgskardet. Isfiskerne på Anjavatnet kommer ofte fra Høgskardet, da det her går en skuterløype ca en mil opp til Sanddalsbotn hvor de parkerer skuterne og går litt under ei mil for å komme inn til vatnet. Går man fra Frihetsli er det ca tre mil til vannet. Vi hadde en lunsjpause på to til tre timer i Sanddalsbotn. Her gravde vi skikkelige sitteplasser og nøt virkelig varmen og sola. Vi fulgte så skutersporet over Høgskardet. Skutersporet går på sørsida av Høgskardelva. Vi tok av fra sporet og rant ned på nordsida av elva. Nedover her er det nokså bratt og kupert bjørketerreng. Dette kombinert med råtnere og råtnere snø etterhvert som vi kom nedover, gjorde at vi brukte lang tid ned. Vi fikk pga dette skikkelig tidspress på slutten, men kom oss ned bare ti minutter forsinka til minibussen som kjørte oss til Øverbygd hvor bussen hjem til Tromsø gikk. Jeg har sett ordet "dalkryping" blitt brukt her inne på forumet tidligere, og denne turen kan nok med rette beskrives med dette ordet. Etter min mening en fin måte å oppleve fjellet på.

Hei. Jeg og en kompis skal for første gang til Dividalen nå fra 28.aug. Planen er 8-10døgn i området (litt værforbehold). Vi starter fra parkeringa etter Frihetsli og går til Dividalshytta som vi har booket første natta. Har ca 7t kjøring først på dagen så begynner trolig å gå mellom kl 15 og 16, tenkte denne hytta må være en grei start å gå til før det er kveld. Ser at korteste rute til hytta er stien lengst øst fra parkeringa, er det denne som er anbefalt? Vi skal ha med telt, men ønsker tips om andre hytter/koier i området som vi kan benytte dersom ledig. Kjenner til Ole Nergårdbua og Havgahytta. Med tanke på fiskemuligheter, hvilket område er best på denne tiden? Erfaringen jeg har fra Gautelisvannet og området rundt i Skjomenfjellet på denne tiden i fjor tilsier at røya er vanskelig å få has på nå, eller? Tenker det kanskje er bedre å prøve vann med ørret i og ønsker innspill på dette (og tips til vann). Alle tips mottas med takk. 😊

Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!

Jeg løp en tur inn til Ole Nergårdsbu i Dividalen idag. Det var ordentlig kaldt, det knirka og knaka i både trær og snøen. Det kan ikke ha vært folk der på noen dager, for det var ingen ferske spor i snøen, hverken på bilvegen eller stien. Det var fint å bevege seg innover skogen med visshet om at man var helt alene og langt fra folk. Også på en søndag! Men helt alene var jeg visst ikke - innover stien myldret det av spor i snøen fra små to- og firbeinte. Enda litt lengre innover dukket det opp noen større spor som fulgte stien. Sporene var for store til å være rev, og sporene til hjortedyr kjenner jeg igjen. Dette var såpass langt fra folk, at løshund også er utelukket. Dyret hadde satt bakfoten i sporet til forfoten, og det var umulig å se noe ordentlig poteavtrykk. Noen steder hadde den bykset avgårde med doble spor, og et sted hadde den krafset opp noe voldsomt i myra. Han hadde markert med en liten skvett tiss her og der langs med stien. Bomelom hadde den også lagt igjen på stien. Jeg er ingen sporkjenner. Men der jeg løp i skogen tenkte jeg det måtte være gaupe. Jeg tenkte også på ulven, som visstnok også kan streife rundt på disse kanter. Jerv er jo også et alternativ, men jeg mener disse kanskje er mer karakteristiske og enda større. Er det noen som vet?

Hei, vi er tre mann som planlegger skitur i Dividalen, 8 dager fra 12-19. april. Kommer med fly til Bardufoss. Planlegger start fra Tverrelvmo/Rostadalen og så ende opp på Innset, taxi og buss tilbake til Bardufoss. Overnatter på ubetjente DNT-hytter, turen kan f.eks gå via Rostahytta-Dærtahytta-Dividalshytta-Vuomahytta-Gaskas-Altevann. Det er første tur i dette området, så ønsker tips om: - Rutevalg, spesielt fine traseer, er det noen ruter som kvistes? - Fiske, forslag til fiskevann, finnes det isbor på noen av hyttene eller må vi evt bære med selv? - Må vi påregne mye scootertrafikk i området? - Alternative hytter, f.eks fra jeger- og fiskerforening, som kan leies? - Er det vanligvis mye folk i området på denne tida? - Andre tips mottas med takk!

Jeg har tenkt meg å være ei uke i Øvre Dividalen (14. november - 20. november) Jeg er ikke kjent i området, men har ei ukes tid fri fra studiene, da må tiden utnyttes! Jeg lurte på om noen vet hvordan været er i nasjonalparken på den tiden av året. Jeg har tenkt å gå på beina, men kan det være at det er skiføre da? Eller er det enda nokså bart i Øvre Dividalen i November? Håper på svar

Endelig har jeg klart å fått planlagt en tur til Øvre Dividal. Takk til eifu for inspirasjonen :-) Det er ikke bare å få alt til å klaffe, men nå er det meg og Ulva på tur. Gleden og spenninga er stor når vi skal ut i et område som jeg ikke har gått i før. Fredag etter jobb kjører jeg hjemmefra, og etter et lite stopp i Tromsø for å handle noen småting jeg mangler går veien videre mot Nordkjosbotn. Jeg tar korteste veien gjennom Tamokdalen. Jeg betaler for parkeringa ved Frihetsli, og kjører helt til fossbua. Da er klokka nesten halv åtte på kvelden. Det er mørkt, og jeg bestemmer meg for å overnatte der hvis den er ledig. Det er den, og jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke skal gå å surre i mørket på leting etter teltplass. Jeg innrømmer at jeg tenker på bjørn..og jeg er snar å komme meg inn i koia;) Det er fantastisk å kunne komme inn, fyre i ovnen og ordne seg litt mat og kaffe. Koia er enkel, men den har ovn og enkle trebrisker, og jeg synes den er helt perfekt. Lørdag morgen er vi tidlig oppe, pakker sekken og kommer oss avgårde. Jeg kjører bilen tilbake til vetlenesbua, og parkerer der. Jeg tenker at det er bedre at jeg går et par kilometer ekstra nå enn når jeg returnerer via Høgskardet på mandag. Vi er veldig klare begge to. Ulva bærer kløv, og avlaster meg for 5-6 kg. Hun kunne sikkert hatt et par kg ekstra, men vi har ikke trent på mer vekt, så det er sikker like så greit. Etter noen kilometer på grusvei, er vi ved den innerste parkeringa, og vi begynner vandringa opp gjennom dalen på en tydelig sti. Når vi kommer til Ole Nergårdbua lager vi oss varm lunsj inne i koia, og får oss en liten pause før vi vandrer videre. Denne bua er utrolig koselig. Jeg veksler noen ord med noen damer som er på tur motsatt vei, de har vært på Dividalshytta, og tar matpausen ved bålplassen utenfor hytta. Jeg passerer Anjavasshytta, og krysser broa over elva. Jeg har ikke noen plan om hvor jeg skal slå leir, men tenker at jeg slår leir i god tid før det blir mørkt. Stien følger elva, og det er fantastisk flott å se den livlige elva som har gravd seg ned i gjennom terrenget. Klokka nærmer seg seks, og etter å ha gått mellom 12-13 kilometer denne dagen, kjenner jeg at det er på tide å slå leir. Jeg finner en nydelig plass på ryggen ovenfor elva, og slår opp telt og etablerer leir. Været kunne ikke vært bedre. Det er varmt og klart i det mørket faller på. Det danser også litt nordlys på himmelen. Så heldig jeg er. Jeg bruker tida på å samle ved, og nyter kvelden ved bålet..til Ulva plutselig spretter opp, og setter seg å stirrer intenst ut i mørket! Da kjenner jeg at jeg får litt ståpels, og selvfølgelig begynner jeg å tenke på bjørn. Jaja, jeg har jo sett på film at ulven ikke liker bål, så jeg samler enda mer ved, og satser at det samme gjelder for bjørnen. Hunden fortsetter å glo ut i mørket utover kvelden, og plutselig oppdager jeg det hun sikkert har været hele tiden. Noen kilometer bortenfor ser jeg at det brenner i annet bål. Etter å ha trukket inn i teltet når klokka nærmer seg ett, sovner jeg faktisk etter hvert. Enda bedre søvn blir det etter hvert, når jeg får hunden inn. Dagen etter er været fint, og det ordnes frokost og kaffe før leiren pakkes ned. Jeg skulle gjerne ønsket meg litt mer kosetid ved bålet, men jeg innser at jeg har ganske mange kilometer å gå så det er bare å komme seg videre i ni-ti tida. Jeg har hatt leir rett ved broa som går over Voumajohka ser jeg. Det er en tydelig sti som går videre, og jeg har Blåfjellet til venstre når jeg går. Jeg passerer Blåfjellet, og ser stien som går videre mot Voumahytta. Jeg kunne godt tenkt meg å gått dit, men denne gangen så strekker ikke tiden til det, så jeg lunsjer like ved stiskillet og fortsetter mot Anjavannet. Været er blitt litt hustrig, og det er duskregn i lufta. Det er et kupert terreng, og litt slitsomt å gå. Jeg finner ingen spesielt tydelig sti, så det er bare å traske i vei. Været blir gradvis verre, og når jeg kommer til begynnelsen av Anjavannet innser jeg at det ikke blir noen fisking der slik jeg hadde tenkt. Jeg har studert kartet, og funnet ut at jeg nok må komme meg i enden av Anjavannet før leiren slås for natten, hvis jeg skal ha mulighet for å nå siste ferga hjem på mandag kveld. Det blir en tung etappe langs vannet, og når vi er ferdig med å lete etter en perfekt teltplass er klokka blitt ganske mye, og det er skjømt. Jeg passerer noen rester av en gammel gamme eller lignende på let etter teltplass. Jeg planlegger mens jeg går, hvordan raskest mulig komme seg inn i teltet! Det går fort! Det blir ingen biff på verken meg eller Ulva, men jeg tar meg tid til å koke vann til en kopp kakao før jeg rømmer inn. Ulva står og stanger i teltduken mens jeg reier opp, og gjett om vi er glad når vi kommer oss ned i dunposen og jervenduken. Da er lukta av våt hund himmelsk, og brødskive med masse ekte smør og baconost smaker utrolig godt. Vi deler "hunderlig". Jeg henger en glowstick i taket, og lykken er komplett. Kroppen er sliten, og jeg kjenner at i kveld får bjørn være bjørn. Neste morgen våkner jeg rundt syv, og jeg lurer på om jeg tør å åpne glidelåsen. Gjennom natta har jeg hørt regnet på duken, og jeg ønsker så inderlig at vi skal få godvær på siste etappen. Jeg er skeptisk. Men når jeg glider opp duken, ser jeg den rosa himmelen, og kjenner lykkefølelsen boble. En flott plass å våkne. Spesielt når været var så nydelig. Bålet blir tent, bacon stekes og klærne tørkes. Jeg tar litt bilder, og leiren pakkes. Vi er superklare til å fortsette på de siste ca 15 kilometerne til vi er nede gjennom Høgskardet, og den siste kjedelige mila langs veien. Det er nydelig, og jeg må stoppe opp og ta bilder både her og der. Mens jeg sier til Ulva hvor utrolig nydelig det er, blir jeg nesten på gråten. Men det er vakkert. Så åpent og herlig. Jeg elsker sånt landskap. Mattajohka Vi krysser Mattajohka uten problemer, og jeg priser de gode høye jaktstøvlene. Vi fortsetter langs moreneryggene i retning Høgskardet. Det er stort sett veldig lettgått, og som regel har vi en sti å følge. Vi holder et godt tempo, været er herlig og kroppen fungerer. Da er det bare å vandre og nyte turen. Det er vel 4-5 kilometer fra vi krysset Mattajohka til vi krysser Sandelva. Det går en atv vei herfra, og et godt stykke videre. Dette bildet viser det eneste dyret med pels jeg så på turen..altså foruten Ulva. Men hadde den vært større, hadde den sikkert kunne ligna en bjørn Jeg lunsjer etter å ha passert Høgskardvatnet, og veksler noen ord med en som er på vei mot Sandelvvatnet for å fiske. Det er det første mennesket jeg har støtt på siden jeg var ved Ole Nergårdbua. Det er ikke folksomt i dette området nå på høsten, og kanskje ikke ellers heller vil jeg anta. Ned Høgskardet er det også en veldig tydelig fin sti, og når trekkhunden går bak går det veldig greit. Jeg kommer ned på veien, og har den kjedelige mila på vei igjen. Jeg ser også at jeg er nødt til å skynde meg for å rekke siste ferga hjem, så sekken blir lagt inni skauen og jeg går alt jeg er god for. Det blir litt jogging også, men det er absolutt ikke anbefalt i det fottøyet jeg har på føttene. Jeg er i rute, og de 9-10 kilometrene går unna på under to timer. Føttene og resten setter pris på å finne bilen. Jeg hilser på jaktlaget som holder til på parkeringa, før jeg kjører ned dalen. Totalt sett ble det vel rundt regna 55 kilometer på tre dager, og det gikk fint. Men neste gang legger jeg inn et par dager ekstra. Mer tid ved bålet og litt fisking. Alt i alt så er jeg fantastisk fornøyd med turen. Det å ha utfordra meg selv, både med tanke på det å være på tur alene, i mørket og ikke minst det å finne fram. Men så hadde jeg også en perfekt turkompis med meg, så jeg var jo absolutt ikke alene