Søk i nettsamfunnet

Jeg, Ulvegutten og min kompis Fjellreven bestemte oss i går Fredag 2.Mai 2008 for å begi oss ut på en liten fjell- og friluftstur. Turen vil i de flestes øyne anses som ganske amatørmessig (og den er det), så derfor vil eventuelle svar i den retning sees på som lite gjennomtenkt og taperaktig;) Vi ble kjørt ut mot Byneset til en plass som heter Berg. Vi som er lite vandt i natur og mark visste lite hva vi hadde i vente, men i ettertid så tenker vi oss nok om et par ganger når vi utøver slike ferder i ukjent terreng og med manglende utstyr. Jeg kan nevne med en gang: Kart og kompass! Målet med turen var å bestige Storheia(ca 500moh), så til Gråkallen(ca 400moh), samt bruke sistnevnte fjell som veiviser mot byen da vi som ekte fjellmenn ikke trenger utstyret som nevnt over;) ( Smileyen " ;)" er en blunkende smiley som i mange tilfeller beskriver en setning som ironisk eller sarkastisk) Vi satte ferden direkte mot Storheia, for på toppen visste vi at vi kunne beskue Gråkallen som var vår hjelpende hånd i denne uvante situasjonen. Det vi ikke visste var at Storheia hadde noen barn, noen små fjell, som vi måtte opp og ned noen ganger før Storheia åpenbarte seg. På turen opp mot Storheia så fikk vi med oss noen artige opplevelser: En spøkelsesfisk, Elgbæsj og Froskeegg (Ja vi uvante friluftsfolk syns bæsj og egg er veldig artig!). Ja, og vi møtte faktisk en spøkelsesfisk. Den lå flytende ved foten av et lite vann. Fisken var hvit med utstående øyne og et stort gap. Fisken var forøvrig liten, men tidens tann hadde tært såppas mye på den lille fiskekroppen at den tildels hadde forvandlet seg til et monster. Stakkars fisk, den har nok en trist historie bak seg. Vel oppe på toppen, og livet ble enklere. Vi ble ganske fort slite av den kontinuerlige stigingen og det ujevne terrenget slik at noen 5minutterspauser ble skutt inn i ny og ne. Vi gikk ofte tom for vann, så vi ble glade hver gang vi hørte bruset av de små bekkene luske i nærheten. Vi gikk også forbi en spøkelsesbåt halvt nedsunket i et lite vann på ferden. Med Trondheimfjorden på venstre side og gråkallen til beskuelse slakt høyre var turen en fornøyelse. Vi spradlet Storheia på langs helt til vi fant en passende lavvoplass. Må legge til at under hele turen var det flotte værforhold; Sol og åpen himmel samt fin temperatur, men når vi skulle overnatte begynte det å skye kraftig til seg, så lavvoen ble satt opp på rekordtid (tid hemmelig) Vel inne i lavvoen kunne vi høre de første regndråpene treffe, vi var glade for at første dag var ferdig. Vi fikk hilse på regnet en stund senere, for da jeg skulle tenne bål i lavvoen så ble det såppas røykfult at vi måtte ut å puste (Ja vi luftet godt, Ja topphatten var av). Bål ble det ikke noe av, men primusen vår ga oss kokte pølser i lumpe, samt kanskje noen ekstra plussgrader. Soveposene vi hadde kjøpt på Jula(ny butikk på Lade i Trondheim) lovte komfortabel temperatur ved 15minus, men dessverre så kan man ikke stole på svenskene. Det ble småkjølig men overlevbart. Det ble morgen, og vi våknet omsider. Og vi våknet ikke bare av oss selv, men med hjelp av regnet som hadde økt i styrke. Nå var det ikke bare "prikking" på duken, men mere "2 VERDENSKRIG". Fjellreven tok et gløtt ut lavvoen og kunne med redsel konstantere at det var TÅKE overalt. Motet ble mindre, men vi mandige jævler holdt hodet høyt Vi pakket sammen stesjet, tok ned lavvon og var klar til dag 2. Vi mente å huske hvor Gråkallen lå i forhold til lavvoåpningen, så vi ble enige om hvor vi skulle sette fart. Fra sol og lykke til å gå i blinde var en rar følelse. Vi gikk langt og lenge og ble brått deprimert da vi kunne se våre egne fotspor komme til syne. Vi hadde gått i ring! Motet ble mindre.. Og når man mister mot, er sliten og trøtt, så begynner man å diskutere/krangle. Jeg og fjellreven visste at ting kunne gå galt dersom dette fortsatte. Så vi bestemte oss: "Vi fullfører ikke turen, vi kommer oss ned!". Enige om en ny rute(forhåpentligvis ved Trondheimsfjorden og trafikert vei), karte vi oss nedover. Gjennomvåte av regnet og slitne i knær og rygg fant vi noen nyopptråkkede elgspor. Vi fulgte etter sporene og satset 100% på at elgen visste hvor vi skulle. En god stund etterpå så begynte skogen å åpne seg opp og vi fikk nok et nederlag. Skjellbreia, et stort vann lengre inn i bymarka kom til syne og vi som hadde tenkt oss 180grader i den andre retningen forstod at tåka hadde gått oss til hodet. Vi gikk langs vannkanten på en grusvei da vi oppdaget et skilt der det stod følgende: "Har du sett Bever? Hvis ja, Ring ********. Vi trenger informasjon om beverbestanden langs skjellbreia pga ditt og datt osv osv blablabla". Jeg ringte; ikke for å fortelle om en bever jeg hadde sett, men for veidireksjoner og nødvendig hjelp. Den hyggelige mannen jeg snakket med guidet oss til en hytte med navn Grønlia. Vel fremme møtte vi en snill dame som drev hytta. Hun skulle akkurat til å pakke sammen og tilbød seg å følge oss til Fjellsætra. Fjellsætra ligger ikke så langt unna Skistua slik at vi kunne ringe etter henting. Gåturen fra Grønlia til Fjellsætra tok 45 minutter, men det var bare en dråpe i havet etter alt vi hadde vært igjennom. Damen hadde også en kul Beagelhund som likte oss ubudne gjester fra byen. På Fjellsætra fikk Fjellreven ringt en venn som kunne hente oss, og om litt kom det en reddendes bil og fikk kjørt oss trygt hjem. Målet med turen var å komme oss helt tilbake til byen igjen med 2 overnattinger og 3 dager til fots. Men dessverre så klarte vi det ikke denne gang. Det var det. Men vi skal ut flere ganger! Høyere opp med godkjent utstyr for vandring i fjell og mark! Film og bilde av turen finner du her: http://www.norgestalenter.no/view/82/norgestalenter.no-p-fjellet-2/