Søk i nettsamfunnet

Jeg kjørte Sydcouloiren på Romedalstinden i dag. Denne har jeg ventet på siden i 2005 da jeg kjørte forbi i toppen og lurte på om det går å kjøre ned her, for det såg utrolig arti ut med pinakler og formasjoner i kantene nedover. En slik tur krever rette forhold, så det ble ikke i fjor, og det var heller knapt så det kunne gå i dag også. Det er rett og slett for varmt. Tur ble det, med Bamseski i dag, for det kan hende det er greit å ha noe man kan blåse på med hvis det trengs. Da går det jo ikke så fort oppover, og slik som snøen var oppover så var det antageligvis et blodslit uten like, for jeg konstaterte at jeg var skikkelig sliten når jeg kom på toppen. Slik som forholda var i dag, og med såpass utsatt terreng, så var det mye annet å ta seg til enn å kjenne så nøye etter hvor sliten man var. Allerede opp første henget så er det trasig varm og bløt snø, så dette lover jo ikke bra. Men det er bare å fortsette oppover, det kan jo bli bedre. Det ble det ikke. Turen opp Sydcouloiren går opp tre bratte heng før den avsluttes opp ei renne som ender opp ved toppen. Over nederste og midtre heng er det store flate partier, selve hengene er korte og bratte (faktisk ekte halvbratt og vel så det) og artie å kjøre. I bunnen av renna er det noen hamrer og en pinakkel med ei alternativ renne på innsida. Der alt dette møtes er det for trangt, slik at terrenget blir ganske trasig. Det er et par plasser der det er fatalt å reise i vei, fordi man reiser utfor ting rett nedfor. På det smaleste er det bare en smal snøegg, med for bratt på begge sider når snøen er så bløt. Det er partier i og omkring denne passasjen som bikker 45 grader og vel så det (altså halvbratt). Renna i toppen er knapt 40 grader og romslig og grei, fin og arti å kjøre, hadde det bare ikke vært for exiten som er svinaktig utsatt og grusomt sidebratt og small, helt ut på kanten mot Romedalen. Forbi det trasige partiet tipper jeg ned øverste henget, forbi en smeltesprekk, etter denne er det trygt. Det er fremdeles bratt nok, så flater det litt ut, og jeg velger å hoppe neste smeltesprekk, da brukes resten av henget ned mot flata til å ta ned farta slik at jeg greier å stoppe på flata for å ta bilder og konstatere at det gikk i grunnen ganske bra. Neste henget er lite, men har også en arti smeltesprekk i toppen. Siste henget har et par rennelignende formasjoner som er fine, også her er det ganske bratt ned. Føret var egentlig ikke så bra, tungkjørt og trasig i brattene, og tildels et slags hekteføre der det flata ut, noe som betydde at det ikke fristet å slippe på mye fart ned henga. Jeg tror østsida er bedre å kjøre, fordi den er sannsyligvis ikke så varm, og den er heller ikke like utsatt. Her er det stort sett å holde seg på beina og passe seg for smeltesprekka i enden av bratta, og ikke utfor hamrene midt nedi bunnen av sida, så går det greit. Bildene viser ikke så mye spor, for snøen reiste der det var litt bratt. Men det gjør ikke så mye, for spora var ikke fine uansett. -------------------- Om Romedalstinden: Romedalstinden er et av de fineste og mere alpine fjell i Sunnmørsfjella, alle sider er høvelig bratte og særlig vinterturer er spektakulære prosjekter. Den ligger mellom Kolåstinden og Molladalen, på vestsiden av Hjørundfjorden. Her oppe går man stort sett i fred, det er sjelden man møter folk her og om vinteren er det omtrent førstesporgaranti uansett linjevalg. En vanlig vei opp er fra nord, opp ryggen før pinnakkelen, over i østsida og så opp på ryggen som følges til topps. Ryggen er som regel mye breiere om vinteren, helt til man trakker gjennom skavelen. --------------------