Søk i nettsamfunnet

Her kommer en litt annerledes turrapport - både fordi turen utspant seg på et såpass eksotisk sted som Borneo og fordi den befant seg langt under tregrensa, langt under trekronene, blant maur, termitter, slanger og edderkopper i den vakreste, frodigste, mest vidunderlige skog jeg noensinne har hatt gleden av å oppdage. Utgangspunktet var Hilton Hotel Batang Ai, et Hilton-hotel som forsøker å kombinere Hilton-standard med en beliggelse noe utenfor allfarvei, like ved Batang Ai-nasjonalparken i Malaysisk del av Borneo. Et hotell som tiltrekker seg mange typiske Hilton-gjester som raskt blir skuffet over isolasjonen og den litt lavere standarden enn hva de er vant til. For Marie og meg derimot, var det en perfekt "basecamp" for den mest eksotiske delen av brullypsferien vår - uvant luksus og med forlokkende jungel helt inn til hotelldøra. Selve møtet med Hilton Batang Ai kom vannveien - det går ikke vei til hotellet og gjester må ankomme via hotellets egen båt som frakter gjestene over Batang Ai-vannet. En flott entré, særlig når hotellets mange langhus (bygget i lokal "hodejeger"-skikk) begynner å dukke opp på den andre siden av vannet midt i den grønne, altoppslukende jungelen. Vi oppdaget raskt at de utflukter hotellet arrangerer, sammen med lokale iban-stammer, fikk vi ha for oss selv. Hva de andre gjestene bedrev tiden med aner jeg ikke - vi så lite til dem og kunne nyte privat guide hver dag. Jeg antar de tilbrakte tiden ved det lille badebassenget eller på solsenger - dem om det. Guidene rekrutteres for øvrig fra det lokale iban-folket som fremdeles stort sett bor i tradisjonelle langhus rundt Batang Ai-vannet og dets elver. Samme dag som vi kom deltok vi på en jungeltur i jungelen rundt hotellet. Allerede etter fem minutter rakk jeg å bli bitt av et uidentifisert insekt. Flere ganger. Der skinka er bredest. Smerten gikk over i løpet av turen, men stikkene utviklet seg fra små og blasst røde, til èn stor sammensmeltet hissig-rød flekk og videre til antydning til større oppheving av låret og svært bekymret frue, men da vi var tilbake i "sivilisasjonen" etter noen dager var det på retrett. Dagen etter brukte vi på 7 timers trekking gjennom den mest fantastiske skogen jeg noensinne har opplevd. Lydene av circader og fugler var øredøvende og helt fremmede. Det var liv overalt. Liv vokste på annet liv. Bakken besto av et tjukt lag av døde blader og annet organisk materiale. Maur og termitter krabbet overalt (kjempemaur liker for øvrig chili). Slanger snek seg frem under blader. Enorme hornbill-fugler lettet fra trekronene over oss og skapte et kakofoni av vingeslag som nesten fikk meg til å lure på om tretoppene var fulle av seige påhengsmotorer. Svære flygende insekter svirret rundt oss. Vakre orkideer klamret seg til stammer og slukte lys som trengte seg ned fra trekronene. Orangutan-reder så vi også, men apene var dessverre andre steder. Dagen etter dro vi på ferd opp en av elvene som fører vann til Batang Ai. Båten var en smal trepram med påhengsmotor. Med oss hadde vi to iban-guider. Etter et besøk i et langhus som involverte noe risvin og en iban-vielse (guiden kledde meg opp på iban-høvdingvis med krone, skjold og sverd (som han hentet fra høvdingens rom) mens Marie fikk mer femimistisk dekor)(vi takket nei til å bivåne hanekamp og titte på inntørkete hodeskaller), dro vi videre opp elva som bare ble smalere og smalere. Til slutt hang jungelen som et permanent tak over elva som buktet seg slakt innover, dypere og dypere inn i jungelen. Fugler fløy opp, fisker hopper og jammen så vi ikke sannsynligvis en kongekobra på bredden da vi hadde stoppet opp for å krangle oss forbi et 100 meter bredt tømmer-vase-felt. Og overalt var det grønt i alle nyanser med gjenskinn var elva og blå himmel over. Etter disse tre dagene var denne delen av eventyret over. Jeg har veldig lyst tilbake men fruen er dessverre ikke like lysten som meg på å ta med telt og hike rundt i jungelen i flere dager. Jeg tenker på det ofte. En natt i den jungelen må ha vært utenomjordisk. Men jeg fikk en smak av paradis, og den skal jeg leve lenge på. Trond Erik