Søk i nettsamfunnet

Vi kjørte minibiss om formiddagen opp til Zongo lake, der det ligger en betjent hytte. Hytta var fin den, med betjening og god mat på 4700 meters høyde. Om dagen var det kaldere inne enn ute, og om kvelden var også hytta veldig kald. De fyrte med noe snuskete ved som ga lite varme. Etter ankomst tok vi en liten tur opp mot ca 4900 moh for akklimatisering. Vi slanget oss i solen i flere timer før vi seg ned bakkene til middag. Neste dag gikk turen nærmest horisontalt i et loddrett stup, 2 kilometer langs en vannkanal. Luftige omgivelser . Vi gikk med sele og slynger, for å kunne koble oss på en wire på utsatte steder, men brukte ikke utstyret. Det holdt greit med å ha en hånd på wiren noen få luftige steder. Lett å gå bortover her, men ikke for folk med høydeskrekk. I en sving rett før der vannkanalen går over en akvadukt, kommer bekken ned fra breen. Herfra går en sti oppover, til brekanten. Så et stykke på bre, der stegjern var nødvendig. Vi gikk i tau, men det var egentlig ikke nødvendig. Øverst på breen litt brattere ca 150 høydemeter mot toppen som ligger luftig til. Vi hadde nesten en time pause på toppen før vi ruslet rolig tilbake til middag på hytta. Der var det en spesiell stemning. Ei tysk dame hadde falt på Huayna Potosi og brukket lårbenet, 5900 meter over havet. De hadde gått uten tausikring i et bratt parti. Dette hadde skjedd ved 8-tiden om morgenen, og 8 mann var sendt oppover for redning. Helikopter var ikke tilgjengelig for slike oppdrag. Vi fulgte hodelyktene som kom sakte nedover langt utover kvelden. I følge lokale meldinger hadde hun først kommet inn på sykehuset ved 03-tiden om natten, etter mange timer i stor høyde med brukket lårbein.. Det blir litt dårlig stemning av slikt. Artig langs vannkanalen Blomster varde innimellom sneen Vi nærmer oss breen Senora Cucharilla fører an oppover breen Nesten oppe ved varden Utsikt mot Huayna Potosi Luftig på sydsiden av fjellet Utsikt fra toppem Et stilig brevann langt nede Fra toppen av breen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Sykkelkunst langs vanningskanalen

Vi ruslet opp til den øverste av en rekke overnatingshytter i høyden 5100 til 5300 m. Med overnattingsutstyr ble det litt tunge sekker, men vi kom da greit opp. Senora Cucharilla var som vanlig skråsikker på at denne toppen har vi inne kvelden før. Været var fint og forholdene gode. Vi startet opp ved 03-tiden om morgenen fra den appelsinrøde hytta. Etterhvert gikk det sakte og Senora Cucharilla hadde stadig oftere småpauser. Ved 5800 moh var hun nede i knestående, avstanden til toppen var fortsatt nesten 300 høydemeter. Vi måtte bare snu. Synd, men leit. Vi gikk ned til high-campen, slappet av noen timer der og gikk videre ned til hytta, og kjørte drosje til La Paz, der vi sov i 13 timer på hotellet. Lærdommen er vel at vi burde hatt en hviledag etter Cerro Charkini, selv om denne toppen ikke føltes som noen stor belastning. Vi gamlinger trenger nok litt mere tid for akklimatisering enn tidligere år. Små damer i skjørt går forbi oss med tunge bører på vei til high camp Utsikt fra high camp Utsikt fra utedoen i high camp

Turens egentlige måt var Sajama, Bolivias høyeste fjell. Senora Cucharilla måtte innrømme at hun ikke hadde sjanse på en slik høyde etter stoppen på Huayna Potosi. Selv var jeg også i tvil, ettersom det var meldt om vanskelige snøforhold oppover på fjellet. Det var endel forholdsvis fersk nysnø i 5-6000 meters høyde, som enda ikke hadde satt seg skikkelig, og medførte tunge gjennomtråkk. Vi valgte derfor å reise til Sajama landsby, og å satse på en enklere 6000-meter, Acotango. Turen ga oss mange inntrykk og flotte landskaper å se på. Vi fikk også inntrykk av hvordan det var å bo og leve på over 4000 meter. I bolivia bor det flere millioner mennesker på +/- 4000 meter over havet. Sajama-området på ca 4300 moh er blant de høyere faste bosetningene i området. Næringsveiene er i hovedsak Lama og alpakka-drift, samt noe turisme. Dag 1: Lang kjøring fra La Paz, og ettermiddagstur til et utsiktspunkt rett opp for Sajama landsby, der det bor 600 mennesker. Fra utsiktspunktet fortsatte vi et lite stykke til, en slags liten fortopp til nasjonstoppen Sajama, 6542 moh. Fra den endeløse Altiplano-sletten, som ligger på ca 4000 meters høyde Sajama sett fra riksvei 4 Fra ettermiddagsturen, utsikt mot Sajama landsby og tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate Fra ettermiddagsturen, utsikt mot Sajama Dag 2 Topptur på Acotango Vår lokale mann ville ha oss til å stå opp midt på natten og gå oppover i mørke. Dette protesterte vi sterkt på og vi begynte å gå først når det var lyst og sol. I reklamen står det at man kan kjøre helt opp til 5660 moh, noe som slettes ikke virket med vår kinesiske kassebil. Den fikk pustevansker allerede på under 5200 moh. Turen til topps ble derfor lengre enn forventet, men denne gangen skulle vi ikke gi oss. Vi fulgte veien over is og sne opp til 5600 moh. Herfra var det mye nysnø og forholdsvis tungt å gå tildels. Vi kom etterhvert opp på en rygg og rundet over noen humper mot toppen. Vi gikk ikke i tau og uten stegjern, men støttet/sikret med isøks i brattere partier. I den siste kneika mot toppen tok vi igjen en lang og tynn tysker som sikkert var under halvparten så gammal som oss. Vi hilste og sa goddag med stor tilfredstillelse i det vi freste forbi tyskeren de siste bratte 50 høydemeterne mot toppen. På toppen ble vår lokale fører kald av å vente på alle våre toppritualer. - Toppdram i form av Linjeakevitt - Slenger - Teskjekjerringa alias Senora Cucharilla måtte slenges rundt et par ganger på toppen - Kransekake - På grunn av sterk vind måtte vi nøye oss med bare en smellbongbong på lesiden - Posering med felleskjøpet-tskjorte - Kondorering Litt historisk ble dette, første 6000 metertopp sammen med teskjekjerringa etter 11 år på tur på 5 forskjellige kontinenter, første 6000 meter med niselue, akevitt og kransekake. Vi får tenke litt på det, men dette ble sannsynligvis også siste 6000metertopp. Vi begynner å bli for gamle for slike kalde isbretopper i stor høyde, klatring i mørke opp en kald isbre med tynn luft er ikke så attraktivt lenger. Ned igjen gikk vi en annen rute, og kom direkte ned på veien litt lengre ned. Bilen sto igjen lenger opp, men sjåføren fant oss til slutt. Vandring oppover veien. Spor etter en gravemaskin som har kjørt oppover. Vi så den på ca 5500 meters høyde. Litt høyere opp, med utsikt mot Chile Isete og glatt øverst på veien Oppe på kraterkanten ser vi mot toppen Litt opp og ned langs kraterkanten før den siste seige bakken mot toppen Utsikt fra toppen, Sajama i det fjerne Løytens linie på toppen Kondorering Mere kondorering Felleskjøpets effekter kommer godt med høyt og lavt Kaka er klar! Sajama - turens mål som vi ikke forsøkte på Dag 3: Bading i varme kilder litt ovenfor Sajama landsbu, besøk på et klatrefelt der vi ikke orket å klatre særlig mye, kikking på lamaer og retur til La paz. Kurvballbanen i Sajama by med utsikt mot tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate Spesielt morgenlys over Sajama Tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate, ca 6300 moh Herlig morgenbad i varme kilder ovenfor Sajama. Acotango kan skimtes i horisonten Alternativ rute fra Sajama by for å unngå bompenger. Tykk is på vannet skapte problem Det meste kan løses med en isøks eller to. Lama og gjess Lamaer i tusenvis Lange strekk over Altoplano Spor etter vikinger Øverst i klatrefeltet Drikking av kilde som skulle gjøre oss 5 år yngre. Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer For å komme opp til den øvre delen av klatrefeltet var dette veien. Ikke for tjukkaser, men Teskjekjerringa hadde ingen problemer. Noen bybilder fra La paz og Lima Vi hadde litt tid innimellom slagene i La Paz. Spennede og uvanlig by. Hyggelig by med hjelpsomme mennesker, spennede beliggenhet i en sprekk ned fra høysletta. Varmt om dagen, kaldt når sola forsvinner. Fyring var et ukjent begrep, det var boblejakke og tildels lue ved frokostbrdet. Lima var en møkkaby, vi hadde en dag der på hjemreisen. Vi fikk litt sjøluft i håret da vi vandret langs stillehavskysten, men eller er eikke dette noen by å bruke tid på. Vi kommer ikke tilbake hit. Bussene i La Paz var av gammel amerikansk modell, litt Cuba Vi tok en tur med taubanen til El Alto for å se byen skikkelig fra luften Senora Cucharilla mater duene på torvet i La paz Stuent-denonstrasjoner i hovedgata gjorde ikke trafikkbildet i La Paz enklere. Demonstrasjoner foregikk daglig. Håper elektrikeren har kontroll her ! Nok et bilde i serien Aud hilser på dyrene. Fra klippelandskapet over Stillehavet i Lima

Det ble båttur fra Copacabana til isla del Sol, solens øy i Titicacasjøen. Vi hadde planer om lengre turer på øya, men en intern konflikt på øya gjorde at kun den sydligste delen av øya var tilgjengelig, derfor ble det med en dagstur. Bratt opp fra havna og slakere gjennom "byen" og opp til toppen. Her var det vintersolverv og nyttårsfeiring. Karene spilte fløyte og trommer, mens damene satt pent på rad og så på. Karene hadde mange drikkepauser, og etter å ha vært der en stund hadde drikkepausene gått såpass mye ut over musikk-kvaliteten at vi returnerte. Ørret fra Titicaca ble fortært før vi forlot øya i sol og varme. Havnen på Isla del Sol Turist-lama i bånd Vi ankommer nyttårsfeiring på toppen Fløytespill og trommer Måne-øya sett fra toppen Festen sett fra betong-konstruksjonen på toppen Nye runder med "musikk" Cordillera Real i bakgrunnen Landsbyen sett fra toppen Mere formelt på festplassen Digre Eucalyptus-trær opp for havnen Utsikt mot fjellfjeden Cordillera Real Sivbåt med motor på Titicaca Det kunne se ut som en godværsdag på Sørlandet, men det er Titicaca-sjøen

Heisann, helt ny på denne siden. Ser det er mye gode råd å få så prøver meg. Er veldig lysten på høyfjellstur med Hvitserk til Bolivia hvor man skal opp på rundt 6500 meters høyde. Har lest at gradestokken kan vise ned mot -20 grader i fjellet. Fra før av har jeg ett par Nepal Cube gtx som jeg er veldig fornøyd med, brukt dem mye rundt i Norge og på Svalbard. Men vil Nepal Cube gtx holde i 6500 meters høyde eller er jeg nødt å gå for noe litt varmere, typ phantom 6000? Hvis det holder med Nepal Cube gtx så er jo det veldig bra for lommeboken men vil ikke ofre tær i forsøket. Et alternativ er kanskje en "overboot(40 Below)", noen som har erfaring med det?

Etter en slapp dag i La Paz tok vi turen til Copacabana ved Titicacasjøen. Eftermiddagen ble benyttet til å bestige et par enkle 4000-meterstopper, Cerro Calvario (4016moh) og Cerro San Sebastian (4194moh). Den første lå helt inne i byen med noen monumenter og slikt på toppen, den andre var en lang vandring opp til noen master på andre siden av byen. Vi gikk terrenget rett ned tilbake igjen. Biler og busser ble ferget over sundet på små lektere, mens menneskene ble fraktet over sundet, på vei til Copacabana Cerro Calveiro sett fra hotellrommet På toppen av Cerro Calveiro med Titicaca bakom Utsikt fra topp nummer 2 mot topp nr 1 nede ved sjøen. Noe støv fra lastebilen som forbedret veien.

Nicolas hadde kommet fra lavlandet i Canada (Winnipeg) til høylandet her i Bolivia for bare 4-5 dager siden, og sammen planla vi å klatre den franske ruten (AD+) på Huayna Potosi. Litt vel optimistisk bestemte vi oss for å gjøre dette som en "dagstur" fra La Paz, for å redusere logistikken ettersom vi da ikke trengte å pakke/frakte noe utstyr for overnatting i fjellet. Vi fikk et turistbyrå i La Paz til å arrangere en taxi for oss. Vi ble enige om at taxi'en skulle plukke oss opp kl 22:00 (Jul 31) fra hotellet i La Paz og hente oss neste dag ved Zongo Pass klokken 12:00 (Aug 1). Prisen for denne taxi-pakken var 300 Bolivianos (230 norske kroner, dvs 115 kr på hver av oss). Forøvrig hadde vi ingen andre kostnader med å klatre en 6000m topp !!!! Taxi-turen opp til Zongo Pass (4800m) tok vel en time i nattemørket, og med hodelykter tente, begynte vi vandringen kl 23:15. Det gikk ganske raskt oppover stien til hytta (5200m), som vi ankom kl 0:35. Der viste det seg å være fire små grupper som overnattet, alle med hver sin lokale guide. Noen av disse var nå allerede stått opp og var igang med å gjøre seg klare. Vi ble værende i hytta i omlag 1.5 time for å spise vår medbrakte niste, samt få oss litt hvile før vi begynte på neste etappe oppover. Vi kom oss igang igjen like etter et par andre grupper. Bare 50 meter bortenfor hytta bar det ut på breen og vi måtte derfor ta på oss stegjern og binde oss inn i tau. Det var veldig gode spor på breen og dessuten fulgte vi etter lysene fra de andre gruppene, så rutevalg på breen var aldri noe problem. Etterhvert fant vi ut at de andre beveget seg altfor sakte, så et stykke oppe på breen bestemte vi oss for å passere dem. Da vi nærmet oss 5500m begynte vi å se etter eventuelle spor som ledet mot den franske ruten. Men vi så ingen tegn til dette, dessuten var det stummende mørkt og ingen måne. Vi prøvde å tråkke oss i vei utenfor normalruten ved et par anledninger, men vi sank umiddelbart ned i snøen nesten til knærne. Nei, nå fristet det veldig lite å forlate hovedtråkket, og enda mindre å bevege oss inn i ukjent breterreng. For utenfor rekkevidden av våre begrensede hodelykter, så vi nemlig ikke konturene av noe som helst i den måneløse natten, og derfor ville det bli vanskelig å finne en linje over breen som ledet til den franske ruten i sørøst veggen. Derfor begynte vi etterhvert å innse realitetene, og at det var greiest å holde seg til normalruten. Ettersom vi nå hadde endret rutevalg, fryktet vi at vi kom til å nå toppen før soloppgang med den kulden det vil måtte medføre. Kl 04:00 og i ca 5600m høyde innså jeg altfor sent at det ble for kaldt med en tynn fleece og goretex jakke utenpå. Jeg skiftet derfor om til dunjakke, men i denne prosessen eksponerte jeg mine fingrer altfor lenge i kulden, bl.a med å rette opp i en lekkasje jeg hadde fra en vannflaske i sekken. En del av innholdet i sekken var blitt vått, og fingrene mine kom i kontakt med denne frosne væsken. Etter bortimot 15 minutter med omkledning inkl tilhørende komplikasjoner var vi igang igjen, men fingrene mine var blitt ubehagelig numne og jeg hadde ikke noe varme igjen i kroppen. Den neste halvtimen var fryktelig for mitt vedkommende, spesielt smertene som kom når blodet begynte å gjenvinne tapt terreng. Jeg kjente denne voldsomme smerten som strålte til langt oppover skuldrene i begge armer. Disse omstendighetene resulterte i at jeg fikk en forbigående periode av slapphet (null energi). Med to isøkser hver, strevde vi oss opp et kort men meget bratt parti som topper ut på en markert rygg i ca 5700m høyde. Det bratteste punktet var bortimot 70 grader, men her var det hogd inn gode trappetrinn i snøen. Dette partiet ble etterfulgt av slakkere partier oppover breen som fortsatte i det endeløse. Mens jeg følte meg betraktelig bedre, merket jeg at det begynte å gå veldig mye tregere med Nicolas nå. Tempoet ble redusert kraftig, taudraget fra Nicolas økte og ropene om å ta pauser ble frekvente. Men vi hadde godt med tid, så jeg sa til Nicolas at han bare kunne ta den tiden han trengte. Dessuten var jeg god og varm innenfor dunjakken, så jeg hadde ingen problemer med å vente. Soloppgangen uteble, det var for mye skyer i horisonten til det. Da vi etterhvert nådde toppryggen tittet jeg på klokken, og kunne overraskende konstatere at den allerede var blitt 07:30. Fremfor oss hadde vi en kvass rygg som ledet mot toppen. Denne relativt korte ryggen tok evigheter ettersom Nicolas trengte en del pauser. Egentlig var han mer utslitt (tom for energi) enn han var høydesyk. Jeg var imponert over at han i det hele tatt hadde kommet seg så høyt etter bare 4-5 dager i La Paz inkludert en bestigning av Pequeno Alpamayo (5410m). De andre fire gruppene på fjellet derimot, var det ikke noe tegn til. Vi fant senere ut at alle disse hadde snudd, og det selv om de hadde hatt en mye kortere dag enn oss (dvs de startet fra hytta, og hadde derfor 400 høydemetre mindre enn oss). Toppryggen så ganske eksponert ut nedenfra, men vi droppet litt ned på venstresiden og unngikk dermed både kraftig vind samt den meget eksponerte is/snø-flanken på høyresiden. Vi ankom et flatt parti på snø-eggen ca kl 08:00 og fortsatte nærmest krypende i 5 minutter ut på en kort men veldig eksponert snørygg for å nå det absolutt høyeste punktet på Huayna Potosi (6088m). På denne ustabile knivseggen av snø og is ble vi ikke sittende lenge, så vi returnerte raskt til det flatere toppunktet hvor vi kunne få tatt en ordentlig pause. Solen steg etterhvert over skyene i horisonten, og det ble straks en mer behagelig temperatur. Vi tilbrakte derfor over en time på toppen før vi begynte returen. Nicolas var naturlig nok utslitt så vi tok oss god tid nedover. Etter å ha unnagjort den eksponerte ryggen og det lange flatere partiet nedenfor, traff vi på en liten gruppe som var på vei oppover. Det viste seg at disse hadde startet veldig sent. Vi var nede ved hytta kl. 12:10 og tok oss god tid til å drikke og pakke om før vi fortsatte på det siste stykket. Klokken var 13:30 da vi omsider nådde tilbake til taxi'en ved Zongo Pass. Sjåføren var veldig glad for å se oss, og ikke det minste sint for at vi var 1.5 time forsinket. Vi nærmest kollapset (sovnet) i bilen tilbake til La Paz etter å ha vært mer enn 14 timer til fots, vunnet 1500 høydemetre i tynn luft og ikke minst, mistet en hel natt med søvn. GPS track fra turen: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1219355 Flere bilder fra turen: https://picasaweb.google.com/lyngve/0495HuaynaPotosi