Søk i nettsamfunnet

Hei, Dattera har vokst ut av sekken sin. Hun er rett å slett blir for lang. Hun ble 4 i januar og er relativt lang for alderen. Hun har to stk Bergans 12L sekker. Nordkapp heter modellen. Ut i fra hjemmesidene til Bergans, så er dette en utmerket sekk for barn i alderen 2-6 år. Har sett litt på modellen større, 18L (5-9 år) samt Deuter sin sekk i samme størrelse. Fortsetter hun å vokse i det tempoet her, så er den for liten om et år eller to også. Så, finnes det noen andre gode alternativ som hun kanskje kan leve med litt lengere? 30L til Deuter som mange skryter av er vel kanskje for stor enda en stund? Hva med 22L?

Tenkte å prøve meg på å skrive turrapport. Here it goes! I vinter snakket jeg og min barndomskompis om at vi måtte få til en tur sammen med ungene. Han har en sønn på 5 år, og en datter på 9mnd. Og jeg har en Datter på 4 år og en sønn på 9 mnd. Det var da tenkt en tur med de eldste. Min datter ble hektet på tur- og teltlivet i fjor vår, å har flere overnattinger både i skogen og på høyfjellet. Han på 5 år derimot var helt fersk, men enormt glad i å være ute. Tilfeldighetene gjorde at den helgen vi hadde valgt oss ut, var årets første virkelige sommerdager her i trøndelag. Og ikke nok med det. Men min tremenning, som har barn i samme alder (som min datter går i barnehage med), ble også med. Så lørdag morgen dro vi avgårde til Brungmarka, et lite stykke utenfor Tr.heim. 3 voksne og 4 barn, to jenter og to gutter. Alle hadde stappet full sekkene sine med nødvendigheter, og mye unødvendigheter. Ungene var positive, tross en meget heftig oppstigning på starten av turen. En liten pause på toppen av bakken gjorde godt. Spesielt når påskeharen må ha hatt hull i posen sin i vinter. Han hadde jaggu mistet noe kvikklunsj opp i lien der. Etter en liten pause ruslet vi videre innover, og endte til slutt opp ved Sikatjønna. Det er ca. 3 km fra parkeringen. Ungene var glade for å se vannet, slik at de kunne ta av sekkene sine begynne med fiske. Vi slo opp leir, sanket ved og tente bål for å lage oss lunsj. Pølse stod på menyen. Ungene hadde knapt tid til å spise pølsene sine, de skulle jo fiske! Så her var det bare å få fram fiskestengene. Det ble noe fisking, men lite fangst, men derimot mye leking rundt omkring, og noen "pauser" i teltene. Var greit med to jenter og to gutter. Jentene gikk i teltet og lekte med bamser når de var slitne, mens gutta herjet rundt med andre ting. Ettersom en av ungene ikke hadde sovet i telt tidligere, og to stk. hadde kun et par netter i telt. Samt at vi så for oss "party" i lavvoen ved legge tid, bestemte vi oss for å medbringe egne telt alle tre. Etter mye fisking, leking etc. ble det middag med hamburgere grillet på bålet. Før vi poppet popcorn. Da var ungene helt utslitt og ville legge seg. Alle sovnet med engang. Vi kunne nok alle ligget i en og samme lavvo å spart oss for mange kg. med telt. Uten noe problemer. Da ungene hadde lagt seg, fant vi fram røykeriet min tremenning hadde dratt med seg. Så røyket vi de 5 små ørreten vi hadde fått, som snacks sammen med et par kalde pils ved bålet. Det var veldig godt etter en lang dag! Neste morgen så var det heldigvis overskyet, så både voksne og barn sov relativt lenge før det ble for varmt i teltet. Men i 8/halv ni tiden var alle oppe, og vi inntok en bedre frokost med eggerøre og godt pålegg. Dagen gikk med til fiske, leking og nok en varm lunsj laget over bålet. Før vi måtte begynne å pakke ned telt og komme oss hjem igjen. Turen hjem gikk via maurtuer, se på frosker, trær og andre spennende ting. Slitne unger sovnet tidlig denne kvelden. Det var en veldig hyggelig tur for oss voksne. I løpet av søndag kveld, skjønte vi at ungene hadde hatt det også! "skal vi på telttur neste helg også?" "kan vi ikke dra tilbake og sove i telt ved vannet i natt å?" "jeg vil sove i soveposen i natt". Da var "sommersesongen" for alvor startet. Så får vi håpe vi får mange slike turer i år.

Det har blitt lenge siden november og forrige tur med ungene. Les om den HER. Vinteren har ikke vært spesielt lang eller kald og det har vært mange tanker om tur siden sist. En 1.åring i hus med et noe utfordrende søvnmønster, jobbhelger, enda flere jobbhelger og økende trass på de nå 3 år gamle tvillingene hadde gjort dørstokkmila utrolig lang. Det å ta med 1.åringen på tur vinterstid føltes ikke aktuelt slik som han sov om natta og tur alene med tvillingene i kulda føltes tungt. Jeg var redd for at påkledning og bleieskift ville ta alt for lang tid i kulda. Våren var godt i gang når kong vinter atter slo tilbake og lagde "snøkaos" på østlandet. Dette tok nesten motet fra meg med tanke på når jeg skulle få til tur. Ikke det at jeg eller madammen har noe i mot tur i snø og kulde, men tvillingene har vist seg ikke å være de ivrigste på ski og med snø enda. Da ble det ekstra deilig når godværet virkelig slo til å påsken! Svigermor kunne passe minsten og et vennepar villle være med på tur! Planen hadde jeg tenkt på lenge. Parkere langs en grusvei ikke langt hjemmefra, gå litt innover veien for så å ta av veien inn på en god sti/traktorvei. Denne gikk inn til en hytte jeg brukte å dra til med speider`n i mine yngre dager. Gutta har ikke vist spesielt gode takter når det gjelder gangdistanse så målet mitt nå var at de skulle klare å gå selv og det gikk kjempefint! Tvillingene bar sekken sin med sovepose og kosedyr hele veien og eneste hjelp var en hånd og holde i fra tid til annen. Mange spennende dammer som vi kunne "fiske" i på veien! Vi fant en fin teltplass og vi fikk satt opp teltet, vårt nyinnkjøpte Bergans Wiglo. Kjempetelt!! Ungene syntes det var superstas å sette opp teltet. Mye inn og ut, alle innganger skulle testes. Var så gøy med nytt telt at det måtte prøvesoves med en gang Videre ble det bål og middag. I 19 tiden påsto småtrollene at de ville sove, noe som selvfølgelig ikke var tilfellet. Ville bare turne i teltet. Ble litt jobb med klær som skulle av og på osv. Godt vi var to voksene om jobben. Først etter en god stund til forran bålet var de klare for soveposen og sovnet greit i 2030 tiden. Vi voksene kunne nyte ett par timer ute rundt bålet med den gode samtale før vi krøp inn i teltet vi også. Natten gikk nokså uproblematisk. Emil våknet og ville ned i posen vår i løp av natten. Ble jo litt trangt, men gikk helt fint. Jeg våknet og så på Vetle i løp av natten og han hadde krøpet ut av posen og lå utenfor... Så litt kaldt ut siden det var minusgrader, men han sov godt. Fikk pakket han tilbake igjen uten problemer. Sto ikke opp før 0830 noe de fleste småbarnsforeldre må være enig i at er høyst akseptabelt! Sol og friskt morgenvær. Kunne det vært bedre. Siden det var litt kaldt ble det kokt havregrøt i teltet til frokost før vi trakk ut til morrabålet for en liten kaffekopp før vi sakte pakket sammen og trasket hjem. Turen var en veldig positiv opplevelse for liten og stor. Nå gleder vi oss masse til sommerferien og nye turplaner. Noen som har tips?? Sykkel med sykkelvogn, rallarvegen og nordmarka er noen tanker jeg har. Kano? basecamp på fjellet med mulighet for fine småturer (opp mot 2-3km?) Noen flere bilder

Ja ikke maten altså, men stemningen. Det er en stund siden sist jeg satt og spiste middag med langsom nedadgående sol på tilnærmet skyfri himmel mens ungene slapper av med sitt på alle kanter. Selve middagen var grillpølser med ketchup og sennep. Ikke akkurat Maemo (uten at jeg skal skryte på meg å ha vært der), men ungene var nå godt fornøyd. Vi spoler litt tilbake. Inspirert av @steingrd sitt pappapermisjonsbilde fra Bjønnåsen, påstander om snøfrie forhold i Østmarka og ønsket om utforsking av nye turområder førte til at bilen ble stappet med tre unger, kona ble plukket opp etter jobb sammen med nevnte pølser, og googlemaps dirigerte oss i retning Marikollen skianlegg. Litt rotet skilting i starten, men takket være ut.no-appen, fant vi etterhvert riktig retning. Ungene var klare for å gå på tur, men allerede i første gressbakke skulle minstejenta (5) plukke blomster. Helst alle sammen hun kunne se, og litt til. Ikke snakk om at vi kunne gå før alt var plukket. I første motbakken hadde størstejenta (7) fått stein i støvelen, og eldstemann (9) mente vi skulle stoppe. Prateleken mellom ungene gikk som en foss, men fremdriften turmessig stod helt stille. En kjapp titt på kartet viste at turen ikke skulle være så lang, i underkant av 2 km med 200 høydemetre. I utgangspunktet en relativt kort tur, men nye stier, manglende næring og tullete unger skulle vise seg å være en dårlig kombinasjon. Avmarsj fra bilen var ca fem, toppen nådde vi rundt halv syv. Da måtte mamma inføre femminutters intervaller der ingen fikk lov til å snakke mens nesa og beina pekte fremover bare for å få til tidvis noe forflytning. Minstejenta brøt sammen halvveis opp da hun glemte igjen blomstene hun hadde plukket på en stein hvor vi hadde pause, og de to eldste må minst ha gått 6 kilometer på den relativt korte turen opp. Selv om det var strevsomt nok å komme seg frem, var toppen nok til å være verdt slitet. For en utsikt, og for en ettermiddag å gå på tur på! Himmel og hav. Og middagen var god nok den, i slike omgivelser. Og mamma og pappa fikk hver sin velfortjente kaffekopp etterpå. Ned igjen gikk det vel fort? Ikke hos disse barna. Eldstemann skulle på død og liv vise at han hadde vært på tur, og den beste måten var å få klær og støvler mest mulig skitne. Det var tramping i alle gjørmepytter, rulling i alle mosehellinger, og om de to kilometerne opp ble til seks, ble ikke turen ned igjen noe kortere. Heldigvis fant vi igjen blomstene til minstejenta, og bagasjerommet på bilen takler både støvler og skitne klær. Takk for inspirasjonen, @steingrd, selv om du ikke visste at du ga den! I bilen hjem utbrøt eldstemann at dette var en av de beste turene han hadde vært på!

Det har blitt mer eller mindre tradisjon at noen av Fjellforums brukere med barn møtes på høsten for en helg i fjellet. Anbefaler turen på det sterkeste til alle. Turglade barn på tur, og trivelig foreldre har gjort dette til en slags tradisjon. Er dere i starten med friluftsliv og barn, eller erfarne så er alle velkommen. Dele tips om turer, utstyr og områder det er fint å være på tur med barna, og en fin sosial møteplass om man ønsker seg turvenner også. Foreløpig så ligger det ann til en 5-6 familier som dukker opp.

Fjellforumet må vel være rette plass å spørre om hjelp håper jeg Jeg er ei mamma på 32, har en mann og to små på strax 4 og 5 år. Og nå er jeg klar for å ta de med ut på tur i fjell og mark. Bringe videre kulturarven og mine egne fin barndomsminner. Eneste vi har av utstyr nå er sovepose til oss voksne. Jeg skal anskaffe følgende: -TELT: Må være plass til fire stk, har sett på Gimle 4 og Gimle 4+2. Siden det i starten kommer til å være mere base enn bare soveplass ønsker jeg litt høyde på teltet. Men likevell et lett telt som kan bæres en time eller to sammen med alt andre utstyret. Jeg vil kunne dra på telttur med ungene alene. -SEKK: Om jeg skal kunne bære et telt på 6-8 kg samt primus, mat, soveposer, liggeunderlag osv så må sekken være stor nok. Ungene skal ha egne sekker fra tur nr 1, men de kan ikke bære mye i starten. Selv er jeg 164 cm og 50 kg, ikke store jenta, så bæresystemet må være veldig godt. Velger ikke å spare pengene på en god sekk. -LIGGEUNDERLAG: Vi skal ikke på ekstreme turer, ikke på noen år i allefall, men vil her heller ikke spare penger. Vil ha et liggeunderlag som isolerer godt og som reflekterer varmen godt. Samt at det bør være lett å og lite å ta med seg. Skal kjøpe to stk til voksne og to til barna. -SOVEPOSE til barna. De er ikke store nå, men skal jo vokse etterhvert. Vet ikke om det er mange valg når det kommer til juniorposer, men ønsker tips om hva som er best mtp volum og isolasjon. Ungene skal bære soveposene sine selv, og forhåpentligvis liggeunderlagene også. DIV utstyr: Vi har primus, og litt kokeutstyr. Hva annet er must når man skal på tur? Hva slags turer jeg ser for meg å dra på: I starten blir det å venne ungene til å være i naturen og sove ute. Samt for oss voksne å venne oss til å dra på tur med barn. Etterhvert håper jeg å kunne gå litt vidde noen dager/uker eller fjell og toppturer. Vi er fra Romsdalen begge to, men nå bosatt i Rogland. Så turene kommer til å foregå mellom disse to punktene. Håper på gode tips fra noen med erfaring

Hei, Tidlig på`n med planlegging av sommertur i -17! Som overskriften hinter til, så har vi et ønske om å ha med hele familien på fjellet i år. Vi har tenkt å fortsette trenden med å dra sammen en annen familie med barn i alderen til vår eldste (4,5-6 år). Vi ønsker å tilbringe en uke i fjellet og har vurdert forskjellige alternativer. Trolig vil vi gå i en "halvmåne" rundt fra parkeringsplass. Slik at mor eller far man kan stikke ned til bilen å hente/legge fra seg ting man ikke trenger om det skulle bli behov. Det meste har vi egentlig klart, men vi er usikker på et par ting ettersom ingen av oss har hatt med bleiebarn på tur: 1. bleier, det går jo litt bleier på en uke. Bål til å brenne de opp på høyfjellet er en utopi. Tøybleier ble seriøst hardt nedstemt av fruen i huset. Åssen har erfarne 1-2 åringer på tur løst dette? 2. Bære. meis utgår ettersom begge må bære sekker med stæsj. Åssen bæreseler har dere brukt sammen med sekk? Vi har vel noe fra han var spebarn, er disse ok enda? 3. er det noe vi absolutt ikke har tenkt på, som vi burde?

Fortsetter "suksessen" med turrapport! I år hadde vi (altså datter på 4,5 år og pappa på 33,5 år) planlagt en litt "lengre" tur i fjellet til sommeren. Vi hadde også sett oss ut et litt hårete mål med å klare å komme opp på Syltoppen, som en videreføring av Forollhogna fra i fjor. Dette var ikke noe must, og vi er flinke til å forandre planer på null komma niks om vi ser noe ikke passer oss så godt som først antatt. Vi hadde pratet litt med de som var med oss på tur til Brungmarka tidligere på året om det var interesse for å bli med. Og jaggu hadde tremenningen min med familie lyst til å slå følge. Dette lovet jo virkelig godt! Det begynte å nærme seg Juli, og far i huset kunne å se slutten på den første runden med maraton jobbingen denne sommeren. Endelig skulle pappa komme hjem! Og turen skulle planlegges. Men, 5-6 dager før arbeidet var ferdig, plagdes far med massive mavesmerter som ikke ga seg. Legen mente at dette kom til å gi seg, far jobbet 4 dager til og fikk unna konsertene. Smertene forsvant så absolutt ikke, og det hele endte opp med en uke på sykehuset. Pluss en uke med heftig medisinering i etterkant! Kom det i hele tatt til å bli noe tur? Heldigvis hadde far i huset en kropp som tok saken i egne hender og ryddet opp så godt det lot seg gjøre. Og infeksjoner og betennelser forsvant relativt fort og tre dager på fjellet fikk vi til å klemme inn før ferien var over. Jeg tror far i huset ble gladere enn dattera akkurat i dette tilfellet. Vi planla litt, shoppet "luksus mat", diskuterte litt hva vi skulle finne på osv. Skulle vi prøve oss på topptur med 3 unger i alderen 3,5 til 5,5 år? Sekkene ble pakket til bristepunktet både med mat, godteri, snacks og klær. Også dro vi tidlig må morgenen opp til Nedalshytta og parkerte. 3 voksne, 3 barn og en labrador som tror han er fisk (eller noe annet som lever i vann). Dag1: bestod av noen timer kjøring, før vi spente på oss sekkene og begynte å gå mot Syltjønna. Et hårete mål for ungene med ca.8km vandring med sekk (dattera hadde tilbake lagt dette i fjor, riktignok uten sekk. Ungene gikk på med godt mot, tross de mørke skyene rundt oss. Og en temperatur som minte mer om Oktober enn Juli. Vi kom oss opp bakkene og over den første myra, der kom det jaggu regnvær og vind gitt. Ungene dro halsen sine over ansiktet og luene ned, på med hetten, og så naturlig nok ingenting. Dette tok jo litt tid... Nyblinde barn på tur i fjellet, med en labrador som badet i alle pyttene, dammen og vannene han fant. Vell, vell! Det gikk jo framover, men motivasjonen til de små fikk seg et par knekk med det været som kom. Men da vi plutselig kom over et spor etter noen sjørøvere, da ble det litt mer fart i sakene. De hadde mistet noe kvikk lunsj ut i lyngen også. Flaks for oss, fordi vi hadde veldig lyst på sjokolade! Vi ruslet og ruslet, lette etter sjørøvere, leste kart, fulgte kompass kurs (dvs, traff ikke nålen riktig, da var det like greit å vri litt på den snurredingsen). Vi måtte jo snart ha tatt igjen sjørøverne. Vi møtte flere som hadde sett dem for ikke lenge siden. Fram til syltjønna kom vi etter mange timer på tur, litt for mange. Været var på bedringens vei, men temperaturen var nå mer sammenlignbar med november. Vi fikk satt opp lavvoen, fyrt opp primusen og laget oss taco. Det falt i smak til alle. Ungene var noe forundret over å få servert taco på høyfjellet. Ungene kom seg i seng, lovlig sent. Vi voksne fikk slappet av med en pils og noe cognac, samtidig som vi så at skyene forsvant rundt oss. Kun noen enslige tåkeskyer lå rundt toppene i Sylmassivet. Det ble kveld på oss også. Vi hadde nok ikke planlagt en så lang etappe om vi skulle tatt turen engang til. Lærdom til neste gang! Dag2: Jeg har en filosofi om at når man er på tur, så tar ting akkurat så lang tid som det tar. Det hadde tremenningen min med familie også. Så frokosten ble lang og god, samtidig nøt vi en skyfri himmel, 10/13 grader varmere enn i går og lite vind. Ungene sprang rundt å lekte seg. Å jaggu så kom det en flokk med rein springende over kanten. Aldri sett så mange dyr snu spontant så raskt som de gjorde da de så ungene som herja rundt ikke langt unna. Dette var stas! Vi bestemte oss at en dag med en strabasiøs vandre etappe var nok, så topptur droppet vi fort. Vi så oss ut et vann 4-5 km unna, og vandret ditt. Ungene storkoste seg! Godt og varmt, sol, masse og se på. Etter noen timer vandring så laget vi pølser til lunsjen. Det smakte utmerket. Ungene utforsket området, mens vi voksne slappet av med en kopp kaffe og egentlig bare nøt tilværelsen. Etter en god pause, så spente vi på oss sekken igjen og tok den siste etappen ned til området vi hadde sett oss ut. Bare nedoverbakker, så deilig da gitt. Vi fikk følge av noen fugler som viste oss vei. Og endelig framme! De to jentene som tidligere hele tiden gikk først å sang, lekte og pratet. Skulle nå plutselig gå bak. Der satt de i et hyl i fra en annen verden. Hand i hand tok de i så hardt at begge stod på tær. Vi andre skvatt, for å si det mildt! "Vi skulle bare skremme krokodillen som ligger der i vannet". Ah, selvfølgelig! "Det var inderlig godt dere gjorde det altså!". Vi fikk opp lavvoen, ungene lekte og drev å skremte den der krokodillen osv. Hunden bjeffet og kjeftet på den der hunden som var i fjellet på andre siden av dalen. Jepp, det var hans eget ekko! Særdeles underholdene ettermiddag/kveld. I dag disket vi opp med hjorteskavgryte, et par kalde pils og genrelt latskaps liv. Ungene kom seg i soveposene og sovnet. I kveld kom det mygg! Store doser med myggspray, en fantastisk solnedgang og god temperatur gjorde at de myggene egentlig ikke ble så plagsomme som de kan være. Slaraffen liv, med noen flere kalde pils utover kvelden før vi voksne også fant soveposen. For en fantastisk dag! Dag3: Om mulig, så starter denne dage enda bedre enn i går. Varmt og fint! Nesten for varmt egentlig. Vi skal jo ut å gå med tunge sekker. Skitt au, finnes værre problemer. Nok en rolig start på dagen med en lang og god frokost. Ungene er på oppdagelsesferd, og fikk prøvd å ake på snø på sommeren, i bare trusa. brr!!! det var kaldt!. Men utrolig stas. Vi brukte lang tid på å pakke sammen i dag. Vi måtte jo nyte det her været! Omsider klarte vi å komme oss avgårde. Gårsdagens motiverte barn gikk på en kjempesmell etter bare 50 meter i dag. Det hjalp jo ikke på at vi skulle gå en del oppover nå på starten. Motivasjonsterapi etter alle kunstens regler begynte å løsne på humøret etterhvert som vi klarte å komme oss oppover. Ungene var slitne i dag. Hadde vi kanskje tatt i litt hardt med disse dagsetappene til de små føttene som også skulle bære en sekk? Neida, humøret kom tilbake! Til tider så holdt de tre små et så høyt tempo at vi med "luksus livet" i sekkene slet med å holde følge. Masse kos ble det i dag å. Mye spennende å se på. Etterhvert som vi gikk nedover så ble det en del mygg. Her hadde sjørøverne vært også fordi det lå en halvspist pose med godt&blandet rett ved der 5,5 åringen snublet og falt. Sett sånn flaks da gitt!? Ungene holdt et godt tempo nå, så vi kjørte på ned mot Nedalshytta. God planlegging (tidenes flaks) gjorde til at vi ankom hytten akkurat i det middagen ble servert. En god middag ble konsumert, 3-retters gjorde seg nå. Ikke minst isen og kaken som ble servert etter desserten! Vi pakket sekkene i bilene, far og datter tro tilbake til byen slik at far kunne dra på jobb igjen. De andre reiste videre til Sverige på ferie der. Dette ble jo en helt fantastisk tur. Noe kortere enn som var ønsket. Men kunne det bli stort bedre? Nei, denne turen var perfekt i år. Vi skal jo på noen turer i høst også, som kan bli litt lengre.

Noen som er kjent i Finnemarka? I så fall: hvor bør man kjøre/parkere for å gå inn til området rundt Store Bumla. Jeg har tenkt meg på tur til området sammen med to gutter på 10 og 12 år neste helg (hvis værgudene ikke går helt bananas). Planen er å telte og fiske i et par tre dager. Vil finne et vann det er fint å våkne opp ved, aller helst med god ørretbestand. Vurderer Store Bumla, Lille- eller Store Elgtjern, samt De pene tjerna, men er åpen for tips!

Hei. Vi har vel mer eller mindre konkludert med å tilbringe noen dager i sylane om ikke lenge. Dattera i huset har selvfølgelig sett bildene jeg tok i fjor høst fra syltjønna, og har bestemt at vi skal på toppen. Vi har vært så heldig å få med to andre unger fra barnehagen også på turen, så vi er tre voksne og tre barn. Der barna er 4 og 5 år. Vi tar toppturen som tre dagers tur. Da har vi masse tid til pauser lek å tull til og fra syltjønna. Og en hel dag på å gå opp og ned fra selve toppen. Telte ved syltjønna. I og med at det var is i fjellet når jeg var i området sist, så kom jeg meg aldri særlig nærme toppen og er litt bekymret for hvordan det er å ferdes der med unger i 4-5 års alderen. Er det såpass bratt at man bør ha småttisene i tau/sele? Er det andre fornhåndsregler man bør tenke på når man ferdes opp til storsylen med barn som er så små? Forøvrig så er både ungene og vi voksne innforstått med at det ikke er sikkert vi kommer oss opp, og at vi må snu om noen blir redde eller for sliten. Eller at været er for dårlig. "heftigste" toppturen min datter har vært på tidligere var forollhogna toppen som 3-åring. Den gjorde hun unna på to dager. Liten tøff og målbevisst jente.

Hei. Tenkte å tipse om en tråd som ligger i et annet forum her inne. Nemlig at det arrangeres et FF-treff med barn. Nærmere bestemt i Rondane helgen 23-25 sept. Les mer her og meld dere på:

Heisan. Da jeg fikk barn drømte jeg om at jeg skulle få gitt de friluftslivsgleden. Dessverre har jeg møtt på visse hindringer og trenger derfor litt hjelp. Bakgrunnen er enkel, ett av mine barn er diagnostisert innenfor autismespekteret og sliter i tillegg med alt for store mengder angst. Når friluftslivet nå skal planlegges og alle barna skal med, må jeg legge inn en del premisser jeg aldri hadde sett for meg å bruke. Jeg trenger altså hytte/seng, tilgang på strøm for lading av Ipad, lite eller ingen naboer (sosial frykt) og greie toalettfasiliteter for å nevne noe. Telt er utelukket, DNT-hytter med andre folk er utelukket, campingplasser med fellesfasiliteter er utelukket, do bak hver busk er utelukket, fellesskap med andre er utelukket, plutselige avstikkere basert på impuls er utelukket, tur i et området hvor det står ett råttent skilt med "privat" er utelukket osv osv. I sommer ønsker jeg og kona å ta en tur nordover fra Trøndelag og opp i retning Brønnøysund. Det jeg lurer på er om noen kjenner til hytter til leie, campingplasser med gode/renslige hytter, rorbuer, annet osv, som de ville anbefale for familie på fem som ønsker å dra på tur sammen, men som beskrevet har visse begrensninger. Personlig vil jeg gjerne få vist ungene alt fra Torghatten til Børgefjell, fått oppleve Lomsdal-Visten, Vega, Herøy, Glomfjord, osv, men vi må også basere oss på bil nordover, og det er begrenset hvor lenge jeg kan la ungene sitte i baksetet... Takker for all hjelp.

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Jeg har en datter i huset som insisterer på at hun skal ha Turskjørt til sommeren. Og det må jeg innrømme at jeg sliter litt med å finne. Hun hadde no greier når hun var mindre, av ukjent merke (noe hun arvet). Har bedrevet kvelden med å søke rundt internettet, men finner egentlig ikke så veldig mye vettugt. Dattera er forøvrig en litt lang 5-åring. Ser et noe som er ikke er så veldig tettsittende, av robust materiale. En lomme eller to er sikkert ikke å forakte. Mye rare utfordringer man får ...

Vi har begynt å lete etter spennende turmål for dagsturer/en overnatting med barn. Men ønsker gjerne og å finne flere slike. Ettersom det er i hovedsak ungene som leder ann, så er det begrenset med avstander man kan nedlegge. De mest kjente plassene har vi vært, så nå er vi ute etter hemmelig huler, gamle forfalne hytter, spennende lekeområder etc. eller severdigheter. Alle tips mottaes med stor takk