Søk i nettsamfunnet

September kan være fin på mine kanter. Ja, som regel er den det og helt i begynnelsen av denne måneden var den fin. Bra vær og moden bær må benyttes. Og bare det at æljlusa ennå ikke jager alt og alle ut av skauen må tas som et godt tegn. En riktig så fin tur ble det og her er kommer en filmsnutt fra turen.

Jeg både leser og ser på nyhetene at alle vil på tur i disse koronatider. Folk går i kø, alt for mange på sykkel og vanskelig å finne teltplass da det meste er opptatt. I det hele tatt, folk over alt. En helt ukjent problemstilling en snau time øst for hovedstaden. Strava viser at jeg på 2 dager har syklet drøye 80 km. og på denne tiden «så» jeg 4 personer. (Ikke medregnet de som satt i biler før og etter grus/sti starter) Resten av turen og timene var jeg dønn aleine. Dag 1 25 mai og sykkelen er pakket. Jeg skal prøve Bikepacking for første gang. Opplegget er å bruke en sykkel jeg allerede har + å kjøpe noen rimelige vesker. Jeg vil finne ut om man kan komme seg på tur på denne måten uten at det koster skjorta. Liker jeg denne formen for sykkeltur er planen en lengre tur litt senere. Jeg svinger meg på sykkelen kl 10 denne mandag formiddag og setter kursen sydover på Linna. Etter at Tertitten hadde sin siste tur her i 1960 er banen gjort om til gang og sykkelvei her i kommunen. Linna fører meg i landlige omgivelser til Skullerud. Dette var endestasjon for toget den gang Urskog-Hølandsbanen ennå var i drift. Fra Skulerud stasjon måtte gods og personer over i båt for ferden videre nedover Haldenvassdraget. En kar (person 1) holder på med plenklipping og jeg svinger bortom for en prat. Stedet holdes ryddig og pent og her passer det å ta pause. Jeg spør om stedet har et tilbud for dagens turister, og i dag spesielt oss syklister. Å ja da, sier han, her er det vannkraner å finne på flere av bygningene. Toalett (og dusj etter avtale) og masse grønt gress å hvile på. Litt lengre bort langs veien er det også en fin badeplass med sandstrand, bord og benk. Jeg takker for praten og setter kurs for badeplassen og en 5 minutter på benken der. Nå må jeg ut på asfalt og følger Fv125 med lite trafikk og etter noen kilometer svinger jeg av mot Opsal. Grusveien leder meg til bommen ved Krokselva. Jeg skal ikke ut på asfalt igjen før i morgen og er fornøyd med det.. Nå begynner turen for alvor. Krokselva pludrer og klukker og fuglene kappes om den beste sangen. Våren er i sannhet en deilig tid. I nordenden av Vegatjern skal jeg følge den gamle Presteveien. 2 tømmerstokker leder over elva, men viser seg å bli for smal for meg og sykkelen. Jeg tar rett og slik ikke sjangsen. Det blir å fortsette og via en omvei er planen å komme inn igjen på Presteveien fra nord. Det blir en strevsom tur i bratt terreng med mye vindfall. Ved demningen i sydenden av Damvann er jeg igjen inne på Presteveien, som ikke er en vei, men snarere en sti. Her sammenfaller den også med en av Flyktningerutene mot øst og den gang den var i bruk, friheten for de som trengte det. Litt grus, men mest sti som delvis trilles, delvis sykles før jeg omsider kommer ut på ny grusvei og tar til venstre ved Engemåsakoia. Nå bærer det rett nord i mange kilometer på fin grusvei med stø kurs for vannet Vortungen. Vortungen er et stort vann med viker, odder og øyer. Jeg passer på å fylle flaskene før stien starter bratt opp mot Branntårnet. Dette er egentlig en skikkelig omvei, men jeg har ikke vært her før og vil opp å se. Her og der kan det sykles, men for det meste dytter jeg sykkelen. Det gamle Branntårnet er i dag DNT hytte og heter Haukenestårnet. Jeg hadde ventet å møte folk her på en så fin dag, men det er bare meg og fuglene som har funnet veien hit i kveld. Flaskene er på ny tomme men kan heldigvis fylles fra en gammel håndpumpe. Etter adskillige «pump» kommer endelig vannet, krystallklart og iskaldt. At vann kan smake så godt! Jeg er skikkelig sulten og bestemmer meg for Storfegryte og kaffe her på verandaen. Greit å få det unna mens jeg har lett tilgang på godt rent vann. Jeg skulle gjerne blitt her i natt, men finner ikke plass til teltet. Det drar seg mot kveld og jeg vil sette camp før det blir mørkt så jeg må videre. Det går radig unna ned fra Haukenesfjellet på sti, kjerrevei og grusvei. I et kryss ser jeg tilfeldigvis et skilt som peker mot «Hotellet» og slår inn på den. Ned en ny bratt skråning hvor stien skjules under tørrkvist fra et gammelt hogstfelt. Jeg ser en grusvei i bunnen av feltet og bakser meg frem i kvisten. Godt det går nedover. Kommer ut til Vortungen igjen, lengre nord enn jeg var tidligere i dag. Finner en perfekt plass i vannkanten og bestemmer meg tvert. Rigger camp og tørker tøy. Fyrer opp primusen og det blir "rett i koppen" og kaffe mens jeg ser sola dale ned over åsen i vest. Det er helt vindstille og kvelden og natta bringer med seg mange lyder. Svarttrosten er den siste jeg hører av småfuglene. Med Tranens fjerne trumpetlyd og Storlomens kveldsang kommer både mørket og villmarksfølelsen snikende. Et måkepar ute på øya holder det gående på måkers vis nå og da gjennom hele natten. Dag 2 Opp med glidelåsen og frisk sval vind klarner tankene. Det er tidlig og jeg fyrer primusen fra posen og tar første kaffekopp mens jeg kikker ut døra. Drøyer lenge, men så er det tid for frokost og kaffe ute. Trekker den friske lufta dypt inn mens blikket hviler på en kruset vannflate. Setter sykkelen i bevegelse klokka 10 i dag også, og kke lenge etter kommer jeg til «Hotellet» som skiltene viste vei til i går. Vakkert beliggende på Vortungens østre bredd ligger Rømskog Spa & Resort. Det står et par biler her, men om det er åpent i disse koronatider vet jeg ikke. Den eneste jeg ser, kjører en gressklipper (person 2) på plenen utenfor. Under andre omstendigheter kunne det sikkert vært en bra plass for en stiv syklist, men jeg får ha det tilgode. Etter en liten høyde triller jeg ned til Sagtjenn og tar skarpt til venstre. Løfter sykkelen over bommen og begir meg mot Bottdalen der en ny bom må forseres. Vel oppe på flatene er det tid for vann og en Anton Berg. Har pause ved ei gammal stue og tar bilder av den når en bil plutselig ankommer. Litt overraskende egentlig, men det passer i grunnen bra. Jeg trenger tipps for veien videre og regner med han er kjent siden han har passert minimum 2 låste bommer. Han er nok litt skeptisk til hva jeg har fore, men svarer hyggelig når jeg spør om han er kjent i området. Han (person 3) er godt kjent her kan han fortelle; Jeg er født i den stua der, og peker mot stua jeg nettopp tok bilde av; men da var den bare halvparten så stor og av tømmer. Vi finner tonen og har en lang hyggelig prat om livet før og i dag, vilt og rovvilt og skogen som rekreasjon og virke. Som skogeier her vet han hvor det er best å komme seg fram med sykkel på slep. Han rister på hodet, men gir meg gode anvisninger for strekket som må forseres etter at kjerreveien er slutt. Det er ikke mange hundre meter, men ganske ulendt og med tett skog. Stien er heller ikke mye i bruk i nyere tid og kan være vanskelig å se. Det blir mange detaljer og jeg trodde jeg husket det meste. Men etter et hogstfelt mellom to koller finner jeg ikke stien han nevnte og roter skikkelig rundt. Kjenner knærne protestere og beslutter ny pause og kartsjekk. Det er da jeg oppdager at kartet er borte. Ingen stor krise, men verre er det at kameraet også mangler. Jeg må gå sporet tilbake, men hvordan finner jeg det lille svarte kameraet i all denne skauen. Jeg vet når det sist ble brukt, men det har vært mye kryss og tvers etter det. Jeg lar sykkelen stå og begynner på baksporet. Noen ganger skal man ha flaks og det har jeg i dag. Etter rundt 20 minutter finner jeg kameraet, men kartet ser jeg ikke. Dropper videre kartsøk og setter raskeste kurs tilbake til sykkelen og en velfortjent pause Etter vann og Snickers er det på´n igjen. Havner opp på Grevlingkulknatten som viser seg å være for bratt i den retningen jeg skal og finner ingen vei videre. Legger fra meg sykkelen og bruker beina på kryss og tvers i håp om finne en farbar vei videre. Endelig ser jeg noe som kan minne om en sti, eller nærmest et tråkk. Min kamp mot elementene ved Grevlingkulknatten er over etter nesten 2 timer og så er villnisset forsert og jeg er ute på et nytt veisystem. Ned fra åsen går det unna på fin grus og snart er jeg nede i nordenden av Gåsefjorden og en helt nødvendig pause på den deilige sandstranda. Hadde vannet vært varmere hadde jeg dyppet kroppen, men jeg nøyer meg med en kattevask. Entrer sykkelen og etter et par kilometer befinner jeg meg på Kjersundveien og har asfalt under hjulene. Ved Kjersund bru stopper jeg for et bilde og en kar (person 4) på landeveisykkel kommer susende. Han har skikkelig dårlig tid, eller så bare glemte han å hilse tilbake tenker jeg der jeg ser det blinkende røde baklyset bli borte rundt neste sving. Jeg passerer Halsnes friluftssenter hvor det forøvrig også er fint å ta en pause. En liten perle ved Mjermens bredd, med grønn gressmatte, gapahuk , badebrygge og badeplass samt toaletter. Men i dag sykler jeg forbi og snart etter forlater jeg asfalten til fordel for nok en grusvei. Når bommen er passert er det ikke lange biten til søndre Lambergtjenn til venstre og straks etter, nordre til høyre. I enden av nordre stiger grusveien bratt før det roer seg noe innover Trundalen. Ved Vesle Auretjenn kommer jeg igjen inn på Flyktningeruta og følger denne på småkupert grus mot Amundtjenna. Knærne har fått nok nå og jeg må av å trille i selv den minste bakke. Det blir sjokoladepause i skyggen av et tre på vei opp mot Vardehøgda. Drikker den siste skvetten med vann før utforkjøringen starter. Det går grådig fort nedover og snart etter står jeg ved bommen før Nyveien mellom Bjørkelangen og Hemnes. Krysser denne og på grusvei mellom gårdene tråkker jeg rolig det siste kvarteret hjem. Min første Bikepackingtur er gjennomført og det var så gøy at ny allerede er under planlegging.

Hei naturfrelste mennesker. Jeg har iløpet av denne vinter og vår laget en liten naturdokumentar. Jeg har filmet elg, orreleik og tiurleik, pluss mer. Håper den kan være av interesse og til undeholdning. Det er den første naturdokumentaren jeg har laget (om ville dyr og slikt) og setter stor pris på tilbakemeldinger om hva som er bra og hva som er forbedringspotensiale.