Søk i nettsamfunnet

Les interessant artikkel ved Svein her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/gudbrandsdalen_og_lillehammer/1.1905769 Mer informasjon om Rwenzori: http://www.mitandi.com/uganda/ Hilsen Christin

Navn: Telting på Afrikas savanne! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-07-08 Innsendt av: Isak Knutsen Etter to uker på farten i Botswana (langt sør i Afrika) er jeg nå hjemme igjen med ryggsekken stappfull av elleville opplevelser! Det vil komme flere videoer fremover fra denne turen, men jeg vil først gi dere en smakebit på hva dere har i vente. Dere kan glede dere! Telting på Afrikas savanne!

Rapport med bilder her: http://peakbook.org/tour/18550/Ryggsmerter+og+regnsesong+p%C3%A5+Mount+Kenya.html Etter en vellykket tur til Kilimanjaro tok vi shuttle bussen tilbake til Nairobi fra Moshi 11. august. På flyplassen i Nairobi la vi igjen ekstra bagasje som vi ikke trengte å ha med oss videre til Afrika-eventyrets store høydepunkt, ja kanskje årets høydepunkt – Batian på Mount Kenya. Vi ble plukket opp av en fin bil som skulle transportere oss til Sirimon gate ved Mount Kenya nasjonalpark. På forhånd hadde vi betalt totalt 420 USD for transfer t/r flyplassen i regi av Zara International (www.climbingkilimanjaro.com). Undervegs stoppet vi innom et supermarked der vi kjøpte deilig ferskmat til lunsj (lasagne og vårruller), mat får du jo for slikk og ingenting her nede. På supermarkedet i Karatina fant vi en primus samt gassboks som vi kjøpte til vannkoking. Dette kostet totalt 80 kroner, helt utrolig billig for en brukendes gassbrenner! Da vi passerte Nanyuki var det snart klart for den tøffe veien opp til gaten, men her ble sjåføren uhyggelig overrasket. Han visste ikke at veien var av SÅ dårlig standard. Vi hadde ikke sjanse til å komme opp med denne bilen her... Dermed ble løsningen at vi måtte sitte to timer i bilen (de sa 20 min, afrikansk tid...) og vente på en Landrover fra Nanyuki. Da vi hoppet inn i Landroveren og forlot asfalten stoppet plutselig bilen. Hva var dette for noe? Noe tull med bilen... Vi måtte ut og prøve å dytte den tilbake på veien, men det klarte vi ikke så vi måtte vinke etter hjelpende biler. En kranbil stoppet, og med noen dårlige taustumper og dyttehjelp fikk vi bilen opp på veien igjen, heldigvis. Så var det neste forsøk, men veien var utrolig sleip og gjørmete og plutselig krasjet vi ut i grøfta. Jeg og Øyvind så på hverandre og lurte på hvordan dette skulle gå, jeg hadde ikke full tiltro til sjåføren om at vi skulle klare de 9 km opp til gaten i natt etter det regnværet som herjet i ettermiddag. Vi fikk en gjeng med fulle ungdommer til å dytte bilen tilbake på veien. Ga dem litt tips slik at vi var kvitt dem etterpå. Sjåføren insisterte på at vi skulle helt opp i dag, og var ikke redd for å «ofre» bilen for pengene. Okey, vi ga ham en siste sjanse, men om vi stoppet også denne gangen ville vi komme til å fortsette til fots. Turen opp til gaten kommer jeg aldri til å glemme, makan til grisekjøring, av og til ut i jungelen og på veien igjen. Aner ikke hvordan han klarte det, men vi kom opp, med hjertet i halsen! Ved Sirimon gate (2650 moh) ble vi møtt av en hyggelig park ranger. Han ønsket oss velkommen og lot oss overnatte i ei hytte med myke senger. Vi følte oss hjemme da det var tegnet inn «God jul» på domatta! Vi fikk oss en god natts søvn, men neste dag var ryggen til Øyvind fullstendig ødelagt. Han hadde merket symptomer til ryggsmerter etter Kilimanjaro, men det hadde bare forverret seg. Øyvind er ikke den som gir seg før kroppen sier stopp for alvor, så vi valgte å fortsette planen. På gaten betalte vi park fee (150 USD de tre første dagene, deretter 55 USD pr dag) og hytteavgift (40 USD pr pers) som de ikke sa noe om på forhånd, selvsagt... Om vi skulle bestige Batian uten guide ble vi nødt til å skrive en erklæring om at vi var klatrekyndige og at vi skulle ta vare på oss selv. Tidligere hadde en person brukket benet under et toppforsøk, og han holdt på å død der oppe... Plutselig lettet skylaget litt og vi fikk øye på toppen. Det så ut til å være mye snø der oppe!? Håper det smelter til vi skal starte klatringen... I dag hadde vi egentlig tenkt til å gå helt opp til Shiptons camp på 4200 moh, men pga ryggsmertene til Øyvind fant vi fort ut at vi skulle være fornøyd om vi kom oss opp til Judmeier camp (Old Moses camp) på 3300 moh. Opp dit var det bare å følge en bred vei. Vi tok oss god tid og tok en pause for hver hundrede høydemeter vi tok. Sekkene var blytunge nå som vi ikke hadde med egne bærere. Møtte stadig vekk folk som var på vei ned til gaten. Med tiden til hjelp kom vi oss helt opp til campen, jeg sprang i forvegen for så å løpe ned igjen til Øyvind for å bære sekken hans. Han var ikke fit i dag. Hytta på Judmeier camp hadde senger, så det var ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Resten av kvelden brukte vi til å tøye ut, spise og prate smått med andre turister. Jeg pratet med et britisk par som kom fra Shiptons camp og hadde vært på Point Lenana (4985), den toppen mange tror er høyest på Mount Kenya... De berettet om mye snø på fjellet og at vi nok var for sent ute i og med at regnsesongen hadde begynt. Av andre kilder hadde vi lest at tørrsesongen skulle vare ut august, men der tok vi visst feil. Pratet med en annen guide som tidligere hadde vært på Batian, han fortalte at en kollega hadde prøvd på Batian nylig, men hadde snudd på grunn av forholdene. Det var også vanskelig å finne veien dersom den var snødd igjen, men uansett var det uaktuelt å prøve dersom det ikke var tørt fjell. North Face Standard route på Batian er en seriøs klatrerute på 16 til 20 taulengder og gradering stort sett mellom 5 og 6 i tøff høyde... Utrolig kjedelig, og vi som hadde trent for dette i over et år nå! Men uansett så var heller ikke ryggen til Øyvind bra nok for å klatre to dager opp mot Bation. Dermed besluttet vi at vi heller skulle dra hjem igjen til Norge, det fristet mer enn å bli igjen de åtte dagene vi hadde til rådighet. Ringte pappa som klarte å bestille billetter til oss hjem igjen neste kveld. Så fikk vi ordnet med transport tilbake til flyplassen. Neste morgen forlot vi Judmeier camp etter å ha betalt 9 USD hver for overnattingen (vi trodde overnatting var inkludert i park fee...), det er visst 10 USD på Shiptons camp... Brukte ikke mer enn drøyt to timer ned til Sirimon gate. På veien så vi mange aper (bavianer etc.) og en antilope, moro! Mens vi ventet på bilen vår så vi også en flokk med elefanter som krysset veien like nedenfor. Øyvind og jeg ville bort og filme, men park rangeren advarte oss på det sterkeste å nærme oss disse dyrene, for de kunne være farlige. Som et minne kjøpte jeg en elefant i tik som en lokal mann hadde spikket, den skulle foreldrene mine få. Turen hjem forløp ganske greit, det var en Nissan med en dyktigere sjåfør som hentet oss denne gangen før en vanlig asfaltbil møtte oss ved hovedveien. På flyplassen krevde de å få se kredittkortet pappa hadde betalt med, og de skjønte ikke at det lå i Norge da pappa hadde betalt billetten... Etter mye om og men kom vi oss til slutt ombord på flyet og kunne puste lettet ut. Skal bli godt å komme oss tilbake til gode gamle Norge, men vi kommer tilbake til Mt. Kenya, en dag...!

Rapport med bilder: http://peakbook.org/tour/18188/The+roof+of+Africa.html Forord Så var det klart for en av sommerens høydepunkter, eventyret til håpets kontinent – Afrika! Hovedmålet for turen var å bestige det høyeste (Uhuru Peak, Kilimanjaro) og nest høyeste (Batian, Mt. Kenya) fjellet i denne verdensdelen. I ettertid er det vel så mye annet utenom toppene en husker fra denne reisen... I utgangspunktet skulle jeg, Øyvind og Håvard reise nedover, men av en eller annen merkelig grunn har Håvard kuttet kontakten og ingen har hørt noe fra ham siden. Meld i fra dersom noen hører livstegn fra ham! Før en slik tur er det mye logistikk og planlegging som må til. Flere e-mailer fram og tilbake og research på nettet preget tiden før avreise. Vi reiste privat ned til Nairobi der vi på egenhånd tok shuttle transfer til Moshi i Tanzania. Heretter dro vi på tur til Kilimanjaro via «Machame route» 6-days package med operatøren Zara International (www.climbingkilimanjaro.com) som ordnet med to hotellovernattinger på Springlands hotell, transport til og fra gaten, guiding, kokk og bærere. Prisen ble på 1300 USD pr pers (eks. tips – 150 USD hver). I og med at park fee er på 600 USD syntes vi dette var en rimelig pris, og det er jo tross alt beleilig med et slikt apparat rundt seg som ordner «alt». Nå var alt duket for et uforglemmelig eventyr til «the roof of Africa»! Reisen fra Norge til Afrika Turen startet med en av de største byrdene, et snaut døgn med flyreise (6200,- t/r) fra Gardermoen til London, flybytte til Doha og nok et flybytte til Nairobi. I Doha var det utrolig varm og fuktig luft, hvordan skulle vi klare å holde ut klimaet i Nairobi? Det ligger jo helt nede på ekvator, tenkte vi. Heldigvis var det faktisk ikke særlig varmere der nede enn den norske sommeren, overraskende! Dessuten var det omtrent overskyet hver eneste dag i lavlandet, spesielt rundt Nairobi der skyen med forurensning gjorde laget ekstra tjukt. Noe vi fikk erfare i Afrika var den umulige logistikken og lokalbefolkningens forhold til tid. Afrikansk tid er 20 minutter = 2 timer etc. Og generelt tar alt lang tid. Det startet med å stå en time i kø på flyplassen for å få visum inn i Kenya (50 USD). Deretter startet helvetet – sekken min var ikke kommet med på siste fly!! Vi gikk sporenstreks bort til baggage claim for å spore den opp. Med deres eldgamle teknologi tok ting sin tid, men til slutt fant de ut at den var registrert i Doha og antakelig lå den igjen der. Vi hadde ikke andre valg enn å ta en taxi til hotellet vårt i Nairobi (Kenya Comfort Hotel) og kommunisere med Qatar Airways resten av kvelden for oppdateringer. Viktig at den kommer fram til Nairobi iløpet av formiddagen i morgen. På veien inn til Nairobi fikk vi merke en tydelig kulturforskjell. Det vi la spesielt merke til var alle menneskene som nærmest gjorde sport i å beinfly over veiene for å krysse dem. På hotellet fikk vi rommet vårt og resten av dagen brukte vi stort sett til å slappe av, dra en tur på supermarkedet og spise en billig middag i restauranten. Alt av mat og produkter er forresten utrolig billig her nede! En pizza som koster 230,- på Peppes koster 20,- her nede... Maten er stort sett grei, kanskje med unntak av da jeg bestilte en sjokoladekake med is til dessert. Det jeg fikk servert var et stykke sukkerbrød med en mugge kakao ved siden av til å helle over. Isen kom ikke før lenge etterpå! Ikke alle fasiliteter av høykvalitet, problemene startet etter at Øyvind hadde gjort sitt første ærend på toalettet. Den ene kabelen ville ikke bli dratt ned, etter å dratt ned ørten ganger forsvant den omsider! Folk her nede er veldig behjelpelige, spesielt om man drar opp et par dollars... Vi spurte om transfer til Moshi neste dag, og sjåføren fra Riverside Shuttle møtte opp personlig i hotellresepsjonen slik at vi kunne bestille plass. Glade var vi for at vi bestilte på forhånd (70 USD t/r Moshi), for det var ikke særlig mer plass i bussen dagen etter. På kvelden tok jeg en siste telefon til Qatar Airways, og heldigvis, de hadde funnet sekken min og sendt den med morgenflyet til Nairobi. Dermed var det bare å sette vekkerklokka på tidlig og ta en taxi ut til flyplassen. Takk og lov, sekken min var der, men etter en nøyere titt senere var det noe som manglet. Hvor var bivuakken min som jeg skulle ha til Mt. Kenya? Den må ha falt ut på reisen! Jeg grein meg til å få ta en ekstra kikk i bagasjehallen av security vaktene, og utrolig nok fant jeg faktisk bivuakken mellom to kofferter, hvor griseflaks er ikke det? Etter hvert kom også bussen vår til Moshi. Fire karer kom og hjalp oss med bagasjen vår, da de skulle ha tips var jeg høflig og tenkte at de kunne dele en 1000 shilling, men han ene mente at jeg skulle gi en 1000-lapp til hver av dem. Uten å tenke bladde jeg opp fire stykker, like etterpå begynte jeg å regne ut hvor mye jeg faktisk hadde sløst vekk. Over 40 USD hadde jeg gitt i rent tips, nesten en årslønn for folk her nede! Idiot! Aldri mer tips! Bussturen til Moshi var jævlig, trangt og klamt... Vi hadde flere stopp undervegs, og spesielt lenge måtte vi vente for å få visum på grenseovergangen til Tanzania. Her var det flere fattige folk som tigget og prøvde å selge diverse smykker. Like etter å ha passert grensa fikk vi øye på en flokk sjiraffer, morsomt! Det ble også den eneste gangen vi så disse dyrene. I Arusha byttet vi buss, med bedre plass til føttene. På vei til Moshi fikk vi øye på Kilimanjaro der toppen stakk så vidt over skyene høyt der oppe. For et digert fjell! Vel framme på Springlands hotell i Moshi sjekket vi inn og på kvelden ble det en briefing der vi møtte guiden vår, Faustine. Vi skulle også gå med et ektepar fra Sør-Korea – Lii og Kangkyun (aka «keykey») Shin. Dette ble en koselig gjeng! Nå skulle vi bare få oss en god natts søvn, så var det klart for tur neste morgen. På kvelden dukket det en del mygg opp, så det var godt vi gikk på malariapiller... Dag 1 – Machame gate (1828) til Machame camp (3020) Etter en god frokost på lagret vi restbagasje (samt penger og pass) på hotellet og ble transportert opp til Machame gate. Vi møtte to andre nordmenn fra Mosjøen - Bo og Marius samt to svensker. De skulle gå samme ruta som oss, så vi slo like gjerne følge oppover. På gaten registrerte vi oss i protokollen før vi begynte å gå. Faustine sa at vi bare skulle følge nordlendingenes guide – Justine, på første etappe. Turen gikk gjennom regnskogen, i starten på en bred vei før en bred og fin sti. Ikke mye dyreliv å se i dag, ganske stille og fredelig. Kroppen virket fin og sprek nå, men jeg ville ikke garantere at jeg kunne si det samme om fire dager... For å bli godt akklimatisert og unngå høydesyke var det viktig å gå rolig oppover - «pole pole» sier dem på swahili. Undervegs lærte vi oss en del swahili som; hei på deg = «jambo» / «mambo» / «sasa» / «poa», takk = «asante», sov godt = «lala salama», velkommen = «karibu» og ikke minst «hakuna matata» = no worries! Like før veien ble til en sti tok jeg en tur på et toalett. Om man kan kalle det et toalett eller ikke får andre vurdere, det var nå i alle fall kun et hull i gulvet, hehe. Faktisk mer renslig enn å sitte på doringer. Vi tuslet rolig oppover, og møtte stadig på bærere som tok oss igjen eller sprang ned for en ny runde. Utrolig god balansekunst på disse som går oppover med bagasjen på hodet! Det er ikke lettvektsutstyr de går med, og dårlig lønn. Bare for oss to trengte vi syv bærere. Under lunsjen som bestod av nøtter, kylling, juice og kake klarte Bo å miste maten samt camelbak-tuten i bakken. Spørs om det blir sjukdom av dette... Til slutt var vi oppe ved Machame camp, ute av regnskogen. Vi registrerte oss i protokollen og fant teltet vårt. Vi måtte vente en stund på maten. Før middag ble vi servert te og popcorn, idet vi skulle sette oss til å spise kollapset bordet og masse popcorn falt på bakken. Senere kom middagen som bestod av suppe, gryterett med pasta og frukt til dessert. Satt og pratet med koreanerne og hadde det hyggelig utover kvelden. 5 timer 11 km Dag 2 – Machame camp (3020) til Shira camp (3847) Våknet til å høre at våre venner i naboteltet hadde hatt en intensiv natt. Bo hadde kastet opp, antakelig på grunn av matforgiftning antok vi. Ingen god start, men de fortsatte med godt mot! Frokosten vi fikk bestod av en slags melsuppe/grøt, ristet brød med ymse pålegg, speilegg og pølse. Øyvind kjørte på med kaffe selv om det visstnok er ugunstig for akklimatiseringen. Vi gikk sammen med Faustine og koreanerne oppover en buskkledd rygg hvor det dannet seg en lang kø av folk. Vi var kommet over skylaget og fikk nydelig utsikt over skyhavet og mot Mt. Meru ved Arusha i vest. Langt der oppe kunne vi også skimte breen på toppen av Kilimanjaro. Vi tok det veldig «pole pole» opp til lunsjplassen lenger oppe. Vi tok en laaang lunsjpause i dag. Her kom dukket det opp flere ravner og den ene rappet matpakka til Faustine! Siste stykke opp til Shira camp var enkelt og greit. Passerte en del klipper jeg og Øyvind bare måtte buldre på. Andre irriterte seg over at vi hadde for mye overskudd. Ved campen hadde vi god utsikt mot fjella til venstre for Shira plateau og vi fikk en nydelig solnedgang senere på kvelden. Vi fikk litt vaskevann som vi brukte til å vaske hender, ansikt og føtter. På turen opp i dag ble vi eksponert for mye støv (ikke bra å puste inn) så dette likte huden godt. 6 timer 5 km Dag 3 – Shira camp (3847) via Lava tower (4695) til Barranco camp (3984) Da vi skulle begynne å gå videre utpå morgenkvisten sa Faustine at vi skulle slå følge med vår assisterende guide – Julius, siden Faustine hadde en høne å plukke med noen av bærerne. Julius var en hyggelig kar som hadde gode engelsk-kunnskaper, han kunne vi spørre om det meste. Vi forlot nå busklandet og terrenget gikk mer over til å bli preget av steiner. Etter en stund kom vi til det punktet der Shira og Lemosho rutene møter Machame ruta. Her tok Faustine oss igjen. Han lot meg og Øyvind gå i forvegen mens han skulle ta seg av «Mr. og Mrs. Pole pole» som Julius kalte koreanerne. Julius økte tempoet betraktelig og ikke lenge etter var vi på rutas høyeste punkt (4642), oppunder Lava tower. Øyvind og jeg ville stikke oppom toppen før lunsj. Vi kjørte på opp til toppen, og kort tid etter vinket vi ned til Julius som tok bilde av oss. Jeg visste at hardkjøret opp hit ville jeg få igjen for senere i kveld, men gøy var det... Høydesyken merker man ofte 2-3 timer etter at man har overskridet terskelen. Etter en god lunsjpause møtte vi svenskene, nordlendingene og til slutt koreanerne. Keykey hadde kastet opp og var ikke helt bra, men vi håpet at han ville komme seg i løpet av dagen. Så begynte vi på turen ned til Barranco camp. Campen ligger lavere enn etappens høyeste punkt, noe som er bra for akklimatiseringen («climb-high, sleep-low»). Turen ned Barrancodalen var nydelig med mye spennende planter og spektakulært skue opp mot Kilimanjaro. Vel nede i campen tok vi en liten lur før middagen. Da vi våknet merket jeg antydning til hodepine og kvalme. Dermed måtte jeg spise veldig forsiktig for at det ikke skulle komme opp igjen. Øyvind derimot nærmest heiet da Moando (vår «waiter») fylte mat på tallerkenen hans... Ved å spise mest pasta og minst kjøtt ble jeg faktisk bra igjen etter middagen. Koreanerne klarte ikke å spise noe pasta, kun rissuppe som Lii lærte kokken å lage. På kvelden kom tåka stigende opp, tjukk som graut. Da var det vel bare å legge seg igjen og vente på en ny dag. 6 timer 10 km Dag 4 – Barranco camp (3984) via Karanga camp (4040) til Barafu camp (4681) Da vi våknet denne morgenen fikk vi nyheten om at koreanerne valgte å gå ned igjen via Umbwe ruta med Faustine. Keykey var ikke blitt bedre, så det var vemodig å ta farvel med disse hyggelige folkene. Vi sa hade til dem og startet med å slå følge med nordlendingene opp «Frokostveggen». Det er en 250m høy kneik opp fra Barranco camp, og det sies at dersom man går for fort opp her kommer frokosten opp igjen på toppen... Stigningen var ikke spesielt vanskelig, men et par steder måtte man bruke hendene litt. Etter hvert tok Julius oss igjen og han gikk på med et voldsomt tempo opp veggen. Såpass kjapt at jeg begynte å tvile på om fyren var tilregnelig... På toppen måtte vi vente en halvtime på bærerne før vi kunne fortsette. Jeg benyttet anledningen til å tøye litt ut. Etter det gikk vi litt ned igjen før vi gikk opp igjen. Her møtte vi på svenskene som vi slo følge med resten av veien til Karanga camp. For å komme dit måtte vi nok en gang ned i et søkk før vi måtte opp igjen. Vel framme på campen var fortsatt ikke bærerne framme og vi ble sittende og fryse og være sultne. Hele to timer ventet vi før maten ble servert, dette gikk hardt utover tipset! Lunsjen som omsider ble servert var uansett den beste vi hadde på hele turen, dog litt lite. Nå tok vi farvel med svenskene og nordlendingene, de hadde valgt 7-dagers pakka mens vi hadde 6 dager. Dermed ble de igjen i Karanga camp mens vi gikk direkte videre til Barafu camp. Vi tok det meget rolig oppover. På veien hadde vi flere artige samtaler med Julius, og Øyvind ga ham en geologileksjon om vulkanske bergarter. Etter hvert kom vi opp i tåkehavet, og bærerne hadde så vidt klart å ta oss igjen da vi nådde Barafu camp. Heldigvis fikk vi lov til å vente i en av nødhyttene her oppe mens de andre ordnet med telt og mat. Vi ventet lenge, og til slutt tok jeg fram soveposen. Da de endelig var ferdige måtte vi gå et godt stykke nedover for å komme til teltplassen. Denne plassen var litt skjevt, og antakelig var dette skjebnesvangert for ryggen til Øyvind som i ettertid fikk en ordentlig kink. Prøvde å sove litt før maten som ble servert godt utpå kvelden. De sa det tok en halvtime før maten var servert, men det tok nesten to timer... Maten smakte godt, men da vi skulle til å sove etterpå fikk begge to skikkelig hjertebank og klarte nesten ikke å sove før den siste timen før vi ble vekket klokken halv ett på natta. Nå var det klart for «the summit assault»! 7t 30min 9,5 km Dag 5 (SUMMIT DAY) – Barafu camp (4681) til Uhuru Peak (5895) og ned til Mweka gate (1641) Vi ble servert te og litt kjeks, det var det eneste vi fikk før toppstøtet, ikke rare greiene... Ute var det stjerneklart og halvmåne, perfekt turvær. Fram med hodelyktene og begynne å gå. Begge var fortsatt varme etter den gode middagen for noen timer siden. Jeg var redd jeg hadde med for kalde sko, så jeg jobbet hele tiden med tærne for å holde varmen. Julius sakket ikke ned nå heller, vi passerte det ene laget etter det andre og assistent guiden sleit med å holde følge med oss. Til slutt stoppet han opp og kastet opp, men Julius bare gikk fra ham og til slutt var vi først av alle. Jeg og Øyvind liker jo litt tempo, så vi satset på at Julius hadde kontroll på hva han drev med. Høydemeterne gikk fort, men hundre meter under Stella Point (5752) som er det punktet hvor du når kraterkanten, gikk jeg tom for vann. Dette var en mental nedtur, for jeg var virkelig avhengig av vann her oppe i høyden. Men jeg hadde ikke andre valg enn å stålsette meg og fortsette videre. Siste delen etter Stella Point føltes mye lenger enn forventet. Da jeg trodde vi var på toppen var det over et kvarter igjen. Pusten økte og kroppen var kald. Guiden begynte å rope til høyere makter; «Stella, Uhuru, can you hear me, we are coming for you now!», og like etterpå så jeg skiltet på Uhuru Peak. Yes! Det første jeg gjorde etter å ha gitt skiltet et klaps var å løpe ned i fjellsida og gjøre mitt ærend. Ikke mange som har gjort DET på Afrikas tak? Det kjipe med å ha gått så fort (4 timer fra campen, guidens personlige rekord etter 80 toppstøt tidligere) var at det fortsatt var flere timer til soloppgangen som vi hadde drømt om. Men vi hadde ikke klær til å vente så lenge, spesielt guiden hadde jo ikke med sekk eller hansker engang! Vi fikk tatt et bilde som dokumentasjon før vi begynte å rusle ned igjen, litt småsvimle. Møtte resten av gjengen like under Stella Point. På vei ned til campen gikk vi litt til venstre for stien som vi fulgte opp. Her var det en del løsmasse som var fin å «surfe» på nedover. På grunn av for lite væske og det høye tempoet vi hadde opp måtte jeg ved et punkt til slutt sette meg ned og rope etter elgen. Øyvind stod ved siden av og filmet det hele. Da jeg var ferdig innrømmet han at han også hadde sitt fulle hyre med å holde maten nede... Da vi var kommet nesten ned til campen begynte det å rødme i øst bak Mawenzi Peak, utrolig flott opplevelse med lyset av soloppgangen, selv om vi ikke stod på toppen. Vel nede ved campen fikk vi i oss litt te før hodepinen fikk taket og vi sluknet som et lys i soveposen. Vi sov i tre timer før frokost. Jeg spiste veldig forsiktig, men klarte ikke å fortære maten og kastet det opp igjen. Kjedelig å ikke ha noe mat å gå på ned igjen. Da vi omsider var klare til å gå ned igjen bestemte jeg meg for at jeg skulle klare å spise opp en mini Lion sjokolade undervegs. Magen skulle få noe å jobbe med! Vi spaserte først ned til Millennium camp før Mweka camp. Her skulle vi egentlig overnatte, men guiden spurte oss om vi hadde lyst til å gå helt ned i dag. Øyvind hadde begynt å bli forkjølet, og jeg ville i grunn bare bli ferdig, så vi valgte det alternativet. Guiden kunne garantere at vi skulle få hotellrom mot ekstra betaling nå vi kom ned til Moshi. Det var en laaang nedstigning til gaten denne dagen, hele 4300 høydemeter ned fra toppen! Ganske så mør i kroppen da vi kom fram. På vei ned regnskogen så vi flere aper (blue monkeys), morsomt siden denne skogen ellers var ganske lite liv i. Vi fylte på vannflaskene før vi gikk ut av nasjonalparken og ventet på bussen som skulle kjøre oss ned igjen. Nå var vi ferdig med Kilimanjaro og kunne lene oss tilbake tenkte vi, men der tok vi feil... Vel framme på hotellet viste det seg at det ikke var noen ledige rom, og hotellet ville ikke ta på seg skylda for denne misforståelsen. Pokker, og vi som var både trøtte og sultne! Det endte med at vi fikk et foreløpig rom til å dusje, men der var det ikke lys eller varmt vann, og vi ble bare mer og mer sure. Da guidene kom bort til oss med skjemaet der vi kunne gi tips sa vi rett ut til dem at de ville få mer tips om de ventet til i morgen, for nå var vi ganske forbanna. Først da skjønte de lunta, og på et blunk fikk de ordnet en shuttle til Panama hotell i Moshi der det var rom for natten. Neste dag var de våre personlige assistenter på vår shoppingrunde i Moshi. Dette satte vi stor pris på og de fikk bra med tips likevel. 10 timer 24 km Takk for en minneverdig tur til Afrikas tak!

Hei, 2010 ble innledet med en tur til Rwenzori på grensen mellom Uganda og Congo. Jeg organiserte alt selv (takk til Mitandi for noen gode tips!) Vi var 4 stykker, mine to sønner pluss en venn fra England. Vi besteg de tre høyeste toppene i hver av de tre viktigste fjellgruppene, Margherita (5109), Speke (4890) og Baker (4844). Vi brukte 9 dager, men slik turen utviklet seg kunne den ha vært gjort på 8. Dette er en virkelig jungeltur med mye kronglete terreng og gjørme, men den ender flott på Afrikas største isbre. De to andre toppene er ganske ulike og tilsammen ble det hele en TOPP tur. Jeg legger ved noen bilder her, fullstendig rapport med mange bilder ligger på http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/Uganda/rwenzori.html Hilsen Petter

Jeg har vært på mange teltturer i Norge fra jeg var liten, men på denne turen skulle jeg prøve ut turkunnskapene mine på et helt annet kontinent! Jeg vet at det er mange nordmenn som reiser til Canada eller Alaska for å dra på tur, fordi naturen er relativt lik som i Norge, bare villere. Landet jeg skulle tilbringe de neste to ukene i har derimot en helt ulik natur, jeg skulle til Botswana som er et land sør i Afrika! Etter over et døgn med reising, noe som er ganske langt i mine øyne, var jeg fremme i den lille byen Maun i Botswana. Les resten av innlegget på bloggen her!

Hei dere, Jeg skal på fjelltur i Afrika og leser at å rense vann med f.eks en tablett\pose aktiv kull i flasken er lurt. Hva slags produkt er det snakk om, og hvor for man kjøpt dette? Tusen takk for hjelp

Hei. Jeg og fruen drømmer om en tur til Afrika og Kilimanjaro. Tenker å bruke noen uker på tur der nede, og i tilleg til toppturen, vil vi også besøke Zanzibar, Victoria falls og på safari.. Noen her inne som har erfaringer, tips eller lignende om disse turene? Hvor lang tid bør vi beregne på en slik tur, og hva vil det eventuelt koste? Alt av info tas imot med STOR takk

Er tilbake etter en utrolig tur i det indre av Afrika. Vi var 12 personer fra 30 til nærmere 60 år. Turen startet med bortkommet bagasje. Vi savnet 2/3 av bagasjen etter landing på Entebbe flyplass. Jeg hadde sett en god del ligge i hauger på flyplassen i Nairobi, så vi hadde håp om at neste fly kunne ta det med. Vi slo ihjel tiden med litt sjopping i Kampala. Mye liv og røre og trafikkkaos uten like. Over 90 % av bilene var Toyota! All bagasjen dukket opp med neste fly. Fikk en skrekkopplevelse av en taxitur til Vest-Uganda. Den tok ca 7 timer og gikk i 100 - 140 km/t uansett vegdekke, regn og annen trafikk. Det vil si alt hva den stakkars HiAce'en klarte å dra. Folk gikk og syklet langs vegene overalt. 50 i fartsgrense betød bare at man tuter ekstra... Vi var et par dager i Mitandi underkant av 1 t kjøring sør for Fort Portal hvor jeg og de fleste andre i turfølget har fadderbarn. Deilig med litt akklimatisering og vende seg til det afrikanske tempoet. Fadderbarna imponerte stort med oppvisning og sang. Det ble det sterkeste inntrykket på hele turen. Dette er nordsiden av Rwenzori-fjellene, så man kan egentlig starte å gå herfra om man har tid til det. Vi kjørte 1 t sørover til Kasese og overnattet på Hotel Margherita. Kasese er en skikkelig vill-vest by med masse liv og røre. Bare 10 av oss skulle på toppturen. Morgenen etter kjørte vi taxi til Ibanda. Fulgte samme opplegget som Hvitserk og snilen beskrev: Ibanda 1600 m - Nyabitaba hut 2600 m (overnatting) - John Matte hut 3400 m(overnatting) - Bujuku hut 4000 m(2 overnattinger, akklimatiseringstur til 4300 m) - Elena hut 4600 m(overnatting) - Margherita peak 5109 m - Elena Hut - Kitandara Hut 4000 m(overnatting) - Guy Yeoman hut 3450 m(overnatting) - Nyabitaba Hut - Ibanda. Når man kom over bambusbeltet ble vegitasjonen ubeskrivelig merkelig og spennende. Mest fasinerende var lyng som ble digre som trær og masse flotte blomster. Første dag startet vi litt sent, så vi gikk veldig hardt opp de 1000 høydemetrene. Så spor etter fjellelefanter i stien. Selv om dagsetappene videre var korte brukte vi stort sett hele dagene på veg oppover. Elena hut var veldig trang, men stemningen ar veldig høy kvelden før toppdagen. Frem til da hadde vi greit vær, selv om det kom noen skurer om natten. Etter å ha sovet en stund våknet jeg med dundrende hodepine og var redd jeg ikke skulle klare høyden. Utpå natta kom det tåke og vi hadde stort sett 20 m sikt hele toppdagen. Kjipt, men sånn kan det være. Jeg kom ihvertfall opp på 5109 moh og er fornøyd med meg selv. Nedover var det mye lettere å gå. Tåka lå på 4200 - 4300 moh hele dagen etter. Det ble etterhvert mye gjørme og hopping fra "tussock" til "tussock". Når vi nærmet oss Guy Yeoman hut ble terrenget og vegetasjonen mer variert og spennende igjen. Siste dag begynte toppformen å komme. I fint vær konkurerte vi med bærererne om å komme først ned, samtidig som jeg prøvde å få øye på bra motiver. Kjempeopplevelse. Vi overnattet på Hotel Margherita igjen. Noen av oss testet nattelivet i Kasese. Det var også en opplevelse å ta med seg, men det lønner seg å være litt forsiktig. Deretter hadde safari i Queen Elisabeth National Park og to overnattinger på Mweya Safari Lodge. Var på to kveldssafarier, en morgensafari og en elvesafari. Masse ville dyr å se. Fikk sett løver på under 5 m hold, masse elefanter, uganda kobs (antiloper) i tusentall, vannbukker, bøffler, flodhester, krokodiller, bushbucks, giant forest hogs, mangooser, vortesvin og masse forskjellige fugler. Denne nasjonalparken har flest forskjellige fuglearter i verden. Mest spennende var å se en elefantfamilie på 7 spise opp ett helt tre. Hannen var kjempediger og det var to bittesmå lissomtøffe dumboer. Så ble det en lang kjøretur på 8 timer til Kampala igjen. Denne gangen hadde vi en litt mer forsiktig taxisjåfør, så vi slapp å sitte med hjertet i halsen hele tiden. Dagen etter raftet vi i Nilen fra Jinja. Brukte Adrift slik som snilen beskrev Hvitserk hadde gjort. Så ikke noe til de tvilsomme new zealenderene som snilen hadde problemer med. Opplegget virket tvert imot veldig profft med sikringsflåte og tre elvekajakker som plukket oss opp når vi hadde problemer. På siste og værste stryket fikk hver og en velge om man ville ta en pysetur eller teste "the hard place"... Jeg følte meg nesten som en druknet katt etter den turen. Siste dag ble det tid til litt sjopping på markedet i Kampala. Mitt inntrykk er at Uganda er lite turisifisert og folkene er vennlige og hjelpsomme selv om det kan være vanskelig å få dem til å forstå med en gang. Man må bare finne seg i at tempoet er Afrikansk og at det tar endel ekstra tid å ordne ting.

Omsider er også rapporten fra denne minneverdige turen endelig klar! Rapport med mange bilder ligger her: http://peakbook.org/tour/79/Kilimanjaro.html It's Kili time! Make the most of it. I månedsskifte januar/februar 2010 dro jeg og en kompis til Kenya og Tanzania for å bestige Kilimanjaro. I tillegg ble det safari både før og etter fjellet, i Amboseli, Ngorongoro og Serengeti. Turen var organisert privat via en tanzaniansk lokal eiet og drevet operatør, www.ahsantetours.com, som holder til i Moshi. De har bl.a. fast ansatte bærere og overbeviste for øvrig på alle måter både før og under turen. Turen til dette fjellet var oppfyllelsen av en årelang drøm for min del og kanskje mitt livs fjelleventyr. Etter å ha lest mye om Kilimanjaro, både på nettet og i bøker (turrapporter fra folk over hele verden og først og fremst Henry Stedman’s ”Kilimanjaro – a trekking guide to Africa’s highest mountain”, samt Audrey Salkeld’s ”Kilimanjaro: Mountain at the crossroads”, begge anbefales på det sterkeste for alle som ønsker å ta turen), hadde valget falt på Lemosho-ruten med overnatting i krateret. Helt fra begynnelsen, da jeg leste i ovennevnte turguide at det var lov og mulig å både gå i krateret og overnatte der, visste jeg at det var det jeg ville. Så da var dette faktisk også utslagsgivende for oss da vi valgte operatør (ikke alle tilbyr denne unike og helt fantastiske muligheten). Utover det var argumentene for rutevalget gode akklimatiseringsmuligheter (med andre ord god tid på fjellet samt en del opp og ned, siden vi ikke dro på annen akklimatiseringstur på forhånd), vakkert landskap og lite folk, så fremt det lot seg gjøre. Nettopp derfor ble også Campene Simba Cave og Millenium valgt framfor de vanlig brukte campene på denne ruta. Og av åtte dagsetapper var det faktisk bare to der vi gikk ”i kø”. De andre 6 var vi enten helt alene eller møtte svært lite folk (til tross for at Lemosho ruten i mellomtiden har utviklet seg til å bli ganske populær, samt at den fra dag 3 forløper sammen med den mest gåtte ruta, Machame). Og det er godt gjort på det fjellet! Og slik så turprogrammet ut: Dag 1: Fly Oslo-Amsterdam-Nairobi Dag 2: Transfer til Amboseli, evening game drive Dag 3: Amboseli, morning game drive, bird walk, evening game drive Dag 4: Transfer til Namanga (grensen til Tanzania) og videre med shuttlebuss via Arusha til Moshi Dag 5: Kilimanjaro (1. dag på fjellet) Lemosho Glades (2250 moh) - Mti Mkubwa/Big Tree Camp (2780 moh) Dag 6: Kilimanjaro (2. dag på fjellet) Big Tree Camp - Simba Cave Camp (3640 moh) Dag 7: Kilimanjaro (3. dag på fjellet) Simba Cave Camp - Barranco Camp (3960 mh) via Lava Tower (4640 moh) Dag 8: Kilimanjaro (4. dag på fjellet) Barranco Camp - Karanga Camp (4035 moh) Dag 9: Kilimanjaro (5. dag på fjellet) Karanga Camp - Barafu Camp (4640 moh) Dag 10: Kilimanjaro (6. dag på fjellet) Barafu Camp - Crater Camp (5730 moh) via Reusch Krater (5850 moh) Dag 11: Kilimanjaro (7. dag på fjellet) Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) Dag 12: Kilimanjaro (8. dag på fjellet) Millenium Camp - Mweka gate (1630 moh) - Moshi Dag 13: Ngorongoro CA Dag 14: Serengeti NP Dag 15: Serengeti, Transfer til Arusha og KIA, Fly på kvelden via Amsterdal til Oslo Dag 16: Ankomst Oslo Medikamenter: Doxycyclin (Malaria), Diamox (fordi turen skulle være gøy, vi ikke trengte å bevise noe og ville nå opp i krateret – dessuten er kompisen min høydelege, og jeg var liksom under medisinsk oppsyn hele tiden), noe magestabiliserende bakteriekulturer (Idoform) og i krateret en liten tablett mot kvalme som jeg ikke vet hva var samt to paracet. Fasit: Det var bokstavelig talt en herlig spasertur, i hvert fall til ca. 5000 moh. Derfra var det en litt mer slitsom spasertur opp til kraterkanten ved Stella Point (5730 moh). Den eneste biten jeg virkelig slet, var halvparten av oppstigningen fra krateret til toppen. Den morsomste etappen var fra Barranco til Karanga, der det var klyving og litt mer krevende terreng). Ellers var ruta utrolig variert (man runder jo halve fjellet og ser toppen fra en annen vinkel hver dag), terrenget lettgått og stien for norske forhold en motorvei. Bare i andre del av toppruta fra krateret var terrenget slik at jeg var glad for fjellerfaring i Jotunheimen, med delvis frossen snø og bratt lende. Intro Vi fløy med KLM via Amsterdam til Nairobi og fra Kilimanjaro International tilbake. Begge turene var nattfly på langdistansen, returen gikk via Daressalam (mellomlanding). Før fjellturen hadde vi booket en todagers safari i Amboseli Nasjonalpark, som ligger rett ved nordfoten av Kilimanjaro, på kenyansk side, og er spesielt kjent for sine store elefantbestand (ved siden av Chobe National Park i Botswana skal dette være beste stedet på hele kontinentet for å se afrikanske elefanter). "Fjellet" (det er ikke noe annet fjell der - Kilimanjaro dominerer alt) som bakteppet setter en ytterligere dimensjon på kulissen. Amboseli er en slette, og Kilimanjaro reiser seg imponerende høyt fra lavlandet til nesten 6000 meters høyde. Et lite opphold her er en fantastisk måte å begynne veien til toppen på! Endelig på tur 24.01.2011 Nairobi-Amboseli-Moshi Vi ankommer Nairobi Apt kl. 6 om morgenen og får visumet vårt ved immigrations. Den lange køen beveger seg utrolig raskt, og det hele er fort unnagjort på meget uspektakulært vis. Etter noe venting (pga. punktert dekk) blir vi hentet på Nairobi Airport av safaribilen vår fra lodgen i Amboseli (Ol Tukai), og turen ut dit tar ca. 4 timer. Vi sitter tause ved hver vårt bilvindu og tar den afrikanske morgenen med inntrykkene langs veien innover oss. Først bærer det langs hovedveien mot Mombasa, før vi tar av på grusvei til Amboseli. Kun en halv time etter avreise Nairobi ser vi de første sjiraffene. Senere, på støvveien mot parken, ser jeg på høyre hånd mot skyene som danner et bånd av store bommullsballer på himmelen. Lenge ser jeg mot skyene og tenker at den ene skyen har et merkelig mønster, ikke rund og bommullaktig, men skråstripet (men dog i samme hvitfarge). Jeg ser på mens den stripete skyen forsvinner mellom de andre, før den dukker opp igjen. Ikke før jeg er helt sikker, sier jeg fra til kompisen min: "Du, se på den stripete skyen der oppe..." "Det er et fjell", kommer det som svar, som jeg allerede vet. Det er vårt fjell, og det er høyt! Og det er snø på toppen, masse snø. Senere når vi fram til lodgen, sjekker inn og får en te. Etterpå drar vi på vår første game drive. Det blir tre til, samt en guided fugletittevandring i lodgens nærområde, med synet av mange hundre elefanter, løver, flodhest, bøfler og utallige hundre storker, ender og gjess av forskjellige slag samt mange andre fugler, før vi på tredje dagen om morgenen setter kursen mot Namanga, grense"byen" mot Tanzania. Her skal vi møte shuttle bussen vår (Impala Shuttle) til Moshi som vi har forhåndsbestilt (veldig lurt, som det viser seg, for den er helt fullbooket), mens vår bil returnerer til Nairobi. Vi får en halvliter flaskevann som er inkludert i kjøreprisen, og så følger grenseformalitetene og visumprosedyrene til Tanzania. Litt fram og tilbakeløping mellom immigrations og banken blir det, men også her er ting utrolig ukompliserte. I Arusha blir det bussbytte, og kl. 5 om ettermiddagen sjekker vi inn på Leopard hotell midt i sentrum. Her møter vi guiden vår, Godbless, og ansvarlig kontakt fra operatøren, som sjekker utstyret vårt og briefer oss nøye om ruta dag for dag samt evakueringsplan om noen av oss skulle bli høydesyk eller annet uhell skulle inntreffe. 27.01.2010: Moshi - Lemosho trail head (2385 moh) - Mti Mkubwa (2780 moh) ca. 6 km, 395 høydemeter opp Bare en uke for vi skulle dra, kom det noen tilbake som meldte upasserbar vei til stistart ved Lemosho Glades pga mye regn og gjørme, som betydde gåstart en god del lengre nede. Så vi er nok ganske spente om vi vil kunne kjøre hele veien inn. Det kan vi. Så vidt det er. Kjøreturen blir i overkant spennende, vi kjører oss fast gjentatte ganger og må etter hvert kaste ut bærerne for å få lettere bil og høyere bakkeklaring. Bærerne må jogge derfra til stistart. Også ellers er siste biten av kjøreturen inn kanskje den mest spennende og nervepirrende delen av hele fjellturen, med en styggbratt regnskogsskråning på høyre side... Og så er vi endelig i gang! Regnskogen omslutter oss med sin mette grønnfarge og lyder av aper og fugler. Stien er lettgått og tørr(!), og både stigningen og tempoet er meget behagelig. Været er strålende og temperaturen grei for å gå: Vi har på oss lette lange bukser og t-skjorte. Overraskende fort (etter 2,5 timer) når vi fram til leiren. Vi sjekker inn hos rangeren, flytter inn i teltet, får varmt vann til å vaske ansikt og hender med, og blir snart ropt til teen. Og etterpå blir det middag. 28.01.2010: Mti Mkubwa - Simba Cave Camp (3640 moh) ca. 14 km, 860 høydemeter opp Lemosho ruta, normalt uten overnatting i krateret, er egentlig på 8 dager. Vanligvis (uten kraternatt) går de fleste på 7 dager (som vi også gjør, pluss at vi har en ekstra natt i krateret, slik at vår tur er på 8 dager). Shira 1 er den leiren de fleste dropper. Noen dropper enda en dag (da blir Karangaleiren sløyfet i tillegg), men det gjorde ikke vi, pga akklimatiseringen. Neste leir etter Mti Mkubwa er for de fleste altså Shira 2, noe som gir en meget lang andre etappe. Vi derimot gjør en liten vri her og velger den lille og svært lite brukte leiren Simba Cave mellom Shira 1 og Shira 2, nydelig beliggende på en litten gresslette (en sjeldenhet på dette fjellet) på Shira platået, med flott utsikt til toppen. For oss betyr dette i dag 10 timer anslått gåtid og 860 høydemeter. Turen fører først gjennom den øvre biten av regnskogen, som blir mer og mer glissen, med herlige trær med kjempeskjegglav på grenene, og så kommer vi inn i kjempelyngsonen. Her ser vi en flokk sunbirds og to bittesmå kameleoner. Med det rolige tempoet stiger vi nesten umerkelig, og når snart Shiraplatået. Dette er den eldste delen av Kilimanjaromassivet, og i sine velmaktsdager var Shira høyere enn Kibo (vulkankjeglen som Uhuru Peak, den høyeste toppen på fjellet, ligger på) er i dag. Nå er Shira nederodert til ca. 3600–3800 moh, og de vestlige rutene (Lemosho og Shira) krysser platået. På Shira 1 blir det lunsj (et svært idyllisk sted med en liten bekk, egentlig synd at nesten ingen overnatter her – jeg likte meg svært godt her). Nå er vi allerede i det alpine myrlandskapet, og vegetasjonen blir lavere. Det vokser mange evighetsblomster her. Etter lunsjen krysser vi Shira platået og har nå unnagjort nesten hele stigningen. Så blir resten av etappen en fin rusletur i et meget spesielt og fint landskap. Vi bruker 7,5 timer på denne nydelige etappen og er godt fornøyd med det. Været har en fast rytme hver dag: Om natten og tidlig på morgen er det klart, så trekker det inn skyer (lengre oppe tåkeskyer) ved lunsjtider, mens det ikke faller en dråpe regn, og i 4-5 tida klarner det opp igjen til kveldssol og en ny stjerneklar og månelys natt. 29.01.2010: Simba Cave - Barranco Camp (3960 moh) via Lava Tower (4640 moh) ca. 19 km, 1000 høydemeter opp, 680 høydemeter ned Etappen i dag blir den hittil mest krevende, og i tillegg kommer jeg til å slå høyderekorden min i dag. Til å begynne med går det nesten ikke nevneverdig oppover mot Shira 2. Til tross for den fine utsikten herfra til Shiras kraterkant og ned mot slettelandet ved foten av fjellet er dette i mine øyne ikke noen fin leir, og vi er i etterkant meget fornøyd med vårt valg av Simba Cave. Nå bærer det videre oppover, først i solskinn og så etter hvert i tåke og et nesten nifst og goldt lavalandskap (som minner meg om Mordor i Ringenes Herre-filmene), til Lava Tower, der vi skal nå dagens høyeste punkt. Når vi omsider overskrider 4027 moh (min daværende høyderekord) blir dette høytidelig kommentert av de to andre i følget vårt på tre (kompisen min og guiden vår), og jeg får gratulasjoner. Vi har det virkelig bra, ikke spor etter hodepine eller lignende. Ved Lava Tower Camp, der vi har lunsjpausen vår, må vi for første gang finne fram en varm genser og goretexjakka. Her lever fire-stripe-mus og hvitnakkeravn på smulene som fjellturistene etterlater seg. Det er kaldt og klamt, og jeg er virkelig glad for at vi midlertidig skal ned til vegetasjonen igjen, isteden for å fortsette oppover mot Western Breach inni grushengene og den klamme tåka (vi vurderte den ruta et sted i planleggingen, men slo den fra oss igjen). Nå bærer det bortimot 700 høydemeter nedover igjen. Det kan virke demotiverende å gi fra seg igjen tre fjerdedeler av dagens dyrebare vunnede høyde, men vi vet at det er godt for akklimatiseringen. Dessuten gleder jeg meg veldig til den meget spesielle vegetasjonen i Barrancoleiren med sine seneciotrær som er endemiske på det fjellet, så i hvert fall jeg gir fra meg høydemetrene med glede, i det minste i dag. Det er enda mye å oppleve, før vi skal stå på toppen. Barrancoleiren er tross sin størrelse den utvilsomt fineste på hele ruta, og før vi spiser middag klarner det opp igjen, og vi får nyte fjellet i kveldssola. Og nå har det faktisk kommet ganske så nært allerede! Bærerne våre er veldig flinke til å fine fine steder for den lille teltleiren vår, bestående av fire telt (tre sove- og et spisetelt), spesielt i de store leirene. De velger litt avsidesliggende, fine steder, passe store og veldig fine og jevne, ikke for nære toalettskurene og ikke for langt fra de heller (det er viktig når man må ut om natten). De er raske til å pakke sammen etter at vi har dratt, småspringer forbi oss et sted underveis på etappene, og når vi kommer fram, er alle telt satt opp igjen og varmt vann står klar, mens vi blir hilst og heiet på med en gang vi kommer i synsvidde. 30.01.2010 Barranco - Karanga (4035 moh) ca. 5 km, ca. 240 høydemeter opp, ca. 170 høydemeter ned Vi har planlagt reisetidspunktet etter mange kriterier, men månen har vi ikke tenkt på i det hele tatt. Mange koordinerer sine toppstøt med fullmånen, siden den lyser opp på natta når man skal gå. Men ved siden av blinkskuddet med det fantastiske været treffer vi helt utilsiktet også blink med månen. Snakk om helmaks. I natt er det fullmåne. Det er riktignok to dager før vi skal opp på toppen, men det gjør ingenting. For det første går ikke vi mot toppen om natta, for vi skal inn i krateret først. Og for det andre er også nettene før og etter, med tilnærmet full måne så fantastiske, for fjellet med sine breer ser simpelten eventyraktig ut i måneskinn. Siden vi bruker Diamox må vi passe på å drikke ekstra mye. 5–6 liter væske klarer vi hver dag, inkl. te til frokost og på ettermiddagen, suppe på morgenen og kvelden og det vi drikker av vann underveis. Det betyr også flere nattlige dobesøk (eller i hvert fall flere ganger ut av teltet). Normalt ville man kanskje irritert seg over det, men med synet av det fjellet i månenatta er enhver tur ut av teltet en sann opplevelse. I hvert fall jeg kan ikke se meg mett på dette! Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. I dag er det for første gang en kort etappe, som vi har tenkt å bruke 4 bedagelige timer på. Det betyr at vi har ikke noe hastverk med å komme i gang denne morgenen og kan somle og nyte morgensola i den flotte Barrancoen til fulle, før også vi omsider kommer oss av sted. Alle som skal droppe Karanga har for lengst forlatt leiren, og vi kan se den lange køen i den bratte Barrancoveggen, også kalt for Breakfast Wall. På dette stedet må jeg bare berømme Ahsante for den fortreffelige maten vi får her på fjellet - utrolig hva kokken Rama tryller fram på det lille gasskjøkkene sitt. Nydelige supper (hver dag en ny variant), havregryn, toast og pannekaker er det til frokost. Underveis får vi alltid fersk frukt (mangoer, ananas, maracuja – hvordan får de dette til her oppe på fjellet?). Om kvelden varierer menyen fra internasjonal med pommes frites eller spagetti til indisk med deilige curryer og afrikansk, med fisk eller kjøtt. Også om kvelden får vi alltid en herlig suppe som forrett. Og te med popcorn etter ankomst i campene. Og det beste er at vi – så langt – ikke har mistet matlysten og kan nye det til fulle. Vår guide forteller at mange allerede på gårsdagens etappe får problemer med høyden, mens vi merker ikke noe til den i det hele tatt (enda). Vi nyter altså en deilig frokost i deilig solskinn i deilige omgivelser, før vi omsider, et sted mellom ni og ti, begynner å rusle bort til den to hundre høydemeter høye klyveflanken Barranco Wall. Dette er teknisk sett den mest krevende biten på hele den vanlige Lemosho ruta, og vi er spente. Vi finner fort ut at dette er veldig gøy. Endelig litt fjellfølelse, litt klyving, litt bratte og kontante høydemeter. Vi går ganske radig og passerer mange. Selv blir vi bare forbigått av noen bærere. Vel oppe er vi samstemte om at dette kan vi godt tenke oss å gjøre en gang til. I stedet tar vi oss en god pause og smugtitter på hvordan de andre gruppene av de forskjelligste nasjonaliteter tar seg ut i dette lende samt på klyvetekknikk, fysisk forfatning og utstyr. Det er mange amerikanere og mange tyskere, vi "nordmenn" (jeg regner meg som en for anledningen) er tydelig i mindretall. Det er en veldig salig blanding! Og det finnes åpenlyst en god del som denne etappen krevde betydelig mer av enn oss. Vi hører en amerikansk dame si til sin (ikke helt veltrente) mann: "Don't complain! YOU wanted this! You PAID for this, so DON'T complain!!" Vi derimot har det helt topp og nyter tilværelsen til det fulle. Nå har vi nådd det høyeste punktet på dagens etappe på 4200 moh, og til Karanga må vi mer enn dette ned igjen (for så å enda en gang stige litt). Godt for akklimatiseringen. Stien videre er i første omgang samlignbar med en motorvei. Her blir vi etter hvert tatt igjen av våre egne bærere som tydelig gleder seg over at det går så bra med oss. Ellers er det ingen som går forbi oss her, tvert imot, vi klarer delvis til og med å henge oss på andres bærere. Nede i dalen når vi "Last Water Point". Lenger oppe på fjellet er det ikke mer rennende vann, så herfra må bærerne bære med seg alt vann hele gruppen trenger for de neste to dagene. Vi får først tilgang til vann igjen når det kan smeltes snø i krateret, ellers er neste vannkilde ved Milleniumleiren på vei ned. Samtidig forlater vi nå vegetasjonen for godt. Videre oppover er det bare stein, grus og lavaaske. Fra dalbunnen er det 150 temmelig bratte høydemeter opp igjen til Karangaleiren. Her møter vi flere av våre egne bærere som har satt opp leiren og nå går flere turer etter mer vann. Noen er rett og slett bare snille og vil lette oss for dagstursekkene våre (spesielt min, siden jeg er en sånn liten kvinne). Men jeg gir ikke fra meg noe oppakning. Jeg har bare godt av å bære litt, jeg og. Dette her er kjempegod trim. Dessuten er jeg stolt. Jeg bærer uansett ikke mye, samlignet med dem, så det lille jeg har klarer jeg selv, det skulle bare mangle. Dette høster ikke ubetydelig beundring blant bærerne som heier oss oppover. Sterk er jeg, sier de. Sterk som en løvinne... Jaja, tenker jeg, bare vent og se. Enda så er jeg ikke oppe!! Halv to ankommer vi leiren og får en varm lunsj. Etterpå legger vi to fjellbestigere ut på en rusletur videre oppover mot Barafuleiren for akklimatiseringen sin skyld. Til slutt setter vi oss på en stein og skuer ned til campen og utover de østafrikanske slettene. Vi har det fortsatt uforskammet bra. 31.01.2010 Karanga - Barafu (4640 moh) ca. 4 km, 600 høydemeter opp Dagen i dag byr igjen på en kort etappe. Det går riktignok betydelig flere høydemeter opp enn dagen før, men til gjengjeld er de mindre bratte og merkbart mer bed(/h)agelige. Morgenstemningen i leiren er travel og munter. Igjen skinner sola fra en blå himmel. Riktignok merker jeg at jeg ikke har fullt så mye matlyst lenger. Jeg har ikke vondt i hodet og er ikke kvalm, men begynner å få litt løsere mage, men heller ikke direkte løs mage. Jeg spiser mindre, men prøver å drikke desto mer. Drikke, drikke, drikke, drikke. Bare 600 slake høydemeter opp i dag. 3 timer senere, i Barafuleiren, får vi igjen varm lunsj. Men denne gangen hviler vi oss bare resten av dagen. Det blir noen doturer, ellers rusler vi litt i den langstrakte leiren. Kveldsstemningen her oppe er spektakulær, ikke minst fordi vi nå for første gang får øye på Mawenzi, vulkan nr. 3 på massivet, og utvilsomt den flotteste å se på. For et syn! Og Kibo med sine gjenværende drøye 1000 høydemeter til toppen minner herfra om en litt overdimensjonert Besshøe i Jotunheimen hjemme, Med andre ord, den ser faktisk ganske overkommelig ut. Men – forholdene for øvrig er ikke samlignbare, og det begynner å bli alvor med høyden nå. Likevel er det på en måte beroligende å ha kommet så nær. Hvis vi sover godt den natten og har det brukbart neste morgenen, er vi sikre på at vi kommer til å klare krateroppholdet. Når vi kommer opp til Stella Point, har vi fortsatt muligheten å ta Uhuru Peak direkte og gå nedover igjen, dersom det skulle føles mer riktig. Når vi kryper til køys denne kvelden er vi veldig spente. Det er først nå eventyret begynner for alvor. 01.02.2010 Barafu - Crater Camp (5730 moh) ca. 6 km, 1100 høydemeter opp + 150 høydemeter fra kraterbunnen til Reusch krater og ned igjen I dag står vi opp tidlig, men starter forsinket likevel, siden bærerne somler med å filtrere drikkevann. Det gjør imidlertid ikke noe, fordi soloppgangsstemningen tar pusten fra oss, og pga. ventingen kan vi nyte den til fulle. I leiren er det folketomt og stille, siden alle vanlige toppturister har dratt ved midtnattstider. Vi er eneste gruppe på vei til krateret. Ikke lenge etter skinner sola allerede intenst fra den stålblå himmelen. Og den blir der nå hele dagen, fordi vi har kommet oss over skyene. Vi er over skyene! Vi er klare til å gå og veldig, veldig spente. Foran oss ligger 1100 høydemeter opp til kraterkanten ved Stella Point, som vi forserer meget "pole pole" og rikelig med pauser. Først måler vi fremgangen mot Barafu Camp som stadig ligger lenger under oss, så mot toppen Mawenzi (5149 moh), så mot et snøfelt like under kraterkanten. Men når vi når dit, er det likevel lengre opp til kanten enn det så ut. Men vi nærmer oss stadig mer. Nå har vi utsikt over hele den 6 km brede sadelen mellom Kibo og Mawenzi som Marangu ruta fører over, og ned til Kibo Hut. Først nå, like under kraterkanten, møter vi de første på vei ned igjen. Noen ser lykkelig ut, andre slitne, men nedover går det fort med alle sammen. Jeg gleder meg til å kunne springe ned denne askebakken like fort i morgen! Oppe ved Stella Point sitter jubelen løst, men utsikten innover krateret gjør meg raskt edru igjen. Det ser veldig langt ut helt bort til Furtwanglerbreen, der leiren ligger. Og det tar også en hel time, først litt ned til kraterbunnen og så flatt bortover på fin og lettgått sti. Men nå begynner jeg å få lett hodepine og kjenner at jeg ikke er helt på topp lenger, selv om jeg heller ikke føler meg direkte uvel. Jeg kjenner høyden i kroppen min, men takler den fortsatt forholdsvis bra. Når vi ankommer leiren er jeg sjokkert over all søpla. Jeg visste om at den var der, og snøen har smeltet den fram i dagen, men likevel er jeg rystet. Søppelfjell! Mennesker er griser, jeg fatter det ikke. Her oppe brytes ikke noe ned, selv "naturavfall" ligger for alltid. Hvorfor tar ingen engang bryderiet med å grave den ned??? Vi skal i hvert fall ikke bidra med en enste fillebit, og når det gjelder doen, har vi med oss et bærbart kjemisk toilett til denne leiren. Ahsante sana, den kommer jeg til å sette pris på! Vi rydder tingene inn i teltet og spiser lunsjen ute på en stein. 5 bærere og to guider (en til hver av oss) har blitt med opp hit, resten av troppen flytter i mellomtiden resten av campen ned til Millenium Camp. Vi hviler oss en time og drar så opp til Reuschkrateret (den indre kraterkanten). Jeg kan se stien på skrå opp grushenget veldig tydelig. Nå begynner jeg å bli litt uvel. To paracet, og så drar vi av sted. Her aksepteres ingen unnskyldninger, for denne utflukten er grunnen til at vi har kommet inn hit og skal overnatte her oppe. Og det var min ide, min betingelse for denne turen. For meg er dette likeverdig med toppen, så da så! Og vi kommer opp, og vi er målløs av begeistring. Vi føler oss som på månen. For en eiendommelig, godt og avsidesliggende verden! Og for en triumf for oss, for her er vi på 5850 moh, bare 50 høydemeter under toppen. Og den skal bli vår i morgen tidlig! Tilbake i leiren begynner jeg å bli ubehagelig uvel. Matlysten er helt borte, og jeg spiser bare suppe til middag og noen munnfull med grønnsaker. Så drikker jeg to store kopper te (drikke, drikke, drikke, drikke) og får en liten tablett mot kvalmen (kjekt å ha med høydelege!). Ahsante Tours har faktisk høydeleger til leie for fjellturen, men den jeg har med er helt gratis . Så smått begynner jeg å grue meg for den lange natten her oppe på "månen". Men den skal vise seg å bli langt bedre enn fryktet. Ved nitiden om kvelden må jeg en tur ut på doen vår, og da jeg kommer ut av teltet, blir jeg stående og måpe. På nesten 6000 m høyde, halvveis oppe i atmosfæren liksom, virker himmelen så nær at den nesten er til å ta på. Månen har ikke kommet opp (enda), det er bekmørkt og stjerneklart. Jeg har aldri før i mitt liv sett så mange stjerner, så nære og klare. Jeg står der nesten andektig – det er en utenomjordisk følelse. Jeg lar glidelåsen i døra til toiletteletet stå åpen og sitter på do i minst et kvarter og ser på stjernene mens jeg gjør det jeg må gjøre. Med tom mage og i den friske luften føler jeg meg raskt mye bedre. Etterpå blir det noen timers ordentlig søvn (med opphøyd overkropp for bedre pusting), og når vi blir vekket klokka fire har jeg det mye bedre enn kvelden før. 02.02.2010 Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) ca. 9 km, 150 høydemeter opp og 2100 høydemeter ned Frokosten derimot har jeg ikke lyst på, og pannekaken svulmer opp i munnen. Jeg klarer ikke å få ned mer enn 2–3 munnfuller. Men jeg klarer en porsjon suppe og en kopp te. Det er mye bedre enn ingenting. Pakkingen av sovepose og dagstursekken er veldig slitsom og tar en evighet. Klokka fem er vi klare, og på de resterende 150 bratte høydemeterne skal vi anslagsvis bruke en time. Det er -6 grader og vindstille. Jeg tror jeg skal gå meg varm (idiotisk tanke), så jeg tar bare tynne votter. Resultatet er snart iskalde og kjempevonde fingre, og jeg tar på på meg varme votter, uten at det hjelper noe som helst. Et kvarter oppe i fjellsiden blir jeg svimmel. Dvs hodet mitt kribler (ikke Diamoxkribling), kiler og summer, som om hodet mitt skulle sovne inn. Det er vel blodomløpet som ikke klarer å tilføre nok oksygen. Kanskje det ble for tøft for kroppen å starte fra hvilemodus til bratt oppoverbakke med en gang uten å gå seg inn, her i den høyden. Nå er jeg på det stadiet at jeg klarer å gå 10-20 skritt (til neste sving i sikksakken) og må ha pause (og sette meg ned - jeg kan ikke besvime her nå!). Og så til neste sving. Og til neste. Dette går sakte! Godbless leder an og stopper tålmodig opp hver gang jeg ber ham om det. Halvveis oppe kommer vi inn på snøen, som er hard og isete. Det er et spor her fra før, men trinnene er dårlige og glatte. Bratt er det også. Nå er jeg svært takknemlig for gåstavene mine samt det lille jeg har av erfaring fra lignende forhold i Norge. Jeg prøver å ikke tenke på kraterkanten der oppe, men konsentrere meg om et steg om gangen. Det går framover, tross alt! Godbless vil ta sekken min, men han har selv en (større en) fra før, samt at han går med bare hender i lommene. Mine hender er så kalde og vonde at jeg nesten er på gråten, så det er helt uaktuelt at han tar sine ut av lommene. Gi meg bare den tiden jeg trenger, så skal jeg klare det her! Han spør om jeg er ok, og jeg sier ja og prøver å smile. Jeg mistenker ham for å ikke la seg lure, men han sier ingenting. Jeg skal klare det her, og min sekk skal jeg bære selv. Hele veien opp og ned. Endelig går sola opp og gir meg masse ny energi og krefter. Plutselig er heller ikke kraterkanten langt unna lenger, og de siste 30 høydemeterne opp til kanten går lettere og lettere for hvert steg. Nå trenger jeg ingen pauser lenger, jeg har kommet meg. Oppe på kraterkanten går de siste meterne bort til toppen som en lek. Stemningen tar pusten fra meg. Kibo kaster sin 15 minutter unge skygge ved siden av toppen til Mt. Meru, som så vidt rekker over disen. De ser ut som tvillinger. Ikke langt borte fra hører vi glade stemmer. Vi er ikke de første på toppen, men til tross for mine kav har ikke vi brukt mer enn litt over en time opp, så vi er i rute! Vi klemmer hverandre, deler ut gratulasjoner og tar toppbildene. Her oppe fra kan vi faktisk se jordkrymmingen. Synd at slettelandet er gjemt under morgendisen. Vi nyter det fantastiske været (fortsatt ikke et vindpust) og den uvirkelige morgenstemningen på Afrikas tak i en halv time, før vi begynner å rusle bortover tilbake til Stella Point. Dette er stort! Og jeg, helt gjennomsnittlige, vanlige meg har klart det! Nå gjenstår det drøyt 2000 høydemeter nedover, og i morgen ytterlige 2000+. Jeg vet allerede nå at knærne mine kommer til å hyle, men jeg gleder meg til å komme ned. Kvalmen er ikke sterk (jeg var aldri nær ved å kaste opp noen gang på denne turen), men den er likevel ubehagelig, og jeg vil gjerne bli kvitt den nå. Fire timer trenger vi for nedstigningen til Millenium Camp. I Barafu blir det en kort pause, og så bærer det videre, nå på ny og ukjent sti. Lemoshoruta bruker Mwekaruta som nedstigningsrute. Etter Barafu er det betydelig mindre bratt, men helningsvinkelen er tilsvarende mer ubehagelig for knærne. Jeg bruker stavene mine for alt de er verdt – det er jeg nå jeg virkelig trenger dem. På vei ned får vi vite hvor den friske frukten hele tiden kommer fra. Mweka ruta er for oss turister en kun-nedover-rute, men for arbeiderne på fjellet fungerer den som forsyningsvei opp. Her blir det stadig båret opp ferske matvarer og utstyr til gruppene på fjellet. Jeg er kjempeglad for at vi blir i Millennium i natt og ikke skal ned ytterligere 1000 høydemeter til Mweka, som de fleste gjør. Når vi ankommer leiren er vi støvete og skitne og temmelig slitne, men du verden så stolte og fornøyde også! Vi får varmt vaskevann, knærne blir smurt med leddolje, og så blir horisontalen inntatt for resten av dagen og natta. 03.02.2010 Millenium Camp - Mweka Gate (1630 moh) ca. 14 km, 2150 høydemeter ned Den siste frokosten på fjellet, siste gangen å pakke sammen tingene våre. I kveld skal vi sove på hotell, etter en god og varm dusj. Men før vi går, blir det avskjedsseremoni. Bærer- og guideteamet synger KIlimanjarosangen for oss, og vi overrekker høytidelig tipsen. Og hvordan de synger! Med hele kroppen, foran fjellet i strålende morgensol. Vi kan den sangen, vi har lært den hjemme. Men de synger med en selvdiktet tekst her, de synger om hele vår rute opp og ned fjellet, så mye skjønner vi. Så gjenstårt de siste drøye 2000 høydemeterne ned til Mweka gate. Når vi drar, er ikke knærne vonde, og jeg er ikke støl heller. Men førstnevnte tilstand er raskt forbi. Vi dukker ned igjen i kjempelyngvegetasjonen, og ved Mweka camp blir det toalett- og drikkestopp. Så når vi ned til regnskogen igjen, som for anledningen heller kan kalles tørrskog. Ikke en dråpe fikk vi på hele turen! Ved Mweka gate får vi sertifikatene våre, så nå har jeg det skriftlig at jeg var oppe, med dato og klokkeslett, i tilfelle jeg noen gang kommer til å glemme det. På hotellet legger vi opp føttene og vrenger oss ut av de støvete klærne. Dusjen er himmelsk... Vi inviterer Godbless ut på middag, men før det blir han med på en shoppingtur og viser oss de beste butikkene. Kjekt med en lokalkjent shopping guide... Maten er deilig (og som den smaker – matlysten er tilbake!), og vi skåler med en Kilimanjaro Lager på turen. Bak oss stråler fjellet i kveldssola. Det virker helt uvirkelig at vi var helt der oppe så sent som i går. Epilog: Det følger tre avslappede og late dager i Ngorongoro og Serengeti. Vi er kjemepheldige og får se alle Big Five - til og med alle med unger! Gresset er grønt, antilopene, gnuene og sebraene føder ungene sine, og i tillegg får jeg min andre personlige dyredrøm oppfylt, etter elefantene: Geparder. Med unger!!! Vi så ikke fjellet noe mer. Da vi kom tilbake fra safarien, var det mørke og regntunge skyer over hele området, og siden vi fløy på natta, ble det heller ikke noen fjell å se fra lufta. Bildene vi har i minnet fra Reuschkrateret vil være våre "flybilder" fra fjellet. I etterkant virker det nesten som om det var den egentlige toppen, siden vi der var midt oppe på fjellet og kunne se ned i "vulkanens øye". Dette utsynet har man ikke fra Uhuru Peak, siden Reuschkrateret sperrer for utsikten. Takk til hele den tanzanianske gjengen, forresten en fantastisk gjeng, kjempehyggelige og kjempehjelpsomme, for denne turen!

Det blir som kjent ingen påske uten snø, og med generelt dårlige snøforhold i det afrikanske lavlandet var det ingenting annet å gjøre enn å ta turen til fjells. Planen var i utgangspunktet å gå på Kilimanjaro, men siden ryktene tilsa at Mount Kenya er både dobbelt så fint og halvparten så dyrt, falt valget på Afrikas nest høyeste. Vår gode venn Charles på Summit Venture Expeditions i Naro Moru utstyrte oss med en fantastisk kunnskapsrik guide, en kokk og to bærere. Det var en ny opplevelse å skulle gå på fjellet med egne bærere, men i den tynne lufta i høyden skal det jammen ikke mange fysiske krumspring til før man ligger langflat. I motsetning til reguleringene for Kilimanjaro er det foreløpig ikke påbud med lokal guide på Mount Kenya, selv om lokale krefter jobber for at det skal bli det. I tillegg til at det er viktig for sysselsettinga i området, var guiden Nicholas for oss en uerstattelig kilde til kunnskap om alt fra isbreenes utvikling til regjeringas politikk. De to høyeste toppene på Mount Kenya, Batian (5199 m) og Nelion (5188 m), krever begge klatring, så målet vårt for denne gang ble den tredje høyeste, Point Lenana (4985 m). Med 5 dager til rådighet var planen å gå opp Sirimon-ruta og ned Chogoria, med to netter på Shipton's Camp på 4200 m. Dette både for akklimatiseringas skyld, og for å kunne ha en dag til å gå rundt hele toppmassivet. En liten 360 graders visning før Point Lenana skulle bestiges. Første dag besto av lett gange opp til Old Moses Camp, og dag 2 labba vi bedagelig videre opp til Shipton's Camp. Til tross for et moderat stigningstempo og et uslåelig inntak av vann kom den akutte høydesyken snikende den tredje dagen. Vi var da halvveis rundt toppmassivet og hadde valget mellom å gå tilbake via et pass på 4650 m, eller fortsette over et på nærmere 4800 m. Kroppens signaler tilsa derimot at den fysiske grensen for dagen lå sånn cirka på 4500 m, så da var det lite annet å gjøre enn å belage seg på å tilbringe natta hvor vi var. Vi luska ned til Mackinder's Camp på 4300 m og fikk gitt beskjed tilbake til våre folk på Shipton's. Heltemodig nok pakka de ned det rotete teltet vårt og kom drassende med hele oppakninga over til Mackinder's. Resten av kvelden var vi sånn middels høye i hatten. Dag 4 starta noen timer etter midnatt med intensjon om å nå Point Lenana før soloppgang. Siden april betyr lavsesong fikk vi gleden av å være de eneste som gikk mot toppen fra Mackinder's den natta, og med stjerneklar himmel og måneskinn trengte vi ikke engang å gå med hodelykt. Bare den oppstigninga i seg selv var verdt hver eneste kenyanske shilling vi betalte for hele turen. Dette til tross for at "den ene bakken var lang og tok lengre tid enn noen bakke hjemme noen gang har gjort", ifølge Maria. Vi passerte det kritiske punktet på 4500 m og beveget oss sakte men sikkert forbi Austrian Hut med Kenyas høyesteliggende do på 4790 m. Soloppgangen kom like før den siste kneika mot toppen og utsikten var selvfølgelig helt fantastisk. Vi speidet ivrig sørøstover på utkikk etter Tanzanias høydepunkt, Kilimanjaro. Avstanden mellom Mount Kenya og Kilimanjaro er på rundt 300 km og skal være den lengste distansen synlig mellom to punkter på jordas overflate. Desverre var ikke været klart nok og vi vendte igjen nesen mot nærmeste synlige topp, Point Lenana. Vel oppe på toppen fikk enkelte en snøball i nakken i anledning 1. påskedag. Andre hadde en liten whisky i sekken for å feire alle høydemetrene. Utsikten var vel fortjent og bildene får gleden av oppsummere resten.