Søk i nettsamfunnet

Jeg har jo latt meg trollbinde av vakre Instagrambilder fra perfekte toppturer med sol, pudder og vakre linjer nedover fjellsidene. Når Instagram kom seilende inn fra sidelinja og jeg selv begynte å utforske fjellturer og natur med fokus på klatring, så kom jeg også over toppturer på ski. For meg har ski i fjellet alltid vært trauste skiturer over vidda i Kvikklunsjtempo eller spektakulære nedkjøringer av proffe frikjørere med bøttevis av attitude. Og selv har jeg alltid vært et sted midt mellom traust og skikkelig spinnvill, så det å ha to planker under beina på fjellet var aldri aktuelt. Men det var som sagt før jeg oppdaget toppturer i sosiale medier. For jeg ble helt bergtatt av alle de flotte bildene av myke linjer nedover snødekte fjellsider. Det ser ut som de flyter på hvit fløyel. Samtidig var jo dette helt normale mennesker jo. Til og med mennesker jeg kjenner. Sånne helt normale mennesker med en normal frykt for døden. Jøsses. Er det sant? Er det mulig at sånne som meg også kan? Jeg var rett og slett dypt fascinert over bildene jeg så. Og sånn kan man la seg lure av Instagram. Jeg fikk jo noe å tenke på. Halvveis til hundre og med en gretten nakke og en stiv skulder etter det helvetes snøbrettet jeg lekte med da jeg var ung og kul, så var vel ikke en skikarriere det lureste? Ikke hadde jeg vært i en alpinbakke på over 15 år heller, og jeg var livredd etter de stygge fallene. Nei jeg hadde ikke mye tro på dette. Men med venner som jobber i alpinanlegg så var det faktisk ikke snakk om ikke å tørre å stå på ski, selv om jeg kun har hatt slalåmski på beina en håndfull ganger i tenårene. 30 år siden sist jeg hadde planker under labbene der altså. Så med et par arvet twintip-ski, nyervervede barneskistøvler med rosa blomster på, og en islagt bakke etter en natt med regn, så ble jeg mer eller mindre dytta ut på ski. Himmel og hav. Galskap. Men som jeg koste meg, selv om plogemusklene skrek etter kun få minutter. Ski var jo bare så mye bedre enn snøbrett. Så det ble et par turer i barneløypa i bakken, før jeg fikk leid meg et par toppturski og sammen med @Denali bar det til Slettfjell i Hemsedal. Turen opp gikk lekende lett. Toppturski var jo bare helt magisk. Både feller og hælløfter var jo noe jeg knapt ante eksisterte før denne turen. Hele veien opp storkoste jeg meg. Dette var hjem. Endelig. Min første snukaffe! Men så var det ned da. Snøen var absolutt ikke som hvit fløyel der det veksla mellom skare og tung snø. Og dette var jo mye brattere enn barneløypa i Uvdal. Shit. Men jeg kom meg ned sakte men sikkert og alt annet enn vakkert. Det finnes en video av dette som jeg såvidt så en gang og heftig har prøvd å fortrenger i ettertid. Det ble så et år med drodling på om jeg skulle ta dette videre eller ei. Det krever ikke bare skiegenskaper, men også vite en del om fjell og snøskred, kjøpe kostbart utstyr og ha tid og bekjente å reise til fjells med. Så jeg la det hele litt på is. Jeg hadde ikke alle disse parameterne på plass. Men jeg fortsatte å leke meg i barnebakken på mine gamle arvede twintip og jeg fortsatte å sikle over toppturbilder. Drømmen var der fortsatt men jeg stresset ikke så mye med den. Bedre å heller tenke tanken om at jeg får holde alle dører oppe for engang å kanskje oppleve drømmen. Men for et år siden så øynet jeg håp om å kjøpe meg egne ski da jeg snubla over et tilbud som faktisk var både godt og sant. Ting falt på plass og vips satt jeg der med et par brukte ski til en god pris, en heftig hjerteklapp og et noe lavere julegavebudsjett enn normalt. De perfekte skiene til meg kom bare rekende på en fjøl, og jeg kunne bare ikke la de gli avgårde Første tur ble en av årets mange turer til Gaustatoppen med @Terka. Han har heldigvis all den erfaringen jeg mangler, og generøst deler dette med meg. Det er en stor trygghet å gå med en med så mye erfaring. Vi kom litt sent i gang og møtte mange på vei ned. Alle med salige glis om munnen mens de lo og jublet nedover. Flere på veien sa til oss «gled dere». For dette var vel den dagen det var fløyelsmyk pudder og perfekte forhold. Men siden jeg var uvant med dette, så kom vi bare halvveis før vi snudde. Og jeg fant fort ut av det å kjøre i pudder faktisk ikke var så lett. Jeg så absolutt ikke ut som noe instavennlig ned bakken gitt. Det var blytungt for uvante bein og jeg ble bare hengende bakpå skia til lårene skrek og leggene verket. Sinna som fy blir jeg også, fordi jeg stiller alt for høye krav til meg selv. Jeg ville jo kjøre som de jeg så på vei ned, selv om jeg vet jeg faktisk må lære meg å krabbe før jeg kan gå. Tålmodig? Nope! Det flere turer til Gaustatoppen denne vinteren, og jeg lærer også at fjell og snøforhold er vanskelig å forutse. Jeg lærer meg brutalt hva kartongsnø og betongsnø er og at pudder gjerne blåser vekk før man får glede av denne. Jeg bruker også mye tid på å lese og høre på andre forelese om snøskred. Men jeg har fortsatt for liten erfaring på snødekte fjellsider til at denne informasjonen gir meg trygghet. Den gir meg heller mer utslag i en frykt, siden all snakk om snøskred gjerne begynner med en real dose skremselspropaganda. Såpass voldsomme at jeg innimellom denne vinteren har mareritt. Akkurat det der sa Instagram aldri noe om... Etter en hel vinter med trening skal endelig den beryktede vårsnøen testes ut og jeg er klar, men det blir med kun en vårtur. Og denne vårturen veksler mellom å være et helvete men også den jeg har best minner fra når jeg ser tilbake på turåret 2018. Den troner helt klart øverst på turlista. Turens mål er Ulvanosa i Kvinnherad. Vi starter opp ved skisenteret i Tveitedalen og går på ski innover på hardpakka skispor før skiene må av og beina ta fatt. Snøen ligger kun i flekker i lavlandet og å gå på ski her er helt uaktuelt. Men turen opp er fin gjennom skogen. Og vips er vi over tregrensa. Vi var litt sent ute, så varmen fra sola var på hell og med en lufttemperatur på seks kalde, så frøys alt som var begynt å nærme seg for slush til is. Så det hele begynte så vidt å skare seg til og samtidig syntes jeg det begynte å bli bratt, så jeg ble livredd. Livredd for skred, livredd for nedfarten, livredd for å traversere. Det var bare rett og slett kjipt å være der da og snørr og tårer renner. Men Terka fikk roet meg og forklart mer om snøen og forholdene vi hadde rundt oss og vi traska videre og vi kunne nyte en helt fantastisk tur på vei opp til toppen av Ulvanosa. Der oppe på toppen stod vi midt mellom havet og Folgefonna og jeg var overlykkelig. Dette var jo belønningen jeg har jobbet mot. Denne utsikten. Det var helt magisk. Sola stod fortsatt på, men kuldegradene begynte å ta mer og mer over på veien ned. På det varmeste hadde sola stekt bra på snøen og satt i gang en smelteprosess, men ikke mer enn at kun et tynt lag oppå hadde smeltet for så å fryse fort til is. Så når vi skulle ned igjen, så var hele fjellet glasert. Det virket som det var et tynt og hardt glasslag oppå hele fjellsiden. Jeg hadde ikke sjans enkelte steder. Klarte ikke å sette nok stålkant til at jeg var komfortabel, så et par steder var det kun en ting å gjøre og det var å ta av skia og gå ned. Snøen var hard som betong. Men betongsnø får man ikke se på Instagram så jeg fikk en brutal lærdom der. Men vi kom oss ned til skogkanten uten for mye knall og fall. Og turen ned igjen var like kos som turen opp, selv om skia satt på sekken og ikke beina. Det hele ga meg en veldig god turopplevelse fordi jeg fikk med meg alle elementer jeg ønsker. Jeg fikk ny læring, jeg fikk oppleve naturen og alle dens påfunn, jeg fikk testa psyken og bruke kroppen, og jeg fikk gå i godt selskap. Og svingene mine? De er fortsatt ingen ting å legge ut på Instagram. Men en vakker dag nailer jeg det perfekte Instabilde. In the mean time - fake it til you make it!

Høsttur med klubben i oktober, med eller uten overnatting. Det ble i hvert fall skikkelig høstvær og fabelaktige lysshow underveis. Her et bilde fra returen. Det var valgfritt med overnatting på Guvåghytta eller ikke, men ingen gadd dra allerede fredag. Så her møtes vi på selve Guvåg hele gjengen, for å ta turen innover Hellfjorden. (Kart kommer lenger ned i innlegget.) Vedkommende som eier den nærmeste kajakken har her kjørt i møte med maten sin, som kommer med i annen bil. Maten lå nemlig igjen hjemme – og siden det var et samarbeidsprosjekt var det plutselig to stykker som manglet maten… Nuvel, vi skal ikke gni det mer inn enn som så, det ble jo en fin tur. Vi ble faktisk en liten gjeng på tur i dag. Eirik, Alexia, Leif Hermann og Berit i tillegg til meg, underveis dukket det opp enda en kar til – per motor faktisk. Her har vi akkurat begynt å padle innover Hellfjorden. Her er det ingen veier, så man har den som regel ganske for seg selv, det er også noen holmer å snirkle imellom innover. En vakker fjord, særlig i høstskrud synes jeg. Vi fikk særdeles vekslende vær, som jo hører høsten til. Men vind ble vi høvelig skånet for, det var mest små byger med nedbør som traff oss et par ganger. Det tåler vi fint når vi er godt kledd – og når sola kommer fram som her, så er jo nedbøren allerede (nesten i hvert fall) glemt. Seriøst fint! Vi er for øvrig på jakt etter en 10 på skjæret-post innerst i fjorden. Her har vi Pikstauren som troner høyest, med Bornan til venstre. Nå nærmer vi oss posten, snart blir det pause inne i fjorden. Det må til på dagstur. Det var ganske stor flo, så vi kom oss et lite stykke oppover elva, men sjøen hadde såvidt begynt å falle så vi kom oss ikke riktig så langt som jeg hadde håpet. Her var det bare å snu. Baugene peker nå nedover og utover igjen – på tide å jakte på en pauseplass. Ikke den aller beste ilandstigningsplassen, men her var det le for det skitsure lille vinddraget, så vi gikk i land her likevel. Motorbåt til høyre, var en kar Alexia hadde med seg. Han fant oss etter hvert. Ups, en eling – med ekte hagl. Da hadde vi hatt det også, og det var vel rimelig jackpot. Her er trackinga fra turen. Leif og Berit holdt varmen i Jervenduken de også. Humøret på topp, tross litt bygevær. Vi har jo klær. Etter påfyll av mat og varme drikker tok vi fatt på returen igjen. Også nå hadde vi god tid og tok oss tid til litt utforsking – noen øvet også på litt teknikk. Skyene ble stadig mer dekorative lenger fram. Rett og slett vakkert! Det er nesten så man må slippe åra, bare ligge her og se. Guvåghytta er jo også en 10 på skjæret-post, så vi måtte innom der for de som ikke hadde samlet den ennå. Planen var å dra hit etterpå, noen til fots og noen per kajakk, for overnatting til dagen etter og mer padling. Utsikt fra hytta, mot Hadseløya. Videre til Guvåg. Alexia tok bilen og føttene fatt til hytta, mens Leif og Berit dro hjem, Eirik og jeg padlet tilbake til hytta. Men der var det så mye haloi og folk at vi padlet i retur og dro hjem vi også. Vi bor så nært at vi kan heller dra tilbake en gang det er mindre folk og roligere der. Knall tur! Fikk ikke helt til å smelle det inn på forumet, bildene ble litt små. Men nå må jeg av gårde, så det må bare være sånn, om noen vil se bildene større så er de klikkbare i bloggen. http://padlemia.blogspot.com/2018/12/hellfjorden-hsttur-med-klubben.html

I tradisjons tro så gjennomføres årets guttetur etter at sommersesong for bransjen min er over. Altså, når majoriteten av festivaler er unnagjort. I år klaffet det litt bedre enn året før, så vi kunne gjøre turen før alle fiskeforbud i vassdrag osv. dukket opp. Vi hadde opprinnelig en plan om å utforske Grøtådalen, men dessverre så hadde ikke alle i turfølget mulighet til å være like lenge borte. Da la vi en alternativ plan om å vase rundt i Styggsjøan området. En skisse av en rute hadde vi. Men av erfaring så viste vi at denne trolig blir forkastet og forandret mange ganger i løpet av de 8-9 dagene vi skulle være på tur. 24. August samlet vi flokken, to kompiser og meg selv. Destinasjonen var Synnervika ved Femunden. Planen var å komme seg ned dit før det ble alt for langt på natt og slenge opp teltet slik at vi kunne ta båten neste morgen. Rutinerte som vi er, inntok vi kveldsmaten på Esso Røros. Vi ankom Synnervika sent på kvelden, tok et par pils og fikk opp teltene. Lett regnvær. 25. August startet med en kjapp og enkel frokost samt en kopp kaffe. Deretter pakket vi ferdig sekkene og ruslet mot Femunden2. Dagens plan vår å starte vandringen fra Røaosen, opp til Røvollen (DNT) og møte på en kollega der. Han hadde tatt turen fra Langen Gård og nedover i løpet av noen dager, sammen sin samboer. Samboeren skulle tilbake til bynære strøk, mens min kollega skulle slå følge med oss. Deretter skulle vi opp til Revsjøen. Det var for noen av oss et svært hårete mål. Mangel på fysisk form, tunge sekker. Et fornuftig tempo, jevnlig inntak av energi og gode pauser gjorde at denne etappen gikk fint. Selv for de som var mest skeptisk. Nettopp pga. denne skepsisen, var planen å være i ro på Revsjøen en dag. Hente seg inn, og virkelig senke tempoet og nyte villmarka. Og ikke minst! Prøve fiskelykken. Været ble riktig så flott der vi gikk og nøt naturen. Observerte at regnbygene gikk tett rundt oss. Men hele dagen så var det et stort åpent "hull" i skydekke over oss. Som øste sol over oss. Vi kom fram ut på ettermiddagen. Det var noen som var rimelig langt ned i kjelleren for å komme fram, men etter en 30 min avslapping så var de ikke i tvil om at det var verdt slitet. Teltene ble satt opp og bålet ble tent. Nå stod det Reinskav på menyen. Tradisjonen tilsier at de første dagene er det virkelig kos til middag. Det er vel verdt den tunge sekken med denne luksusen. Kvelden ble tilbragt rundt bålet med noe godt i glasset og en fin måne som lyste opp bak trærne. 26.August lyste opp med strålende solskinn og god temperatur. I dag var det late liv i fokus. En sen og god frokost som bare varte og varte. Stillhet! Naturlig nok så ble svært mange verdensproblemer løst i løpet av dagen. Svært mye slaraffen liv ble utført. Og en god del halvdårlige forsøk på å ta stor ørreten ble det. I det man begynte å vurdere det å begynne å tenke på å lage middag, hørte vi et voldsomt "brøl" fra skogen. De tidligere nevnte skyer, som klokelig holdt seg på god avstand, begynte å komme alarmerende nære! Brått ble den skyfrie varme dagen til en heftig haglskur og vind! Med stor ingeniørkunst ble bålplassen utstyrt med både levegg mot vind, og et tak mot hagl og regn. Eller, et røykhus, som det også kunne blitt karakterisert som! Etter vi blitt konservert for evig tid, klarnet været opp. Temperaturen lot vente på seg, men for en fin kveld det ble! Undertegnede hev fiskestangen på skulderen og vandret avgårde. Nå skulle det jaggu bli snacks til kveld! Det ble et par napp, før en ganske ok Harr ble sittende. Den ble også røyket og var god som snacks rundt bålet på kvelden. Nå var turen virkelig i gang! 27.August skulle vi etter planen begynne å bevege oss nedover Styggsjøan. Vi bestemte oss for å fiske oss nedover og ta dagen litt som det kommer. Turen gikk selvfølgelig via Styggsjøkoia. En fin plass. Jeg elsker å komme over slike koier. De har en særegen sjarm. I dag var været litt grått, små kjølig vind var det også. Det er utrolig fint å vandre utenfor stier slik som vi kom til å gjøre de neste 3 dagene. Det ble da noen fisk i dag også. Abbor var den som var mest bitevillig i dag. Selv om man ikke nødvendigvis tilbakelegger veldig mange km, så var det en grei sliten gjeng som omsider slo leir ut på sen ettermiddag. Vi fikk også forsmak på hvilket terreng vi skulle vandre i de neste dagene. STEIN UR!!. Makan, det var alvor til mange og store steiner som er lagt på samme plass. Det tok litt tid før vi fant en ok teltplass i dette terrenget. Men til slutt så fant vi en fin plass som kunne romme oss alle. En fin bålplass var det også her. Vi spente opp tarpen, det var no småyr i aningen. I dag disket vi opp med fiskesuppe med dagens fangst. Det ble ikke spesielt senkveld på noen. Her var det jaggu litt DAB dekning også. 28.August så ut til å bli en fantastisk fin dag. Solen begynte å bryte gjennom skydekket i det vi var ferdig med frokosten. God temperatur i dag, med en liten fønvind. Faktisk så god at en i turfølget mente at et bad var på sin plass. Ut i fra noe som kan karakterisere som en slags blanding av et primal skrik/brøl og lyden av en katt som blir trampet på halen. Så kan det virke som om vannet var en anelse kaldt. Seansen ble godt dokumentert, men pga. dets sterke innholdet, kan ikke videoen vises i det offentlige. Planen var å fiske oss videre ned mot Røa denne dagen. Men dette stein havet tæret litt på motivasjonen hos enkelte, så jeg foreslo å la det stå til og komme oss fortest mulig ned til Litlsjøen og heller kose oss med fiske lykken .. å prøve å se om det finnes no fisk i sjøen. Det var om mulig enda mer stein denne dagen. Vi prøvde å holde oss på toppen av morene ryggene for å prøve å unngå de værste partiene. Utrolig spennende terreng å gå i. Men, må innrømme at mine knær fikk seg godt med juling disse dagene i steinura. Vel framme til Litlsjøen innlosjerte vi oss ved utoset. Her var det en fin leirplass. Opp med telt, litt avslapping. Deretter skulle fisket prøves. Vi gikk i underskudd! Litt enklere kost til middag nå.. Frysetørret med litt litt justeringer som løk, smør osv. dagen var på hell, våre snører lå i vannet med markklyser. Nå skulle det ikke være fred å få. Det bet som om man satt mitt i en sildestim og fisket med garn. Rakk knapt å kaste ut før det satt en ny på kroken. Dessverre så var det sjøens yngre garde som var bitevillig, så vi lot de alle få muligheten for å gjøre seg fete til neste gang vi er innom området. Vi tok til slutt opp snørene så vi virkelig kun nyte enda en fantastisk solnedgang over femundsmarka. Dette var siste kveld på tur for en av turfølget. Han måtte hjem til arbeid og unger, mens vi skulle etter planen gå østover og til slutt følge Røa på sørsiden ned til Røoset. 29.August var vi opp tidlig. En siste frokost med han som skulle hjem. Vi sa farvell, og han ruslet tilbake til sivilisasjonen. Værmeldingen denne morgenen fortalte oss at det i løpet av kommende natt skulle regne noe voldsomt. Det ble da besluttet å ta inn i Roastbua for natten, og samtidig benytte sjansen for både en menneskevask og klesvask i elven. Svært kort gåtur i dag på gode stier så vi var tidlig framme ved bua. Vi satte i gang med å hogge ved, vaske klær osv. Nå fikk vi faktisk før første gang siden vi forlot Femunden2 se andre mennesker også. Etter et forfriskende bad og vask i elven ble resten av dagen og kvelden tilbragt med en god bok, bålkaffe og litt besøk av noen rein nå og da. Etter mørkets frambrudd, som også hadde med seg regnet på slep fikk vi besøk av et trivelig par som kom bløte å slitne til bua. De hadde vært på tur i en ukes tid. Hadde startet på Elgå og gått i det været som hele tiden sirklet rundt oss. De hadde hatt mye nedbør og vind på fjellet. På kvelden skulle vi diske opp med pannekaker med bacon og kortreist blåbær. Tilfeldighetene ville det til, vårt nye bekjentskap også hadde planlagt det samme. En i vårt turfølge hadde i løpet av dagen begynt å bli i ganske sjaber form og skulle ikke bli noe bedre i løpet av natten. 30.August ble det avgjort at vi ble nødt til å tilbringe en dag til ved Roastbua. Det var en svært redusert turkompis som gryntet til der borte i hjørnet, med en voksen dose feber innabords. Fikk slengt i han noe frokost og fyrte opp så hytten var god og varm. Deretter ruslet undertegnede oppover elven for å prøve fiskelykken. Flere plasser var det helt klart mye fisk, men den var slettes ikke interessert i det jeg kunne by på. Det ble ingen fangst. Jeg ruslet til slutt tilbake til bua for å lage meg litt mat. Der fikk vi besøk av to trivelig, men bløte karer i kano. De hadde stiftet et nytt og svært nært bekjentskap til en stein litt lengre opp i Røa. Vi kunne tilby de en godt oppvarmet hytte hvor de kunne henge klær og utstyr til tørk. Resten av dagen ble tilbragt rundt hytten. Fikk også besøk av fire eldre karer som slo av en liten prat. Ellers var det en og annen packraft som drev forbi. Resten av dagen ble tilbragt rundt bålet hvor praten gikk løst mellom nye og gamle bekjentskaper. Litt tid å lese ble det også. Siste rest av "noe godt i glasset" ble tømt, det samme med de siste korn kokekaffe. Fiskelykken ble også prøvd mens skumringen kom snikende, dessverre lite resultat. Burde vel slengt ut mark og søkke... 31.august var nok en dag med solskinn og fin temperatur. Nå hadde også vår venn med feber kviknet litt til. På grunn av en dag med sykdom, samt en noe redusert form bestemte vi oss for droppe runden østover og sørsiden av Røa. Vi gikk heller strakeste veien ned til Røvollen, for å ta en natt der før vi ruslet ned mot båten. Gutta krutt som hadde kommet dagen i forveien skulle også inn til Røvollen for proviantere. De tilbød seg og ta med sekken til han halvsjuke kompanjongen vår i kanoen over Øvre og Nedre Roasten. Vi avtalte møteplass. Ettersom ingen av oss hadde vært innom Roastkoia så skulle vi via den for å ta den i et nærmere øyesyn. Riktig så fin liten koie. Dog litt spesielt at den er markert feil på kartet vi hadde. Hadde et fint driv langs Roasten i finværet. Vindstille, utrolig nok ikke spesielt med mygg å annen faenskap. Det var egentlig ikke noe særlig av det på hele turen. Vi skremte opp en haug med gjedder som gjemte seg i sivet et par ganger. Overraskende både på oss og fisken virket det som. Når vi begynte å nærme oss Røvollen møtte vi på ganske mye folk som var på vei inn i marka. Det ble disket opp med Bacalao til middag i dag. Det er saker! Vi hadde Røvollen for oss selv. Litt kortspill og lesing i sofaen før det ble relativt tidlig kveld. 1.september. Siste dag i marka. Transport etappe ned til båten som skulle føre oss tilbake til Synnervika. En flott dag i dag også. Sol fra nesten skyfri himmel. igjen! Det gir helt klart en ekstra dimensjon når været er så perfekt som det vi har hatt på denne turen. Fikk besøk av et par karer på formiddagen som skulle provianter litt. De hadde "leir" ikke veldig langt unna. Var tradisjons guttetur, på lik linje med den vi var på vei til å gjennomføre nå. Etter en prat med oppsynsmannen som også stakk turen innom, bestemte vi oss for å gå langs elva. Angrer ikke på det valget, mange flotte plasser ned der. Og mange spor etter tømmer fløtingens tid. Passer på å nyter de siste timene på tur. Sjukingen har blitt frisk igjen også. Så egentlig burde vi egentlig vært en uke til. Men dessverre så faller nok ikke det i god jord hverken til familie eller arbeidsgiver. Det er vel best å ikke dvele så lenge med en slik tanke. Vi kommer ned til brygga i god tid før båten ankommer. Slår av en prat med en kar som er ute å padler kajakk på Femunden sammen sin kjæreste. Fikk så lyst på vaffel, at han skulle en kjapp tur innom båten og kjøpe med seg et par vafler om det er mulig. Bra tiltak, ville jeg aldri ha tenkt på selv! Vell inne på båten blir det en god matbit. Deretter var det å komme seg på land, rusle bort til bilen og turen er offisielt over for i år!