Søk i nettsamfunnet

Sommeren 2008 gjorde jeg og Runar Danielsen noe som vi er veldig stolte av å ha klart. Vi besteg 10 topper i Ballangen kommune på under 24 timer og er de eneste som noensinne har gjort det. Det hele startet med at vi noen år tidligere leste om at det skulle arrangeres en tur der de skulle bestige 10 topper på 3 døgn. Det stod også at de alle som ønsket å være med på dette måtte være godt trente personer. Da vi så dette fleipet vi med at det ikke var noe problem og at vi skulle klare de 10 toppene på et døgn. Det ble bare med praten da, men noen år seinere kom det på banen igjen. Vi var litt usikre på om vi skulle gjøre det, men da alle sa at vi ikke kom til å klare det bestemte vi oss for at vi skulle vise dem. Vi visste at dette kom til å bli en vannvittig tøff påkjenning fysisk og vi måtte være forberedt, så før vi gikk i gang hadde vi en knallhard treningsperiode på 2-3 uker. Vi kjørte blant annet mye 4 minutters intervaller i bratte motbakker. De 10 toppene som skulle bestiges var Sepmola(1341moh), Rånkjeipen(1200moh), Rundtuva(561moh), Sjåfjellet(621moh), Håfjelltuva(817moh), Bruna(596moh), Linken(665moh), Høghompen(672moh), Vargfjordtind(885moh), og Skarstadfjellet(626moh). Vi bestemte oss for å ta Rånkjeipen og Sepmola først siden de 2 er de hardeste toppene å bestige. Deretter satset vi på å ta Rundtuva og Sjåfjellet. Før vi skulle ta de 6 siste toppene med å gå fra topp til topp. Vi startet tidlig på morgenen i nydelig nordnorsk sommervær. Utstyrt med shorts, lette joggesko og sekker med litt ekstra klær og mat var vi klare for vårt livs største utfordring. Vi satte oss i bilen og kjørte til Råna hvor vi skulle starte ferden opp mot Rånkjeipen. Veien opp er bratt og man starter turen helt fra havnivå, så var dermed 1200 harde høydemeter som skulle bestiges. Vi var begge lette i kroppen og jogget store deler av turen opp. Vel oppe var det en flott utsikt som ventet oss og vi var begge fornøyd med at den første toppen var besteget. Vi tok oss en god pause der oppe og nøt utsikten før vi satte kursen nedover igjen. Første topp Rånkjeipen. På veien ned fra Rånkjeipen tok vi oss god tid og stoppet ved et lite vann. Der badet vi og kjølte oss ned, og det var veldig forfriskende. Eneste minuset var at Runar glemte igjen solbrillene sine der, og jeg glemte igjen t-skjorten min. Vel nede var det bare å sette seg i bilen og kjøre mot neste topp Sepmola, som var den høyeste toppen med sine 1341 meter. Før vi startet å gå, inntok vi oss et måltid med Real Turmat sånn at vi fikk fylt opp energilagrene igjen. Selv om vi kjente at turen til Rånkjeipen hadde tatt på, var vi forholdsvis lette i beina enda. Vi startet turen opp mot Sepmola i lett joggende tempo, men etterhvert kjente vi at det ble tungt og det ble mest gåing. Turen opp mot sepmola er lang og tung, så vi hadde flere pauser på veien opp. Hvis vi hadde flott utsikt på Rånkjeipen, så var ikke utsikten fra Sepmole noe dårligere. Da vi nådde toppen var det en storslått utsikt som ventet oss og det var en deilig følelse å være ferdig med den høyeste toppen. Topp 2 Sepmola Etter en pause på toppen fortsatte vi direkte mot neste topp som var Rundtuva. På vei mot Rundtuva møtte vi på en flokk med reinsdyr og fikk også hilst på ei fjellrype i sommerdrakt. Været var fortsatt nydelig og varmen tok på, så det ble et nytt bad på veien ned fra Sepmola. Nok en gang var det utrolig forfriskende og det gav oss ny energi å få nedkjølt kroppene våre. Etter badet fortsatte vi videre mot Rundtuva og siden vi jogget det meste av veien det tok ikke lang tid før vi var på toppen. Rundtuva er med sine 561 meter den laveste toppen, så dette var bare en lek i forhold til de toppene vi hadde vært på først. Topp 3 Rundtuva Vi hadde ikke nå særlig pause før vi satte kursen nedover igjen. Vel nede satte vi oss i bilen, som vi hadde fått noen til å kjøre dit for oss, og kjørte mot topp 4 Sjåfjellet. Sjåfjellet var en ganske lang etappe innover fjellet, men ikke så veldig mye bratt stigning. Vi hadde fortsatt bra med krefter og vi jogget mesteparten av veien opp. Vel oppe tok vi bare bilde før vi hastet tilbake til bilen. Vi hadde jo et tidsskjema å forholde oss til og måtte holde farten oppe. Topp 4 Sjåfjellet. Vel nede kjørte vi videre mot neste topp Håfjelltuva. Vi visste nå at det var siste gang vi brukte bilen, for resten av toppene skulle vi ta de 40 kilometerne fra topp til topp. Før vi startet dro vi innom en kompis på hytta hans og fikk servert masse god mat. Vi kjente nå at vi var slitne, men maten vi fikk gav oss ny energi. Etter hyttebesøket var vi klare for mer slit og satte kursen mot Håfjelltuva. Nå var beina begynt å bli ganske tunge så det ble ikke mye jogging. Det begynte å bli seint på kvelden nå og klokka var nesten ved midnatt når vi nådde Håfjelltuva. Neste topp var Bruna og vi labbet videre. Nå begynte vi virkelig å kjenne at vi var slitne, og det hjalp ikke på at vi begynte å bli trøtte også. På vei mot Bruna stoppet vi ved Langvassbu og tok oss en hvil og jeg kjente at jeg hadde lyst til å legge meg ned og sove der inne. Etter en liten hvil i Steinbua gikk vi bort til Bruna og skreiv oss inn i boka før vi fortsatte ferden mot Linken. Topp 6 Bruna Veien fra Bruna til Linken bød ikke på så mye stigning, men det var en lang etappe å gå. På denne strekningen gikk vi nesten i transe bortover. Vi var slitne, trøtte og vi kjente sulten komme. Det ble ikke vekslet mange ord og det var på denne strekningen at tanken om å bryte streifet meg for første gang. Vel framme med Linken tok vi fram siste porsjon med Real Turmat og det smakte himmelsk. Det som desverre ikke var så bra, var at vi hadde feilberegnet hvor mye mat vi trengte og det eneste vi hadde igjen nå var energidrikk. Det var utrolig hvor mye det hjalp å få mat i seg for når vi satte avgårde fra Linken kjente vi oss mye mindre sliten. Veien nedover gikk i fuktig gress og vi ble våte på beina, noe som ikke var helt optimalt. Da vi var kommet ned og startet oppstigningen til neste topp Høghompen, byttet vi om til tørre sokker. Det var desverre ikke så lurt fordi første del av oppstigningen gikk i vått terreng og dermed var vi like våte på beina igjen. Vi kjente nå at gnagsårene begynte å melde sin ankomst og det var deilig og nå toppen og få av seg skoene. Topp 8 Høghompen Vi prøvde fortvilt å tørke sokkene på en best mulig måte mens vi tok en hvil der, men det hjalp ikke nevneverdig. Vi hadde gnagsår på begge føttene og med kun ett gnagsårplaster hver måtte vi finne ut hvilken fot som trengte det mest. Neste topp var Vargfjordtind og etappen dit var den tyngste både fysisk og spesielt psykisk. Tanken om å gi seg meldte seg flere ganger på veien og vi begynte å få skikkelige smerter i beina. Runar slet med en ankel, mens jeg slet med et kne og vi knasket smertestillende for å holde den verste smerten i sjakk. Vi hadde heller ikke mye krefter igjen og nå fikk vi virkelig testet viljen vår og hvor sterk vi var psykisk. Det var ikke få ganger jeg sa til meg selv at dette var idioti og vurderte å bryte, men ønsket om å klare å gjennomføre var så sterkt at jeg klarte å fjerne de negative tankene. Når man er sliten både fysisk og psykisk skal det ikke mye til for at man blir irritert og på vei mot Vargfjordtind gikk Runar å hikket hele tiden, det var så irriterende at jeg måtte øke tempoet litt og gå 50 meter foran han slik at jeg ikke hørte det. Helt utslitte nådde vi til slutt Vargfjordtind og der overrasket jeg Runar med en pølsesnabb jeg hadde i sekken. Det var utrolig artig å se hvilken glede en halv pølsesnabb kunne gi. Topp 9 Vargfjordtind Da vi stod på toppen av Vargfjordtind så vi på klokka at vi var godt i rute tidsmessig og tok oss en skikkelig pause der før vi startet ferden mot siste toppen på turen. Nå var vi helt utslitte og jeg hadde vanvittige smerter i kneet når jeg gikk nedover. Tanken på at det kun var en topp igjen gav oss imidlertid uante krefter, og når smertene ble for store stoppet vi bare opp og tok en liten pause. Vi kunne nok ha gått litt fortere den siste etappen, men siden vi var innenfor tidsskjemaet tok vi oss god tid. Etter 23 timer og 55 minutter nådde vi endelig siste toppen Skarstadfjellet. Vi var helt i ekstase og alt av smerte og utslitthet forsvant i gledesrusen. Vi hadde begge hatt ei øl hver i sekken på hele turen som vi nå kunne nyte med god samvittighet. Topp 10 Skarstadfjellet Etter å ha fått i oss ølen satte vi kursen nedover til Skarstad hvor vi skulle bli hentet. Turen nedover var et smertehelvete, men vi kom oss helskinnet ned. Vel nede på Skarstad Vi hadde klart det ingen trodde vi ble å klare å gjennomføre og vi var veldig stolte begge to. Vi dro hjem og fikk i oss et skikkelig måltid før vi la oss ned og tok en velfortjent god dags (og god natts) søvn. Tror nok vi sov i nærmere 24 timer. Det er vanskelig å beskrive en slik tur med ord, for den fysiske og psykiske påkjenningen vi hadde på turen var helt ekstrem og man må nesten ha opplevd det for å skjønne hvor tungt det egentlig var. Jeg har aldri hverken før eller etter vært i nærheten av å gjøre noe så tungt og kommer nok ikke til å utsette meg for det flere ganger heller. (Grunnet at det ikke er mulighet til å poste så mange bilder her på forumet, måtte jeg fjerne flere av bildene fra toppene og andre bilder fra turen.) Flere bilder fra turen ligger på www.turopplevelser.blogg.no