Søk i nettsamfunnet

En kald søndagstur. Endelig var det tid for en søndagstur med bare broderen og jeg. Det var en stund siden vi sist var på søndagstur sammen. Vi hadde en tur til Blåfjellenden på høsten, og vi har gått sammen med andre, men nå, altså – denne gangen oss sammen. Broderen er skeptisk til is og snø. Allergisk er vel nærmere sannheten. Det ville med andre ord ikke bli noen tur i «høyden». Han var til og med negativt innstilt til en tur rundt Li. Og der kunne det egentlig ikke være særlig med is… Det måtte bli en tur på høgjæren. Li i Sandnes er 5-6 kilometer og tar to-tre timer. Fra Toppdal til Steinkjerringå over Synesvarden og forbi Holmavatn og tilbake, er 15 – 16 kilometer. Og det tar tre timer. Selv om det er 700 høydemeter på turen – i «flatt» terreng, og det er god sti, eller nesten vei, så er 5 kilometer i timen bra fart. Denne turen over høgjæren gir god trening. I følge Aftenbladet, skal det være bra med langintervaller, og det blir det en del av på denne ture, om vi går på i bakkene. Det spesielle denne dagen var været. Heldigvis uten nedbør, men med vind – i kulden. Temperaturen var under null da vi startet, og den var ikke mye over null da vi sluttet. Med vinden i ryggen nedover var det greit å gå selv om det blåste opp mot en stiv bris. Vind og kulde er ingen god kombinasjon, og gjengen fra Turistforeningen som kom imot oss, var godt innpakket. Det var bare så vidt vi kunne se øynene. Nå hadde værmeldingen spådd mindre vind og mer sol utover dagen. Og denne gangen fikk de rett. Da vi snudde nede ved Steinkjerringå blåste det alt mye mindre – selv over toppene, og sola hadde meldt sin ankomst. Nå fikk vi vinden i ansiktet og sola bakfra det første stykket på tilbakeveien, men det gjorde ikke så mye. Det ble en fin tur i godt tempo likevel. Utenom gjengen fra Turistforeningen var det ikke mange ute på tur tidlig på søndagen. Mange hadde nok sjekket værmeldingen og lagt turen til litt senere på dagen. Vi møtte likevel en familie på tur. Alle godt innpakket, men også i godt humør. Det er kjekt å møte blide folk på tur.Siste halvpart avturen ble det heller folksomt. Det kom masse folk imot mellom Steinkjerringå og Holmavaten. Og det var også en god del på tur til Synesvarden. Det hadde også en eller annen vært tidligere i uka. På traktor. Med store hjul. Det var skikkelige merker oppover stien mot kommunegrensen. Vi antok at vedkommende fraktet utstyr for nytt gjerde – det lå i hvert fall en del gjerdepåler langs grensen. Broderen mente det hadde gått sent denne gangen, jeg trodde vi hadde holdt «normalt» tempo. Nede på parkeringsplassen viste klokka at vi hadde brukt 3 timer, helt som vanlig. En fin tur med tør sti – men kaldt fra start. Les hele artikkelen

Bynuten – igjen. Værmeldingen hjemme var optimistisk. Det var snakk om bare lite regn, men vind. Jeg sjekket ikke temperaturen. I heia er det snø, og helst vinterlig. Den første snøen pleier normalt aldri å bli liggende. Det kommer ofte noen varme dager etter en kuldeperiode - sånn på førvinteren. Det kunne ikke bli en heiatur denne lørdagen. Da er jo Bynuten et godt alternativ som treningstur. På vei inn mot Sandnes, fikk jeg et glimt av Vådlandsnutane. De var hvite…. Hva med forholdene til Bynuten da? Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre om det også var snø på Seldalheia. Dale – Li? Det var grønt og fint innover langs riksvei 13. Det var ikke antydning til frost på parkeringsplassen. Jeg fikk ta turen oppover og skulle det bli for galt, kunne jeg jo snu. Helt alene ville jeg heller ikke bli. Det sto 3-4 biler på parkeringsplassen, og det var spor oppover mot Bynuten. Likevel møtte jeg bare en jente som kom i mot. Hun hadde snudd da hun så mørke skyer i øst. Og vinden kom fra øst. Jeg fortsatte likevel oppover. I solskinn og uten nedbør. Det var tørre forhold, og egentlig ikke noen grunn til å snu. Oppe i høyden blåste det rimelig sterkt. Det var sikkert opp mot stiv kuling i kastene. På snaufjellet var det vinter. I de siste bakkene oppover ble det is, frost og snø. Og vind. Jeg gikk med vinden i ryggen, og først helt ute ved varden snudde jeg meg for å sjekke været. Kullsorte skyer og snø. Det ble ikke lange pausen ute på toppen. Jeg kjempet mot vinden mot de første bakkene nedover, og kikket mot himmelen. Som ble mørkere, og det begynte å snø. Jeg så for meg «whiteout» forhold, med sterk vind og, mye snø. Nå ble det aldri så ille som jeg fryktet. Men vinden var likevel så pass sterk at jeg festet lua ned stroppene under haken. Jeg var redd hele lokket skulle flagre av. Det hadde ikke vært bra – i sterk vind og rundt null… Jeg var nede på alle fire over de mest utsatte stedene. Med stup til høyre, tok jeg for sjanser. Som vanlig ble det adskillig bedre, og varmere nede under fossen i skogen. Det var likevel en ensom tur. Det er ikke ofte jeg går denne turen uten å treffe folk. Nå er det normalt færre folk på en lørdag i november enn eller på året, men ingen (utenom jenta nokså tidlig) er ikke vanlig. Nedenfor snaufjellet var det for så vidt greie forhold. Ikke snø, lite vind. Og forholdsvis tørt. Nedbøren kom som snø. Noe som er helt greit. Jeg trengte ikke å ha på regnklær, og på den måten fordampet noe av svetten gjennom vindfleecen. Frost oppe og bare 3 grader på parkeringsplassen, det er vinter. Jeg trodde egentlig det var varmere nede. Forskjellen fra snaufjellet med minusgrader kjentes stor. Det var helt uproblematisk å skifte til tørr trøye nede bak bilen. Les hele artikkelen

Sammen med broderen. Søndagsturen gikk i akkurat samme rute som forrige søndag, og med samme følge – broderen, men ellers var mye annerledes. Først og fremt vær og «føre». Det var skodde, regn, sleipt og glatt, selv uten frost. Hele veien oppover mot Topdal og parkeringsplassen, gikk vindusviskerne. Skikkelig drittvær. Det var heldigvis meldt om bedre vær utover dagen. Med muligheter for sol. Været fikk vi ta som det kom, men broderen nevnte for spøk at han jo kunne vente i bilen mens jeg gikk… Denne dagen var det nødvendig å ha med følge for ikke å føle seg ensom. Det var ikke mange andre ute og gikk. Som vanlig ble det en del folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Lite ellers. Det er litt spesielt med tåke. Nå var ikke tåka så tykk at det bød på noe som helst problem, men fra avstand ser den alltid «tykk» ut. Vi hadde stort sett 30-40 meters sikt. Og med stien så oppgått som her, skal det mye til før den forsvinner i tåka. Likevel skal det ikke så mye til før noen blir forvirret, - om de kommer ut av stien. Her er terreng og landskap svært likt over det hele. I fint vær, null problem. For ukjente. utenfor sti, kan det fort oppstå situasjoner. Det var helt tydelig at det var tinvær. Bakken var sorpet og glatt, og vi tråkket igjennom det øverste laget som var tint. Omtrent som å gå i myr. Spesielt på tilbaketuren, fra Holmavatn til Synesvarden, ble det ekstra tungt å gå. Vinden imot, som ikke var spesielt sterk, kombinert med underlaget, gjorde at det krevde mer krefter enn normalt. Grunn til at vi velger å ta denne turen – med vinter og snø i heia, er at den er forholdsvis lang. Den er til sammen 18 kilometer. I heia hadde en tur av den lengden hvert en drøy dagsmarsj. Noen vil muligens antyde at det er flatt på høgjæren. Og de vil ha rett, bortsett fra at turen byr på over 500 høydemeter. Slake bakker, men likevel en god del opp. Turen gir med andre ord god trening for langturer. Nede ved Holmavatn forsvant tåka, og lit lengre mot Steinkjerringa hold det opp å regne. Vi kunne hive av vanter, og av og til lette på lokket, mens vi skled ned bakkene mot Steinkjerringå. Tilbaketuren gikk i samme spor som nedover. Det hadde vært mulig å korte inn på turen, men det kom liksom ikke til at vi snakket om det. Noe vi muligens burde. Det ble tungt på slutten. Både bakken opp mot Synesvarden og, ikke minst, den siste bakken mot parkeringsplassen ble drøye. Det gikk greit å kravle seg over de siste gjerdeklyverne, men jeg var glad for å kunne finne fram noe å drikke ved bilen. Det kan være at vi burde ha drukket saften vi tross alt bar både fram og tilbake, nede ved Steinkjerringå. Uansett hvordan vær og forholdene har vært på turen, har det til nå alltid vært en fin tur. Så også denne. Les hele artikkelen

Dugnadstur til Melands Grønahei. Jeg burde egentlig starte å skrive om turen fra Melands Grønahei til Funningsland. Å komme inn til hytta var ikke «tur», men helikoptertur. Vi, det vil si Egil, Øyvind og meg, skulle inn på hytta for å sette denne i stand til nye gjester. Egil skulle ordne det elektriske, og gjorde det. Vi skulle få på plass sengetøy, og rydde og vaske. For å få inn utstyr og «greier» til hytta, måtte det helikopter transport. Og vi fikk anledning til å få en kjapp og problemfri transport til hytta. Det ble en hektisk halvtime fra vi kom inn, til helikopteret returnerte med varer og skulle ha med ut boss, tomme gassflasker gammelt sengetøy og diverse. Siden vi startet hjemme før fuglene hadde stått opp, kom vi inn til hytta i 10-tiden, og fikk på den måten en hel arbeidsdag på torsdag, og en halv dag på fredag før hjemtur. Det er ikke enkelt å få ordnet landings løyve, og denne gangen måtte transporten skje fra Funningsland i stedet for Kleivaland som er det normale startstedet for turen inn til Melands Grønahei. Vi skulle altså gå fra hytta på Melands Grønahei og tilbake til bilen på Funningsland. En enkel oppgave for vante fjellfolk. De første kilometrene utenfor sti, men fra stølen på Kvanndal på god sti. Jeg har vært med på noen slike turer før, og det er ikke lett å ta seg fram utenfor sti i ukjent terreng. Det tar tid, og krever gode kartkunnskaper. Vi hadde tid, men kartkunnskapene var det verre med. Eller, ikke så mye kunnskapene i seg selv, men det å ta tid til å bruke det vi kunne… Vi rotet oss vekk. Ut f ra hytta tok vi mot nord. Vi skulle følge myrene bortover mot Maridalen, og videre mot Kvanndalen og stølen der. Nå er alle myrer nok så like og det er ikke helt lett å de hvor høyt vi var. For den saks skyld viste vi jo egentlig ikke hvor høyt opp i lia vi egentlig skulle. Det ble litt frem og tilbake, opp og ned, med et lite fall i bratte lia, før vi kunne se ned i Kvanndalen. Tjoravannet og elva ned mot Kvanndalsvannet gjorde at vi var helt sikre på hvor vi var. Å gå til stølen tok bare tid. Det var skikkelige benker på stølen. En ypperlig plass til å se på kartet. Her var vi, og her hadde vi gått, var omkvedet… Jeg sjekket ikke hvor vi skulle. Vi skulle jo bare følge stien. Og det gjorde vi – i feil retning. En enkel sti å følge. Det hadde gått folk og sauer tidligere på dagen. Nå kunne vi sette opp farten. Men i den bratte bakken mot Liarstrandvannet, gikk det endelig opp for oss at vi var på feil sti. Og tok mot nord for å finne den riktige. Før vi kom så langt, fant vi en annen sti. Godt nødlet og i riktig retning. Egil tok en sjefsbeslutning. Vi fulgte denne over Kurvabrotet, ned mot Olaslått-tjønnet og videre ned Daudardalen til Liarstølsvannet. Som vi måtte rundt før vi kunne ta fatt på siste bakken ned mot bilen. Vi valgte selvsagt feil side av Liarstølvannet, og fikk pent gå noen meter ekstra… Stien fra Kurvabrotet og nedover, var enkel å følge, og det var bare enkelte plasser som bød på litt vansker. Det var noen trær og steiner som sto i veien… Og noen bratte lier som måtte forseres. Vi kom – velberget – ned. Les hele artikkelen

En litt uvanlig morgen - nesten perfekt. Denne gangen handlet det om været. På turen innover mot Blåfjellenden, om det ville bli mer regn og om værgudene ville hive torden og lyn i hodene på oss. På vei tilbake – ganske annerledes. Da var det mer spørsmål om «Hvor varmt blir det? At det skulle bli tur, og at broderen skulle være med ble tidlig klart. Broderen er fortsatt delvis i arbeid, og kunne derfor ikke dra oppover før litt ut på ettermiddagen fredag. Vi planla og bli til lørdag. Vi ville neppe bli alene denne fredagskvelden. Det var egentlig mer et spørsmål om hvor sent kommer de siste? - De kom sent… Vi måtte først komme oss inn til Blåfjellenden. Og det tar jo tid. To-tre timer for de aller fleste. Det regnet på vei opp mot Hunnedalen. Det rant lystig i bekkene nedover liene. Og der det normalt er noen sildrebekker var det nå fosser. Det kunne bli en våt affære innover. På parkeringsplassen var det litt yr. Og det var små flekker av blå himmel. Kanskje det ikke ble så ille likevel. Det ble riktig greit. Ikke opphold, men det lille av nedbør vi fikk over oss, kom bakfra og plaget oss ikke noe særlig. Torden og lyn – ikke så mye som et lite smell. Nå er det likevel ikke den helt store opplevelsen å gå innover med våte bukser og svett bluse. Det blir både klamt og vått, med gore-tex`en på. På hytta var det alt kommet en del folk, og flere meldte sin ankomst etter hvert. Vi ble 20 stykker totalt. Fra mange land – 3 irer, 2 fra Canada en amerikaner og en fra Indonesia. En broget forsamling. Kvelden ble kjekk – som vanlig. Sent om kvelden - natt, kom de siste inn til hytta. Med lykt 25. juni. En av disse er på Fjellforum, og hadde lest bloggen... Nå er det alltid noe som må ordnes. Denne gangen måtte broderen ta de vanlige jobbene, som å lage frokost vaske opp, koste og vaske hytta. Han gjorde en skikkelig innsats, mens jeg gjorde andre nødvendige ting. Det spesielle denne morgenen – det som skilte den fra så mange andre, var været. Det var temmelig annerledes enn fredagens. Noen få små skyer, nesten vindstilt, god temperatur, med andre ord, sol og sommer. En skikkelig fantastisk morgen. Slik de beste morgenene bare kan være. Det var liksom ingen ting å klage over. Det tok ikke lang tid før vi likevel syntes det ble vel varmt. Jeg hadde ikke med kortbukse. Det ble varmt med lange gore-tex bukser. Jeg var fristet til å gjenta et stunt fra noen år tilbake – å gå i bare bokseren tilbake til Hunnedalen. Men med et slik vær ville det ganske sikkert være mange folk i heia. Det ble til at jeg gikk i langbuksa. Det tok ikke lang tid før vi møtte de første dagsturistene. Akkurat ved vadet, der vi gik på steinene over – uten problemer. En av de som kom imot, vasset over med skoa i hånden. Lengre nede kom det også kjentfolk, og det ble selvsagt en liten drøs. Helt nede møtte vi fire på dagstur. Selv om vi ikke traff mange som skulle til hytta, vil den ikke stå tom – alle sengene som kan bestilles var opptatt. Les hele artikkelen

En tur litt utenom det vanlige. Selv pensjonister jobber – inne i mellom. Etter noen timer på jobb og med godt vær hjemme, kom spørsmålet om tur. Bestyrerinnen har vært med på noen onsdagsturer. Jeg foreslo en tur på høgjæren – en gjeng ledet av en gammel kjenning Kjell Arild Nummedal og «Fjell-vandring.net» skulle ta en runde. I første omgang ble forslaget nedstemt. Like etter «avstemmingen» kom meldingen: vi blir med gjengen på tur… En kjapp tur til Holmavatn og der ventet en ganske stor gjeng, om ikke på oss -så i hvert fall på å komme i gang. Været var det rette for en tur. Litt vind, ikke for kaldt, sol og skyer. Høy himmel og god sikt. Det var bare å nyte det – på en onsdag. Gjengen la ut i et hurtig tempo. Her ble det ikke spart på krefter. Eller er det oss som begynner å kjenne årene tynge? Retningen var mot «Kjerringå». Det var visst noen som ikke hadde sett statuen inne på heia før. Det ble en liten stopp ved «steinkjerringå» for å skrive seg inn i boka. Bestyrerinnen mente vi fikk ta ut i rolig tempo, for å komme litt på forkant. Gjengen fulgte raskt på. Ingen lange pauser her. Bortover flyene mot Synesvarden fikk jeg anledning til å bli nærmere kjent med andre i turfølge. Hyggelig med følge, og det er alltid anledning til å lære noe nytt. Noen sitter alltid på kunnskap om fugler eller blomster som jeg ikke har. Fortsatt i rask gange nådde vi opp til topps på Synesvarden. Der ble det en ny liten pause og det ble tatt det obligatoriske fellesbildet. Det ble litt kaldt i vinden øverst, men stoppen ble ikke så lang at det gjorde noe. Fra Synesvarden går det stort sett nedover. Enkelt og greit. Det gir ennå bedre anledning til å bli kjent med andre. Nedover mot Holmavatn ble det en raddel rundt Madland og Madlandheia. Skikkelig hyggelig – tiden og bestyrerinnen gikk fort. Jeg måtte gi gass for igjen å kunne ta følge med «sjefen». Det viste seg selvsagt å være unødvendig, hun hadde funnet kjekt følge og praten gikk livlig. Turen gikk fort. Det var skikkelig hyggelig å treffe gjengen fra Fjell-Vandring.net. En gjeng både av unge og gamle – alle i godt turhumør. Takk for turen. Les hele artikkelen

Langs Jærkysten. Værmelding er en fin ting. Etter å ha meldt om finvær, null regn, lite vind, sol, men litt kalt i lengre tid, hender det at bestyrerinnen finner ut at hun vil på tur. På fredagskvelden ble det gitt klar melding om at det måtte bli tur på lørdagen. Helst langs sjøen, fra Hå til Varhaug for eksempel. Kjekt det, og det kunne for så vidt passe greit med en tur nede i strandkanten. Jeg tok kontakt med broderen, og han ville ta opp turforslaget med sin frue. Planen for søndagen ble også luftet med svoger og svigerinne på fredagen. Søndagsmorgen ble det klart at vi ville bli 6 stykker på turen. Det var også enkelt å fastslå at turen måtte starte på Hå gamle prestegård. Og at v i måtte ha transportmulighet fra Varhaug tilbake til Hå. Resten av opplegget lå mer i tåka. Hvor mange som skulle gå begge veier, om noen, og hvor vi skulle treffes. Hvilken bil som skulle stå igjen. Ikke alle kunne kjøre alle bilene… Logistikken kom på plass, men ikke uten en viss forvirring og diskusjon. Jeg så ikke syn på en skitur. Legger og lår var stive og vonde etter lørdagens tur. Det var ikke helt enkelt å krølle seg inn i bilen, men humøret steg adskillige hakk etter som hele gjengen kom sammen på Hå. Været var usedvanlig samarbeidsvillig. Sol, lite vind og temperaturen steg etter hvert til over null. Turfølget var på samme måte samarbeidsvillig. Det gikk greit fra start. Vi holdt et mer enn greit tempo. Alle hadde likevel pust nok til å holde praten gående. Fint vær, godt selskap, flate veien og skikkelig fin natur, hva mer skal til for å ha det bra? Det gikk fort og lett over Komedelen og ned til Reimebukta. I hvert fall syntes jeg det. Ved sjøhusene, nede i vannkanten er det laget sitteplasser og bord. Vi hadde omtrent gått halve turen. En pause var på sin plass. Vi skremte antakelig vekk et par som hadde slått seg ned her, men forhåpentlig vis ikke for brutalt. Når bestyrerinnen er med på tur, er det obligatorisk med kaffe og kjeks. Og prat. Det var mulig med en skikkelig pause denne gangen, for sola sørget for passe varme. Videre nedover mot Varhaug, måtte vi ta det litt mer forsiktig. Sola hadde tint det øverste laget, og gjort det skikkelig sleipt. Det var noen lange spor et par plasser, men heldigvis var det ingen av oss som skled ut. På Varhaug ble det tatt midlertidig farvel med damene. De satte seg i bilen for å kjøre tilbake. For oss ble det å gå. Nå var vi ikke alene. Det var mange andre på tur, og med folk foran, blir det lett litt høyt tempo – for å komme forbi, selvsagt… Det gikk greit unna, og det tok ikke så veldig lang tid før vi atter var ved Reimebukta. Der sa broderen fra om at vi nok måtte ta det litt med ro. Han har skulket treningen en del i det siste. Hytteprosjektet krever sitt. Det ble ikke så veldig mye roligere videre, og jeg tror vi alle var glade for å se Hå gamle prestegård dukke opp bak neset. En kjekk søndagstur i godt selskap, og med et skikkelig bra vær. [E1] [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Uten vinter. Så var det endelig tid for en vanlig lørdagstur. Det har faktisk vært et par uker uten. Det ble selvsagt oppveid av fottur hver dag i «ferien.» På denne tiden av året er været mer viktig enn ellers. Været legger sterke føringer for hvor turen kan tas. Vind og frost, eller drittvær – tinvær og regn, kan hindre at det blir tur. Ikke denne lørdagen. Forholdsvis tørt. Forholdsvis varmt. Lite vind. Fare for solgløtt… Det er egentlig så bra vær som det blir på denne tiden av året. Og siden jeg helst tar turer oppe i heia, og ikke så mye toppturer, passer det bra med en tur rundt Li. Det blir liksom den «beste» treningsturen på vinterstid. Et par-tre timer i terrenget, og det er så avgjort ikke lettgått, med småbakker og en skikkelig stigning, gir godt grunnlag for «heie»turer. Siden værgudene denne uken var så smått gavemilde, gikk jeg og gledet meg til turen. For en gangs skyld holdt værgudene og værmeldingen hva den så gavmildt hadde lovet. Det ble en vintertur uten vinter. Jeg så en liten flekk med gammel is en plass, det var alt. Turen gikk i skjortearmene, selv helt øverst var det ikke nødvendig å hive på mer klær. Noe på hode og fingrene – se det er en annen sak. Det ble jo litt kjølig sånn helt øverst. Lørdagsmorgen var det ingen grunn til å dra ut avgangen. Alt rundt 10 var jeg på vei innover mot Sandnes. Det er normalt på sommeren, men nå på vinteren blir det litt senere avgang. Selv om været var bra, så manglet det ikke på vann. Alt regnet siste uken, hadde ikke nådd havet, noe var fortsatt på vei. Bekkene var store. Jeg savner ikke akkurat andre mennesker på disse turene rundt Li i midten av Sandnes. Det forundrer meg likevel at ikke flere tar turen. Det er en del som løper, og noen få som går. Denne lørdagen traff jeg tre karer som kom fra Li og ville til topps for så å ta ned bakken mot Bymarka og Li. Jeg traff de samme karene på andre siden av toppen – de på vei opp og jeg på vei ned. På toppen var det noen stykker, som hadde kommet opp veien, og litt lengre nede, under Dalevann ble jeg stoppet av et par som spurte om jeg hadde kommet helt rundt. Det kunne virke som de var på sin første tur i området. Siden jeg hadde startet tidlig, var det fortsatt mange timer til det ble mørkt, jeg hadde ikke problemer med å anbefale hele runden. Denne runden ble litt spesiell på flere måter. Alt fra start, ble det til at jeg satset i bakkene, og prøvde å holde farten opp på flatene. Det er lenge siden jeg har forsøkt meg på et slikt stunt. La meg bare si at pulsen i den lange bakken fra Bymarka til topps ble «tung». Pulsen kom nok helt opp et par ganger. Og hva tjente jeg av tid på dette? Omtrent ingen ting. Antakelig noe over 5 minutter på hele runden, selv om det er vanskelig å sammenlikne forskjellige turer. Det gir likevel en egen tilfredshet å gi på litt, og fortsatt kjenne at det er mulig. Resultatet i forhold til å «ta det rolig» står ikke i forhold til innsatsen. Og så tar det mange dager før kroppen igjen kjennes grei. Nei, slike ting får overlates til ungdommen. Men problemet er jo at jeg føler meg som en ungdom en gang i blant…. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Søndagstur i varme - i "syden.". Ferie – som pensjonist? I hvert fall når ferden går til Kanarieøyene. Midt på vinteren, og til sol og sommer. Meningen var å gå tur. Soling og slikt, fikk vi ta etter som. Det ble derfor ikke tur på reisedagen, lørdagen. Dagen ble tilbrakt på flyet nedover. I løpet av kvelden ble det lagt planer for morgendagen. Den norske klubben har en utflukt hver søndag, og det ville, ifølge vår kjentmann, være greit om vi hev oss på dette opplegget. Siden gjengen vi var sammen med, alle er turmennesker, måtte vi selvsagt først gå ned til sentrum av Puerto Rico, for så å gå opp samme vei. En rundtur på nesten en time. Bortsett fra at en del av «følgene» valgte å vente på at vi skulle komme opp igjen. Det kunne fort nta en time opp og ned, men for nordmenn er slikt bare en liten påplussing. Nede i Puerto Rico – i senteret var det samlet en god gjeng. Og presis klokka 10 satte vi i gang. For lokalkjente, tok vi opp «nyedalen» og mot norskeplassen. Fra hotellet og til norskeplassen gikk vi en enkel rute. Stien gikk på en «hylle» med noen få brekker. Helt uten utfordringer, utenom varmen. Det var sommer og sol, selv om det blåste litt. Yr hadde meldt om 23 grader, og det var antakelig adskillig mer i lien mot sør og i le for vinden. Helt kjempebra selvsagt, men varmt…. Turdeltakerne var en gjeng fra den Norske klubben og oss, samt en del andre som også hadde hevet seg på en søndagstur. Det som skilte denne gjengen fra en vanlig fellesturgjeng hjemme, var tempoet. Her gikk det unna, også i bakkene. Det var tydelig at alle var vante turgjengere. Og vi var så avgjort ikke de eldste – alle var sannsynligvis pensjonister. Rett og slett imponerende. Og de som tenker på å slå følge med Den Norske Klubben en søndag, ligg i trening, her går det unna. (Ikke så veldig fort, men jevnt høyt tempo, og det krever trening.) Fra hotellet «Natural Park» til norskeplassen gikk vi på omtrent en time. Denne timen langs en «dal» og i flokk og følge var virkelig en fin og kjekk tur. Landskapet var selvsagt ikke som hjemme, men å gå slik på fin sti, med litt fremmed utsikt, var så avgjort verdt å få med. Norskeplassen var og en overraskelse. Det var virkelig en Norsk plass. Mange folk – eller rettere – mange pensjonister. Og omtrent alle norske…… Det var ikke vanskelig å forstå navnet. Norskeplassen er et knutepunkt, det er mange stier fra flere steder ved kysten, som kommer opp her. Og det er liksom her turer innover «heia» starter. Denne dagen skulle vi «snu» for bare å gå ned igjen. Nedturen gikk tilbake til Puerto Rico, og for noen ble det ned den enkleste ruten – langs grusvei til skikkelig vei. For oss andre, ble det en bratt nedtur. Stien er kalt «røret» og navnet kommer av at stien delvis følger et gammelt rør. Her var det lagt ut tau i et heng – alt for tynt, men antakelig til hjelp for noen. Men bratt var det, og vi tok det med ro nedover. Løs grus kan lett gi overraskelser. Vel nede «røret» var det å gå et godt stykke tilbake til sentrum av Puerto Rico. Det gikk ca. en time ned. Og her ventet en ny overraskelse, søndagsmøte i Norskeklubben, med sang og halvliter – for min del Pepsi Max. Etter allsang og halvliter, måtte vi ta turen opp til hotellet. Alt i alt så gikk det tre en halv time for oss. Mer enn greit som søndagstur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Gjøk, Grepplyng i blomst – og meg. Værgudene, eller hvem som nå bestemmer været, er ikke alltid like enkle å forstå. Søndag var det grisevær. Onsdag, sommer og sol – i mai. Uavhengig av forpliktelser – sosiale eller andre, med et oppsett som denne onsdagen, måtte det bli tur. Sol fra skyfrihimmel, god temperatur og lite vind. Så nær det perfekte som det er mulig å komme. Og en rundtur i Madland hadde en stund stått på ønskelisten. Jeg var så heldig å få til en tur i fjor, i omtrent samme været og med omtrent de samme forholdene. Det fristet sterkt til gjentakelse. Selv med 10 grader fra morgenen av, var det bare å finne fram sommertøy. Kortbukse, lett ullbluse med korte armer. Etter å ha vært innlåst i Gore-Tex hele vinteren er det mer enn greit å få på andre filler. Og det går faktisk fortere med kortbukse og bluse i fint vær… Jeg var tidlig oppe, og ute av huset før ni. Bare litt over halv ti, hadde jeg sekken på ryggen og var klar til å ta fatt på bakkene opp mot Vådlandsnuten. Det gikk greit i bakkene. Det er ikke alltid like enkelt å holde en fart som gjør at det «bare» går passe fort, men det er ofte «passe» fart er det greieste. Det var kjekt å være på tur i Madland. Et stykke langs Fisketjønn, gol gjøken. For første gang i år - for meg. Det er sommer….. Det lå riktignok noen fenner i nordhellingene, rester av vinter, men jeg krysset bare en fonn på hele turen. I le for vinden ble det varmt. Selv helt oppe på toppen av Vådlandsnuten var det ikke nødvendig med ekstra tøy. En behagelig nedkjøling. Og helt på toppen kom dagens andre sommertegn. Jeg fant Grepplyng blomster. Nå må det innrømmes at jeg leter hvert år etter denne spesielle planten, som for meg er sommertegnet. Den finner jeg bare oppe i høyden – i heia. Med grepplyng i blomst, har sommersesongen startet. Den første kilometeren nedover mor Rolighetsdalen er ikke helt grei. Det er merket, men ikke særlig oppgått sti. Ved Rolighetsvannet og videre mot Hanklatjønnå, kommer stien inn på en gammel driftevei. Her gikk sauedrifta i gamle dager. Og det merkes, svært greit å gå, og jeg er i hvert fall aldri i tvil om at stien går på rett plass. Det kan se ut som om den går unødig rundt et par plasser, men jeg ville i hvert fall ikke forsøke å korte ned ruta. De neste kilometerene går i vekslende heiaterreng. Nettopp slik jeg liker det. Fjell rundt, knauser og bakker, vann og myr. Med blå himmel og grei temperatur, ble turen over denne heia, skikkelig fin. Det er nesten synd å forlate heia i slikt vær, men for å nå bilen må jeg ned Maribakken og over flyene mot Fisketjønn. Det ble etter hvert merkbart at jeg hadde vært på vei i opp mot tre timer. Det var fortsatt noen kilometer igjen, og jeg lurte på om jeg skulle ta en pause. Det ble det ikke noe av – det er helt greit å gå videre når bilen ikke er mer vel en halvtime vekk. Det siste stykket langs Fossebekken går på godt opparbeidet drifteveg. Det er en del slike «kulturminner» rundt om, og jeg synes personlig at det er greit å bli minnet på slitet i gamle dager. Vi har det greit, og i hvert fall på en dag som denne – sol sommer og skikkelig gode forhold for tur. Les hele artikkelen

Ikke en riktig turrapport, men likevel på tur. Påsken på Blåfjellenden, sammen med arvinger og barnebarn. Det er alltid kjekt å se hytta dukke opp. Endelig framme – til en tom og kald hytte. Forresten, ikke helt tom. Det var sekker og esker i hauger, både i skuten og inne i hytta. Dette var dopapir, sengetøy, mugger, fyrstikker, salt/pepper, havregryn, nye spill - til underholdning for gjestene, og mye mer. Alt som trengs, eller muligens trengs, for å holde hytta i fin stand, og for at gjestene skal finne det de forventer å finne… Det er bare denne ene gangen i året det er mulig å få med «greier», så her gjelder det å ta med det meste. Alt dette ventet på oss som passer på hytta. Nå var det ikke bare arbeid som ventet oss denne påsken. Min datter hadde også bedt om å få bli med på påsketuren dette året. Nå er det dessverre ikke like enkelt for jentungen å komme seg inn på ski, så vi fikk ordnet oss med transport. De ville komme dagen etter oss, og bli noen dager. Det gledet vi oss til, både bestyrerinnen og jeg. Men først måtte det gjøres en jobb – med å få på plass alt det som lå i esker og sekker. Det er egentlig greit at det ikke var andre på hytta, for sånn opp-pakking betyr et syndig rot. Til alt er på plass. Mandagsmorgen ble det som vanlig frokost – denne gangen med oss ventende på «gjengen» som skulle komme tidlig. Og «gjengen» kom. Med liv og ståk i stua. Ungene for opp og ned – ut og inn. Det ble helst litt uvant leven. Det ble noen skikkelig hyggelige dager. Det er virkelig kjekt å spise frokost med familien – å ha god tid til det meste. Middager i fellesskap rund bordet, Lunch på samme måten. Det er mange, skikkelig mange, år siden jeg har spilt sjakk, men det var kjekt å få tatt i bruk det virkelig fine sjakkspillet som kom opp med varene. Kveldene, etter at de minste var kommet i seng, ble tilbrakt med gammeldags «underholdning – kunnskapsspørsmål. Nå dro voksne barn og barnebarn tidligere enn oss. Vi merket godt at det ble stille, og litt ensomt i hytta. Det ville gå et par dager før vi skulle spenne skien på oss for å ta fatt på hjemveien. Til torsdag hadde det bare vært 4 jenter innom – utenom oss. Til den tradisjonelle komlemiddagen på skjærtorsdag fikk vi besøk av tre ungdommer. Gamle kjente, de hadde spist komler hos oss før. På fredag kom det et par og to gutter. De fikk også servert komler. Restene gikk til dodraugen… I løpet av påsken fikk vi lagt på sengetøyet. Det er nærmere 50 sett å få på plass. Jeg kan garantere at de som ordner hotellrom ikke har en fysisk lett jobb. Natt til lørdag blåste det. Litt mindre på morgenen. Heldigvis uten nedbør, men da værmeldingen varslet stiv kuling utover dagen var det noen som fikk farten opp. Det ble kjapt vasket og ordnet. Rundt 10 var vi klar til å gå. Les hele artikkelen

Hjemtur Lørdagsmorgen stilnet vinden, som hadde gjort det vanskelig å få sove om natten. Det var overskyet og et flatt lys. Det så ut som om det ville være greit å komme seg hjem etter 5 lange og herlige dager på Blåfjellenden. Opp rundt 7, for å få en siste morgen med fred og ro på hytta. Jeg starter vanligvis tidlig. Det er helt greit å sitte helt for seg selv, lytte på radio, med en kopp te, en kjeks og god tid – før frokost. Det ble tid til en sudoku. Klokka nærmet seg åtte, og på radioene kom værmeldingen.. Slutt på freden. Det var ikke måte på vær – her la de ikke fingrene imellom. Det ville bli kuling, opp mot stiv kuling utover dagen. Over 20 meter i sekundet er ikke morsomt, om du må frem. Heldigvis skulle det ikke komme nedbør. Oppholdsvær er greit, da kan det egentlig blåse en god del før det blir skikkelig utrivelig. Nå er det en hel del ting som må på plass før avgang. Hytta må ryddes og vaskes. Jeg har også ansvar for å få med meg «oppgjør» fra safen. For «tilsyn» er det ikke mulig å bare stikke av, hytta må være på stell. Bestyrerinnen sov fortsatt. Den roen varte ikke lenge. Sammen fikk vi kjapt på plass det meste, inklusiv en vanlig frokost. Rundt ti var vi klar for å ta avgårde opp bakken mot Leitevann. Skiene hadde stått i skuten – ubrukt i hele påsken. Nå var det på tide å spenne på. Heldigvis har vi begge smørefrie ski. På føret som vi hadde lørdag, var det riktig. Det hang oppover, og det var fortsatt så vidt glid på flatene. Det var bløtt, selv helt opp i høyden. Bløt nysnø oppe på gammel skare – typisk påskeføre. Bakken opp til Leitevann er, etter vår mening, både lang og bratt. Det tar tid å komme opp. Og selvsagt er det brattest helt øverst. Vinden kom fra sør. Nede i dalen kunne vi kjenne det blåste, men ikke over en bris. Vi merket omtrent ikke vinden oppover – bakken er mot sør. Det blåste selvsagt over toppen, men ikke over stiv bris. Nede på Leitevann var vinden ikke et problem i det hele tatt. Litt bris i mot… Problemene begynte i nedoverbakkene. Og det er ikke noe spesielt for denne turen. Det er en gang for alle slått fast at vi – bestyrerinnen og jeg – ikke kan gå på ski. Spesielt i nedoverbakker. Det er enklere og gå på beina. Denne gangen hadde jeg ski på beine, og ikke i hendene, nesten hele veien. Helt uten problemer var det ikke. Det var jordmørke så det holdt. Det var vanskelig å se om verden gikk opp eller ned, om det var flatt eller bratt bakke foran skituppene. Heldigvis så komme erfaring til hjelp. Det blir enklere med årene og jo flere ganger jeg går de samme sporene. Vi kom ned til veien og bilen. Stil er ikke et spørsmål, bare om vi kommer fram. Det er vemodig å stå langs veien og vente på å komme over. Påsken er over, og det er et helt år til neste gang. Det er ikke lenge til vår og sommersesong, det får være trøsten. Les hele artikkelen

Tre timers trav. En tur på høgjæren kan neppe beskrives som klatring. Det er forholdsvis flatt. Det er god sti, og det godt merket. Selv om det ikke er merkbart mye bratte bakker, er det noen kneiker som får pumpa i sving og pusten på topp, - om du tar i aldri så lite. Jeg tar i aldri så lite, og får systemet i gang for det. Etter som det er blitt mer riktig med oppslag i historiebøker enn å kikke på kalenderen, trenger kroppen tid – lengre tid – for å bli varm. Det er god anledning til å bli varm, opp første bakke fra parkeringsplassen ved veien. Denne dagen var det ikke regn, lite vind og nesten sol. Helt forskjellig i forhold til forrige tur på samme sti. Gode forhold gir ofte anledning til sette opp farten. Og med litt overskudd (ingen tur på fredagen) blir det greit. Bakkene var egentlig ikke en utfordring, det gikk i dansesteg oppover. Et tydelig tegn på «overskudd». I elendig vær forrige lørdag, traff jeg folk hele veien nedover mot Holmavatn. I et skikkelig godt turvær – ikke for kaldt, ikke for varmt, tørt, nesten sol, var det ikke en kjeft før nesten helt nede ved misjonssenteret. Da ble det til gjengjeld folksomt. Det var en masse ungdom på tur, med sekk og utstyr. Det så nesten ut som om de fleste var på en heldagstur. Nedover fra Synesvarden mot Holmavatn hadde det gått i et bra tempo. Med folk foran og noen jeg nettopp hadde gått forbi, var det heller ikke mulig å holde igjen mot Steinkjerringå. Det var bare å stå på. Ved gangsteinene over myra på vei mot Kjerringå, ble jeg «hindret» av en storfamilie. Det var unger, foreldre og antakelig besteforeldre. Den minste ungen bestemte farten over gangsteinene. Det gikk selvsagt, og fullt forklarlig, sakte. Alt for sakte, for en utålmodig pensjonist. Det ble hopp og sprett fra stein til stein i myra. Det må ha vært et underlig syn å se gamle folk jumpe rundt på den måten. Pensjonister skal vandre sakte på god sti, med stokk, til nød i følge med andre, med stokk… Det står antakelig i fjellvettreglene, men jeg har aldri sjekket. Innerst inne er det vanskelig å forstå at årene har gått – så fort. Det er i hvert fall umulig å godta at kropp og krefter ikke er som i ungdommen. Heldigvis. For i tyve og tredeveårene, var jeg ikke i samme form som jeg er i dag. Det kan nok være at kondisjonen er noe dårligere, men når det kommer til utholdenhet, er det stor forskjell. Jeg vet helt bestemt at jeg i gamle dager, var temmelig «kjørt» etter en langtur på 3-4 timer. Og det gikk noen år før jeg kunne ta ut både lørdag og søndag – uten å kjenne det godt på mandagen. Og jeg nådde steinkjerringå i fin form. Litt saft og noen bilder, og så var det bare returen igjen. Det ble fort klart at den gode følelsen jeg hadde hatt på vei ned, skyldes vinden, som jeg hadde hatt i ryggen. Med sol i ansiktet bør det jo bli en god tur. Vind i mot, sol bakfra, gir ikke helt de samme. Det gikk uansett greit å komme tilbake. Fra Synesvarden og mot parkeringsplassen er det en lang slak bakke ned – før den siste bakken opp. Det har ofte blitt småspringing nedover her. Slik var det også denne gangen. Selv om det ble tung pust og høy puls i siste bakken, var det ikke vanskelig å si at turen hadde gått greit… Les hele artikkelen

Is og kulde, men fine motiver. En tur rundt Gruda er ikke noe å skrive hjem om. Ei heller en rapport, men det finnes unntak. Det er blitt mange turer rundt Gruda. En vanlig onsdagstur. Og etter hvert har jeg sett at turen går kjappere enn før. Og jeg håper selvsagt det skyldes at jeg er blitt i bedre form. Så det er ingen grunn til å slutte med å ta e n tur på onsdagene. Og hvorfor da ikke Gruda? Turen er så pass kort, ikke stort mer enn vel en time. Det finnes omtrent ikke bakker. Og mye av turen går på asfalt. Vei eller sykkelsti. Onsdag og tur. Helt greit, men hvorfor skrive en rapport? Været….. Det var en kald natt. Sol fra morgenen – sol over hvite vidder og marker. Knall blå himmel. Lavt motlys som gir mange fine motiver, og ikke minst litt «natur». Det var fortsatt en kald dag… Hjemme ble det utover formiddagen nesten levelig, med bare – 5 grader. I skyggen på nordsiden – ved Grudavannet var det fortsatt svinkaldt. Minst -10-11 grader. Det er ikke vanlig på Jæren, selv om det forekommer en gang i blant. Det er også sjeldent at snøen knitrer under skoene, det opplevde jeg i dag. Og snøkrystaller som glimtet i sola. Og sola fortsatt bare så vidt over horisonten – selv midt på dagen. «Pent» er et dekkende ord… Og det er verdt å få med i en rapport. Hva med «natur»? Gruda er først og fremst kjent for sitt rike fugleliv. Vannet og våtmarkene rundt er stoppested for fugler på trekk fra nord mot sør eller motsatt… I dag var det sangsvanene som laget liv. De kunne høres lenge før jeg kunne se vannet. Flere store flokker kom seilende forbi meg. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor de blir kaldt sangsvaner. Et syndig leven. Men kjekt er det å se fugler fly i formasjon, selv midt på vinteren. Turen rundt gikk greit den. Jeg brukte nok en del lengre tid enn forrige gang. Hovedsakelig firdi jeg stoppet opp og tok bilder. Vel hjemme satt jeg meg ned for å se gjennom bildene fra turen. Ikke alle – langt fra alle – var så «gode» som jeg håpet. Det ble likevel nok brukbare bilder til en rapport. En tur rund Gruda i kulden, fikk meg til å tenke på «gamle dager» - før min tid. Det meste av varmen, den gangen, kom fra torv. Torvmyrene var for mange den eneste plassen de kunne finne brenne. En «torvbe» var forutsetningen for å få varme i huset. Hadde folk ikke sin egen torvbe, kunne de skjære torv på kommunens eiendom. Kommunen kjøpte opp torvmyrer for dette. I dag «høstes» skogen som ble plantet for nesten hundre år siden. Det ligger en stor stabel med stokker i nordhellingen, og fortsatt står det en del gran rundt om. Men de må nok ned mesteparten. Vi får håpe det blir plantet nytt. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Fortsatt sol og kulde. Denne søndagen ville bestyrerinnen være med. Det ble egentlig klar alt på lørdagen. Da broderen ringte søndagsmorgen, ble det også fort klart at hans frue –, Bjørg også kunne tenke seg en tur i finværet. Hvor turen skulle gå, var det lite diskusjon rundt. Damene ville gjerne ha en litt kortere tur enn det vi – broderen og jeg, helst så. Dette kunne lett ordnes ved at vi sammen tok turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Med sola i ansiktet og vinden antakelig bakfra. ville det bli en både kjekk og grei tur. Så kunne vi spreke pensjonister, ta turen tilbake – i vårt tempo. Det ble litt mer forberedelser enn normalt for turen. Merkelig nok dukker spørsmålet om hvem som skal kjøre og hvor. Selv med, mange års erfaring må det en runde med dette før alle er enige om hvor vi skal treffes. I tillegg blir det laget kaffe for turen. Selv holder jeg meg til varm saft på vinteren. Det vil si jeg har kokende vann og saft på en aluminiumsflaske med trekk. Da er saften som oftest klar til å drikkes ved pausen halvveis. På Hå var det ikke mange bilene. Vi så et enslig menneske som også var på tur, eller var det helst lite folk. Litt underlig i det fine været. Kan hende folk mener det kan være glatt?. For vår del ble det en grei start. Trekken som kom fra nord, gjorde det kjølig helt i starten, men rundt fyret, med sola i ansiktet ble det skikkelig bra. Og vi kunne konstatere at det ikke er glattere med snø og is og kuldegrader – 8-10 sådanne, enn med sorpe og regn. Det gikk helt greit å komme fram. Det er litt spesielt å gå sånn over snødekket mark. Det er ikke skikkelig vinter, en heller ikke grønt. I heia ville dette bli kalt barfrost. Myrene er frosset, men bekkene er fortsatt åpne. Hele veien nedover – sørover mot Varhaug gikk jeg og ventet på «folk». Det kom folk i mot, og kommentaren gikk på at «dette er en fantastisk dag». Men ikke mange, jeg hadde ventet adskillig flere. Det var nok en del som gikk tur, og mange i forhold til det vi normalt treffer på i dårlig vær. Da er vi ofte alene. Uansett er det kjekt på tur, og mangel på andre ødelegger ikke akkurat turen. Damene sa takk for seg ved bilen nede på Varhaug. Vi fikk en liten pause, men startet raskt på returen. Broderen hadde jobbet dagen før, og var usikker på om det var greit å ta en så pass lang tur som fram og tilbake. Han mente vi fikk ta det med ro. Vi klarte å holde et litt rolig tempo en god stund, men fra halvveis og inn ble det i vanlig tempo. Det vil si at det egentlig går raskt unna. Først det siste stykket før Hå gamle prestegård, kunne vi kjenne at det var vinter og kaldt. Til da hadde vi hatt en skikkelig fin tur, selv om sola kom delvis bakfra. En fin tur i fint vær. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Søndagstur eller treningstur? Hvor lang må en tur være for at det skal regnes som en tur? Må det være bakker? Eller er det termos og sekk som avgjør? Det siste halve året har det vært hindringer for langturer - achillesen har skapt vansker… Det er på tide å utfordre situasjonen - etter et halvt år. Nå har det blitt en god del turer. Spesielt i det siste. Fint høstvær får ta en del av skylden. Det har på mange måter godt greit. Det virker som om treningen har gitt resultater, og at foten endelig begynner å bli i god gammel form. Jeg har til nå ikke lagt ut på de lange slake turene der det er mer snakk om å gå enn å komme seg opp og ned. På høgjæren har jeg kortet ned den vanlige turen, ofte i god selskap med andre, men - kortere. Etter en tur i heia fredag-lørdag ble det spørsmål om hvor søndagsturen burde gå. Værmeldingen bød på vind og mulighet for regn, Ikke mye regn og ikke sterk vind, men… Tre timer på god sti i bra fart? Det passet både for broderen og for meg. Nok en tur på høgjæren. Denne gang med start fra Tovfdal, til Synesvarden, videre til Holmavatn og så til Steinkjerringå. Og så samme vei tilbake. Uten å ha målt avstanden spesielt nøye og uten å ha kikket for ivrig på klokken, så er dette en tur på 15 kilometer og den tar rundt tre timer. Det vil si 5 kilometer i timen i terreng - så avgjort ikke helt samme farten som på vei, men heller ikke farten i heia. På vei blir det (kravet til marsjmerke) 7 kilometer i timen, og i terreng ofte ikke mer enn 3 kilometer. Avhengig av sekk og bakker - selvsagt. Så turen går i bra tempo og den er lang nok. På parkeringsplassen kledde vi oss for regn. Det kom noen skikkelige byger tidligere på dagen og i vest var det mørke tunge skyer. Etter hvert som vi kom inn i terrenget fikk vi skyene nord for oss og i sør/vest ble det lysere. Vinden var imidlertid så pass sterk at det ble kaldt om ikke jakken var lukket. Nede ved Steinkjerringå tittet sola fram og på vei tilbake med sol og vind i ryggen ble det varmt - med for mye klær. Det kom folk i mot, godt tilkneppet med hetta opp, så det var tydelig forskjell på å ha vinden i mot eller i ryggen. Det er ikke mange skikkelige bakker på denne turen, men det er en jevn stigning på til sammen litt over 100 høydemeter mellom Holmavatn og Synesvarden. Etter to timer i bra fart krever dette sitt, og oppe ved Synesvarden går pusten tungt. Da er det fortsatt en bakke ned og opp før vi kan se bilen. Denne gangen gikk den siste bakken i jevnt tempo - det vil si at vi fortsatt hadde pust igjen på toppen. Nede ved bilen kunne jeg for min del konstatere at foten hadde oppført seg eksemplarisk og at det igjen vil være mulig med langturer… [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Fint vær og fint følge Torsdag er egentlig en dag for styrketreining, - onsdagen er turdag… Jeg fikk spørsmål om jeg ville være med til Brekkenuten på torsdag. Min svoger er ofte på tur, i det siste sammen med en gjeng andre pensjonister. Det er jo pensjonistene som har tid og anledning til å ta ut på tur. De går på tirsdager, og da har jeg andre ting på tapetet. Denne torsdagen ville noen stykker opp på Brekkenuten over Gloppedalen (nei ikke den kjente…) som har en høyde på over 600 moh. Turen er bare på 5-6 km – en vei til sammen 11-12 km, og beregnet til 3-4 timer. Det har aldri blitt til at jeg har gått denne turen. Antakelig fordi jeg trodde den var mye kortere. Nuten er bare tett over veien omtrent. Og fordi det er lysløype et stykke. Jeg har ofte gått lysløypa på ski. Dette er liksom et vintersted. For mange år siden var jeg i området sammen med klassen – på treplanting. Nå står trærne store…. Men denne gangen var det Gloppenuten det gjaldt. Turen var lengre enn det jeg trodde. Det var fire pensjonister som skulle på tur. Alle god turvant og været var jo strålende. Her ble det ikke spart på kreftene. Helt fra start satte vi opp et høyt tempo. Det gikk greit på flatene og pusten kom fort opp i bakkene. Det var jo en hel del bakker fra parkeringsplassen og oppover. Vi hadde frost fra morgenen av, litt is og en kald trekk. Det ville bli varmere utover dagen. Sola sørger fortsatt for en god temperatur midt på dagen. Et stykke oppe, ble det for egen del «lettelse» i antrekket, og turen fortsatte i ullbluse. Det er kjekt å gå med i oktober… De første bakkene endte opp i en dal, og vi gikk langt innover før vi tok opp lia og tilbake mot toppen. Det var ingen store utfordringer. Ingen bratte kneiker og ikke noe klatring. Det var god sikt ovenfor småskogen, og stien gikk slik at vi hadde utsikt mot Madlandsheia – hvor jeg gikk onsdag. Jeg har ikke sett Madlandsheia fra denne siden før – i hvert fall ikke uten snø. Det var lett å orientere seg, og kjekt å se kjente plasser. Fra denne siden var selvsagt Tverromdalen godt synlig, og det var lett å finne nutene helt øverst. Det var tid til en god pause på toppen – i solskinn og varme. Det er kjekt å få anledning til en drøs mens maten går ned. Vi startet nedover. I god fart. Holdt tempoet helt ned til parkeringsplassen. Det var greit å gå, tørre steiner og berg. Men en plass var det en issvull, og både på opp og nedtur kom den i veien for noen. Nede på parkeringsplassen, kunne vi se på klokka at det hadde gått fort – og vi var alle pensjonister… Les hele artikkelen

Til Tomannsbu med broderen. Det har vært mange dager med fint vær i det siste. Yr melde stadig om sol og sommer. Slike ting må jo ta slutt før eller siden, og «siden» ble etter hvert til torsdag. Onsdag måtte derfor utnyttes – sommerdager i september er jo ikke så vanlig. Dagen før hadde i hvert fall mer enn en smak av sommer utover dagen. Og håpet var selvsagt at onsdagen ville utvikle seg på samme måten. Jeg kom meg ikke avgårde på vanlig tid. Broderen ringte og spurte hva jeg ville finne på, og når jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Tomannsbu, ville han gjerne være med. Nå hadde jeg hatt en god del soloturer i det siste, så selskap ville være helt greit. Broderen og jeg er godt vant med å gå tur sammen, men broderen har i det siste latt andre ting komme høyt på prioriteringslisten, så det ville være kjekt med en tur sammen. Tur til Tomannsbu er litt avhengig av været, synes vi. Det er noen sabla myrer som må krysses, og det er et par plasser der stien går ned temmelig bratte svaberg. Broderen hadde et fall her sist gang han gikk innover – for et par år siden. Å vasse i sorpe er ikke kjekt. Da er det mye bedre å ta turen etter noen dagers tørke slik at de verste myrhullene kan passeres noenlunde greit. I tillegg går turen opp og ned Tveidebrekka, som er bratt og lang og aldri helt tørr i myrsøkkene. Både broderen og jeg går forsiktig slike plasser. Det var faktisk andre på tur midt i uka. Et par som ville til hytta for å overnatte. Heldigvis….. Det viste seg at broderen hadde mistet kniven en eller anen plass langs stien, og fikk den tilbake da paret bak hadde funnet den. Slikt kalles flaks… Den siste 1/3 del innover mot Tomannsbu går opp ned noen småhauger opp forbi myrene. Broderen gikk i myra mens jeg holdt meg i stien. Det gikk greit i myra. På vei tilbake holdt vi oss på flatene i myra, og det gikk skikkelig kjapt. Vi sparte antakelig opp mot 3-4 minutter…. Uten sau, uten folk i heia, det minner mer om senhøstes enn i midten av september. Det var stemmingen og ikke temperaturen som minnet om det. En onsdag midt i september, uten mye folk er jo egentlig ikke overraskende. Det er noen drøye bakker opp fra Olabu, omtrent halvveis tilbake til bilene. Mye gåing og lite hviledager, fikk pulsen kjapt opp. Det ble etter hvert tunge bein. Vi kom opp. Men vi skulle også ned – Tveidebrekka ligger jo der…. Med tunge bein og slitne muskler var det bare å ta det med ro. Vi kom greit ned, uten en gang å bli skitne på buksebaken. Det var kjekt å stå på parkeringsplassen og kunne krysse av for en vel gjennomført tur til Tomannsbu. Les hele artikkelen

Lang kjøring og kort tur. Når en er pensjonist og nesten 70, bør en holde seg hjemme – i gyngestolen muligens. I hvert fall ikke springe opp og ned i heia som en springball. Likevel…. Selv med mange dager på tur i forrige uke, lokket heia. Med et aldeles vidunderlig vær – til å være i slutten av september. Hjemme var det ikke så bra – overskyet og bare 13-14 grader på morgenen. Bestyrerinne ønsket å vite hvor jeg hadde tenkt meg, alene på en tirsdag. Jeg nevnte Tumevatn. Det er helsikes langt å kjøre – omtrent 120 kilometer, men bare 1 ½ time å gå - en vei. Det betyr omtrent like mye kjøring som gåing, men skal jeg få se hytta ved Taumevatn i år må det til. Oppover mot heia, lurte jeg på om det ikke ville være bedre med en tur litt nærmere. Stick to plan – var svaret. Jeg er blant de heldige som kan komme meg gjennom bommen i Flatstøldalen. 8-9 kilometer spasertur på asfalt, er ikke det jeg ser for meg. Nå viste det seg at bommen sto oppe, både på vei inn og på vei ut. Det var ikke nødvendig å fomle med nøkkel og hengelåsen. Ved bommen var det tre turgåere som holdt på å pakke sekker. Jeg stoppet og spurte om de skulle innover. De skulle til Taumevatn og ville gjerne sitte på inn til stien. Jeg skulle jo samme veien, så det var bare å stable sekker og folk i bilen og kjøre på. Inne i Flatstøldalen var det ikke direkte sommer, jeg dro på langbukse – noe jeg skulle angre en god del av dagen. Det er antakelig ikke mange dagene i året det er så tørt som denne gangen innover mot Taumevatn. Første gang jeg gikk innover, til den gamle hytta, var det en del gamle sviller i de verste sorpehullene. Nå ligger det en mengde lemmer og planker i tillegg. Og noen har brukt mange timer på å legge stein til rette enkelte plasser.Et stykke innover, gikk jeg på et par. De var ute på ettersanking av sau, men skulle også overnatte på hytta. Da jeg kom, satt de og kikket på en fugl opp i et tre. En haukugle, ble jeg fortalt. Nå hadde jeg sett en slik på Blåfjellenden for et par år siden, og i kikkert lignet den veldig på fuglen fra den gag. Jeg mener det var en haukugle – igjen. Vi fikk en hyggelig prat, før jeg fortsatte mot hytta og de gikk for å se etter sau. Det ble en kort pause på hytta, før jeg tok fatt på tilbakeveien. Det ble varmt - i bakkene i le for den vesle trekken, ble det varmt, og da jeg kom ned til bilene viste termometeret 17 grader. Det var kjekt å være i heia denne dagen. Fargene var fine, været var flott. En høstdag av de sjeldne. Det var bra jeg tok ut. Les hele artikkelen

Sammen med bestyrerinnen og broderen. Bestyrerinnen antydet alt på lørdagskvelden at hun kunne tenke seg å være med på tur søndag. Hvor turen skulle gå var ikke klart. Det kunne lett blitt nok en runde på Høgjæren, men både broderen og jeg har gått her så pass mye at det kunne være greit med en annen plass. Selv foreslo jeg en tur i Dale-Li området. Bestyrerinnen foreslo Sælandskogen. Nå har forslag fra den kanten vært vellykket tidligere, så vi ble fort enige om at Sælandskogen. Det var snakk om bra vær – til og med sol ut over dagen. Den så vi lite av, men ellers var været godt. Overskyet og lite, helst uten, vind. Perfekte forhold for å få tatt noen høstbilder… Stien, eller aller helst «veien», oppover i skogen er normalt et sted hvor det er mulig å ta bra bilder. Det ble tatt bilder, men opp mot Bjødnali ble naturen mer oversiktlig, og vi fant det ene fine motivet etter det andre. Her var det bare å klikke i vei. Med mange flotte motiver, tok det tid å komme oppover lia mot Bjødnali. Nå var det ikke bare foto som tok tid. Vi hadde ikke regn, men det var vått og sleipt. Stien er bare stein, og vi måtte tråkke i mellom og sikre hvert steg. Det tok tid. Vi var ikke alene. Nede ved Taksdalsvannet var det flere som sto og fisket. Og ut fra en del gamle bålplasser, kunne det se ut som en populær plass å grille pølser. Et stykke oppover, gikk vi også forbi en familie mor og far med to småjenter. Jenten trengte så visst ikke mye oppmuntring. De for foran og holdt farten oppe. Vi stoppet ved garden på Bjødnali, mens familien fortsatte rundt. Og vi tok de igjen etter en stund. Det tok tid å ta bilder. Uten en varm anbefaling fra bestyrerinnen, hadde vi gått glipp av naturens oppvisning av høstfarger. Og det var virkelig noe å se på. Blikk stille vann, bare noen vak med ringer rundt. Skogen med dype røde farger, mens Sibirlerken stor gul og lyste opp. Vi fikk virkelige en fin tur, selv om den ikke var forferdelig lang… For en gangs skyld var det riktig med en kort tur. Nok en gang hadde bestyrerinnen rett – Bjødnalia/Sælanskogen var virkelig rette plassen for søndagsturen denne gangen. Les hele artikkelen

Avslutningen – Sirevåg til Egersund. Bestyrerinnen har hatt et tur-prosjekt i 2016 – å gå fra Tungenes til Egersund langs kysten. Ikke på en gang og langt fra på en dag, men sånn litt etter litt. Turen (eller turene) ble planlagt i løpet av vinteren og den første del gikk tidlig på våren. Og bare for å slå det fast. Det er snakk om en jentetur. Det var svigerinne og bestyrerinne som tok på tur etter egne planer. Etter som prosjektet ble avviklet utover sommeren, fikk vi (min svoger og jeg) rapporter fra de forskjellige avsnittene. Ikke overraskende hadde de hatt noen små problemer enkelte steder, men de kom alltid fram – til rett sted. Jeg er ikke helt sikker på om vi hadde vært til hjelp eller bare forkludret det hele, om vi hadde vært med. Noe vi altså ikke var… Enkelte av «strekkene» ble anbefalt som gode turmuligheter ut over vinteren, andre ble vi fortalt at var best å unngå. Helt siden i vår, har det kommet sterke hentydninger om at vi – svoger og jeg, måtte stille opp på innspurten. Hvor lang den siste turen ville bli, var noe usikkert, og når den ville gå, var enda mer i det blå. Men at vi burde stille opp var egentlig ikke åpent for diskusjon… Tiden var inne for siste del av opplegget – det manglet bare å gå fra Sirevåg til Egersund. Kunne søndag passe? Vi avtalte å ta toget fra Klepp til Sirevåg 09:22 på søndagsmorgen. Noe som medførte at vi måtte opp omtrent med dagslyset. Bestyrerinne, svigerinne, svoger, og jeg nådde toget med god margin. La oss si det slik, det var ikke trengsel på toget, og ingen andre, med eller ute sekk og turklær, gikk av toget på Sirevåg. Vi kom oss avgårde langs veien det første stykket. Og inn på småveier mot Sørskog. Det blåste, og endelig kom noe av reserveutstyret i sekken i bruk. Jeg måtte finne fram et par med vanter. Bestyrerinnen fikk reservevantene i buksa, og svigerinne fikk paret i sekken. Vi gikk på god sti mot Vatnamot. Som er en tidligere stasjon på sørlandsbanen – og på Jærbanen i gamle dager. Den store attraksjonen på Vatnamot var doen. Nå til nedfalls, men på femtitallet i bruk – av en trengende kong Haakon, som var på vei til Stavanger. Kongedoen måtte vi selvsagt ta bilde av. Fra doen bar det ut i terrenget, og det uten kart. Jeg tror nok vi hadde unngått litt tråkking i myr om kartet hadde vært med. Vi kom omsider til Hellvik. Her ble det et par kilometer langs riksvei 44 før vi kunne ta fatt på den enkle og litt kjedelige turen langs gamle jærbanens rute. Nå var ikke veien – for det kan ikke kalles sti når den kan brukes med barnevogn – uten noen små utfordringer. Der sørlandsbanen gikk på samme plass som gamle jærbanen, var d et anlagt vei over – og under – dagens jernbane. Strekket mellom Hellvik og Egersund er omtrent 8 kilometer. For oss som er vant til å bruke beina, er det selvsagt ingen stor utfordring. Det tok ikke mye over halv annen time før vi var på jernbanestasjonen i Egersund. Vi hadde omtrent bare tid til å kjøpe billetter før vi måtte gå ut til toget. Og hvor vi møtte samme konduktør som hadde ønsket oss god tur i Sirevåg 4 og en halv time tidligere. Det ble ingen stor feiring da bestyrerinne og svigerinne gikk i mål. En mann til å ta bølgen er liksom ikke nok. Og det ble ingen middag i Egersund. Feiringen av turen får vi ta en annen gang. Men kjekt var det å få være med på siste del. Takk for turen. Les hele artikkelen

Med Bernt til Blåfjellenden. Bernt har slitt litt med helsa et par år. Problemer med pumpa og årer, er ikke å spøke med. Endelig syntes han helsa var så pass bra at han kunne bli med til Blåfjellenden. Det var bare tilfeldig at jeg nevnte min plan om å ta opp og ned Fidjadalen. Da jeg nevnte dette, kom Bernt med forslaget om å gå inn til Blåfjellenden, for så å ta ned dalen dagen etter. En mye bedre plan. Jeg så egentlig ikke syn på å gå opp og ned. Det er to dager med 6 timers tur. Litt mye etter mange turer i det siste. Og slik ble det, vi kjørte oppover mot Eikeskog for å parkere en bil der, og for å kjøre videre mot Høgaleitet og parkeringsplassene der på onsdag. En slik «rundtur» tar omtrent halv annen time. Vi var klar til å ta ut rundt to. På parkeringsplassen var det en god del biler, og noen hadde tydelig stått siden dagen før. Det var antakelig noen «hytte»folk, men også noen på tur i heia. Vi ville antakelig ikke bli alene på hytta. Det er vinterferie og knall vær ville også andre ta på tur. Været fortjener å bli nevnt. Det har nå vært finvær og sol omtrent i 14 dager. Ikke en sky på himmelen fra starten av og slik har det omtrent fortsatt. På denne tiden av året har jeg mange ganger gått innover i regn og vind – og egentlig vært glad til. Alternativet er sol og frost, med is og glatt. Selv om det nok er frost på nettene, har temperaturen midt på dagen kommet opp i 10 grader. Sol lite vind og varme, hva mer kan forlanges. Og i slikt vær er det ingen unnskyldninger for ikke å dra på tur. Med finvær og sol, blir det selvsagt også tørt i bakken. Stien innover vvar mer enn ggrei, og det gikk egentlig lett opp bakken og innover mot Fossebekken. Oppe i høyden kunne vi se at heia badet i sol. Småvannene lå speilblanke. Fargene på marka var brune med litt rødt. Det var fortsatt høst, men denne dagen var det en perfekt høstdag. Vi tok det med ro innover. En slik dag måtte nytes. Her var det bare å samle inntrykk og lagre dagen til kaldere, våtere og mer vindfulle dager. Det var andre i heia, vi møtte noen stykker som var på dagstur. En kar hadde vært inne på hytta, og et par hadde snudd på brinken ned mot Blåfjellenden. De siste mente det ville bli mørkt før de kom ned til Hunnedalen, - om de tok helt ned. Det er helt greit å ikke gå i mørke – det tar tid, og det har lett for å bli overtråkk og skader. Men ikke alle er som dette paret. Mange tar ut på tur uten å helt ha kontroll på når mørket kommer. Og noen tar på tur uten lykt… En kombinasjon av dette, medfører at det kommer folk til hytta timer etter at mørket har senket seg. Det hender ofte at vi kan se lykter som nærmer seg hytta – spesielt fra Mån eller Flørli, over en time før folkene kommer fram. Vi gikk innpå en mor og to døtre omtrent halvveis. De hadde brukt tiden innover, og ville ta en pause halvveis. Bernt snakket med gjengen, og jeg tror han må ha sagt de rette tingene, for de brukte adskillig kortere tid den siste halvparten enn på første. Les hele artikkelen

Fredag til lørdag på Blåfjellenden. Så var det endelig mulig for overnattingstur til Blåfjellenden. At det ville bli tur denne helga, var egentlig klar alt etter forrige ukes prøvetur innover heia. Værmeldingen var også med på laget, og meldte om finvær og varme. Det kom litt andre meldinger for lørdagen etter hvert, men ikke noe som kunne hindre tur. Det var ingen tvil om at det måtte bli kortbukse innover på fredagen. Sol og lite vind, temperatur opp mot sommer. Skikkelig bra forhold. Nå var det smeltevann i Fossebekken, men ikke noe som hindret. Det virket som om de skikkelig varme dagene før 17. mai hadde smeltet vekk mye av snøen. Nå lå det fenner i stien, men det var enkelt å gå rundt nede. Lengre oppe ble det, som vanlig, større felter med snø, og disse var greie å gå over. Saftbekken ble krysset på snøbru. Som vanlig, de første turene på sommeren. Men vaet øverst i bakken, gikk greit å krysse på gangsteinene. I bakken ned mot blåfjellenden, var det fenner. Jeg valgte å gå «renna» ned, og det var helt greit. På hytta var det alt kommet en kar opp fra Mån. Sola skinte inn vinduet. Det var sommervarme i stua. Og temperaturen inne krevde gjennomtrekk for ikke å bli trykkende. Jeg hentet vann og laget te og fant fram mat, og satte meg ut i sola. Og ble der til omtrent sola gikk ned. Det var heller for varmt i solsteiken enn kaldt. Sydentemperatur og soling – i mai på fjellet. Ren bonus. Det ble bare karen fra Mån og meg på hytta denne natta, men vi fikk en hyggelig kveld med prat og sudoku. Frokosten lørdagsmorgen, ble som vanlig. Egg og bacon – med utsikt nedover dalen. Det tok tid. Frokosten er spesiell. Å kunne sitte i ro – med egg og bacon – og bare se nedover dalen, er verdt turen. En halv time for meg selv…. Det var en del småting å ordne, og jeg tok også litt grundigere på rydding og renhold. Gledelig nok hadde det faktisk vært en del besøkende fra påske til nå, men mange gjester krever normalt også litt arbeid. (Hvordan så få kan ta i bruk så mange tørkehåndklær er fortsatt et mysterie…) Været lørdagsmorgen var ikke «sommer». 10 grader, litt vind og etter hvert regn. Det ble ikke mindre regn utover morgenen, bare mer. Jeg fant fram gore-tex’en og labbet ut i regnet – og snøen i bakken opp. Vi tok følge mot Hunnedalen, karen fra Mån og jeg. Det gikk greit, men det kunne tydelig merkes at han var i midten av tyveårene og jeg snart 70. Han kunne nok holdt høyere tempo enn det vi hadde. Likevel mente han at vi kom fortere fram enn han hadde klart alene. Det har sine fordeler å kjenne terrenget. Vi traff på ferske spor imot. Sigmund på Fidjastølen mente jeg. Og det viste seg å være riktig. Bilen til Sigmund sto i Hunnedalen. Nesten nede, kom det et stort følge i mot. Det var unger og voksne – 16 stykker så vidt jeg fikk med meg. På vei mot Blåfjellenden i på beina i mai. De hadde lest på bloggen at det var mulig å gå innover. Jeg håper det gikk greit. Les hele artikkelen

Regn og vind. Skikkelig drittvær på mandagsmorgen – 2. påskedag. Og selv om det egentlig ikke var noen grunn for tur den dagen, hadde broderen avtalt en utflukt. Helst ikke for lang og ikke for tung. Regn i bøtter og spann, vind så det pep rundt ørene. Hvor er det greit med en tur? For ikke å snakke om det er nødvendig med tur i det hele tatt. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om å prøve oss på en liten skogstur. Det blåste slik at vi helst ville holde oss i lavlandet, og om mulig i le for vinden, Sælandsskogen med Bjødnali ville være et greit valg. Det er ikke en lang tur, men slik situasjonen nå en gang var, virket det rimelig å ta denne turen. Siden det ikke ville bli noen lang tur hadde vi det heller ikke travelt. Vi kunne ta det litt med ro. Men regnet gjorde det. Vindusviskerene gikk hele turen fram til parkeringsplassen. Det vavr andre enn oss som var ute i regnet. Vi møtte en hel gjeng, barn og voksne. Det var ikke bare oss som trosset værgudene og ville på tur. Oppover den fint opparbeidete veien mot Bjødnali er det stein inne i mellom. Mye stein. Glatte steiner. Og vann. Både ovenfra, i pytter og elva som renner rett ved stien. Og som breier seg ut ved stor vannføring, som denne dagen. Det ble litt vassing, og hopp og sprett for å komme fram. Det gikk uansett ikke fort. Glatte steiner er ikke til å spøke med. Det er greit å komme ut av eikeskogen og villnisset og ut på markene ved Bjødnali. De er godt vedlikehold og venter bare på våren. Denne dagen var det i hvert fall ikke nødvendig med vanning, det regnet…. For å gjøre en litt lengre tur enn bare opp og ned tok vi rundturen, og måtte opp i høyden og over skogen. Der fikk vi vinden og regnet i ryggen. Og var glad for ikke å få været i ansiktet. Det var nå egentlig fort gjort. Vi kom greit ned i le på andre siden og kunne ta fatt på den siste delen av turen. Her går stien langs bekken. Det må være en skikkelig fin plass om våren med blomster og grønt på trærne. Vi får ta en tur og sjekke. Les hele artikkelen

Vårtur med frost og nesten sommer. Helt tilbake til april 2014? Var det virkelig to år siden jeg hadde tatt den tradisjonelle vårturen i Fidjadalen? En sjekk på bloggen viste det. Sist jeg var innover var i forbindelse med telturen i april. Det var på høy tid å fornye bekjentskapet med en av Rogalands fineste daler. Selv værgudene var innstilt på å hjelpe – sol og lite vind. Det er litt kjøring for å komme til Eikeskog og parkeringsplassen for turen innover. Det tar fort en time. Men når målet er en tur i et skikkelig fint terreng, så må det kunne gå, selv for en pensjonist med dårlig råd…. Det var andre på tur denne lørdagen. Ikke mange bilene riktig nok, men flere enn jeg hadde regnet med. Det var folk oppe i stien, og noen holdt på å gjøre seg klar for tur. Den første halve timen opp til Mån og garden – er egentlig en lang bakke. Og bratt i tillegg. Det var gjort en hel del med stien siden forrige gang jeg dro meg opp her. Kjettingene var blitt lengre og flere. Det var lagt ned flere steiner i myra mot garden. Og det var mer slitasje enkelte plasser. Det er tydelig at Månafossen er et populært turmål. Fra garden og innover er det ikke mye endring. Litt «brede» stier i myrene, men eller omtrent som før. Og fossen viste godt. Det rant bra med vann. Snøsmeltingen er i hvert fall delvis i gang. Og godt er det. Ved garden var det alt kommet en familie. De satt rundt et bål og hadde det sikkert skikkelig bra i sola. Lengre inne i dalen var det et telt. Inne ved fjellveggen. De hadde sikker hatt d et fint i sola kvelden før, men morgenen var kald -spesielt i skyggen. I skyggen, ved elva var det is på pyttene, og det var glatt på enkelte steiner. Det gikk likevel greit å komme seg oppover. Jeg så en kar foran meg, og jeg lurte på hvor han hadde tenkt seg. Oppe i ura så jeg karen igjen. Han hadde pause på toppen av en stein, et godt stykke ute av stien. Jeg fulgte stien – med nød og neppe. Det var klunk is på enkelte steiner. Spinnglatt. Jeg sikret omtrent hvert steg, og satte meg på rompa enkelte plasser for ikke å miste fotfeste og balansen. Det tok tid. Men over og opp i sola kom jeg. Jeg må innrømme at jeg vurderte å snu på et tidspunkt, men siden sola ville smelte isen og tørke ut mesteparten av vannet, ved returen, fortsatte jeg videre. Ikke akkurat noen overraskelse, men vel over ura og ferdig med den, står det en bratt bakke for tur. Ikke så veldig lang, men bratt. Pusten gikk godt opp mot toppen. Jeg lurte på hvordan det vil bli å dra en tung sekk i tillegg opp bakken. Sol og varme gjorde det greit å gå innover. Det var skikkelig hyggelig å se igjen både Månastølen og ikke minst teltplassen nede ved elva. Det var nesten trist å snu for å ta fatt på tilbake turen. Tilbaketuren gikk greit, bortsett fra at jeg angret på vinterutstyret. Det ble varmt. Det var flere folk på Mån enn da jeg gikk innover, men i bakken nedover mot parkeringsplassen, var det folksomt. En 3. klasse var på vei opp for å overnatte på garden. Med foreldre og unger må det bli folksom. Og livlig. Ungene sprang oppover. Noen av de voksne hadde nok litt problemer, med svære sekker. Les hele artikkelen