Søk i nettsamfunnet

Årets langtur gikk til Amerika, et kontinent jeg ikke har besøkt tidligere. Som toppoman er det jo de høyeste toppene man går etter, så jeg valgte å gå på den høyeste toppen først og deretter på den nesthøyeste. Jeg hadde for lenge siden meldt meg på en pakketur med Jarle Trå til Aconcagua og fant det naturlig å benytte all den opparbeidede akklimatiseringen til å ta en svipptur til Ojos del Salado som er forholdsvis lett tilgjengelig når man bare er godt nok akklimatisert. Av turfølget på Aconcagua var det ingen som ville spandere noen ekstra dager, men noen følere lagt ut på nett av Jarle Trå sørget for at jeg fikk følge på denne turen også. I månedene før avreise ble det mye jobbing som medførte lange reiser, og dagen før avreise til Amerika var jeg helt ute av form og ville vel egentlig ikke reise. Et par kjerringer puffet meg nå ut på tur likevel og stor takk til dem for det – jeg angrer ikke. Dette ble mitt livs høyeste fjelltur og høyere har jeg ikke tenkt meg. Topp 1 : Aconcagua 6962 moh Etter 15 timer i samme flysete på strekningen Paris-Santiago var det godt å strekke på beina. 1 mann var akterutseilt av KLM, men hentet oss inn igjen. Akklimatiseringen til toppen var lang og omfattende, noe som gjorde at hele 13 av 18 kom til topps under gufne værforhold på toppdagen. Her var aldre fra 25 til 57 år jevnt spredd utover. Vi gikk Vacasdalen begge veier Dagsplan for akklimatisering: Dag 1: 2400 moh-2800 moh Dag 2: 2800 moh-3200 moh Dag 3: Akklimatiseringstur til 3900 moh Dag 4:3200 moh – Base Camp(Plaza Argentina) 4200 moh Dag 5: Hviledag Basecamp Dag 6: Akklimatiseringstur til 4700 moh Dag 7: Akklimatiseringstur/bæring til Camp 1 5000 moh Dag 8: Hviledag basecamp Dag 9: Til Camp 1 5000 moh Dag 10: Hviledag camp1 Dag 11: Akklimatiseringstur til 5500 moh Dag 12: Akklimatiseringstur/bæring til Camp 2 5800 moh Dag 13: Camp 1 – BC Dag 14: Hviledag Basecamp Dag 15: Basecamp – Camp1 Dag 16: Camp1 – Camp 2 Dag 17: Camp2 – Cumbre – Camp2 Dag 18: Camp2 – Basecamp Dag 19: Basecamp – 2800 moh Dag 20: Ut av fjellet Opplegget var påkostet med mange hviledager, personlige telt t.o.m. basecamp, romslige nye tomannstelt i de øvre campene, bærehjelp til de øvre campene, og muldyrtransport frem til basecamp. Den største påkjenningen for meg personlig var egentlig å ligge 3 uker i telt, stort sett i vegetasjonsfritt landskap. Var tildels smådesperat etter en skikkelig seng innimellom. Topp 2 : Ojos Del Salado 6905 moh Høyden på denne toppen er jeg ikke sikker på, jeg har sett høyder på 6880, 6893, 6905 og 6920. Det er uansett Amerikas nest høyeste fjell, Chiles høyeste fjell, Argentinas nest høyeste fjell og verdens høyeste aktive vulkan. Å besøke dette fjellet som en dessert-tur etter Aconcagua er forholdsvis billig tur som jeg vil anbefale. 8 dager ekstra kostet ca NOK 5000 per pers. Dette inkluderer klatrelisenser, leiebil, mat, nattbuss t/r Santiago-Copiapo, samt 3 dager på hotell ved stillehavet til slutt. Det er litt tillatelser som må ordnes, men ikke så veldig komplisert. Jeg beskriver ikke det her, men send meg en PM om noen trenger hjelp. Vi var bare 2 i bilen, så med flere om bord kan dette bli en enda billigere bestigning av et svært høyt fjell. Toppen ble nådd 8 dager etter toppen av Aconcagua, men det går historier om folk som har vært på disse toppene med kun 4 dagers mellomrom. Etter å ha tatt farvel med Aconcagua-gjengen i Santiago siste kvelden, bar det av gårde på nattbuss 800 km nordover til Copiapo med nytt turfølge. Nattbussene i Chile er behagelige greier, og langt bedre enn å tilbringe en natt på monkey-class på et fly. Her ble det leie av bil, kjøp av mat og registrering/betaling av klatretillatelse USD 160 p/pers. For denne prisen får man fri tilgang til hytter og kjøkkentelt, samt utdelt en radio som kan benyttes for å tilkalle hjelp om man kommer i en nødsituasjon. Jeg hadde tenkt å skaffe meg en satellitt-telefon, men droppet det etter litt om og men. Dag 1: Organisering i Copiapo – kjøring til en hytte i nærheten av Laguna Verde, ca 4500 moh. Dag 2: Hviledag med bading i Laguna Verde og varme kilder ved sjøbredden Dag 3: Kjøring til Camp Atacama (5200 moh) og videre vandring til Tejos (5830 moh) Dag 4: Start kl. 05.00 mot toppen. Mitt ellers eminente turfølge måtte dessverre gi seg etter kort tids vandring. Vi gikk tilbake til Tejos, sov litt til, og tenkte å forsøke igjen neste morgen. Midt på dagen fant turfølget mitt ut at det var nok ingen sjanse for henne neste morgen heller, så da pakket jeg sekken i en fei og ruslett oppover klokken 1200. Det var noen lange seige bakker oppover. En del is og snø som delvis var hard og delvis gjennomslag gjorde forholdene vanskelige. Formen og været var imidlertid bra og toppen ble nådd etter 6-7 timers tung vandring. Jeg må innrømme at jeg støttet meg på de faste tauene det øverste utsatte partiet. Det var nesten mørkt da jeg var nede igjen. Det var 8 dager siden sist noen skrev i boken på toppen. Av de 12 personene som forsøkte seg de 2 dagene vi var på Tejos var det kun undertegnede som kom opp, så litt stolt må jeg få lov til å være. Det hjelper å ha Aconcagua som akklimatiseringstopp! Dagen etter ble det nok en badeseanse i Laguna Verde før muldyret tok oss helt ut til Stillehavet der 3 dager med sol og sommer ventet før den lange hjemreisen.

Rapport med bilder: http://peakbook.org/tour/18188/The+roof+of+Africa.html Forord Så var det klart for en av sommerens høydepunkter, eventyret til håpets kontinent – Afrika! Hovedmålet for turen var å bestige det høyeste (Uhuru Peak, Kilimanjaro) og nest høyeste (Batian, Mt. Kenya) fjellet i denne verdensdelen. I ettertid er det vel så mye annet utenom toppene en husker fra denne reisen... I utgangspunktet skulle jeg, Øyvind og Håvard reise nedover, men av en eller annen merkelig grunn har Håvard kuttet kontakten og ingen har hørt noe fra ham siden. Meld i fra dersom noen hører livstegn fra ham! Før en slik tur er det mye logistikk og planlegging som må til. Flere e-mailer fram og tilbake og research på nettet preget tiden før avreise. Vi reiste privat ned til Nairobi der vi på egenhånd tok shuttle transfer til Moshi i Tanzania. Heretter dro vi på tur til Kilimanjaro via «Machame route» 6-days package med operatøren Zara International (www.climbingkilimanjaro.com) som ordnet med to hotellovernattinger på Springlands hotell, transport til og fra gaten, guiding, kokk og bærere. Prisen ble på 1300 USD pr pers (eks. tips – 150 USD hver). I og med at park fee er på 600 USD syntes vi dette var en rimelig pris, og det er jo tross alt beleilig med et slikt apparat rundt seg som ordner «alt». Nå var alt duket for et uforglemmelig eventyr til «the roof of Africa»! Reisen fra Norge til Afrika Turen startet med en av de største byrdene, et snaut døgn med flyreise (6200,- t/r) fra Gardermoen til London, flybytte til Doha og nok et flybytte til Nairobi. I Doha var det utrolig varm og fuktig luft, hvordan skulle vi klare å holde ut klimaet i Nairobi? Det ligger jo helt nede på ekvator, tenkte vi. Heldigvis var det faktisk ikke særlig varmere der nede enn den norske sommeren, overraskende! Dessuten var det omtrent overskyet hver eneste dag i lavlandet, spesielt rundt Nairobi der skyen med forurensning gjorde laget ekstra tjukt. Noe vi fikk erfare i Afrika var den umulige logistikken og lokalbefolkningens forhold til tid. Afrikansk tid er 20 minutter = 2 timer etc. Og generelt tar alt lang tid. Det startet med å stå en time i kø på flyplassen for å få visum inn i Kenya (50 USD). Deretter startet helvetet – sekken min var ikke kommet med på siste fly!! Vi gikk sporenstreks bort til baggage claim for å spore den opp. Med deres eldgamle teknologi tok ting sin tid, men til slutt fant de ut at den var registrert i Doha og antakelig lå den igjen der. Vi hadde ikke andre valg enn å ta en taxi til hotellet vårt i Nairobi (Kenya Comfort Hotel) og kommunisere med Qatar Airways resten av kvelden for oppdateringer. Viktig at den kommer fram til Nairobi iløpet av formiddagen i morgen. På veien inn til Nairobi fikk vi merke en tydelig kulturforskjell. Det vi la spesielt merke til var alle menneskene som nærmest gjorde sport i å beinfly over veiene for å krysse dem. På hotellet fikk vi rommet vårt og resten av dagen brukte vi stort sett til å slappe av, dra en tur på supermarkedet og spise en billig middag i restauranten. Alt av mat og produkter er forresten utrolig billig her nede! En pizza som koster 230,- på Peppes koster 20,- her nede... Maten er stort sett grei, kanskje med unntak av da jeg bestilte en sjokoladekake med is til dessert. Det jeg fikk servert var et stykke sukkerbrød med en mugge kakao ved siden av til å helle over. Isen kom ikke før lenge etterpå! Ikke alle fasiliteter av høykvalitet, problemene startet etter at Øyvind hadde gjort sitt første ærend på toalettet. Den ene kabelen ville ikke bli dratt ned, etter å dratt ned ørten ganger forsvant den omsider! Folk her nede er veldig behjelpelige, spesielt om man drar opp et par dollars... Vi spurte om transfer til Moshi neste dag, og sjåføren fra Riverside Shuttle møtte opp personlig i hotellresepsjonen slik at vi kunne bestille plass. Glade var vi for at vi bestilte på forhånd (70 USD t/r Moshi), for det var ikke særlig mer plass i bussen dagen etter. På kvelden tok jeg en siste telefon til Qatar Airways, og heldigvis, de hadde funnet sekken min og sendt den med morgenflyet til Nairobi. Dermed var det bare å sette vekkerklokka på tidlig og ta en taxi ut til flyplassen. Takk og lov, sekken min var der, men etter en nøyere titt senere var det noe som manglet. Hvor var bivuakken min som jeg skulle ha til Mt. Kenya? Den må ha falt ut på reisen! Jeg grein meg til å få ta en ekstra kikk i bagasjehallen av security vaktene, og utrolig nok fant jeg faktisk bivuakken mellom to kofferter, hvor griseflaks er ikke det? Etter hvert kom også bussen vår til Moshi. Fire karer kom og hjalp oss med bagasjen vår, da de skulle ha tips var jeg høflig og tenkte at de kunne dele en 1000 shilling, men han ene mente at jeg skulle gi en 1000-lapp til hver av dem. Uten å tenke bladde jeg opp fire stykker, like etterpå begynte jeg å regne ut hvor mye jeg faktisk hadde sløst vekk. Over 40 USD hadde jeg gitt i rent tips, nesten en årslønn for folk her nede! Idiot! Aldri mer tips! Bussturen til Moshi var jævlig, trangt og klamt... Vi hadde flere stopp undervegs, og spesielt lenge måtte vi vente for å få visum på grenseovergangen til Tanzania. Her var det flere fattige folk som tigget og prøvde å selge diverse smykker. Like etter å ha passert grensa fikk vi øye på en flokk sjiraffer, morsomt! Det ble også den eneste gangen vi så disse dyrene. I Arusha byttet vi buss, med bedre plass til føttene. På vei til Moshi fikk vi øye på Kilimanjaro der toppen stakk så vidt over skyene høyt der oppe. For et digert fjell! Vel framme på Springlands hotell i Moshi sjekket vi inn og på kvelden ble det en briefing der vi møtte guiden vår, Faustine. Vi skulle også gå med et ektepar fra Sør-Korea – Lii og Kangkyun (aka «keykey») Shin. Dette ble en koselig gjeng! Nå skulle vi bare få oss en god natts søvn, så var det klart for tur neste morgen. På kvelden dukket det en del mygg opp, så det var godt vi gikk på malariapiller... Dag 1 – Machame gate (1828) til Machame camp (3020) Etter en god frokost på lagret vi restbagasje (samt penger og pass) på hotellet og ble transportert opp til Machame gate. Vi møtte to andre nordmenn fra Mosjøen - Bo og Marius samt to svensker. De skulle gå samme ruta som oss, så vi slo like gjerne følge oppover. På gaten registrerte vi oss i protokollen før vi begynte å gå. Faustine sa at vi bare skulle følge nordlendingenes guide – Justine, på første etappe. Turen gikk gjennom regnskogen, i starten på en bred vei før en bred og fin sti. Ikke mye dyreliv å se i dag, ganske stille og fredelig. Kroppen virket fin og sprek nå, men jeg ville ikke garantere at jeg kunne si det samme om fire dager... For å bli godt akklimatisert og unngå høydesyke var det viktig å gå rolig oppover - «pole pole» sier dem på swahili. Undervegs lærte vi oss en del swahili som; hei på deg = «jambo» / «mambo» / «sasa» / «poa», takk = «asante», sov godt = «lala salama», velkommen = «karibu» og ikke minst «hakuna matata» = no worries! Like før veien ble til en sti tok jeg en tur på et toalett. Om man kan kalle det et toalett eller ikke får andre vurdere, det var nå i alle fall kun et hull i gulvet, hehe. Faktisk mer renslig enn å sitte på doringer. Vi tuslet rolig oppover, og møtte stadig på bærere som tok oss igjen eller sprang ned for en ny runde. Utrolig god balansekunst på disse som går oppover med bagasjen på hodet! Det er ikke lettvektsutstyr de går med, og dårlig lønn. Bare for oss to trengte vi syv bærere. Under lunsjen som bestod av nøtter, kylling, juice og kake klarte Bo å miste maten samt camelbak-tuten i bakken. Spørs om det blir sjukdom av dette... Til slutt var vi oppe ved Machame camp, ute av regnskogen. Vi registrerte oss i protokollen og fant teltet vårt. Vi måtte vente en stund på maten. Før middag ble vi servert te og popcorn, idet vi skulle sette oss til å spise kollapset bordet og masse popcorn falt på bakken. Senere kom middagen som bestod av suppe, gryterett med pasta og frukt til dessert. Satt og pratet med koreanerne og hadde det hyggelig utover kvelden. 5 timer 11 km Dag 2 – Machame camp (3020) til Shira camp (3847) Våknet til å høre at våre venner i naboteltet hadde hatt en intensiv natt. Bo hadde kastet opp, antakelig på grunn av matforgiftning antok vi. Ingen god start, men de fortsatte med godt mot! Frokosten vi fikk bestod av en slags melsuppe/grøt, ristet brød med ymse pålegg, speilegg og pølse. Øyvind kjørte på med kaffe selv om det visstnok er ugunstig for akklimatiseringen. Vi gikk sammen med Faustine og koreanerne oppover en buskkledd rygg hvor det dannet seg en lang kø av folk. Vi var kommet over skylaget og fikk nydelig utsikt over skyhavet og mot Mt. Meru ved Arusha i vest. Langt der oppe kunne vi også skimte breen på toppen av Kilimanjaro. Vi tok det veldig «pole pole» opp til lunsjplassen lenger oppe. Vi tok en laaang lunsjpause i dag. Her kom dukket det opp flere ravner og den ene rappet matpakka til Faustine! Siste stykke opp til Shira camp var enkelt og greit. Passerte en del klipper jeg og Øyvind bare måtte buldre på. Andre irriterte seg over at vi hadde for mye overskudd. Ved campen hadde vi god utsikt mot fjella til venstre for Shira plateau og vi fikk en nydelig solnedgang senere på kvelden. Vi fikk litt vaskevann som vi brukte til å vaske hender, ansikt og føtter. På turen opp i dag ble vi eksponert for mye støv (ikke bra å puste inn) så dette likte huden godt. 6 timer 5 km Dag 3 – Shira camp (3847) via Lava tower (4695) til Barranco camp (3984) Da vi skulle begynne å gå videre utpå morgenkvisten sa Faustine at vi skulle slå følge med vår assisterende guide – Julius, siden Faustine hadde en høne å plukke med noen av bærerne. Julius var en hyggelig kar som hadde gode engelsk-kunnskaper, han kunne vi spørre om det meste. Vi forlot nå busklandet og terrenget gikk mer over til å bli preget av steiner. Etter en stund kom vi til det punktet der Shira og Lemosho rutene møter Machame ruta. Her tok Faustine oss igjen. Han lot meg og Øyvind gå i forvegen mens han skulle ta seg av «Mr. og Mrs. Pole pole» som Julius kalte koreanerne. Julius økte tempoet betraktelig og ikke lenge etter var vi på rutas høyeste punkt (4642), oppunder Lava tower. Øyvind og jeg ville stikke oppom toppen før lunsj. Vi kjørte på opp til toppen, og kort tid etter vinket vi ned til Julius som tok bilde av oss. Jeg visste at hardkjøret opp hit ville jeg få igjen for senere i kveld, men gøy var det... Høydesyken merker man ofte 2-3 timer etter at man har overskridet terskelen. Etter en god lunsjpause møtte vi svenskene, nordlendingene og til slutt koreanerne. Keykey hadde kastet opp og var ikke helt bra, men vi håpet at han ville komme seg i løpet av dagen. Så begynte vi på turen ned til Barranco camp. Campen ligger lavere enn etappens høyeste punkt, noe som er bra for akklimatiseringen («climb-high, sleep-low»). Turen ned Barrancodalen var nydelig med mye spennende planter og spektakulært skue opp mot Kilimanjaro. Vel nede i campen tok vi en liten lur før middagen. Da vi våknet merket jeg antydning til hodepine og kvalme. Dermed måtte jeg spise veldig forsiktig for at det ikke skulle komme opp igjen. Øyvind derimot nærmest heiet da Moando (vår «waiter») fylte mat på tallerkenen hans... Ved å spise mest pasta og minst kjøtt ble jeg faktisk bra igjen etter middagen. Koreanerne klarte ikke å spise noe pasta, kun rissuppe som Lii lærte kokken å lage. På kvelden kom tåka stigende opp, tjukk som graut. Da var det vel bare å legge seg igjen og vente på en ny dag. 6 timer 10 km Dag 4 – Barranco camp (3984) via Karanga camp (4040) til Barafu camp (4681) Da vi våknet denne morgenen fikk vi nyheten om at koreanerne valgte å gå ned igjen via Umbwe ruta med Faustine. Keykey var ikke blitt bedre, så det var vemodig å ta farvel med disse hyggelige folkene. Vi sa hade til dem og startet med å slå følge med nordlendingene opp «Frokostveggen». Det er en 250m høy kneik opp fra Barranco camp, og det sies at dersom man går for fort opp her kommer frokosten opp igjen på toppen... Stigningen var ikke spesielt vanskelig, men et par steder måtte man bruke hendene litt. Etter hvert tok Julius oss igjen og han gikk på med et voldsomt tempo opp veggen. Såpass kjapt at jeg begynte å tvile på om fyren var tilregnelig... På toppen måtte vi vente en halvtime på bærerne før vi kunne fortsette. Jeg benyttet anledningen til å tøye litt ut. Etter det gikk vi litt ned igjen før vi gikk opp igjen. Her møtte vi på svenskene som vi slo følge med resten av veien til Karanga camp. For å komme dit måtte vi nok en gang ned i et søkk før vi måtte opp igjen. Vel framme på campen var fortsatt ikke bærerne framme og vi ble sittende og fryse og være sultne. Hele to timer ventet vi før maten ble servert, dette gikk hardt utover tipset! Lunsjen som omsider ble servert var uansett den beste vi hadde på hele turen, dog litt lite. Nå tok vi farvel med svenskene og nordlendingene, de hadde valgt 7-dagers pakka mens vi hadde 6 dager. Dermed ble de igjen i Karanga camp mens vi gikk direkte videre til Barafu camp. Vi tok det meget rolig oppover. På veien hadde vi flere artige samtaler med Julius, og Øyvind ga ham en geologileksjon om vulkanske bergarter. Etter hvert kom vi opp i tåkehavet, og bærerne hadde så vidt klart å ta oss igjen da vi nådde Barafu camp. Heldigvis fikk vi lov til å vente i en av nødhyttene her oppe mens de andre ordnet med telt og mat. Vi ventet lenge, og til slutt tok jeg fram soveposen. Da de endelig var ferdige måtte vi gå et godt stykke nedover for å komme til teltplassen. Denne plassen var litt skjevt, og antakelig var dette skjebnesvangert for ryggen til Øyvind som i ettertid fikk en ordentlig kink. Prøvde å sove litt før maten som ble servert godt utpå kvelden. De sa det tok en halvtime før maten var servert, men det tok nesten to timer... Maten smakte godt, men da vi skulle til å sove etterpå fikk begge to skikkelig hjertebank og klarte nesten ikke å sove før den siste timen før vi ble vekket klokken halv ett på natta. Nå var det klart for «the summit assault»! 7t 30min 9,5 km Dag 5 (SUMMIT DAY) – Barafu camp (4681) til Uhuru Peak (5895) og ned til Mweka gate (1641) Vi ble servert te og litt kjeks, det var det eneste vi fikk før toppstøtet, ikke rare greiene... Ute var det stjerneklart og halvmåne, perfekt turvær. Fram med hodelyktene og begynne å gå. Begge var fortsatt varme etter den gode middagen for noen timer siden. Jeg var redd jeg hadde med for kalde sko, så jeg jobbet hele tiden med tærne for å holde varmen. Julius sakket ikke ned nå heller, vi passerte det ene laget etter det andre og assistent guiden sleit med å holde følge med oss. Til slutt stoppet han opp og kastet opp, men Julius bare gikk fra ham og til slutt var vi først av alle. Jeg og Øyvind liker jo litt tempo, så vi satset på at Julius hadde kontroll på hva han drev med. Høydemeterne gikk fort, men hundre meter under Stella Point (5752) som er det punktet hvor du når kraterkanten, gikk jeg tom for vann. Dette var en mental nedtur, for jeg var virkelig avhengig av vann her oppe i høyden. Men jeg hadde ikke andre valg enn å stålsette meg og fortsette videre. Siste delen etter Stella Point føltes mye lenger enn forventet. Da jeg trodde vi var på toppen var det over et kvarter igjen. Pusten økte og kroppen var kald. Guiden begynte å rope til høyere makter; «Stella, Uhuru, can you hear me, we are coming for you now!», og like etterpå så jeg skiltet på Uhuru Peak. Yes! Det første jeg gjorde etter å ha gitt skiltet et klaps var å løpe ned i fjellsida og gjøre mitt ærend. Ikke mange som har gjort DET på Afrikas tak? Det kjipe med å ha gått så fort (4 timer fra campen, guidens personlige rekord etter 80 toppstøt tidligere) var at det fortsatt var flere timer til soloppgangen som vi hadde drømt om. Men vi hadde ikke klær til å vente så lenge, spesielt guiden hadde jo ikke med sekk eller hansker engang! Vi fikk tatt et bilde som dokumentasjon før vi begynte å rusle ned igjen, litt småsvimle. Møtte resten av gjengen like under Stella Point. På vei ned til campen gikk vi litt til venstre for stien som vi fulgte opp. Her var det en del løsmasse som var fin å «surfe» på nedover. På grunn av for lite væske og det høye tempoet vi hadde opp måtte jeg ved et punkt til slutt sette meg ned og rope etter elgen. Øyvind stod ved siden av og filmet det hele. Da jeg var ferdig innrømmet han at han også hadde sitt fulle hyre med å holde maten nede... Da vi var kommet nesten ned til campen begynte det å rødme i øst bak Mawenzi Peak, utrolig flott opplevelse med lyset av soloppgangen, selv om vi ikke stod på toppen. Vel nede ved campen fikk vi i oss litt te før hodepinen fikk taket og vi sluknet som et lys i soveposen. Vi sov i tre timer før frokost. Jeg spiste veldig forsiktig, men klarte ikke å fortære maten og kastet det opp igjen. Kjedelig å ikke ha noe mat å gå på ned igjen. Da vi omsider var klare til å gå ned igjen bestemte jeg meg for at jeg skulle klare å spise opp en mini Lion sjokolade undervegs. Magen skulle få noe å jobbe med! Vi spaserte først ned til Millennium camp før Mweka camp. Her skulle vi egentlig overnatte, men guiden spurte oss om vi hadde lyst til å gå helt ned i dag. Øyvind hadde begynt å bli forkjølet, og jeg ville i grunn bare bli ferdig, så vi valgte det alternativet. Guiden kunne garantere at vi skulle få hotellrom mot ekstra betaling nå vi kom ned til Moshi. Det var en laaang nedstigning til gaten denne dagen, hele 4300 høydemeter ned fra toppen! Ganske så mør i kroppen da vi kom fram. På vei ned regnskogen så vi flere aper (blue monkeys), morsomt siden denne skogen ellers var ganske lite liv i. Vi fylte på vannflaskene før vi gikk ut av nasjonalparken og ventet på bussen som skulle kjøre oss ned igjen. Nå var vi ferdig med Kilimanjaro og kunne lene oss tilbake tenkte vi, men der tok vi feil... Vel framme på hotellet viste det seg at det ikke var noen ledige rom, og hotellet ville ikke ta på seg skylda for denne misforståelsen. Pokker, og vi som var både trøtte og sultne! Det endte med at vi fikk et foreløpig rom til å dusje, men der var det ikke lys eller varmt vann, og vi ble bare mer og mer sure. Da guidene kom bort til oss med skjemaet der vi kunne gi tips sa vi rett ut til dem at de ville få mer tips om de ventet til i morgen, for nå var vi ganske forbanna. Først da skjønte de lunta, og på et blunk fikk de ordnet en shuttle til Panama hotell i Moshi der det var rom for natten. Neste dag var de våre personlige assistenter på vår shoppingrunde i Moshi. Dette satte vi stor pris på og de fikk bra med tips likevel. 10 timer 24 km Takk for en minneverdig tur til Afrikas tak!

Da har jeg laget en liten reiseskildring fra turen til Aconcagua nå i januar. Bilder skal jeg se om jeg får lagt ut senere. Det ligger noen få bilder på bloggen min der også denne teksten finnes. http://trangoliv.blogspot.com/ Aconcagua Det er kaldt og mørkt. Hodelykta lyser opp stien et par meter framfor meg. Jeg kan se de andre et stykke foran. Det er fullmåne og god sikt. Formen kjennes bra, men ryggen verker. Tankene svirrer i hodet på meg. Hvorfor akkurat i dag? Vi har ikke gått mer enn 3-400 høydemeter. Litt opp i bakken, bak de klippene der ligger campen på 6000 moh. Jeg kjenner at jeg må ta i for å innhente gruppa foran. Den siste halvtimen har tanken på å kaste inn håndkleet begynt å kverne. Blir isjiasen slik jeg vet den kan bli, har ikke helsen min særlig godt av at jeg befinner meg i bratt, vanskelig terreng på nærmere 7000 m. Det vil være livsfarlig både for meg selv og de som eventuelt prøver å hjelpe meg. Jeg vurderer tanken på å proppe meg med smertestillende og la det stå til. Om en stund er vi i campen der vi skal ha en lengre pause. Når jeg ikke igjen de andre før, så får jeg ta en prat med guidene der oppe. Jeg er bare drøye 100 meter bak de andre. Jeg kan høre de snakker sammen i den for en gangs skyld svake vinden. Jeg fortsetter oppover. Skritt for skritt. Ryggen blir verre. Ikke ille enda, men det verker i korsryggen. Hadde jeg enda vært sliten i tillegg.. Er naturligvis andpusten og har travel puls, men kjenner at jeg har reserver å spa på med. Foran meg ser jeg at en til sliter med å henge på gruppa foran. Hun støtter seg på stavene og er ikke i form. Litt lenger nede var det et par som ikke var helt i slag, og måtte tømme seg. Noen svinger senere ser jeg at de andre har stanset. Da jeg kommer opp er det ytterligere en person som har møtt veggen og ligger rett ut på stien. Guide Alberto kommer bort til meg og sier at vi må gå ned og beklager det. Jeg skjønner at han ikke mener hele laget... Men for meg er det helt greit. Jeg har vel egentlig kommet så nær samme konklusjon selv at motivasjonen for å fortsette ikke er det den burde være. Jeg kunne nok ha gått de siste meterne opp til campen og vurdert på nytt der, men jeg tror ikke jeg hadde fortsatt videre derfra uansett. Alberto skal følge tre av oss ned til Camp Nido som vi startet fra et par timer tidligere. Det går sakte nedover. De to andre er dårlige og har spydd seg tomme. Kalde og ikke mer energi. De har det mye verre enn meg. Jeg er på fjellet Aconcagua i Argentina nær grensen til Chile. 6962 moh. Det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya. Og slik endte mitt forsøk på å nå toppen. Og det føles ikke som noe nederlag. Vel føler jeg jo at det er noe jeg ikke har fullført der nede, men det toget har ikke gått. Fjellet står nok en stund til. Da vi gikk ned igjen til campen den natta så var jeg hvor rart det enn høres ut, glad! Jeg hadde allerede satt ny personlig høyderekord, og fått nok en bekreftelse på at jeg tåler høyder godt. Vissheten om at det var tatt en fornuftig og riktig avgjørelse var der hele tiden. Og i teltet der nede ventet en god varm sovepose. Det er januar og høysommer her nede. Nok en gang har anledningen spilt på lag med tilfeldighetene og jeg er den lykklige deltageren på en tur med Gamme Expeditions. Nesten en måned på den andre siden av jorda fyllt med opplevelser, vennskap, slit, glede, fremmed kultur og masse flott natur. Akkurat slik jeg elsker. Vi er elleve personer som drar på denne turen. Fem av oss skulle nå toppen. En suksess! Og det ble akkurat så bra som jeg hadde håpet på. Jeg kjente noen av deltagerne fra før men de fleste var ukjente. Passer meg bra. Jeg liker å bli kjent med folk i en slik setting. Man deler opplevelser som preger deg resten av livet. Og man knyter vennskap for resten av livet. Vi var alle helt forskjellige personer. Hjemme ville vi antagelig aldri møttes. Men kjærligheten til natur og fjell samt gleden av å være på tur og viljen til å utfordre oss selv er fellesnevneren. Vi reiste fra Norge en kald dag i romjula. En lang reise på nesten halvannet døgn og vi var i Santiago. Nyttårsfeiringa skal vi ta her før vi flyr videre til Mendoza i Argentina. Jeg slapper av på hotellet da det ble heller skralt med søvn på flyet. Vi spiser middag på hotellet om kvelden, før vi går ut for å se på folkelivet. Jeg kom allerede den kvelden til at nyttår hjemme i Norge aldri vil bli det samme. Underholdning og et fantastisk fyrverkeri fra byens tv-tårn. Og gatene var fyllt med hundretusenvis av feststemte mennesker i alle aldre. En stemning vi ikke har her hjemme. Og som kuliminerte i en kakofoni av jubel og sprutende champagne da nedtellingen var over og fyrverkeriet startet. Surealistisk! Og en opplevelse som man aldri glemmer. Mendoza. Et av verdens mest kjente vindistrikter. En by som har flere innbyggere enn Oslo men få hus har mer enn to etasjer. Og alle gatene er kranset av flotte aleer. Fra flyet hadde vi sett utover Andesfjellene og Aconcagua selv. Et imponerende skue selv om vi bare så en brøkdel av denne verdens lengste fjellkjede med tusenvis av topper på 5-6000 meter og høyere. Her skulle vi ordne med tillatelser etc. samt spise biff. Å spise biff Mendoza er obligatorisk. Argentinsk kjøtt er verdens beste. Biff og rødvin er synonymt med Mendoza. Argentinsk byråkrati hadde nok lært en del fra gamle Sovjet men vi fikk da ordnet det vi skulle etter mye trasking fram og tilbake i byen. At park-permiten kostet over dobbelt så mye som vi var informert om, får heller stå sin prøve. Alt skal ikke gå på skinner på en ekspedisjon. Det er godt over norske sommertemperaturer, men heldigvis er det ac på hotellrommet. På formiddagen dagen etter ble vi hentet med to minibusser. En firetimers biltur opp i fjellene langs hovedveien tilbake mot Santiago venter. Landskapet er spesielt. Da vi kommer utenfor vinmarkene blir det tørt og goldt. Heier og lave åser med spredt buskvegetasjon. Ikke trær. Og langs hele veien kunne vi se slike små hjemmelagede altere med lys og gjerne Jomfru Maria figurer som er så typiske for katolske land. Etterhvert så vek åsene plass for fjell. Høye fjell! Og helt annerledes enn hjemme. Fjellene der nede eroderer og forvitrer i mye større grad. Og et sammensurium av vulkanske og sedimentære bergarter. Og nede i dalene kunne man se enorme morener som elvene skar seg ned i. Penitentes er egentlig Argentinas svar på Trysilfjellet. En samling med hoteller ved et alpinanlegg. Men nå er det sommer og hotellene er fyllt av fjellvandrere fra hele verden. Etter ei god natt i Penitentes skal vi endelig ivei. Litt ned i dalen er Punta de Vacas som er startpunktet vårt. Vi har inntil tre uker i telt foran oss. Ingen dusj, ingen barbering. Vi får klare oss med våtservietter og antibac. Dessuten så er fjellsvette kjent for å være renslige saker. Vi beveger oss sakte på stien innover Vacasdalen. Her er det en hel del vegetasjon. Ikke trær men mye busker og en del gress. Vi bærer bare en dagstursekk med det vi trenger på selve trekkingen. Hovedbagasjen tar muldyr seg av. I første campen er det grillmat til middag. Og vin. Det blåser litt surt og folk går tidlig til ro. Jeg tror de fleste er veldig fornøyd med at hotellsenger er byttet ut med telt og sovepose. Dagen etter så vider dalen seg ut. Vi har en del kilometer og gå men de endeløse elveslettene er greie å gå på. Men vinden står rett imot. Endelig ser vi neste camp. Og til andre siden innover i en trang dal kan vi blant skyer skimte målet. Aconcagua! Delvis snødekket og høyt der oppe får vi et par glimt. Natta blir vindfull. Og for min del litt våt. Jeg blir plukket ut som frivillig til å teste en prototyp på et lite knøtt av et telt fra Helsport. Aleksander driver og tester litt utstyr for dem og har med seg et Helsport Ringstind Ultralight som bare veier 900 gram! Et bra telt men blir nok litt spinkelt til en slik tur. Men jeg sov godt! På slike turer så er dagsplanen som man har i utgangspunktet veiledende. Vær, føre og andre forhold gjør at planer må endres. Så også her. Hele gruppa er i god form. Og i denne campen er det kummerlige forhold og ofte mye vind. Etter forslag fra guidene blir vi enige om å droppe en planlagt hviledag her og gå rett opp til basecamp dagen etter. Der har vi tilgang på alle fasilitetene som gjør fjellivet til en bedagelig opplevelse. Store mat- og oppholdstelt, toaletter, lege og ikke minst en mye flottere utsikt. Slike forandringer i planene ble også iverksatt senere da det ble bestemt at vi skulle satse på å få alle opp til Camp Colera på 6000 moh. Og derfra gå ned på andre siden av fjellet og ut igjen via Horoconesruta. Det skulle vise seg å være et godt valg. Vi fikk gått rundt hele fjellet og sett det fra alle sider. Det at vi går i nytt terreng er også fint. Det er mer motiverende enn å gå samme lange veien to ganger. Basecamp. Ordet forbindes med høye fjell. Kilimanjaro og Elbrus har ikke Basecamp. Men Aconcagua er i en annen kategori. Her er det livlig. Kokker, portere, guider og klatrere. Det snakkes ikke så få språk rundt deg. Det spilles musikk. Noen har et aggregat og en tv. Om natta sender plutselig noen opp fyrverkeri..!? Noen parrer seg i naboteltet. Vi mistenker kokken. For de som jobber her er basecamp hjemmet deres i sesongen. Opptil fire måneder. Dagligliv i 4200 meters høyde er ikke så veldig annerledes enn hjemme som man skulle tro. På vei opp har vi hatt toppen foran oss. Posering med toppen i bakgrunnen har sinket oss. Fjellet er mektig! Selv om vi går nesten tusen høydemeter ser det ikke ut som toppen kommer nærmere. Nå skal vi ha to hviledager her før vi begynner å frakte utstyr oppover på fjellet. Fra nå av får vi ikke hjelp av muldyr. Men vi leier en bærer til å ta teltene for oss. Her skal vi også til legen for å godkjennes. Det går bra. Jeg har bra, om enn noe snodige verdier og resultater. Noen blir medisinert og får en ekstra sjekk for å se at ting går i riktig retning. Men alle blir klarert. Dag sliter med en forkjølelse og blir forespeilet noen dgar før han kan forvente en bedring. Han bestemmer seg for å reise ned igjen og hjem. Trist! Jeg har vært på slike turer sammen med ham to ganger før. Han er den sindige totningen som er så fin å ha i ei slik sammensatt gruppe. Han velger å reise med helikopter ned igjen. En av de sterkeste i gruppa er plutselig ikke med lenger. Det er bratt! Det er løs ur! På ryggen har jeg drøye sytten kilo. Og bare jeg kommer over kanten der oppe så er jeg 5000 moh. Jeg er sliten. Den siste bakken er knallhard! Men formen er blitt bedre utover dagen. På morran var jeg uggen. Endelig kan jeg se over kanten. De siste meterne bort til teltplassen går tregt. Men etter fem minutter er jeg pigg som bare det. Vi steiner ned utstyret og slapper av en stund før vi går ned igjen. Rett over bc er det en litt utsatt strekning der vi må trå forsiktig og se opp for steinsprang. Det går fint begge veier. Lasagne til middag! Vi har det bare så bra! «Tenk å ha vært her akkurat nå dere!» Aleks får oss til å innse hva vi er med på. Plutselig finner vi ut at det er jo lørdag! Ekstra vin! Og det kommer. En aldri så liten fest i fjellheimen. Vi har nok en hviledag før vi forlater denne basecampen for godt. Jeg gjør ingenting utenom å sortere bagasje. Nå tar vi bare med det vi må ha over fjellet. Resten sendes med muldyr rundt fjellet og møter oss igjen i basecamp på andre siden. Vi har den eneste dagen på turen med ruskevær. Grått og noen snøbyger. Av 26 dager så var 25 helt skyfrie og med strålende sol! Tuben med solfaktor 50 minsker foruroligende fort. Farvel basecamp. Nå er det slutt på komforten for en stund. Sekken ble litt tyngre enn jeg hadde håpet. Rundt 15 kg. Selv om vi gikk samme turen for to dager siden er det tyngre nå. Formen er liksom sånn annenhver dag. En liten hvil i teltet gjorde godt og ved middag var jeg helt ok igjen. Natta ble ikke god. Jeg lå feil vei i helling og følte at alle innvollene samlet seg i bihulene. Snudde meg til slutt og fikk sove et par timer. Nå skal vi bære utstyr opp til camp 2. I underkant av 500 høydemeter. Igjen slet jeg med å komme igang og igjen ble formen bedre utover dagen. Nå er det ikke slik at jeg er sjuk eller i helt råtten form når vi starter. Egentlig har jeg det ganske bra, men føler at kroppen bare yter 70% i starten. Kan ha noe med at jeg ikke spiser frokost, og at det går lang tid fra middag kvelden før til lunch. Men spiser jeg frokost så blir jeg hvertfall uggen. Vann med masse Tang (saft/juicepulver) hjelper godt på. På denne etappen kom vi så høyt at vi fikk se fjellene på andre siden. Og nå fikk vi se dem fra siden som vendte vekk fra sola. Heftige brefall og spisse tinder overalt. Et flott syn. I camp 2 var det vind og surt og kaldt. Vi spiste lunch i all hast og satte nedover igjen. Jeg ligger i teltet i camp 2. Er sliten etter turen opp. I går hadde vi en hviledag i camp 1. Værmeldingene har vært litt skumle nå. Vi har bestemt oss for å gå videre til camp 3 (Colera) i morra og så starte støtet mot toppen påfølgende natt. Det er meldt en del vind, men vi vil prøve fordi det er meldt at vinden skal øke ytterligere de neste dagene. På morran pakker vi opp for å gå oppover. Alle er i bra form. Jeg har dagen! Føler meg fin når vi starter og det kjennes som om jeg fylles med energi oppover lia. Merkelig dette at jeg føler meg finest når vi brøyter nye høydemeter. Da vi er oppe i leiren bobler jeg nesten over. Har lyst til å jogge mot toppen. Nå virker den jo så nær også. En herlig følelse å ha, især når du har satt ny personlig høyderekord. Da jeg kom på toppen av Kilimanjaro som er hundre meter lavere enn jeg er nå, så var jeg helt kjørt. Nå må jeg ta meg sammen og roe meg ned litt. Prøve å sovne tidlig da vi blir vekket i halv tretida i natt. Søvnen blir amputert. Vinden fillerister teltene. Men tiden kommer og vi kler møysommelig på oss og plukker fram utstyret. Jeg og Johnny sitter i teltet klare som egg da Aleks stikker hodet inn i teltåpningen og sier at vi kan legge oss igjen. Vinden er for sterk. Nedtur!! Men du verden for en riktig avgjørelse. Da blir det litt søvn før vi skal gå ned til bc på andre siden av fjellet. Vi kunne kjenne at vinden bare økte på. Takk for solide telt som tåler ei vindkule! På formiddagen blir det plutselig hektisk. Aleks har allerede gått nedover med Ulrika som hadde en skummelt lav oksygenmetning. Vinden øker fremdeles så det er bare å skynde på. Vi får tatt ned teltene og pakker sammen utstyret og begir oss nedover. Bare litt ned i lia så er vinden mye svakere. Vi passerer Camp Nido som vi skulle komme tilbake til før neste toppstøt og går videre nedover verdens lengste og bratteste grusbakke. Hvertfall følte jeg det slik. Nå fikk jeg den første følingen med en kranglete rygg, og på slutten så ble jeg også veldig sliten. Endelig var vi nede i Placa de Mulas som er bc på denne siden av fjellet. Den var svær! Og her var det nettkafeer, dusjhus, pizzarestauranter og andre serveringssteder. Til og med et kunstgalleri med en «strand» utenfor var det her. Stranda var terrassegressmatte og juksepalmer. Det ble sagt at denne basecampen var den nest største etter Everest BC. Men det var fullt belegg her, så vi skulle gå over på andre siden av dalen på et «hotell» En halvtimes rusletur. Det var også en opplevelse. En falleferdig og uferdig bygning som nok hadde vært ment flott engang. Her skulle vi bli i de tre neste dagene mens vi ventet på bedre vær. På kvelden så ble det også en fest i matsalen. Det var jo lørdag igjen! Dagene gikk med til å slappe av og rusle inn til bc for å føle litt på stemningen der. Dessuten så var det godt med pizza, burger og øl. Vi har fått et værvindu! Men tida er knapp. Torsdag er det meldt kjempefine forhold på fjellet og fredag er siste dagen vi har tillatelse til å være i fjellet. Det betyr at vi må gå 1200 høydemeter opp til Nido i dag, onsdag. Hvile noen timer og støte 1500 meter mot toppen og så ned igjen til Nido og sove der. Så må vi gå helt ut igjen på fredag. Et hårete opplegg, men eneste sjansen vi har. Turen opp igjen gikk greit. Følte meg pigg og ryggen var nesten helt fin. Det var mye trafikk oppover. Mange som satser på toppen nå etter flere dager med sterk vind. Vi har hørt at det har blåst i filler noen telt helt ned til Nido der vi er på vei. Det ble tidlig kveld for vi ble vekket kl. ett. Litt over kl. to startet toppstøtet.... De andre kommer ned igjen. Ulrika måtte dessverre gi seg og kom ned igjen litt senere enn de tre av oss. Men nå kommer de fem pluss to guider som har klart det! En kjempeprestasjon! De får gratulasjoner og litt hjelp til å komme i seng. Det er en lang dag i morgen. Det var jubel da vi noe timer før fikk vite at de var på toppen. Lagfølelsen hadde satt seg godt. Misunnelig var jeg jo så det holdt, men det var likevel så godt å høre at de klarte det. Dagen etter så går vi ned til Placa de Mulas og hotellet igjen. Der organiserer vi bagasjen og sender mest mulig med muldyrene videre. Så er det å labbe nedover Horoconesdalen. Det er et lite stykke bratt i starten og en elvekryssing, men ellers så er det lettgått elveslette. Men det er langt. Vi bruker nesten 8 timer med pauser. Det ble sagt at det var 36 km, men jeg synes det høres langt ut. Men det er mulig de hadde rett. Jeg er i god form og klarer å gå i front helt til siste etappen ned til hovedveien. Jeg sliter meg til og med så vidt foran Aleks og noen av de andre som har greid å få haik med en militær lastebil som har kjørt inn en avstengt vei og hentet noen soldater som har prøvd seg på toppen. Jeg tenkte for meg selv da jeg gikk det siste stykket at Aleks antagelig ville klare å lure seg med der. Typisk han, og jeg fikk rett! Vi blir registrert ut av parken og kjørt ned til Penitentes. Der venter tre av oss som hadde betalt for å ri muldyr ut. Jeg er sliten og sårbeint etter den lange marsjen. Og det første badet på tre uker kjennes akkurat så deilig ut som jeg synes jeg har fortjent. En god middag markerer slutten på fjelleventyret for denne gang. Dagen etter tar vi farvel med Pinky, Alberto og Carlos. Vi er fornøyd med de, og jeg tror de var fornøyd med oss. Vi kjører landeveien tilbake til Santiago. En lang, lang nedoverbakke og en langtekkelig grensepassering. Vi blir innlosjert på et hotell ikke langt fra der vi bodde når vi kom. En liten rusletur i byen og litt avslappning før vi møttes for å dra ut å spise og ha en liten fest. Og kvelden ble vellykket den. Stikkord: Kilosbiffer, vodka, spandabel Johnny, rockestjerna Johnny, løshunder, homsebar, sushi og glade mennesker. Var på hotellrommet igjen i 6-tida. Dagen etter ble heller rolig. Jeg benyttet anledningen til å ta et langt deilig karbad. Satt litt på nett og oppdaterte meg på nytt hjemmefra og fortalte venner og familie at jeg fremdeles levde. Hadde vært uten nett og telefon i tre uker. Telefonen hadde jeg dessuten mistet på flyet på tur ned. På kvelden dro vi på en alldeles fantastisk fiskerestaurant. Azul Profundo. Den er et must hvis du er i Santiago. Tror jeg fikk mitt livs beste måltid der. Stekt sverdfisk i en fantastisk saus og med salat. Et litt slitt og unseelig lokale men maten var fantastisk. Det ble tidligere kvelden denne dagen. Morgendagen skal bli rolig og hjemreisen starter på kvelden. Det har vært en utrolig tur. Jeg føler meg heldig. Det var ikke en gratis tur, men med ikke mer initiativ så får jeg slike opplevelser som jeg vil huske hele livet. Opplevelser som er få forunt og de fleste misunner. Denne turen har vært litt annerledes enn de andre jeg har vært på. Det har vært fysisk og psykisk hardere og den har vart lenger i tid. Derfor har relasjonene til de andre i gruppa betydd mer. Vi har blitt bedre kjent med hverandre enn på en kortere tur. Vi har vært mer avhengige av hverandre. Laget har betydd mer. Og det gikk knirkefritt. Vi ble et team. Vi ble gode venner. Venner som jeg håper jeg lykkes i å holde kontakten med framover. Det ble et antiklimaks og komme hjem. Behagelig, men jeg blir rastløs. Savner fjellet, folka og slitet. Spesielt folka jeg ble kjent med. De første dagene var det rart å våkne alene i leiligheten. I en måned hadde vi jo bodd omtrent oppå hverandre. Det går nok ikke lenge før jeg pakker pulken og tar skia og labber til fjells. Det er flott her hjemme også. TUSEN TAKK FOR TUREN, DAG, ALEKSANDER, ANNELI, SILJE, SIV, INGER ELIN, JOHNNY, ELISABETH, VIBEKE, ULRIKA, PINKY, CARLOS OG ALBERTO!

Da setter jeg snart kursen for Elbrus og forhåpentligvis mange fine opplevelser. Er det av interesse så blir det en blogg fra turen. Oppdateres i den grad det er praktisk mulig. http://www.gamme.no/blogg/default.asp?fkBloggId=113

Hei! Dette innlegget er en rapport fra Røverreisers tur til Oseanias høyeste fjell Carstensz Pyramid (4884 moh). Her har jeg tatt med den viktigste informasjonen som skal til for at andre kan nå toppen på samme vis som oss. Vi har bare tatt turen en gang, og da gikk vi Illaga-ruten, og i tillegg tør jeg ikke å garantere for at alt det de lokale sier stemmer. Røverhistoriene fra turen handler også litt om kannibaler, kjempeanakondaer og ukjente tropesykdommer. Da jeg for et års tid siden begynte å planlegge en tur til Carstensz Pyramid (flere steder kalt Puncak Jaya), oppdaget jeg at det var vanskelig å finne god informasjon om fjellet på nett. I motsetning til for eksempel Kilimanjaro og Aconcagua, så er det ikke så mange som har vært på Oseanias høyeste fjell, og det finnes veldig få reiseberetninger derfra. I tillegg er nesten all informasjon fra folk som til syvende og sist ønsker å selge deg et opplegg. Røverreiser ”selger” bare gode historier. Her har jeg samlet alt det som jeg tror er greit å vite om fjellet, og våre tips etter å ha brukt Illaga-ruten inn til fjellet. Her er oppskriften på Carstensz. Innhold Om Carstensz Pyramid Hva som trengs Tid og planleggingen Måten vi gjorde det på Avtalen vi gjorde Budsjett Betaling Utstyrsliste Helse Drikkevann Været Klatringen GPS-posisjoner Turen dag for dag Generelt om turen Guidene Lokal kultur og bærerne Lokale myndigheter Vind, vær og fly Det viktigste av alt Om Carstensz Pyramid Carstensz Pyramid (CP) 4884 moh, er det høyeste fjellet i Oseania, og en av ”The Seven Summits”. Fjellet ligger i Indonesia, omgitt av New Guineas dype jungler. Heinrich Harrer var den første til å bestige fjellet, og det skjedde i 1962. I lange perioder har det av flere grunner vært umulig å nå fjellet. Først og fremst pga at myndighetene ikke har tillatt turisme i området. Nærmeste nabo til fjellet er den gigantiske Grasberggruven http://en.wikipedia.org/wiki/Grasberg_mine. Gruven er verdens største gullgruve, og en av de største kobbergruvene. Gruven er svært lønnsom, og viktig for Indonesias økonomi. Den har et frynsete rykte på miljøsiden, og eierne ønsker minst mulig innblanding fra ”fremmede”. Vaktholdet er derfor strengt, og Indonesias hær inngår i det. Gruveselskapet har kun sporadisk latt utenforstående ferdes på deres eiendom og veier. Randi Skaug fikk bruke denne (snar)veien til fjellet, men fikk ikke lov til å fotografere eller skrive noen om gruven. http://www.randiskaug.no/randiimedia/1185268485 De innfødte i området er i hovedsak Danifolket, de er et naturfolk som lever i stammer og små landsbyer. Disse stammene krever inn ”bompenger” fra de fremmede som er på tur i området, prisen fastsetter høvdingene, og den varierer. Det kan være flere stammer som skal ha sitt, og får de det ikke slik de vil, så kan de blokkerer veien. I området har også geriljaen Free Papua Movement sitt tilholdssted. De ønsker løsrivelse, og ligger i strid med Indonesias myndigheter, som betegner gruppen som en terroristgruppe. De har flere ganger gjennomført angrep på gruven, tatt gisler og også likvidert klatrere. Alt dette har ført til at mange klatrere unngår fjellet, og man heller velger å klatre Mt. Kosciuszko i Australia på beskjedne 2228 moh. Myndighetene tillater nå ferdsel i området, men det kreves tillatelse fra en rekke instanser, som politi, militære og lokal administrasjon. Den politiske situasjonen er også roligere enn på lenge, og det er kanskje nå et gunstig tidspunkt på å komme seg på toppen. Gruveselskapet har imidlertid fortsatt stengt muligheten for oss vanlige dødelige til å nå fjellet via deres område. Man kan velge å leie helikopter i Timika eller Nabire å fly over alle problemene og lande i BC (Base Camp). Prisen for det er ca 13 000 dollar, pr pers, og ikke en særlig heroisk måte å gjøre det på. Eneste eventyrlige alternativ er en fottur på ca 5 dagsmarsjer, fra flystripene enten i Sugapa eller Illaga, opp gjennom jungelen, ut på åpne myrer og inn til fjellet. Som de fleste skjønner er det en utfordring bare å nå foten av fjellet. Dette er hovedgrunnen til at det er flere som har vært på toppen av Mt. Everest, enn Carstensz. Fjellet er det laveste av de "Seven summits", men det regnes for å være det klatreteknisk vanskeligste, uten at klatringen av den grunn er spesielt vanskelig. Hva som trengs Du trenger litt turutstyr, lett er bra, og du må ha brukt sånt før, minimumsliste følger. Noen gode venner, 50 000 kr, 20 dager, litt vilje og godt humør . Noen av dere bør ha litt peiling på klatring, og kanskje viktigst, dere må kunne ta vare på dere selv andre steder enn på sofaen hjemme i Norge Tid og planleggingen Begynn planleggingen flere måneder i forveien. Det er ikke noe sesong for CP, det ligger nært ekvator, det regner mye, og du kan dra året rundt. Har hørt at geriljaen har en periode senhøstes da de feirer og er ekstra aktiv, men vet ikke om det er fakta. Vi dro i april, da er det en overgangstid i regnsyklusen, og været følger ikke mønsteret med regn morgen og kveld. Vi bestemte oss for å fly inn til Bali (Denpasar), det er også mulig å fly inn til Jakarta. Om du får ledig tid, kan Bali by på sol og strand mens Jakarta er en storby. Vi hadde 20 dager fra vi forlot Norge til vi var tilbake i Norge igjen. Det forsvinner noen dager i reising i begge ender, så du skal ikke beregne noe særlig mye mindre på en lignende tur. Planen vår var kun å ha 1 guide som tok oss med gjennom jungelen, og til fjellet. Vi skulle ikke ha bærere eller leie noe utstyr. Det skulle gjøres billig, vi skulle være raske, lette og fleksible og derfor ville vi ikke være en del av en hvilken som helst større gruppe. Måten vi gjorde det på Skal du gjøre det på samme måte som oss, må du ha en lokal kjentmann. Han må være god i engelsk, for du skal skrive og prate mye med han. Han må også ha kontaktene som skal til for at offisielle og uoffisielle betalinger og tillatelser blir så billige og bra som mulig. Jeg var i kontakt med ca 15 ”turfiksere", dvs omtrent alle du finner når du Googler CP. Da vi skulle følge vårt, Røverreisers, turkonsept, ble mange fort eliminert. Det finnes sikkert mange dyktige turfiksere, en er Bob Sumoked http://climbcarstenszpyramid.com/. Trass i en kritisk post spredt på noen nettfora, valgte vi han, og han gjorde en god jobb for oss. Han er en tidligere guide, som nå driver eget selskap, og han kjente mange av nøkkelpersonene i Illaga og Pinapa. Avtalen vi gjorde. Vi ble tilslutt 6 personer på turen, jo flere, jo billigere blir det pr person, og tilslutt ble det 4500 USD. Det er ganske billig, men jeg tror også at om du er tidlig ute, og kanskje jobber en del med flere turfiksere, kan du få det noen hundre dollar billigere. Men det er jo en sjanse å ta. Plutselig møter du på en billig superamatør. Avtalen med Bob var at han for den prisen skulle fikse følgende: - Hjelp med å fikse alt av nødvendige ”avtaler” med lokale stammer, gerilja, politi, militære, lokal administrasjon. - Reisetillatelse for Indonesia. - Bob skulle hjelpe oss i alle evt. oppdukkende forhandlinger med lokalbefolkninga. - Flybilletter fra Bali til Nabire. - En Overnatting i Nabire - Fly fra Nabire til Ilaga eller Sugapa. Det flyet var chartret til oss. - Stille med 1 guide. Ingen tipsing til guide. - Ordne med FLEKSIBLE flybilletter tilbake til Bali, slik at vi kunne dra til Bali og nyte livet straks vi var ferdig med fjellet. Inn til fjellet reiste vi via Nabire, ut reiste vi via Timika. - Vi skulle være effektive hele veien. Uten at det var avtalt på forhånd, sørget også Bob for sikkert oppbevaring av bagasjen vår mens vi var på fjellet, samt at vi hadde egne sjåfører hele tiden i Nabire. Budsjett Slik så hovedtrekkene budsjettet ut; Flybilletter Norge – Bali – Norge 8 – 10 000 kr. Betaling til ”turfikser” Bob 4500 USD = 30 000kr Betaling til stammer & gerilja = 3000 kr Så kommer de vanlige mindre utgiftene, eks. hotell på Bali, mat osv. Så må man jo hele veien være forberedt på de uforutsette utgiftene, for vår del ble det betalingen til gerilja og stammene i Pinapa. Betaling 3 måneder før avreise betalte vi første 30 % av summen til Bob. Vi betalte 40 % i underkant av en måned før turen, og fikk da samtidig oversendt tillatelsene pr e-post. Til disse tillatelsene trenger myndighetene en kopi av passet, (sjekk derfor tidlig at du har ett gyldig pass for turen) og passbilde mot RØD bakgrunn. De siste 30 % betalte vi når var tilbake i Illaga etter å ha vært på fjellet. Utstyrsliste Skal du bære alt selv, kan du ikke pakke med deg alt. ”Travel light, freeze at night”. Jo mindre du sliter, jo lettere avklimatiseres du også til høyden. Basert på de erfaringer vi gjorde på fjellet, mener jeg dette er en passende liste. - 1 sett undertøy, bokser, lang longs og underskjorte. Eks Brynje||. - Lette, allround fjellstøvler. Det er ikke behov for støvler, joggesko, klatresko etc. Da du kommer til å bli søkk våt, er det fint om fottøyet ikke blir 1 kilo tyngre. Vi diskuterte en hel del, og ble enige om at fottøy lik forsvarets vanlige marsstøvel er et godt valgt, den er lett selv om den er våt og tørker fort. - Skallbekledning jakke og bukse, bør være vind og vanntett. Har buksa GODE lufte-muligheter er dette den eneste buksa du trenger for turen. - Lett, komprimerbar og varm jakke til kveldstid og toppstøt dag. Noen gikk for en fleecejakke. Jeg gikk for en liten og komprimerbar dunjakke, og det var en vinner hele turen. - Hansker, hvor lett du fryser på fingrene får avgjøre hvor tykke de er. Du skal klatre og rappellere i dem, så de bør være tynne og slitesterke. Fjellet på toppdagen er skarpt. - 1 par ullsokker, som bør holdes tørre til toppdagen - 1 par tynne sokker - Solbriller - Caps/hatt - Lue (og evt buff, skjerf el) - Hodelykt - Sovepose, ett sted mellom minus 5 og pluss 5 er nok bra. Jeg hadde med meg en til pluss 5, frøs aldri, men lå med dunjakken på. Om teltet er lite, dere ligger tett osv, så klarer du deg med en pluss 10 pose. - Liggeunderlag - Telt - Sekk, 80-90 liter er stort nok. - Plastposer eller vanntettbager - Om du ikke har mulighet for det i lommene på jakken, eller å henge en flaske på klatreselen, trenger du en liten sekk for vann (camelback), kamera og sjokkis til toppdagen, evt du kan bruke topplokket på storsekken. - Klatresele - 1 8er, taubrems eller lignende. - 1 ropeman (anbefales), jumar eller tilsvarende. - 2 Slynger - 1 Skrukarabin - 2 Karabiner - Hjelm, og det trenger du, for det er en del løs småstein. - Måltider, frokost, lunch middag/kvelds for 10 dager. - Mat "underveis". Sjokolade, nøtter/rosiner/mandler/tørket frukt, energi barer, osv... - Energidrikk, noen som kan sette litt god smak på myrvann med vannrense tabletter. - Krydder, vitaminer, tranpiller, det kosttilskuddet du ikke klarer deg uten. - Mulitbrenner, du kan IKKE regne med å få kjøpt gass på New Guinea. Vi fyrte med bensin. - Vanntettpakket fyrsaker - Ca 1 liter fuel - Skje - Kokekar - Pisseflakse / evt backup til cammelback. - Plastposer, kan brukes i skoene, fjerner friksjon, kan forbygge gnagsår, holder deg tørr i en time. - Liten kartmappe, det finnes ikke brukbare kart over området, men den holder penger, pass og nødvendige papirer tørre. - Lite kompass - Klokke - Sprit servietter el. Noen for å holde god hånd hygiene - Vannrense tabletter - Ymse fot og fuktighets kremer eller talkum pudder om du har behov for det. - Solkrem, høy faktor og liten tube. - Tannkrem og børste - Dopapir - Myggspray (ikke et must) - Personlige medisiner, eks Malarone. - Nok Rupies og USD. Ting vi hadde i felleskap - Elastisk bandasje (støtte bandasje) - 4x4 kompresser - Plaster - Silketape eller sportstape - Compeed - Liten pinsett - Barberhøvel - Steristrips - Allergimedisin - Smertestillende og febernedsettende, eks Pinex - Kraftig smertestillende, eks Paralgin Forte - Betennelsedempende, Brexidol, Celebra osv. - Mot diare, Loperamid/Imodium - Anitbiotika, for infeksjoner i sår, i lunger, i tannkjøtt, osv. - Fucidin salve/krem - Strips - Elektrikertape - Nål & trå - Snøre - Multitool - GPS - MP3 - Kamera - SPOT - Satellitt telefon - Ekstra batterier til alt. - 30 meter klatretau - Diverse kamkiler, vanlige kiler etc. - Såpe, det finnes flere innsjøer og elver man kan vaske seg i. - Campsko på deling i teltet, du finner sandaler til 10 kroner som veier 25 gram i Nabire. Dette er tilstrekkelig, luksusen kan være å bære en lett sekk. Men dette er også minimum, tror ikke man kan kutte så mye på denne lista. Du blir kanskje fortalt før turen, slik vi ble av våre guider, at joggesko og støvler er tingen. Det er bare tull. Det som ikke er like tull, er poncho eller paraply. Ponchoen kan du også sette tau i hjørnene på å spenne opp, paraplyen er en vinner når det brått begynner å regne, og du jobber med noen som må holdes tørt. Begge delene kan du samle regnvann i. Helse Det var mye regn. Selv om det flere formiddager var sterk sol, var man mye fuktig. Er man våt, vasser i gjørme og myr, kanskje litt kald, og man bruker kroppen mye, i tillegg til at man er i høyden, er det lett å få infeksjoner og bli syk. Enten under eller etter turen var det flere som fikk noe ”rusk” i lungene. I tillegg hadde vi noen tilfeller av vanskelige infeksjoner i små sår. En fikk behandling på Bali, og to av oss etter en stund i Norge. Undertegnede hadde etter turen betahemolytiske streptokokker og gule stafylokokker (MRSA), som er resistente mot vanlig antibiotika i infiserte sår. Hygiene blir ekstra viktig, og bruk alle muligheter til å få tørket klær og kropp. Ved å gå inn til CP slik vi gjorde, får man en god avklimatisering til høyden. Selvsagt kan man allikevel noen av dagene føle seg redusert, men høyden er ikke en stor utfordring. Har ingen vært i høyden før, bør flere lese seg opp på høydemedisin før turen. Det er mulig å dø av HACE eller HAPE, også på ”lave” CP. Som alltid, sjekk hvilke vaksiner og evt. påfyllinger man trenger for turen. Hvilke vaksiner som er anbefalt finner man her: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?MainArea_5661=5631:0:15,2386:1:0:0:::0:0&pid=233&trg=MainArea_5661 Det er anbefalt og spise malaria profylakse (forebyggende). Når det gjelder forsikring dekker de fleste forsikringer en slik tur, men dobbel sjekk også det. En kan også lese på UD sine hjemmesider om reiseråd http://www.landsider.no/traveladvice/. Drikkevann Å finne vann blir ikke noe problem. Har du mulighet til å fylle opp noen liter klarer du deg fint gjennom dagen. På vår Camp 3 som lå på en åsrygg samlet vi regn og myrvann, i BC mente den indonesiske ekspedisjonen at vannet i en av innsjøene var ”bra nok”. Ellers finner man klart rennende vann med noen timers mellomrom hele turen. De fleste av oss brukte vannrensetabletter, i tillegg kokte vi en del vann, spesielt det vi ikke hadde en god magefølelse med, eks i BC. Ingen fikk mageproblemer, heller ikke dem som ikke brukte vannrensetabletter. Men jeg vil anbefale å gjøre noe med vannet før man drikker det, da mange andre har hatt problemer med magen på turen. Været CP er ikke stedet for å oppleve ekstremvær. I starten var det riktignok varmt og fuktig, midt på 30-tallet. Vi hadde frostnetter i Camp 4 (vanlige camp 5) og i BC. På toppen kan det sikkert bli kaldere, men det lå rundt 0 når vi var der. Solen er sterk rett under ekvator, og blir enda sterkere i høyden. Været skiftet mange ganger hver dag. Det var aldri noe vind å snakke om. Tåke/lavt skydekke er vanlig, spesielt i høyden. Det lysner før kl 0600, og ble mørkt rundt kl 1800. Klatringen Klatringen er enkel, og det er mer snakk om klyving enn klatring, på vår norske skala er det vanskeligste gradering 3-, og det er topptau. Et sted på toppryggen skal man over en Tyrollertravers. Det er en fordel om alle kjenner utstyret man skal bruke, og jo mer tid man har hatt med utstyret, jo bedre vil det gå. Vår beste klatrer klatret først, fant ruten og sjekket sikringene. OBS! fjellet spiser tau, og de fleste tauene var nokså slitte når vi var der… Gjør de grep som må til for at du skal være trygg. På turen ned må man på noen partier rappellere, men man kan gjøre det enkelt og bare kroppsrappellere. GPS Posisjoner Vi tok fix flere ganger dagen underveis. Da vi ikke hadde kart, fordi det ikke finnes, var det vår forsikring om at vi skulle finne veien hjem på egenhånd. Garanterer ikke for at posisjonene er nøyaktig der vi lunchet eller campet, men det ligger i området, enten på veien vi gikk inn eller ut av området. Om du kopierer posisjonen inn i Google Map, http://maps.google.no , ser du hvor det er. Når det gjelder høydene, er det slik at det krever bedre GPS-signal for å få helt riktig. Turen dag for dag Vi fløy fra Norge mandag 5. april. Landet på Bali den 6., reiste fra Bali kvelden den 7., reiste via Jakarta og Ambon og landet i Nabire på formiddagen den 8.. Det var en uhensiktmessig og lang flyreise som var bestilt av vår venn Bob. 8. Torsdag. Vi lander i Nabire på formiddagen. Vi flyr til byen Nabire. På flyplassen møter vi de 3 guidene til Bob, henholdsvis Josh, Brian og Hatta. Vi skulle bare ha 1 guide, men det var nå blitt 3. Josh er sjefen, og snakker best engelsk, Brian kan språket til Danifolket. Hatta kan ikke noen av delene, og det viser seg vel senere at han ikke er guide, men sjåfør. Vi kjører til 1 av de 2 hotellene i byen, og møter Bob. Siden vi hadde reist natten gjennom, blir det en rolig dag. Da man hadde folketelling i Nabire var det 2000 som ble talt, resterende boikottet tellingen. Vi tipper det bor ca 10-12 000 i byen. 9. Fredag. Utstyrsdag i Nabire Vi ordner med betaling og prøver klatreutstyret sammen med guidene i noen trær på en strand utenfor Nabire. Minibankene i Nabire fungerer sporadisk, og man bør ikke baserer seg utelukkende på dem. Det er to internettkafeer, men linjene er trege, og vi kom oss ikke på nettbank fra dem. 10. Lørdag. Planlagt avreise til Illaga Vi drar til flyplassen i Nabire i 0730-tida. Flyet som Bob har chartret for oss, flyr først turer som det måtte kansellere tidligere i uken. Vi venter. Så blir været for dårlig til å lande i Illaga, og dagens flyving for vår del kanselleres. Laber stemning, og vi drar tilbake på hotellet. Resten av dagen leier vi Nabires "beste" båt med mannskap og drar til en idyllisk øy som en nederlender har gjort til ferieparadis for dem som kan betale. Da de for tiden driver med oppussing, har vi ettermiddagen på øya omtrent for oss selv. BESØK ANBEFALES. Nabires beste båt får ikke overraskende motorstopp på vei tilbake, men vi blir tilslutt berget av noen fiskere i en motorisert kano. Når vi kommer tilbake til hotellet, får vi høre at flyet vi skal fly med neste dag, ikke kom til Nabire som planlagt i går, avreisen neste morgen blir utsatt noen timer. 11. Søndag. Vi flyr til Illaga! Vi drar igjen til flyplassen, og etter litt er vi på flyet vårt til Illaga. Pilotene er to briter, som kan fortelle at de jobber med to norske piloter her nede. På turen til Illaga er det spesielt klart, og pilotene legger turen over den beryktede Graseberg gruven og langsmed Carstensz Ryggen. Pilotene hadde aldri tidligere flydd slik og fått sett gruven og toppen da det stort sett er tåke og skyer. Gruven er kolossalt svær, men det er jo jungelen også. Bob viser oss fra flyvinduet det han tror er veien inn til fjellet, men det viser seg å være feil vei når vi begynner å gå. Vi lander på flystripa i Illaga. Det er oppstandelse, og vi blir fulgt av sikkert 100 personer den halvtimen det tok å gå ned til selve Illaga og politistasjonen der. Illaga Pos: S3 58.439 E137 38.532 Høyde 2296m. Bob møter noen av sine lokale kontakter, og vi må innom politi, militære og den lokal administrasjonen før vi kan fortsette. Dette går nok ikke like glatt om du ikke har en som kjenner forholdene og som snakker språket. Det tar tre timer før vi kan fortsette. Bagasjen vi ikke skal ha med oss på fjellturen, blir oppbevart på politistasjonen. Vi går opp til Pinapa, det er ikke langt, 1t og 15 min. Pinapa Pos: S3 59.794 E137 36.672 Høyde 2417 I Pinapa blir vi invitert inn på overnatting til landsbyhøvdingen Luter, og vi skjønner at det er et obligatorisk stopp. Er ikke noe å si verken på gjestfriheten eller interessen rundt oss 6 hvite. Det blir landsbymøte på utsiden av huset til Luter, det er mye som må diskuteres, blant annet så liker ikke de lokale at vi nordmennene skal gå uten bærer. ”Bærerlaget" til guidene blir plukket ut, hvor sjefen for laget visstnok har en sentral rolle i geriljaen. Reglene blir gjennomgått. Det skal gås fra klokken 0700 til 1700, og det skal ikke stjeles. Det var annonsert at geriljasjefen selv i løpet av kvelden skulle komme, og vi skulle gjøre de nødvendige betalingene til han. Han dukker ikke opp, og vi overnatter i huset til landsbyhøvdingen. 12. Mandag. Inn i jungelen. På morgenen dukker i stedet det som angivelig skal være 2 representanter fra geriljaen opp. Med mansjeter og bryskt blikk går de gjennom utstyret vårt på jakt etter våpen. Utsendingene hadde fått i ordre å kreve mer enn de 20 000 millioner rupies Bob tidligere hadde antydet, mens vi hadde tenkt å prute prisen ned. Vi har ikke så mye å forhandle med, og dårlig tid, så prisen blir 20 millioner rupies for alle oss 6 (i underkant av 20 000 NOK). Andre ekspedisjoner har måtte betale 20 mill per person. Tross alt ikke så galt da. Med betalingen følger også en garanti på at vi skal kunne ferdes trygt. Under hele seansen med myndigheter, stammer og gerilja i Illaga og Pinapa tror vi Bob gjorde en god jobb for oss. Det virker som han har gode kontakter, samt også en viss respekt blant de "riktige" lokale personene. Etter betalingen forlater vi Pinapa litt over klokken 9 på morgenen, og begynner på den "ekte" gåturen. Det er et ganske stort følge, vi er 6 nordmenn, 3 guider som har 6 bærere, de 6 bærene har et hjelpelag med en mengde unger som flyr foran og bak, noen bærer litt, andre fekter med mansjetter og fyrer bål. Mens vi går oppover i jungelen blir det klart at ”guidene” våre ikke kan veien. Etter noen timer tar vi lunsj i det første åpne området vi kommer til. Lunch1 Pos S4 01.406 E137 34.674 Høyde 3082 Dette er også første mulige campested etter Pinapa. Turen fortsetter oppover, langs med en rygg, men så vil ikke bærerne mer når vi klokken 1500 kommer til et mulig campsted. Vi overtaler dem til å fortsette, men vi går ikke mer enn i 40 minutter før de setter seg igjen, og påstår at det er siste camp sted på mange timer. Vi etablerer camp. Camp 1 Pos: S4 01.942 E137 34.115 Høyde: 3275 Med tanke på at vi nå har passert 3000 høydemeter, var det greit å ikke sove høyere den første natten. Det er minst 13 fra landsbyen som følger oss hit. 13. Tirsdag. Ut av jungelen. Vi hadde avtalt at vi skulle dra klokken 0700, men det tar litt tid før guider og bærere er klare. Turen fortsetter oppover, jungelen blir tynnere og det er flere lysninger. Vi passerer noen greie telt/camp steder i løpet av de første timene, alle ligger litt høyere enn stedet vi sov på. Det er til tider ganske bratt og gjørmete, og det blir enda tyngre pga høyden. Men etter noen timers gange, begynner vi å komme ut av regnskogen. Vi ser over dalen, og til flyplassen i Illaga og konstaterer at vi ikke har gått særlig langt i luftlinje. I det vi går opp og ut av dalen, og ”opp” på fjellet, er det en bekk på venstre siden, her kan det være greit å fylle vann, da det er en stund til neste sted med rennende vann. Fra nå av flater det mer ut, og alle ungene sendes hjemover. Bærerne tar pause hvert kvarter og det blir en lang og god lunsjpause. Lunch2 Pos S4 02.081 E137 31.055OG Høyde 3687. Vi fortsetter en drøy time til vi kommer til området hvor Camp 2 på denne ruten vanligvis er. I stedet for å ta den "vanlige veien" rundt fjellpartiet, knekker vi her opp venstre, og begynner på en snarvei gjennom fjellpartiet. Det er mange ganske bratt bakker, og det går ikke så fort. Bærerne vil på ny ha camp lenge før klokken 17, det blir nye forhandlinger, og vi fortsetter til ca 1600. De leter da opp en hule hvor vi slår leir. Ved å overnatte her taper du ca 100 høydemeter til stien, men du kan ligge tørt. Camp2 (Hule) Pos: S4 02.341 E137 28.496 Høyde 3650. Det er kun plass til 1 telt under berget, og vi sover under åpen himmel sammen med bærene. Sosialt, rundt bålet spanderer vi det vi har med av luksus, tørrfisk, sjokolade og tobakk. Det finnes en vannkilde tett ved hulen. 14. Onsdag. Eventyret om regnskogfolket som ikke tålte regn. Morgenen starter med at bærene er missfornøyde med at de bare får låne klær av ”americanos” (oss) når de fryser på kveldene, de vil EIE, ikke låne, våre 5000-kronersjakker :S. Dårlig stemning og irritasjon i begge leirer. Vi fortsetter turen gjennom fjellene. Det tar en liten time før landskapet flater ut, og litt senere går stien bratt ned i en dal. Her er det en elv som etter kraftig regnvær sikkert kan være utfordrende å krysse. Vi krysser elven minst 5 ganger i løpet av den første timen, slikt tar tid. MEN; det finnes en nokså åpenbar, raskere, alternativ rute over en liten rygg først til venstre nede i dalen, da sparer man også noen krysninger. I dalen er det flere mulige teltplasser, og her ligger også angivelig den vanlige Camp 3. Vi fortsetter opp en ganske bratt bakke, noe ulendt terreng før vi tar lunsj. Lunch3 Pos S4 02.074 E137 26.133 Høyde 3745 Her har vi utsikt over dalen vi nettopp har forsert. Foran oss ligger et myrområde. I slutten av lunsjen begynner det å regne, og bærene setter seg under den blå pressenningen de bærer med seg, og vil ikke gå videre. Kort fortalt går det nå flere timer av dagen til flere runder med forhandlinger og diskusjoner med bærerne. Hver gang det starter å regne, stopper de, fyrer bål og vil etablere camp. Det diskuteres blant oss, mellom de 3 ”guidene” og bærerne. Noe før 1600 stopper de for tredje gang, og situasjonen virker fastlås. Vi er frustrert fordi vi nesten ikke har forflyttet oss siden lunsjen. Stedet de har stoppet på er elendig for oss som bor i telt. Vi får tilslutt bærerne til å fortsette en time til. De sterkeste av dem setter av gårde i bra tempo, ruten går over en tung myr, uten en eneste pause. Klokken går, og kl 1715 er vi oppe på en rygg i enden av myren og har brått nådd det området som vanligvis er Camp4!, vår camp nr 3. Endelig god stemning! Camp 3 Pos: S4 01.431 E137 20.254 Høyde 3809. Resten av feltet med guider og bærere er spredt langt bak. Vi hjelper de første bærerne med å samle ved til bål før det blir mørkt. Endelig campsted er det sjefen for bærerne, Papa, som bestemmer. Han er godt kjent, og finner som regel de beste stedene. Selv om det har regnet mye, er det ikke noe rennende vann nært campen. Det blir mørkt, og er vanskelig å lete. Det blir regnvann og myrvann til kvelds. 15. Torsdag. Vi nærmer oss fjellet. Det tar tid før guidene og bærerne er klare, vi avtaler at vi fortsetter ned fra ryggen og krysser en elv ca 15 min fra campen. Der fyller vi vann mens vi venter på guidene og bærerne deres. Elven er ganske stri, og var den heftigste krysningen vi gjorde på turen. En av guidene klarer å kaste sekken sin i elven, i stedet for over elven, til hans lykke klarer vi akkurat å berge den. Turen fortsetter opp over noen rygger og mindre myrer, før vi kommer til en rygg der vi får utsikt over en innsjø. Her blir vi fortalt at om det blir sagt så mye som ett ord så lenge vi kan se den innsjøen, vil det bryte ut regnvær, innsjøen vil fylles, og elven fra sjøen vil bli UMULIG å krysse. Etter innsjøen er det mange nye rygger. Bærerne løper omtrent opp bakkene, før de stopper og tar lang pause på toppen. Frustrerende og drive med bakkeintervaller på en slik fjelltur. Vi spiser lunsj på toppen av en rygg med god utsikt og sur vind. Lunch 4 Pos S4 01.495 E137 17.810 Høyde 3714 m Kort tid etter lunchen vil bærerne etablere camp, selv om klokken ikke i dag heller er i nærheten av 1700. Diskusjoner og forhandlinger IGJEN. Vi går litt, og så forhandler vi litt. Så låser alt seg, og vi spiller ut siste kort som fungerte dagen før: "Ok, la gå, vi gir oss, vi etablerer camp, men vi går en time først da?" Det fungerer og bærerne er med, og setter igjen av gårde som dagen i forveien i bra driv. De har bestemt seg for å nå det som er Camp 5. Der er vi 1715. Vi går nå samme sti som på Sugapa-ruten, og området er brukt som Camp 5 for begge rutene. Camp 4 Pos: S4 01.817 E137 12.018 Høyde 3671 (dette ligger under en bergheller i ly for regn) Camp 4 Pos: S4 01.687 E137 11.760 Ligger noen hundre meter bortenfor overnevnte og er nok det området som hyppigst blir brukt. Begge stedene er det frustrerende å se hvor mye søppel som flyter. Det har vært en lang dag, noen av oss er slitne, bærer og guider er slitne, og alle får ros for bra innsats. Vi planlegger turen til BC. Vi presenterer vår plan, om at Hatta, den svakeste guiden, blir igjen med bærerne for å passe på utstyret vårt. Men alle guidene skal være med til Base Camp, + 1 av bærerne, selveste han som heter CHUCK NORRIS . Guidene lurer på om vi kan bære dems utstyr også, noe vi av prinsipp sier nei til. 16. Fredag. BC (Base Camp) Siden siste del av torsdagen ble lengre en ventet, utsettes starten til 0730. Guidene er ikke i nærheten av å bli klar til tidspunktet, og det er strålende sol, og en kjærkommen mulighet til å få tørket klær og utstyr, så vi drøyer enda en halv time. Vi lar alt overflødig utstyr ligge igjen i Camp 4 og setter kursen mot BC. Chuck Norris og Josh setter avgårde i ett kjent hodeløst tempo i starten. Fra innsjøen og opp bakken (se bilde) er det greit driv, vi styrer nå pauser og går i vårt eget tempo. Etter "motbakken" og over flatene, begynner det å bli langt bak til guidene Hatta og Brian. Vi irriterer oss over å måtte vente på dem i dag igjen. Før New Zealand-passet, blir vi enige med Josh (og Chuck) om at vi på egenhånd kan gå i for veien til BC, mens guidene og Chuck kommer etter. Vi bestemmer oss for ikke ta lunsj før vi er i BC. Veien mellom camp 4 og BC er overraskende krevende, det går opp og ned, og over flere pass. Vi vandrer rundt i tåkeheimen i fjellet, en noe upresis veiangivelse fra Josh gjorde det slik at vi var litt forsiktige slik at vi ikke havnet inn på gruveområdet. Men så letter tåken noen sekunder, og vi ser ned på BC med 10-12 telt. To punkter på veien til BC. Punkt1 Pos: S4 02.439 E137 11.511 Høyde 4004 Punkt2 Pos: S4 03.556 E137 09.939 Høyde 4476 Ikke ta noen av stiene som knekker av til høyre, de går til gruven. Hold venstre, BC ligger ved den øverste av to innsjøer. I BC møter vi en indonesisk 7summits-ekspedisjon. De er 6 klatrere som skal på alle toppene, og har med seg et stort team med blant annet kamerafolk og kokker. Siden de er indonesiske, blir støttet av regjeringen, og har fått brukt veien via gruven. Mange av dem skal på toppen av CP. I alt har de med seg 1,5 tonn med utstyr, i skarp kontrast til oss. De er hyggelige, og byr oss på te. Vi bytter mat med dem, og de tilbereder et kjærkomment måltid med ny smak til oss. Etter en time eller to kommer guidene og Chuck Norris til BC. Vi prøver igjen å overtale Hatta, og kanskje også Brian til å vente i BC mens vi gjør toppstøtet, men Hatta SKAL på toppen, og vi blir enige om at de skal starte med en times forsprang. Jeg tror Hatta og Brian er lett høydesyke. Alt vel med oss, og vi legger oss tidlig på kvelden. 17. Fredag. Toppdagen Vi står opp 0200, gjør oss klare, og oppdager at Hatta og Brian ikke er kommet seg avgårde enda. Guidene tipper stormkjøkkenet i forteltet, og teltet deres er nær ved å ta fyr. Vi hiver oss på, og får slokket flammene. Klokken 0300 går vi alle 9 fra BC, og over en rygg og ned i Yellow valley, etter en liten time er vi ved innsteget til fjellet, og Hatta og Brian kjører sitt eget løp og ligger alt et stykke bak. Vi starter klatringen, og det går greit oppover. Josh, den siste guiden, skulle klatre som sistemann sammen med oss, han blir også hengende bak og snur etter hvert ned. Vi bestemmer oss for å klatre til toppen alene. Klatringen er rimelig enkel og vi både hører støy og ser lys fra gruven. Det ligger litt snø de siste hundre meterne før toppen. Toppen bestiges rundt klokken 0700. Toppen Pos S4 04.736 E137 09.563 Høyde 4861 (Toppen er 4884 moh). Vi snur ned, og møter ved Tyrollertraversen av alle Hatta, alene, og fast bestemt på å nå toppen, Han er ikke ordentlig utstyrt, vi bruker lang tid på å prøve å få han med oss ned, men han er nekter å snu. Fra toppen og ned til innsteget bruker vi rundt en time. Klokken 0915 går vi 6 samlet inn i BC og får en varm mottakelse av de Indonesiske klatrerne og de to andre guidene. Vi spiser lunsj, river leir og setter i retning av vår Camp 4 med Brian. Josh og Chuck skal være igjen å vente på Hatta. Det går igjen sent med Brian, og vi prøver å motiverer han hele veien til campen. Når vi ankommer camp 4 ca 1600 har de resterende bærerne flyttet litt på campen. Resten av kvelden sitter vi rundt bålet til bærerne og planlegger returen til Illaga. Vi har enda ikke klart å komme i kontakt med Bob på satellittelefon for få gitt beskjed om at vi er nede, slik at han skal kunne ordne med flybilletter. Etter at vi hadde lagt oss, klokken 2300, kommer de to siste guidene til Campen. 18. Lørdag. Vi begynner å gå som egen gruppe Det er Brians bursdag, og vi vekker han (tidlig ) med bursdagssang og varm frokost. Det blir mer planlegging med guidene og bærerne under frokosten, og vi blir tilslutt enige om at vi skal få en av de sterkeste bærerne som vår egen guide på returen, og at vi med han, kan fortsette i vårt eget tempo på veien hjem. Vi skal holde han med mat, nødvendig utstyr, og telt. Men vi må først i fellesskap komme oss trygt over en kryssende sti til en rivaliserende stamme til bærerne Vi begynner å gå rundt klokken 9, og en drøy time etter, mye tidligere enn hva sagt under frokosten, slipper sjefen for bærerne oss 6 nordmennene samt Iriam (bærer). Fra nå av gjør vi turen som en egen gruppe, mens guidene og de resterende bærerne deres går i sitt eget tempo. Stemningen er god og tempoet er bra. For første gang møter vi andre på stien, det er to lokale fyrer som er kjenninger av Iriam. Det er mindre vann i elven ved vår camp 3 (se torsdag) og vi går over camp 3 ryggen ca 1530. Det regner og myrene er fulle av vann, og tunge å gå på. Når det blir mørkt er vi på en av de store referanseløse myrområdene, der stien er vanskelig å følge. Vi går en liten time i mørket, før vi finner en plass som er tørr nok til å slå opp camp, 2 km før stedet vi spiste lunch på onsdag den 14. Iriam sover med oss i ett tomannstelt, trangt, men god stemning når MP3 spilleren og Trygve Hoff kommer på. 19. Søndag. Tilbake i Pinapa Vi står opp klokken 0500, river camp i lysningen, og er i gang med å gå 0540. Vi går etter noen km ned i dalen der vi må krysse elven flere ganger, men Iriam viser oss en lettere vei (se onsdag 14.) Etter at vi har krysset elven for siste gang, tar vi frokost. Iriam prøver å fyre bål. Etter frokost går vi opp bakken ut av dalen, og prøver som avtalt klokken 0900 igjen å ringe ut med satellittelefon uten å nå gjennom til verken Josh eller Bob. Vi fortsetter gjennom det kuperte landskapet der vi overnattet i hulen (vår Camp nr 2) og ut på det mer duvende "savanne"-landskapet. Tempoet er bra, men det begynner å røyne på og vi tar pause i 12tida samme sted som vi spiste lunsj tirsdag den 13. Vi fortsetter gjennom det lett kuperte landskapet. Etter hvert begynner det å regne. Iriam gjennomfører et rituale for å få været til å bli bedre, dansing og bønnesang og været blir bedre for en kort periode Da vi begynner å gå ned mot regnskogen begynner det å regne mer og mer, når vi passerer stedet som var vår første overnatting i telt, bestemmer vi oss for å knuse på til Pinapa og kanskje Illaga uten å ta lunsjpause. Turen gjennom jungelen går i bra tempo, men det er langt, gjørmete, glatt og veldig vått. Når vi nærmer oss Pinapa tar Iriam hyppige pauser, der han skifter klær, endrer på oppakkningen sin flere ganger, og kaster søppelet han har båret på de siste dagene i elva! Vi er framme i Pinapa 1700. Siden vi ikke har med oss noen som kan fungere som tolk, blir kommunikasjonen på tegnspråk. Bob får vi ikke tak i, og vi blir invitert, som sist, til å bo hjemme til landsbyhøvdingen Luter. Stemningen og kontakten vi får utover kvelden er topp. Vi får servert middag, og det blir både kort triks og ”vri åtter” før vi legger oss. 20. Mandag, og vi flyr ut Vi står opp klokken 0500 for å rekke så tidlig som mulig ned til Illaga, og kanskje ha sjansen på å rekke et tilfeldig fly derfra på morgenen. Landsbyhøvdingen er ikke hjemme, men kona hans følger oss ned til Illaga. Det viser seg nå at høvdingen selv sto opp 0300 for å dra til stedet Bob er, og få han til å møte oss i Illaga. Etter litt leting møter vi Bob ved politistasjonen. Fra nå av går ting veldig fort, vi kommer oss til flyplassen med all bagasjen, og får fly derfra ca 0900 til Timika. Vi må betale litt ekstra for det, men god stemning å komme seg til Bali. På flyplassen i Timika står to sjåfører som Bob har skaffet og venter på oss. Da vi ikke ser ut etter mange dager i jungelen, tar vi ett rom på et hotell for å dusje og skifte klær. Etter litt sightseeing i Timika tar vi fly til Bali utpå dagen. De resterende dagene. Da vi hadde gjort returen en del raskere enn hva man kan forvente, + at alt klaffet usedvanlig bra med flyet fra Illaga til Bali, så fikk vi nå noen dager i solen på Bali. Noen av oss dro også en tur til Jakarta, og hadde en overnatting der. Flybilletten får du tur-retur for rundt tusenlappen. Jakarta har kanskje ikke så ekstremt mye å by på, men det er sørøst Asias største by, er kjent for trafikk kork, en moské, en katedral og en svær fornøyelsespark. Golden Crown er etter norsk målestokk, er stort diskotek, der det spilles syretrance og happy hardcore til morgenen. På storskjerm viste de tysk bundesliga når vi var der, og i sterk kontrast til Bali, kan du være eneste vestlige på utestedet. Sykt og bør oppleves. Generelt om turen Vi var hele veien redd for at det skulle ta mange dager i Illaga før flyet kunne dra og at vi som en følge av det skulle komme til å miste flyet fra Bali til Norge. I vår plan da vi reiste fra Norge så skulle vi bare ha 1 overnatting i Nabire før vi fløy til Illaga, det ble 3, og disse dagene ville vi ta igjen i løpet av turen. I tillegg så mente guidene våre at ruten fra Illaga er lengre en fra Sugapa. Derfor pushet vil hele tiden på for å nå lengre hver dag. Det skal noen til for å gjøre returen raskere enn det vi gjorde, beregn for sikkerhetsskyld mer enn to dager på den. Guidene Guidene fungerte ikke som guider, men som tolker. Josh ledet mange timer med forhandlinger mellom oss og bærerne og var en tålmodig sjel. Vi møtte ellers bare en person i Illaga og Pinapa som kunne engelsk, det var nestsjefen på politistasjonen i Illaga, så der hadde guidene en nøkkelrolle. Ellers hadde de aldri gått Illaga-ruten før, de viste ikke veien, men uttalte seg villig vekk (helt feil) om avstander og tid, spesielt Brian. Og egentlig var jo det meste av det de sa helt fullstendig på viddene. Men de var hyggelige folk, og i ettertid så kan man jo le av alt. Lokal kultur og bærerne Det er jo mye artigere å reise på tur når man lever tett sammen med lokalbefolkningen. Å dele tørrfisk dratt på Trænabanken med en landsbyhøvding i New Guinea kun i ført penisfuteral, skjer ikke hver dag. Med norske øyne tar de ganske lett på avtaler, eks om hvor lenge man skal gå hver dag. Nå kan nok noen sitasjoner tilskrives misforståelser som oppsto pga at det i gruppen vår ble snakket 4 forskjellige språk. Nå er det også slik at de fleste som går på Carstensz bruker Sugapa-ruten, og derfor finnes det der bærere som har en viss erfaring. Det kan tenkes at bærerne på Illaga-ruten etter hvert også blir mer ”proffe”. I Pinapa opplevde vi en kjempe gjestfrihet til landsbyhøvdingen Luter og den mye yngre, smartere og vakrere kona hans. Det er nok vanlig at fremmede blir Luters gjester og at betaling til stammene og geriljaen skjer her. Vi betalte litt for oppholdet morgenen etter. Lokale myndigheter For vår del gikk det som smurt i Illaga, men jeg er ikke i tvil om at det kan by på store problemer om ikke ting skjer slik de ønsker. Noe er nok skuespill og noe demonstrasjon av makt. Når det gjelder gruveselskapet er de heller ikke til å kimse med, vaktene er bevæpnet for å kunne skyte terrorister og andre ”inntrengere”. De kjører en tøff linje ovenfor slitne bortkommende turgåere som prøver seg på en snarvei til sivilisasjonen. Ikke prøv på noen superlure løsninger. Vind, vær og fly. En dag forsinkelse er ikke noe å snakke om. Vi fikk inntrykk av at det var litt "hips som happ" når det gikk fly, men det var vanligvis flere ganger i uken fly til Illaga fra både Nabire og Timika. Derfor er det greit å være forberedt på at det kan bli venting. Jeg tror vi hadde griseflaks når vi på returen kom på flystripa i Illaga morgenen den 20 og at det gikk fly med en gang, som vi fikk plass på! Jeg ser ikke bort fra at Bob ordnet det slik at vi fikk plassen til noen av lokalbefolkningen. Alternativet er jo at vi fikk de seks siste plassene av de fjorten på flyet, noe som virker rart. Viktigs av alt De lokale er naturfolk, men det betyr ikke at de nødvendigvis skjøter alt i naturen på en bra måte, SPESIELT når det gjelder FORSØPLING. De er nok vant med at ting råtner og blir til jord om litt, men det gjelder jo ikke plast, brusbokser, paraplyer, sko osv. I Camp 5 (vår camp 4) som er felles for både Sugapa og Illaga ruten ser det alt nå ikke ut. DERFOR HAR ALLE SOM FERDES TIL CARSTENSZ ET ANSVAR FOR Å SNU DENNE TRENDEN. I tillegg skjønner flere at det er mulig å tigge penger fra oss ”turister”. Dersom CP etter hvert blir ett fjell mange drar til, kan det bli en lang søppelsti inn til fjellet, og langs den følger det tiggere. Ikke gi penger til folk som ikke fortjener det! Så skulle det jo handle som kannibaler. Ryktene om at det er utbredt kannibalisme blant de lokale er noe overdrevet. Det ble bare sporadisk under turen grillet snadderkjøtt… VI HADDE EN KJEMPE TUR! Alle de problemene vi støtte på var vi forberedt på å møte! Turen var en suksess, unike opplevelser, alle på toppen, alle vell hjem til riktig tid reis i vei, god stemning . Nyttige linker: http://www.latitude.no/Dagbok/dagbok-carstensz-pyramid-jan-2010 PS Helt håpløst at man ikke kan sette opp bildene i den rekkefølgen man selv vil

Omsider er også rapporten fra denne minneverdige turen endelig klar! Rapport med mange bilder ligger her: http://peakbook.org/tour/79/Kilimanjaro.html It's Kili time! Make the most of it. I månedsskifte januar/februar 2010 dro jeg og en kompis til Kenya og Tanzania for å bestige Kilimanjaro. I tillegg ble det safari både før og etter fjellet, i Amboseli, Ngorongoro og Serengeti. Turen var organisert privat via en tanzaniansk lokal eiet og drevet operatør, www.ahsantetours.com, som holder til i Moshi. De har bl.a. fast ansatte bærere og overbeviste for øvrig på alle måter både før og under turen. Turen til dette fjellet var oppfyllelsen av en årelang drøm for min del og kanskje mitt livs fjelleventyr. Etter å ha lest mye om Kilimanjaro, både på nettet og i bøker (turrapporter fra folk over hele verden og først og fremst Henry Stedman’s ”Kilimanjaro – a trekking guide to Africa’s highest mountain”, samt Audrey Salkeld’s ”Kilimanjaro: Mountain at the crossroads”, begge anbefales på det sterkeste for alle som ønsker å ta turen), hadde valget falt på Lemosho-ruten med overnatting i krateret. Helt fra begynnelsen, da jeg leste i ovennevnte turguide at det var lov og mulig å både gå i krateret og overnatte der, visste jeg at det var det jeg ville. Så da var dette faktisk også utslagsgivende for oss da vi valgte operatør (ikke alle tilbyr denne unike og helt fantastiske muligheten). Utover det var argumentene for rutevalget gode akklimatiseringsmuligheter (med andre ord god tid på fjellet samt en del opp og ned, siden vi ikke dro på annen akklimatiseringstur på forhånd), vakkert landskap og lite folk, så fremt det lot seg gjøre. Nettopp derfor ble også Campene Simba Cave og Millenium valgt framfor de vanlig brukte campene på denne ruta. Og av åtte dagsetapper var det faktisk bare to der vi gikk ”i kø”. De andre 6 var vi enten helt alene eller møtte svært lite folk (til tross for at Lemosho ruten i mellomtiden har utviklet seg til å bli ganske populær, samt at den fra dag 3 forløper sammen med den mest gåtte ruta, Machame). Og det er godt gjort på det fjellet! Og slik så turprogrammet ut: Dag 1: Fly Oslo-Amsterdam-Nairobi Dag 2: Transfer til Amboseli, evening game drive Dag 3: Amboseli, morning game drive, bird walk, evening game drive Dag 4: Transfer til Namanga (grensen til Tanzania) og videre med shuttlebuss via Arusha til Moshi Dag 5: Kilimanjaro (1. dag på fjellet) Lemosho Glades (2250 moh) - Mti Mkubwa/Big Tree Camp (2780 moh) Dag 6: Kilimanjaro (2. dag på fjellet) Big Tree Camp - Simba Cave Camp (3640 moh) Dag 7: Kilimanjaro (3. dag på fjellet) Simba Cave Camp - Barranco Camp (3960 mh) via Lava Tower (4640 moh) Dag 8: Kilimanjaro (4. dag på fjellet) Barranco Camp - Karanga Camp (4035 moh) Dag 9: Kilimanjaro (5. dag på fjellet) Karanga Camp - Barafu Camp (4640 moh) Dag 10: Kilimanjaro (6. dag på fjellet) Barafu Camp - Crater Camp (5730 moh) via Reusch Krater (5850 moh) Dag 11: Kilimanjaro (7. dag på fjellet) Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) Dag 12: Kilimanjaro (8. dag på fjellet) Millenium Camp - Mweka gate (1630 moh) - Moshi Dag 13: Ngorongoro CA Dag 14: Serengeti NP Dag 15: Serengeti, Transfer til Arusha og KIA, Fly på kvelden via Amsterdal til Oslo Dag 16: Ankomst Oslo Medikamenter: Doxycyclin (Malaria), Diamox (fordi turen skulle være gøy, vi ikke trengte å bevise noe og ville nå opp i krateret – dessuten er kompisen min høydelege, og jeg var liksom under medisinsk oppsyn hele tiden), noe magestabiliserende bakteriekulturer (Idoform) og i krateret en liten tablett mot kvalme som jeg ikke vet hva var samt to paracet. Fasit: Det var bokstavelig talt en herlig spasertur, i hvert fall til ca. 5000 moh. Derfra var det en litt mer slitsom spasertur opp til kraterkanten ved Stella Point (5730 moh). Den eneste biten jeg virkelig slet, var halvparten av oppstigningen fra krateret til toppen. Den morsomste etappen var fra Barranco til Karanga, der det var klyving og litt mer krevende terreng). Ellers var ruta utrolig variert (man runder jo halve fjellet og ser toppen fra en annen vinkel hver dag), terrenget lettgått og stien for norske forhold en motorvei. Bare i andre del av toppruta fra krateret var terrenget slik at jeg var glad for fjellerfaring i Jotunheimen, med delvis frossen snø og bratt lende. Intro Vi fløy med KLM via Amsterdam til Nairobi og fra Kilimanjaro International tilbake. Begge turene var nattfly på langdistansen, returen gikk via Daressalam (mellomlanding). Før fjellturen hadde vi booket en todagers safari i Amboseli Nasjonalpark, som ligger rett ved nordfoten av Kilimanjaro, på kenyansk side, og er spesielt kjent for sine store elefantbestand (ved siden av Chobe National Park i Botswana skal dette være beste stedet på hele kontinentet for å se afrikanske elefanter). "Fjellet" (det er ikke noe annet fjell der - Kilimanjaro dominerer alt) som bakteppet setter en ytterligere dimensjon på kulissen. Amboseli er en slette, og Kilimanjaro reiser seg imponerende høyt fra lavlandet til nesten 6000 meters høyde. Et lite opphold her er en fantastisk måte å begynne veien til toppen på! Endelig på tur 24.01.2011 Nairobi-Amboseli-Moshi Vi ankommer Nairobi Apt kl. 6 om morgenen og får visumet vårt ved immigrations. Den lange køen beveger seg utrolig raskt, og det hele er fort unnagjort på meget uspektakulært vis. Etter noe venting (pga. punktert dekk) blir vi hentet på Nairobi Airport av safaribilen vår fra lodgen i Amboseli (Ol Tukai), og turen ut dit tar ca. 4 timer. Vi sitter tause ved hver vårt bilvindu og tar den afrikanske morgenen med inntrykkene langs veien innover oss. Først bærer det langs hovedveien mot Mombasa, før vi tar av på grusvei til Amboseli. Kun en halv time etter avreise Nairobi ser vi de første sjiraffene. Senere, på støvveien mot parken, ser jeg på høyre hånd mot skyene som danner et bånd av store bommullsballer på himmelen. Lenge ser jeg mot skyene og tenker at den ene skyen har et merkelig mønster, ikke rund og bommullaktig, men skråstripet (men dog i samme hvitfarge). Jeg ser på mens den stripete skyen forsvinner mellom de andre, før den dukker opp igjen. Ikke før jeg er helt sikker, sier jeg fra til kompisen min: "Du, se på den stripete skyen der oppe..." "Det er et fjell", kommer det som svar, som jeg allerede vet. Det er vårt fjell, og det er høyt! Og det er snø på toppen, masse snø. Senere når vi fram til lodgen, sjekker inn og får en te. Etterpå drar vi på vår første game drive. Det blir tre til, samt en guided fugletittevandring i lodgens nærområde, med synet av mange hundre elefanter, løver, flodhest, bøfler og utallige hundre storker, ender og gjess av forskjellige slag samt mange andre fugler, før vi på tredje dagen om morgenen setter kursen mot Namanga, grense"byen" mot Tanzania. Her skal vi møte shuttle bussen vår (Impala Shuttle) til Moshi som vi har forhåndsbestilt (veldig lurt, som det viser seg, for den er helt fullbooket), mens vår bil returnerer til Nairobi. Vi får en halvliter flaskevann som er inkludert i kjøreprisen, og så følger grenseformalitetene og visumprosedyrene til Tanzania. Litt fram og tilbakeløping mellom immigrations og banken blir det, men også her er ting utrolig ukompliserte. I Arusha blir det bussbytte, og kl. 5 om ettermiddagen sjekker vi inn på Leopard hotell midt i sentrum. Her møter vi guiden vår, Godbless, og ansvarlig kontakt fra operatøren, som sjekker utstyret vårt og briefer oss nøye om ruta dag for dag samt evakueringsplan om noen av oss skulle bli høydesyk eller annet uhell skulle inntreffe. 27.01.2010: Moshi - Lemosho trail head (2385 moh) - Mti Mkubwa (2780 moh) ca. 6 km, 395 høydemeter opp Bare en uke for vi skulle dra, kom det noen tilbake som meldte upasserbar vei til stistart ved Lemosho Glades pga mye regn og gjørme, som betydde gåstart en god del lengre nede. Så vi er nok ganske spente om vi vil kunne kjøre hele veien inn. Det kan vi. Så vidt det er. Kjøreturen blir i overkant spennende, vi kjører oss fast gjentatte ganger og må etter hvert kaste ut bærerne for å få lettere bil og høyere bakkeklaring. Bærerne må jogge derfra til stistart. Også ellers er siste biten av kjøreturen inn kanskje den mest spennende og nervepirrende delen av hele fjellturen, med en styggbratt regnskogsskråning på høyre side... Og så er vi endelig i gang! Regnskogen omslutter oss med sin mette grønnfarge og lyder av aper og fugler. Stien er lettgått og tørr(!), og både stigningen og tempoet er meget behagelig. Været er strålende og temperaturen grei for å gå: Vi har på oss lette lange bukser og t-skjorte. Overraskende fort (etter 2,5 timer) når vi fram til leiren. Vi sjekker inn hos rangeren, flytter inn i teltet, får varmt vann til å vaske ansikt og hender med, og blir snart ropt til teen. Og etterpå blir det middag. 28.01.2010: Mti Mkubwa - Simba Cave Camp (3640 moh) ca. 14 km, 860 høydemeter opp Lemosho ruta, normalt uten overnatting i krateret, er egentlig på 8 dager. Vanligvis (uten kraternatt) går de fleste på 7 dager (som vi også gjør, pluss at vi har en ekstra natt i krateret, slik at vår tur er på 8 dager). Shira 1 er den leiren de fleste dropper. Noen dropper enda en dag (da blir Karangaleiren sløyfet i tillegg), men det gjorde ikke vi, pga akklimatiseringen. Neste leir etter Mti Mkubwa er for de fleste altså Shira 2, noe som gir en meget lang andre etappe. Vi derimot gjør en liten vri her og velger den lille og svært lite brukte leiren Simba Cave mellom Shira 1 og Shira 2, nydelig beliggende på en litten gresslette (en sjeldenhet på dette fjellet) på Shira platået, med flott utsikt til toppen. For oss betyr dette i dag 10 timer anslått gåtid og 860 høydemeter. Turen fører først gjennom den øvre biten av regnskogen, som blir mer og mer glissen, med herlige trær med kjempeskjegglav på grenene, og så kommer vi inn i kjempelyngsonen. Her ser vi en flokk sunbirds og to bittesmå kameleoner. Med det rolige tempoet stiger vi nesten umerkelig, og når snart Shiraplatået. Dette er den eldste delen av Kilimanjaromassivet, og i sine velmaktsdager var Shira høyere enn Kibo (vulkankjeglen som Uhuru Peak, den høyeste toppen på fjellet, ligger på) er i dag. Nå er Shira nederodert til ca. 3600–3800 moh, og de vestlige rutene (Lemosho og Shira) krysser platået. På Shira 1 blir det lunsj (et svært idyllisk sted med en liten bekk, egentlig synd at nesten ingen overnatter her – jeg likte meg svært godt her). Nå er vi allerede i det alpine myrlandskapet, og vegetasjonen blir lavere. Det vokser mange evighetsblomster her. Etter lunsjen krysser vi Shira platået og har nå unnagjort nesten hele stigningen. Så blir resten av etappen en fin rusletur i et meget spesielt og fint landskap. Vi bruker 7,5 timer på denne nydelige etappen og er godt fornøyd med det. Været har en fast rytme hver dag: Om natten og tidlig på morgen er det klart, så trekker det inn skyer (lengre oppe tåkeskyer) ved lunsjtider, mens det ikke faller en dråpe regn, og i 4-5 tida klarner det opp igjen til kveldssol og en ny stjerneklar og månelys natt. 29.01.2010: Simba Cave - Barranco Camp (3960 moh) via Lava Tower (4640 moh) ca. 19 km, 1000 høydemeter opp, 680 høydemeter ned Etappen i dag blir den hittil mest krevende, og i tillegg kommer jeg til å slå høyderekorden min i dag. Til å begynne med går det nesten ikke nevneverdig oppover mot Shira 2. Til tross for den fine utsikten herfra til Shiras kraterkant og ned mot slettelandet ved foten av fjellet er dette i mine øyne ikke noen fin leir, og vi er i etterkant meget fornøyd med vårt valg av Simba Cave. Nå bærer det videre oppover, først i solskinn og så etter hvert i tåke og et nesten nifst og goldt lavalandskap (som minner meg om Mordor i Ringenes Herre-filmene), til Lava Tower, der vi skal nå dagens høyeste punkt. Når vi omsider overskrider 4027 moh (min daværende høyderekord) blir dette høytidelig kommentert av de to andre i følget vårt på tre (kompisen min og guiden vår), og jeg får gratulasjoner. Vi har det virkelig bra, ikke spor etter hodepine eller lignende. Ved Lava Tower Camp, der vi har lunsjpausen vår, må vi for første gang finne fram en varm genser og goretexjakka. Her lever fire-stripe-mus og hvitnakkeravn på smulene som fjellturistene etterlater seg. Det er kaldt og klamt, og jeg er virkelig glad for at vi midlertidig skal ned til vegetasjonen igjen, isteden for å fortsette oppover mot Western Breach inni grushengene og den klamme tåka (vi vurderte den ruta et sted i planleggingen, men slo den fra oss igjen). Nå bærer det bortimot 700 høydemeter nedover igjen. Det kan virke demotiverende å gi fra seg igjen tre fjerdedeler av dagens dyrebare vunnede høyde, men vi vet at det er godt for akklimatiseringen. Dessuten gleder jeg meg veldig til den meget spesielle vegetasjonen i Barrancoleiren med sine seneciotrær som er endemiske på det fjellet, så i hvert fall jeg gir fra meg høydemetrene med glede, i det minste i dag. Det er enda mye å oppleve, før vi skal stå på toppen. Barrancoleiren er tross sin størrelse den utvilsomt fineste på hele ruta, og før vi spiser middag klarner det opp igjen, og vi får nyte fjellet i kveldssola. Og nå har det faktisk kommet ganske så nært allerede! Bærerne våre er veldig flinke til å fine fine steder for den lille teltleiren vår, bestående av fire telt (tre sove- og et spisetelt), spesielt i de store leirene. De velger litt avsidesliggende, fine steder, passe store og veldig fine og jevne, ikke for nære toalettskurene og ikke for langt fra de heller (det er viktig når man må ut om natten). De er raske til å pakke sammen etter at vi har dratt, småspringer forbi oss et sted underveis på etappene, og når vi kommer fram, er alle telt satt opp igjen og varmt vann står klar, mens vi blir hilst og heiet på med en gang vi kommer i synsvidde. 30.01.2010 Barranco - Karanga (4035 moh) ca. 5 km, ca. 240 høydemeter opp, ca. 170 høydemeter ned Vi har planlagt reisetidspunktet etter mange kriterier, men månen har vi ikke tenkt på i det hele tatt. Mange koordinerer sine toppstøt med fullmånen, siden den lyser opp på natta når man skal gå. Men ved siden av blinkskuddet med det fantastiske været treffer vi helt utilsiktet også blink med månen. Snakk om helmaks. I natt er det fullmåne. Det er riktignok to dager før vi skal opp på toppen, men det gjør ingenting. For det første går ikke vi mot toppen om natta, for vi skal inn i krateret først. Og for det andre er også nettene før og etter, med tilnærmet full måne så fantastiske, for fjellet med sine breer ser simpelten eventyraktig ut i måneskinn. Siden vi bruker Diamox må vi passe på å drikke ekstra mye. 5–6 liter væske klarer vi hver dag, inkl. te til frokost og på ettermiddagen, suppe på morgenen og kvelden og det vi drikker av vann underveis. Det betyr også flere nattlige dobesøk (eller i hvert fall flere ganger ut av teltet). Normalt ville man kanskje irritert seg over det, men med synet av det fjellet i månenatta er enhver tur ut av teltet en sann opplevelse. I hvert fall jeg kan ikke se meg mett på dette! Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. I dag er det for første gang en kort etappe, som vi har tenkt å bruke 4 bedagelige timer på. Det betyr at vi har ikke noe hastverk med å komme i gang denne morgenen og kan somle og nyte morgensola i den flotte Barrancoen til fulle, før også vi omsider kommer oss av sted. Alle som skal droppe Karanga har for lengst forlatt leiren, og vi kan se den lange køen i den bratte Barrancoveggen, også kalt for Breakfast Wall. På dette stedet må jeg bare berømme Ahsante for den fortreffelige maten vi får her på fjellet - utrolig hva kokken Rama tryller fram på det lille gasskjøkkene sitt. Nydelige supper (hver dag en ny variant), havregryn, toast og pannekaker er det til frokost. Underveis får vi alltid fersk frukt (mangoer, ananas, maracuja – hvordan får de dette til her oppe på fjellet?). Om kvelden varierer menyen fra internasjonal med pommes frites eller spagetti til indisk med deilige curryer og afrikansk, med fisk eller kjøtt. Også om kvelden får vi alltid en herlig suppe som forrett. Og te med popcorn etter ankomst i campene. Og det beste er at vi – så langt – ikke har mistet matlysten og kan nye det til fulle. Vår guide forteller at mange allerede på gårsdagens etappe får problemer med høyden, mens vi merker ikke noe til den i det hele tatt (enda). Vi nyter altså en deilig frokost i deilig solskinn i deilige omgivelser, før vi omsider, et sted mellom ni og ti, begynner å rusle bort til den to hundre høydemeter høye klyveflanken Barranco Wall. Dette er teknisk sett den mest krevende biten på hele den vanlige Lemosho ruta, og vi er spente. Vi finner fort ut at dette er veldig gøy. Endelig litt fjellfølelse, litt klyving, litt bratte og kontante høydemeter. Vi går ganske radig og passerer mange. Selv blir vi bare forbigått av noen bærere. Vel oppe er vi samstemte om at dette kan vi godt tenke oss å gjøre en gang til. I stedet tar vi oss en god pause og smugtitter på hvordan de andre gruppene av de forskjelligste nasjonaliteter tar seg ut i dette lende samt på klyvetekknikk, fysisk forfatning og utstyr. Det er mange amerikanere og mange tyskere, vi "nordmenn" (jeg regner meg som en for anledningen) er tydelig i mindretall. Det er en veldig salig blanding! Og det finnes åpenlyst en god del som denne etappen krevde betydelig mer av enn oss. Vi hører en amerikansk dame si til sin (ikke helt veltrente) mann: "Don't complain! YOU wanted this! You PAID for this, so DON'T complain!!" Vi derimot har det helt topp og nyter tilværelsen til det fulle. Nå har vi nådd det høyeste punktet på dagens etappe på 4200 moh, og til Karanga må vi mer enn dette ned igjen (for så å enda en gang stige litt). Godt for akklimatiseringen. Stien videre er i første omgang samlignbar med en motorvei. Her blir vi etter hvert tatt igjen av våre egne bærere som tydelig gleder seg over at det går så bra med oss. Ellers er det ingen som går forbi oss her, tvert imot, vi klarer delvis til og med å henge oss på andres bærere. Nede i dalen når vi "Last Water Point". Lenger oppe på fjellet er det ikke mer rennende vann, så herfra må bærerne bære med seg alt vann hele gruppen trenger for de neste to dagene. Vi får først tilgang til vann igjen når det kan smeltes snø i krateret, ellers er neste vannkilde ved Milleniumleiren på vei ned. Samtidig forlater vi nå vegetasjonen for godt. Videre oppover er det bare stein, grus og lavaaske. Fra dalbunnen er det 150 temmelig bratte høydemeter opp igjen til Karangaleiren. Her møter vi flere av våre egne bærere som har satt opp leiren og nå går flere turer etter mer vann. Noen er rett og slett bare snille og vil lette oss for dagstursekkene våre (spesielt min, siden jeg er en sånn liten kvinne). Men jeg gir ikke fra meg noe oppakning. Jeg har bare godt av å bære litt, jeg og. Dette her er kjempegod trim. Dessuten er jeg stolt. Jeg bærer uansett ikke mye, samlignet med dem, så det lille jeg har klarer jeg selv, det skulle bare mangle. Dette høster ikke ubetydelig beundring blant bærerne som heier oss oppover. Sterk er jeg, sier de. Sterk som en løvinne... Jaja, tenker jeg, bare vent og se. Enda så er jeg ikke oppe!! Halv to ankommer vi leiren og får en varm lunsj. Etterpå legger vi to fjellbestigere ut på en rusletur videre oppover mot Barafuleiren for akklimatiseringen sin skyld. Til slutt setter vi oss på en stein og skuer ned til campen og utover de østafrikanske slettene. Vi har det fortsatt uforskammet bra. 31.01.2010 Karanga - Barafu (4640 moh) ca. 4 km, 600 høydemeter opp Dagen i dag byr igjen på en kort etappe. Det går riktignok betydelig flere høydemeter opp enn dagen før, men til gjengjeld er de mindre bratte og merkbart mer bed(/h)agelige. Morgenstemningen i leiren er travel og munter. Igjen skinner sola fra en blå himmel. Riktignok merker jeg at jeg ikke har fullt så mye matlyst lenger. Jeg har ikke vondt i hodet og er ikke kvalm, men begynner å få litt løsere mage, men heller ikke direkte løs mage. Jeg spiser mindre, men prøver å drikke desto mer. Drikke, drikke, drikke, drikke. Bare 600 slake høydemeter opp i dag. 3 timer senere, i Barafuleiren, får vi igjen varm lunsj. Men denne gangen hviler vi oss bare resten av dagen. Det blir noen doturer, ellers rusler vi litt i den langstrakte leiren. Kveldsstemningen her oppe er spektakulær, ikke minst fordi vi nå for første gang får øye på Mawenzi, vulkan nr. 3 på massivet, og utvilsomt den flotteste å se på. For et syn! Og Kibo med sine gjenværende drøye 1000 høydemeter til toppen minner herfra om en litt overdimensjonert Besshøe i Jotunheimen hjemme, Med andre ord, den ser faktisk ganske overkommelig ut. Men – forholdene for øvrig er ikke samlignbare, og det begynner å bli alvor med høyden nå. Likevel er det på en måte beroligende å ha kommet så nær. Hvis vi sover godt den natten og har det brukbart neste morgenen, er vi sikre på at vi kommer til å klare krateroppholdet. Når vi kommer opp til Stella Point, har vi fortsatt muligheten å ta Uhuru Peak direkte og gå nedover igjen, dersom det skulle føles mer riktig. Når vi kryper til køys denne kvelden er vi veldig spente. Det er først nå eventyret begynner for alvor. 01.02.2010 Barafu - Crater Camp (5730 moh) ca. 6 km, 1100 høydemeter opp + 150 høydemeter fra kraterbunnen til Reusch krater og ned igjen I dag står vi opp tidlig, men starter forsinket likevel, siden bærerne somler med å filtrere drikkevann. Det gjør imidlertid ikke noe, fordi soloppgangsstemningen tar pusten fra oss, og pga. ventingen kan vi nyte den til fulle. I leiren er det folketomt og stille, siden alle vanlige toppturister har dratt ved midtnattstider. Vi er eneste gruppe på vei til krateret. Ikke lenge etter skinner sola allerede intenst fra den stålblå himmelen. Og den blir der nå hele dagen, fordi vi har kommet oss over skyene. Vi er over skyene! Vi er klare til å gå og veldig, veldig spente. Foran oss ligger 1100 høydemeter opp til kraterkanten ved Stella Point, som vi forserer meget "pole pole" og rikelig med pauser. Først måler vi fremgangen mot Barafu Camp som stadig ligger lenger under oss, så mot toppen Mawenzi (5149 moh), så mot et snøfelt like under kraterkanten. Men når vi når dit, er det likevel lengre opp til kanten enn det så ut. Men vi nærmer oss stadig mer. Nå har vi utsikt over hele den 6 km brede sadelen mellom Kibo og Mawenzi som Marangu ruta fører over, og ned til Kibo Hut. Først nå, like under kraterkanten, møter vi de første på vei ned igjen. Noen ser lykkelig ut, andre slitne, men nedover går det fort med alle sammen. Jeg gleder meg til å kunne springe ned denne askebakken like fort i morgen! Oppe ved Stella Point sitter jubelen løst, men utsikten innover krateret gjør meg raskt edru igjen. Det ser veldig langt ut helt bort til Furtwanglerbreen, der leiren ligger. Og det tar også en hel time, først litt ned til kraterbunnen og så flatt bortover på fin og lettgått sti. Men nå begynner jeg å få lett hodepine og kjenner at jeg ikke er helt på topp lenger, selv om jeg heller ikke føler meg direkte uvel. Jeg kjenner høyden i kroppen min, men takler den fortsatt forholdsvis bra. Når vi ankommer leiren er jeg sjokkert over all søpla. Jeg visste om at den var der, og snøen har smeltet den fram i dagen, men likevel er jeg rystet. Søppelfjell! Mennesker er griser, jeg fatter det ikke. Her oppe brytes ikke noe ned, selv "naturavfall" ligger for alltid. Hvorfor tar ingen engang bryderiet med å grave den ned??? Vi skal i hvert fall ikke bidra med en enste fillebit, og når det gjelder doen, har vi med oss et bærbart kjemisk toilett til denne leiren. Ahsante sana, den kommer jeg til å sette pris på! Vi rydder tingene inn i teltet og spiser lunsjen ute på en stein. 5 bærere og to guider (en til hver av oss) har blitt med opp hit, resten av troppen flytter i mellomtiden resten av campen ned til Millenium Camp. Vi hviler oss en time og drar så opp til Reuschkrateret (den indre kraterkanten). Jeg kan se stien på skrå opp grushenget veldig tydelig. Nå begynner jeg å bli litt uvel. To paracet, og så drar vi av sted. Her aksepteres ingen unnskyldninger, for denne utflukten er grunnen til at vi har kommet inn hit og skal overnatte her oppe. Og det var min ide, min betingelse for denne turen. For meg er dette likeverdig med toppen, så da så! Og vi kommer opp, og vi er målløs av begeistring. Vi føler oss som på månen. For en eiendommelig, godt og avsidesliggende verden! Og for en triumf for oss, for her er vi på 5850 moh, bare 50 høydemeter under toppen. Og den skal bli vår i morgen tidlig! Tilbake i leiren begynner jeg å bli ubehagelig uvel. Matlysten er helt borte, og jeg spiser bare suppe til middag og noen munnfull med grønnsaker. Så drikker jeg to store kopper te (drikke, drikke, drikke, drikke) og får en liten tablett mot kvalmen (kjekt å ha med høydelege!). Ahsante Tours har faktisk høydeleger til leie for fjellturen, men den jeg har med er helt gratis . Så smått begynner jeg å grue meg for den lange natten her oppe på "månen". Men den skal vise seg å bli langt bedre enn fryktet. Ved nitiden om kvelden må jeg en tur ut på doen vår, og da jeg kommer ut av teltet, blir jeg stående og måpe. På nesten 6000 m høyde, halvveis oppe i atmosfæren liksom, virker himmelen så nær at den nesten er til å ta på. Månen har ikke kommet opp (enda), det er bekmørkt og stjerneklart. Jeg har aldri før i mitt liv sett så mange stjerner, så nære og klare. Jeg står der nesten andektig – det er en utenomjordisk følelse. Jeg lar glidelåsen i døra til toiletteletet stå åpen og sitter på do i minst et kvarter og ser på stjernene mens jeg gjør det jeg må gjøre. Med tom mage og i den friske luften føler jeg meg raskt mye bedre. Etterpå blir det noen timers ordentlig søvn (med opphøyd overkropp for bedre pusting), og når vi blir vekket klokka fire har jeg det mye bedre enn kvelden før. 02.02.2010 Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) ca. 9 km, 150 høydemeter opp og 2100 høydemeter ned Frokosten derimot har jeg ikke lyst på, og pannekaken svulmer opp i munnen. Jeg klarer ikke å få ned mer enn 2–3 munnfuller. Men jeg klarer en porsjon suppe og en kopp te. Det er mye bedre enn ingenting. Pakkingen av sovepose og dagstursekken er veldig slitsom og tar en evighet. Klokka fem er vi klare, og på de resterende 150 bratte høydemeterne skal vi anslagsvis bruke en time. Det er -6 grader og vindstille. Jeg tror jeg skal gå meg varm (idiotisk tanke), så jeg tar bare tynne votter. Resultatet er snart iskalde og kjempevonde fingre, og jeg tar på på meg varme votter, uten at det hjelper noe som helst. Et kvarter oppe i fjellsiden blir jeg svimmel. Dvs hodet mitt kribler (ikke Diamoxkribling), kiler og summer, som om hodet mitt skulle sovne inn. Det er vel blodomløpet som ikke klarer å tilføre nok oksygen. Kanskje det ble for tøft for kroppen å starte fra hvilemodus til bratt oppoverbakke med en gang uten å gå seg inn, her i den høyden. Nå er jeg på det stadiet at jeg klarer å gå 10-20 skritt (til neste sving i sikksakken) og må ha pause (og sette meg ned - jeg kan ikke besvime her nå!). Og så til neste sving. Og til neste. Dette går sakte! Godbless leder an og stopper tålmodig opp hver gang jeg ber ham om det. Halvveis oppe kommer vi inn på snøen, som er hard og isete. Det er et spor her fra før, men trinnene er dårlige og glatte. Bratt er det også. Nå er jeg svært takknemlig for gåstavene mine samt det lille jeg har av erfaring fra lignende forhold i Norge. Jeg prøver å ikke tenke på kraterkanten der oppe, men konsentrere meg om et steg om gangen. Det går framover, tross alt! Godbless vil ta sekken min, men han har selv en (større en) fra før, samt at han går med bare hender i lommene. Mine hender er så kalde og vonde at jeg nesten er på gråten, så det er helt uaktuelt at han tar sine ut av lommene. Gi meg bare den tiden jeg trenger, så skal jeg klare det her! Han spør om jeg er ok, og jeg sier ja og prøver å smile. Jeg mistenker ham for å ikke la seg lure, men han sier ingenting. Jeg skal klare det her, og min sekk skal jeg bære selv. Hele veien opp og ned. Endelig går sola opp og gir meg masse ny energi og krefter. Plutselig er heller ikke kraterkanten langt unna lenger, og de siste 30 høydemeterne opp til kanten går lettere og lettere for hvert steg. Nå trenger jeg ingen pauser lenger, jeg har kommet meg. Oppe på kraterkanten går de siste meterne bort til toppen som en lek. Stemningen tar pusten fra meg. Kibo kaster sin 15 minutter unge skygge ved siden av toppen til Mt. Meru, som så vidt rekker over disen. De ser ut som tvillinger. Ikke langt borte fra hører vi glade stemmer. Vi er ikke de første på toppen, men til tross for mine kav har ikke vi brukt mer enn litt over en time opp, så vi er i rute! Vi klemmer hverandre, deler ut gratulasjoner og tar toppbildene. Her oppe fra kan vi faktisk se jordkrymmingen. Synd at slettelandet er gjemt under morgendisen. Vi nyter det fantastiske været (fortsatt ikke et vindpust) og den uvirkelige morgenstemningen på Afrikas tak i en halv time, før vi begynner å rusle bortover tilbake til Stella Point. Dette er stort! Og jeg, helt gjennomsnittlige, vanlige meg har klart det! Nå gjenstår det drøyt 2000 høydemeter nedover, og i morgen ytterlige 2000+. Jeg vet allerede nå at knærne mine kommer til å hyle, men jeg gleder meg til å komme ned. Kvalmen er ikke sterk (jeg var aldri nær ved å kaste opp noen gang på denne turen), men den er likevel ubehagelig, og jeg vil gjerne bli kvitt den nå. Fire timer trenger vi for nedstigningen til Millenium Camp. I Barafu blir det en kort pause, og så bærer det videre, nå på ny og ukjent sti. Lemoshoruta bruker Mwekaruta som nedstigningsrute. Etter Barafu er det betydelig mindre bratt, men helningsvinkelen er tilsvarende mer ubehagelig for knærne. Jeg bruker stavene mine for alt de er verdt – det er jeg nå jeg virkelig trenger dem. På vei ned får vi vite hvor den friske frukten hele tiden kommer fra. Mweka ruta er for oss turister en kun-nedover-rute, men for arbeiderne på fjellet fungerer den som forsyningsvei opp. Her blir det stadig båret opp ferske matvarer og utstyr til gruppene på fjellet. Jeg er kjempeglad for at vi blir i Millennium i natt og ikke skal ned ytterligere 1000 høydemeter til Mweka, som de fleste gjør. Når vi ankommer leiren er vi støvete og skitne og temmelig slitne, men du verden så stolte og fornøyde også! Vi får varmt vaskevann, knærne blir smurt med leddolje, og så blir horisontalen inntatt for resten av dagen og natta. 03.02.2010 Millenium Camp - Mweka Gate (1630 moh) ca. 14 km, 2150 høydemeter ned Den siste frokosten på fjellet, siste gangen å pakke sammen tingene våre. I kveld skal vi sove på hotell, etter en god og varm dusj. Men før vi går, blir det avskjedsseremoni. Bærer- og guideteamet synger KIlimanjarosangen for oss, og vi overrekker høytidelig tipsen. Og hvordan de synger! Med hele kroppen, foran fjellet i strålende morgensol. Vi kan den sangen, vi har lært den hjemme. Men de synger med en selvdiktet tekst her, de synger om hele vår rute opp og ned fjellet, så mye skjønner vi. Så gjenstårt de siste drøye 2000 høydemeterne ned til Mweka gate. Når vi drar, er ikke knærne vonde, og jeg er ikke støl heller. Men førstnevnte tilstand er raskt forbi. Vi dukker ned igjen i kjempelyngvegetasjonen, og ved Mweka camp blir det toalett- og drikkestopp. Så når vi ned til regnskogen igjen, som for anledningen heller kan kalles tørrskog. Ikke en dråpe fikk vi på hele turen! Ved Mweka gate får vi sertifikatene våre, så nå har jeg det skriftlig at jeg var oppe, med dato og klokkeslett, i tilfelle jeg noen gang kommer til å glemme det. På hotellet legger vi opp føttene og vrenger oss ut av de støvete klærne. Dusjen er himmelsk... Vi inviterer Godbless ut på middag, men før det blir han med på en shoppingtur og viser oss de beste butikkene. Kjekt med en lokalkjent shopping guide... Maten er deilig (og som den smaker – matlysten er tilbake!), og vi skåler med en Kilimanjaro Lager på turen. Bak oss stråler fjellet i kveldssola. Det virker helt uvirkelig at vi var helt der oppe så sent som i går. Epilog: Det følger tre avslappede og late dager i Ngorongoro og Serengeti. Vi er kjemepheldige og får se alle Big Five - til og med alle med unger! Gresset er grønt, antilopene, gnuene og sebraene føder ungene sine, og i tillegg får jeg min andre personlige dyredrøm oppfylt, etter elefantene: Geparder. Med unger!!! Vi så ikke fjellet noe mer. Da vi kom tilbake fra safarien, var det mørke og regntunge skyer over hele området, og siden vi fløy på natta, ble det heller ikke noen fjell å se fra lufta. Bildene vi har i minnet fra Reuschkrateret vil være våre "flybilder" fra fjellet. I etterkant virker det nesten som om det var den egentlige toppen, siden vi der var midt oppe på fjellet og kunne se ned i "vulkanens øye". Dette utsynet har man ikke fra Uhuru Peak, siden Reuschkrateret sperrer for utsikten. Takk til hele den tanzanianske gjengen, forresten en fantastisk gjeng, kjempehyggelige og kjempehjelpsomme, for denne turen!

På tremannsekspedisjonens sekstende dag (1. nyttårsdag 2008) sto vi på toppen av Aconcagua. Tre dager senere var vi ute av fjellet. Vi synes selv turen var en planleggingsmessig suksess: Nok mat, god hygiene (vannrenser), riktig utstyr, og en ganske realistisk mental innstilling. Det handlet om å ikke stige mye mer enn 350 høydemeter i døgnet og motstå fristelsen (brakkesyke) til å hoppe over aklimatiseringstrinn. Og så handler det om å drikke nok. Vi var heldige med været. Det er bare været som bør overlates til tilfeldighetene. Vi gjorde Aconcagua som travers - opp gjennom Vacasdalen (2400 moh.), via Camp Lenas (2800 moh.), Camp Piedras (3200 moh.), Camp Argentina/Base Camp (4200 moh.), Camp 1 (5000 moh.), Guanacos Camp 3 (5475 moh.), og Camp Colera (ca. 6000 moh.) til topps (6962 moh.). Deretter ned normalveien til Camp Mulas (4300 moh.) og ut den ørkenvarme Horconesdalen til Pointe Inca/sivilisasjonen (2800 moh.). Vi brukte muldyr gjennom Fernando Grajales til transport av deler av bagasjen, men var forøvrig selvforsynt. Vi møtte hele fire norske grupper på vei opp normalveien på vår vei ut av fjellet - bl.a. en fjellmedisinsk ekspedisjon og Håkon Hesselberg sin fortropp. Bilderapport fra turen finner du på min nyopprettede webside: http://gunnarfermann.zenfolio.com/ Gunnar