Søk i nettsamfunnet

Fløy inn til Brønnøysund denne torsdag 22. september. Kom meg på bussen oppover riksveg 17 til Sandnessjøen. En buss og ferjetur som går gjennom et nydelig Helgeland landskap. Parkerte offshorebaggen i oppbevaringa på SS buss stasjon. Tok så bena fatt tilbake den samme vegen tilbake og etter halvannen times traving ankom jeg trafostasjonen under Grytfoten. En stille og grei plass til å slå opp teltet på. Søstrene stod som bautaer mot den mørke høsthimmelen. De syv søstre sett fra ferja. Våknet til tåke om morgenen og låg og drøyde den litt og så det letta- Bestemte meg for å gjøre et forsøk, og pakket ned telt og pose. Men 10 minutter etter da sekken var pakket så det slik ut: Tok likevell avgårde og tåka kom og gikk. Ikke så ofte det var utsikt utover Sandnessjøen og skjærgården på Helgeland Stien oppover var greit merka og det var tilogmed lagt ut tau på de bratteste partiene. Sikkert for gamle besteforeldre som meg med 18 kilo sekk på ryggen. På toppen av den nordligeste søstra, Botnkrona, var tåka tett som graut. Jeg innså at dette ikke ville være noen stor opplevelse og bestemte meg for å returnere. Men etter å ha gått ned et par hundre høydemeter forsvant den hvite skiten. Orket ikke tanken på å gå opp igjen på Botnkrona og videre på stien der til Grytfoten. Skar derfor over på nordsiden av Botnkrona og følgte bunnen av stupa og dreide så opp på bandet mellom Botnkrona og Grytfoten. Her oppe ble været helt elendig med vind, tåke og hagl. Her skulle jeg ha funnet stien, men så ikke spor av den. Fant heller en rolig krok og fikk opp teltet selv om det var tidlig på dagen. Godt å komme ned i dunposen og varme seg litt. Senere mot kvelden roet det seg og tåka lettet av og til. Kom meg ut og fant stien bare 50 meter nedenfor teltet. Såg også at jeg lå rett under Grytfoten. Rolig sted rett under Grytfoten: Neste morgen var tåka like tett, men stien var tydelig merka så ingen problem med å finne fram. Etter en halv time var jeg på Grytfoten. Ned igjen fra Grytfoten og videre til Skjerdingen Ingen tvil om at her går stien til Skjerdingen: Videre til Skjerdingen gikk det i tett tåke, tiltagende kuling, regn og hagl. Da jeg ankom toppen hadde jeg fått nok. Snudde bare demonstrativet rundt varden og gikk ned igjen. Slengte en stein i retning av tvillingane og forbanna været, uflaksen og de helvetes søstrene. Rotet meg tilbake til Grytfoten og fant en sti som var merket herifra og ned til trafoen. Fulgte stien og svaene nedover og kom under tåka i 300 meters høyde. Men da jeg ankom trafoen var hele tåkeskiten borte og tindene stod der og gliste av meg. Fikk opp teltet og utstyret og lot det tørke et par timer mens jeg tok en middagslur og forbannet avgjørelsen på å gå ned. Utpå ettermiddagen ble iveren etter å komme opp i fjellet for stor. Jeg fikk pakket ned og travet langs asfalten et par kilometer nedover og tok opp på bandet mellom Skjerdingen og den lille Tvillingen. Kjente at humøret var på topp igjen og tok de 700 høydemeterene på en time og kvart. Ankom fortoppen til den lille Tvillingen. Merkelig at bok til signering lå på denne toppen og ikke på tvillingen. Fpr å komme opp på tvillingen måtte jeg ned igjen en 20-30 meter i et skar og så litt artig klyving opp på selve tvillingen. Her i skaret var et par blokker kilt skikkelig i sammen. De får nok stå slik noen år til før tyngdekraften tar dem. Fra den lille Tvillingen og mot Skjerdingen. Toppen hvor forbannelsene over tåketuren ljomet. Store Tvillingen og Kvasstinden sett fra den lille. Nesten slik jeg vil ha det på tur. Utsikt ! Jeg tok meg god tid på lille Tvillingen, satt lenge og nøyt kvelden. Tuslet deretter opp på den store og ankom i tussmørket. Satt lenge og beundret utsikten. Til slutt var det nesten svartmørkt. Bare en liten glans etter solnedgangen i vest og noen lys fra Sandnessjøen. Men også noen grønne striper nordlys på nordhimmelen. Jeg fikk til slutt tent lyset i capsen (en genial oppfinnelse). Og kløv nedover mot Kvasstinden. Fant et par tre kvadratmeter nesten flatt stykke moderjord og fikk opp teltet. En flott ettermiddag/kveld hadde det vært. Det gav store forhåpninger til resten av turen i morgen. Men bare en time over midnatt hørte jeg regnet på duken, og vinden økte på. Våknet igjen i 6 tiden i drittvær. Sov bare videre, men i halv åtte tida kom det ei vindkule mye sterkere enn de andre. Hele høyresiden av teltet reiste seg. Tomsekken som låg der ble kastet opp i telttaket og ramla ned på meg. Jeg måtte bare hive meg over til høyre og presse teltet ned igjen. Kom meg ut og så at to bardunfester var røket. Havlslarvet bardunfesting kunne ha kostet dyrt. Elendig utsikt før dagens marsj. Jeg lå og roet meg ned og ventet til været løyet litt, men den forbannede tåka var komen for å bli. Typisk pålandsvind her i de kystnære strøk. Kom meg rundt Kvasstind og begynte på tåk turen til toppen. Merket ikke at det var spesielt bratt her, men tåka skjulte det meste. Fjellet var som på alle de andre toppen svært godt å gå på, men ikke noe særlig å ta på. Virket som en gneis med innsmeltede glasskrystaller. God friksjon var det i hvert fall. Rundet varden og ned att og tok fatt på turen bort til Stortinden. Som ved et under letta tåka der over alle toppene så jeg fikk slengt avgårde etraskt foto mot Søstrene før det lukket seg igjen . Traska ned til vegen utennom stien og labbet de to timene inn til Sandnessjøen. Hele tiden under streng oppsikt av søstrene som nå ble klarere og klarer. Et hotellopphold i Sandnessjøen gjorde godt før heimreise dagen derpå. En kronglete veg over Søstrene var over. Men jeg kommer nok tilbake en gnistrende fin sommerdag.!!! For her er det fint....... En kronglete og lang tur over søstrene ble det. Me lett sekk kunne det ha gått på en lang sommerdag. Nå ble det to netter og tre dager.