Søk i nettsamfunnet

En leken helg i Jotunheimen På lørdag våkner vi opp, temperaturen er ”kjølig”, stemningen er spent og vi har nok en gang trosset yr.no sine trasige varsler med hell! Åstedet er Veobrean, høyden er røfli 2000moh og stemningen er fortsatt spent. Jeg har et håp om at vi skal klatre opp Nordøst-veggen på Veobreahesten, noe jeg har delvis overtalt Sondre om at vi skal klare. Jeg tygger forsiktig på brødskiva mens jeg lytter etter usikkerheter i tyggene til Sondre, men jeg hører ikke noe, dette lover bra - Sørøst-ruta har enda ikke blitt nevnt – puh! Været er lovende, Sondre er ved godt mot og vi setter kursen mot vindgryta under Nordøst’en, da var vi på vei, snart i gang – vår første vegg i Jotunheimen! Ruta opp Vi startet nesten helt nede i gryta ved et tydelig dieder som er gradert til 5 i føreren, men det meste av lengden er nok mot 4’er-graden. Taulengden er lang (50m) og det ble en del taudrag. På toppen av denne taulengden kommer man til et horisontalt grått bånd med løs stein, ikke helt lett å finne sikker standplass her og faren for steinsprang er særdeles stor! Vi raste ut noen store blokker samt masse småstein, så noe bedre er det nok til nestemann.. Her oppe er det en hylle hvor man traverserer et kort stykke til venstre, stadig meget løst, hvor man setter en ny standplass. Nå begynner man en meget fin taulengde som ligger på 5 og 4+ jevnt oppover i vertikal vegg. Toppen kan være litt kronglete med sekk på da man skal inn og over en liten hule, eller nisje som det også heter på fagspråket. Hittil hadde jeg ledet, men nå skulle Sondre endelig ta over føringen, neste lengde er gradert til 3. Dette er et sva på et fjell som er så fullt av friksjon at Sondre liksågodt gikk opp hele greia uten å sette en eneste sikring! Siden det ikke var så utsatt og at friksjonen var så god ble vi enige om at føreren hadde gradert den litt for høyt, 2+ er nok mer riktig. Uansett så var det neste taulengde som vi begge hele tiden hadde våre tanker om, det er her cruxet og taulengden på 5+ kommer. Det var moro opp her! Varmt fjell, fast fjell og utsatt så det holder – vi begge gliste og konstaterte suksessen med en high-five. Videre opp kom nok en kjempefin lengde på 4+, jeg bestemte meg for å dele opp lengden i forhold til føreren slik at Sondre kunne ta avslutningen på hele herligheten. Neste 20-30m så flotte ut og graden lå rundt 4. Sondre kom seg opp til standplass og tok utfordringen! Han ledet videre oppover, men så kom han til et parti med ganske solid fjell, ikke noe å sette sikringer i! Etter noe betenkning og konstatering at det ikke var så mye å slå seg på ved et fall (les: luft) klatret han bare på. Ikke lenge etter fikk jeg beskjed nedentil at eggen var nådd – dæven, vi hadde faktisk klart det! Sondre innrømte på Østtoppen at han ”aldri i verden hadde trodd vi skulle klare det til morran i dag” Nå sto vi på toppen! Resten av Hesten Videre til hovedtoppen ble en sjarmøretappe og Sondre fortsatte ganske kjapt mot Vesttoppen, undertegnede somlet litt for foto-mulighetene. Sondre kom seg lekende lett bort på Vesttoppen, rimelig avklimatisert for høydeskrekk antar jeg. Ned på breen igjen var litt klønete pga lite snø. På breen bestemte vi oss for å spandere 5min for å ta på oss sele og tau, bare sånn i tilfelle rottefelle! Knøt en del åtterløkker i mellom oss og gikk mot teltet. Vi hadde planlagt en vei for å unngå sprekkene ovenfra, men synet kan bedra gitt! På breflata, oppi bassenget, før det oppsprukne brefallet travet vi muntert nedover så – svusj – der forsvant beinet, og kroppen kom etter, men det stoppet heldigvis i skrittet – dobbel PUH! Vi fortsatte med lettere skritt, og med noe strammere tau på resten av nedfarten… Ny topp og ny teltplass – kongeplass! Før vi stakk videre med teltet betemte jeg meg for at jeg ville ha en ny topp på turen, tok beina fatt og kjørte et drag opp til topp 1964m lenger nede på breen. Her var det så flott utsikt at jeg tilkalte Sondre som lå og slappet av med teltet. Han tok utfordringen og kom løpende etter – med betingelsen at jeg bar kamera tilbake! Men, nå var det tid for dagens andre høydare – teltplass på toppen av Store Memurutind. Vi dro oss opp med all møkka vi hadde pakka med oss. Her måtte vi frem med slynger og kamkiler for å bardunere og feste fast teltet. Vi hadde ikke særlig lyst til å skli utenfor det imponerende nord-stupet. Teltplassen var så rå at jeg spanderte noen ekstra høydemeter på beina (heldige bein altså!) for å få knipset noen bilder i kveldssola. Vi sov sånn halvgodt den natta, til dels høyden og helningen - og til dels pga et hull i det oppblåsbare (!) underlaget mitt. Ny dag og listetull Dagen startet med en flott soloppgang og en frokost oppe i høyden i nydelig vær. For en plass. Dagen fortsatte så ut over V0 så ned til fonna i vest. Vi pakket om sekkene, jeg tok litt mer vekt så Sondre kunne fly litt lettere over noen dustetopper og tullete kandidattopper (V2, V3.1, V4, V4.1, N for V5, V6 og V5 - at han gidder…). Vi slo følge igjen på toppen av Hellstugubreen hvor vi sammen gikk opp på Søre Hellstuguhest, jeg somlet igjen litt med kamera slik at Sondre fortsatte uten meg bort til Nordre hest. SÅ var det klart for siste motbakke, Hellstugupiggen. Jeg spanderte å bli med opp, av en eller annen grunn angret jeg til tider når vi sto til livet i råtten snø i bratta! Endelig på toppen var det litt vanskelig å få prat i en sliten gutt ved siden av meg, og plutselig lå han i fosterstilling mens han mumlet noe om lite mat denne dagen Uten mat og drikke duger Sondre ikke – men etter noen skiver kom han til hektende igjen og vi returnerte til bilen på Spiterstulen – og selvfølgelig videre mot neste turmål: Lom-burger’n. Takk for kongeturen!

Jeg og Øyvind dro fra Drammen ca 13.30 på fredag. Målet for dagen var Valdresflya, og forhåpentligvis Tjørnholstind. Kl.18 var vi klare til avmarsj. Sekkene var pakket for 2 overnattinger. Sekkene har en lei tendens til å bli tunge på slike turer, selv om vi valgte å la teltet ligge igjen i bilen, men vi klarte å holde et bra tempo oppover. Da vi hadde passert breen, og bare hadde igjen siste bratta opp mot toppen møtte vi en reinsflokk. Øyvind ble litt misunnelig på deres forflytningsegenskaper, der de loffet elegant nedover fjellsida. Nå såg vi at vi faktisk kunne klare å rekke solnedgangen fra toppen, og motivasjonen økte. Vi droppa Steinflytind, og skar til venstre under toppen. Her var det veldig hard snø! Svetten sila og det kjentes ut som om lårene tok fyr oppover. Etter å ha rundet kanten ble vi møtt av en alltid like vakker utsikt, og siste metrene mot toppen var seige, men herlige. Kl.21.30 ankom vi toppen, og vi rakk solnedgangen med ca 20 minutters margin. Vi skifta til tørt tøy og nøt siste solstrålene. Begge to var meget fornøyd med dagen! Etter at sola var borte begynte vi å lete etter mulig overnattingssted. Det var fortsatt masse snø på toppen, men etter litt leting fant vi to ypperlige steder, som etter litt graving ble veldig bra! Det var bare å komme seg i posen med èn gang. Storfegryta fra Real smakte veldig godt, selv om jeg ikke gadd å vente på at vannet skulle fosskoke før jeg tok det... Kl.04.00 våknet jeg og kikka meg rundt. Knutholstind stod fortsatt og våket over oss. I andre retningen hadde himmelen begynt å bli rødglødende over Rondane. Jeg knipset et par bilder før jeg la meg ned igjen. Under 1 time senere var soloppgangen i gang. Øyvind stod opp av posen, mens jeg hadde brukbar utsikt fra soveposen. Et kaldt og klart vær gjorde det til en flott opplevelse, og Øyvind var helt i ekstase! Vi la oss til å sove et par timer til. Det ble en lang og herlig morgen og formiddag på toppen. Vi tok livet med ro og bare nøt det gode og varme været. Øyvind spiste risgrøt og jeg pannekaker. Vi såg flere stykker på veg mot Tjørnholsoksle og et par stykker på veg mot oss. Det er utrolig herlig å bare sitte på toppen og se hvordan andre sliter seg oppover langt der nede : Ca kl.13 begynte vi å pakke og gjøre oss klare til å gå videre. To andre karer kom til topps og vi pratet en del med de før vi dro bortover mot nordegga kl.14. Utrolig flott utsikt mot stupet på "baksida" av Tjørnholstind her, og det er absolutt verdt å legge turen bortom hit! Det neste målet vårt nå var Søre Skarvflytind. Det tok oss 1 time og et kvarter, noe Øyvind nesten ikke trodde noe på. Det var nemlig veldig slitsomt oppover den bratte ura fra breen og opp til skaret. Da vi ankom toppen bestemte vi oss for å satse på en overnatting der. Det ville bli litt for drøyt å ta med de tunge sekkene videre bortover egga mot Midtre og Nordre Skarvflytind. 3-4 meter nedenfor toppunktet såg vi en potensiell leirplass, og med litt graving fikk vi lagd en skikkelig luksusleir! Vi tok oss litt mat og bestemte oss for å prøve oss bortover egga. Jeg har vært på alle Skarvflytindene tidligere, men da var det nesten ikke snø. I dag var det litt for mye snø, og vi valgte å snu ganske fort og heller ta livet med ro på Søre. Der ble det mer Real turmat, og ca kl.18 la vi oss i posene og leste fjellbøker og Fjell & Vidde. Været var ikke lenger like bra, og sola var bare glimtvis fremme. Vi hadde det likevel godt og varmt i soveposene. Utover natta kom det litt snø, men såpass lite at det var helt uproblematisk. På grunn av en god del skyer og tåke så ble ikke soloppgangen det helt store i dag, men det er jo likevel et vakkert skue, og det hele ble ganske trollsk. Vi hadde ingen bestemte planer for dagen, så vi ble bare liggende og nyte en varm sovepose. I 11-tida begynte vi å røre på oss, og dro fra toppen kl.12. Fra Tjørnholsoksle oppdaget vi 4 stykker som var på veg oppover breen mot Skarvflyløyfttindene. Vi regnet med vi visste hvem disse gærningene var... Returen nedatt til bilen gikk rimelig fort og greit, og i 15-tida stod vi ved bilen. Begge to strålende fornøyde etter en flott tur litt utenom det vanlige.

Endelig ble det skikkelig Jotunheimtur igjen. Etter mye dårlig vær og mye snakk om snøskredfare dro vi avgårde til fjells. Noe overnatting på Spiterstulen med vin og øl på kvelden ble det ikke da Spiterstulen var overfylt av folk som hadde vært med på Galdhøpiggrennet. Litt færre folk på vår vei innover fjellet. Dette blir mer en stemningsrapport og informasjon om hvordan forholdene er der inne blant tindene nå. Som man ser på bildene er det da greit med snø selv om det kanskje er noe mindre enn i fjor på samme tid. Ser da ut som det var bra med snø på breene. Ruta vår gikk som vanlig inn langs Hellstuguåe og opp Veoskaret. Det var varmt og lett å gå innover dalen...dog litt mer snø opp selve Veoskaret...som alltid er beinhardt å forsere...det vet vi vel alle som har gått der noen ganger.. Videre gikk vi over breen og opp på ryggen til Austre Memurutind. Vi satt fra oss skiene ikke lagt fra toppen og greit opp på toppen. Videre hadde vi tenkt å klyve ryggen ned mot Ø2 (topp 21.1 i boka 2151 moh), men det så ikke særlig trivelig ut med den nysnøen som var der, slik at vi gikk heller bratt ned nedenfor og øst for Austre Memurutind på breen der. Vi returnerte så videre til Memuruskardet der Odd Arne og Roar ventet mens jeg kløv opp på Store Memurutinden (Østtoppen 2367 moh). Et par plasser likte jeg meg ikke da jeg måtte krysse en bratt snøflanke...og brukte to isøkser flittig...Brukte 50 minutter tur/retur Memuruskardet. Det å gå ryggen videre mot Midttoppen og Vesttoppen var uaktuelt. Synes nå ryggen så spenstig ut med den snøen som var der denne dagen....MEN...en dag vil jeg gå hele ryggen på tørt sommerføre... Turen tilbake gikk som en drøm og fra toppen på Store Memurutinden og ned til Spiterstulen brukte vi ca 1,5 time. Vi suste avgårde ned Veoskardet og ned til Spiterstulen...herlig!

I mange år hadde jeg siklet på Lodalskåpa (2083). Selveste Vestlandsdronninga som stiger opp av Jostedalsbreen. Den toppen alle i Stryn snakker om. Etter jomfruturen min til Jotunheimen tidligere på sommeren måtte jeg opp i 2000 meters høyde enda en gang. Jeg forhørte meg på turistkontoret i Stryn om det gikk noen føringer opp til Lodalskåpa, og det gjorde det. Men jeg måtte melde meg på en uke i forveien. Dette var som å spille russisk rulett med gromværet, men jeg tok likevel sjansen og punget ut 700 kroner!! Den 6. august stod seks personer på Bødalsseter klare for å bestige Kåpa. Dessverre var været elendig med tunge skyer som hang rundt toppene. Men nyforelsket i tindesporten og entusiastisk som jeg var lot jeg ikke humøret stoppe av været. Jeg tenkte «jaja, over skyene er det jo alltid blå himmel, hvem vet om vi kommer så høyt?». Turfølget bestod av turlederen som var fra Stryn, meg, en annen fjellkar og en tysk familie på tre. Oppover Brattebakken begynte den tyske damen å merke at fjelltur kan være slitsomt til tider. Det ble flere småpauser slik at alle fikk igjen kreftene. Til slutt ankom vi Bohrsbreen. Turlederen ga en kort innføring om hva et taulag går ut på. Deretter tuslet vi oppover mot Veslekåpa. Et par solgløtt viste seg rundt Brenibba (2017), men det var det siste vi fikk se av sol på denne turen. Før Veslekåpa kunne man tydelig se at den tyske damen var helt utkjørt. Til slutt utbrøt hun noe slik «Ich machten nicht mehr!», og la seg ned i snøen. Sønnen hennes fortalte at hun hadde elendig kondis, noe alle i grunn kunne skjønne. For en forferdelig følelse å merke at alle andre er i bedre form deg selv. Men turlederen ga ikke opp håpet, her skulle alle til topps! Damen fikk i seg litt sjokolade og nøtter, deretter fortsatte vi. Vi holdt oss til venstre for to sprekker nord for Veslekåpa. Deretter koblet vi oss ut av taulaget og småkløv opp ura til toppen. Det gikk fint for alle! Selv om utsikten nærmest lå på et historisk lavmål var alle fornøyde med å ha kommet opp. Iblant sprakk skylaget opp slik at vi kunne se ned i Småttene, et sprekkete brefall som binder østre og midtre del av Jostedalsbreen sammen. Like sør for toppen var det også en liten fjellhylle der noen hadde ryddet i stand en teltplass, stilig! Returen gikk finfint, og snøbakken ned til Bohrsbreen og i Brattebakken var skikkelig morsom å ake på. Jeg var smart som hadde tatt med en søppelsekk, det gikk unna! Vel nede i Bødalen tok jeg et bilde av en plakat der Lodalskåpa var avbildet i knallvær. Da jeg kom hjem til hytta viste jeg frem dette bildet, «se hva dere gikk glipp av, over skyene er himmelen alltid blå».

Lørdagens tur til Lomseggen ble en fantastisk, men slitsom skitur, og straffen for ikke å ha lest ”Helgesens bibel” på forhånd ble åpenbar. At Flya var stengt kvelden før, ga en ekstra omvei om Gudbrandsdalen, og jeg overnattet i bilen like utenfor Lom sentrum. Jeg fant et sted på Trono-odden, rett over brua nordøst for sentrum; lite trafikk her: Gps 32 V 477682 6857412. Planen var å gå opp Lomseggen med skia på ryggen neste dag, men jeg så det lå en del snø i brattene, og var spent på forholdene. Rundt kl 8 neste dag var været perfekt, og jeg kjørte inn til sentrum og opp i boligfeltet. (Ville spare noen høydemeter, for dem ble det nok mer enn nok av…) Traff på en kar og spurte om jeg kunne stå like ved husene øverst her, men han foreslo å kjøre opp grusbakken/traktorveien videre, og da gjorde jeg selvfølgelig det. Helt til 550 hm kom jeg, gps 32 V 476037 6856430. På fin sti gikk det bratt oppover egga, men i blant hang selvsagt skiene seg fast i greiner og kvist og kvast. Verre var det at snøen tiltok ganske raskt, og jeg så først nå at stien gikk opp på høyre side av eggen, på nordsida (skyggesiden). Her ble det etter hvert bare snø og is, og fotsporene jeg hadde fulgt tok helt slutt. Det var svært vanskelig å sparke trinn, så tiden var moden for stegjern, som jeg heldigvis hadde tatt med meg i sekken. (Ofte har jeg tatt dette med på skiturer i høyfjellet, men ikke hatt bruk for det. Nå fikk jeg nytte av dem, og det til gangs!) Den harde isen ble heldigvis mer og mer avløst av etapper med snø, men stegjerna føltes nødvendig hele tiden, for det var lite som hindret en lengre rutsjetur dersom man først skulle komme på glid. Egentlig føltes terrenget litt utsatt, og særlig med økende utsikt. Morgensola varmet, for ruta var fortsatt ikke kommet i skyggen, og svetten svei i øynene. Hvert 20. skritt måtte jeg ta av solbrillene og tørke svette, og gjenvinne oksygenbalansen. Dette var et blodslit, og snøfeltet sluttet jo aldri! Etter 400-500 hm stegjerntråkking kunne jeg endelig skifte til ski og feller, tok en matbit, og kom meg så opp på selve eggen på 1250 meter. Da var det gått 2,5 timer fra start – langt mer enn forventet, og jeg var ganske så sliten i beina etter snøbakken. Det hadde helt klart vært lurere å vente med å gå opp her til lengre utpå våren, da snøen har smeltet! (Traff på en lomværing på vei ned fra Lomsegga seinere på dagen, som fortalte om en annen (og helt sikkert lettere) vei opp på denne tida; stien opp på høyre side av Sandåi, i nord. Han hadde hatt en grei fottur opp til tregrensa, og først tatt på skiene der hvor det flatet ut.) I "Helgesens bibel" står da også andre (og bedre) startpunkt opplistet for vintertur til Lomsegga... Det var artig å gå eggen videre opp på Eggjapiken (1524m), men fra toppen av denne så jeg at det var langdrygt innover og opp til dagen mål; Lomseggen, eller rettere sagt Storivilen. Utsikten var flott, men stadig flere skyer trakk opp over Jotunheimen, og jeg lurte spent på om jeg fikk utsikt fra toppen. Det fikk jeg heldigvis, men vinden var nå ganske frisk imot, og planen om å ta med meg Moldulhøi ble skrinlagt. Det hadde tatt hele 6 timer å komme til topps, og jeg kjente litt for godt oppstigningen med stegjerna i beina, og det var straks slutt på drikke. (Hadde hatt med 3 l sportsdrikk, men jammen forsvant det fort i solsteika! Hvor mye har de med, de som går hele tinderekka på en lang dag?) Jeg manglet bare Moldulhøi på strekket helt fram til Midtre Hestbrepiggen, så det var svært ergerlig å snu, men i ettertid ser jeg klart at det var det riktigste valget jeg gjorde denne dagen! Med vanlige fjellski (med stålkanter) er det en viss utfordring å kjøre nedover igjen også, og med vekslende is og snø og små fonner, må en ta det ganske med ro. Men det er rett og slett herlig å kjøre nedover i sola, med vinden i ryggen, og med panoramautsikt inn i Jotunheimen, der skyene trakk seg litt mer tilbake utover ettermiddagen. Nede ved 1250 m var jeg ikke det ringeste i tvil om å ta på meg stegjerna igjen, og det kom ikke på tale om å løpe ned dette snøfeltet. Her skulle det være full kontroll på balansen, og et rolig og sindig tempo. Jo lenger jeg gikk nedover, desto mer overrasket var jeg over hvor langt jeg egentlig hadde tråkket for å komme opp. Hellingen på snøfeltet var svært jevn, og med ca 400 m fall på 750 meter, gir det vel en helling på 28 grader? (Invers tangens av 400/750 – er ikke det riktig?) Når man da støter på avblåste felt med skare hard av is, og ingen trær eller steiner vil stoppe en utglidning, er stegjern et must og balanse en fordel… Etter 9 timer på tur sto jeg atter ved bilen, ganske skjelven i låra egentlig. Er det til slutt noen matematikere som kan hjelpe meg: Blir det ikke riktig, når man skal finne gjennomsnittlig helningsgrad, å ta invers tangens av vertikalt mål delt på horisontalt mål? (Da gir 50 meter stigning på 50 meter (horisontal distanse) tallet 1, som i tangens invers blir 45 grader…?) Husker ikke så godt videregående mattepensum.

Etter mye møkkavær endelig en finværsdag. Fredag, 9.9: Helge, min midt-ukers-fjellkamerat, og jeg på tur igjen. Vi tok båten inn til Torfinnsbu, eller egentlig Langedalen (siden kaia ligger under vann) og startet retning Torfinnstind ved 11 tida (ikke akkurat noe alpestart). Veien opp til Østre er ikke lett å finne, selv om man har vært på toppen flere ganger før. Men vi klarte oss tilfeldigvis rimelig greit og litt før halv to sto vi på hovedtoppen. Etter å ha gått traversen i den andre retningen for noen år tilbake skulle vi nå sette i gang med øst-vest-traversen. Eggen var tørr og vanskelighetene begrenset til 4 rappeller. Kl 3 sto vi på Vestre og konkluderte at det var masse tid å fortsette traversen. Det ble mye steirur videre, noe som førte til at jeg ble litt lei. Derfor krysset jeg til venstre på den ganske så avsmeltende breen sør for Kvitskardstind. Denne breen sliter fælt men er i hvert fall fortsatt i livet mens breen på østsida av Kvitvardstind er nesten borte (i forhold til kartet). Oppe på Kvitvardstind ble vi møtt av vinterlige forhold. Mens hele Torfinnstindområde var knusetørt lo det en del cm nysnø i nordhellingene under Kvitvardstind. Men eggen ned til skaret er såpass enkel at det ikke ble noe problem. Vi bestemte oss heldigvis å droppe fortsettelsen over Mesmogtind. I stedet gikk vi ned breen til Svartedalen. Neon spennende sprekker gjorde det til en artig opplevelse. Returen gjennom Svartedalen tok sid tid, men den fine kveldsstemningen holdt motivasjonen oppe. Noen hyggelige jegere på Nybue som inviterte oss til øl og brødskiver (tusen takk!!) var en kjempefin avslutning på en fantastisk høsttur.

Rapporten fra åres pinsetur i Jotunheimen kommer litt sent. Det har seg nemlig slik at skrivekløen er forholdsvis avhengig av mengden dagslys og uteaktivitet; dvs. tilnærmet omvendt proporsjonal. God lesning, for den som er interessert!

For snart et år siden, hadde jeg min aller tøffeste tur, over Skagastølsryggen. (turrapport) I år måtte det selvfølgelig overgås, med Styggedalsryggen. Kort oppsummert var vi tre menn (jeg, far min og Kaare_70) som gikk fra Turtagrø og overnattet i Maradalen. Dagen etterpå gikk vi opp Maradalsbreen og over Styggedalsryggen i et helt fantastisk vær. Returen gikk via Midt-Maradalen og over Bandet i løpet av to dager til med strålende sol. Kart Jeg skal har ikke tenkt å greie ut om detaljer, eller rutebeskrivelser, men lar heller bildene tale for seg. Resten av bildene kan du finne her: https://picasaweb.google.com/harald.1993/Styggedalsryggen2011?authuser=0&feat=directlink PS: Bildene endte opp motsatt som på forhåndsvisningen, og endte derfor i helt bakvendt rekkefølge, det får bare være.

Endelig ble det tur til Trolltinden. Toppen jeg manglet i Rondane. Det hadde vært mye frem og tilbake med denne turen, men endelig fikk vi trommet sammen noen her på Fjellforum som ville være med. Molby, Gal Krokfot ble med og også Olav her fra Gjøvik ville være med. Jeg synes det er kjekt med et slikt forum der man kan få nye turvenner/kamerater. Helt topp det! Det ble en tøff tur. Lang innmars fra Mysuseter og himmelen var grå og det var litt tåke på toppene. Kunne dette bli noe særlig da??? Heldigvis så snudde været da vi kom opp mot Steet og det ble en kongetur med mange spenstige ryggtraverser....bratte snøflanker, meget bratt renne....i det hele tatt...en skikkelig vinterbestigning! Legger ut en video fra turen som kanskje viser litt hvordan forholdene er blant Rondene nå... Dessverre hadde ikke "Gal Krokfot" med seg stegjern og isøks og det var uaktuelt for han å bli med videre da vi skulle begynne klyvingen av eggen opp mot "1897" toppen. Kjekt verktøy å ha med på tur Vi brukte 6t30min opp til Trolltinden og totalt snaut 10 timer på turen og turen var på 30km http://www.youtube.com/watch?v=Nc9IS2cYZmY

En veldig fin og spennende påsketur med Turbo-Henrik og Stian (en barndomskompis av undertegnede). Har skrevet rapporten med bilder og et par videosnutter fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=19 Anbefaler å gå hit for å få en bedre helhet Teksten følger: Påska 2011 ble helt rå! Topper: Dag 1 og 2: Glittertind (2465 moh). Dag 3: Keilhaus topp (2355 moh) og Galdhøpiggen (2469 moh). Dag 4: Kyrkja (2032 moh) Planene for årets påsketur var omtrent i boks (med forbehold om snøforhold) noen dager før turen. Den opprinnelige planen var Glittertind, Galdhøpiggen, Semeltinden og Kyrkja, med utgangspunkt i Spiterstulen. Vi skulle også ligge i telt på toppen av Glittertind. Dette valget ble gjort mest pga. et helt fantastisk fint bilde i “fjellbibelen” av glittertind i soloppgang. Galdhøpiggen ble valgt ganske enkelt pga. at det er det høyeste fjellet og at ingen av oss hadde vært der før. Kyrkja pga. dets karakteristiske utseende og Semeltinden pga. fine vinterbilder på blant annet fjellforum.net. Det opprinnelige turfølge var Henrik og Nils Hermann, men dagen før avreise ringte Stian fra Molde og sa han hadde kjøpt fjellski og ville være med. Toppers! Dag -1: Til fjells! På onsdag kjørte Nils Hermann og Henrik fra Ski og Stian fra Molde. Siden ting alltid tar lenger tid enn hva man tror (i alle fall i vårt tilfelle) ble det ganske sent før vi kom oss fra det flate østland. Stian hadde fri den dagen så han kunne kjøre da vi kjørte for å komme noenlunde likt til Spiterstulen. Henrik og Nils Hermann kjørte innom Fjellgeita sport i Fagernes for å plukke opp en 42 liters sekk Nils Hermann hadde funnet på kjøp og salg-tråden på fjellforum. Dette er en liten lokal uavhengig sjappe med masse kult utstyr. Eieren var en trivelig kar og vi fant en del kult utstyr. Vi kom også på ting vi mer eller mindre mangla, så det ble handla litt ekstra småtterier. Karen i Fagernes kunne også fortelle at veien over Valdresflya mest sannsynlig var nattestengt; ganske riktig, vi møtte en nattestengt bom på Valdresflya mens Stian møtte en stengt vei like innenfor Geiranger. Vi sjekka på forhånd om veiene var åpne, men tenkte ikke på at de var åpen kun på dagtid fra 08 til 20. Stian kjørte rundt om strynfjellet og la seg å sov i bilen på Spiterstulen mens Nils Hermann og Henrik campa i bilen på en parkeringsplass like nord for Beitostølen. Dag 1: Telttur til Glittertind (2465) (av Nils Hermann) Da vi omsider kom frem til Spiterstulen klokka 10 på formiddagen lå Stian enda i drømmeland. Det ble fiksa med et par kakk i bilruta Vi brukte en del tid på å pakke og spise før vi var klare til spasertur. Siden vi skulle telte på Glittertind måtte vi ta med en hel del: Telt med 16 stk. 50cm snøplugger, soveposer, underlag, kokeutstyr, mat, vann, ekstra undertøy, varm jakke, fotoutstyr, spade og ikke minst ski. Dette blir det vekt av. Vi kom oss ikke ut på tur før klokka ett. Turen starta med 500 meter langs grusveien fra Spiterstulen før vi svingte opp ura på høyre side. Med vekten av vintertelt, sovepose og ski på/i sekken var det egentlig ikke noe særlig god følelse å vite at vi nå skulle gå 1400 høydemeter før kvelden, i stive plastsko (Telemark- og Randosko). Stian hadde lærstøvler. Det var bare å håpe på snø så tidlig som mulig. Vi prøvde å gå sommerstien, men den var ikke lett å følge da snøen enda lå flekkvis. Vi kom inn på stien nå og da. Det er heldigvis bedre å gå med plaststøvler i terrenget enn på grusvei. Bæring av sekker ble også lettere etter hvert da vi fikk gått oss varm. Litt strabaser må man regne med nå på våren når det verken er føre for å gå på ski eller til fots. Når man kommer over den første stigningen har man gått litt over 300 høydemeter og er på ca 1400moh. Her ble det litt mer snø slik at skiene kunne tas i bruk. Vi måtte imidlertid ta de av innimellom for å komme over bare flekker med stein og mose. Snøen var også så råtten at selv med forholdsvis breie randoski tråkka man gjennom til knærne. Stian med sine smale fjellski slet veldig på dette partiet. Lenger opp, på ca 1600moh ble det kjapt litt bedre snø. Vi kunne nå gå på den uten å trå gjennom. Her ble det også brattere, mye brattere. Vi måtte til slutt av med skiene og heller gå. Utrolig hvor kjapt klokka går når man har det morro. Også denne gangen kom den oss i forkjøpet. Da vi var kommet et stykke opp Glitteroksle kom også tåka. Samtidig var vi totalt utslitt etter å ha gått i ni timer med tunge sekker i bratt terreng. Det eneste som trakk oss videre var det fordømte bilde av Glittertind og Jotunheimen i soloppgang. Dessverre valgte vi til slutt å slå leir her, på Glitteroksle, før toppen. Det skulle senere vise seg å være veldig greit. Karene finner frem soveposen mens Nils Hermann smelter snø til posematen. Stian sovnet så fort kyllinggryta var tom. Det var kun en brummende rygg å se mens undertegnede pumpa opp liggeunderlaget Da jeg endelig kom meg ned i posen hørte jeg svake drønn. Om det var skavler som løsnet og rasa ned eller om det var vinden vet jeg ikke. Uansett litt småkult. Som bildene forteller våkna vi til nydelig utsikt og knall vær. Toppen var imidlertid inne i tåka. Om vi hadde kommet oss opp dagen før for å telte på toppen som først planlagt hadde vi faktisk våknet i like dårlig (ut)sikt som vi hadde da vi la oss. Vi ble med ett ganske fornøyde med valget vi tok dagen før med ikke å gå lengre. Etter noen brødskiver pakka vi et par lette sekker å la til opp mot toppen. Fra teltet brukte vi et par timer opp. Innen vi kom til topps var været klarnet opp og vi ble møtt av et majestetisk syn av nordveggen da vi kom over skulderen fra Glitteroksle. På toppen møtte vi et par-tre hyggelige mennesker som kom opp fra Glitterheim-siden. De kunne fortelle om glimrende skiføre helt fra Glitterheim. Vi kunne telle hele 17 stk som var på vei opp fra den kanten. Ikke rart med det omtrent strøkne påskeværet det var denne dagen. Et godt tips til de som tar turen fra Glitterheim er å gå litt lenger enn kun til toppen. Fra litt vest for toppunktet får man en vill utsikt mot selve toppen og dens skavvel. Det er kun et par hundre meter ekstra det er snakk om. På vei ned tok vi omtrent samme rute ned til teltet som vi kom opp. Storslått skiføre! Undertegnede og Henrik bestemte seg for å kjøre rundt et område med mye stein mens Stian ville gå over. Dette endte med at NH og H kjørte litt for langt ned uten å vite det. De tenkte å vente på Stian der nede for de regna med det tok lengre tid å gå over blant steinene enn å kjøre rundt. Stian kom aldri. Da vi gikk oppover igjen for å se etter han så vi først teltet, så Stian som kom etter en liten runde på leting etter oss Mens Stian ventet på oss hadde han rukket å smelte snø, koke vann og helt oppi turmatposene. Realt! Også veien videre ned fra teltet var skihimmelen for enkelte, men et helvete for andre. Vi kjørte ned mer på nordsiden av Glitteroksle enn hvor vi gikk opp(se kart). Har var det mye bedre med snø og det var ikke så bratt. Henrik kosa seg på randoskia, undertegnede trente så smått på telemarksvinger mens Stian strevde fælt med ikke å få for stor fart, å tryne eller aller helst ikke en kombinasjon av disse. Han kjørte med langfeller på, men det var helt håpløst med for smale ski med BC-binding og for ustabile store lærsko. Dette i tillegg til tung sekk på ryggen og nesten ingen langrennserfaring gjorde ting helt håpløst for Stian, som egentlig er en racer på alpint utstyr. Det ble prøvd ploging, skrensing, aking med skiene under rumpa, aking med skiene i hendene, rulling sideveis, rulling forover og egentlig rulling og aking alle mulige veier når jeg tenker meg om. Dette var trygt så lenge snøen var fast og fin. Verre ble det da vi kom ned fra Glitteroksle og under 1600 hm. Har var snøen pil råtten og ekstra ille nær steiner. Problemet var at man ikke så alle steiner før man kjørte over dem og i verste fall rett inn i dem for så å tryne fremover. Stian kjørte lettere gjennom enn oss andre to. Dessverre gikk han gjennom snøen på en ekkel plass, krasja i stein og stupte fremover rett ned i mer stein, med påfølgende ukontrollert bannskap og generelle smertehyl som sikkert kunne høres til både Lom og Vågå om ikke snøen hadde vært der. Bortsett fra et kutt på nesen var det heldigvis bare kneet som fikk seg en smell. Det kunne gått skikkelig ille om hodet hadde truffet ura, noe det akkurat ikke gjorde.. Phu! Turen videre ble altså enda verre for Stian. Med et vondt kne ble hvert skritt et helvete. Særlig når man tråkka gjennom den råtne snøen annethvert skritt og dermed ikke klarte å holde bevegelsene kontrollert. Det ble etter hvert ganske seint, og middag på hytta kunne vi som vanlig bare glemme. Men det er helt greit. Vi er ikke interessert i treretters middag når vi er på fjelltur. Vi tok ikke samme sti på vei ned. For å slippe mer trasking over råtten snø gikk vi omtrent rett ned fra skaret stien går gjennom og ned til veien i Visdalen. Denne ruta ned ble noe bratt og det måtte ropes om løpsk stein ved ett tilfelle. Helt nederst måtte vi allikevel gjennom råtten snø og litt skog; et siste slit før vi var nede på veien. Siden vi la ruta rett ned lia måtte vi gå et godt stykke langs grusveien opp til Spiterstulen. Stian kom som sistemann ut av bushen med litt god gammel bannskap pga. det vonde kneet. På dette tidspunktet var han så nedstemt, lei av smerte og sliten at det ikke kom et ord av kroppen. Han passerte oss som venta nede på veien og gikk på autopilot videre mot Spiterstulen. Stian er en sporty og usedvanlig positiv kar, men på akkurat dette tidspunktet hadde han vel ikke noe særlig positivt å komme med, så han holdt heller kjeft Med tanke på slitet og smertehelvetet nedturen hadde vært for han var det ingen av oss andre som syntes det var det grann rart. Senere på kvelden så vi at kneet hadde hovnet opp til størrelsen av en halv handball. Vi kom til Spiterstulen klokka 10 og hadde vært på tur i 33 timer. Mens de fleste på hytta var kledd i fine skjorter og helst dressbukse satt vi å spiste hver vår pizza som vi fikk kjøpt i kafeteriaen. Utslitt la vi oss i “fjøset” som hytta vi lå på heter =) Dag 3: Keilhaus topp (2355) og Galdhøpiggen (2469) (av Henrik) Som vanlig kom vi oss opp alt for sent, men i tide. Spiste en god frokost på Spiterstulen, planla dagen litt og drømte tilbake om Glittertind. Mette og gode starta vi igjen pakking av sekk. Ingen av oss er veldig effektive når det kommer til dette, så det går gjerne med litt tid. Stians kne var fortsatt hovent og vondt, så han valgte å ta turen hjemover etter å ha fått tilbakemeldingen “ta denne og hold kjeft” i det han fikk en ispose av betjeningen. Nils Hermann og Henrik var ferdig pakket og klare til tur lenge etter at alle andre hadde dratt, litt greit egentlig, så fikk vi fjellet for oss selv Turen starter bratt og snøfritt opp fra Spiterstulen og det gikk lekende lett oppover, og høydemeterne gikk raskt unna. Etter 30 min kom vi til snøen men vi valgte å gå ganske langt oppover på snøen på beina da det var gode solide spor vi kunne følge et godt stykke. Lengre oppe møtte vi to trøndere som vi forøvrig møtte på vei ned fra Glittertind også, de kunne fortelle at det var laaangt igjen og at de ikke hadde trua på at vi skulle nå toppen da det blåste og var dårlig vær der oppe – tåpelig! De var ikke særlig hyggelige dagen før heller. Med dette frisk i minnet økte pågangsmotet og vi skulle hvertfall ikke gi oss, nå ville det vært en skam å snu! Henrik presterte kort tid etter å tråkke gjennom og sette seg fast såpass at han måtte grave seg selv ut. Skiene kom omsider på beina og vi kom oss raskt opp mot Svellnose (2272moh), her gikk vi for langt ut mot venstre i forhold til sommerruta og valgte å ta av skiene og følge ura oppover, for bratt og steinete for ski. Vel oppe på høyresiden av Svellnose fortsatte vi mot Keilhaus topp (2355moh). Nils Hermann løp opp på en liten mellomtopp for noen fine bilder, her begynte vinden og ta seg kraftig opp og tynne isflak med diameter på 10cm kom flygende gjennom luften fra Svellnosbrean, jeg som sto igjen ved kanten ned mot breen med kamera måtte huke meg ned å ta dekning for å ikke bli truffet i ansiktet. Når vi nærmet oss toppen av Keilhaus topp støtte vi på en gjeng tyskere som var på vei ned fra piggen, slo av en rask prat med han ene og gikk videre, men til vår forbauselse kjørte de rett ned på Styggebrean, får håpe det gikk fint. Over Keilhaus topp bød endelig synet av Galdhøpiggen seg frem, siste bakken gikk seigt men greit, sterk vind og myk snø. Ved ett tilfellet kom det et vindkast som blåste oss begge nesten over ende. Morro. Vel oppe på toppen ble det tid til en liten matbit og litt bilder før nedkjøringen skulle begynne. Sikten var minimal, vi fikk så vidt sett nedover ryggen mot Storjuvtinden, som så ganske grei ut på kartet, men den gang ei, så ganske heftig ut å gjennomføre vinterstid uten sikring! Føret nedover var knallbra, mykt og greit oppå et lag skare, fantastisk! Nils hadde fin kontroll på telemarksvingene i begynnelsen men ettersom vi kom lavere og lavere ble snøen mykere, veldig mye mykere. Her slet jeg selv med randonneskiene mine, mykt, tungt og mye gjennomslag. Nils Hermann kjørte nå heller alpint med fjellskiene og hadde noen fine fall, men gikk heldigvis bra. Kun en sprukket leppe. Lang og bra nedkjøring, noe oppstykket bare, kan tenke meg det hadde vært herlig å cruise nedover i lett puddersnø her en vinterdag. Vel nede på Spiterstulen rakk vi naturligvis ikke den treretters middagen som vanlig og sparte derfor 210 kroner på også i dag å kjøpe pizza i stedet. Blir ikke bedre, fjellet for oss selv og billigere mat! Alt i alt en helt konge tur, kunne vært bedre utsikt og mindre vind, men det er jo litt av morroa Vi så ikke mer til de kjipe trønderne. Litt synd, de skulle fått høre den totale tiden vår Dag 4: Kyrkja (2032) (Av Nils Hermann) Siden snøforholdene var såpass dårlige i Visdalen mellom Spiterstulen og Leirvassbu bestemte vi oss for å kjøre bil til parkeringa 6 km fra Leirvassbu. Vi var dessuten så slitne at vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre, kjøre hjem eller ta Kyrkja. Vi fant ut at vi kom til å angre fælt om vi ikke gjorde det når vi først var her. Vi hadde en kort tenkepause nede i krysset nedenfor veien ned fra Spiterstulen. Det var vel egentlig aldri noe spørsmål, det var heller det at vi trengte en psykisk forberedelse og oppmanning. Dermed, med et lite sukk, satte jeg bilen i første gir å kjørte til venstre, vestover mot Leirdalen. Glad og sliten. Med blå himmel rulla vi rolig nedover/oppover med elva på høyre side. Men jeg kjørte måtte jeg se mer og mer på denne elva. Det var noe som absolutt ikke stemte. Tilslutt spør jeg Henrik. “Renner ikke den elva feil vei??” Henrik utbryter “JA, hva faen!”. Da hadde vi begge i hver vår tankeverden sett på denne elva en stund og begge funnet ut at den må renne feil vei. Om det er flere som har sett dette blir vi veldig glad! Vi var slitne, men måte på.. Fra parkeringsplassen i Leirdalen gikk vi de seks kilometerne inn til Leirvassbu. Som ihuga fan av Fritt Vilt-filmene var dette dritkult for meg og komme dit. Før vi begav oss mot Kyrkja fikk vi fiksa et rom og tok en kjapp matbit i form av Real Turmat. Vi møtte også en kul kar fra “bygda med det lille ekstra” i nærigheten av Sjoa. Husker ikke hva den het, men han hadde Norges kuleste dialekt, helt klart! Fortalte litt om fjella rundt og litt om Kyrkja. Også denne dagen var vi ganske sent ute (vi kjørte jo et stykke pluss gått seks kilometer på ski). Men turen opp til Kyrkja var beregnet til ca 5 timer så det skulle gå bra. Vi spente på skiene og la til over Leirvatnet rett øst over i sporene som fører inn Visdalen. Omtrent ved foten av fjellet la vi om kursen sør over, på skrått opp vestsiden av fjellet. Denne kursen holdt vi helt opp til 1755moh mellom Kyrkja og Kyrkjeoksle på sørsiden av fjellet. Her satte vi fra oss skiene og byttet sko til lette klatresko, satte på stegjern og pakka sekken minimalt. Den første lange snødekte bakken blir brattere og brattere på vei opp og er på toppen akkurat så bratt at det er lettere og morsommere å småløpe på alle fire enn å gå. Ryggen på Kyrkja er ikke bred på vinters tid. På høyre side er det en enorm snøskavl, på venstre bratt steinur. Da vi kom opp denne flatet det så vidt litt ut før det ble veldig bratt. Her var det en blanding av stein, is, snø og berg. Dette var litt mer klyving enn det vi trodde vi måtte gjennom. Med en tanke høydeskrekk var jeg litt skeptisk til å begynne å klyve i stein, berg og is når det eneste som er under er en gigantisk skavl, et stup og bratt steinur. Det første flate partiet var på det minste 300 høydemeter lenger ned. Men la gå. Vi brøt oss på og det gikk greit. NÅ måtte vi vel være på toppen..! Nei.. Da vi kom over denne klyveseksjonen flatet det litt ut før det ble enda brattere. Vi trodde begge at forrige klyving var siste bit mot toppen. Jeg kom over kanten først og fikk sett neste utfordring. Jeg sa tilbake til Henrik at dette ikke gikk. Han var enig og mente det så uaktuelt ut. Jeg tenkte som så at vi måtte i det minste gå opp for å se det an. Ofte ser ting verre ut på avstand. Jeg spaserte opp og fikk meg en liten støkk, men jeg ville jo opp! Henrik ropte og sa at vi burde bare drite i det men jeg ba ham komme opp dit jeg sto for å se. Da han kom opp dit ble han usikker han og. Jeg tror vi er ca like fornuftig, men litt mindre fornuftige sammen Vi skulle alltids komme oss opp, men ned var det verre med. Vi sto der å så oppover og tenkte hardt mens fornufta rant mer og mer bort. Vi ville opp! Vi tok av oss stegjerna og hengte sekkene på isøksa som vi stappa ned i snøen som anker. Det verste var ikke at det var så vanskelig å klatre, men det var det under som var skummelt. Sklir man én gang og faller faller/ruller man langt. Med ett slo jeg av ett eller annet i hodet og bare bykset oppover. Hand etter hand og fot etter fot. Den første klatrebiten var verst. Når denne var passert skalv hele kroppen. Jeg som hadde høydeskrekk hadde lagt igjen både denne og fornufta for lengst. Henrik kom etter, men jeg ble så ivrig og fjernstyrt at jeg bare fortsatte kjapt opp, opp, opp. Med et sto jeg på toppen. En topp på 3×3 meter å områ seg på. Henrik kom klyvende etter i det jeg ropa “toppen”! Jeg satte meg ned for å roe ned litt. Hele kroppen, både armer og bein skalv av adrenalin. Henrik ble stående så usikker på om han var like gira opp som meg eller om det var for at jeg satt på eneste egna plass å sitte på Jeg er ganske overbevisst om at han var supergira han og. Mer pirring av nerver hadde jeg nesten ikke vært bort i. Vi var begge enige om at det vi hadde gjort ikke var helt forsvarlig, men vi var også veldig glade for at vi hadde gjort det. Nedturen ble foretatt uten store problemer. Vi vekslet litt på å bevege oss med ansiktet utover eller innover mot fjellet. Vi beveget oss veldig rolig nedover og var nøye med å ha godt feste både med hender og føtter. Noen steder var det ekstra spennende og ved ett tilfellet, på en ekkel plass, gled den ene foten min på is så jeg holdt på å miste taket jeg hadde med hendene. Pustet hardt da Veien videre ned etter klyvinga var bare morsom. Vi satte oss ned å sklei på rompa ned omtrent hele fjellsiden, ca 150-200 høydemeter. Vel nede der vi hadde satt skiene sto vi i en slags rus av glede og stolthet og kikket oppover bakken vi hadde sklidd ned på null komma niks. Toppen var ikke synlig fra denne vinkelen. Skikjøringen ned til Leirvassbu var i råtten og tung snø. Jeg klarte ikke helt å slippe meg løs med fjellskiene. Henrik tok det veldig greit. Da vi kom ned var maten for lengst pakket bort og enda vi fikk dusjet og satt sko og utstyr til tørk hadde kokkene lagt seg. Litt i tidligste laget men. Vi fikk uansett servert nydelig påsmurt brød med et tonn godt pålegg og et stort glass melk! Veldig god service! Vi traff også et par hyggelige mennesker som også hadde vært på Kyrkja denne dagen. For å hylle en usedvanlig fin og vellykket påske ble det satt et par pils og en drink på bordet. Dagen etter var det å gå de seks kilometerne bort til bilen for så å kjøre hjem til Oslo og Ski. Påska ble finere, mer spennende, mer slitsom og mye bedre enn jeg kunne drømme om! Selv Stian, som ødela et kne var helt i ekstase over den fine turen vi hadde til Glittertind. Allerede dagen etter, på telefonen, begynte han å snakke om å dra på fjelltur helga etter, om kneet ble bra. Enda en mann er bitt av fjellbasillen! =D Håper dette var grei lesing og at bildene var greie å se på. Til neste gang, God tur!!

Rune og jeg hadde egentlig tenkt oss over Svartisen denne uka, men etter elendige værmeldinger og web-kamera rundt om i nordland viste lav skyhøyde utsatte vi det prosjektet og tok turen til Rondane heller. Værmeldingene for Rondane var de beste for hele landet denne uka. Det skulle holde stikk, bortsett fra en grå og våt dag som ble tilbrakt i teltet under Digerronden. Svartisen får vente til neste år.

Med gårsdagens 7-timerstur til Kvitingkjølen i beina, var jeg noe usikker på om jeg virkelig skulle gå denne langturen; 14,5 km i luftlinje fra bilen og rundt 1300 høydemeter å overvinne. Dette er den mest avsidesliggende 2k-toppen i landet, og høyeste punkt i Reinheimen. Jeg satte opp teltet ved Billingen ved rv 15 kvelden før, og forberedte en tidlig start. Kl 06.00 var jeg i gang i motbakkene opp på høyre side av elva Store Føysa, med skiene spent fast på sekken. Det var blå himmel lenger i vest (!) mens et høyt skylag gjennom dagen effektivt skulle hindre for kraftig solstråling og oppvarming av snøen. Var det noe jeg fryktet, så var det søkkvåt snø som kollapser på en halvannen mils retur. Det går stier på begge sider av elva, og mest tydelig lot tråkket på vestsida (venstre for elva) å være. En sjarmerende trebru krysser elva litt overfor den litt større brua til hyttefeltet her. Et godt stykke høyere – jeg vil gjette på snaut 1000 meters høyde – er det også mulig å krysse elva. Her ligger en imponerende svær stein kilt fast høyt opp i gjelet (se bilde), og et tydelig tråkk fører over her. Tilløp til panikk Fordelen med å gå såpass seint på våren var at bakkene opp fra Billingen stort sett var bare, så det gikk rimelig greit og kjapt opp på beina opp til litt over 1000 hm. Fra da av – og i de neste lange timene var det skiføre. Panikken grep meg et øyeblikk; jeg hadde ventet med å fylle vann på flaskene, og her oppe var det bare snø. En så lang tur ville være farlig uten en dråpe vann i sekken. Jeg søkte litt i feil retning i forhold til dagens turmål, men fant heldigvis snart rennende vann nær gjelet ned til Store Føysa. Det var bra, for det viste seg kun å være ett sted seinere på turen der jeg så rennende vann (og det hadde blitt vanskelig å få tak i…) En snau halvtime hadde dette vann-tullet kostet meg, men i forhold til nytteverdien – og i forhold til en lang dag på tur – gjorde det selvsagt ingenting. Langt og lengre enn langt Så var det bare å labbe og gå. Jeg beholdt skifellene på hele veien (!) I ettertid ser jeg at jeg burde tatt dem av på den relativt store flaten før og inn i Skarvedalen, men jeg fryktet limet begynte å bli dårlig, og at de kanskje ikke ville feste seg igjen dersom jeg tok dem av. Jeg hadde noen veipunkter å gå etter, likesom etappemål, og nøt ellers ensomheten, stillheten, omgivelsene, utsikten og gløttene av sol. Lemen var det overalt, og rett som det var skremte jeg noen ulldotter som suste over snøen, eller om jeg kom for nær; skrek og viste tenner mot meg. Vinden var litt ubehagelig; så jeg søkte ly bak hytteveggen like før vannet i Skarvedalen. Denne jakthytta kan man visst låne nøkkel til nedi Skjåk – et tips for de som eventuelt vil dele turen i to. Fra hytta så jeg også dagens mål; Gråhø. Etter en 20 minutters matpause - dessverre på skyggesiden av hytta - sammen med flere døde lemen, slo sola igjennom for en tid, og jeg nøt den neste timen østover. Jeg begynte faktisk å fantasere om å plukke med meg flere av toppene i området, men så økte vinden kraftig på, og i bakkene opp vestflanken til toppen måtte vindjakka fram, sammen med alpinbrillene. Sterk vind Den siste halve kilometeren ble en kamp først og fremst mot vinden, men presis kl 12.00 nådde jeg toppen. I ly av varden måtte jeg forsikre meg om at staver og ski ikke kunne blåse av sted. Flott utsikt ble redusert til noen kjappe bilder og rask retur, og slett ingen feiring av totusenmetring nummer 140. Jeg hadde lest om en som gled tilbake på skiene på 1,5 time. Det kom garantert ikke til å skje i dag. Vinden fikk jeg i fjeset, og snøen var løs og våt, slik at gliden ble borte. Jeg trøstet meg med at det kunne vært langt verre. Det ble derfor en god del staking og diagonalgang i svakt nedoverhellende terreng, og jeg brukt 3,5 t tilbake. Å følge stien ned til Billingen var enkelte steder umulig; der rant det nå en diger bekk. Det var derimot behagelig å gå på føttene igjen, ja et kjærkomment avbrekk faktisk. Egentlig er veksling mellom ski og fottur ypperlig for meg, fant jeg ut!

Jeg har nå "sikla" på disse toppene i lengre tid og hadde fått ordnet meg med to feriedager og optimismen var stor...nå var det bare det å få klaff med været da. Ting så dystert ut for meg...sterkt forkjølet...og værutsiktene så heller dårlig ut. Alt lå til rette for noen sløve dager hjemme...under dyna og deppe over elendig form og dårlig vær... Alt tilsa at jeg burde bli hjemme og satse på ei annen helg....men plutselig kom yr med et "blått øye" midt i mye drittvær. Helsa var elendig...hostet og tette bronkier.... Gal som jeg er ville jeg ikke gi meg!! Kontaktet Olav her på Gjøvik som var med på Trolltinden den 6. mars, og han var ikke uvillig til å bli med. Jeg bestilte rom på Spieterstulen og reiste oppover seint på lørdag kveld. Veien oppover til Spiters var som en bekk. Det er vår i fjellet nå....vi kom oss nå fram...og klokka viste 22.30. Det var kuling i kastene og det pissregnet!! Dette kunne da ikke bli noen suksess Vi kom oss i hus og satte klokka på ringing 06.30. Innerst inne trodde jeg vel at yr hadde tatt feil og at det ble en jævlig dårlig søndag Da klokka ringte hoppet jeg ned på gulvet og gløttet ut. Fy f...helt blå himmel og nesten vindstille!!! Er det virkelig mulig!!! Jeg hostet og harket, spyttet og peste...vel....MÅ jo bare på tur i dag. Olav er som vanlig lavmælt, men så han var meget tilfreds. Ikke trivelig å reise så langt forgjeves. Klokken 08.15 langet vi ut innover Visdalen. Ikke mye snø,- og vann i elva rant oppe på isen...etter noen dagers mildvær. Lørdag hadde det visst regnet helt oppe i 1700 moh. Det var aldeles gimrende forhold på ski da vi rundet innover ved Hellstuguhøe, Jeg har faktisk ikke opplevd finere forhold der inne. Hadde det ikke vært for dårlig lungekapasitet denne dagen hadde det vært optimalt. Vi skriver ikke mer enn 3. april....men det var svært lite snø i Veoskaret. Det blir ikke mye snø der oppe i påsken...dersom mildværet fortsetter. Denne dagen skulle vi heldigvis ikke opp denne satans bakken....men heller den laaaange flotte stigningen opp på Hellstugubreen. Jeg måtte ta stadig korte pauser for å hente meg inn igjen...men vi kom oss da opp stigningen opp på toppen av breen. Toppen på breen er vel vel 1900moh. Turen videre til skaret mellom Hinnote og Søre Hellstugutind er lang...men i dette flotte været og de omgivelsene her oppe er det helt greit Rett før skaret tok vi en drøy halvtimes pause med real Turmat og lefse. Hit hadde vi brukt 4timer. Det var vindstille der vi satt, men ikke den gode varme luften det KAN være på denne tiden....men den kommer!! Vi satte igjen skiene i skaret og gikk opp på Hinnotefjellet uten stegjern og det gikk greit. Vi vurderte likevel å bruke stegjern når vi skulle oppover ryggen til Søre Hellstugutinden. Olav hadde lånt et par stegjern som ikke passet veldig godt til støvlene,- og han bannet og svor oppover ryggen. I et av forsøkene på å feste stegjernet så mistet han den ene skistaven og den forsvant vel ca 100hm nedover...Vel..han bannet og gikk videre med en stav og ville plukke opp staven på vei tilbake. Noen tåkeskyer kom og gikk nå...ikke sikkert at det ville bli sikt på toppen....men det ble det!! Likevel så vi skybankene i vest komme så det var bare å NYTE øyeblikket på toppen. Disse avsidesliggende toppene var besteget...fine topper i et flott område. Vi hadde nå brukt 7 timer...nå var det bare å komme seg ned til skiene og gå den laaaange ferden nordover breen til toppunktet. Herfra fikk vi en utrolig lettvint hjemtur med glimrende forhold ned breen og dalen til Spiterstulen. Vi brukte faktisk ikke mer enn 2 timer 20min fra Søre Hellstugutind til vi var tilbake til Spiterstulen. Gøy var det nedover uten fall og god glid nedover. Turen: 31,6km 9t25min

Hjemme igjen etter en flott helg på vestlandet. Lørdag ble det tur til Nørdre Midtmaradalstinder i drømmeværet. Søndag (i dag) før vi kjørte hjem stakk vi oppom Molden, flott skitur i sol med noe vind på toppen. Limte kjapt sammen noen klipp fra kompaktkamera for å gi dere gleden av UTSIKTEN og NATUREN jeg og Atomsilda opplevde på lørdag!

Teltovernattinga alene på toppen av Glittertind midt i september ble ikke helt behagelig, og hadde potensial i seg til å bli et regelrett mareritt… Sammenfallende avspaseringsdag og drømmevær i Jotunheimen måtte utnyttes 14.september, så søndag 13ende la jeg i vei på sykkel innover mot Glitterheim med 16kg på ryggen. Tyngdepunktet på sykkelen var markert forskjøvet, og den ekstra vekta sørget for at det ble godt og varmt i solsteika innover grusveien. Veotind tok seg flott ut, som forventet, men dagens mål var faktisk Glittertindoksle – øst. Vurdert ut fra profil og spenning ved å nå denne toppen, er ikke oksla noe å skryte av, men jeg regnet med noen fine bilder av Glittertind derfra, og av Trollsteineggen. Like viktig; toppen er nr 34 på Røynes liste (med pf30) og manglet sammen med 12 andre på kompletteringen av de 50 høyeste i Norge. Dette er mitt nye definerte mål etter at fylkestoppene er i boks etter sommeren. Klokka var alt 14 da jeg startet på stigningene opp fra Glitterheim, men jeg hadde god tid, siden planen var å overnatte i høyden – helst så nær toppen som mulig. Sekken gjorde også sitt til å holde tempoet nede, samt det faktum at jeg hadde hatt noe influensaliknende saker fredag og lørdag. Sikkert lurt ikke å overanstrenge seg da, tenkte mannen som skulle labbe i solsteika med 16 kg på ryggen opp 1000 høydemeter… Jeg møtte en god del fornøyde folk på vei nedover, og noen spurte litt overrasket om hva mitt mål var med slik en diger sekk, før de hoppet elegant videre. Etter 2,5t var jeg oppe på eggen (2280m) og satte fra meg sekken. Den korte brepassasjen ned til Oksle var avsmeltet og så helt grei ut. Med stavene sjekket jeg de første meterne litt ekstra med tanke på mulig bregleppe, men alt var solid og fast skare og is. Etter et kvarters tid sto jeg på 2260 m, turens egentlige mål, med flott utsikt opp en tiliset nordvegg på Glittertind og nydelig profil av Trollsteineggen. I telt på toppen av Glittertind Tilbake ved sekken startet de siste brattene på snø opp mot Glittertind, som hadde flott profil fra denne vinkelen – minnet om Kebnekaise i Sverige i sommer! Stegjerna forble i sekken, for det var greit å gå. En liten plastpinne markerte høyeste punktet, men uten spade var ikke dette egnet teltplass (på grunn av hellingen). Selv med spade hadde det nok vært et stort arbeid å planere en plass i isen her. Jeg husker imidlertid fra et besøk i påska 1993 at noen hadde gravd ut en diger sittegrop ved toppunktet, så tidligere på året er nok dette lettere. Etter litt fotografering tuslet jeg videre på jakt etter en naturlig plan flate. Etter 400 meter vestover fant jeg en, på 2445 moh, og bare 10-15 meter fra nordstupet. Mens jeg satte opp teltet og sollyset ble rødere og mørkere, merket jeg noen kastevinder som i blant røsket godt i teltet – og jammen reiv den plutselig opp pluggene. Heldigvis holdt jeg i teltet da, for ellers hadde det blåst utfor nordstupet! Håpløst med plugger her – barduner måtte tydeligvis til! Jeg hadde bare to barduner, og den ene ble lagt rundt en liten varde av stein – for øvrig beviset på at jeg ikke befant meg helt utpå skavlen – mens de andre steinene måtte hentes. Alt av størrelse var frosset fast, så jeg nøyde meg med kun to mindre steiner som sørget for barduneringa i fotenden. Ikke mye å skryte av om det skulle blåse skikkelig opp, men jeg visste at værmeldinga var god for neste dag. Sola forsvant bak et fjernt teppe av skyer i vest, og det ble straks kaldt, så jeg krøp likegodt inn i soveposen for kvelden allerede klokka 20.00. Tre ting var ikke som det skulle være; jeg hadde en migrene i anmarsj, og fikk heller ikke varmen i kroppen nedi vintersoveposen – lett feber?! Like ille var det at jeg hadde glemt å fylle opp den ekstra vannflaska, og hadde bare en snau halvliter igjen. Man føler seg aldri så tørst som når man vet at det er lite vann igjen! Dundrende hodepine som delvis gikk over i kvalme, sammen med lett feber, kombinert med kastevinder nå og da som blåste teltveggene omtrent sammen, ga lite nattesøvn og meget god grunn til bekymring. Hvis en av de to bardunene ble slitt av og røk, måtte jeg ut i mørket tross migrenen… Bare tanke på dette gjorde meg enda kvalmere. Og tenk om feberen skulle øke? Jeg hadde tre febernedsettende til i beredskap, og måtte i så fall hive innpå disse før jeg la i vei nedover – men først når det ble lyst utpå morgenkvisten. I blant hadde jeg også følelsen av at teltet flyttet på seg i mørket, og at det helte nedover mot stupet i nord. Vinden blåste akkurat i denne retningen. Bare innbilninger, tenkte jeg, men måtte arbeide litt med å holde de plagsomme tankene unna. Det ble lite søvn, men etter hvert fikk jeg da varmen i kroppen, og da hodepinen også forsvant var det nesten bare deilig å ligge i soveposen på Norges nest høyeste fjell. Nesten, ja. Hadde det ikke vært for tørsten. Jeg stappet litt snø inn i drikkeflaska, og la denne nedi soveposen. Etter en time eller to ble det en skvett som kunne drikkes – du verden hvor godt den smakte! Nydelig morgen Om natta ble lang og med lite søvn, ble morgenen fantastisk! Å ligge i soveposen og kikke ut - og ned - på et skyfritt Jotunheimen badet i sol, gjorde inntrykk. At formen atter var utmerket, gjorde morgenen perfekt. Alt kl 08.00 forlot jeg toppen, og noterte meg den sjeldenheten å starte dagen med 400 meter nedoverbakke for å bestige en ny totusenmetring! Jeg spiste litt snø og is på veien for å døyve tørsten, og plukket snart Glitterrundhøi. Denne beskjedne toppen gjør ikke mye av seg der den ligger med den ruvende Glittertinden bak. Tre ulike toppvarder var det på denne svakt kuppelformede steinhaugen, og den som på gps-en var markert, virket slett ikke høyest. Ergo ble alle vardene besøkt for sikkerhets skyld, men ikke med sekken på ryggen! Videre gikk veien mot Ryggehøi, og jeg vurderte fram og tilbake om jeg skulle sette fra meg sekken, gå til topps og tilbake igjen, for så å rusle turiststien til Glitterheim, eller om jeg skulle ta med meg sekken til topps, og fortsette ned til Glitterheim. Underveis i mine funderinger passerte jeg like vest for Steinbukampen, og var egentlig glad for at denne ikke var på 2k-lista. Jammen blir det mye ur i Jotunheimen, ja. Vestryggen på Ryggehøi ble forsert med sekk til slutt. Lite spennende denne ryggen, men med flott utsikt mot Veotinder, Memurutinden og Leirhø. Særlig interessant for meg var Veotindene, som omtrent står først på programmet for neste tur i heimen. Toppen smalnet av mot slutten, og kl 11.10 sto jeg ved varden og knipset. Østryggen var noe mer interessant, og jeg benyttet muligheten til å følge kanten av stupet mot sør et stykke. En blir ikke så grasiøs i bevegelsene med tung ryggsekk, men moro var det å klyve litt helt på kanten her, før jeg skrådde nordøst og ned mot et lettgått snøfelt. Det er fristende å skrå nordøstover for tidlig mot Glitterheim, men jeg holdt meg midt på østryggen helt ned til Ryggjehøhaugan (1656m). Jeg kom ned på turiststien et par hundre meter sør for Glitterheim, for her var det diverse klopper og planker over Steinbuelva som var kjekke å få med seg. Klokka ett var jeg ved turisthytta, og satte meg straks på sykkelen tilbake til bilen. Det ble tre nye kryss på lista mi, min høyeste overnatting i Norge, og en svært minnerik tur i penværet, med psykologiske ned- og oppturer! Det jeg kunne tenke meg kommentarer om, er: Hva gjør du om du får skikkelig feber alene i fjellet, uten mobildekning? Erfaringer? Opplevelser?

At dette skulle bli en lang tur var vi forberedte på. Bukkeholstraversen er en lang berg-og-dalbanerygg som starter ved Svarttinden og avsluttes ved Søre Bukkeholstind. Midt i det ville tinde- og breriket! 13 topper skulle vi sanke denne dagen og sykkelen var god å ha. Vi brukte en drøy halvtime på de 8 kilometerne fra Leirvassbu ned til Hammarstulen. Her satte vi fra oss syklene og travet oppover mot Bukkehøe. Første virkelige utfordring var å krysse Søre Illåe, og tross mange advarsler om at elva ikke kan krysses enkelt før Søre Illåbrean gikk vi likevel opp til elva for å sjekke. Ingen ”trygge” krysningssteder var å se, og det ble en lang og kjedelig ferd oppover elvebredden. Jo lengre vi gikk oppover, jo mer måtte vi gå ned igjen. Til slutt fant vi noen store kampesteiner i elva som vi kunne hoppe mellom. Dette var omtrent en kilometer før brekanten (se GPS-track). Etter at vi hadde fylt opp vannflaskene i en bekk foreslo Bjørn-Even at vi ikke skulle ha noen pauser før vi var oppe på 2000 moh. Det gjorde vi, men det kjente låra godt! Oppe på Tunga la vi fra oss sekkene og gikk bort til de to Nordre Bukkehøene. Her måtte det faktisk klyves litt og begge var enige i at vanskelighetsgraden lå mer mot gul enn grønn trekant. På Bukkehøe N-2 (2078) stod det et skikkelig stilig overheng ut mot Nordre Illåbrean. Sondre poserte og fotografiet ble nærmest prikk likt Nils sitt bilde fra 12. juli 1995 ( https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=13079 )! Men turen hadde så vidt begynt, derfor kunne vi ikke somle for mye med tiden. Det var deilig å komme opp på Bukkehøe, nå visste vi at de verste bakkene var unnagjort. Vi pauset litt og kunne kjenne suget fra det høye øststupet, råe omgivelser! Videre mot de Vestre Bukkeholstindene var det litt klyving ned en slags renne før vi stod på Bukkeholstinden V-4. Denne toppen er litt spesiell for Bjørn-Even siden det ble hans 2000-metertopp nr. 100. Gratulerer, men ingen orket å bære med sjampis! Resten av ryggen var stort sett småplukk på rad og rekke. På Bukkeholstinden V-2 var vi sikre på at vi så to personer på toppen, men da vi kom dit var det ingen å se. Merkelig! Har vi fått fjellgalskapen? Vi fulgte brekanten bort til Midtre Bukkeholstinden for å spare knærne. Opp til Store Bukkeholstinden måtte vi over en litt luftig egg, men det krydret bare turen. Kveldssola var vakker her oppe, og vi syntes litt synd på Morten og Busken som turet borti den store skydotten på Maradalsryggen. Søre Bukkeholstind var dagens siste topp og før vi steg opp på den måtte vi litt ut på breen for å bestige dens vestlige sekundærtopp. Det var mye artig klyving på Søre Bukkeholstind i rødt og friksjonsfylt fjell. Ned herfra fulgte vi en sydvendt snørenne til Tverrbytna, elva var fin å krysse tørrskodd. Sondre tittet opp på Tverrbytthornets bratte østrygg. Den så virkelig ut som en spennende godbit. Nå var det bare å slite seg gjennom Kyrkjeglupen og ned til Leirvassbu. Real Turmat smaker fortsatt godt etter flere dager på tur! Turdata: 11t 20min 2270 høydemeter 33,5 km (hvorav 8 km sykling) 13 topper > 2000 moh.

Aiaiai!.. da jeg våknet kjente jeg det i låra etter i går. Men været var bra med blå himmel over Leirdalen, så jeg måtte ut på tur. Utenfor bildøra på Ytterdalssætri lå det tett med telt og en plakat det stod ”Til topps 91” eller noe sånt. Skulle trudd det var en speider-jamboree! Sekken var godt pakket, til og med tauet skulle brukes til en rappell i dag. Bakkene opp mot Heimre Illåbrean bestod stort sett av gress og buskkratt før jeg kom til Heimre Illåe. Her var det typisk brelandskap der isbreen hadde gravd og herjet. Det er ganske goldt og kjedelig å gå på slike steder og jeg gledet meg til å komme høyere opp. Etter en bakke låra følte var lang nok stod jeg til slutt på Fremste Storgrovhøe. Jeg tok en telefon til Jørn der jeg sa at nå kunne han angre, været er faktisk bra nok for tur! Storjuvbrean lå under meg sprekkete og svær sikkert godt egnet til islek. Nå bar det bort til Bakarste Storgrovhøe før jeg måtte klyve ned og bort til Storgrovtinden. Nok en gang gjorde sekken det vanskeligere enn normalt ned hit så jeg måtte være tettere på alerten enn med ”0-kg sekk” som vanlig. Jeg var spent på hvordan det skulle bli videre mot Heimre Illåbreatind. På noen bilder husket jeg en 20 m høy hammer der jeg ikke ville funnet på å gå usikret. Men litt ut mot vest fant jeg en liten omgåelse som gikk ned til en hylle under hammeren. Jeg fulgte den helt til en 4-meter høy hammer sperret mot videre ferdsel. Hadde jeg kommet motsatt vei med lett sekk hadde jeg nok gått her usikret, men når jeg først hadde drasset med meg tau og sele kunne jeg like gjerne ta en rappell. Brukte en 120 cm ferdigslynge rundt en blokk og så firet jeg meg ned. Grei skuring til Heimre Illåbreatind, delvis på egg som kan omgås til høyre. På sadelen mot Søre Illåbreatind la jeg fra meg sekken og sprang opp til den toppen. Veien opp bød på klyving på egg og riss hvis man tok den direkte varianten. Skardstind så virkelig mektig ut herfra, en stor og høy vegg som reiset seg til værs. I slike stunder føler man seg liten. Etter å ha returnert til sekken tok jeg meg ned til Heimre Illåbrean som jeg fulgte helt ned til tunga der jeg kom opp. Breen var isglassert, men nokså ruglete at jeg faktisk fikk god friksjon med skoene. Jeg hoppet over noen sprekker og ved siden av meg rant det flere bekker med fossende smeltevann. Undervegs kom det en skikkelig regnskur som heldigvis passerte ganske fort. Etter breen holdt jeg venstre skar ned igjen, altså ikke der elva rant. Ruta mi bød på litt klyving på glatte sva og ellers en del hyllegåing. Så gikk jeg mer mot nord før jeg skar av mot vest og Ytterdalssætri. Det lønte seg da jeg slapp en del krattkrangling som jeg fikk på vei opp. Speiderleiren hadde dratt sin kos da jeg kom ned til bilen. Jeg dro ned til Lom der jeg møtte Håvard og Mayhassen over en matbit. Turdata: 8 timer 1940 høydemeter 15,5 km 5 topper > 2000 moh.

Det ble ikke særlig mye søvn denne natta i bilen på Spiterstulen på grunn av noen bråkete ungdommer som festet. Men om natta var det klarvær og jeg stod opp klokken 03.00. Det var minusgrader ute og jeg vandret i tussmørket oppover Visdalen med hodelykt. Sommerbrua lenger oppe over Hellstuguåi stod ikke oppe, men i stedet for å gå ned til helårsbruene klarte jeg å krysse elva på noen isglasserte steiner. På vei opp mot Hellstuguhøe ble det så lyst at jeg klarte meg uten hodelykt. Frosten hadde gjort steinene faste og jeg merket ikke en eneste løs stein opp til Hellstuguhøe. Jeg fikk en fantastisk soloppgang på vei mot Nordre Hellstugutind! Det var så godt som ingen skyer på himmelen, lyset var babyrosa og utsikten mot Hurrungane og videre mot Midtre Hellstugutind fikk hjertet til å hamre godt over terskel! Jeg er heldig som får oppleve noe så vakkert tenkte jeg mens jeg vandret over nordtoppene på vei mot Midtre Hellstugutind. Skal man følge ryggen hele veien bort til Midtre Hellstugutind må man over 1-2 nokså luftige passasjer. Det er mest spennende å gjøre det, men om man ønsker kan man omgå disse stedene ned i vestflanken. Etter litt småklyving på isete steiner var jeg oppe på Midtre Hellstugutinden. Her følte jeg meg virkelig på ”taket”! Utsikten måtte bare nytes ved varden som fascinerende nok er plassert på nærmest et overheng ut mot Hellstugubreen. Langt bak i horisonten rundt Hemsedalsfjellet så jeg en mørk skyfront nærme seg. I følge yr.no skulle ikke snøværet starte før kl. 13.00 så jeg stresset ikke. Videre var det lett og greit ned på sadelen mot Store Hellstugutind. Etter Store Hellstugutind N-2 måtte jeg ned i et nytt skar før jeg klyveklatret opp på Store Hellstugutind N-1. Jeg kom for mye til venstre i hammeren og fikk litt saftigere utfordringer enn hva man får på høyre siden. Partiet opp mot Store Hellstugutind var den delen av turen jeg var mest bekymret for. Den første hammeren gikk greit, og var egentlig lettere enn partiet opp mot N-1. Deretter fulgte jeg ryggen opp til andre hammer som jeg aldri i livet ville prøvd på usikret. Hammeren var isglassert og et frossent tau hang ned fra et rappellfeste over. Jeg trakk ned mot høyre og klyveklatret opp noen hyller før jeg enkelt kunne klyve til toppen av hammeren. Hammeren var ikke helt slutt her oppe, og jeg måtte klatre litt til for å komme på toppen. Likte meg ikke her, og holdt svakt i det isete tauet i tilfelle glissade. Siste stykket opp til toppen gikk greit sett bort i fra en kort hammer som jeg klatret, eller man kan omgå den til høyre. Endelig stod jeg på toppen av selveste Store Hellstugutinden. Toppen så mange jeg kjenner har skrytt av. Jeg forstår dem veldig godt, for herfra kan man jo nesten se til verdens ende. Skyene begynte å trekke inn fra sør, og himmelen var ikke like krystallklar som tidligere. Men dagens crux var unnagjort så snøvær var ikke like farlig nå. På vei ned fra Store Hellstugutind var det merket med røde piler og bokstavene ”SH”. Dette synes jeg som mange andre ikke noe om! Etter Nestsøre Hellstugutinden måtte jeg klyve et par steder for å komme meg ned til sadelen mot Søre Hellstugutind. Jeg holdt tempoet oppe, og håpet jeg ville nå Hinnotefjellet før snøværet dundret i gang. Det gjorde jeg dessverre ikke. Rett etter Søre Hellstugutind begynte det å blåse og snø tett i tett. Utsikten fra Hinnotefjellet var ikke akkurat turens beste minne nei. Jeg var usikker på hvilken vei jeg skulle velge tilbake, valget stod mellom retur om Semelholet og Søre Hellstugutind. Jeg tok førstnevnte. Ned til Semelholet måtte jeg forsere og omgå en del ekle sva for å komme meg helt ned til Semelbreatjønne. Opp til 1799-skaret var det også en del sva, men heldigvis var dem fri for glatt lav så friksjonen var god. Nå var været skikkelig surt, og etter en nistepause i Uradalen ble det rask gangen ned til Visdalen og Spiterstulen. Litt før Spiterstulen møtte jeg på et hyggelig ektepar som måtte snu på Hellstuguhøe. De hadde sett sporene mine, men på grunn av snøværet fortsatte de ikke. Så dem angret på at de ikke stod opp litt tidligere. Turdata: 10t 45min 2455 høydemeter 32,5 km 11 topper > 2000 moh.

I dag hadde yr.no ikke meldt noe annet enn knallvær. Men i natt hadde det snødd, og snøen gjorde det slik at tåken på toppene ikke forsvant med det første. Jeg, Halvor og boxeren Maja gikk inn for planen og håpet været ville forandre seg. Vi fulgte steinura opp til Leirhaugen og fortsatte høydedraget til der oppstigningen til Leirløyfte startet. På toppene lå det kritthvit snø, og vi gruet oss litt til å forlate de tørre steinene her i «lavlandet». Opp Leirløyftet gikk det greit bare vi fulgte letteste vei, og boxeren hadde ingen problemer. Halvor var litt nervøs og holdt bikkja i bånd i tilfelle den skulle rote seg utfor noen bratte sva. Da vi kom opp på Vest for Tverrbottinden V-1 ville Halvor gå i forvegen mot Store Tverrbottind mens jeg sprang bort på Tverrbottinden V-1. Det var såpeglatt nysnø så jeg prøvde meg ikke på direktevarianten. I stedet fulgte jeg flanken i sørsiden og gikk en slags renne opp til toppen. Tåka hang rundt toppene, men av og til fikk jeg et par glimt av Bukkeholstindene på den andre siden av Søre Illåbrean. Halvor trodde ikke at det fantes så store isbreer som Søre Illåbreen i Jotunheimen, så jeg forklarte ham at det finnes flere andre som er på samme størrelse eller større i nasjonalparken. Etter Store Tverrbottinden møtte vi en kar som hadde gått motsatt vei av oss. I likhet med oss forbannet han seg over meteorologenes feilmelding i tillegg til den sleipe snøen. Ikke før vi kom til Midtre Tverrbottinden Sør begynte skyene å fordufte for godt og sola slapp til! Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å gidde å gå bort til Tverrbytthornet, men nå som finværet kom ombestemte jeg meg. På Midtre Tverrbottinden Sør lå det en stor og flat snøfonn. Da vi skulle fortsette ned i sørøstura begynte jeg etter hvert å lure på om jeg gikk mot et stup. Jeg så jo ikke om denne breen var en skavl siden den var horisontflat. Heldigvis endte den ikke i stup. Ura ned mot de Søre Tverrbottinder bød på lett klyving som bikkja var litt skeptisk til. Halvor og Maja returnerte til Leirvassbu ned skaret mellom Søre Tverrbottind og Tverrbytthornet. Det siste jeg sa til dem var «førstemann tilbake» før jeg sprang oppover ryggen mot Tverrbytthornet. Etter hvert begynte det å snø tett i tett, men heldigvis var det kun en byge. Snøen gjorde fjellet sleipt, og jeg gadd ikke prøve på å klatre opp den røde hammeren jeg kom til lenger oppe på ryggen. I stedet trakk jeg ned en svaete og grusete renne til høyre før jeg fant et sted der hammeren kunne omgås greit med klyving. Deretter gikk jeg opp på ryggen igjen og kort tid senere stod jeg på Vestre Tverrbytthornet. Herfra gikk det en ganske luftig egg videre før det gikk lett opp på selveste Tverrbytthornet, sommerferiens siste topp! Det var faktisk sol og varme da jeg stod på toppen og utsikten ble nytt noen minutter før jeg måtte ned den relativt løse sørflanken mot Kyrkjeglupen. Så var det bare å småjogge DNT-stien bort til Leirvassbu som jeg ankom knappe 45 minutter etter jeg forlot Tverrbytthornet. Likevel kom jeg 10 minutter etter Halvor! Sommerferiens store toppfangsts ble feiret med kylling og karamellpudding på Lemonsjø. Så bar det hjem til Asker, og byens mas og kjas. Turdata: 7t 30min 1590 høydemeter 16 km 7 topper > 2000 moh.

Denne turen hadde jeg egentlig ventet på i hele sommer. Men det høytrykket vi også ville ha med kom aldri! Søndag 23. august ble siste sjanse sa Morten, og siden været i grunn var meldt veldig bra pakket vi sekkene og dro fra Skrautvål mot Turtagrø kl. 01.00. Med på laget var Bjørn-Even. Sekkene var fulle av tur- og klatreutstyr og spesielt jeg og B-E gledet oss til å lede seriøse klatreruter som opp V-skar og Patchells sva. Turen skulle gå opp Nordre Skagastølstind og så returnere via rappell ned Storen og Bandet. Ved Skrautvål var det stjerneklart, vi storgledet oss selv om det ble tilnærmet null søvn i natt, i alle fall på meg. Jeg håpet å snike til meg litt søvn mens Morten kjørte bil, men i stedet ble det prating. Over Tyinfjellet skjedde det noe skremmende og oppsiktsvekkende! Fra klar himmel kom det en kraftig regnskur som gjorde vegbanen kliss våt. Vi stanset bilen for å kikke opp på himmelen. Regnet hadde gitt seg og i retning Hurrungane lå det en mørk sky, sortere enn sortest. På siste værmelding stod det at godværet skulle bli forskjøvet til rundt kl. 10.00 på dagen, så vi var stadig optimister. Det ble vandring med hodelykt fra Turtagrø til Tindeklubbhytta. Tåka hang rundt toppene, og det var regn i lufta. Vi håpet inderlig at det ikke lå snø på toppene, i så fall ville det bli en litt for spennende travers. Bakken opp til Nordre Skagastølstind gikk stort sett på sti i ura, men på 1800 moh ble steinene hvite av sne. Det ble ganske stille, og inne i hodene gikk det nok en sur f... Bjørn-Even holdt humøret oppe med å si at «snøen kan jo smelte når sola kommer», eller «uansett så har vi stegjern». Jeg liker optimistiske personer, men akkurat nå så det veldig mørkt ut. Skagastølsryggen er definitivt ikke «a walk in the park» på supersleip nysnø. Det betyr mye sikring, eller å snu uten skam. Vi tok en «ny» variant opp til Nordre Skagastølstind ved å følge et markert tråkk rett vest for toppen under et stup. Skyene begynte å drive forbi og med ett så vi den fryktinngytende ryggen videre mot Skagastølsnebbet og Midtre Skagastølstind. Jeg følte meg liten, og samtidig fikk jeg enda dypere respekt for dette fjellmassivet enn hva jeg har hatt tidligere. Vi tok en «timeout» for å diskutere situasjonen. Jeg ville at vi skulle legge igjen de tunge sekkene på Nordre Skagastølstind og rusle bort til Skagastølsnebbet og V-skar bare for å ha gått litt til. Morten ville så veldig gjerne komme opp på Midtre Skagastølstind. Hans mål for turen var å få et fint bilde av Halls hammer som han manglet til toppboka. Så vi tok med sekkene opp til Skagastølsnebbet, sleipt og ekkelt, spesielt et klyvepunkt like før toppen. Alt blir vanskeligere med snø, noe jeg og Bjørn-Even i og for seg erfarte på de Søre Uranostindene i fjor ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13924 ). Det tjuknet til igjen oppe på Skagastølsnebbet, og alle sammen forstod at denne snøen ikke kom til å smelte før om lenge. Det fristet heller lite å sikre opp V-skaret på dette føret. Hammeren var diger når man stod nede i skaret! Et forfrossent tau som var festet i veggen hang igjen der. Lurer på hvem det tilfører. Jeg ringte Jørn som koste seg på verandaen i Gjøvik i øyeblikket. Han syntes det var synd med bomtur når vi hadde kjørt så langt, men ble gjerne med på hevnforsøket neste år, da skal vi klare det! Vi har allerede bestilt sol og knusktørt fjell. Det ble en nokså trist retur. Morten jamret seg veldig over bomturen, og at det ikke ble noen bilder av Halls Hammer. I tillegg til at det kom uventet nysnø, stemte heller ikke værmeldingen. Ikke noe klarvær i Hurrungane denne dagen. Da er det bare en siste ting å si «we`ll be back»! Turdata: 10t 20min 1630 høydemeter 15 km 2 topper > 2000 moh.

Toppsuget ble for stort da værmeldingen for tirsdagen var god. Tok meg fri fra jobb uten lønn... I utgangspunktet skulle vi til Gjendebu for å gå på en del av Knutsholstindene. Det er ikke all verden man rekker når fergen går inn kl 07.45 og tilbake kl 16.00. Skuffelsen var rimelig stor da "Busken" ringte og kunne fortelle at det IKKE gikk noen ferge på morgenen helt inn til Gjendebu.... Hva nå....Knutsholstinder var utelukket og "reserveløsning" ble hentet fram. Odd Arne manglet Besshøe på sin liste,- og "Busken" manglet 10- metringen mellom Søre Surtningsue og Sørtoppen....og jeg manglet Søre Surtningssue og den sikre 10-metringen. Derfor tuslet Odd Arne mot Besshøe, og "Busken" og jeg gikk raskt mot Søre Surtningsue. Været var bra og stemningen var god tross alt! Flott når solen skinner og det er tørt og fint! Vi måtte stå på for å rekke tilbake til fergen som gikk fra Memurubu kl 16.40. Denne dagen var det desverre ikke tid til pauser... En artig topp denne Søre Surtningssue. Mye grei og artig klyving når vi begynte på selve ryggen. Vi sto på toppen etter 2t15 minutter og holdt tidsplanen. Men,- det var nå det spenstige partiet startet. Det er faktisk veldig spenstig og luftig ned hammeren og langs den knivskarpe eggen. Det var tørt og fint, men her er det ikke rom for feil altså. Her er det rimelig luftig! Jeg var i tvil da jeg så den skarpe eggen og vurderte å gå ned i flanken, men "Busken" var på vei.... Vi brukte alle fire og kom oss fram til det vanskeligste punktet. Her ordnet "Busken" en lang slynge som vi slang rundt en steinblokk. Vi måtte ut på høyre siden her og en litt skummel steinblokk stolte vi ikke helt på... Med slyngen inne i den ene hånden og den andre i grep på blokka kom vi ned på ei hylle. Ahh...herlig!! Nå var det grei klyving på resten av eggen før vi kom på "sikker" grunn! Denne passasjen her fortjener virkelig en "knall gul" trekant! Ved våte forhold går jeg ikke her... Vi måtte skynde oss videre og var oppom de to kandidattoppene. Den ene er iallefall en sikker 10-metring! Vi gikk i flanken like ved Sørtoppen og hastet videre mot steinbua rett under selve Surtningssue. Denne er nå nyrestaurert og med to sengeplasser! Ei topp bu høyt til fjells. Litt nysnø lå på stortoppen idag og det er vel ikke så lenge før vi er tilbake med ski på beina... Vi hadde hatt med oss for lite vann og "Busken" var tørst...tørstere enn meg! Det fantes ikke vann overhodet!! Noen plasser var det skitten snø som det rant noen skitne dråper fra, men vi fikk ikke fylt opp flaska før vi var nede ved Memurubu! Ganske utrolig! Vi kunne nok ha gått nedom Hesttjønne, men stien gikk mye høyere opp vi var usikre på om vi ville rekke fergen. Det gjorde vi heldigvis! Turen tok 6 timer og vi var nede med vel et kvarters margin! En rask tur over en flott topp med flott vær! Dette trengte vi nå

Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen. (Se fjellforumrapporten fra henholdsvis januar 2007 og januar2008) Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning! På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der. Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt. Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste. På gjensyn, o Dronning!

Kvart på 3, etter 2-3 timers søvn bråker vekkerklokka. Noe motvillig drar vi oss opp av senga og får pakket bilen. Ute er det en god porsjon minusgrader og tett snødrev, for øvrig veldig mørkt. Fristende vær å legge ut på topptur i Mange timer senere, i Lom, oppdager vi at kartet er gjenglemt. Forsøk på å få tak i kart tidlig en lørdagsmorgen i Lom er fånyttes. Litt forsinket parkerer vi ved Coop'n i Lom, trasker over noen jorder, roter oss opp litt tett skog og finner tilslutt traktorveien vi hadde planlagt å benytte, som snor seg opp fjellsiden. Det er lettskyet, med litt snødrev i lufta - ikke akkurat dette været vi har kjørt 4,5 timer for. Ovenfor traktorveien må vi slite oss opp hundre bratte metre med mye løssnø før det flater ut og skogen tynnes. Vi trasker litt på måfå i retning det vi tror må være Lomseggen. På ca. 1300 moh tar vi en rast. Det er i grunnen ganske kaldt. Sur vind blåser og kuldegradene er garantert for mange til å telles på fingrene. Mens vi sitter der skjer dagens under. I løpet av 5, ja maks. 5 minutter forsvinner alle skyene. Det er omtrent som om det sa poff! Bort var de, med unntak av noen rester i dalene. Det er klart dette gjør mye med motivasjonen. Vi fortsetter jevnt og trutt, men sakte oppover mot Storrivilen. 1700 høydemeter skiller dalbunnen nede vec rv15 og toppen på 2068 moh, en ganske frisk oppoverbakke. Utsikten får oss imidlertid raskt til å glemme slitne ben. Storrivilen er et fjell som ikke er så mye å se til, men heller et fjell å se utover fra. En nydelig utsikt. Fra Hestbrepigger - Lodalskåpe - Tafjordfjell - Romsdalstinder - Dovrefjell - Rondane - Jotunheimen. Mest spennende er kanskje utskten utover Lomseggen med Vågåvatnet malerisk plassert under Rondane-skyline. Ved varden var det faktisk vindstille en stund, og vi kunne nyte utsikten til pigger og tinder i heimen til en varm kopp tomatsuppe. Kos! For å gjøre en lang historie kort. Julia ventet på meg rundt Moldulhøe, mens jeg tasket mot Hesthøe, en drøy tur. Vinden blåste opp fra nord, og snøen drev og la seg 20 cm. dyp. Denne tørre snøen var så slitsom å vasse i at jeg gikk helt tom. På vei opp mot Moldulhøe mens sola la seg var det ikke så morsomt å gå på ski. Sånn går det når viljen er større enn kreftene og man ikke klarer å hindre dehydrering. (Du vet hva jeg mener Kim - Dovrefjell mai 04). Blåtimen etter solnedgang var likevel uforglemmelig. Mørkt ble det raskt og innen vi var nede ved bilen hadde det vært mørkt flere timer og mang en bygdafest var nok godt i gang.

Tung start Jeg har en stund tygget på en tur til Trollsteinshømassivet nord for Glittertind. For en gangs skyld hadde jeg i år fri hele påsken, og hadde tenkt å ta turen tidlig i uka. Men så tråkket jeg skikkelig over med høyre ankel fredag før påsken, så jeg måtte pent drøye noen dager. Påskeværet var stadig like bra som værmeldingen lovte, så på påskeaften (lørdag) fór jeg endelig av sted kl. 0230 som vanlig. Jeg hadde snakket med Spiterstulen dagen før, og de sa at det fantes parkeringsmuligheter langs vegen inn Visdalen. Jeg fant en slik ved brua over Gokra, og satset på å gå derfra opp den bratte skogslia til Gokkeroksle. Jeg parkerte der kl. 0650, og det første jeg hørte når jeg åpnet bildøra, var ei ringdue som sang oppi furuskogen. Så var våren også kommet hit opp (760 moh)… Og det fikk jeg til gangs merke opp lia. Det var 3 cm skare, og en meter med sukkerløs snø under. Denne bar intet, så jeg sank djupt nedi. Skia kunne ikke skyves innunder skaren, for da fikk jeg ikke tuppene opp igjen. Et stempelliknende ganglag var løsningen, og jeg måtte prøve å holde skituppa noenlunde oppå skaren. Når da bakskia sank 40-60 cm nedi, så sto jo skia dobbelt så bratt som terrenget. Dette var anstrengende, for lia er jammenmeg bratt nok som den er! Videre ligger noen gransnar tette som piazawa-koster langs lia, og sjølsagt går skogen ekstra høgt her i den varmekjære vesthellinga… Jeg brukte nesten 2 timer bare for å nå snaufjellet her! Rypeland Endelig nådde jeg så snaua, og der ble forholdene umiddelbart perfekte! Litt lite snø ytterst på Gokkeroksle, men dette rettet seg snart. Og jeg vasset i ryper, både li- og fjellrype. De fløy omkring meg over alt, og det kaklet og skarret over alle hauger. Jeg så nok 50 ryper på de første 1,5 km oppover snaua. Og sola skant, det var direkte varmt, og fullstendig klapp vindstille. Herliiig! Jeg så nå oppover den digre høyderyggen som Gokkeroksle danner, og 7 km der framme lyste dagens første mål under himmelen, Trollsteinshø N/2201. Ryggen er drøy, men jeg brakk den opp med et par små pauser. Det lå et perlet vannlag oppå snøen, og sola bakte mens jeg sakte vant høyde. Det må ha vært 15 varmegrader, så man ble jo litt tørst innimellom… Vannlaget ble ikke borte før oppunder 1800 moh. Sør for meg glinset viddene mot Smuigjelsholet, og bakenfor reiste Glittertind seg stolt og diger i sola. Stemmer Omsider dukket en liten hvit varde opp mot horisonten, og dagens første topp, Trollsteinshø N/2201, var nådd. Jeg gildret opp mobilen i stavhempa, og tok et bilde med selvutløser, av meg selv stående oppå varden. Dette for å erte opp fjellkamerater som måtte befinne seg hjemme i finværet… Det var tid for en matbit. Sittende ved varden hører jeg plutselig stemmer, men ingen er å se. Et par minutter senere høres de igjen, og enda noe senere kommer to jenter gående opp mot toppen fra sør. Det viste seg å være Oslodamer på påsketur, og de hadde gjort en imponerende runde, med 23 kilos sekker, og ligget i telt halve Jotunheimen rundt. Nå kom de fra siste leir ved Grotbreahesten/2018 innunder Glittertind. De skulle gå ned igjen til bilen ved Solegga nord for Kvitingskjølen, og så hjem. Tøffe damer dette! Toppimellom Etter rasten dro jeg videre øst til Trollsteinshø Ø/2090. Denne var merkelig nok nesten snøbar, så jeg gikk på bena de siste flate 400 metrene mot varden øst på ryggen. Denne ryggen har også en jamnhøg ”Lion King-aktig” topp i vestenden, som stuper tvert 300 hm ned i Finnhalsen - se bilde. Men det er nok under 10 m PF mellom disse, så jeg tviler på at dette er to selvstendige topper. Flott utsikt SØ mot Stornubben og Nautgardstind her oppe. Derfra gikk ruta tilbake på fint føre, i sørøstsida på N/2201 ut til S/2161. Der var det både harespor og haremøkk! Obligatorisk landskapsfotografering, og på’n igjen vestover mot Gråhøe/2154. Fra denne skulle jeg nå til Svartholshøe/2067. For å unngå bratta, måtte jeg da først noe videre vestover, for så å snu og slippe meg ned på bandet i Svartholsglupen/1854. Derfra oppover igjen i snøfattig stenur til toppen. Mens jeg står og myser 50 hm under toppen, kommer en diger kongeørn seilende ut fra himmelranda, ror med langsomme tunge vingeslag over hue på meg, og seiler nordlig tvers over Svartholsglupen i retning toppene jeg kom fra. Himmel så lettvint! Hadde man bare hatt vinger… Fra Svartholshøe/2067 gjenstår nå kun dagens sjette og siste totusenmetring - Trollsteinsrundhø/2170. Et noe misvisende navn synes jeg, idet denne sukkertoppen er adskillig spissere enn alle de andre jeg hadde vært på til da. Herfra er max utsikt inn i Grotbrean og nordstupene på Glittertind. Praktfullt! Også her var det dyrepor ved varden, røyskatt denne gangen! Helikoptertrafikk Det lakket nå mot kveld, men jeg hadde jo ikke akkurat stresset heller. Stående der oppe på Trollsteinsrundhøe/2170, hører jeg fjerne stemmer i retning Glittertind / Austre Glittertindoksle. Det er klokkestilt, og brebotnene fungerer som de reneste paraboler, og kaster lyden langt. Men jeg kan ikke se noen. Nesten hele dagen hadde jeg observert helikoptre i skytteltrafikk over breen rundt Glittertind / Austre Glittertindoksle. Både røde og hvite sådane, sannsynligvis både ambulanse og politi. ”Hmmm - øvelse kan hende, de skal nok overnatte her oppe.”, tenker jeg. Men det viste seg å være mer reelt enn som så. Senere leser jeg i avisene at en person hadde falt 17 m ned i en bresprekk deroppe! Sola nærmer seg nå horisonten over Hestbrepiggene, og i motsatt retning hildrer Rondane lyserødt i avdagslyset mot øst. Tung start - og enda verre avslutning Så gjenstår kun nedfarten hjemover til bilen, 8 km og 1400 hm fall. Av med fellene, og på perfekt føre med 10 cm sukkersnø på fast underlag, suser jeg i solnedgangen over ubrutte snøflater uten en sten, ut langs hele Smiugjelsoksle nordvestover mot Visdalen. Planen var å gå ned lia fra enden av Smiugjelsoksle, langs Smiugjela. Dette for å få kortere skaustrekning ned igjen, enn ved å følge traseen jeg basket med under oppstigningen mot Gokkeroksle. Jeg visste at lia var brattere her, men det viste seg også å være pinntett bjørkekratt, og lenger nede like tett furuskau, med småskrenter og stenur i søkkløs djupsnø. Jeg måtte av med skia idet jeg nådde bjørka. Med disse på sekken, begynte jeg å gå på bena utover i djupsnøen. Etter dagens varme i solhellinga, gikk jeg rett til bunns, ofte til oppå magen. Stavene ble jo da altfor lange, så jeg måtte holde i disse omtrent midt nedpå. Med skia fastbundet på sekken, stakk disse ned til legghøyde, og pløyde derfor djupt i snøen bak meg, både fordi landskapet var styggbratt, og fordi jeg sjøl gikk med snø til skrevs. Samtidig satt jo skituppa fast i enhver fordømt kvist over hue meg. En gang tok jeg faktisk salto utover en liten pynt, fordi jeg gikk tvers gjennom kantskavla i djupsnøen, samtidig som sekk/ski slo nedi og løftet meg bakfra! Fra landingshølet kom jeg nesten ikke opp att, to rykk med benet, og det var som å sitte faststøpt i glass… Søkkvåt av både kramsnø og svette, sto jeg til skrevs i snøen i mørket nedi furuskauen, og stirret opp på to bleke stjerner, som blunket stumt gjennom et høl i grentaket loddrett over hue på meg… Vágt kunne jeg ane Smiugjela klukke under isen i juvet et sted til høyre for meg. Ellers stappmørkt og totalt stille… Da spurte jeg høgt meg sjøl: ”Hva i helsike er det du driver med!? Du kan da ikke være helt vettug…” Så også nedatt gjennom skauen brukte jeg nær 2 timer ned til vegen - på skarve 800 meter og 400 hm! Endelig nede kjørte jeg på spik holke i vegen de snaue 2 kilometrene nordover til bilen på … 30 sekunder! (virket i hvert fall slik). Det gikk så det hvinte om øra! Jeg var ved bilen igjen etter 14 timer, hvorav 3,5 - 4 timer var brukt i skauen! Seks totusenmetringer var unngjort, ca. 24 km og 2100 hm. Og da var det godt å ha tørt tøy i bilen! Men ble jeg lei av strevet? NOPE! Det er som med militæret - etterpå er det bare moro!