Søk i nettsamfunnet

Det var blitt kveld. Skyene som hadde ligget over oss siden vi startet, forsvant. Vinden avtok og temperaturen falt. Før det ble helt mørkt, så vi frostrøyken stige fra tjern og vann. Midt på natten våknet vi til intens rypeskvatring. Ja, og ut på morgenen våknet jeg igjen, da til en helt annen lyd, ukjent, som om noe romsterte i tingene våre. Jeg tenkte med en gang på bjørn, for igår hadde jeg oppdaget et bjørnespor rett nedenfor kollen vi lå på. Vi befant oss i Finnmark og hadde slått leir i Øvre Anarjohka nasjonalpark. Uvillig løsnet jeg på soveposen, reiste meg opp i sittestilling og fikk åpnet glidelåsen til teltet. Lyden var der fremdeles. Skulle jeg titte ut? Jeg måtte anstrenge meg for å få hodet ut av teltåpningen. Og der, der fikk jeg øye på bråkmakeren. Det var hunden min som hadde hele snuteskaftet nede i smørpakken vår. Det var to hovedformål med turen. Vi ville ha svar på om månedslange turer var noe for oss, og så ville vi se Finnmark. Fra Sihccajávri til Suossjávri brukte vi 13 dager, vi gikk i snitt 11 km per dag. Landskapet var som man foventer av en vidde, flatt og ensformig. Denne etappen var egentlig ganske kjedelig, og grunnen var bare delvis at det var mye myr, kratt og ensformige, vide flater. Den egentlige grunnen var at vi gikk så korte dagsetapper og at det var overraskende få fiskemuligheter. Alle mindre vann som ikke har tilsig fra elv, er døde fordi de bunnfryser om vinteren. Først etter en drøy uke (bl.a. pga. ruta vi hadde valgt) kom vi til et ordentlig vassdrag, nemlig Áhkkanasjohka, en ganske stilleflytende elv som til slutt renner ut i Karasjohka. Der dro vi opp et par kilosørreter, og faktisk en del gjedde. Denne delen av vidda gjør seg nok best sent på høsten, da all bjørk og lyng er rød og gul, eller kanskje helst om vinteren, da alt er vidunderlig hvitt og uendelig. Etter 13 dager på vandring, fikk vi tre dager i Karasjok, hvor vi blant annet hentet kanoen. En stor, grønn gummibag stod bak disken på posten på Coop Mega. Vi stusset, for årene skulle jo ha vært festet til sekken. Det var de ikke nå. Heller ikke betjeningen visste hvor de var. Det skulle vise seg at årene hadde forsvunnet underveis. For å bøte på dette, var vi overalt i Karasjok, t.o.m. i en byggevarebutikk, men ingen hadde årer å oppdrive, vel, hvis vi da ser bort ifra ham som hadde et par små barneårer beregnet til gummibåter. Tidlig i overimorgen skulle vi dra videre, så vi måtte skaffe årer kjapt. Lakselv er nærmeste tettsted, men bussforbindelsene er dårlige, det gikk dog en buss til Karasjok imorgen, så vi tenkte at vi kunne ringe noen sportsbutikker og kanskje be om en aldri så liten tjeneste. Ved Intersport i Lakselv tok en som heter Erik telefonen. Vi spurte om de hadde årer. Ja, det hadde de. Vi er i Karasjok, forklarte vi, og har ikke bil... Kunne du sende dem med bussen imorgen? Ja, det kunne de! Men hvordan skulle betalingen foregå? Enden på visa ble at en kamerat av Erik plukket opp årene på bussen i Karasjok og kjørte dem til hytta vi leide på Karasjok Camping! Slik fikk vi årer og Erik betaling! Med årer og kano tok vi fatt på neste etappe den 4. september. Mat hadde vi for tolv dager, men unntak av middag, som kun holdt til en åtte, ni. Vi regnet med å få fisk. Bussen gikk 05.55 og yr lå i luften som bløt masse. Innimellom ble yr til regn, kaldt regn. Det fristet ikke å legge i vei på en ny etappe denne dagen. Men vi gjorde det som rett var og jobbet på. Slik fikk vi en pangstart og dermed en opptur i stedet for. Opp fra Suossjávri til Mollésjohka fjellstue, som er et populært sted mellom Iesjávri og Iesjohka, men som var helt tomt da vi kom forbi, er det fire bæringer hvorav tre av dem er mellom én og to kilometer lange, i tillegg er det et sted hvor man kan velge å line (første stryk etter Suossjávri), men da må man etterhvert ordentlig ut i elva. Oppover hele Iesjohka bet harren villig, og vi kastet selvfølgelig på vakene. Men den største vi dro opp, tok vi ved Iesjavri. Fine 1.1 kilo. Ett av problemene våre var at vi på den første etappen gikk for sakte gjennom et for oss delvis uinteressant terreng og lot være å bli værende på de stedene som virkelig var fine, for da hadde vi liksom ikke tid. På etappe to fortsatte dette, og det selv om vi hadde lange arbeidsdager. Vi følte rett og slett tidspresset og gav ikke oss selv muligheten til å ta noen hviledager. Hvis jeg skal komme med en anbefaling for sommer og høstturer, følg vassdragene i større grad enn vi gjorde. Dessuten er inntrykket mitt at vidda i øst, altså i Anarjohka og nordover mot Karasjok, er mer severdig. Der er det også en annen type skog, hvis jeg ikke tar feil.