Søk i nettsamfunnet

Kjente og kjære topper jeg enda ikke har "kommet over" og som fortsatt får meg til å sveve på skyene! Husker ikke linken, men Bjarne Lindholdt har noen ganger nevnt, og i et tilfelle også lagt ved et bilde hvor man ser at Stølsnosbreen har smeltet kraftig. Om jeg ikke husker feil så var den så og si delt i to på sommeren slik at man kan ta seg brefritt bort til foten av Stølsnostind fra sør om man kommer opp svaene fra Morka-Koldedalen. Stølsnostind fra nord vet jeg lite om, annet enn at den virkelig er en kremtopp fra den kanten. Vesteggen på Falketind vet jeg derimot mye om! Da jeg for en drøy måned siden var på storturen min rundet jeg hele ryggen på nordsida før jeg krabbet opp til topps nær stupet mot Falkbreen. Underveis kunne jeg ikke riktig skjønne at jeg i oktober 2006 faktisk gikk opp hele det lange bratte partiet som er enden på vesteggen. Der er det bratt, nesten så jeg vil kalle det for en lang hammer eller en serie med hamre. Alt ser jo verre ut på avstand, og jeg husker at det teknisk sett faktisk gikk stort sett veldig greit den høstdagen. Men enkelte steder var det endel løst og ekkelt fjell. Bare jeg ikke reiv ut ting og raste bakover så var det egentlig helt kurant. Men da jeg snudde meg å så meg ned og tilbake mens jeg enda ikke hadde nådd selve eggen, å herregud Såpass ja! Er det virkelig så jævlig? Ikke faen om jeg går ned samme vei! Det var jo helt loddrett jo Sjøl om 90 faktiske grader hadde vært ekstremt mye mer loddrett så var det virkelig bratt og nifst. Egga var grei. På en tørr sommerdag er det nok grei skuring. Men denne høstdagen var det jo litt glatt her og der. Et sted kort før toppen måtte jeg ake meg ned, og da jeg etter et lite hopp kom meg helt ned og var klar til den videre passasjen til topps fikk jeg meg en støkk. Her var det ikke lov å lande feil, da kunne jeg fort ha tippet utfor og ned i Morka-Koldedalen. Men så er ikke jeg verdens tøffeste når det gjelder sånne passasjer heller da... Går sikkert an å runde dette partiet på nordsida ved å ta ut i snøflanken. Det var utelukket i oktober 06 med knallhard, glatt snø og mangel på isøks og stegjern. God tur!

For de som ikke er kjent i Bymarka så kan det opplyses at tidlig på 1990-tallet så ble det bygd en fin rasteplass ved Bjørktjønna, benker og bord ble satt opp og tak ble bygd ut fra en overhengende fjellnabbe, foringsautomater/-brett kom på plass og folk begynte å ta med mat til småfuglene. Flott beliggenhet med utsikt over Bjørktjønna. Selv så la jeg ut ei observasjonsbok der i 1992 der folk kunne skrive hva de hadde observert av fugle- og dyreliv i området. Året etter gjorde jeg ei oppsummering. Da var det blitt observert i alt 37 forskjellige fuglearter + 5 dyrearter. Flg. fuglearter ble observert (antall i parentes): kjøttmeis (46) granmeis (21) dompapp (15) løvmeis (12) svartmeis – er det noe som heter det også? (8 ) gulspurv (11) gråhegre (7) toppmeis (10) korsnebb (4) ravn (4) storfugl(tiur/røy) (4) lavskrike (3) sv/hvit fluesnapper (3) gransanger (3) spurvehauk (3) løvsanger (3) stokkand (3) rødstrupe (2) kråke (2) rugde (2) fjellvåk (1) fossekall (1) hønsehauk (1) orrfugl (1) grankorsnebb (1) laksand (1) tårnfalk (1) fjellvåk (1) kvinand (1) grønnfink (1) bjørkfink (1) vendelhals (1) linerle (1) brunnakk (1) gråtrost (1) måse (1) bokfink (1) Dyrearter: bever (9) hare (4) elg (2) røyskatt (1) rødrev (1) Hadde obsboka liggende hjemme i ei skuffe, så jeg tenkte det kunne vært arti å ”offentliggjøre” dataene slik at også andre kan se hva som finnes av fugle- og dyreliv i Bymarka. Er det noen som har observert andre arter så kunne dere kanskje sende inn et innlegg, så får vi kanskje ei mer oppdatert liste. Noen som vet om det finnes noen offisielle tall over hvor mange arter som er observert i Bymarka? Skulle også ha lagt inn et bilde av rasteplassen, men det får bli en annen gang ... Det har forresten dukket opp et nytt nettsted ganske nylig, for innlegging av observasjoner fra hele landet, se www.artsobservasjoner.no , (ble lansert av miljøvernministeren, så det må ha vært en stor begivenhet).

Jeg tjuvstarter litt med tilbakemelding! Har nå brukt Soulo på alle felt-turer i våres, og har hatt en 10-15 netter. Dette er helt klart et telt å bli glad i! Har bare hatt fint vær, men vet jo fra mine mange år med Unna at Hilleberg leverer når det kommer til drittvær. Soulo er dessuten bygget for dette, og har hele 18 ankringsfester (inkl de nede ved bakken). Det medfører en del liner, og jeg har bundet opp noen av mine for at det skal være lettere å sette opp. Soulo tar enda mindre plass enn Unna, og får plass på de merkeligste steder... Her er 5 leirplasser fra forrige tur i felt: http://www.homoludens.no/2008/06/09/luksusliv-i-telt/ Tror Hilleberg er utsolgt for Soulo over hele verden frem til midten av august, men det er noen leverandører som sitter på lager. Jeg hadde ikke vært redd for å satse på dette teltet!

Jeg kjøpte Trollhetta i fjor sommer etter litt (dårlig) research. Selv om jeg burde ha sjekket flere sekker er jeg veldig fornøyd med Bergans sekken. Jeg var ikke helt overbevist etter første tur, men etterhvert fikk jeg justert sekken bedre, da ble den langt bedre å bære. Jeg tror nok at sekken egner seg best for opppakning under 20 kg. Jeg har tatt med mellom 12 og 21 kg på ulike turer i forskjellig terreng uten å ha opplevd noe negativt. Dagstursekken er ikke så genial som jeg trodde den skulle være. Den er litt for liten til toppturen fra teltet i dalen hvis du skal ha med mat, drikke, fotoutstyr og klær. Dessuten er den litt vanskelig å feste når sekken er stappet helt full, men den funker helt fint som en ekstra stor lomme. Nå kommer jeg til å kjøpe en enkel 30liter for toppturer som kan pakkes godt sammen i storsekken. Det er lett å finne ting inne i sekken uten å måtte "grave" alt for mye i sekken p.g.a. glidelås åpningen i front. Du må for all del ikke regne denne sekken som en 95 liter sekk, 80 liter eller 75 liter er et bedre utgangspunkt. Jeg mener å huske at jeg fikk et lite gnagsår på hofte under en eller annen tur, men det er glemt nå, og det skjedde før jeg fikk justert sekken. Det er mange justerings muligheter på sekken, og jeg har nok enda ikke funnet alle. Forøvrig bør du søke litt på forumet, sekken har vært oppe til diskusjon tidligere: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9183

Jeg har ikke erfaring med noe annet enn Hilleberg i denne størrelsen, og er svært fornøyd både med Hilleberg og Unna. Har gått over Hardangervidda i påsken med Unna, og har brukt Soulo i felt hele denne våren. Sistnevnte tåler mer vind og vær pga konstruksjonen, men har mindre innertelt. I stedet får du yttertelt til bagasje/koking, og det er jo heller ikke å forakte... Her er noen bilder av Soulo fra siste tur: http://www.homoludens.no/2008/06/09/luksusliv-i-telt/

Takk for det torodd! Nyttig tips, som eg skal passa på å følge til neste vinter, skia har enda på hylla for min del no :/ Skal og flytte frå sogndal, men min kjære skal bu her 2 år til, så er så heldig å få boltre meg i "dala fjella" regelmessig i 2 år til! Forøverig så kom eg meg til Strupen ifjord, men då kom det ei skodde tjukk som grøt. Så valgte å snu der. Skodda letta sjølvsagt, så eg labba bort på Blåfjellet på veg tilbake ned Gunnvordalen. Ellers så har du heilt rett når det gjeld fjella, har verken tatt togga eller frudalshesten iår(utrulig nok), men har nok av tura her i 06 og 07:) Har dog ikkje prøvd ditt alternativ som du beskriv i første tråden, den hamnar på lista over neste års turar!

Heisann Nå er det ikkje lenge til skattepengene kommer, eg var så heldig og fekk igjen. Tenkte å invistere i ein ny sykkel. Har asfaltracer, så eg trenge ein sykkel som dekke andre underlag. Har sett på desse 2 Er best i test på tv2 og sykkelforbundet http://nakamura.no/Aktiv-21.aspx?ProductID=PROD279 denne her er så å sei heilt lik. http://www.g-sport.no/gs/templates/Produkt.aspx?id=11847 Har aldri hatt terrengsykkel før, har satset at kilimanjaroen fra 90 tallet holdt litt lengre men... Syns det er litt dyre sykler, men det er vell ein ivestering. Sykelen skal brukes i grus (steinete-/myk- fin grus veg, asfalt, rallarvegen (neste år). Og litt småtrening på grusveger og stier i fritida. Noen som vil hjelpe ein forvirra person André

Ein gamal diskusjon, men for eventuelt interesserte... Eg var på Giljabotnnipa i helga og målte høgden med gps. I løpet av dei ti minuttane eg var på toppen viste gps'en aldri mindre enn 1503, stort sett viste den 1505-06.

Ble skikkelig inspirert av innsatsen din og tok like godt en ny tur opp i marka for å leite poster. Litt spesielt å ta siste post kl. 23:01, og kl. 22:30 passerte jeg ei myr som ikke sto tilbake for dine Mayhassen. Bildekvaliteten kan ikke sammenlignes, men så var det bare et mobilkamera

Hva med denne: http://www.oslosportslager.no/product/8318/8305/427511/Arcteryx_Bora_62_Classic_ryggsekk%2C_dame_KAMPANJE%21.html

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.1083759 "Peppersprayen er strengt regulert og man må ha bæretillatelse for å ha den." "Foreløpig er det et prøveprosjekt. Hvis det blir vellykket så kanskje vanlige folk som bor i bjørneområder får tilgang til den." Datert 5/10-06

Salg hos sportslageret i morra. Der averterer de bl.a. denne: http://www.oslosportslager.no/product/8318/8305/425406/Ajungilak_Kompakt_3-sesong_180_195_cm_sovepose_KAMPANJE%21.html

Det er få som anbefaler ein slik tur, men det er jo blitt gjennomført nokre gonger dei siste åra. Imidlertid har det også vore episodar der ekspedisjonar har måtte bli henta ut grunna smeltevatnet, både i juli og august, deriblandt norske grupper. Eg kjenner ein som gjekk i juli 2005 (aust-vest), han anbefaler ingen å gå i den perioden og dei sleit veldig med å kome seg ned. Bruker du det forsikringsselskapet på Grønland (som ofte er einaste alternativ), så krev dei at du ikkje er i "brefallet" på vestsida frå 15.07-31.08. TMW hadde t.d. også problem med å få forsikringsselskapet med på å få gå i slutten av Juni, dei kan fort sette seg på bakbeina om du ikkje har ein klar avtale. Det tyder i alle fall at du må starte frå Kangerlussuaq (eller ein annan stad på vestkysten) om du skal ha ein realistisk tidsplan. Eg ville då ha starta så tidleg som mogleg, jo lenger du venter, til meir vatn blir det. Kunne du ha lagt ut på tur t.d. rundt 1-10.juni, så trur eg det vil by på langt mindre utfordringar enn ved å vente enda 2-3 veker. Forsikringsselskapet krev forsåvidt også at du har med nødproviant for ein lang periode, på papiret 14 dagar x 6000kcal. Reelt sett kutter "alle" dette ned slik at det er nokonlunde proviant for 30-35 dagar med litt rasjonering, men det er eit problem om du går tom for proviant. I praksis har fleire turar enda opp på 30-35 dagar under vanskelege forhold, sjølv om mange klarer det på 20-28 dagar, så ta høgde for dette. No har eg ikkje sjølv kryssa slike smeltevasselver, men eg har snakka med fleire som har gjort det og sett mykje video og bilde. Problemet er at desse gjerne er veldig breie (100-200m) og at det er issørpe med bare visse område som har direkte ope vatn. Straumen kan også vera svært sterk. Nokon bruker tau for å sikre kvarandre over nokre av desse elvene. Eit problem er også å få oversikten over kor det er best å krysse/gå rundt. Sidan det er temmeleg flatt, er det vanskeleg å sjå dette. Tåke er ikkje eit ukjent fenomen på breen sommarstid Skulle tru det då blir vanskeleg med ein alphacraft, har ikkje sett det brukt til noko slikt. Ser for meg at framdrifta blir vanskeleg gjennom issørpe? Sjå t.d. dette bildet til TMW: http://threemenwalking.com/wp-content/uploads/2007/06/240607-doze.jpg Elles er det å merke at det står mykje "mellom linjene" i slike ekspedisjonsrapportar, mykje som blir tona ned eller utelatt (slik er det bare) Skal du ha vadeutstyr, bør kunne utstyre vadaren med stegjern. Stegjern var i alle fall svært nyttig frå han eg kjenner som kryssa i 2005. Eit anna tips kan vera å legge ruta rundt dei mest utsatte områda. Slik eg har forstått det vil det vera teneleg å gå ein omveg eit stykke nordover frå vestkysten, utan at eg veit heilt kor lang omveg det i så tilfelle blir.

Gunnar: For meg er ikke turrapporter noe positivt bidrag til Fjellforum. Se mitt svar postet kl. 20:21. Forøvrig kjenner meg ikke igjen i kritikken du kommer med. Når det gjelder telt, så blir 1.5 kg litt tungt ift mine krav. Jeg ønsker et ekstremt lett telt. Dessuten synes jeg Bibler telt er litt vel dyre.

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

Sommeren 06 var tørr og varm, og på vidda ble det lav vannstand og varmt i vannet. Fikk mye fisk, men det var som vanlig på lav vannstand mye småfisk. Med småfisk mener jeg fra 1-3 hekto. Den større fisken var ikke å få kontakt med. Så kom sommeren 07, med sitt fuktige kalde vær. Tempen toppet på 11 grader i vannet ved vår kamp, dette var på vestvidda. Masse vann i elva men lite fisk, likevel lå snittet på 4 til 5 hekto. Dette var rundt 10 august, før dette var det kaldt og da vi dro den 15. august virket det som høsten kom. Så spørsmålet. Er dette to ekstrem-år på hver sin måte? Ville det ved normale forhold vært en vannstand noe under fjordåret og en temperatur i vannet som var hvertfall rundt 14-17 grader ca 1 august? Har ikke vært så mye på vidda, derfor spør jeg.

Eller visstnok nest-høyeste punkt etter nye målinger, Lauvkollen rett sør for Breiliflaka er nå målt til 703,5 moh i følge DOT-årboka fra i fjor. Men Breili med sine 702 moh har den klart beste utsikten, og vil forhåpentligvis bli det mest ettertraktede turmålet i området likevel. Så kan Lauvkollen fortsette å være til for særinger som meg... Uansett så var dette en forholdsvis lenge planlagt kveldstur med Erling. Vi kom oss ganske sent avgårde, klokka var nærmere 18 før vi dro av gårde fra Røine over Lierdalen/Holsfjorden. Til å begynne med så det skralt ut med snø, så vi måtte bære skia langs en grusvei ganske lenge. Men så fant vi en avstikker med snø på. Det ble å skreve over en tvilsom snøbru over en våryr bekk, og skia måtte tas av et par ganger senere. Men så gikk det greit innover. Det eneste minuset var at føret var trått. Vi klarte ikke å vinne særlig tid i utforbakkene. Koselig var det å gå på myra på sørsida under Flagret på 620 moh. Her er det åpent og fint, mens selve åsen er markant i nord med ei aldri så lita steinur ved foten. Jeg mimra om fjorårets bålnatt med naboen hjemme der i fjor. Jammen var det mye mer snø nå over et år etterpå! Langt om lenge kom vi inn på løypa fra Kanada. Den hadde jeg aldri gått til tross for at jeg er på tur i Finnemarka de fleste helgene i året. Egentlig er jo ikke vei så spennende, men denne ga i hvertfall storslagen utsikt! Man ser mektige åser (til tross for hogst) og Tyrifjorden langt der nede. Etterhvert kom vi inn i barskogreservatet, og da ble alt så mye mer urørt. Over Langetjern var det virkelig idyllisk. Vi fulgte løypetraseen over myrer og mellom grantrær, og endelig kunne vi se Breilivannet foran oss Merkelig hvor trygt det føltes å gå over et vann på 632 meters høyde i slutten av varme april 2008, men sannheten var at her var det minimalt med antydning til vår! Fikk i ettertid vite at noen hadde målt snødybden i området til 1,70 dagen etter... Erling mente at det kanskje var et dårlig forslag fra hans side å gå så langt, for da vi var på toppen var klokka allerede 21. Men til tross for at vi nå visste at natta ville bli altfor kort, og at man ville forstyrre søvnen til de som var hjemme ved hjemkomst så var det verdt det. Vi rakk ikke hoveddelen av solnedgangen, men det vi fikk med oss var fint og trolsk nok! Her var Blefjell, Gaustatoppen, Norefjell, og sist men ikke minst Tyrifjorden med Væleren i Holleia med mektige Vassfarfjell bak! Den oransje himmelen gjorde det rent eventyrlig, og jeg kan ikke huske å ha hatt det så fint på Breili før Tilbaketuren gikk ikke så fort på grunn av kombinasjonen skare og mangel på hodelykt i mitt tilfelle. Erling hadde lykt, og det hjalp meg i visse situasjoner. Veldig koselig var det å rusle der i mørket mens fjellpraten gikk. Vi måtte trekke på smilebåndet da vi langt om lenge var tilbake ved bilen igjen, ca 6 timer hadde turen vår tatt Men vi kunne jo ikke angre, og nå var endelig årets Breilitur i boks for Erling! Vel hjemme igjen var klokka godt over halv ett på natta. Jeg klarte ikke å sovne med det første, for jeg lå og tenkte på stemninga fra en veldig spesiell tur...

Fenomenale bilder, Morten! Det flate lyset setter virkelig liv i snøflatene, noe som fyller bildeflata med innhold, og såpass store gjør de seg i fullt monn på en 21" widescreen! Spesielt Del 10,9 og 4 er praktstykker. I særdeleshet 10'ern, i sannhet en innertier der! Skikkelig forsidebilde det gitt! Og det raset i brebotnen under Tverrbotntindene er det dimensjoner på! Bra dere ikke var der da det gikk ut... Ellers en spennende tur med spenstige veivalg. Artig lesning dette.

Sov godt! Etter å ha sagt ”hadet!” til Roger, Per Arne og Erling på Krossbu, etter gårsdagens tur i Hurrungane, fór Øyvind og jeg nedatt fra fjellet til Kvanndalsvollen i Bøverdalen. Der aktet vi forsøke å sove litt i bilen, før planlagt avmarsj kl. 04:00 via Netosetra til de tre vestligste Hestbrepiggene. Vi rullet ut våre tynne harde kapokmatter i Mondeo’n, og la oss klamme og svette etter en lang varm maidag i høgfjellet, uten mulighet for tørk av hverken klær eller sko . Håpefullt sa vi ”Sov godt!”, og lukket øynene mot det ennå herskende dagslyset ute. Som sagt, så gjort! Jeg våknet halvt og skottet på klokka som da viste 04:40, og kikket på Øyvid som lå som død på motsatt side. Jeg strekte min halvstøle kropp så lang den var (Mondeo’n er romslig vettu!), dro et langt sukkende åndedrag, og sovnet som en søkkstokk på ny… Deretter våknet vi ikke før 06:30, og kom oss ikke av gårde før 07:00, hele 3 timer forsinket ! Slik blir det med høy komfort gitt! Grunnen til at vi ville gå såpass tidlig var at Erling skulle sitte på med oss nedatt også, og han ville være på Lom allerede v/ 15-tida på dagen. Derfor ønsket vi å være nedatt tidlig vi også, for å spare ham timers venting, med tanketom stirring på de samme seks rånerne som kjører att og fram i det uendelige gjennom Loms lille sentrum. Men vi hadde ymtet frampå om et ”worst case scenario”, hvor vi kanskje ikke var på Lom før kl. 20. Og med en slik start på dagen, var vi vel scenariet allerede satt… Uryddig flanke På Netosetra hadde vårflommen satt sitt preg på setervangen, der en diger bekk hadde flommet gjørme, sten, grus og trær i et digert ras utover vollen, og omringet to hytter med gjørme til oppunder vegglivet. Langsmed vegen innetter dalen fylte jeg opp Camelbak’n med sine 3,5l vann. Kamelen Øyvind hadde vel med seg 5 liter. Opp langs Geitåa vest på vangene blomstret mogopen på de bare solvarme rabbene. Jeg oppdaget også en større brun rovfugl som fløy vestover 1m over bakken i lia ovenfor oss, og tenkte Fjellvåk umiddelbart. Men så krysset den Geitåa og gled ut over ei snøflate, og jeg så da både på profilen og slagskyggen at fuglen var slank og temmelig langhalet, og idet den snur i en kretsende sirkel avslører den kritthvite overgumpen at dette er en Myrhauk hunnfugl. Artig, ikke ofte å se den arten. Med skia på sekkene fulgte vi delvis det svake sautråkket opp mot dalbrekket og snøen. Denne var heldigvis fast og fin helt fra start, og mens heiloa plystret over flyene, dukket snart Hekset/2005 opp ovenfor oss. Fjellet lå helhvitt og nydelig, og vi siktet oss inn på sørsida av Steinahøfjellet/1711 (smør på flesk navning... Steinahø?), for å gå korteste rute retning våre tre mål for dagen; Hestbrepigg V1/2051, Hestbrepigg V2/2139 og Hestbrepigg V3/2078. Snøbakken opp langs sørsida på 1711 er lang, og gradvis blir snøen tørrere, noe som får særlig Øyvinds feller til å ise en del. Vel oppe tar vi en fem-minutter, mens Øyvind passer på å bidra til å gjødsle det karrige fjellet bak en storsten. Så hvis noen ser noen ekstra frodige Reinroser der oppe til sommeren, så æres den som æres bør! Etter hvert runder vi over ryggen vestpå Steinahøfjellet/1711, og skuer så den lange bratte sørflanken innunder Hestbrepigg M1/2160 og M2/2143. Snart aner vi også dagens mål, som fjerne hvite pyramider, langt ute over den hvite prærien mot vest. Litt oppe i denne flanken på motsatt side av Geitådalen, anes ei hvit stripe bortetter fjellsida. Det er et skispor som holder høyden mot vest, men som er jevnlig er brutt av mangfoldige små våtsnøras fra stupveggene ovenfor, ras som er gått etter at sporet ble lagt. Vi bestemmer oss for å krysse det slake dalføret, og så følge skisporet vestover. Dette for å spare anslagsvis150 hm i forhold til å krysse Høybreavatnet/1550 nede til venstre (vest) under oss. Vi skjærer på trå feller over dalen, og går oss etter hvert skrått inn på skisporet. Dette er halvt attsnødd, og synes temmelig gammelt. Våtsnørasene som så tilforlatelige ut fra andre dalsida, er større og mer uryddige enn forventet. Det er som å gå i ei steinrøys – i to kilometer. Sola baker der vi forsøker å klore oss fast over de glattsopte harde rasgatene, og der vi vagler og sjangler i de digre uryddige snøkossene, konsentrert om å unngå skibrekk ved feiltråkk ned i høl eller tverrsøkk. Kun flekkvis er løypa farbar, så alt i alt var vel ikke dette noen shortcut. Vi bestemmer oss allerede her for å gå nedunder alt dette på returen. Men vi holder da høyden, og unngår derved den bratteste nedre delen av Høybreen, som vi omsider når i ca. 1700m høyde. Sliiiiten! På kanten av Høybrean tar vi en rast. Godt med litt drikke nå, og jeg tvinger i meg en banan samtidig. Matlysten er som vanlig fraværende, men jeg må jo ha litt drivstoff over prærien, den digre hvite og bratte Høybreen, som skal ta oss de siste 350 hm til topps på dagens første 2k, nemlig Hestbrepigg V1/2051, med sin overkommelige PF 20. Vi stabber så i veg, og litt oppe i mota kjenner jeg at en av gårsdagens vannblemmer sprekker på høyre hælen. Au – slikt svir ! Jeg kjenner også at min manglende form gjør sitt, og jeg går rett og slett tom. Øyvind siger ifra, mens jeg med svetten sviende i øynene unngår å se opp, men teller trassig 30 skritt mellom hver stopp for å hive etter pusten. Låra surner helt, og jeg forbanner meg på at jeg skal holde rytmen, om enn ikke farten . Skrittene blir farlig korte etter hvert, men skitt au, jeg er jo litt her for å få trent også! (vel, liksom trøster meg sjøl med det da, måtte jo finne litt motivasjon et sted ) Fy flate for sjølpining! Lenge sia formen har vært så til de grader skral. Men gudskjelov går det bare én veg fra dette nivået. Måtte det bare gå fort… Halvveis oppe på breen ser vi brått en svart prikk dukke opp på bandet mellom Hestbrepigg V1/2051 og Hestbrepigg V2/2139. Folk jo! Personen står og koper litt der oppe, før han tar opp snøkammen mot V2 og forsvinner. Skulle vel over til V3 antakelig, konluderer vi. Det viste seg å stemme. Omsider flater det ut mot bandet der oppe, hvor Øyvind atter en gang har ventet tålmodig på meg. Her stryker også en kjølig vestatrekk inn, noe som kun oppleves som godt, så varm og oppkjaset som jeg følte meg der. Et par ski står stukket ned i snøen etter personen vi så. Sjøl deiser jeg ned i sola, og strekker mine mødne ben ut et kvarters tid . Om litt kommer et menneske tilbake fra V2. Eieren av skia var en kar fra Galdesand, og han hadde faktisk gått derfra og langs topprekka på hele Hestbreryggen hit. Nå skulle han samme veg tilbake. Sprekt ja! Han fortalte at han hadde kjørt Tinderittet på Turtagrø dagen før, på 6:21! Fort ned hele Dyrhaugsryggen det! Endelig der Etter pausen, kjeks og drikke, så kommer jeg meg litt. Vi piler opp til V1/2051 og tar et par kjappe bilder. Så setter vi att skia, og tråkker opp den fine bratte snøkammen til V2/2139. Endelig står jeg så der – etter å ha sett på og lengtet til denne toppen i årevis . Disse toppene er jo ikke av de mest besøkte, langt unna det meste slik de ligger. Ikke de råeste toppene heller, men trauste, øde og vakre er de. Og nettopp slike fjell står mitt hjerte nær. Defor er det ekstra godt og tilfredstillende å gi varden på V2 en ekstra klapp. Vestover ligger Holåtindene på rekke og rad, og videre mot vest strekker perlekjeden seg videre over Tverrådalskyrkja og Lodalskåpa. I sør gnager Hurrungane på himmelranda, og i nord over Lundadalen vrimler toppene i Trollheimen og Tafjordfjella, mens Gråhø langt der inne i Breheimen, gjemmer seg blygt bak Hestdalshøgda. Mye fremmed landskap i NV, men vi kjenner igjen Karitind og Pyttegga langt der ute i landrøyken. Og østover ser vi helt nedatt til skauliene i Kvanndalen og Netosetra hvor vi kom fra. Ser langt ut dit herfra. Mens jeg knepper noen bilder, forsøker Øyvind å oppmuntre Erling der nede i Lom med en forsinkelsesmelding. Den går utrolig nok igjennom, så da ble nok Erlig glad ! Så gjenstår kun V3/2078, PF 110m. Dit er stien ferdigtråkket, for i tillegg til nevnte Galdesanding (heter sikkert ikke det men), har to-tre folk kommet opp fra Lundadalen (Trulsbu kanskje?) og gått V2/V3. Greit nok å ha spor egentlig, for snøen var løsere her oppe, og sporene jevnt 30cm djupe. Øyvind stikker helt vest ut til toppunktet på den 150m lange toppegga, mens jeg står tilbake litt for å ta noen bilder av ham foran Hurrungane. Med det er vendepunktet nådd, og Hestbrepiggene fullført for min del. Vi beundrer himmelranda med alle dens kjente trekk omkring oss, og flere bilder må tas vettu! Så gjenstår nye 110hm tilbake til V2, før vi derfra endelig kan nyte nær 1400 fallende høydemetre tilbake til bilen. Presise Tilbake ved skia river vi fellene av, og turer så ned den glatte og solmjuke overflata på Høybreen. Men nå krysser vi lett over denne slitets hvite prærie på skarve 6-7 minutter! Snart er vi innunder sørflanken på Midtre igjen, men denne gangen aker vi forbi nedenfor rastungene, og forsøker å bevare overhøyden maksimalt for å unngå motbakker mest mulig lenger øst i Geitdalen. Men vi må likevel ha på igjen fellene og gå slakt oppover en drøy kilometer til Steinahøfjellet igjen. Men derfra er det kanonføre helt ned til enerkjerrene på dalbrekket før Neto. Derfra må vi vasse litt i råtne snøflekker, og forsøke å holde på den delvis forsvinnende stien langs Geitå-juvet. Et sted glipper begge hæla på et bratt og sleipt sva, så jeg går rett på ræva og bøyer ene stålstaven i en diger U . Jeg klarer heldigvis å rette den uten at den ryker av. Lenger nede i lia tar jeg på skia igjen, og følger et råttent snøleie til dals. Jeg kjører forbi Øyvind som fortsatt går på bena, og sklir til slutt på holkeflekkene mellom smeltevannet ut vegen tilbake til Kvanndalsvollen. Etter ca. 12 timer på løpen, ankommer vi Lom kl. 20:00 sharp, presist som varslet for vårt lille ”worst case scenario”. Og der står stakkars Erling og venter fortsatt, mens hodet tanketomt og automatisk går att og fram, att og fram… i takt med rundetiden til de stadig passerende rånerne. Og inne på Esso’n sitter Mayhassen & co, men de tør ikke snakke til oss, så avskrekkende herjet og vansiret av sol og svette som vi er. Men likevel, mat fikk vi faktisk kjøpt, og Øyvind tok en iskald Battery på styrten, med et hjertesukk som vakte oppsikt i lokalet . For å spare litt tid, ble Erling sjåfør mens vi spiste junk. Til slutt ble jeg asosial og sovnet i baksetet. Til Øyvind; takk for turen(e)! Du er et tålmodig menneske som gidder vente slik på meg. Og til Erling; takk for skyssen. Isøksa di som lå gjenglemt i skiboksen får du tilbake ved neste høve. Eller du kan vente på Lom i mellomtiden om du vil…

Interessant med en vårskiturrapport til blant annet V. Leirungstind Atomsilda! Flotte bilder, som ligner veldig på våre. Vi hadde nemlig samme været 21. april 2003, men med mindre snø. Husker også godt returen i vestflanken på V. Leirungstind etter å ha vært på Søre Knutsholstind, men opplevde ikke vestflanken så krevende som dere gjorde. Var nok mindre snø som sagt, men den var våt, og det var ingen problem å synke godt nedi for annethvert tråkk for den som veide nok. Kompisen min som gikk foran, datt stort sett ikke nedi, men jeg som bar på 10-15 kg mer enn han, forsvant ned til lårene rett som det var. Småstressende å se personen foran deg fly avgårde på snøen. I tillegg fikk dere med Leirungskampen, så at dette var en kongedag med slikt vær skjønner jeg godt! Med ski er jo den nokså drøye returen til Valdresflya bare en lek.

http://www.ssb.no/emner/06/01/innvregsys/tab-2007-06-20-09.html Svenska invandare jobbar visst mer än genomsnittet i Norge. Och danska invandrare sämre. Minst verkar invandare från ett annat land på S jobba.

hmm... takk.. har sjekket opp en gang til nå, og det er fra 14-21 juni.. men jeg går ut i fra at det fortsatt er håpløst?

Noen som har noe info på når Trollstigen kan forventes å åpne i år? Det er mye snø i fjellet, såpass vet jeg... men noe senere enn 01. juni kan da vel ikke være mulig. Har forsøkt å kontakte vegvesenet uten hell...

Mer enn nok! Nyydelig skiføre akkurat no! PS Tron eller Tronden, regnes ikke som topptur lenger, med sendemast for det ene og andre, så er det helårs drifitsvei opp dit Men ihuga toppturister går no allikevel: http://www.fjelltur.no/alvdal/5-topper/tur-01

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/01/28/456107.html