Søk i nettsamfunnet

Hei. Jeg jobber som Jakt og Fiske ansvarlig i resepsjonen på haukeliseterfjellstue. Selv er jeg meget jakt og fiske intresert, og har fisket en del i "nærområdet", helst da med flue. Jeg har fått en del fisk, men skal du ta de virkelige ruggene, så er det flere "hemmlige" vann som ligger utenfor allmenne turløyper. Jeg har hatt gjester her som kommer tilbake med fisk på 1-3 kilo, men nekter og røpe hvor de har fisket, men mye tyder på at det er i nord, nord østlig retning disse fiskerene fisker. Min oppskrift her oppe er som følger, finn et øde fjellvann, godt utenfor allmenne turløyper, gjerne små til mellomstore vann, sjekk gytemuligheter, dvs. bekker som renner inn/ut, med grus eller sand bånn. I større vann så trekker den store fisken ut på dypt vann på dagtid, og kommer inn for og jakte om kvelden/natten. Ellers er dere mere en velkommne til og ringe resepsjonen på Haukeliseter Fjellstue på tlf 35 06 27 77 og spørre etter Erik, for spørsmål rettet mot salg av fiskekort, eller fisking i området generelt. Jeg er også en ivrig jeger så spørsmål om jakt rundt haukeliseter kan jeg også svare på. Fjellhilsen Erik Giskeødegaard Haukeliseter fjellstue

Dette innslaget får vel neppe FF's tinderanglere til å skjelve i buksene, men siden jeg ikke fant noe treff på dette, tenkte jeg å legge inn noen ord. National Three Peak Challenge er en populær greie i UK, og omhandler å bestige Ben Nevis (1344, Skottland), Scafell Pike (978, England) og Snowdon (1185, Wales) på under 24 timer. En går ca. 4mil, og det er ca. 3000 høydemeter. En SKAL kjøre i minst 10 timer, ellers regnes det ikke som "god sport". En har da 14 timer på å bestige de tre toppene. Utganspunktet er at Nevis og Scafell tar 5 timer hver, og Snowdon 4 timer. Det holder for de fleste som er i en rimelig form. Det finnes organiserte helger hvor en kan delta, men flesteparten deltar i private lag. Jeg deltok i et privat lag helgen 16-17 Aug 2008, og selv om fjellene var de enkleste en kan tenke seg, var det temmelig moro. Det ligger en del arbeid i planleggingen, og turen skal tross alt gjennomføres uten uhell. Dess flere, dess større er utfordringen. En skal også sørge for at en ikke blir sittende fast i en trafikkork, eller har andre uhell med bilen. Vi hadde et bra lag, med 1 sjåfør, 2 som sørget for maten og 4 som gikk turen. Vi hadde ingen uhell av noe slag, annet enn et stygt fall midt på natten, og en glohet suppekasserolle som veltet utover to personer og midtkonsollet på leiebilen. "Shit, it's in the electronics!!" ble en setning jeg neppe kommer til å glemme, da jeg så det kom røyk ut av sigarettenneren.. For oss som ikke er så opptatt av "beste tid" (og dermed må løpe) er dette et bra prosjekt. Vi brukte 21 timer og 40 minutter, noe som jeg tror er en ganske bra tid. Vi holdt et godt tempo (etter norsk standard) og skal en gjøre det mye raskere tror jeg vi snakker om tisseflasker og jogging. Turloggen: 17:05...Start Nevis 19:10...Nevis summit 20:40...Nevis trailhead (3:40) 02:50...Start Scafell 04:40...Scafell summit 06:20...Scafell trailhead (3:30) 11:30...Start Snowdon 13:05...Snowdon summit 14:45...Snowdon trailhead (3:15) ------- 21:40 Turrapport finnes her: http://www.westcoastpeaks.com/Peaks/Scotland/3pc08.html.

Om du ikke får andre svar, så ring og hør med skandiavisk høyfjellsutstyr i Hemsedal, tlf 32 06 00 67.

Ja, disse listene… I mange år har folk samlet 300 topper etter Røynes liste. Så kom det imponerende verket "Bibelen" til Julia og Morten med 346 bekreftede topper med PF over 10m. Røynesamlerne hadde ikke lenger komplett liste. Litt rart at det skulle vært nøyaktig 300 topper, forresten! Nå finmåler Tinderanglerne antakelig alle kandidater og det kommer om kort tid en komplett liste. De (vi) som har samlet etter "Bibelen" i tro på at den var komplett får ikke komplette 10-meterslister uten å gå mange av turene på nytt og det ville jo være meningsløst ut fra alle andre hensyn enn samlemani. (Jeg bebreider ingen for at lista ikke var komplett!) For min del er det ikke lenger noe mål å komplettere timeterslisten. Jeg kommer til å drite i de nye som er i områder jeg har gått før, men tar med de nye toppene i for meg nye områder. Jeg tenkte så å prøve å få en komplett 30-metersliste en vakker dag. Skal visstnok være 230 topper. Når jeg ser på den sorterte lista finner jeg 21 topper med PF 30m og ingen med PF 29 eller 31m. Jeg tillater meg å konkludere med å disse ikke er finmålt. Jeg tillater meg også å mene at det ikke er noe mål å finmåle dem. Kanskje er det 210 topper med PF over 30 meter. Kanskje er det 250 topper. Who cares? Har ingen betydning for noen uten ekstrem ordenssans. Jeg ser imidlertid fram til å se den nye lista til Tinderanglerne som har lagt ned en formidalel jobb de sist 20 månedene! Komplett helt til bresmelting avdekker en ny nunatakk. Er denne lista grunnlag for ”Norges Fjelltopper over 2000meter" -09? Disse listene…

"Norwegian Expedition Across Greenland 1984": http://www.ig.uit.no/~kaarek/Gr/01.html Svært artig fortalt om ekspedisjon over Grønland i 1984. Mykje av informasjonen er like aktuelt idag. Imponerande å navigere rett på radarstasjonen DYE3 med sekstant,høgdemåler og kompass: "For longitude measurements we used the altitude meter in combination with the map. For latitude measurements we used a sextant - a quite primitive use of such an instrument. For me, who was responsible for the navigation, it was clear that my measurements were associated with large errors. " Ikkje like vanskeleg med GPS... Når du les på kvar del, hugs å trykke "continue" for meir innhald (går litt dårlig fram)

Også i fjor dro jeg på fjellet alene, en tur som ble litt ampurtert i forhold til planlagt . Som dere etter hvert vil skjønne så blir det litt "learning by doing", så får dere skikkelig garvede fjellfolk trekke på smilebåndet . Da var det igjen tid for ”årets tur”. I år føltes det veldig mye senere på året enn i fjor, selv om det var samme dato, 21.september . Grunnen til det, er nok at vi ikke har hatt sommer i år, så høsten kom på en måte før. Hvor jeg skulle dra, var en tilbakevendende utfordring. Det ble også i år tatt litt på sparket og endte på Kalhovd. Sjekket ut på nettet og det skulle ta 3,5 timer å kjøre. Etter erfaring i fjor, blir det mørkt 20:00. Så for å rekke å komme fram og finne plass i tide, tok jeg en halv dag ferie på jobben og dro 12:00. Jeg kjørte mye av den samme ruta som i fjor bare en del lenger. Øst for Rjukan ligger det et sted som heter Atrå. Der stoppet jeg og handlet litt mat og ”lang under ” på tilbud til 50,-. Fant den nemlig ikke da jeg pakket dagen før. Derfra går det en heller dårlig og trang vei opp på fjellet/hardangervidda. Den gikk 3 mil før man kom til Kalhovd turisthytte. Den ligger 1100 m.o.h. og er et utgangspunkt for mange turer. Bilveien fortsetter derfra enda lenger og jeg fulgte den i ca 6 km før jeg parkerte. Det ble der hvor Kalhovdfjorden streifer Mårvannet. Veldig vanskelig første gang man er et sted å finne den beste plassen å slå leir. Det tok ca 40 minutter å gå fra bilen og til leirplass. Derfor var ikke teltet satt opp før 18:30. I god tid til å lage middag før mørket i hvert fall. Middagen besto av tomatpølsegryte med 2 stk røkte kjøttpølser i, som smakte fortreffelig. Jeg liker å ligge nær vannet, så det ble vel 5 meter unna denne gangen også . En litt merkelig ting jeg oppdaget da jeg skulle tenne på stormkjøkkenet, var at rødspriten hadde ligget så lenge i beholderen at den ikke tente mer! Vi har jo bare brukt det store stormkjøkkenet de siste årene, så den må ha ligget der flere år. En annen utfordring for å kunne holde kontakt med omverdenen var at det måtte være mobildekning (kona må ha livstegn ), og det var faktisk full dekning der jeg lå. Etter middag var det å orientere seg litt i nærområdet. Det skulle vise seg at det var et par ting jeg ikke hadde tenkt på i år, hastverk er lastverk. Det ene var at jeg lå jo over tregrensa, så å lage bål ville bli en utfordring. Jeg fant vel 2-3 halvvåte plank et sted, så det var ikke mye å skryte av. Men hvis jeg fikk fisk, skulle jeg vel klare å fyre opp noe småtteri. Det andre jeg ikke hadde tenkt på, er at så høyt så sent på året, kan været være litt så som så. Det skulle jeg oppleve i løpet av natten. Ca 20:00 ble det som sagt mørkt så da krabbet jeg inn i teltet for kvelden. Da ble det å tenne lys og ligge å høre på radioen. Det begynte også å blåse da, og det ble bare verre og verre. Jeg var ganske trøtt og sliten så jeg prøvde å legge meg til å sove 21:00, men da blåste det så mye at jeg lurte på om teltet skulle fly av gårde. Det begynte å regne også, samt at jeg hadde gått litt lenge med for lite klær så jeg klarte ikke helt å få varmen. Dette endte i at jeg lå og småfrøs og ventet på å få teltet i hodet. Det ble mye smådurming denne natten, og jeg husker best da det midt på natten begynte å tikke på en annen måte enn regn. Da begynte det å snø, og jeg så for meg at jeg ble liggende værfast der : . 07:30 neste morgen sendte jeg en melding til kona hvor jeg ba henne sjekke været, da spesielt vinden. Det blåste nemlig like mye, og jeg hørte på radioen at det var stiv kuling. Selv om det var sol så ville 2 grader og stiv kuling bli i kaldeste laget. Etter en stund, fikk jeg melding tilbake om at det var meldt bra, og bra ble det. Solen strålte og vinden løyet såpass at det var deilig å sitte i teltåpningen og nyte. Livet så litt lysere ut… Frokosten besto av 5 stk skiver med makrell i tomat på tube. Veldig godt og enkelt på tur. Jeg la også 2 stk øl ned i en liten bekk, som skulle nytes når det passet sånn. Jeg hadde i år med en liten sekk i tillegg til den store, for å kunne dra på litt småturer. Den pakket jeg med kaffe, sjokolade, kikkert og fiskesaker. Kalhovdfjorden er en forholdsvis stor fjord, så fisket burde være greit. Men fisken skal som kjent ikke være lett å få has på. På veien bort til teltplass dagen før, hadde jeg stoppet og snakket med en i ei hytte. Han satt og renset flere garn. Det sto nemlig ved turisthytta at det ikke var lov å bruke annet enn stang i fjorden. Han sa at fiskekortsesongen var over for i år. Jeg sto og fisket bortover vannet og måtte kaste mellom alle garnene som var satt. Etter en del kast og noen sjokoladebiter, kom det en båt bort med 2 karer. Det skulle vise seg at den ene av dem var grunneieren. Fikk da beskjed om at det ikke var lov å fiske mer der. Jeg lurte da på om det kom av alle garnene, men fikk ikke noe vettugt svar. Da dro jeg litt på det og spurte om det skadet at jeg kastet litt. Han sa da at jeg tømte vel ikke fjorden, og smilte. Hans samtykke skulle ikke hjelpe. Nappet uteble… Da sulten begynte å melde seg, gikk jeg tilbake til standplass og laget meg en velsmakende nuddel. Satt meg så i skråningen nedenfor teltet med liggeunderlaget og koste meg i solen. Nesten så jeg kunne sovne. Så begynte det å skye på, igjen. Og etter hvert skulle det begynne å regne, igjen. Til å begynne med var det ikke alverdens med nedbør men det økte på etter hvert. Det ble såpass at jeg måtte inn i teltet for å holde meg tørr. Etter å ha sittet stille en stund, kjente jeg snev til litt hutring igjen og skyene og regnet skulle ikke bli borte med det første skjønte jeg. Da slo tanken meg. Skulle jeg måtte sitte i teltet resten av dagen og småfryse med frostrøyk ut av munnen? Jeg begynte å pakke sakene mine, og følte en lettelse da jeg så bilen. Jeg lærte et par ting av årets tur. Å dra så høyt, så sent på sesongen, gjør at man risikerer å møte på snø og blå grader. En annen ting, er at det ikke er kvist nok til å ha bål. Ok temperatur og ikke minst bål, er noe av de viktigste ingrediensene ved en tur for meg. Derfor vil neste års tur bli lagt noe lavere og kanskje noe tidligere på året . I’ll be back!!!

Fredag – leting etter leirplass: Carl Fredrik hadde fått fri fra jobben på Oslo Sportslager og spurte om jeg og Bjørn-Even var keen på en siste fjelltur før skolestart. Selvfølgelig var vi det, Men Bjørn-Even kunne ikke være med denne gangen. Veldig synd med fjelltur uten ”moroklumpen” og entusiasten Bjørn-Even! Vi var heldige, Onkel Halvor skulle over fjellet for å delta på Skåla Opp lørdag så vi satt på med ham til Valdresflya. Han kunne også hente oss søndag siden han skulle på hyttetur til Homborsund på mandag, perfekt for oss! Sekkene var godt pakket med klær, telt, mat, gassapparat og annet utstyr. Vi plukket opp Carl Fredrik i Sandvika, i bilen hadde jeg en badevekt vi kunne veie sekkene. Min lå på 14 kg og CF sin på 20 kg! Riktignok hadde CF 3-mannsteltet i sin sekk. Da vi passerte Bagn var vi som vanlig spente på om vi kunne skimte Galdebergstind og Slettmarkpiggen i det fjerne, de var borte i skyene, men yr.no hadde lovt oss to solrike dager både lørdag og søndag, optimismen var der. Etter å ha gaflet i seg noen boller fra Statoil ble vi sluppet av ca. 1 km sør for Heimdalsmunnen. Det var 8 C ute og småregn, Halvor var glad han ikke måtte ut av den varme, trivelige bilen. Klokken 20.00 var vi i gang, og etter bare 5 minutter måtte vi passere noen bekker. Steinene var glatte og Carl Fredrik fikk en våt start på turen da han plumpet i bekken. Sekken ble heldigvis ikke våt så turen var ikke ødelagt. Etter noen kjipe passeringer av Raslebekkene var vi oppe på bandet sør for Raudhamran. Leirungsdalen var vakker, men toppene rundt var badet i tåke. Det var nytt for begge å gå innover denne dalen og begge var spente på hvordan elvekryssingen av Leirungsåe ville gå. Elva var ikke spesielt stri heldigvis, men vi gikk oppover et stykke for å finne et gunstig vadested. Omtrent der elva fra ”Steindalsbreen” kommer ut prøvde vi oss på en vading, det tok litt tid for å finne det beste stedet. Av med skoa og krysse fingrene. Huttetu, for en kald elv! Med sekken på ryggen ble det enda verre. Midtveis, på en av sandtakene tok vi på oss skoene for å prøve å hoppe fra stein til stein resten. Det gikk delvis bra, men til slutt var vi så våte at vi like gjerne vadet med skoa på. Nå var det bare å gå så langt oppover dalen som mulig, og finne en teltplass før vi mørknet ute. Carl Fredrik fant noen fine leirsteder, men jeg ville helst gå så langt som mulig denne dagen. Grunnen var å få en kortere fjelltur neste dag. Vi ble enige om at vi skulle lete til klokken var 22.00. Til slutt fant vi en fin teltplass, slo opp teltet, spiste noen skiver og satte klokka på 07.00. Lørdag – Tjørnholsoksle og Leirungskampen: Dagens plan om været var bra var å ta Tjørnholsoksle, alle Skarvflytindene, Skarvflyløyfttinden, Austre Leirungstind, Midtre Leirungstind og Leirungskampen. Men da vi våknet hørte vi regnet dryppet på teltduken, ute var fjellene enda mer tåkefylt enn gårsdagen! Huff, vi unnet oss heller mer søvn og satte klokken på 08.30. Da vi våknet hadde regnet stanset, men skyene var der stadig. Vi kokte oss havregrøt og spiste noen skiver, og la i vei fra teltet med friskt mot og håp om klarning i været. Etter 1timer og 30minutter stod vi på toppen av Tjørnholsoksle (2145) i tåke og snø på bakken. CF hadde lovet faren sin å ikke gå på Skarvflytindene om det var tåke, men det var det. Planen ble da å gå ned Skarvflyen for så å runde ryggen og gå opp til Nørdre Skarvflytind, kanskje skyene forsvant til da. Men etter hvert da vi kom ut på Tjørnholsoksle sin nordrygg ble vi møtt med snø opp til knærne. En kombinasjon av gjennomslagsnø og tåke gjorde at vi snudde og gikk ned til Leirungsdalen igjen. Når vi kom under tåka begynte det utrolig nok å klarne mer og mer, etter hvert fikk vi øye på Leirungskampen, så Vestre Kalvehøgde, Kvitskardstind og Austre Leirungstinden! Kanskje vi kunne ta en til topp likevel. Vi tok oss GOD tid til å gå opp mot Svartdalsbandet. På veien tok vi en bedre lunsj ved Leirungstjønnin, pent ved stranda. Tre karer med fulle sekker på vei mot Svartdalen passerte oss mens vi lunsjet. Da vi kom til 1678-vannet rundet vi opp nordsiden av Leirungskampen, gikk i løs ur før vi var oppe på nordvestryggen. Etter noen hundre høydemetre stod vi på toppen av Leirungskampen N-2. Skyene drev forbi, og etter hvert dukket Torfinnstindane opp, et fristende mål for neste år! Herfra var det bare å kruse bort til Leirungskampen N-1 og Leirungskampen, litt lett klyving, men langt fra vanskelig. Det går en renne med løs grus siste stykket til hovedtoppen. Da vi fikk tatt noen photos spiste vi litt niste på Leirungskampen N-2, her fikk vi også telefondekning! På nedturen var steinene sleipe, så vi tok det helt piano. Lenger nede så vi en fyr med gul/svart jakke på sikker kurs mot oss, men da vi kom lenger ned var fyren borte, ikke hadde han passert oss heller! Turen tilbake til teltet gikk raskt da vi pratet oss bort, fremme var vi klokken 18.00. En akkurat passe tur, neste dags værmelding er sol og i natt skulle det være ned mot -7c på toppene. Det låter bra hvis det blir skareføre! Da jeg skulle til bekken for å hente vann hører jeg noen lyder bak meg, det er Carl Fredrik som roper. Jeg hører ingenting pga bekken og prøver å åpne ørene, han trodde jeg prøvde å holde meg for ørene! Han skulle fyre primusen, og da fyrstikken ble tent flerret en gedigen flamme opp. Han var redd gassboksen skulle sprenge og kastet apparatet bort fra seg. Ingen var sikre på grunnen så vi lot boksen brenne opp. Selve brenneren var smeltet i stykker da det hele var over. Det rare var at gassen ikke ville slukne da han prøvde å skru gassen ned. Heldigvis skjedde dette etter vi hadde kokt vann til middagen. Men frokosten neste dag bestod av havregryn, vann, salt og syltetøy (ukokt), det var ikke like godt når den var kald. Søndag – Tjørnholsoksle (igjen!), Tjønnholstind NV-2, Tjønnholstinden, Steinflytinden, Tjørnholstinden NØ og Høgdebrotet. Utpå kvelden forsvant skyene, til slutt var himmelen skyfri. Endelig var været på vår side! Da vi stod opp kl. 07.30 neste dag var det fortsatt ingen skyer og sola steikte over Heimdalshø! Etter å ha pakket teltet og sakene var det på med SOLKREM! Nå bar CF teltduken og jeg stengene. Så bar det i vei med minst 15 kg sekker rett opp til Tjørnholsoksle, utrolig nok gikk det raskere med tung sekk (riktignok gikk vi mer rett på toppen i dag, det lønte seg)! 1 time og 10 minutter brukte vi opp hit, 20 minutter raskere enn med lette sekker! Men så dukket det nye skyer opp på himmelen, og minutter senere hadde nesten alle 2K-topper i Jotunheimen en skydott på seg. Hvorfor skal det nesten alltid bli slik!? Da vi var på ca. 2235 moh vest for Tjørnholstinden la vi fra oss sekkene og gikk bort på de to sekundærtoppene tinderangling.no har målt opp. Det er riktignok bare pkt. 2208 som er sikker (p.f 15). Da vi var kommet tilbake til sekkene hadde sola fått tak og snøen som hadde så fint og hardt skarelag forvandlet seg til våt, glatt gjennomslagsnø! Noe dritt å gå i, men pent å se på. Det var deilig å stå på en av Jotunheimens fineste topper, Tjørnholstinden (2331)! Men da vi sto på toppen kom en for j… sky over oss som skjermet den fine utsikten. Vi ville helst komme oss over til Steinflytinden så fort som mulig, denne biten anbefales IKKE med tunge sekker på glatt snøføre Usikre var vi på hvor ruta til Steinflytind gikk, Carl Fredrik var på Steinflytind i mai og mente at et turlag gikk et stykke mot sør først. Nedover i ura var det vanskelig å finne noen gode veier, så vi fulgte etter hvert en hylle med noen utsatte punkter (med sekk på ryggen) bort mot Midtre Tjørnholstind, en usikker kandidat. Herfra var det mange ekle sva og hamre nedover, og jeg var nær ved å ramle utfor et sva da jeg hoppet ned på en hylle, heldigvis fikk jeg tak i et godt grep i berget. Det er virkelig vanskelig å beregne slike ting med tung sekk. Etter mye krungling, av med sekk og levering av sekk til hverandre kunne vi runde Steinflytinden og gå opp på den fra øst. Deilig å være ferdig med det, men uten sekker ville denne passasjen gått nærmest som en lek i forhold! Vi brukte 2t 45 min til Tjørnholstind (+sekundærtopper), men vi brukte hele 1t 15 fra Tjørnholstind til Steinflytind. Fra Steinflytind til Tjørnholstind NØ og Høgdebrotet var det snødybder til låret på det verste. Fra den usikre kandidaten Høgdebrotet NV var det ganske ferske fotspor vi kunne følge. Personen har nok gått opp fra Kvassryggen virket det som. Vi tok en god lunsj da vi var under snøgrensa på østsiden av Høgdebrotet. Nå hadde også skylaget steget noen meter høyere og vi kunne skimte Rondane, Valdres og Nautgardstind med mer! Rart nok var det ikke noe snø på Besshøe selv om det er 32 meter høyere enn Høgdebrotet! Så vi er nok i snøskillet! Vi skulle egentlig bli hentet på Vargbakken kl. 18.30, vi hadde god tid, så resten av turen gikk nokså rolig for seg. Halvor måtte heller kjappe seg, og han fikk ikke lov til å spise pølse og pommes frites på Lemonsjø denne gangen! Nedover Steinflye så vi en reinsdyrsflokk, men det er vel ikke noe ”big deal” å ha sett det i denne delen av Jotunheimen. Da vi traff på stien gikk det fort rundt Semelhøe, over Leirungskloppa og bort til Vargbakken. Vi fikk god tid til å skifte og spise resten av sjokoladen før Halvor kom. Deilig var det å få på seg nye klær og sko, og ikke minst smakte burger`n på Fagernes godt, men Carl Fredrik foretrakk heller boller fra Statoil. Men, det får nå være lov å unne seg litt fast food etter en slik tur? Tusen takk for turen og følget Carl Fredrik, gleder meg til nye turer i høstferien. Men først er det Tryvann Opp og Birken 20. september, møt opp! Fredag: 9 km 2 timer 280 ascent Lørdag: 19 km 8 timer 1470 ascent Søndag (15-20 kg sekk!): 21 km 8t 15min 1485 ascent

Jeg har gjennom en årrekke drevet med tinderangel aleine, men i år fikk jeg et tilbud om å bli med på tur sammen med et medlem her på FF, nemlig Lars M fra Vejle. Avreisen ble fastsatt til mandag d. 21/7 – og det var flaks, for vi traff en periode på 11 dager med kjempefint vær. Det ble til fine toppture: Uranostraversen fra S, Torfinnstraversen fra Ø, Kvitskardtind, Austanbotntind fra V og Saksi-traversen. Da det tok slut på det varme vær reiste vi hjem. Her kommer så Saksi-traversen Tirsdag 29-7 var det atter toppvær og turen skulle gå rundt Storbreen. Etter frokosten på Leirvassbu ble bilen satt på Sletthamnbakken, og vi begynte på den 680m oppstigningen til Rundhø. Etter tre timer var Geite nådd. Det var gått for mye tid, og planen ble endret til bare at omfatte Saksi, som jeg hadde besøkt aleine i 2006. Jeg hadde lyst på å gå traversen igjen, denne gang med skikkelig følge og speilreflekskamera. Den første hammer ble lett klyvet i høyre side, og den 1km lange rygg mot Saksi var tilbake. Oppunder Saksi smalner ryggen dramatisk av til en sylevass egg som ikke kan gås, men må ris! For å få adgang til toppkrona må en opp et 50º sva av ca 10m høyde, men det er et riss i svaet som gir bra tak for hender og sko. Det siste opptak mot toppkrona er loddret, og er av grad III, men takene er bra! Returen var samme vei. Turen ble gått uten klatreutstyr, men isøks ble brukt da det i år er mye snø på fjellet.

Browning A-bolt Stalker eller Hunter anbefales! Genial sikring, avtagbart magasin som er bare å legge i lomma! Har kal. 6,5x55, mildere kaliber samt at den har den retteste kulebanen! Men bevares, 30-06 og.308 er meget populært, .308 er fin på baneskyting også! Ser at XXL har knalltilbud på Zeiss kikkerter nå, bedre får du ikke!

Har jo også Naxo NX-21 som alternativ. Har bare hatt et par turer i fjellet med dem, men de virker veldig solide. Lettvinne å skifte modus på (bruker staven).

Ta en kikk på Ospreys sekkeserie Aether eller den kvinnelige utgaven Ariel. Lette sekker som tåler brukbart med vekt, uten at sekken veier et tonn. Min 70-liter veier rundt 2 kilo et sted om jeg ikke husker feil. Selges i det minste på sportsnett.no. Ellers er også Exposure-serien til Osprey et godt valg, tror den kommer i en 66-liters utgave. De er noe enklere i designet, som sparer vekt, men er virkelig solide. Min 50-liter Exposure har ingen problemer med 15-18 kilo, og noe mer har jeg ikke stappet i den så jeg kan ikke uttale meg om større vekt. http://ospreypacks.brownrice.com/Packs/AetherSeriesMens/ http://www.ospreypacks.com/Packs/ArielSeriesWomens/ http://www.ospreypacks.com/detail.php?productID=21&colorCode=920&tab=specifications En av de små tingene som gjør at du vil like disse sekkene er måten hoftebeltet strammes på. Min neste storsekk blir en Osprey, ene og alene pga det Tro det eller ei...

vi (Bjørn-Even, Ånund, Carl Fredrik og Sondre) dro fra Eidsbugarden klokka 10:30 i greit vær med litt lavt skydekke. Etter en time langs Bygdin var vi ved høystakkbroa med et smil om munnen, etter som vi visste hvilken flott topp som ventet oss, skydekket var fortsatt lavt men det skulle vise seg at sikten ville bli bedre utover dagen. Etter 2 timers gange tok vi en liten pause ved oksedalen, foran oss lå slettmarkkampen ruvende som en svær koloss. Opp til kampen brukte vi cirka en time og gledesrusen kom fort når vi så piggen foran oss. Ånund tok en liten pause på kampen men vi andre kunne ikke vente. Vi gledet oss til å se hvordan klyvepartiene ned fra kampen kom til å være, og ikke mer en et par meter mot sør fra kampen begynte vardene nedover å dukke opp. Først kom en skrå hylle med en liten stein midt i som man måtte åle seg over, dette gikk veldig greit uten sikring men Carl F og Ånund valgte å sikre ned. Carl hadde heldigvis tatt med tau.. Under nedstigningen fikk vi øye på noen merkelige steinformasjoner. Ryggen opp mot piggen var brei og det tok ikke lang tid før vi var på piggen. Toppunket var litt luftig men veldig flott med utsikt i alle retninger. Vi gikk litt nedover hyllene mot eggen som fører til slettmarkhøe og tittet litt nedover. Det så greit ut, men med noen luftige og utsatte punkter. Tilbake til kampen ble det lunsj i godværet som plutselig kom og så sto galdebergstind for tur. Vi gikk opp nordsiden over en snøfonn og så var det ikke mange meterne til toppen. Når vi nådde toppen kom tåka over oss og vi så ikke en dritt. Ned galdebergstindens østvegg gikk vi nedover stupet og ble overrasket over at det faktisk gikk an å ta seg ned her uten å bruke sikring, helt i bunn av stupet så vi en hammer som så svært overkommelig ut. På tilbaketuren fikk vi akt ned snøfonner på galdeberget og tok turen innom høystakka. Og vi var tilbake rundt klokka 21:00. neste gang vi går fra torfinnsbu til eidsbugarden må østveggen opp galdeberget prøves.

Turen i det "inre av" Padjelanta har jag faktiskt funderat på. Jag gick i Saltfjellet/Sulis 1998 och tältade bl a i trakten av Varvek, tror jag det var, nära älven som kommer ned från Råvvejaure-området. Då finge man förstås hoppas på inte alltför höga vattenstånd och hitta ngt vapen mot myggen. Att man kan gå hur som helst i fjällen håller jag inte riktigt med om. T ex vid rundningen av Hardangerjøkulen gick jag över tre broar och en snöbrygga första dagen och över tre broar den andra. Den tredje dagen var det inga broar vad jag kan minnas; den bjöd istället på tre ordentliga vadställen. Skulle alltså säga att broarna binder en en hel del på en sådan tur. Jag har gått en del utanför lederna i Dovrefjell, Reinheimen och Trollheimen, alltid med pickande hjärta, att det inte skulle komma en strid älv eller bäck i vägen. Det är en vanlig uppfattning att man inte kan tälta i Sydeuropa. Här är några siffror från mina senaste turer; räknar ej ev. tältning direkt efter turen. juni 2008, Alperna, 14 dagar: 7 fria nätter i tält, 3 camping, en fri stuga. augusti/september 2007, Alperna, 11 dagar: 8 fria, 1 camping. juni 2007, Pyreneerna, 16 dagar: 12 fria, 2 camping. juni-juli 2007, Pyreneerna, 5 dagar: 4 fria. (År 2007 låg jag alltså sammanlagt 2 nätter under tak på mina kontinentala turer) juni-juli 2006, Alperna, 18 dagar: 11 fria, 2 camping. juni-juli 2005, Pyreneerna, 31 dagar: 17 fria, 2 camping, 1 fri stuga. juni-juli 2004, Alperna, 21 dagar: 13 fria, 2 camping. juni-juli 2003, Alperna, 18 dagar: 11 fria, 2 camping. Man ska veta lite om var det är bäst att röra sig; det hjälper också att kunna lite spanska, franska och italienska för att komma överens med herdar och andra. Nationalparker bör undvikas och regionala naturparker skys som pesten. Man är till stor del hänvisad till markerade leder; obekanta pass kan vara mycket svåra att bedöma på 1:50 000-kartor eftersom terrängen är så brant. Förekomsten av stigar gör ofta enorm skillnad - om snön spärrar stigen kan man tvingas ut i brant och instabil terräng, vilket tar ordentligt på krafterna, och kan vara riskabelt. Den stora fördelen med fjällen är förstås att man kan hålla sig över trädgränsen nästan hela tiden och sällan krockar med civilisationen. De senaste 8 somrarna har jag legat under tak två nätter på mina fjällvandringar. Den stora fördelen med Alperna och Pyreneerna är provianteringsmöjligheterna - det är naturligtvis därför jag kan gå så långa turer. Ännu en fördel är att säsongen är längre. I Östpyreneerna och Sydalperna kan man ofta starta kring den 15 juni och säsongen går en bra bit in i september, med relativt varmt och stabilt väder. Sensommaren har fördelen att åskväder är ovanliga. Hittills har jag funnit att de båda typerna av områdena kompletterar varandra väl.

Her finner du alle norske frekvenser: http://www.smartprodukter.com/radio-frekvenser.html Jakt 143,900 MHz Jaktradio Kanal 01 Jakt 139,400 MHz Jaktradio Kanal 02 Jakt 143,350 MHz Jaktradio Kanal 03 Jakt 138,850 MHz Jaktradio Kanal 04 Jakt 143,250 MHz Jaktradio Kanal 05 Jakt 138,750 MHz Jaktradio Kanal 06 Jakt 143,125 MHz Sankeradio Kanal 01 Jakt 138,625 MHz Sankeradio Kanal 02 Jakt 143,875 MHz Sikringsradio Kanal 01 Jakt 143,800 MHz Sikringsradio Kanal 02 RX Jakt 139,300 MHz Sikringsradio Kanal 02 TX Jakt 139,225 MHz Sikringsradio Kanal 03 Jakt 143,725 MHz Sikringsradio Kanal 04 Jakt 143,700 MHz Sikringsradio Kanal 05 RX Jakt 139,200 MHz Sikringsradio Kanal 05 TX Jakt 139,375 MHz Sikringsradio Kanal 06 Jakt 143,750 MHz Sikringsradio Kanal 07 RX Jakt 139,250 MHz Sikringsradio Kanal 07 TX Jakt 143,775 MHz Sikringsradio Kanal 08 RX Jakt 139,275 MHz Sikringsradio Kanal 08 TX Jakt 143,775 MHz Sikringsradio Kanal 09 Jakt 143,825 MHz Sikringsradio Kanal 10 Jakt 143,850 MHz Sikringsradio Kanal 12 RX Jakt 139,350 MHz Sikringsradio Kanal 12 TX Jakt 143,625 MHz Sikringsradio Kanal 12A RX Jakt 139,125 MHz Sikringsradio Kanal 12A TX

MFK til topps - se bildene I går fikk MFK-spillerne en treningsdag utenom det vanlige. I strålende solskinn tok Kjell Jonevret spillerne sine med til Trollstigen for å gå på fjelltur. OLAV BUA (tekst og foto) Rauma: At fotballspillerne bare trener fotball er en myte, i hvert fall for spillerne på MFK. I går fikk de i oppdrag å komme seg opp på toppen av Bispen, et fjell som er 1.462 høgt. I fantastisk vær, og med en utrolig utsikt på begge sider ble turen en stor suksess. – Dette var utrolig gøy. Jeg tror alle spillerne var positive til å prøve noe nytt, og når vi treffer med været sånn som i dag, er det jo herlig. En slik tur er ikke bare viktig som treningsøkt. Vi får samlet laget på en helt spesiell måte, så den sosiale faktoren er nok vel så viktig. Det er også mange av oss som ikke har vært her oppe tidligere. Det er et fantastisk sted, sier MFK-trener Kjell Jonevret, som sjøl måtte vende nesen heimover før toppen var nådd for å få med seg Aalesunds cupkamp mot Lyn. Spillerne kjørte først opp Trollstigen. Deretter parkerte de bilene, og bestigningen av Bispen kunne starte. På toppen feiret Daniel Berg Hestad sin 32-årsdag med å vise fram MFK-logoen. – Dette var en fin måte å feire dagen på. Været var herlig, og turen fin. Det var forholdsvis kort opp, men det er bra med litt variasjon, sier kapteinen som var mest opptatt av å skryte av sin kamerat Tom Erik Heimen som med alle MFK-spillerne som tilskuere basehoppet ned, få meter fra toppen. – Utrolig heftige greier. Jeg har en bror som driver på med det samme og det ser jo helt rått ut, men jeg hadde aldri våget meg ut på noe slikt sjøl, sier han. Kjell Jonevret lot seg også imponere. – Det var helt utrolig. Vi sto langs vegen og han svevde få meter over oss. Det var veldig spennende å se på, sier svensken. Sjøl om turen kanskje ikke var den tøffeste, var den utfordrende nok. Flere av spillerne måtte snu halvvegs. – Jeg har høgdeskrekk, og måtte snu litt før resten av laget. Jeg begynner å kjenne det i magen når jeg vet at jeg er høgt over bakken, men jeg hadde en veldig fin tur så lenge det varte. Jeg var motivert, og det var bittert å måtte gi seg før toppen var nådd, sier Magne Hoseth som var en av seks som ikke kom helt opp. Om det blir en gjentakelse av fjellturen gjenstår å se. Kjell Jonevret utelukker i hvert fall ingenting. – Jeg håper vi får gjort noe som dette igjen, men det skal litt til for at det klaffer. Nå hadde vi litt tid før neste kamp, og da synes jeg dette er en god måte å samle laget på, sier han. Publisert torsdag 31. juli 2008 kl. 06:00. kilde: http://rbnett.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080731/MFK01/164265404/1085 bilder: http://rbnett.no/apps/pbcs.dll/gallery?Avis=RB&Dato=20080731&Kategori=BILDEMFK&Lopenr=728070071&Ref=PH&Profile=1085

Klatreren fikk stein i hodet En tsjekkisk klatrer i 20-åra fikk en stein i hodet og mistet bevisstheten da han klatret i Trollryggen i går ettermiddag. Han ble raskt berget ut med helikopter og slapp heldig fra det. Ottar Rydjord [email protected] Eirik Heen [email protected] RAUMA: Alarmen gikk i Trollveggen klokka 14.47 i går. Et klatrelag bestående av to tsjekkiske kamerater i 20-åra hadde kommet en godt stykke opp i Trollryggruta da uhellet skjedde. – En stein hadde falt ned og truffet den ene i hodet. Han mistet hjelmen, og svimte av i noen minutter. Kameraten greide via noen norske klatrere å få meldt fra til politi og redningstjeneste. Deretter ble de sittende på ei fjellhylle til hjelpen nådde fram til dem, sier politibetjent Tom Erik Erlandsen, som var innsatsleder for redningsaksjonen i går. Sea King. Politiets operasjonssentral i Kristiansund rekvirerte både et Sea King-helikopter fra Ørlandet, og fem personer fra Romsdal fjellredningsgruppe. Politiet etablerte base på Fiva gard, og etter en rekognoseringsrunde i fjellet, med Tom Erik Heimen som kjentmann, ble det lagt en effektiv plan for å hente tsjekkerne ut fra det stupbratte fjellet. – Jeg vil karakterisere dette som en meget effektiv redningsaksjon. Vi har en del erfaring fra liknende situasjoner, og samarbeidet med Sea King-mannskapet er fantastisk bra. Klatrerne ble berget ned uten problemer rett før klokka 17. Det ble pendlet en wire inn til stedet der de satt fast, og så ble de heist opp i helikopteret, forklarer Erlandsen. Bevisst. Han forklarer at tilstanden til den skadde tsjekkeren etter forholdene virket bra. – Han var omtåket og hadde vondt i hodet. Han hadde to store kuler i hodet og blødde fra nesen, men alt tyder på at han slapp fra episoden med kun lettere skader, forteller innsatslederen. Selve redningsaksjonen tok bare ti minutter. Den skadde klatreren ble fløyet til sjukehuset i Molde for behandling. Publisert torsdag 31. juli 2008 kl. 06:00. kilde: http://www.rbnett.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080731/NYHETER08/346440835/1085 bilder: http://rbnett.no/apps/pbcs.dll/gallery?Avis=RB&Dato=20080730&Kategori=BILDENYHETER&Lopenr=568715827&Ref=PH relatert, "Ras i Trollveggen": http://andalsnes-avis.no/article/20080729/NYHETER/109443794/1022#

Fra Gjende til Turtagrø. Over de høyeste fjelde.. Prolog: Bror min Otto G med solid klatre- og friluftserfaring har i flere år gått med en drøm om å bestige Norges 10 høyeste fjell. I en tur og uten påfyll av forsyninger. Andre prosjekt har kommet i vegen og selv har jeg vært litt lunken til et såpass strevsomt fysisk prosjekt på sommerstid. Men rundt påsketider ble loddet kastet og vi bestemte dato for start på turen. I tillegg ble Ole fra Skien, en venn av Otto hektet på ideen og meldte seg på. Ole er også en erfaren klatrer med masse friluftserfaring fra forsvaret. Toppene som vi ville innom var: Galdhøpiggen 2469 m Glittertinden 2464 m Store Skagastølstinden 2405 m Store Styggedalstinden Ø. 2387 m Skarstinden 2373 m Vesle Galdhøpiggen 2369 m Surtningssui 2368 m Store Memurutinden Ø. 2367 m Gjertvasstinden 2351 m Sentraltinden 2348 m Så kan man vel diskutere primærfaktorer o.l.......... Da ryggsekkene etter opplasting av klær, mat, brensel, telt, 100 m tau og sikringsutstyr tippet over18 kilo bestemte vi oss for å starte ved Gjende / Memurubu i syd. Spise ned vekta på sekkene og kjøre inn teamet før den mest krevende delen i Hurrungane. Turen ville kreve normal vinterutrustning minus ski. Ruta ville da bli som følgende: Memurubu-Surtningsui-Store Memurutinden-Glittertinden-Galdhøpiggen-Vesle Galdhøpiggen-Skarstinden-Gjertvasstinden-Store Styggedalstind-Sentraltinden og Store Skagastølstinden. Dag 1. 25. juni 2008. Gjende/Memurubu-Surtningsui-Veobrean-Store Memurutinden. 25 km – 1860 høydemeter. Om bestigningen av Surtningsui er det vel ikke allverdens å fortelle om. Vi la turen oppover Memurudalen. Etter stien å dømme har det gjennom årtider gått tusenvis føre oss. Været var nydelig og toppene i Rundt Memurubreeane dukket opp som perler på en snor. Reinsdyrflokker traff vi på nede i den grønne dalen og Gjendealpene kom etter hvert til syne bak oss. Fast snø traff vi på 1500 moh, men over 2000 m var det kommet en del nysnø med et skarelag på toppen som gjorde fremdriften treg. På 2200 m la igjen sekkene i den videre ruta mot nord. Godt å slippe den styggtunge vekta på ryggen de siste hundre høydemeterene mot toppen. Den første toppen ble feiret med håndtrykk, sjokolade og solkrem. Vi var på vei! Vi inntok en solid lunch i skaret føre 2196 Søre Blåbreahøe. Videre på godt snøføre over noen småtopper og holdt høyden nordover mot Styggehøbreskardet og kom inn på eggen på sydsida av Veobrean. Møtte en nabb på eggen som stengte for oss , men ungikk den på venstre side. Litt sleipt og bratt var det, men kom oss rundt og deretter ned den bratte eggen til Veobrean. Oppunder Memuruskardet fikk vi opp teltet, hadde en god middag og en liten strekk før kveldstur til Store Memurutinden. Med stegjern og isøks ble den bratte snøbakken nord for Store Memurutinden klatret. Et feilsteg her og vi hadde fått en fin rutsjetur langt utover Veobrean. Klokka 23 stod vi på toppen. Feiring ! Enda var sola godt over horisonten og vi fikk et fint skue ut over Jotunheimen denne midtsommerskvelden. En god halvtime etter var vi i teltet og nede i posan på Veobrean. Dag 2. 26 juni. Veobrean-Glittertind-Spiterstulen. 27 km – 890 høydemeter. Andre dagen rant like fin som dagen før. Flott å våkne på bre i 2100 meter og kjenne sola begynne å ta. På med sele og tau og videre på breen. Styrte vest for Veobretinden og deretter rett nordover og aust for Veobreahesten og bratt ned brefallet til Skauttjønne. Krysset over Skauteflyet i 1600 meter og traff på stien mellom Glitterheim og Spiterstulen. Her ble så det meste av sekkeinnholdet lagt igjen før vi strauk oppover mot Glittertind retning Glitterrundhøe. Videre opp til vi traff stien fra Spiterstulen og deretter var det bare å spasere bort eggen til topp no.2 i Norge – Glittertind. Feiring ! Godt med snø her oppe nå så egentlig var vi vel en del høyere enn Galdhøpiggen. Vi nøt været og prøvde å få sendt avgårde noen meldinger her oppe i ifra. Nedturen til provianten var gjort på en time og en god lunch ble inntatt før den heller kjedelige stien ned til Spiterstulen. Ovenattet ½ km nedenfor turisthytta og utenfor området for kjøpepress. Turens statutter skulle følges poengterte turleder Otto. Dag 3. 27 juni. Spiterstulen-Galdhøpiggen-Styggebreen-Vesle Galdhøpiggen-Porten-Storgjuvbreen. 28 km – 1864 høydemeter. Tredje dagen startet med litt vekslende vær. Skylaget så ut som det låg på 2000 meter, men sola var stadig fremme. Vi seg oppover stien mot Galdhøpiggen i turistfart. Holdt stort sett følge med folket med lette sekker eller uten. Rene folkevandringen. Passerte Svellnos og rasta litt oppunder Keilaugs topp. Tok en god pause på toppen (feiring !) og kikka bort på turens videre mål. Konstanterte at det var et stykke igjen til alle 10 var tatt men nå hadde vi jo 40 % og 2 av 3 solide motbakker unnagjort. Tok nå stien nedover mot Styggbreen og Juvasshytta. Litt av hvert av farende folk møtte vi nå som alle taulagene var gått ned. Ikke alle hadde utstyrt seg for høyfjellet. Nede på breen bandt vi oss inn og tok vi sikte på et par nunatakker som stakk opp over mot Vesle Galdhøpiggen. La fra oss det meste av utstyreret her og la i veg mot Løyfti på Vesle Galdhøpiggens nordside. Klatret opp på eggen her (en 2-er?) og videre innover eggen til varden på toppen. Nummer 5 av ti var tatt !. Fikk en ufyslig hagl- og sluddbyge på oss på nedturen, lettkledde som vi var. Tilbake og på med sekkene før vi gikk mot Porten. Nysnø gjorde nedturen gjennom porten sleip og glatt men vi slapp unna sikring. En slynge i veggen tydet på at ikke alle hadde vært like heldige med underlaget her. Vel nede på Storgjuvbreen seg tåka på igjen og siden klokka var nærmere seks tok vi like godt kvelden midt på breen. Dag 4. 28 juni. Storgjuvbreen-Illåbandet-Skarstind-Nordre Illåbreen-Hammarstulen i Leirdalen. 12 km – 370 høydemeter. I dag skulle Skarstinden til pers. Skulle bli den første klatretoppen da vi etter å ha rundet Illåbandet gikk for langt mot nord. Letteste veg opp hadde vel vært opp i skaret nord for Nåli. Men slik vi gikk kom vi opp i skaret rett syd for Skarstind. Snørennene som gikk mot skaret var lange og bratte og endte i steinrøysa nede mot Nordre Illåbreen. Har ikke funnet beskrivelser av støt mot dette skaret og det ser ut som det er lite brukt. Etter å ha sikret oss og etablert standplass i toppen av snørenna ble Ole sendt oppover. Snart haglet det med is nedover renna. Både fra Ole som hogg seg veg og trinn oppover i en 3 meter loddrett frossen foss, samt nysnø og is som løsnet fra henget over oss. Etter en halv time hadde han fått dradd seg opp over isen, kommet seg en 10 meter oppover i en ny snørenne. Her fikk han sikret tauet og nestemann, meg kunne gå på. I det jeg skulle dra meg inn over toppen av fossen løsnet taket til isøksa og bums rausa jeg halvannen meter ned og ble sittende å dingle i tauet. Rapellfestet til Ole hadde løsnet, men heldigvis, han hadde satt inn to ekstra. Neste forsøk gikk greit og ikke lenge etter var også Otto kommet opp. Herifra var det bare plankekjøring mot toppen med stegjern og øks. Så var det å feire topp no.6 på ruta over Norges høyeste. Rapellen ned skaret gikk greit og en heks ble satt igjen. Siden det nå var blitt adskillig mildere var det stadige issprang som gjorde retretten noe usikker, men nede under fossen i snørenna bedret det seg. Vi beholdt tauet på og sikret oss nedover. Litt surt å måtte gå opp igjen 100 meter da ingen husket på å få med seg sekkene ned. Turen ned snørenner og kampesteiner til N.Illåbreen av bratt og tung med stor opp-pakning. Godt deretter å kunne kruse nedover på tvers av breen og følge Nordre Illåi nedover mot Leirdalen mens Skarstind hele tiden kneiset bakom oss i solskinnet. Turen ned til Leirdalen så ut som å bli en enkel sak helt til Søndre Illåi dukket opp og sperret vegen med god vannføring. Det ble å søke seg oppover et par kilometer og krysse over denne tverrelva til Nordre Illåi på snebro. Gode og trøtte kom vi ned til vegen i Leirdalen og hvilken overraskelse. Her på en leirplass lå det ved ferdig oppkappet. Det var bare å fyre opp og tørke klær. God lavlandscamp ! Dag 5. 29 juni. Hammarstulen i Leirdalen-Leirvassbu-Gravdalen-Storutladalen-Jervassbøen. 30 km – 400 høydemeter. Dagens 3 mils etappe ble nærmest for en hviledag å regne. De eneste høydemeterene ble tatt på 8 km asfalt opp til Leirvassbu. På veg opp ble vi fristet til å bryte alle etiske prinsipper. En ung dame søkte etter overgang over Leira for å bestige Geita men broa hadde vårflommen tydligvis tatt med seg. Hun tilbød oss skyss opp til Leirvassbu, men fikk forklart turens mål og mening. Takk alikevel til sprek, blond ung dame med tykk flette. På Leirvassbu måtte vi likevel inn for å få litt førstehjelp. Ole hadde dagen før kjørt steghjernet inn i leggen og fått ei rift. All takk for hjelpsom og hyggelig betjening (og fjellfører) på Leirvassbu. Kaffeen vi ble traktert med smakte himmelsk. Så gikk det videre nedover Gravdalen på en delevis snødekt gammel anleggsvei før vi etter Gravdalsdammen kom inn på stien ned Storutladalen. Krysset Storutla og Jervvasselva før teltet kom opp i bjørkeskogen på Jervassbøen. Bål ble fyrt opp og klær tørket før regnet satte inn for fullt. Dette lovet ikke bra for neste dag over Styggedalsryggen. Dag 6. 30 juni. Jervassbøen – Jervasstind 6 km – 1450 høydemeter Det hadde regnet fra seg i løpet av natta og tåka drev unna. Temperaturen var såpass lav at vi så en god del nysnø på toppene rundt oss. Turen opp på Jervasstind er egentlig en laaang, lang bakke. Et kort stykke på rundt 2000 moh måtte klyves og vi sikres oss oppover den siste snøeggen. Her var det langt ned på sidene. Været var vekslende med tåkebanker avløst av flott solskinn. Da vi til slutt stod på toppen seg tåka inn fra syd og umuligjorde all fremdrift. Det ble en heller laber feiring av turens syvende stortopp. Grunnet dårlig sikt og mye nysnø utsatte vi rappellen ned i skaret føre Store Styggedalstinden. 5 meter under toppen måtte teltet opp samtidig som vinden økte på. Det var en heller utolmodig, skjeggete og rufsete fjellvandrere som tidlig på ettermiddagen måtte krype i hi. Utover kvelden bedret heller ikke været seg og vi satte klokka til vekking på 0200 for å få litt hvile og starte tidlig neste dag. Var ute på et nødvendig ærend rett før midnatt og fikk se en uforglemmelig solnedgang i nordvest. Vinden var fortsatt hard men tåka lå langt nede, muligens på 16-1800 meter. Dag 7. 01 Juli. Jervasstind – Styggedalen – Keisarpasset – Turtagrø 16 km – 250 høydemeter Klokka 02 var det like gale. Vind og fuktig, tett tåke. 3 timer etter var tåka letta og vinden spaknet. I 6-7 kuldegrader fikk vi i oss den siste frokostpakka, begynte å pakke ned og klargjøre oss for de siste 2000 meterene over Styggedalstindene, Centraltinden og Storen. Men før teltet var nede blåste det opp igjen og tåka steg mer og mer opp mot oss på 2350 meter. Snart var det like gale som dagen før. En telefon til yr.no bekreftet vår mistanke om retur fra Jervasstinden. Meldingene gikk ut på forverring til regn på ettermiddagen. Lite lystne var vi på å bli sittende eksponert på ryggen i drittvær i flere dager, selv om den så fristende ut i spredte solglimt. Otto og Ole hadde gått over ryggen året før under ypperlige forhold i august og hadde en god aning om hva som var i vente i forhold til teltplasser med mer. Så dermed var det bare å ta den tunge veg ned att. På med sele og tau for å gå ned snøeggen igjen. Spora ver nesten utviska fra i går. Deretter krysse ned i Styggedalen. Store stup her og det var vel et av dem som kostet livet til to tsjekkere her for noen år siden. Keisarpasset og Helgedalen ble trådd ned mens vi hele tiden hadde blikket opp mot Styggedalsryggen som kom og gikk i tåka. Hadde vi vært for feige ?? Ankomsten til Turtagrø var vel ikke helt som ønsket, men duverden for en følelse å hive av seg tunge sekker og skitne klær etter ei uke over de høyeste fjelde. Epiolog: Over de høy fjelde. 7 dager – 144 km – 6100 høydemeter. Ja så gikk ikke min bror Otto – G’s drømm i oppfyllelse. Så nær, så nær. Kun 2000 meter bort til siste topp på lista. Men en fin tur ble det likevel. Flere flotte dager i Jotunheimen og et team som fungerte utmerket sammen. Noen nye topper og flere gamle for oss alle. Men turen blir nok ikke tatt om igjen av oss. Vi har sjekket en del og ikke funnet at den er gjort før, som vi vet. Men utfordringen ligger der til alle fjellfolk. Når vi med en snittalder på 50 år kunne ta 97% av turen uten noen fysiske problemer burde det være mange fjellfolk som kunne ha prøvd seg, dersom de har guts til å gjennomføre den. Så kan man si at vi burde ha stått på å ta den siste biten også. Men med tanke på at det var 3 kjerringer, 12 unger og 4 bikkjer som ventet hjemme var det vel best vi avsluttet i tide. Da vi ankom Turtagrø var all føring på Storen utsatt for de neste dagene på grunn av forholdene, så det var flere enn oss som reserverte seg. Men en dag står vi nok på Jervvasstind igjen og tar resten.

Siste lyd fra hovedscena kommer før 01:00 både fredag og lørdag. Deretter forflytter saker og ting seg innunder lavvoduker og inn på Fondsbu... Så jeg tror nok det skal bli råd med noen timer på øyet Men det må vel sies at det kanskje ikke er den beste helga å besøke Eidsbugarden på, dersom målet utelukkende er søvn

Jag tror som en del andra att du bör börja med att minska säckens vikt; om det nu inte är fotoutrstning o.d. som drar iväg med den. För en kortare fjälltur, 10 dar eller så, brukar jag räkna med 9 kg basvikt (inklusive bränsle) och 7 kg mat. (jag är alltså inte inne på UL-linjen, som innebär en bas på kanske 5 kg). I praktiken blir det nog sådär 15.5 kg totalt. På en längre tur finge jag nog öka matportionerna; vidare skulle jag behöva en kraftigare säck. För tre veckor: 21*0.8 kg mat = 16 kg (men jag vet om att en del vill ha så mycket som 0-9 till 1 kg). Mer bränsle, säg 0.5-1 kg mer, samt tyngre ryggsäck, säg, pessimistiskt 4 kg, så har vi en bas på 12 kg. Totalt 28 kg! För mig är det dock alldeles för mycket, eftersom jag haft problem med knäna emellanåt och med ena hälsenans fäste (jag är inte så ung heller, snart 64 år). I Alperna och Pyreneerna, där jag vandrat mycket, tär också packnignens vikt och skrymme av stor betydelse för säkerheten. Kan ju vara värt att nämna att knäbesvär inte uppstår lika plötsligt som de ger sig tillkänna, så jag tycker alla vandrare bör fundera över packningens betydelse för förslitningsskador. Benmusklerna får nog tillräckligt genom regelbunden cykling och gångturer med packning, kanske en eller två ggr i veckan. För ryggen och skuldrorna krävs nog specialträning, med redskap och vikter eller armhävningar.

Nederst på dette bildet sees den nevnte kryssinga av breen mot Nordre. Bildet er tatt i august 06. Brepassasjen er mindre enn 100m lang og nesten flat, så vi gikk uten stegjern. Hold litt til høyre, så unngår du trinnet ned mot breen på venstre side. Er ikke sikker på om du kan gå hele ryggen "tørrskodd", men til den første av de to toppene som ligger veldig tett inntil hverandre trenger du i hvertfall ikke å gå bre.

Det ser slik ut. Hentet fra isbjorn.no Isbjørn soveposer er 100% norskprodusert. Vi har flere års erfaring med produksjon av soveposer for ekstreme forhold. Våre poser er testet av Sintef Unimed. Vi fikk gjennom denne testen dokumentert gjennomsnittlig komfortemperatur for våre meste ekstreme poser. I tillegg til våre serieproduserte soveposer er en stor del av vår produksjon sydd etter kundenes egne mål. ISBJØRN AS Søbstadveien 23 7080 Heimdal Telefon: 72 59 01 60 Fax 72 59 11 25 E-post: [email protected] Hilsen Mads

Heisann. Jeg skal kjøpe bindinger og ski for fjellkjøring og kanskje litt i bakke i ny og ne (bortover og nedover, m.a.o.). Har bestemt meg for Fischer E109 ski, og har Crispy Sypolen lærstøvler. Jeg lurer nå på hvilken binding jeg bør velge. Vurderer Riva 3 og Voile 3 Pin Hardwire Telemark Binding. http://www.voile-usa.com/Merchant2/merchant.mvc?Screen=PROD&Product_Code=608-21&Category_Code=Off-Piste&Product_Count= Hadde egentlig bestemt meg for sistnevnte (den fåes også med utløsersystem), men har sett at Riva 3 er vesentlig rimeligere. Hovedsaklig skal utstyret brukest til vanlige fjellturer, som Hadangervidda i påsken, men ønsker også muligheten for å bruke bindingene med plaststøvler i bakke. Ser for meg at det kommer til å bli en del bakkekjøring. Passer tre-pins med plaststøvler? Hadde satt stor pris på kommentarer/anbefalinger angående bindingene (og ski/sko-kombinasjonen...). Takk for alle svar!

Vi var 4 stykker på Elbrus 21. juni 2008 Turen organiserte vi sjølve og bortimot alt gjekk som planlagt Problema vi fekk var: 1) SPRÅKPROBLEM , nesten ingen kunne engelsk i dalen 2) Skaffe "drivstoff" til brennarane våre, vi brukte mange timar og til slutt enda vi opp med å få disel frå ein lokal bussrutestasjon/verkstad. Disel fungerte ok også i høgden men brukte lang tid på å forvarme brennarane. Til dei som reiser kan det vera lurt å få avklart/avtalt med representant i område slik at ein har kontroll på drivstoff Hans

Jeg og kona hadde vår første tur i Brungmarka selv for ikke så lenge siden. Tok litt tidlig fri fra jobben og sykla fra Trondheim til Brøttem (tok ca 2 timer). Etter å ha passert brua over Trongsundet gikk vi bratt oppover skogsveien. Tok med syklene oppover i håp om at det skulle gå an å sykle videre innover marka, men stien var ikke dugandes til dét. Neste gang skal vi fortsette innover marka på sykkel, men da holde oss til skogsveiene som slynger seg innover. Vi satte opp teltet ved Turtjønna rett før Storavatnet, var vel fremme der klokka 21 ca. Med nyinnkjøpte fiskestanger var jeg rimelig spent på fiskelykken. Jeg har aldri fisket i ferskvann før og har jo hørt om folk som må på mange turer før de får sin første fangst. Etter én times fiske hadde jeg fire fine stekeørreter Tusle rundt Storavatnet dagen etterpå før vi dro hjem igjen. Vi skal tilbake Og her er link til et panorama bilde av Brungmarka: http://folk.ntnu.no/trondaun/Brungmarka%20annotated.jpg Trond Erik

Det er 33 km fra Bodø til Saltstraumen, så kan du selv regne ut hvor lang tid du bruker. Svingete vei, men grei å sykle. Straumtabell her http://www.bodoe.com/?c=21&PR=37_165_1&sp=NO