Søk i nettsamfunnet

Vet ikke hvor mye Fimax har kuttet, men jeg har også valgt 2 sett med kortfeller til både meg selv og fruen (+ Montana langfeller i 50 mm bredde). 45 mm kortfellene er i original 70 cm hos oss begge, mens 35 millimeterne er kuttet henholdsvis ca 17-18 cm på mine Nansen, og ca 23-24 cm på fruens Rago. De tilpassede fellene er de som blir suverent mest brukt, og etter et par år er de såpass slitt at glien føles som "tilstrekkelig". I helt flate partier synes jeg også det går helt fint å gå uten feller og festesmurning (har ok langrennstekinkk samt at skiene er rubbet med grovt sandpapir i festesonen) Var et godt poeng noen nevnte her at fellene må impregneres, anbefales!

Stien til Langavaten er lagt om Låterviksvannet, og er nå nærmere 7-8 timer enn 6 (som til Blåfjellenden.) Den gamle stien om Hoganvatenet er fremdeles mulig å bruke. Den nye stien fra Flørli mot Langavaten går mot Kjerrag, og treffer stien mellom Kjerrag og Langavaten. Denne er også lagt litt om. (Angående tid opp trappene, så fortalte en av de som jobbet på Flørli i 1950 årene, at "rekorden" opp trappen var 23 minuter, uten sekk. De gikk da trappen daglig...)

Etter mye driftstrøbbel med Optimus har jeg nå kjøpt Kovea Booster +. Handlet på messa i Vikingskipet, fra importøren. Messepris 1390,- Optimusproblemene har vært beskrevet av mange, selv om ikke alle opplever dem likt. For meg var det verst at koblingene ikke tettet i kulda. Jeg ønsker ikke å dra i gang en ny tråd om dette her, etter som det meste er sagt før. For ordens skyld: All erfaring, både gammel og ny, er med miljøbensin. Satte opp begge apparatene i kjelleren, romtemperatur ved teststart ca 10 grader, ved avslutning ca 15. Optimusen ble testet sist, så man kan si at den hadde marginalt bedre forhold. Jeg brukte den største Trangia kjelen, og kokte opp 0,75 liter vann 4 ganger med hvert apparat. Målte med digitalt termometer og tok tida fra tempen passerte 20 grader til opnådde 90 grader. Flammen ble redusert til minimum under vannskift, og kjelen kjølt ned. Jeg hadde i utgangspunktet likt volum bensin (300g) på begge flaskene. Dette skulle gi lik mengde drivgass, men etter som det er forskjellig stempeldiameter i pumpene vil ikke et gitt antall pump gi likt trykk i begge. Jeg har ikke mulighet for å måle trykk. Pumpet nesten dobbelt så mye med Optimusen, men pumpet begge så mye at det virket som det ikke ga ekstra effekt å pumpe mer. Jeg veide bensinforbruket. Koketid Totaltid for 4 oppkok på til sammen tre liter vann ble for Koveaen 9' 24'', for Optimusen 19' 23''. Riktig, ni versus nitten minutter. Sagt på en annen måte: Kovea: 3'8'' min/liter, Optimus 6'28''/liter. Brenselforbruk Kovea total: 63 gram, eller 21 g/liter. Optimus total: 70 g eller 23,33 g/liter. Brenselforbruk pr. tidsenhet Kovea: 6,7 g/min, Optimus 3,6 g/min. Lydtrykk Uten kjele og med full effekt, av praktiske årsaker målt med 70 cm avstand - Kovea: 83 dB, Optimus: 75 dB. Diskusjon Kovea skiller seg umiddelbart fra Optimus ved at det ikke finnes hurtigkobling, men skrukobling. Denne lekker også en dråpe bensin dersom man skrur fra med trykk på flaska, men den får ikke låst seg i åpen stilling og den er dønn tett i bruk. Ikke testet i felt, derfor heller ikke i kulde enda, så jeg vil ikke mene noe om brukervennlighet eller sikkerhet i praktisk bruk. Apparatet virker solid, og mer stabilt enn Optimus. Det er lett å sette sammen og håndtere. Fordeleren (det lille lokket med tre "klør" på toppen) ramler ikke av slik det gjør på Optimus. Veken er mye bedre, og det er lett å kontrollere forvarmingen. Pumpa virker solid, og det er lett å kjenne når trykket bygges opp. Stempelet virker mer holdbart enn læret til Optimus. Det har vært snakket om støy her på forumet. Jeg syntes jo at selv Optimusen forstyrret morgenkaffen, men Kovea støyer noe grønnforj.....!!! fra 75 til 83 dB er ikke så mye i numerisk verdi, men en økning på 10 dB regnes som en dobling i opplevd lydtrykk. Tro meg - det høres. Jeg har tenkt å ringe importøren og spørre om dette er den siste, "stille" utgaven, og hvis det ikke er det, har vi en forhandlingsoppgave foran oss. Man har som regel sitt å stelle med mens vannet koker, derfor er brenselforbruk like viktig for meg som koketid. Kovea brukte nesten dobbelt så mye pr minutt som Optimus, noe som gjør at man må bære nesten like mye fuel. Den enorme effekten er altså ikke bare et resultat av forvarmingsprinsippet slik leverandøren hevder. Forvarmingen gjør nok noe med antennelighet og sånn, men den reduserer også viskositeten sånn at det kommer ut mer gjennom en gitt åpning. Jeg er ikke realist og dette er litt utenfor mitt kompetanseområde, men du får ikke ut mer energi enn det du bærer med deg på bensinflaska! Jeg gleder meg til neste ukes tur til Femundsmarka. Kunne tenkt meg en tilbakemelding om noen syntes dette var nyttig, kommer i så fall tilbake med en feltrapport. Mvh Stein PS: ser av forhåndsvisningen at funksjonen for fet skrift har rotet seg til, men pytt, pytt.

De nye PT Apex lyktene har 130 lumens. F.eks. http://www.sport8.no/butikk/index.php?act=viewProd&productId=430 Silva Alpha har ca 550 lumens eller noe slikt - og til den prisen den har (ca 4400,-) kan man finne mange andre lykter med bedre lys til en billigere penge. F.eks. Light&Motion SECA700 (700 lumens til 4250,-) eller Mila Zenith (1000 !! Lumens til 3900,-) Alle disse er hode/sykkel/hjelm lykter. F.eks. her: http://www.sport8.no/butikk/index.php?act=viewCat&catId=23

Kan anbefale serien om bestigninger av Mt. Everest på Discovery torsdager kl 23. En erfaren everestbestiger leder en gruppe sprekinger av forskjellig slag mot toppen. Det er interessant å få bekreftet at ALT må stemme for å komme opp. Denne serien slår bena unna kommentarer som "hvem som helst kan betale seg opp på everest". Det kan de ikke.

Nok en vond ankel hos meg! Var litt for overivrig på vei ned fra Midtre Ringstind i mai. I det bratteste partiet var snøen steinhard og jeg kom på glid. Staven var ikke god nok som brems og jeg suste ukontrollert nedover flanken. Svevde utfor en fire meter høy hammer, og fôr inn i noen steiner som spratt unna med full kraft fra høyrefoten. Venstre staven mistet jeg og fant aldri igjen. Heldigvis, i det jeg trodde jeg skulle dø fikk jeg klort meg fast før en høyere hammer stod for tur. Bare flaks at jeg ikke smalt hodet i steinene. Resultatet ble en svært, svært hoven ankel på høyrefoten!! Klarte likevel å karre meg til bilen og attpå til kjøre fra Turtagrø til Asker. Angrer på at jeg ikke iset ankelen ned med en gang, og at jeg ikke hadde med elastisk bind. Ankelen er nå, fire måneder senere fortsatt hoven og smerten har kjentes på de fleste turer i sommer. Men ivrig som jeg er har jeg bitt tenna sammen, så det har ikke stoppet turplanene. Turrapport: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/dramatisk-tur-til-ringstinder.html

Takk for en flott turrapport fra et for meg ukjent områte, Kaare_7 Spesiell bilde 05 'Vardhusheiå fra Ospeskardet' er flott.

Hei, De fleste amerikanske telt er kuppelutgaver med relativt små fortelt. Har selv telt fra både mountain hardware (trango 2) og north face roadrunner 22 eller var det 23. Jeg er svært fornøyd med disse teltene. Litt tunge pga kryssende stenger men de står støtt og er lett å flytte om du skulle ligge på en stein eller to. Sekken blir stor sett liggende utenfor teltet. mvh tore

Det er ikkje det som var poenget. I ditt fyrste innlegg slakta du rapporten på grunnlag av at Himalaya veks på grunn av kontinentalplater som krasjer, noko rapporten også omtaler. Ergo slakta på feil grunnlag. Skal ikkje uttale meg om teorien er dårleg eller ikkje da mine geologikunnskaper er mildt sagt tynne. Men sjølv om teorien har vært lansert tidlegare som enkelte her seier så kan rapporten likevel være nybrottsarbeid da den bekrefter ein tidlegare teori. Om rapporten stemmer vil Gunnbjørnfjeld og andre fjell som har feil høgde i forhold til beliggenhet få hard medfart dei komande millioner år. Og til kritikken mot alt det rare dei forsker på: http://www.dagbladet.no/2009/03/05/magasinet/vitenskap/helse/forskning/5150666/

Ja, jeg vet at dette er en tur som er tatt for en stund siden. Likevel skal det litt til for at turer går ut på dato. Dette er kanskje den turen som gjorde sitt til at jeg fikk øynene opp for Jotunheimen og tinderangling. En perfekt dag turmessig og værmessig og inntrykkene kom på løpende bånd. Jeg husker dessverre ikke alle detaljer fra denne turen, men skal prøve å gjenskape dem så godt jeg klarer. Dagen før dagen tok jeg og pappa ferja fra Gjendesheim til Memurubu. De siste dagene hadde vi fulgt nøye med på værmeldingen og endelig så det ut til å bli en virkelig knalldag for fjelltur. Vi hadde varmet opp med en fjelltur på Skorve ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12433 ) noen dager før og ville nå forsøke oss på det fjellområdet alle prater om, nemlig Jotunheimen. Begge visste at Jotunheimen var stort, uendelig mange tinder å velge mellom, det ble ikke lett å velge. Jeg leitet litt på internett og fant noe som den gang het www.etojm.com. Her fant jeg tilfeldigvis en turrapport fra Memurutindane. Memurutindane hadde jeg hørt om, og i følge kartet lå dette fjellområdet omtrent i hjertet av Jotunheimen. Etter å ha fått nyttig info om toppene lagde vi oss en rute som gikk rundt hele Austre Memurubrean. Tilbake til Memurubu… Sekkene vi hadde pakket var grisetunge! Jeg er sikker på at min sekk veide mellom 20-30 kg, og det var mye for en 14 år gammel gutt. Etter langt om lenge hadde vi gått 7 km opp Memurudalen, her slo vi leir og la oss ned i soveposen, spente på hva neste dag ville bringe. Vi stod opp til nærmest skyfri himmel, en perfekt dag i fjellet! De kneisende Gjendealpene voktet i sør og nordover skuet vi opp mot Memurutindane, dagens mål! Etter frokost trasket vi oppover langs Muru i et terreng som gikk over fra å være frodig til goldt og steinete. Vi hadde gått til innkjøp av isøkser i Fagernes, og jeg følte meg ganske tøff med et slikt redskap dinglende bak på sekken. Kryssingen av øvre del av Muru gikk greit, og isøksene var fine å bruke til støtte. Nå ventet en bratt bakke opp til Memurutind V-6, og undervegs støttet vi på noen flotte reinsdyr som koste seg på breen. Pappa hadde funnet en liste over 2000-metertopper på internett et sted, husker ikke hvor, men der stod det stort sett topper over 30 primærfaktor. Den gang konsentrerte vi oss om 30pf topper, nå i dag gjelder 10pf også. Å stå på toppen av Memurutind V-6 var stort for oss begge. Utsikten var fantastisk mot utallige topper som jeg nå vet navnet på alle! Jeg var rastløs og ville fortsette med en gang mot V-5, her sprang jeg langs med snøkanten og plutselig ramlet jeg og skled med hodet forover mot steinene!! Heldigvis klarte jeg å rotere rundt med en rar manøver. Det satt en liten støkk i hjertet, men vi gikk ufortrødent videre. Bakken opp mot Memurutind V-5 så rimelig bratt ut. Pappa var skeptisk, men jeg var ivrig og ville forøke. Etter hvert ble det så luftig at pappa nektet oss begge å fortsette, vi rundet toppen over breen (som vi da ikke visste hadde skjulte sprekker!) og opp til skaret mellom Memurutind V-5 og sekundærtoppen Nord for Memurutind V-5 (som jeg ikke visste var en topp!). Deretter fulgte vi ryggen helt bort til Memurutind V-3. Litt før V-3 måtte vi over en egg jeg husker var litt luftig. Videre mot V-2 var det så bratt at vi måtte trekke ned i vestura for å runde hammeren. Ura var nokså løs, men vi kom oss helskinnet videre og opp på V-2. Herfra så hammeren bratt ut, men overkommelig hvis vi hadde gått motsatt vei. Da vi ankom Memurutind V-1 tok vi en lengre pause. Utsikten var nok en gang ubeskrivelig flott. Fjell jeg la spesielt merke til var Bukkehøe, Store Hellstugutind og Semeltind. Tenk om jeg kommer dit en dag!? Etter å ha passert V-0 begynte det å li mot kveld, og den fantastiske ettermiddagssola skapte et flott oransje lys som breiet seg ut over toppene. Til slutt stod vi oppe på Store Memurutind Vesttoppen hvor topplatået var en stor og flatt steinblokk. Herfra kunne vi se tilbake på alle toppene vi hadde vært på denne dagen. Ut til Store Memurutinden Østtoppen husket jeg at det var litt vel luftig å følge toppryggen hele veien så vi trakk til tider ned i sørsiden der det var mindre eksponert. Selvsagt glemte vi å ta med Midttoppen som jeg ikke visste om (var der senere: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15829 ). Store Memurutinden Østtoppen, 2367 meter over havet, Norges 8. høyeste fjell, dette ble en opplevelse for livet. Det fantes ikke en sky på himmelen, og vi kunne skue utover det store hav av topper i alle kanter, og langt der i vest lå Hurrungane som et Soria Moria slott. Klokken var så mye at vi droppet Austre Memurutind, vi kløyv greit ned til Memuruskaret og fulgte brekanten rundt Austre Memurubre før vi vandret ned Memurudalen til teltet. Etter 15 timer, 10 2000-metringer og mange opplevelser rikere smakte det godt med en Real Turmat før vi sovnet om i påsan. Neste dag besteg vi Surtningssue, også i fint vær før vi tok ferja tilbake til Gjendesheim. Før vi dro hjem til Asker plukket vi med Uranostind og forsøkte oss på Falketind. En uforglemmelig tursommer!

I ettertid oppleves denne turen som en orgie i visuelle inntrykk. Fantastisk natur og vekslende vær bidro til det. Målet med turen var å se Sårgåjavrre i sommerdrakt, og også hvis jeg rakk det juvet i Hellemobotn. Det forligger ferdigstilte planer for å demme ned Sårgåjavrre og å lage vei fra Ritsem ved Akkajure over til Tysfjorden, http://www.nsd.se/nyheter/artikel.aspx?ArticleID=3564702 .Vi får håpe at dette ikke blir realisert, men den nye ordningen med grønne sertifikat som også begunstiger vannkraft gjør jo ikke utsiktene lysere. Jeg fikk oppleve Sårgåjavrre både i storm og stilla, og Juvet i Hellemotn i strålende sol. Jeg håper at bildene kan formidle litt av dette. Flere bilder med stedsangivelse finnes her: http://picasaweb.google.com/higesund/SkjomenHellemobotnMedPackraft# Turen nedover gikk nærmest i rett linje mot Hellemobotn. Oppover tillot jeg meg å la vær, vind og lyst bestemme ruta. Dette var den første turen min med packraft som nesten bare bestod av flatvann. Når en ser bort fra dagsturer, ble ca 40 % av distansen tilbakelagt gående og 60 % padlende. Padlingen på flatt vann ble aldri kjedelig, slik som jeg hadde fryktet. Det ble slik at jeg gledet meg til padleetappene. Da kunne jeg sette meg godt til rette, slappe av og padle i et rolig tempo, og kanskje slenge ut en sluk for å dorge. På Sårgajavrre kom jeg i en tilnærmet sakral stemning mens jeg i solnedgangen lydløst gled fram på en blikkstille vann mellom øyene. På returen hadde jeg stiv kuling ”aktenom tvers” over dette vannet, og hadde full hyre med å kontrollere båten og holde på åra. Skikkelig motvind hadde jeg bare over Svartijavrre, og her hadde det garantert vært mye mindre energikrevende å gå. Men noe må man jo ofre for at loggen skal se finest mulig ut. Dessuten var det jo først og fremst padletur jeg var på! Harald

http://www.tinnbillag.no/ Møsvatn holdeplass - Rjukan Rutebilstasjon Fredag 09:10 - 09:35 Søndag 10:45 - 11:10 Rjukan Rbst - Oslo Bussterminal Fredag 11:25 - 15:05 Søndag 11:25 - 15:05

Ser dette er en gammel tråd, men muligens fortsatt aktuell? Bergans har en modell som heter Myrull (produktnr. 1910), den finnes i både herre og dame modell, og inneholder 75% Virign Wool/25% Polyester. De har også en modell som heter Mogop (Produktnr. 1915) som inneholder 43% Bomull/41% Ull/16% Nylon Birk (1942) med 35%Polyester, 28%Wool, 23%Acrylic, 11% Polyamide, 3% Polyurethane og Kinn (5822) med 35%Polyester, 28%Wool, 23%Acrylic, 11% Polyamide, 3% Polyurethane (fra Bergans.no)

Nåja... Vil da så absolutt mene at akkurat det der er personlig! Har kjørt telemark ei stund før jeg gikk over til alpint. Jeg bytta fordi det å gå ned i knestående i hver sving ikke var like morsomt som det å dra på der det er litt ekstra bratt og vanskelig. For min del byttet jeg nettopp fordi nedturen var det viktigeste. Tele kjører jeg nå stort sett bare når jeg skal gå litt slakere og det er turen som er poenget, altså når jeg bare skal "kosekjøre" og ikke kjøre på "ordentlig". Og for andre vil det være annerledes... Det er ei personlig greie. Men om man kommer seg opp med telemarksbindinger eller randobindinger spiller pent liten rolle. Velg etter hvordan du vil komme deg ned. På oppturen blir forskjellen virkelig lik null hvis man sammenligner ei telebinding med friksjonsfri gåfunksjon (Black Diamond 01, G3 Targa Ascent). Jeg har hørt at folk som er vant til å gå opp med Rottefella R8 og så går over til telebinding med gåfunksjon sier at belastningen blir annerledes på veien opp. Det tar mer helt øverst på framsiden av låret. Dette er nå likevel noe man fort blir vant til og gevinsten i at fjærene ikke jobber deg i mot er stor =)

Har ikke fått svar fra Rottefella enda, men ta en titt på katalogen jeg har lenket til nedenfor, nederst på side 1 ser du supertelemark bindingen - art, 2 560 30, kanskje de nye supertelemarkbindingene ikke har "festeører", men bruker wiren ovenfor i front av bindingen? øverst på side 4 så er det 3 like wire`e, men forskjellige størrelser - artikkelnummer 0 810 23, 0 810 24, 0 810 25 uten beskrivelse på hvilken type binding de passer til. videre så kan du nederst på side 7 se skrumontasje for supertelemark m/wire og chiliplate... For meg kan det nesten virke som at dette blir den rette kombinasonen? http://www.rottefella.no/dynamisk/ftp/dokumenter/Kataloger/0910/NTN%20norsk-eng.pdf

Store Ringstind går man stort sett på ski usikret dersom det er kommet nok snø gjennom vinteren. Snakker da om tidsrommet mars til 17. mai. En fin tur fra Ringsdalen! Jeg gikk der i mai, var en fin tur bortsett fra en nær-døden-ulykke http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/dramatisk-tur-til-ringstinder.html

Det der er en kongetur! Godt dere fikk utsikt fra denne gromtoppen, der føler man seg virkelig "på taket". Supert at du legger ut turrapport, det er moro å lese om nye brukeres opplevelser i fjellet!!! Var forøvrig på Skardstind i pinsen, glemmer ikke den turen så lett nei. http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/solfylt-pinsefeiring-til-skardstinden.html

Nei! En bomullsanorakk trenger ikke være stor, like lite som en goretexjakke trenger være tettsittende eller vid. Om man velger en tettsittende eller vid modell er avhengig av bruksområdet. Tettsittende modeller egner seg bedre til høyintensitetaktivitet, fordi svetten transporteres mer effektivt ut rett gjennom stoffet. Vide modeller kan brukes over store varmeplagg som dun- og fleecejakker. De har ofte vide armer, som også kan brukes til effektiv lufting gjennom det såkaldte skorsteinsprinsippet. Vide modeller har ofte ekstra god beskyttelse (stoff, hette mm), mange lommer osv, som også er lurt hvis en drar på mer krevende turer. To modeller kan illustrere dette: http://klattermusen.se/produkt.php?lang=EN&curr=EUR&id=23&modell=Herr&produktGrupp=Ekologisk%20bomull&produktKategori=Jacka http://klattermusen.se/produkt.php?lang=EN&curr=EUR&id=81&modell=Herr&produktGrupp=Ekologisk%20bomull&produktKategori=Jacka Endride er en typisk tettsittende jakke. Jeg har den i str. M. Hadde jeg kjøpt Rimfaxe ville jeg valgt str L.

Artig sak dette, og et must for kommunetoppsamlerne. Bilde 01.jpg var ekstremt stemningsfullt.

Sen ankomst, sen start. Etter dagens tur over Storgrovtind mm (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9456) kom Robert og Morten ned fra Lom, mens jeg kom opp Sjoadalen og svingte omtrent samtidig med dem inn på parkeringa foran butikken på Randsverk. Robert kastet over sin bagasje i bilen, mens jeg tok en prat m/ Morten som skulle videre hemmat til Valdres. Trivelig det , vi hadde jo ikke treftes siden Torfinnstindene for over et å sia! Deretter kjørte jeg og Robert til parkgrensa, og syklet i halvmørket under en lav halvmåne inn til et mørklagt Glitterheim. Selv om Robert hogg tenna i styret og tråkket som om vi ikke hadde betalt bompenger , ankom vi ikke der før kl. 00:30. Været så klart og pent ut, og vi lette så stille vi kunne opp et par ledige senger i stappmørket. Neste morra tok vi frokosten på Glitterheim, og var ikke turklare før kl. 09:00. Idet vi gikk av tunet kl. 09:05 sopte skodda ned i Veodalen vestafor oss, Veotindene forsvant, det trakk opp fra vest og det begynte så smått å regne. Vi krysset Veo på brua, og satte så kursen motvinds opp mot Stygghøe/1883 . Vi aktet å gå den lange toppryggen på denne for å begynne på dagens runde, som var tenkt å inneholde følgende topper, og i nevnte rekkefølge: Veotind N-2/2115, Veotind N-1/2120, Stygghøbreatind Nordre/2168, Veotind Store/2240, Veotind Søre/2267, Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232. I alt 7 stk. 2k altså. Vi turet så vestover og nådde opp på Stygghøeryggen, hvor alt forsvant i tjukk skodde. Men lite visste vi da hvor ille det skulle bli etterhvert... Bløtt ja! Vinden øker på nå, og borte v/ høyde 1810 velger vi å ta en matbit i ly av denne. Her betrakter vi gjennom drivende skoddeflak det enorme deltaliknende grusgrå elvefaret til Veo nede i dalbunnen under oss. Det er kaldt å sitte stille, så vi blir enige om å ta på litt mer klær her, idet vi antar at dette vil bare bli verre jo lenger vi drøyer det. Vi river av ytterklærne, og står hutrende i det nå drivende regnyret og trekker på langt undertøy . Og takk for det - for dette hadde blitt en prøvelse om vi skulle gjort det senere! Vi starer så videre og når første stigningen som herfra skal ta oss opp på Veotind N-2/2115. Vinden drar på enda mer nå, og regnet tetner stadig til, i likhet med tåka. Men vi trøster oss med at værmeldinga lovte oppletting fra høgstdags, og finvær utpå ettermiddagen. Vi når her nordkanten av Stygghøbrean, men velger likevel å gå opp ura langs ryggen, fordi snøen er bløt og meget tung å gå i. Vel oppe første bratta finner vi et artig kritthvitt marmorleie i fjellet, omgitt av både grått og rødt berg, og stener i både rosa og mørkegrønt ligger spekket bortetter ura. Variabel geologi oppå der gitt! Tenkte derfor jeg skulle agere litt vis her , og repetere foredraget jeg ga til Robert: De rosa stenene er bergarten Thulitt (se bilde), som faktisk er Norges nasjonalsten (joa, vi har det óg)! For navnet Thule er det eldste navnet overhodet kjent for fastlands-Norge. Navnet er eldgammelt og forklares på Wikipedia slik: ----------------- "Thule er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 33 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dager nord for Storbritannia, og der var islagte hav og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn, i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden. Vergil brukte (i hans Georgica) Thule for å angi bosettingens slutt, altså hvor langt keiserens makt strakte seg; et Ultima Thule (eller l'Estrema Thule) som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikerne mener dette var vestkysten av Norge, andre heller mer til at dette var Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa. I Procopius, var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis de skandinaviske Vest-gøterne og samer." ----------------- Så da så! Og fortsatt er vi utenfor EU! (men har likevel mer EU-reglement enn de fleste... En trøst imot avsondringen her vi bor, sånn "bortenfor verdens grenser" kanskje? Eller gjaldt den frasen bare vestkysten? Eller (hehe) bare Sunnmøre..? ) Merk også formuleringen "vått klima" - You bet! Ok, jeg er verdensmester i å prate meg bort, så derfor tilbake til turen (eh, hvor var jeg ...jo): Vel oppe flater ryggen ut et lite stykke, men vi sanser at det heller utover til høyre, og dreier derfor mer venstre og vestlig. Videre aner vi en vág formørkning i tåkehavet foran oss, og antar et dette påviser stigningen imot selve toppen. Det stemmer. Snart smalner ryggen markert av, og brått gror noen hammerliknende blokker ut av gråa. Bak den første drar en glatt svaside ut til høyre, men vi klyver over toppryggen på denne, og møter der en 4 m høg våt og glatt hammerfront. Den ser uinntakelig ut, så vi enes om å omgå den på venstre side (sørøst). Robert står og myser etter en nedgang, da brått ei voldsom vindkule treffer ham, og nær slår ham ut av balanse. "Pflokk!" sier det, jakkehetta vrenges av hue, og så fyker capsen hans avgårde som ei leirdue (den lyse gromcapsen m/" hjelmknappen" på, dere vet), bokstavelig talt nord og ned ut over Veobrean... Bye! Robert banner og stirrer langt etter tapsposjektet , før vi finner en grei veg nedunder hammeren i 25 meter, før vi tar opp ei bratt renne mot eggen igjen, over et 2'er punkt og når egga 30 m nord for varden. Her blåser og styrtregner det som et lite helvete. Jeg går med tynne hansker, og det høljerenner av dem når jeg knytter hendene og presser ut vatnet. Jeg åpner hendene igjen, venter 10 sekunder, og igjen høljerenner det når jeg knytter hendene. Vannet gyver vannrett i 20 s/m, i fete sammenhengende flak, og spruter som spylt opp igjen fra ura. Det brøler og trommer på hetta så det gjør rent vondt i øra, og tåka fyker som en rakettrøyk over egga. Jeg har vel aldri sett makan til regnvær i høgfjellet, og det skulle vare i 10 timer! Jøss, folk jo..! Varden på Veotind N-2/2115 får sitt obligatoriske klapp på skulderen før vi på direkten turer videre mot Veotind N-1/2120, som kun ligger 280 m unna i luftlinje. Først ned noen meter på uryddig og halvt storstenet egg, før vi greit klyver skarpkanten direkte opp på neste topplatå, og rusler bort til varden på N-2. Selve platået er småstenet og tett bevokst m/ svartlav, nesten som et gulv å regne. Men dette er heller intet blivende sted, så vi ruser bare ned til laveste punktet retning Veotind Store/2240, og tar der en kikk på kartet for å vurdere brekryssingen opp til bandet mellom denne og Stygghøbreatind Nordre/2168. Men idet vi skal til å slippe oss ned på Styggehøbrean østunder Store/2240, ser jeg brått en grønnkledt skikkelse som kommer ned fra en kul på egga i retning Store. "Jøss, folk jo! Andre her nå - i dette været!?", sier jeg til Robert, som høyst overrasket nå også oppdager vedkommende. Vi møtes på egga, og vi er vel like overrasket over hverandre. Den yngre karen forteller at han kommer helt fra nede ved Surtningsue i dag, og at han akkurat nå har klatret usikret ned nordveggen på Store Veotind/2240. "Hva?! ", utbryter vi lettere sjokkerte. Og han har også gått ned fra Surtningsue Sørtoppen/2302 til Midtre/2251, også det et kamikaze-stunt uten sikring - og han har gått mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232, begge veger, og skulle etterpå videre til... Ja, det hele hørtes bare rått ut! Så mistanken min kom fort, og jeg spør ham derfor "Du heter ikke Øyvind, vel?" Hvorpå typen stirrer lettere overrumplet på meg og svarer "Eh - jo!" For det måtte jo bare være Mayhassen vi hadde foran oss. Ikke mange andre gjør slikt som dette. Siden jeg ikke hadde videre ambisjoner om å framstå som synsk, så hilser vi og presenterer oss. Artig å treffes også, etter ymse samkvem på FF ! Men det er kaldt, vått, og vi (særlig Mayhassen) har ikke all verdens av tid, så vi tar raskt farvel. Men før det forklarer vi ham at det finnes en annen og enklere vei tilbake til Store enn oppatt stupveggen (han har sekken sin oppå der), nemlig over breen. Da skrukker han på nesen, men vi forsikrer ham om at han bare kan følge spora våre, så kommer'n trygt over! Deretter "Hadet, hørs på FF!" og vi vandrer i hver vår retning, Mayhassen ut til nordtoppene som vi kom fra, og vi videre over breen mot Stygghøbreatind Nordre/2168. (hans opplevelse av dagen finner du her: (http://www.mineturer.net/jotunheimen/2007/august2.html). Isen er planke, og snart står vi på laveste mellom Store Veotind/2240 og Stygghøbreatind Nordre/2168. Her går isen helt opp på bandet. Vi legger att sekkene og går den slake mota til topps på sistnevnte. Det blåser så øyelokka omtrent vrenger seg, og styrtregnet klasker mot klær og bakke. Retur på draget, og tilbake ved sekkene ser vi fárene etter Øyvind som allerede har returnert langs spora våre opp breen. Så nøder vi bare på, opp den glatte og bratte ura til topps på Store Veotind/2240. Der oppe kikker vi forsiktig ut over stupkanten ned nordveggen der Mayhassen hadde gått ned. Grøss! Vertikalt og våtsvart forsvinner alt rett ned i tåkedjupet, mens vinden uler og river kald og likeglad langs fjellveggen. "Herregud - ikke vettug den gutten!" gliser vi, og rister på hodet. Deretter helomvending, og kurs ned bratta mot neste mål, som da er Veotind Søre/2267. Bittert egentlig å stå på en kongetopp som Store Veotind, uten å ta et skarve bilde! Intet er å ta bilde av, og det blir som å ta fram kameraet i et kabinett med fire dusjhoder på full trøkk. Samtidig vet jeg at det kryr av luftige, storslagne og vakre motiver i enhver retning her oppe fra. ÆÆÆÆH! Vandra vidare... Mot Veotind Søre/2267 går vi på breen over bandet, med et lavt og uryddig steinra kloss på vår høyre side. Ved laveste tar vi en stående og hutrende bufé. Min består av en klissen overmoden banan og ei smørjete bløt brødskive, der den grove leverposteien hadde tatt farge av sylteagurken, og blitt surgrønn og uappetittelig. Yack! Men jeg måtte nå pent ha det i meg, trengte litt kalorier nå. Man må jo lide litt for moroa, må vite! Deretter piler vi mot sør, og snart gråner Søre/2267 som et digert troll fram av skodda, gruv og grå, stum og steil. Oppunder toppen luter en diger firkantet hammer med godt overheng ut over bratta der vi kommer opp, og det siler og renner regnvann i fritt svev fra oven og ned i et småstenet og gruset parti under hammerfronten, der vi krysser ut mot venstre. Derfra har vi to valg. Enten til høyre og nesten vertikalt opp i østre hammersiden, eller videre fram over et kort, bratt og lettere gruslagt svaparti langs hammerrota. Robert tar førstnevnte opsjon, jeg velger svaet. Med forsiktighet går svaet greit, og jeg topper ut kun 6-7 meter sør for varden. Robert er ikke å se. Jeg kikker ned hammersiden der jeg venter ham opp, men når ikke å se langt nok ned, så jeg ser ham ikke. Jeg venter i tre minutter, så kommer duskelua (som erstattet capsen) opp samme svaet som jeg kom. Yeeii! Dagens femte i boks! Så starter en ny ørkenvandring over den laaange og slake ura mot Sørvestre Stygghøbreatind/2220. Vel, ørken og ørken, for her hylte vel dagens verste regnskyll inn. Det var å gå tvikroket og bortvendt, mens monsterregnet grisebanket på hetta, vagle og kjempe mot vindpresset over oljeglatte stener, mens kaskader av vann rikosjerte opp fra ura som var det spylt med en brannslange. Man kunne knapt ha øya oppe. Og foran oss i skoddehavet et sted, ventet dagens desiderte crux, traversen mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232... Oh oh..! Vi kjemper tappert på i styggværet, og brått dukker en sær formasjon fram av tåka. Vi har nesten nådd det firkantede toppunktet på Sørvestre Stygghøbreatind/2220 - men bare nesten. For ut dit må vi over "Sukkenes bro" , ei 20-50 cm bred og 5-6 m lang stenbro, gestaltet av noen smale langstrakte stenblokker, oppgildret på nesten ingenting. Reneste hengebrua dette, vel å merke totalt uten rekkverk. Og på hver side er det... ingenting! Bare dystre gråsvarte stup, der skodda jager som fredløse ånder langs bergflågene. Og det blåser som besatt, på tvers av brua. Så her skal man akte seg vel! Robert kryper over, mens jeg nesten på ren trass vil ta et bilde (lenge siden siste nå). Han berger seg greit, og jeg følger årvåken etter. Yes! Dagens nest siste 2k i havn, men nå gjenstår altså traversen mot Søraustre. Terrenget smalner fort av herfra, så vi lister oss pent og konsentrert videre. Brått brekker egga rett ned, og fremme i gråladden et stykke aner vi ei diger stygg hoggtann som steiler rå og svart opp videre ute langs knivseggen. "Oh oh...! Helvett! Det der ser ikke pent ut!" Vi strekker hals og myser ned langs knivbladet under oss. Her skal vi altså ned? Tilsynelatende bunnløse stup en meter til hver side, og ei søkkvåt skarpegg styrtende nær rett ned. Og stiv kuling og striregn river i harde turbulente kast tversover det hele. Mulig at uvær og dårlig sikt forverrer inntrykket i en sådan stund, men dette så rett så uggent ut. Robert rygger forsiktig ut først. Med kattmjuke tyngdeoverføringer og gjennomprøvde hånd- og fotisett, samt noen velkjente tynte og laaangbente Robert-nedtak, når han etterhvert ned på ei hylle og venter der på meg. Jeg prøver så å gjenta suksessen, og med noen muntlige føringer fra Robert, får også jeg plassert føttene rett, og når ned på samme hylla. Videre er det hakket enklere, men også litt løsere. Vi henger mye på henda ned her, så takene bare må holde. Alle grep testes før belastning, og vinden må også beregnes. Vel nede er det noen titalls meter videre til tanna vi så ovenfra isted. Denne vil vi helst ikke over, og gudskjelov finner vi en omgåelse til høyre. Der snur jeg meg og ser tilbake, og alldeles skvetter ved synet av hammeren vi kom ned ! Den ser heeelt jævlig ut, står som et blygrått ljåblad opp i tåka, med ei speilglatt stupside på sv-sida. Fatter ikke engang at vi kunne komme ned der. Skulle gjerne hatt et bilde, men jeg har ingen plass å legge sekken, og været tillater heller ikke. Den midtre tanna som vi deretter omgår på ei pittelita hylle i høyresiden, luter topptung og diger oppå den kvasse eggen, og under den ser vi tvers igjennom! Råttent fjell ja. Men videre finnes ingen omgåelse. Likner på nedstigningen i hammeren bak oss herfra. Et crux ligger nederst i det 15m høge droppet. Der skyter en tynn og overhengende stenspiss ut fra egga, ser omtrent ut som baugspissen på en slank seilbåt. Ned dit passerer vi ei fastlåst 10'er-kile. I stenspissen må man bare henge i armene fra aller ytterste spissen, og så prøve å nå ned på en smal og skrånende stennakke 2,5 m nedenunder. En glipp her er kun fatalt, med stygge stup innunder armhulene på begge sider slik man henger. Robert først igjen, mens jeg ser på med skrekkblandet fryd. Jøss da, sikker som vanlig han, og jeg gjør det på samme måten. Ned på kne, og rygge ut på spissen. Snart sitter jeg kun på et kne, og forsøker gripe baugspissen med en hånd på hver side. Så lar jeg kroppen sakte skli av spissen, og blir hengende kun i henda. Men jeg kommer liksom ikke videre ned, blir bare presset ut og dreies til siden mot sørstupet. Grunnen er at magebeltet til ryggsekken har hengt seg fast oppe på stenkanten! Ikke kommer jeg oppatt heller, fordi bena pendles innunder baugen, og ikke kommer jeg videre ned, for da dyttes jeg bare mer ut jo høgere magebeltet løftes ! Jeg må derfor henge i armene og forsøke svinge og hufse meg løs... Ikke akkurat moro på sleipt vått berg, i kulingkast og med stup under begge albuene! Jeg må treffe stenryggen også, ellers når jeg aldri ned (ihvertfall ikke før veldig langt ned)! Men takk og lov så løsner omsider beltet, og jeg drar atter en gang nytte av apefaktoren ned på halvtrygg grunn. Phui! Noen meter til, og så er det stopp. Her går vi ihvertfall ikke ned! En glatt 6-7 meters hammerfront står steil under våre føtter. Ei rapellslynge sitter under ei lita steinrøys på toppen. Vi legger ei slynge til, og jeg rappellerer ned. Ved hammerrota gaper en 10 cm tjukk og 3 m djup sprekk, så jeg vil rygge videre et par meter før jeg kobler meg ut, for å unngå at tauet faller ned og kiler seg fast nedi i sprekken et sted. Robert kaster seg så etter, og dagens crux er beseiret! Videre til Søraustre er det oppatt litt og mye enklere. Men først skremmer Robert nær vannet av seg selv (ikke regnvannet altså!) ved å tråkke på en sten som tvert sklir ut, mens han kun har et par ynkelige knipne fingergrep idet vi runder et hjørne. Kandidat Endelig når vi så dagens siste topp, Sørvestre Stygghøbreatind/2220, og klokka har blitt 19. Samtidig river også skyene av, for ved varden koster skodda i rivende fart vekk, og vi ser en stakket stund det meste av Veotindene, Blåbreahøer og Surtningsue-massivet. Men det blåser som pokker, og sikten varer ikke lenge. Men det verste regnet var omsider over. Noen kjappe bilder (på tide), og vi tråkker øst og ned breen, mot en lang og seig retur. Men først må vi oppom høyde 2142 på sørøstsiden, som vi føler oss sikre på har PF>10m. Robert la inn vatersynet sitt, og konkluderte bråkjekt med 12-13 meter. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Så sorry Mayhassen, denne gikk du glipp av ! Vel - litt bråkjekk jeg óg der kanskje, men den må ihvertfall kontrollmåles. Hva sier du, Ranglefanten, dere skal vel dit snart? Returen ble lang. Lyset gikk på Glitterheim da vi passerte på andre siden av elva på veg mot brua. På tunet sto Roger og kopte, nettopp ankommet, da vi slitne, skinnblaute og slunkne kom sjanglende rundt hushjørnet, og en særdeles våt tur var over etter 14t 10 min. Nakkeskudd i senga, og neste dag ventet topper rundt Trollsteinskvolven. Og også da var det meldt bra vær..!

http://www.ruteinfo.net/ruter-f1/t/23-190.htm

I uke 34 va æ uvanlig opptatt av værmeldingan. Fellestur med gamle kollegaer va planlagt kommende helg, og mens de andran skull gå "Trekanten"(Jøladalshytta, Trollheimshytta, Gjevilvannshytta og retur Jøldalen), mått æ bergens mæ te to daga og start fra Gjevilvatnet for å ha en bil der slik at en del kunn avslutt der. Men værmeldingan va itj my å skryt av; regn opp og regn i mente Men det va i det minste itj meldt vind i fjellet, sjøl om det va meldt sterk kuling ut på kysten. Lørdagen opprandt med vekkerklokka stilt på 03:10 og avgang 04:00 - hvorfor må bestandig senga vær så my varmar enn ellers når klokka ringe tidlig? Men makta å slit kroppen ut av senga og kom avgårde som planlagt. Og været va over all forventning; klar himmel og bare noen tåkedotta oppover i retning Oppdal. Og finværet va der enno da æ kom te parkeringa ved stistart like ved Raudøra nedafor Gjevilvasshytta. Men idyllen vart itj så læng! Æ fulgt stien mot Trollheimshytta opp dit stien krysse Gravbekken og tar retning innover mot Kamtjønnin og Riarskardet. Plan A va no en tur over Blåhø og plan B en tur om Blåsalen/Speilsalen. Det vart plan B. I stedet for å kryss Gravbekken, fortsatt æ innover dalen langs bekken mens skyan dro fort over og vinden økt på. Innmed Blåhøtjønna blas det skikkelig, vinden piska vannet te skum som dreiv innover vatnet. Litt bratt oppover langs Svarttjønnbekken, men greit å gå, sjøl om vinden peip rundt øran og vindsuset dura fra Falkfangerhøa. Vel opp på toppen vart det litt lunar og snart va æ fram ved tjønna foran issalen Blåsalen. Allerede fra den avstanden vistes det at åpningen va klappa sammen og æ gikk rundt tjønna og frem te åpningen der æ fann litt ly bak en stor stein og inntok det første måltidet. Va godt med varm te og nån brødskiva ja! Tok nå bilda og gikk over te Speilsalen som e motsatt ende av istunnellen og der va det fallt sammen enno mer. Det e itj stort igjen av den tunnellen lenger, og taket e tynt. Videre fulgt æ vinterløypa forbi resten av Svarttjønnin frem dit den gikk ned mot Slettådalen og svingt deretter mot Svarthamran og tok sikte mot Finnskardet. Vinden bare økt på, og no kom regnet. Den delen av værmeldinga stemt, men den brisen som va meldt økt på te kuling Det blåst så sterkt at da regnet kom, klart æ itj å få på mæ ponchoen, og med nød å neppe hetta på fjelljakka. Sto bak en stor stein og mått ta av jakka for å tre på glidelåsen te hetta - ei kald fornøyels. Og fotografering va itj te å tenk på for regnet piska. Takk og pris for Dermisax i jakke og bukse Kom mæ over Svarthamran med nå hviletak når kastan va som sterkest, men fikk problem da æ skull kom mæ ned te Finnskardet. Kom så langt ned at det va bare 5 - 10 meter te det flata ut, men tenkt på manglende mobildekning og lite brukt rute på sommerføre selv om fallet maks kunn blitt ca 5 meter - og feiga ut. Med følge eller mobildekning hadd æ vel klatra ned uten å tenk mæ om Hadd allerede slått fra mæ planan om å gå opp på Geithetta på grunn av vinden, og te tross for vinden lå skodda tett over toppen så det vart te å sett kursen for Trollheimshytta direkte. Fra Finnskardet og ned te Trollheimshytta e det ei vinterrute som itj e merka, men det e lett å finn frem. Men siden det itj va nå sti vart det vassing i vierkratt og litt glatt grønske. Det va godt å kom ned te stien ned fra Geithetta. Den e bratt nok for slitne knær, men det vare heldigvis itj så læng. Va frem på Trollheimshytta etter 23 km på gpsloggen og vel 8 tima underveis. Vart itj mang rasta, men matpakka va tom Lang om læng kom turfølget på 14 personer dinglende inn på tunet, men da va æ allerede ferdigdusja og klar for en pils. De andre hadd trossa været og gått over Geithetta, men det hadd vært nedblåste trær og båt som va slengt på land ved Jøldalen. Men etter en bedre middag og et glass rødvin - litt kos må det vær på tur - vart det bysselalle før generatoern ble stengt. E itj helt sikker på om hodet nådd puta før æ sov Neste dag va det tidlig frokost og avmasj, men været så itj nå likar ut. Under flommen i fjor tok Slettåa nytt løp ved Trollheimshytta, og no e det bygd ei ny og flott bru over nyelva. Fantastisk flott konstruksjon. Og etter brupassering va det tid for regnklær, med litt hjelp kom ponchoen på og vart væran på resten av turen. Nån av oss hadd gått opp de "7 skuffelser" te Mellomfjellet før, og dermed virka turen opp lettar enn forrige gang(for 9 år siden ). Været svingt, men i dag va det mer regn enn vind. Vi kom oss over toppen og tok en liten rast, men været invitert itj te å ligg læng i lyngen. Ved stidelet fortsatt vi rett frem mot Riarskaret og tok en rask rast på toppen i sluddbygan. Vart itj nå lang rast nei! Turen ned te Gjevilvatnet va relativt smertefritt selv om enkelte sleit litt med passeringa av Gravbekken og undertegnede etter hvert ble litt skeiv i ryggen. Trudd det va sekken som hang skjeivt, men hadd gått og holdt i kameraet under ponchoen og fikk både problem med handa og ryggen. Ska aldri gå så lang med ny og uprøvd sekk - den holdt itj mål så no e det tebake te den gamle gode Berganssekken. Sammen med 4 passasjera gikk turen tebake te bommen opp te Jølhaugen slik at de andre kunn hent bilen sin der og så heim te en god varm dusj De 10 andran lå over på Gjevilvasshytta og vart vekt av brannalarmen kl 06:00, men det va itj brann, men det regna sånn at det vart vannlekkasje og dermed alarm. Og på turen over te Jøldalshytta og Jølhaugen vassa dæm i snø te opp på anklan Vintern kom tidlig i år Veit itj om det e bra eller itj æ - har visst itj tatt av påskeklisteret enno Men, det e rart med det, samme om det regna og blåst så va det en fin tur. Ryggen e på plass igjen og formen e upåklagelig, men no ska de 8 år gamle Besseggenskoan byttes i nye. På snøturen i dag va det bare to som kom fra tørr på beina - begge i nye Crispi Besseggen. Bli vel nødt te å gå inn nyskoan med en tur te før skian ska finnes frem.

Litt forseinka turrapport frå 23-24.august dette, og ut frå turrapportane på forumet frå sist veke ser det ut som vi fekk dei siste sommardagane i fjellet denne sesongen. Sidan sommaren ikkje hadde bydd på fleire godversdagar enn strengt tatt naudsynt, var fjellabstinensen ganske sterk. Når vermeldinga tilsa knallver i fjellet var det berre å sørge for å avspasere torsdag og fredag og kome seg avgårde til fjells. Lempa inn alt vi kunne kome til å trenge i bilen onsdag kveld og sette kursen mot Jotunheimen. Først på Sollihøgda begynte Øyvind og eg å diskutere mulige turmål, så vi hadde ikkje akkurat detaljplanlagt alt... Både Skagsnebba og Urdadalstindane hadde vi sett på fleire ganger før, så når ideen kom opp vart vi raskt einige. Rulla ut soveposane i friluft ved Lemonsjøen for å sove nokre timar, så bar det vidare til Leirdalen neste morgon. Dag I - Skagsnebba-Veslfjelltind-Loftet Parkerte ved Geitsetri og fekk spist frukost og smurt nistepakke før vi la avgårde. Planen var å gå opp søraustryggen til Skagsnebb. Over brua og kryssa Hurra uten problemer før vi la i veg inn dalen. Ca 1 km innover begynte vi å runde oppover, følgde nok sånn ca ruta som er skissert i Fjellbibelen til Morten. Fann iallefall ei grei rute oppover steinrøysa og vidare i ei renne som førte oss rett til toppunktet. Grei rute, men mykje laus stein å passe på uansett kor du går her...Slengte like godt på meg hjelm siden eg gjekk bakerst. Flott utsikt på toppen, men når vi skulle ta ein matbit fann Øyvind ut at nistepakka låg igjen ved bilen Sikkert ein sau som ville kose seg med den... Snill som eg er ofra eg halve matpakka mi, men eg har normalt halvparten så stor niste som Øyvind trenger så magen hans murra nok litt på slutten. Vidare mot Bakarste var det småsmalt i perioder, men greit på tørt føre. Omgjekk den raude hammaren før vi kom fram til dei to karakteristiske hamrane som sperrer vegen. Klyving på svahammer opp til foten av desse før vi runda på venstresida, herifrå var det greit til toppen på Bakarste. Glad for at det var tørt føre denne dagen! Vi fortsette innover platået i retning mot Hurrbreatinden, flatt og fint eit stykke men så var det tilbake til konsentrert gange på smal egg. På eit punkt var det prinsippet om å fordele vekta likt på begge sider av egga, kjekt med lavt tyngdepunkt... Ikkje vanskeleg, men greit å halde konsentrasjonen oppe. Frå Hurrbreatinden gjekk vi vidare mot Veslfjelltinden, fint med breie flater å vandre på no Greit til Loftet og, men svapartiet kan sikkert vere småekkelt på vått føre. Ellers er det farlig å vere skråsikker, men Loftet må vel med god margin vere Norges flataste 2000m-topp.... Sikta oss inn på fjellstua, og med god hjelp av snøfonner nedover gjekk det ganske radigt. Tok lenger tid å få haik inn til bilen ved Geitsetri, men tilslutt fekk då Øyvind haik med ein kar som hadde tatt 100 topper til no i år og skulle vere i Leirdalen ei veke.. Nokon her på forumet kanskje? Dag II - Urdadalstindane Starta med at Øyvind trippelsjekka at han hadde med seg nistepakka for å unngå fadesen frå dagen før, i tillegg er Urdadalsryggen ein lang dagsmarsj så maten ville kome til nytte. Surra fjellskoa på sekken og gjekk med lette sko frå Leirvassbu i retning Visdalen. Følgte T-stien forbi Kyrkjetjønne og ned første bakken før vi tok av i retning Semelholstjønne. Kryssa greit elva før vi tok ei pause rett før vatnet. Planla å gå skrått oppover i retning det lavaste punktet på egga, men etter å ha følgt grasbakken oppover ei stund såg eg at det gjekk eit trakk omtrent rett oppover. Frista ikkje å gå lenger enn naudsynt, så eg foretrakk dette medan Øyvind heldt seg meir til planen. Følgte trakket opp til nokre hamrar, der svingte eg til høgre og over nokre sva før ei renne åpanbarte seg som såg ut til å ha rett retning. Litt småklyving her så var eg oppe i vanleg grov steinur, som varte heilt til toppunktet. Topp nr 100 kunne kryssast av, god kjensle . Sat to karer ved varden som hadde kome opp ryggen frå Visdalen, hadde ein triveleg prat med dei mens vi spiste nista. Takk for konjakken, karer! Skifta til skikkelege fjellsko på toppen, såg for meg at god ankelstøtte var viktig vidare - og fekk rett. Vidare til vesle er det mykje ned og opp, så både anklar og kne fekk prøvd seg. Sjølve siste stigninga opp til Midtre er overraskande grei, på avstand ser den uoverkommeleg ut (som så mykje anna). Vel oppe på midtre ser vi litt meir av problema som venter, spesielt partiet bort til S-1. Vi omgjekk nede i venstresida bort til skaret mellom Midtre og S-1, men dette partiet var og laust og krevde at konsentrasjonen var med. Vel borte i skaret stod vi litt og såg på snørenna som gjekk ned i Urdadalen, frista ikkje med aketur no nei.. Var usikre på vegvalet opp her, men etter å ha sett litt starta Øyvind opp nokre hyller ut mot Semelholet. Tok litt tid men han kom då opp.. No hadde vi med både tau og seler , så når Øyvind anbefalte det tok eg han på ordet. For variasjonen sin del(?) eller av manglande innsikt klatra eg opp renna på venstresida ut mot Urdadalen. Laust opptak og mosegrodde tak lenger oppe tilsa at dette nok ikkje var beste og vanligaste ruteval. Løyste ut ein stein som fekk seg ein aketur ned snørenna, høyrde ikkje at den stoppa.. Men, kom då opp etterkvart eg og uten at eg hadde testa tauet sin evne til å tåle eit fall. Vidare bort til S-2 var det framleis opp og ned og litt småklyving, men likevel relativt behageleg etter turen mellom Midtre og S-1. Vel borte på S-2 kunne Øyving og feire sin 100. topp, gratulerer! Ned ryggen frå toppen var det greit og fint, før vi svingte ned mot Semelholstjønne og retur same veg som vi kom. Kunne endeleg slappe av etter mange timars konsentrasjon oppe på ryggen, sikkert derfor eg snubla rett etter at vi kryssa elva og slo kneet ganske kraftig... Veit jo at ulykker skjer på retur, men likevel... Slapp unna med litt hovent kne, og kom meg då tilbake til Leirvassbu for eigen maskin. Håper at kneet er turklart att om ei veke Var iallefall usigeleg godt å krype ned i soveposen i teltet nede i Leirdalen etter denne turen. Litt rask Real Storfegryte og vips så var det god natt... Opprinneleg var planen å ta ein roleg tur på lørdagen og, men kneet tilsa at det var lite aktuelt. Øyvind verka vel ikkje veldig lei seg for det med sine gnagsår heller, så då vart det biltur tilbake til Oslo og diskusjonar om ruteval på neste tur. Den beste turen er alltid ein du ikkje har gått enno... Sigbjørn

Hei Vi er tre stykker som tenkte å gå i Jotunheimen fra hytte til hytte mellom 23 juli og 6 august. Tenkte å starte i Eidsbugarden/Tyinholmen og gå til Skogadalsbøen. Hvilken rute anbefales her? Over Mjølkedalen eller Urdadalen? Deretter tar vi turen fra Bøen til Leirvassbu. Muligens en tur opp på Kyrkja hvis det lar seg gjøre. Fra Leirvassbu fortsetter turen til Spiterstulen. Derfra skal vi opp på Galdhøpiggen. Derretter går turen til Glittertind og kanskje Glitterheim. Heretter er vi tomme for ideer. Men det er opplagt av vi skal tilbake til samme sted som utgangspunktet. Altså Eidsbugarden eller Tyinholmen. Da vi vil tilbringe noen dager på hytta på Sletterust. Håper på noen tips fra dere der ute.

Hei! Er ute etter ny sovepose til vinterbruk. Valget står nå mellom Tyin 5-season (het Tyin Artic før) og Zensor Pro 11. Noen som har erfaringer med disse eller lignende poser? Ifølge den nye standarden for temperaturmerking (EN 13537) har Zensoren en komfortemperatur på -23. Tyin 5-season tåler -20. Vet at begge posene tåler opp i mot 30 kalde hvis man har et godt underlag og litt klær på seg Er også ute etter andre anbefalinger i samme prisklasse. På forhånd takk for svar!