Søk i nettsamfunnet

Mye bra info her: http://www.dagbladet.no/dinside/2007/06/23/504323.html

Morsomt at mange synes dette er er fin tur og utfordring. Det blir sagt at jeg var den første som gikk denne turen, og senere skrev om det i Breposten. Jeg gikk turen i juni 1986. Jeg hadde vært på kortere turer på alle toppene før og visste hvor lang tid jeg hadde brukt på de fleste av strekkene. Mitt mål var å gå turen på under 24 timer og jeg fullførte på 23 timer. Jeg var aldri i nærheten av å løpe og hadde en pause på hver topp. Startet fra Rondvassbu og gikk til Veslesmeden. Over eggen til Storsmeden. Opp på Steet, ned og opp sørflanken (blir det vel...) på Sagtinden. Ut dalen, over Digerronden-Høgronden massivet. Ned i dalen og opp på Rondeslottet-Storronden massivet. Allerede da, midt i juni, var det fullstendig snøfritt i Rondane. God tur!

Jeg leste en gang her inne, Knut Stabell la inn sitater fra turdagboka si. Jeg husker at han hadde matpakke med honning på, så et søk på "rondvassbu" og "honning" ga 1 treff Innlegg nr 11 i denne tråden https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=470&highlight=rondvassbu+honning Sitat: Hei ! Tok litt tid dette, men her kommer noen opplysninger om turen, - fritt etter dagboka: 21. august 97. Værmelding med varsel om en brukbar dag. Bil fra Oslo til Spranget, sykkel til Rondvassbu. Start 05:00, 22.08. fra Rondvassbu, Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden-Digerronden-Midtronden-Høgronden-Rondeslottet-Vinjeronden-Storronden. Tilbake på Rondvassbu 17:42, rekker en dusj før middag kl 18:00, retur til Spranget og Oslo samme dag. Mat: 4x4 skiver loff med honning, 2 bananer, en pakke rosiner, noen plastposer med XL1 for å blande med vann under veis. Tilsvarende på 4 halvliters brusflasker. 2 halvlitersflasker Cola (eneste dop). Spiste alt unntatt 2/3 av rosinene. Gikk lett med gode joggesko og sekk med mat, overtrekksklær lue og votter mm (ca 3 kg). Startet på vått fjell etter en regnskur om natta. Tørket noe opp utover dagen, men varmt og lummert. Kraftig regn/hagelbyge oppunder toppen på Rondeslottet, gjentakelse oppunder Vinjeronden. Korte pauser under tordenværene. Lite fristende å stå oppreist på topper i tordenvær !! I dagboka skriver jeg: Ved optimale forhold, - litt kjøligere og uten fotografering og vonde knær, samt helt tørr stein, bør turen kunne gås på ca 11 timer. Jeg brukte 12:42. Jeg kjenner ikke til om noen har gått turen raskere. Har ellers aldri løpt maraton, men drevet med endel annen idrett. Det stemmer ellers at jeg gikk på alle over 2000 på ett år. (primærfaktor 30) PS ! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker ytterligere opplysninger om denne eller andre turer. knut stabell

Jeg sov under åpen himmel ( Ims ) i natt, og ble vekket av at regn i 05-tiden. Heldigvis hadde jeg noe bobleplast som jeg kunne pakke meg inn i:) Hvor overnattet dere da?

Hei! Her kommer mitt første innlegg på dette forumet. Har fulgt med her i lang tid, men ikke bidratt noe selv, så nå tenkte jeg det var på tide! En liten rapport fra helgas fisketur: [ Lørdag (2/6-07) ettermiddag kjørte vi opp til Svartangbunn og parkerte bilen. Herfra gikk vi innover forbi "de små bråkatjerna", Gjetrangseter og over Skibberoset i retning Svartangdammen. Vi ruslet så et godt stykke langs Svartangen for deretter å rusle ut mot vannet som vist på kartet. Her fant vi en flott plass å sette opp lavvuen. Når lavvuen var ferdig satt opp ble det laget en god skaumiddag med påfølgende kaffe og noen gode røverhistorier før fiskinga begynte. Begynte i 19.30 tida å fiske med enkel stang og spinner. Prøvde som vanlig "Black Fury" først, med svært god resultat! Gud som det beit! Her var det bare å hale inn Ørret etter Ørret. (Det skal sies at ikke alle var like store...) Det ble stort sett bare fisket med "Black Furyen" denne kvelden. Ca klokka 23 ga vi oss og krøp trøtte ned i soveposene. Dagen etter (3/6-07) begynte med noen kast for å se om det var mulig å få noe frokostfisk. Etter noen kast hadde jeg en OK Ørret på land, som ble kjempefrokost. Finnes det noe bedre enn å dra fisken på land, renske og rett i panna? Etter en god frokost ble det fisking frem til ca 1530. Også denne dagen dro vi opp et akseptabelt antall fisk (kun Ørret). Dette har vært en utrolig bra helg, med flott vær og mye fin fisk. Merkverdig nok fikk vi ikke EN eneste tryte (Abbor) på alle disse fisketimene. Har aldri fisket så mye i Svartangen uten å få mer tryte enn Ørret, men denne helga skulle vi tydeligvis ha skikkelig flaks! (Takk til ... vår herre??) Det hører med til historien at mesteparten av fisken ble sluppet ut igjen. Noen ble tatt med hjem og levert til en storfornøyd bestemor Godt utpå ettermiddagen begynte vi å bli rimelig solbrente og slitne i "kastearmen", så vi pakket sammen lavvu og fiskesaker og ruslet pent mot bilen. Kort oppsummert: En kjempehelg! La det komme mange flere! Noen bilder: Hele turrapporten og mange flere bilder kan sees ved å trykke her

Takk for inspill, er det noen andre som har noe å tilføye, eventuelt om Roadrunner 22/23?

Skrevet: Fre Jun 01, 2007 12:33 Tittel: -------------------------------------------------------------------------------- Det er ikke måte på hva man kan finne på fjellet. Her poserer en venninne av meg med et 30-soneskilt langt på fjellet, ca. 15 km fra nærmeste vei. Vi fant også noen brøytestilker i området. Kan det være scooterløype ?????

Jepp, og jeg tror faktisk det er noen av oss du ser på bilde 23 "Folk på veg ned fra Kniven" i din rapport. Antallet stemmer, og også fargene, idet Arve synes som eneste rødkledde, og han kom ned som nr. to bak meg. Vi gikk ned der rundt kl.1600-1620 et sted... Så da så jo vi dere på Sauen også!

TNF Roadrunner 23 http://www.thenorthface.com/opencms/opencms/tnf/gear.jsp?site=NA&model=AJ5H TNF Tadpole 23 http://www.thenorthface.com/opencms/opencms/tnf/gear.jsp?site=NA&model=APE7

Hei' Er det noen som har noen erfaring med dette teltet? Trenger et 2manns 3-sesongstelt, skal tåle det som er av vær og vind på vår/sommer/høst (skal ha eget vintertelt), men det virker ikke som det er så langt, teltet er oppgitt til å være 198, vil det da være plass til 2 smale 185-190 karer? Ser eventuelt på TNF Roadrunner 23, noen innspill?

Regner det med som stor sannsylighet at det er mange her ute som ferdes i Nordmarka på disse tider, derfor denne link.!! http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/26/501787.html Håper dette ender bra !! ;=)

Nytt bilde, tatt fredag 11/05/07. Hvilket fjell ser vi her, og hvorfra ? Denne gangen er det ikke fra den kjipe siden av Kvamskogen, ikke fra den "riktige" heller..... Rune

Siste nytt er at veien åpnes nå onsdag 23.mai kl. 09.00 http://www.vegvesen.no/trafikk/vegmeldinger/rapport/index.jsp?report_id=4

Behagelig start Etter et sant virvar av mail og sms ble det omsider klart at de fleste faktisk kunne bli med denne helga, i det minste én av dagene. Vi endte opp på Krossbu, hele 11 stykker lørdag morra, noen hadde overnattet, andre kom opp på morrakvisten. Avgang var satt til kl. 0700, men som vanlig med så mange deltakere, ble vi en drøy halvtime forsinket før vi kom av gårde på skaren. Sola strålte kvit og skarp, og noen lave tåkedrag fylte daler og lavdråg vestafor oss, idet vi alle tok iveg retning Leirbreen og Smørstabbene, mot noe som tegnet til å bli en praktdag over fjellheimen der framme. ”Vi” besto av (i alfabetisk orden, siden jeg ikke har noen rulletekst): Arve, Bjørn (Panda), Erik, Henrik (Parbat), Lars, Nils, Per Rune, Ragnhild, Rasmus, Robert og Roger. Og mange hadde forskjellige mål for dagen, alt etter ambisjoner, hva man hadde vært på før, hadde lyst til osv. osv. Men vi skulle alle være i Smørstabbene, og regnet med å treffe på hverandre litt sånn til og fra igjennom turen. En start kl. 0740 fra Krossbu etter overnatting, og med utgangspunkt på 1260 moh, må jeg innrømme opplevdes som særdeles lettvint og komfortabelt. Man har jo liksom vent seg til å starte hjemmefra kl. 01-03 et sted, for så å forsere fjellskauen fra 700-900 moh mot snaufjellet. Så dette var skikkelig luksus! Vi slingret og slarket i flokk og følge opp motene retning Leirbreen, og praten gikk lett og løst om det meste. Rart med det når åndsfrender møtes gitt, man føler seg liksom lett hjemme da! Panda gikk på lette ski, med stålkanter kun langs midtpartiet, og uten feller. Dette var ikke bare enkelt, idet den grovkornede isaktige morraskaren ga elendig feste, uansett smørning. Det ble å henge på arma oppover, og de fleste vet vel hvordan det er... Et par std. 60 mm feller passet ikke på skia heller, siden festebøylen var bredere enn skituppene. Roger hadde med et par smale kortfeller, med dette var heller ingen suksess, da disse har ei lita buet metallplate i forkanten av selve fellen, og denne metallplata løftet skia 3-4 mm opp på det harde underlaget, nok til at resten av fellen ikke ga noe feste. Redningen ble at Nils hadde et par lange 40 mm feller i sekken. Etter at disse kom på plass, svettet ikke Panda fullt så mye lenger! Moralen altså: bruk langfeller! Det er det eneste som duger i bratt lende på variert føre. Rundt Leirbreen tårnet nå dagens mål seg til himmels omkring oss. Robert hadde de mest seriøse ambisjonene, han skulle helst oppå alt, unntatt Storebjørn hvor han har vært før. Jeg og Roger skulle på Store- og Veslebjørn, samt Sauen og Kniven. Ragnhild, Rasmus og Per Rune skulle helst på Storebjørn og kanskje Sokse, mens resten tok det litt mer som det falt seg. Kopplamma Lars og Arve var mest ute etter frisk nedkjøring, og siklet på langnakken ned fra toppen av Storebjørn til Bjørneskaret, samt kanskje renna nedatt fra Sokse. Nils har jo vært på alt før, men ville en tur til på Storebjørn. Åkke som er, vel oppe på Leirbreen et stykke, tar vi ei pause før vi ”går hver til sitt”. Robert har allerede dreid av og sitter som en liten prikk nedpå breen nedunder Kalven, og taper helene. Han hadde nye ski, og nye sko, og dette var faktisk hans første skitur til fjells noensinne! Han har mange 2k i boks Robert, men altså ingen på ski - før nå. Kvekt å ta peiling på 8 nye 2k på den aller første skituren! Spredning Etter rasten går Ragnhild, Rasmus, Per Rune og Panda iveg mot Bjørneskaret. De syntes at egga mellom Skeie og Veslebjørn så vel luftig ut, og ville heller runde Veslebjørn på østsiden og til topps derfra. Roger står allerede oppe i skaret og venter på dem. Ikke rart han måtte vente heller, for en vaier på hans Rottefella Chili binding var tvers av! Dette ble fikset på McGyver-metoden , med noen snorer og lisser til erstatning for vaieren. Ikke særlig stabilt, men skoen hang da inne i bindingen på et vis. Vi ser at Robert stadig vinner høyde borte i Kalven/2034, mens Parbat parkerer sekk og ski i brebratta oppunder Skeie/2118, og tar iveg mot denne solo. Lars, Arve, Nils og meg stabber så iveg imot bandet på egga mellom Skeie og Veslebjørn/2150. Nils og jeg akter å sjekke ut en mulig PF10 der oppe, midt ute langs egga, litt vest for laveste på bandet. Den stadig brattere snøbakken blir også hardere og hardere, så skia må snart på sekken, erstattet av stegjern. Disse gjorde virkelig nytten i den ennå harde snøflanken, for sola tar sent her, eller nesten ikke, i denne skyggefulle nordvendte hellingen. Egga der oppe mellom Veslebjørn og Skeie er drømmeplassen denne dagen! Med masser av luft under vinga, der Skeies nydelige overhengende profil steiler vestafor oss, og i motsatt ende av egga svartner storstupene i Veslebjørns skyggeside. Og under oss på begge sider av knivseggen; de i sannhet massive vindgrytene i Smørstabbreen under sørstupet på Skeie, og i Leirbreen under foten av Veslebjørn og Bjørnungen. En himmelhøg og uhemmet utsikt over både Leir- og Smørstabbreen gir en flyvende følelse av flukt og overhøyde, og de brudehvite breflatene ser silkerene og urørte ut her oppefra. I vest rager Hurrunganes kjente skyline, og særlig Fannaråken/2068 og Steindalsnosi/2025 ser lekre ut herfra, over den hvite stasduken som Fannaråkbreen utgjør der ute. Vi rusler oppom den potensielle PF10’ern. Den ligger et sted på grensa - kanskje, kanskje ikke. Høydeuret til Nils gir ikke oppløsning nok til å stadfeste, men nå har vi da for sikkerhets skyld vært der! Jeg nevnte vindgrytene - jeg er så fascinert av slike! Så spennende å rusle langs kanten på dem, de gir slikt liv og variasjon i bremiljøet og fjellheimen. Og de har alltid så vakre linjer og strøkne former! Hehe, så derfor må de vel også være hunkjønn, altså ei vindgryte?! Og denne dagen var de ekstra lekre, idet tidligere mildvær hadde avsatt et slags drenasjemønster nede i dem. Nå så de nesten ut som en stripemønstret silkebrokade, en kjempeduk varlig lagt ned langs fjellføttene, i påvente av en kalasdag som denne... Stående på PF10-kandidaten, venter Nils og jeg på at Parbat skal dukke opp på toppen av Skeie. Tenkte kneppe et par bilder av ham på toppen. Men det varer og rekker, og kopplamma rusler iveg imot Veslebjørn imens. Nå ser vi også Robert komme etter opp mot foten av Skeie. Han parkerer sekken ved Parbat sin, og tråkker iveg opp den hylbratte snøsida mot Skeie. Samtidig oppdager vi også Panda, som synes gnyttliten der han rusler forbi foten av Sokse/2189 i retning Sauen/2077. Men vi gidder ikke vente på Parbat lenger nå, så vi rusler etter kopplamma østover egga. Ute til høyre ruver nå Storebjørn/2222, sjølveste bjønnbinna i bjørnefamilien. I strølyset nedover nakken på bjørnen, ser vi sporstreif og flere folk som maurer og kravler seg oppover mot toppen. I det hele tatt er det mye folk i området denne dagen, overalt fra Gravdalstind/2113 i sør til Store Smørstabbtind/2208 i nord. Men det er ikke bare folk her opp heller, for foran oss bortetter egga piler en lemen i vårsola. Den klatrer til og med rett over sekken min som ligger nede på bandet, og holder seg foran oss i nærmere 100 meter, før den tar ned i ura på solsida og forsvinner. Om litt ser vi at gjengen som rundet på østsiden har kommet til topps på Veslebjørn. Kopplamma Arve og Lars er snart oppe de óg, mens Nils og jeg somler med fotografering og beskuelse av div bre- og fjellpartier. Da ser vi at Robert plutselig kommer ned igjen til sekkene nedunder Skeie. ”Hæ? Hva er det han driver med’a? Og hvor er Parbat?” Det viste seg at Parbat først ble betenkt ved et litt kjipt crux langs egga før toppen, og hadde egentlig snudd. Robert hadde mistet en hanske, og denne skled ned snøbratta nesten helt ned til sekkene igjen ! Etterpå gikk han atter opp, møtte Parbat, og sammen gikk de til topps. PF-virus Da Nils og jeg var oppunder Veslebjørn, møtte vi de andre som da var på veg videre mot Storebjørn. Idet vi topper ut, drar også Lars og Arve etter, på ski rett ned fra varden ! Ikke akkurat skiterreng for de fleste dette! Men gutta står på, og snart fyker de ut på bandet nedenfor retning Storebjørn. Men det krever nok stødig randonnéutstyr tør jeg tippe. Å sleive nedover ryggen der med mjuke lærsko og løs hel er nok ikke noe sjakktrekk. Kan nok fort bli løse tenner også av det, tror jeg! Og ikke er det langt utpå kantene heller... Etter mer fotografering, rusler Nils og jeg etter vi også. Ute langs bandet mot bjønnbinna går vi forbi en kul som Nils myser mistenksom på. ”Ned til bandet frampå her er det 20 hm” sier han. Vi ser oss tilbake, og sier ”Ja da må det da være 10 hm til bandet bak oss også..?” Så ser vi på hverandre, gliser, og snur! Vi rusler så 50 m tilbake og opp på kulen. Sånn “just in case” bare. PF10-viruset synes å ha en viss effekt, må jeg vel blygt innrømme! Bjønnbinna Her oppe var vi atter samlet, med unntak Robert, Parbat og Panda. Robert sto da på Veslebjørn, Parbat var på veg mot Kniven, og Panda var vel på Sauen omtrent. Utsiktsmessig finner du mange topper bedre en Storebjørn. Toppflata er litt for stor til å gi det helt store suget, og flata mot den østre toppknoken tar vekk mye av dramatikken man føler på mer alpine topper. Tror det var ”oyvindbr” som et sted kommenterte at Storebjørn er finere å se til enn fra. Gir ham medhold der. Men horisonten er jo like vakker som før, og under oss fyller fortsatt tåka Gravdalen, mens maisola gnistrer her oppe på bjørnens hvite isse. Mye folk var det også der oppe, så vi blir ikke lenge. Ryggen nedatt er helt planke, det er djup sti med gode trappetrinn hele vegen. De digre bresprekkene nede langs nakken er nesten usynlige, og ditto ufarlige. Snart er vi tilbake ved skia, og vi tar iveg på returen mot Bjørneskaret. Vi gidder ikke ta av fellene, men skurer ut nedkjøringa over Bjørnebrean til laveste under Bjørnungen/2110. Skurer gjør dog ikke kopplamma, som kommer uten feller lik to børsekuler ned bjønnakken, rett fra varden. Dæggern, det gikk jaggu fort ! Like før dem dro en enslig snowboarder ned på samme måten, men dreide øst og ned til Tverrbytnet, for til slutt å ende nedi Leirdalen et sted. Under Bjørnungen er snøen slushet og våt. Digre kalvinger fra skavlekammene over oss ligger blåhvite i solsida, og over oss steiler sørveggen på Sokse, imot en himmel så blå som den noensinne kan bli. Vi peser oss i solvarmen oppatt til skaret, hvorfra vi atter skuer Leirbreens solblanke flater. Herfra dro Rasmus ned igjen til Krossbu. Han ville nyte resten av helgedagen med en øl i solveggen. Hørtes fristende ut, mente vi andre også. ”Joa, bedre enn en helgedag i Gausdalen ihvertfall”, gliste Rasmus, og refererte en kamerat derfra som påsto at ”i Gausdalen er hembrent’n så dårlig at folk gruer seg til helga!” Ny samling Men det gjenstår jo ennå flere av toppene på agendaen, så mens Rasmus peiler seg inn på solveggen, rusler vi andre videre mot Sokse. Ikke alle skal opp dit, og etter litt fordeling av stegjern og isøkser (ikke alle hadde med slikt), rusler jeg i forvegen videre til Sauen/2077. Ved foten av denne treffer jeg på en blid kar som sitter velbalsamert i solsteika og gumler på en gårsdagens rosinbolle. Snart kommer også Nils og Roger etter, og karen røper da at han gjenkjenner oss fra web’n! Dette viser seg å være en annen FjellForum-signatur, nemlig ”Erik”. Artig å stadig treffe nye FF-fanter i fjellet ! Vi slår av en trivelig og spøkefull prat, før vi belager oss på å tusle opp på Sauen. Mens Nils soler seg ved fjellfoten, stikker Roger og jeg til topps, dagens nest siste 2k for vår del. Sokses nordrygg sees fint herfra, og et veivalg dit opp lar seg lett definere, påvist av et sammenhengende snøbelte mellom stupene, langs ryggen hele veien opp. Den omdiskuterte PF10’ern ute på Sokses østrygg sees også vel herfra, men jeg skjønner godt at den trekkes sterkt i tvil. At den har noen PF av betydning kan ikke påstås sett herfra ihvertfall. Vel nede kommer resten av gjengen etter fra Sokse. Lars og Arve har kjørt renna nedatt på ski ! De fornekter seg ikke de gutta der gitt! Vi venter mens de også stikker oppom Sauen. Snart drar vi så samlet videre til Kniven/2133, dvs. uten Robert som nå har nådd Sokse. Han har etter soloraidet til Kalven ligget ”en topp” bak oss i hele dag. Vi piler så i følge til topps på dagens siste. ”Cruxet” i Kniven er vel egentlig bare et lite enkelt klyvepunkt, som ikke volder noe hodebry, hverken opp eller ned. Vi nyter ettermiddagssola og tar dagens siste toppbilder. Øststupet på St. Smørstabb/2208 er bent fram imponerende herfra. Storebreen nedover mot Leirdalen er like silke som de andre breflatene, og de rundere formene på Veslfjelltind/2157 og Loftet/2170 hvitner mot nord foran Breheimen. Ahh, bærre lækkert da sju! Vel nede igjen ved innsteget, kommer også Robert etter. Han er dausliten . Har vært det siden nedkjøringa fra Kalven sier’n. Det totale fravær av skiteknikk ga ham krampe allerede der, da han ploget ned de isete bratte skareflankene til Leirbreen igjen. Han hadde falt et utall ganger, men trasset seg lettere forslått stadig videre, og nådde alle dagens 8 2k med pågangsmot og trass! Det må jeg si er bra jobba, Robert! En skidebut du kan være stolt av! Men han gledet seg ikke akkurat til den lange nedkjøringa over Leirbreen da... Robert krafser seg så til topps på Kniven, mens vi andre slanger oss i solhellinga ved fjellfoten. Det er lunt, det er sol, det er varmt, det er vår... Kan man bedre ha det enn dette? Herlig Omsider er troppen komplett, og vi tar iveg ned breen. Denne er totalt sprekkfri, med unntak av et større høl utpå isflata rett nedunder St. Smørstabbtind. Så her er det bare å koste på. Herlig! Snøen er mjuk og skia skjærer godt i svingene. Noen kjører utforstil, noen slalomstil, noen telemarkstil, og noen kjører uten stil..! For å tyne det siste ut av dagen, slipper Lars og Arve seg rett ned snøbratta i nordveggen på Leirhøe/1669 nedenfor Leirbreen. Noen damer kommenterer måpende at ”De er da ikke vettuge!” Og det har de jo rett i! Dårlig sjekketriks lell, altså! Solsvidde og fornøyde er vi tilbake på Krossbu. Rasmus har nytt livet i solveggen, og på ny blir det full spredning. Noen skal hjem, og noen skal overnatte. Og mens sola stadig synker lavere i vest, og kvelden kjølner, kan Robert omsider kjempe seg ned den aller siste bakken mot Leira... En skitur han definitivt vil huske - lenge

Tidlig på’n. ”Morn du! ” sa vi til hverandre, der vi møttes i nattemørket. For det er vel det man sier når man treffes, og det fortsatt er morgen? For morra var det til gagns da en blid Nils ankom Biri v/ Mjøsa etter 2,5t kjøring, og klokka var ennå bare 01:00! Vi hadde bestemt oss for tidlig avgang, med de to store fordelene dette gir, nemlig opplevelsen av gry og soloppgang over fjellene, samt en tidligere retur og kveld. Opp langs Bøverdalen formelig krydde det av hjort på bøene langs vegen, vi så vel en 15-16 stykker, og blant bena på dem pilte og skvatt gråhvite harer i yr og kåt vårlek i skumringstimen. ”Sjå - Heh he! ” sa vi fornøyde, og pekte opp på kvitryggene på Kjelhøe og Storgrovhøe, som allerede nå hvitnet ovstore mot himmelranda, mens Jupiter som eneste ”stjerne” ennå hang igjen blek og fjern, lavt på himmelkvelven mot vest. Våre mål var Jotnene innover fra Juvasshytta, nemlig Kjelhøe/2223, Galdhøe/2283, Vesle Galdhøpiggen/2369 og Portpiggen/2250. Vegen til Juvass var ikke åpnet ennå, så utgangspunktet måtte bli Raubergstulen/1010. Snøforholdene så bra ut oppover lia derfra, mens vegen som skulle åpnes kommende helg slynget seg bar og svart videre fra bommen, der en diger traktor sto skråparkert tversover vegbanen. Lirypesteggene skjerret og steilet på buede vinger langsmed vegkanten, orrhanene hveste og sjoet i furuskogen nedunder oss, og et tungt sus av smeltevann lød gjennom dalrommet mens vi pakket ski og sekker ut av bilen. Nils kikket på klokka idet vi gikk fra bilen, og sa: ”Ja - 04:34, ikke gæli det gitt! ” Så tok vi fatt på høydemetrene på beinhard skare opp bjørkelia mot sør, mens høgdene på motsatt side av Bøverdalen stadig ble lysere og lysere i vårmorgenen. Da vi var vel oppe på snaua nådde sola Høgset/2105 ute i Hestbrepiggene, der breene hvilte jamne og snøfulle mellom bergbrattene. Etter hvert krysset vi Juvassvegen øst for høyde 1547, og dreide så litt vestlig og gikk på oversiden av vegen i retning Kjelhøe/2223. Videre i den retningen lå det svært lite snø. I nordvest derimot, på motsatt side av Bøverdalen, glødet storskavlene som lysende gullbuer i den gulbleke solrenningen over Breheimen. Østafor ruget Glittertind/2465 skapelig helhvit, mens Ryggjehø/2142 like ved siden av, var nesten helsvart og bar! Vi krysset imellom stenraene bortetter, men måtte til slutt ta av skia, og valgte så å gå vegen til fots til den dreier venstre og sørover rundt Juvasshøe/1894 i retning Juvasshytta. Der trådte vi av vegkanten, og tok en fem-minutter for en liten matbit. Foran oss lå nå hovedstigningen opp til Kjelhøe/2223, ei overveiende helkvit fjellflanke på gode 420 hm til dagens første 2k-varde… To verdener Vi vant jamt høgde opp snøbratta mot Kjelhøe, og det samme gjorde sola østafor oss. Da hørte vi et par biler som kom malende opp bakkene mot Juvasshytta, med skibokser på taket. Vi kikket på hverandre og sa: ”Ja, de åpner ratt vegen nå, når vi endelig har tygd alle høydemetrene til Kjelhøe!” Men det kom ikke flere, så det var nok folk i embeds medfør til Juvass dette. Litt om litt åpenbarte flere jotner seg i sørøst, og endelig begynte det å flate ut mot toppunktet på Kjelhøe. Samtidig forsvant snøen. Fra varden der framme og videre langs ruta mot Galdhøe/2283 og Veslepiggen/2369, så vi nå at det i praksis var sommerføre! På selve Kjelhøe var det ikke et snøfnugg, og den nesten svarte stenflata sto i grell kontrast til Breheimens lysende silkelandskap bakenfor. ”Jøss” sa vi høgt, ”det her er jo som to forskjellige verdener!” Idet vi topper ut ved varden, tikker en sms inn fra Morten, som med ønske om god tur også bekrefter fin tur til Veotinder dagene forut. Jeg forsøker å svare, men mobilen sier bare ”Sending mislyktes” gjentatte ganger, så jeg gir opp. Noen andre som har registrert dette også? At man med sterkt antennesignal og innkommende meldinger likevel ikke får sendt ut? Har sett dette mange ganger. Men akkurat denne gangen så fikk Morten svaret likevel! Litt rart, men mobil som sikkerhet er vel ikke akkurat noen garantiløsning i høgfjellet, er jeg redd… En kald sno stryker inn fra nord her oppe, så vi tar pausen i ly av varden. Der kjennes solvarmen allerede godt, enda klokka ikke er mer enn 09:00. Vi går så svartura videre mot Galdhøe, mens vi bærer skia. Stortoppene Galdhøpiggen og Veslepiggen steiler opp over høene foran oss, og vi trekker ut på brekket mot Styggbreen for å sjekke ut høydepunktet 2238 på kartet. Kun en unnselig kul dette, uten PF av noen betydning. Snart når vi også Galdhøe/2283, og skuer tilbake på stenørkenen på Kjelhøes vestside. Nesten underlig hvor snøløs og asfaltsvart den er, i forhold til de omliggende fjell som lyser illkvite i solskinnet. Herfra ser vi også et menneske på veg opp stadandardruta mot Galdhøpiggen, og en annen nede på snøflatene retning Juvasshytta. Men på ”vår” side finnes bare oss. Vi ser samtidig an veivelget for returen herfra, idet vi vil unngå de snøfattige partiene som omgir Juvasshytta, samt områdene nord- og vestover fra denne. Vi konkluderer med at vi skal kjøre ut Styggebreen, så sør for Juvasshytta retning dalbrekket mot Visdalen, og satse på å finne snøleier i de østvendte hellingene derfra og tilbake til Raubergstulen. Donaldklyving og luguber sikring Veslepiggen frister mer og mer der fremme, så vi strener raskt videre mot denne. Like før Løyfte, lavbandet mellom Galdhøe og Veslepiggen, tar vi av fra Galdhøe, og ned ura på harde snøleier til Styggebreen. Her er det på igjen med skia, og vi rusler langs morene- og skavlekanter mot innsteget på egga opp til Veslepiggens nordlige skulder. Her passerer vi høyde 2194 på kartet, toppen på en liten morenerygg langs brekanten innunder Galdhøe. Innenfor moreneryggen ligger et lite tjenn, høyde ca. 2190. Ingen flomdam dette, men et permanent lite istjern, som nok må være et av landets høyest beliggende vann overhodet? Vi vagler så på en skavlerygg så langt denne går opp i fjellsida, og tar igjen av skia. I den lune solveggen der oppe legger vi fra oss sekkene og tar en god rast. Foran oss stiger nå et 60-70 meters parti med enkel "Donaldklyving" opp ei lita egg til toppryggen mot Veslepiggen/2369. Bak oss ser vi den brutale vestlige avslutningen på Galdhøe, en diger svart bergvegg over hengetunga på Storgjuvbrean, som danner starten på det som laaangt der nede blir elvejuvet til Storgjuva. Pokkerivold nede i dalbunnen skimter vi Sognefjellsvegen som snirkler seg fram opp Bøverdalen. Vi trår utpå eggkanten mot nord, og skuer vestover mot Storgjuvbrean, langsmed et skyggelagt råskinn av en stupvegg, som er Veslepiggens kampedigre nordside. Uten den lille egga opp fra Løyfte, hadde Veslepiggen virkelig vært en seriøs utfordring, uansett fra hvilken retning man måtte komme! Men egga er enkel, lett klyving med gode tak og fotisett. Vel oppe, er det bare å rusle de siste 130 hm til topps på Norges 6. høyeste fjell. Vel, er den ikke 7. da, idet Styggedalstindene har PF25 og er begge høgere? Eller teller kun PF30 i den lista? Underveis mot Veslepiggen imponerer Skardstind/2373 med sine enorme øststup over Storgjuvbrean. Nåla står som en svart knyttneve ute på sørskuldra, og bak denne rager tinde på tinde, helt til Hurrunganes massive profiler langt der ute i den tynne blåslørede landdisen. Foran oss blokkerer etter hvert Galdhøpiggens nordvegg det meste, men gjennom Porten, bandet mellom Galdhøpiggen og Veslepiggen, sees Urdanostind sin hvite nakke i det fjerne over slagskyggene. Innunder Veslepiggens østside lyser brebratta illkvit og isblank i motlyset, har tydeligvis vært godt med mildvær eller regn på breflatene inni her. Og djupt der nede på bunnen av verden, i skyggenes dal under Galdhøkjempen, ligger den unnselige Portpiggen/2250, som er vårt siste mål for dagen. Toppen på Veslepiggen er kul. En liten egg ender ute på et punkt litt nedenfor varden, omgitt av storstup på alle kanter. Her får man virkelig følelsen av overhøyde, der man står midt i smørøyet blant landets høgeste fjell. Det auler av stortopper over 2200 og 2300 moh omkring én, og de kaster alle sine takkede slagskygger langt utover de massive bregulvene imellom dem. I sannhet et storslagent skue! Vi peker og prater, fotograferer og verifiserer, til det meste er både registrert og dokumentert. Vi nyter stunden i lange drag, og har det slett ikke travelt, for klokka er ennå ikke mer enn 12, og kun en liten topp gjenstår før returen ned Styggebreen. Nedatt til sekkene følger vi døgngamle fotspor etter… tja - Yeti kanskje? Fotefarene var i hvert fall 10 cm lengre enn mine ! Men heldigvis hadde de ikke klør, men avtrykk av Vibram-såle i stedet. Og nedatt egga til Løyfte finner vi et par gamle slynge- og taurester. Og den ene besto av en slags lampeledning ! En 2,5 m lang mager kabelstump påslått ei kjerringknute eller to. Ikke akkurat sikring da, idet et rykk langs en slik kun vil dra strømpa rett av kabelkjernen. Men glisende konkluderte vi med at én formildende omstendighet skulle dog anføres til eiers forsvar; ledningen var da i det minste jordet! Nedfart alá creme Fra Løyfte traverserte vi så det isblanke bratte brehenget under Veslepiggen, for å unngå å tape høyde. Måtte nesten hogge stålkantene inn i underlaget for ikke å rutsje iveg ned hellinga her. Men vi tok oss greit over, og nærmere porten var snøen mer solvendt, så det ble mjukt og fint etter hvert. Og det var klapp vindstille her nede, og så varmt at det ble nesten lummert. Her nede med kjempeveggene både foran og bak oss, tuslet vi så opp på Portpiggen/2250, en liten PF13 nær bunnen av Porten. Særlig Velsepiggen er imponerende herfra, med et vanvittig stup i delvis overheng sørvest mot Storgjuvbrean. Og den rått tilhugde egga utover mot Storgjuvtind/2344 ser nesten avskrekkende ut. Videre mot vest svartner den digre veggen under Nørdre Bukkehø/2100, og langt bakenfor kryr det av Smørstabber foran de fjernblå Hurrungane, som avslutter det hele ved horisonten. Og Skardstind må ikke glemmes. Så lekkert, så vakkert, så kjært – Mission accomplished ! Endelig kan vi plukke av fellene, og som to tomflasker skyter vi fart utover isskaren på Styggebreen. Denne er relativt hard selv såpass utpå dagen, men totalt jamn og skavlefri. Vi skrenser oss i vide buer ned flatene, og er nesten øyeblikkelig nede ved breavslutningen. Vi sikter oss så inn på det planlagte vegvalget vi stakk ut oppe fra Galdhøe, og over de snøfattige flatene retning Visdalen klarer vi oss faktisk med å krysse et enkelt 15 m bredt steinra, før vi i et eneste langt renn koser oss på solmjuk snø helt nedatt til Raubergstulen (med unntak av en vegkryssing da)! Ca. 10 t 45 min etter avgang er vi tilbake ved bilen, en solblank maidag og fire 2k rikere. I dalvarmen og med sola i fanget kjører vi så stadig trøttere hjemover. Jeg tar over kjøringa på Frya omtrent, så Nils får en dupp før vi skiller lag på Biri, hvorfra vi haster videre mot atter en hverdag og hver til vårt. Men minnene har vi felles, og våre spor står tilbake side om side over fjellflyene…

Vi hadde ambisiøse planer for denne helgen, og med en liten frykt for gjennomtråkk i snøen la vi planene mot dovre og Langvasstindene og Svånåtinden. Været var bare halveis sikkert i følge meterologen, og med fare for en overskyet dag i fjellet la vi i vei på fredagen. I forkant av turen hadde Jan måttet kjøpe seg inn noen stegjern og en isøks. Han så ikke helt vits i utstyret før han stod i en stupbratt snørenne, hvor han da innså faren ved å ha dårlig fotfeste. Fredag 04.05.07: Vi fylte bilen med ski, sekk og sykkel og kjørte på veg opp mot dovre. Etter å ha tømt cirka halve rema-butikken på Oppdal for mat, kjørte vi og parkerte ved militærstasjonen på Hjerkinn. Hadde planer om å overnatte på Maribu denne helgen, og bruke den som utgangspunkt for turen. På veg innover skytefeltet (ca 5 km innover i feltet), ser vi en enslig moskus-okse som står og sturer for seg selv. Den er ingen fare i utgangspunktet, men det viser at vi ikke er alene oppe i fjellet. Kommer omsider frem til Maribu, hvor at det til en positiv overraskelse viser seg at de har vært å brøytet vegen tidligere denne uken. Hopper til køys etter noen runder kort, og et par snurringer. Lørdag 05.05.07: Vi går i fra Maribu ca 09.15, og begynner å gå oppover mot Bruri. Vi går oppover dalen og over de isdekkede vannene til høyre for Bruri. Tar dagens første pause her, og benytter turens siste mulighet til å fylle opp vannflaskene. Går opp en bratt rygg til venstre for Langvasstinden V2 (2025 moh). Etter å ha brukt mange krefter på å komme seg opp ryggen tar vi en liten fortjent rast før vi begynner å bevege oss over Langvasstindene. Tar med tau, isøks og stegjern for å forsere hammeren for å komme seg til Store Langvasstinden (2085 moh). Den første toppen over 2K denne dagen er Langvasstinden V2 (2025 moh), nestemann er Vestre Langvasstind (2046 moh). Ved varden på Vestre Langvasstind blir vi sittende og se utover mot Store Langvasstind for å blir vandt med høyden i rundt oss. Det er god utsikt, og en del luft i rundt oss. Jan er litt skeptisk til å bli med utover mot Store Langvasstinden, men etter litt overtalelse fra meg så fester vi et klatretau rundt en stor stein på Vestre, og klatrer forsiktig ned hammeren. Eggen ut imot Store Langvasstinden ser ekkel ut ifra vestre, men det viser seg å være mye bedre oppover eggen når vi nærmer oss den. Det går fint til toppen, og Jan kjenner mestringsfølelsen i kroppen i det vi står på toppen. En kjempefølelse. Det er vindstille, blå himmel og en perfekt dag for en topptur. Utsikten er fenomenal fra toppen, og det føles som om det finnes ingen ting i verden som kan slå den følelsen en har på toppen. Snur og går tilbake mot Vestre. Hammeren forseres mye lettere opp enn ned, og snart er vi tilbake til sekken. Klokken har allerede blitt 16.00 på dagen da vi kommer til sekken, hvor at det er et langt og drøyt stykke hjem igjen. Neste topp er Nørdre Svånåtinden på 2004 moh. Denne toppen gir god utsikt mot Bruri, men er bare en liten stopp på vei imot Storstygge Svånåtinden. Etter å ha passert i søkket mellom Nørdre- og Storstygge- Svånåtinden kjenner jeg at jeg er sliten, og at jeg begynner å få symptomer på dehydrering. Hiver innpå noen sukkerdrops hver på vei mot toppen, og kvikner til igjen. Utsikten fra toppen (2209 moh), er fenomenal, hvor vi har nesten fri sikt 360 grader i rundt oss. Er på toppen klokken 18.15, hvor at vi planlegger å gå kjappeste rute ned igjen mot Maribu. Vi planlegger å gå ned den bratte ryggen som er veldig synlig fra Hjerkinn. Vi kommer ned 100 høydemeter, men kjenner at snøen ikke er "trygg nok", og velger den lengre veien i rundt. Det er tungt å gå opp til toppen igjen, men man har ofte bare ett forsøk i fjellet, så da tar vi den trygge ruta hjem igjen. Vi går ned på østsiden av fjellet, og følger Svånåvatnet i retning mot Maribu. GPS'en viser en distanse på 30 kilometer den dagen, og er helt kake da jeg "kommer i mål" på Maribu klokken 22.20 den kvelden. Til og med Jan som jeg gikk Vasaloppet med tidligere i år innrømmer at denne turen var værre enn hva det var i Sverige. Spiser et etterlengtet måltid, og drikker 3 liter vann før jeg hopper i køya. Søndag 06.05.07: Våkner av oss selv denne dagen. Kjenner at det ikke er like mye futt i kroppen som dagen i forvegen. Eneste målet for dagen er å sykle tilbake til Hjerkinn og kjøre til Tr Heim. Vi rydder hytta etter oss og setter at noe ost til musa som befant seg på utedoen på Maribu. På veg hjem møter vi en flokk moskuser ca 1 kilometer etter skiltet som sier "Snøheim 4". Det er tre små, og fire store. Vi ser dem ikke før 30 meter fordi de er bak en liten bakketopp på vegen. Ideet vi bremser opp snur to okser seg og ser bestemt på oss som om de skulle sagt "pass dere, her er det vi som bestemmer". Vi skjønner fort hintet at de vil ha oss på litt avstand, og holder oss i god avstand helt til de går av vegen etter 10 - 15 minutter for å slippe oss forbi. I vegkrysset som sier "Snøheim 9", møter vi på den enslige moskusen. Han har nå lagt seg med en avstand på 2 meter fra vegen. Han reiser seg, og studerer oss før han labber innover i skytefeltet for å slippe oss forbi. Oppsummering: Turen var kjempebra, pent vær, gode snøforhold, lite vann på fjellruta (holdt ikke med 3 liter i sekken), godt å legge seg i en seng på maribu og villt dyreliv på Dovre..... Alexander og Jan

Nokon som blir med på å teppelegge Jostedalsbreen og andre norske brear? http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/05/499777.html

Jeg tjenestegjorde ved Skogfoss grensestasjon 05/06. Jeg fikk aldri gått grensemarsjen i tjeneste fordi vi aldri fikk tid, men den skal gjennomføres før eller senere! Jeg kommer sikkert til å ta denne turen om vinteren da turen blir ekstremt mye lettere siden man kan gå på isen og oppkjørte skuterspor med ski. Jeg husker et området som var 3 mil på elven (på ski) og ca. 7 mil til fots langs stier på land (sommeren). Så det er mye å spare! Så har du mygg (mye mygg, større enn du aldri har opplevd), uendelige områder med myr og "omveier" rundt gedigne bukter. Grensemarsjen er en tur som følger grensen, dvs. patruljestier langs Pasvik elven og grensen videre mot IHR og gjelder hele året. Legger man turen til bakområdet blir ikke dette den tradisjonelle grensemarsjen. Dette er en utrolig tur, rett og slett fordi naturen er fenomenal. Lykke til!

Etter å ha vært i Femundsmarka i påsken sammen med noen kamerater, fikk jeg lyst til å gå gjennom hele marka alene. Turen skulle gå fra Elgå til Røros, og ta én uke. Hvilket den også gjorde. Distansen er omtrent 100 km. Jeg dro opp på torsdag 19. april med tog til Rena og buss derfra til Drevsjø, og ny buss videre til startstedet. Det blåste og det var surt. Å gå alene, innebærer for meg at jeg møter meg selv, på godt og ondt. I løpet av turen hadde jeg én hviledag, og det var den verste av dem alle. Jeg avskyr det ikke å oppleve progresjon, skjønt den fornuftige i meg innser jo at å hvile én dag selvfølgelig medfører at progresjonen blir desto bedre dagene som følger. Men å yte, se kilometerne forsvinne bak meg, er det eneste som teller for Gleden. Dette er en fortsettelse av måten jeg lever på i Oslo, hver dag skal det presteres, hver dag skal jeg få mye gjort, helst mer enn i går. Hvile gir dårlig samvittighet og blir intimt forbundet med nederlagets komme. Jeg er nå ferdig med det livet. Turen gjennom Femundsmarka var kulminasjonen av denne min prestasjonsadferd, den fikk meg til å innse at jeg allerede har gjort det riktige. Hva er så det? Jo, jeg har sagt opp jobben og jeg har sagt opp leiligheten, begge deler blir jeg ferdige med i mai. Deretter fri, fri, fri. ’Yte’ skal bli ’Nyte’. Angående turer, den neste blir med masse vin og mye, mye god mat. Med venner! På hytte! På turen opplevde jeg alt unntatt kulde. Den andre dagen sterk vind (sikkert en 18 – 20 m/s i kastene) over Falkfangerhøgda, og fordi det var motvind, måtte jeg søke ned i skogen for ikke å fryse meg stiv. Det snødde periodevis de to første dagene. Den tredje dagen, knallsol, sun block og skareføre deluxe. Den femte, dvs. mandag 23., sterk varme; den sjette, i tillegg yr og regn og bløt snø, og den syvende og siste dagen, tett tåke og råtten snø. Et par dager til nå og man vil oppleve gjennomslag for hvert steg i dette området av Norig, den siste dagen opplevde jeg det for hvert tredje, hvilket var frusterende nok. Noen ganger stod jeg mer halvmetern nedi. Av og til forsvant hele staven da jeg skulle lene meg på den, med det resultat at jeg fløy på trynet. I selve nasjonalparken er det ganske lite med snø, over Falkfangerhøgda måtte jeg gå sikksakk i mange kilometer for å komme meg frem. Flere ganger, også senere på turen, måtte jeg ta av meg skiene og gå til fots. Én gang fordi jeg i tåken kom litt ut av kurs og havnet på en topp i stedet for i bandet mellom to topper (nedturen fra toppen var til tider komisk og heldigvis uten tilskuere). Jeg bruker speilkompass, men har en tendens til å se meg selv i speilet snarere enn å konsentrere meg om å gå i riktig retning. Det må vel være et utslag av selvopptatthet, den mest utbredte sykdommen i vår urbane kultur. Den siste natten lot jeg teltet bli liggende i sekken og tilbrakte natten på Marenvollen selvbetjente hytte (DNT). Jeg leste gamle utgaver av Fjell og Vidde til jeg ble megagørrlei og spiste pannekaker for alt hva jeg var verdt, og litt til. Hver dag fyrte jeg kveldsbål. Jeg hadde med 4 desiliter bensin og en primus i tilfelle rottefelle, men fikk aldri bruk for den. På Marenvollen lot jeg bål være bål og fyrte i ovnen i stedet. Rute (se også kart nedenfor): Dag 1: Elgå til sør for Svukuriset. 10km. Dag 2: deretter til nord for Kuvola (i skogen nedenfor midten på Falkfangerhøgda). 11 km. Dag 3: til nordenden av Nordre Skarpåstjønna. 27 km. Dag 4: - hvile - (les: ligge i teltet og forbanne omgivelsene og meg selv) Dag 5: til rett ved Fjølburøsta ved å gå langs vannkanten på østsiden av Nordvika. 25 km. Dag 6: til Marenvollen hytte. 14 km. Dag 7: til Røros. 17 km. På dag 3 gikk jeg så å si for å finne skiføre den første milen, havnet så på midten av Nedre Roasten og krysset vannet ved utoset, hvor det heldigvis var en gangbro. I løpet av turen kunne jeg mange ganger følge skuterspor, men de var som regel gamle, og da varmen satte inn, ikke alltid så harde som man kunne ønske seg. De tre siste dagene var definitivt tyngst rent fysisk, for det var blitt varmere og snøen bløtere, særlig dag 6 og 7. Jeg stod opp klokken 05.00 og var avgårde kl. 07.00, da snøen er hardere om morgenen enn senere på dagen. Da jeg skulle dra fra Marenvollen til Røros, ble jeg dog forsinket av tåke. Men klokken kl 11.30 var jeg blitt så rastløs av all kaffedrikkingen at jeg begav meg av sted åkkesom. Sikten var ofte under 100 meter, men til tross for en lei feilnavigering, rakk jeg 16.24 toget med såpass god margin at jeg fikk kjøpt meg 2 pølser og en krimbok på stasjonen. Det må nevnes at rett etter feilnavigeringen var et faktum, lettet selvsagt tåken. I løpet av turen møtte jeg hele to skiløpere. Jeg var altså alene, som om april ikke skulle være den mest fortryllende måneden på året å tilbringe i Femundsmarka. Jeg så tre elger, mange flokker med reinsdyr, ørn, og dessuten to traner på et jorde fra togvinduet på vei hjem. Mrk. Det først bildet har jeg lagt ved for å gi serien med bilder en ulykkelig start.

Spenstig å ta begge toppene på Grøvelnebba vinterstid..! Måtte gi meg noen meter fra toppen på samme tid i 05, manglet sikring..

Starten av årets påske ble tilbrakt på Hardangervidda. En flott 3-dagerstur fra Halne til Imingfjell: Halne til Imingfjell (01-04.04.07) Heldigvis kom vi oss ned før uværet satte inn skjærtorsdag, men langfredag var vi oppe igjen for en kort topptur: Borgsjåbrotet (1485 moh) (06.04.07) Turhilsen

Sportsnett har: "Helgetilbud: -25% på alt fra Eagle Creek! Husk å skrive inn ''HELGETILBUD'' i kommentarfeltet på bestillingen din for å være berettiget til rabatt. Rabatten trekkes fra manuelt før utsendelse av bestillingen. Tilbudet er tidsbegrenset og siste frist for bestilling er mandag den 23. april klokken 24.00. Begrenset antall. Vi tar forbehold om at enkelte modeller, farger eller størrelser kan bli utsolgt. Tilbudet gjelder de varer som er på lager i det tidsrommet tilbudet gjelder, og ikke utsolgte varer eller bestillingsvare." Skobagen deres er fin til møkkete saker, og de har flere komprimerbare pakksekker. Og det er billig - ihvertfall med 25% rabatt... Sjekk ellers Granite Gear om du skal ha superlette pakksekker/poser

Som jeg har forstått heter den Austnubben Øst. Jeg har ikke fått lagt inn GPS'kartet mitt denne uken, siden jeg har måttet benytte meg av en midlertidig løsning siden jeg ikke er hjemme, men mandag (etter en nå planlagt helg på Hjerkinn med Svånåtindan og Skredahøin), så skal jeg få alt på plass.. GPS'en min viste at denne lille humpen var på 2019 moh.. Alex

Hvis du ønsker å lese av koordinater er Norgesglasset veldig greit å bruke. Visning av koordinater og tilhørende koordinatsystem aktiveres ved å klikke på ”Kartreferanser”. Kartpresentasjonen starter i N50, men når en har zoomet seg tilstrekkelig inn endres kartet til raster ØK (Økonomisk kartverk). Det er verdt å merke seg at koordinatsystem (Ko.Sys) også endrer seg fra N50 til ØK. Så hvis du skal lese av koordinater for å kunne referere de til vanlige 1:50 000 (N50) kart må du passe på å ikke zoome inn for mye slik at koordinatsystemet endrer seg til ØK, og samtidig passe på at koordinatsystemet (Ko.Sys) er samme som kartet du skal bruke. "Ko.Sys" forteller hvilket koordinatsystem koordinatene tilhører: EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 31 (Ko.Sys = 21) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 32 (Ko.Sys = 22) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 33 (Ko.Sys = 23) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 34 (Ko.Sys = 24) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 35 (Ko.Sys = 25) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 36 (Ko.Sys = 26)

Nå vet jeg ikke hvilken sportsbutikk du handler ozzi. Men på "min" butikk har de varer fra Vertikal. Og da regner jeg med at de har de samme festene du fikk kjøpt. Og "min" butikk er en Intersport butikk. Sjekk en av de som finnes i Oslo du, Inyourface. Hvis de ikke har, er det jo som ozzi sier... Ta kontakt med Vertikal direkte.. www.vertikal.no eller 32 05 52 50 Og nei, jeg jobber ikke for dem... RK.