Søk i nettsamfunnet

Det er vel ikke så ofte du handler på DNT? til den summen så bør jo gå ann og finne. logg inn på spot sin side (https://login.findmespot.com/) og trykk på billing da får du rimlig grei info. Det her er fra pappa sin... Finn ca datoen du aktivert den på og gå 1 mnd tilbake på nettbanken din så bør du finne den der,(går ut fra du ikke har den i skuffe 1 mnd etter du har kjøprt den da får du rimlig detaljert melding på nettbanken din og kan få til DNT og be dem hente den frem,da har dem jo akuratt klokke slett du kjøpte den på,finner dem den ikke da syns jeg dem er lite service instilit 08/10/2011 Advanced Payment €138.00 08/01/2011 Click here to see your billing Invoice. €0.00 08/01/2010 Click here to see your billing Invoice. €0.00 07/03/2010 Advanced Payment €138.00

Erdal i Førde er ikkje i nærleiken av Jostedalsbreen, Erdal i Stryn er noko anna... Elles var det nytt for meg at det var lengre frå Oslo til Sogndal enn frå Oslo til Stryn... Her finn du dagens lokale bussruter frå Stryn og oppover riksveg 15: http://www.ruteinfo.net/ruter-f1/t/14-761.htm. Nye ruter kjem 1.mai... For å ta buss mellom Fjærland og Stryn, må du ofte skifte buss på Skei i Jølster : http://www.ruteinfo.net/Ruter/8/00005068.htm. Skei er eit typisk "nav" for busstrafikk mellom Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Rute 23-521 viser korresponderandre ruter mellom Stryn og Fjærland/Sogndal.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/11/23/555233.html Flaks at ingen ble skadet! Påstanden mot slutten av teksten; " det skal ikke være skredfare i området" er vel litt feilaktig all den stund det faktisk går skred. Må være noen som har misforstått et eller annet da! Påstanden om at de har vært et sted hvor de ikke burde være virker derimot fornuftig!

Når det gjelder utlendinger på toppen av Beerenberg så fikk jeg en oppklarende e-post i fra Johan Hustadnes. Det er en god del utlendinger som har vært på toppen. Han var der blant annet i 97 sammen med en nederlandsk gruppe: http://hustadnes.net/Tur/Jan_Mayen/Expeditie.htm Samme året var det en fransk gruppe der. Ellers har det vært ymse folk - polakker og engelskmenn. Colin Samuels var der i 2007 - franskmann. Han har en webside med en del bilder - lite i fra jan mayen så langt jeg kan se http://www.powdermag.com/media/photo/Colin-Samuels/index1.html For de som liker litt spesielle turrapporter fra Jan Mayen, så er jo også skituren de gjorde i 2006 noe for seg selv. februar! http://www.atlecm.com/Bilder/Jan%20Mayen/05-06/JM2006.02.26%20Beerenberg/jan_mayen_260206.htm Edit: ja så har vi jo vår islandske venn Runar som selvsagt også er utlending

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...

Bruker neoprenmaske på skutertur! Mulig det kan brukes? http://www.choppers.no/nyheter/2007/05/neopren_ansiktsmasker.html http://www.choppers.no/shop/mc-tilbeha-r/balaklava-coolmax-med-neopren-maske/prod_996.html http://www.zett.no/sm%C3%A5ttogstort__til_salgs.html?objectId=1356306

Dette innslaget får vel neppe FF's tinderanglere til å skjelve i buksene, men siden jeg ikke fant noe treff på dette, tenkte jeg å legge inn noen ord. National Three Peak Challenge er en populær greie i UK, og omhandler å bestige Ben Nevis (1344, Skottland), Scafell Pike (978, England) og Snowdon (1185, Wales) på under 24 timer. En går ca. 4mil, og det er ca. 3000 høydemeter. En SKAL kjøre i minst 10 timer, ellers regnes det ikke som "god sport". En har da 14 timer på å bestige de tre toppene. Utganspunktet er at Nevis og Scafell tar 5 timer hver, og Snowdon 4 timer. Det holder for de fleste som er i en rimelig form. Det finnes organiserte helger hvor en kan delta, men flesteparten deltar i private lag. Jeg deltok i et privat lag helgen 16-17 Aug 2008, og selv om fjellene var de enkleste en kan tenke seg, var det temmelig moro. Det ligger en del arbeid i planleggingen, og turen skal tross alt gjennomføres uten uhell. Dess flere, dess større er utfordringen. En skal også sørge for at en ikke blir sittende fast i en trafikkork, eller har andre uhell med bilen. Vi hadde et bra lag, med 1 sjåfør, 2 som sørget for maten og 4 som gikk turen. Vi hadde ingen uhell av noe slag, annet enn et stygt fall midt på natten, og en glohet suppekasserolle som veltet utover to personer og midtkonsollet på leiebilen. "Shit, it's in the electronics!!" ble en setning jeg neppe kommer til å glemme, da jeg så det kom røyk ut av sigarettenneren.. For oss som ikke er så opptatt av "beste tid" (og dermed må løpe) er dette et bra prosjekt. Vi brukte 21 timer og 40 minutter, noe som jeg tror er en ganske bra tid. Vi holdt et godt tempo (etter norsk standard) og skal en gjøre det mye raskere tror jeg vi snakker om tisseflasker og jogging. Turloggen: 17:05...Start Nevis 19:10...Nevis summit 20:40...Nevis trailhead (3:40) 02:50...Start Scafell 04:40...Scafell summit 06:20...Scafell trailhead (3:30) 11:30...Start Snowdon 13:05...Snowdon summit 14:45...Snowdon trailhead (3:15) ------- 21:40 Turrapport finnes her: http://www.westcoastpeaks.com/Peaks/Scotland/3pc08.html.

En røff start Mange blikk streifet meg og min bekledning, bedre ble det ikke da stigningen ble brattere og jeg gjorde meg mer og mer klar. Svetteperlene i panna vitnet om god bekledning og rare blikk som ”ikke så på deg” gikk stadig oftere forbi, men endelig kunne jeg unnslippe! Unnslippe varmen, maset, blikkene, stresset, orket, kort sagt samfunnet. Jeg befant meg på perrongen Hjerkinn stasjon, innspent i sekk og pulk og mitt Juleeventyr lå for mine føtter. Etter en drøy time kikket jeg fornøyd på kartet, jeg hadde klart ca 5 km, kanskje kunne jeg nå Maribu ved skumringens slutt allikevel? Slippe ubehagelige møter med moskus i mørket var av høy prioritering. Jeg sto ved veikrysset som det er skiltet 9km til Snøheim, det var vindstille, grått og et aldri så lite snødriv i lufta. Det var ikke mange hundre meter videre bortover, så møtte jeg veggen av luft fra nordvest. Sikten ble betraktelig redusert og det var ikke lenger mulig å se med det blotte øye, eller la noe hud være eksponert for elementene. Ting skjedde ganske fort nå og det ble stadig mer krefter og sinne i vinden. Etter en ny time hadde jeg tilbakelagt 2km, en betraktelig redusering av tempoet og jeg forberedte meg på en lang og hard etappe i mørke inn til hytta. I den neste timen beveget jeg meg en – 1 – km! Vinden hadde virkelig sluppet seg løs og det var lite som holdt den igjen. Jeg banet og bannet meg vei gjennom et landskap så forlatt og karrig. En grusvei som det ikke fantes snø på, annet enn et par skispor iset fast i tiden. Jeg prøvde å gå på disse slik at pulken skulle gli enklest mulig, men det var jo bare ren ønsketenkning, for bak meg lekte været vilt. Det trikset, kastet og tumlet den 40kg tunge pulken rundt som ei lett fjær, gjerne på TVERS av veien, mens satan selv spilte svartmetall på pulkdraget mitt. Prøvde å gå på siden av veien, men der var snøen bare gjennområtten, opp på grusen igjen. Pause. Ok, bort til neste røde brøytepinne. Hvor ble det av veien? Der ja, et vakuum i fokket ga meg 10m med sikt i to mikrosekunder. 3 nye brøytepinner var passert, bra Øyvind. Nå var det slutt på grus, plutselig masse snø, men GPS viste at jeg fortsatt var på veien. Fonner og løs snø flokket seg rundt truger og kropp, var åpenbart ved et sted snøen samlet seg. Skavler ble forsert, en etter en, senere kjent som Snøploger fra Helvete (med æ)! i mitt sinn. Mange tanker fløy gjennom hodet, skal jeg snu? Skal jeg fortsette? Klarer jeg dette? Maribu kunne jeg bare glemme, alt for langt inn. Tilbake? Nei, like langt dit. Redusert og strippet ned til det primitive mennesket, ingen all verdens kunnskap har noen betydning i forhold til Fjellets suverenitet og dens overlegenhet, vel bortsett fra den åpenbare sannhet at man burde holde seg innomhus og bade i ribbefett eller uttørka sauekjøtt på pinne. Bortsett fra det.. Jeg peilet inn noen menneskeskapte objekter på kartet, også kalt hytter som jeg kunne søke ly bak. Disse befant seg oppe ved Svånalægeret, bare noen hundre meter bortenfor min nåværende posisjon. Jeg var kommet meg på grus igjen, men det var vanskelig å bevege seg på sletta. Jeg måtte til stadighet bøye meg for vinden, bokstavelig talt. ”Vilje, vilje Øyvind, alt er psykisk, faen”. Et skritt til, ned i knestående, opp igjen. To skritt, revet tilbake av pulken som lekte seg i grøfta på andre sida av veien. Nå sto jeg visstnok inni hytta i følge kartet. Selvfølgelig var det ikke noe hytte her, var vel en av de få bygninger som forsvaret faktisk har klart å rive vekk det da. Det var merket et par til rett ved, men regnet med at ikke disse var der, ikke maktet jeg å ”gå” for sjekke heller. Teltet skulle opp, men hvordan og hvor? Overalt var det jo bare renskurt isete stein og telebakke som var immune mot mine snøplugger (tross alt vinter). Jeg fant nå litt snø nede i bekkeleie, og det var nå noen skulle ha filmet meg, jeg og min kamp mot teltet. Snøen var for løs til at noen av pluggene satt, vinden rev alt opp igjen før jeg fikk sukk for meg og ble liggende og kave i god stil oppå duken, ganske rådløs med tiden. Mørket var kommet og jeg strevet fortsatt med den forbanna duken. Hver gang jeg hadde vært så heldig å få ned en 2-3 plugger samtidig kom det litt vind da vettu, og gjett hva den gjorde. Jeg kan banne på at vinden roet seg bare så jeg kunne få ned noen plugger, for å så komme med et stort latterbrøl og rive alt opp igjen og spille dobbel stortromme på hodet mitt. Jeg fikk øye på en liten busk av ukjent sort, krabbet meg bort til den og sa til teltet; Nå skal du jammen meg opp, enten du vil eller ikke. Tok noen barduner og bandt dem fast i denne værbestandige planteveksten. Hivde pulk og sekk inn i innerteltet. Nå, nÅ! Opp med stengene og på med ytterduken. Ahh, mitt eventyrlige slott! Aldri har et så stygt oppsatt telt vært så vakkert i mine øyne, et tremannstelt som jeg så vidt fikk plass til meg selv i. Men fastbundet var det, nesten samtlige 10 barduner var fastbundet i min nye bestevenn, Busken (fritt oppkalt etter et forummedlem). Vel nede i soveposen tenkte jeg: For en ubetydelig dritt, en mikroskopisk ingenting som gjorde den tabben og kanskje tro at man var noe av betydning i dette kosmos, FEIL! Så sloknet jeg før jeg fikk spist. Moskus fikk være moskus, storm, være storm, jeg sov som et barn til neste morgen. Jeg kan forresten nevne at neste morgenen våknet jeg opp, og da lå jeg ca 100m unna en hytte.. Dagene går Det ble mye tekst om et par timer, jeg skal holde meg mer kortfattet nå. Kort sagt så kom jeg meg inn til Maribu dagen derpå før det på nytt blåste opp til storm, og jeg ble liggende å kjede meg hele neste dag inne på hytta. 23. desember, populært kalt Lille Julaften nede i sivilisasjonen. Nå tenker jeg de stresser rundt der nede, spesielt alle mannfolkene som nå må planlegge morgendagens handlerunde. Selv var jeg mildt sagt rastløs og kunne ikke vente til å komme meg utenfor døra. Det var det var vindstille, grått og et aldri så lite snødriv i lufta... ehm, hørtes ikke dette litt kjent ut? Jaja, jeg skal nå i alle fall på tur, selv om det skulle blåse opp på ny tenkte jeg. Planen ble lagt, holdt været seg stabilt til jeg hadde kommet opp ved foten av Bruri skulle jeg fortsette mot Larstind, ellers opp på Bruri. Været holdt seg sånn nogenlunde, vel, jeg var ganske så gira på Larstind at jeg gikk nå uansett forbi Bruri. Omsider ble stegjerna påspent og renna opp mot toppen ble gått. Jeg hadde gledet meg til denne, hørt mye bra om den, men ble nå litt skuffet, trodde den skulle være brattere. Men det renna ikke ga av spenning, fikk jeg igjen i skaret, begge veier. Først var det å klyve seg opp og gjennom ei kløft i hammeren mot hovedtoppen, deretter litt klyving med øks og list opp til toppvarden. Null utsikt, men en utrolig sinnsstemning av å nå den første toppen på turen. Videre til Nørdre var det også ganske interessant. Det som først så ut som en glattskurt isete hammer rett opp, ble etter hvert demystifisert tak etter tak med isøksa. Skjulte lister og hyller så igjen dagens lys, og det hele løste seg ganske greit, moro! Jeg ble imidlertid stoppet nesten ved toppvarden av et hakk, her ble jeg nødt til å snu, gå litt ned i ura mot vest, så opp igjen. Julaften ble for min del feiret med en topptur til Skredahøin i et passe bra vær, jeg fikk nå tatt bilde av ei sol som skinte i et par minutter, og sendt den av gårde som en liten Julehilsen til noen tindevenner (til dere som ikke fikk, så var det noen problemer med utsendingene, antageligvis en serverfeil hos Netcom…) På kvelden hadde jeg to varme festmåltider; Sei i grønn pose og Biff stroganoff i grønn pose (takk Agno), hvor mange varme måltider hadde dere på julekvelden?! 1. Juledag var det meldt sterk kuling og halvdårlig vær, men dette var helt feil, det ble Vill livsnyting på Vesttoppen og på Bruri i den stilleste og klareste blålig fjelluft dere kan tenke dere. Hvilket liv! Ellers så jeg ingen moskus (de var på andre sida av E6), men til gjengjeld var jeg så priviligert at jeg så en villreinsflokk 3 dager på rappen! Flokken må ha inneholdt vel 200 dyr, uten at jeg telte. Nærkontakt med en snurre sprett fikk jeg også, skikkelig flotte naturopplevelser. Noen lurer på hvorfor jeg gjør slikt som dette, stikker av i Jula etc, forstå seg den som kan, den som ikke kan, kan jeg bare si; Synd for deg. Godt nytt år alle forumbrukere.

Hei hadde tenkt å få til en skitur til Store Ringstinden rundt Kr. Himmelfartsdag.dvs 21 - 23 mai Er dette greit eller er det litt sent på sesongen for perfekte forhold?? trondv

Ja tusen takk for turen Morten! Denne kommer jeg til å huske i evigheter. Novemberfjellet er så vakkert og urørt. Dette er et område jeg sannsynligvis ikke kommer til å bry meg særlig om på våren eller sommeren, men nå på denne tida er det akkurat som jeg ønsker meg, øde og en anelse arktisk. Jeg hadde trodd at Jotunsesongen var over for i år, og at høsten bare ble en uforrettet sak, men så skjedde altså en slags parallell til Gjertvasstind på tampen av mai 05 etter en heller miserabel vår. En traurig høst full av uinnfridde forventninger endte plutselig opp med å servere meg/oss en av tidenes mest minneverdige turer! Man føler seg bare så ufattelig heldig når man er på fjellet på sånne dager, kvelder og morgener. Heldig fordi man har blitt velsignet med det normale folk kaller galskap. Så utrolig kjedelig et liv uten denne galskapen hadde vært! Så ufattelig meningsløst! Det er de andre som er gærne, ikke oss, vi vet å unne oss den luksus å oppleve fantastiske ting som dette Klart man må ofre litt, fryse litt og mest sannsynlig sove litt så som så, men selvfølgelig glemmer man det når naturen gir det hundredobbelte igjen for innsatsen med motiver som dette! Har ellers gått tom for superlativer for Jotunheimen, særlig på denne årstida. Men de trengs heller ikke, for det blir bare komentar overflødig. Jotunheimen er Jotunheimen, man trenger ikke si mer Gleder meg til å se andres rapporter fra storfjellet på denne tida, dette unner jeg alle toppentusiaster å oppleve! Til slutt må jeg si at det må være få vinterfjell som egner seg bedre på fjellkalender enn Smørstabbtindene. Jeg svever på skyene!

" Fra Grua syklet vi opp til Mylla som er nordre innfallsport til Oslomarka, for så å sette snuta rett sørover til Skansebakken i Sørkedalen, via Pershusvannet, Spålen, Svarten og Langlivannet. Denne løypa går gjennom Spålen-Katnosa reservatet, hvilket innebærer at skogsveier er en saga blått, ei heller er det lov å sykle på de merkede stiene, så planen var å trille syklene et par av etappene. Det høres vel ut som en smart plan ? " Eller kanskje ikke. Les turrapporten her -> http://rotehodet.norblogg.net/2009/06/01/over-stokk-og-stein-i-solsteika-pinsehelga-2009/

Jeg regner med at de fleste av oss har vært ute i det fine pinseværet? Det var i alle fall jeg og Bjørn-Even på blant annet Skardstinden (2373) søndag. Helt fantastisk vær og varme, kommer aldri til å glemme det! Les her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/solfylt-pinsefeiring-til-skardstinden.html

Når årets pinsetur til Jotunheimen er planlagt et år i forveien og alt klaffer med vær, form og fravær av skader/sykdom, føler man seg utrolig heldig. Særlig når turen går langveisfra, i vårt tilfelle Rogaland. Planen var at årets tur skulle gå med utgangspunkt fra Spiterstulen, og derifra går det som kjent stier til mange celebre tinder. Torsdag 28. mai – Store Steindalsnosi 2025moh De to ivrigste av oss hadde mast oss fri fra familie og jobb både torsdag og fredag, og tidlig torsdag morgen startet vi fra Haugalandet. Ifølge kameratens kontakter i Fortun, hadde Sognefjellet og Tindevegen vært stengt pga. nysnø dagen før. Vi valgte derfor å kjøre om Sogndal. Været ble bare bedre og bedre utover ettermiddagen, og da vi kom forbi Turtagrø, bestemte vi oss for å klinke til med turens første toppforsøk, Store Steindalsnosi. Vi parkerte ved 1300moh merket på Sognefjellsveien, pakket tursekkene og smørte oss med solkrem. En herlig følelse 9 måneder siden forrige tur i Jotunheimen! Det var nysnø i vegkanten, og vi var usikre på hvordan snødekket var oppover. Pga. en del barflekker og synlig steinrøys oppover nordvestryggen over Galgeberg, valgte vi å tape noen høydemetre og gå inn gjennom botnen rett vestfra. Det var 10-15cm tung nysnø, men ellers fine forhold. ”Skredfare” sang inni hodet mitt på veg oppover, og det hadde sannelig gått noen skred i vesthenget. Turen opp forløp helt uten dramatikk. Vi kom oss opp på nordvestryggen i ca. 1850m høyde, satte igjen skiene der og spaserte til topps med skistavene til hjelp. Vi passerte toppunktet og gikk videre østover til varden. Det var forholdsvis god sikt nordover og vestover, men Fannaråken og Skagastølstindane var nokså innhyllet i skyer. Nedturen gikk kjapt og fint, og etter 3,5 timer, 10km og 750hm var vi tilbake ved bilen. Turen over Sognefjellet var en flott opplevelse i finværet. Vi stoppet litt på Krossbu hvor vi var pinsen-08. Snøforholdene var tilnærmet like, men det var knapt en bil å se denne torsdagskvelden. Ingen av oss hadde vært på Spiterstulen med bil før, så kjøreturen opp fra Røisheim var en interessant opplevelse. Etter to litt mindre positive erfaringer fra Spiterstulen fra ungdommen (les: altfor kommersielt), var det kjekt å få et hyggelig møte denne gangen. Heller ikke her var det stort med biler på parkeringsplassen. Vi lødde ned sekkene med alt tenkelig utstyr og labbet oppover Visdalen. Skiene måtte bæres, for det var ikke antydning til snø. Planen var å etablere leir max. 2-3km opp på østsida for å ha utgangspunkt for toppturer. Vi fant en fin plass nede ved elva, rett under Hellstuguhaugen ca. 1,5km fra Spiterstulen. Den ville være lett å finne for kameratene fra Ryfylke, som skulle komme kvelden etter. Fredag 29. mai – Spiterhø 2033moh, Leirhø 2330moh og Veobrehesten 2185moh Etter tidlig revelje var vi klare for tur kl. 0800. Været var ikke helt topp, men det var opphold og det skulle bli knallbra utover dagen etter meldingene. Vi tok sikte på å spare kremtoppene til kameratene kom og valgte derfor å sikte oss inn på noen mer anonyme topper, i første omgang Spiterhø og Leirhø. Vi fulgte Leirgrova bratt oppover, jeg på beina og kameraten på ski. Vi såg nå at passering av Visa oppe i dalen bare var å glemme; vi var nødt til å gå tilbake til Spiterstulen når vi skulle på andre siden av elva to dager senere. Først i bakkene oppover mot Kyrkjeglupen såg det ut til at elva var dekket av snø og dermed passerbar. Spiterhø ble nådd uten de store jubelropene; vi kunne gå på ski helt opp til tross for at det var tynt med snø på den flate toppen. Det var dårlig sikt, men vi fikk noen glimt av Ryggehø og Glittertind i nordøst. På grunn av at sikten var så dårlig samt at vi kun var to, valgte vi å ikke ta enkleste veg til Leirhø over breen fra nord. I stedet tok vi den tunge turen ned i skardet vest for breen og gikk opp vestryggen. Det var fint å ha kontrollen med GPS oppover det smale partiet av ryggen, for vi såg nærmest ingen ting. Da vi kom opp på topplatået, måtte vi ta kompasskurs for å finne varden. Selv om sola av og til brøt gjennom, såg vi absolutt nada fra denne flotte utsiktstoppen, noe jeg vet mange andre har opplevd. Men stemningen var likevel høy, spesielt fordi dette var undertegnedes første stortopp siden Galdhøpiggen/Glittertind ble besteget (faktisk på samme dag!) sommeren 1992. Fortsatt på kompasskurs gikk vi nå sørover mot høyde 2110. Kameraten hadde fått blod på tann og ville forsøke seg på hesteritt på Veobreen! I skodda var det ganske psykende å gå ned bratthenget fra Leirhø. I et glimt fikk vi se noen utrolige skavler, sikkert med 10-15m utoverheng, og vi trakk oss ekstra langt innover fra kanten. Nedover ble skodda lettere, og da vi nærmet oss skaret ved høyde 2110, fikk vi plutselig fullt utsyn mot Veo- og Memurutindane. En fantastisk opplevelse etter å ha vasset i grøt i timevis! Og mer fantastisk skulle det bli da vi rundet snøkammen over Veobreen og fikk se selve hesten. Denne stilige toppen fortjener sannelig all den positive omtalen den har fått i bøker og turrapporter. Vi rutsjet ned snøkammen mot breen, tok på oss seler og tau (30m halvtau) og begav oss bort til foten av hesten. Undertegnede var litt skeptisk til å passere breen kun to mann i tauet, men det gikk helt fint. Vi valgte å gå opp snørenna et stykke til høyre/øst for toppen. Det var dyp snø og ingen fare for utglidning. Vi hadde med isøks, tau og noen kiler. Vi kom oss greit opp på toppeggen, men såg fort at vi ikke ville klare å nå toppen østfra langs eggen. I stedet sikret vi oss rundt toppen på sørsiden og kom oss fint opp en renne rett sørfra. På det laveste var vi kanskje 6-7hm under toppen. Å komme bort til selve toppblokka var langt mer luftig enn vi hadde forestilt oss, og vi valgte å sikre over en kvass blokk som måtte passeres før toppblokka. Det gikk greit å dra seg opp på denne, og begge ble behørig fotografert av den andre. En skikkelig seier å komme opp her, og en utrolig lønn for strevet med den flotte utsikten over Veobreen og tindene rundt. Returen gikk ikke helt uten dramatikk, da vi klarte å løse ut et skred i snørenna vi kom opp. Det var aldri noen fare for oss, men vi var litt bekymret for sekkene våre, som stod igjen nede. Til alt hell hadde vi satt dem litt til siden for renna, så det gikk bra. Vi returnerte over breen i tau og rant på ski ned til Veoskaret. Et enormt syn åpenbarte seg nå for oss, med panorama over Hellstugubreen og –tindane. Herifra såg breen ut som melisglasur, og planen var å gå der dagen etter; gjett om vi gledet oss til det! Ned fra Veoskaret var det bratt, som det står i alle bøkene. I solhellinga løste vi hele tiden ut småskred, men det var bare langsomme ”elver” av nysnø og ingen fare. Det mest dramatiske som hendte, var at undertegnede måtte grave løs den ene foten som ble sittende dønn fast til skrittet. Dette skjedde uavhengig av skredene, da jeg gikk det bratteste partiet til fots. Returen fra kanten av Hellstugubreen til leiren gikk helt greit. Vi kunne renne på ski til ca. 1350moh. Så var det bare å ta skiene på sekken. Etter eksakt 12 timer, 22km og 1600hm var vi tilbake ved teltet. De 5 kameratene fra Ryfylke ankom planmessig en stund før midnatt, og det ble seint før vi fant soveposene den kvelden. Lørdag 30. mai – Store Hellstugutind 2346moh, Midtre Hellstugutind 2339moh og Søre Hellstugubrehesten 2120moh Dette var dagen flere av oss hadde sett fram til lenge; endelig skulle vi prøve oss på Hellstugutindane. Noen av oss hadde vært på Søre i 2002, men det er jo de kvasse stortoppene og utsikten fra dem, som drar. Vi kom naturlig nok senere i gang denne dagen, men det gikk radig opp igjen til snøfennene på ca. 1350moh. Her ble jeg overlykkelig over å finne igjen solbrillene mine, som jeg hadde lagt igjen dagen før; uten dem kunne hele turen vært spolert for meg. Vi fortsatte på ski inn til brekanten, hvor vi tok på oss seler og tau (60m heltau) på en morenerygg. Vi var nå totalt 7 mann, men ingen med nevneverdig breerfaring. Vi regnet det likevel som helt trygt siden vi var så mange i taulaget og hadde spurt på Spiterstulen etter sikreste rute, i dette tilfellet østsiden av breen. Mange vil nok reagere på at vi gikk i tau i det hele tatt, men det skyldtes sen pinse og forholdsvis snøfattig vinter. Så må vi også si at vi syndet på returen og rant ned igjen uten tausikring. Men da hadde vi et lite alibi ved at vi hadde testet ruta på veg opp. Hellstugubreen og utsikten mot de omliggende tindane var akkurat så deilig som Jotunologene blant oss hadde håpet på. Det var nydelig å passere høyeste punktet og se Gjendealpene åpenbare seg i sør. Snakker om at Vestre Memurubre såg ut som et størknet melishav denne dagen! Det var overraskende langt inn til skaret sør for Store, som vi hadde øverst på ønskelisten. Det vi likte minst da vi kom fram, var bratthenget opp i skaret. Med snøskredene fra dagene før friskt i minnet, valgte tre av oss å heller traversere langs fjellsiden på høyre side enn å gå på ski rett opp i skaret. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig bomtur, som kostet enormt med krefter og som faktisk kostet undertegnede Nestsøre. Da vi tok til vettet og returnerte samme veg som de andre hadde gått, hadde vi tullet vekk tre kvarter, og kameraten hadde allerede vært på Nestsøre. Etter en god kvil og matpause i skaret, foretok vi toppstøtet mot Store, som gikk helt greit. Selv om jeg har sett utallige bilder fra denne toppen, tok utsikten nesten pusten fra meg. Tenk å endelig få stå på Store Hellstugutind og attpåtil i perfekt toppvær! De kan snakke om Surtningssui og Leirhø, men utsikten fra den kvasse og sentrale Hellstugutinden slår det meste. Det var jubel og ekte fjellglede, og de av oss som gikk til topps, var helt alene på toppen. Returen gikk fint, og vi bant oss inn i tauet igjen på laveste punktet på ruta videre over breen. Det var tungt opp til skaret sør for Midtre; to av oss hadde tross alt noen tusen høydemetre i beina nå. Men vi kom oss opp i skaret, hvor vi møtte noen karer som var på travers nordfra over hele Hellstuguryggen. En frisk affære, med ski på sekken og full oppakning. De tok sikte på å karre seg opp til Store i løpet av kvelden og overnatte der. Jeg var glad det ikke var meg som skulle opp den nordryggen med så mye bagasje, men de fikk nok en fin soloppgang… Midtre var også en fin opplevelse, med litt annen utsikt enn Store. Det var uaktuelt for oss å fortsette nordover, og returen gikk ned i skaret igjen. På veg ned breen stakk undertegnede oppom Søre Hellstugubrehesten, en artig topp med mye bedre utsikt enn forventet. Nordre hest skulle også hatt en visitt, men beina sa stopp. Det hadde allikevel vært en uforglemmelig dag! Returen ned over breen, fennene og gjennom lyngen foregikk udramatisk, og etter 12,5 timer, 26km og 1650hm fant vi igjen leiren. En av mine absolutt flotteste dager i Jotunheimen gjennom 23 år! Hva skulle da ferskingene si, som hadde fått en slik jomfrutur? Søndag 31. mai – Store Tverråtind 2309moh og Lindbergtinden 2120moh Denne siste dagen var avsatt til vestsiden, nærmere bestemt toppene rundt Tverråbreen, og vi måtte altså komme oss over Visa. To av oss kom litt tidligere i gang og gikk om Spiterstulen, mens de fem andre resolutt vadet over en nokså grov Visa. Det gikk bra med alle. For oss to som ble gående med skiene på sekken helt inn til brekanten, var det nok en lengre tur. Vi fulgte stien til Eventyrisen til kloppa over breelva før vi fortsatte innover dalen i nokså grov ur. I det nydelige været var det kjempefin utsikt både innover dalen mot Tverråbreen med Nordre Bukkeholstind og utover dalen mot Leirhø. Det var ikke vanskelig å forestille seg at hele denne dalen må ha vært fylt med breis under den lille istiden rundt år 1750. Verten på Spiterstulen kunne fortelle at de hadde måttet flytte fra Gammelsætra som låg ved munningen av dalen, under Styggehø, og ut i dalen hvor Spiterstulen ligger nå. Vi tok de andre igjen ved brekanten, hvor de hadde ventet på oss en stund. Etter en matbit og kvil tok vi på oss seler, tau og ski og kom oss greit opp det nokså bratte brefallet. Vi holdt oss innpå breen langs nordsiden, og i jevn rytme gikk det oppover mot Nedre Tverråbandet. Det hadde gått ras i nesten alle rennene langs sørsiden av Tverråtindane, og vi holdt oss derfor et godt stykke ute på breen. På bandet åpenbarte det seg en fenomenal utsikt over Nordre Illåbre med omkringliggende topper, særlig stupet av Bukkehø og Skarstind. Etter en god pause tok de fleste av oss turen oppover nordryggen mot Store Tverråtind. Av en eller annen grunn har undertegnede gledet seg spesielt til å stå på denne toppen. Det har nok hatt sammenheng med nærheten til Galdhøpiggen og en fenomenal utsikt. Allerede på fortoppen vest for Store viste det seg at dette holdt stikk. Et utrolig rundskue, med celebre breer og tinder på alle kanter! Det gikk greit langs snøeggen ut til Store, og på toppen kunne vi gratulere hverandre med nok en stortopp i strålende vær. Stupet øst for toppen og eggen videre mot Midtre var stilig, men i dag hadde vi ikke ambisjoner om noen travers. Returen gikk ned samme veg til bandet. Her tok vi på oss skiene og gikk opp mot Lindbergtinden. Vi satte igjen ski og sekker et stykke under toppen og gikk greit opp på denne. Vi regnet med at toppunktet låg et stykke vest på eggen og noen av oss valgte derfor å balansere bort dit. Vi er fortsatt usikre på hva som er det virkelige toppunktet. Det var i alle fall stilig å se pinaklene langs vesteggen mot Bukkehø. Planen var opprinnelig å ta turen oppom Bukkehø i samme slengen, men som så ofte ellers i livet, ble lysten større enn evnen. Lindbergtinden fikk derfor markere slutten på toppsamlingen for denne gang; slett ingen dårlig avslutning. Nedturen over bre og fenner gikk uten dramatikk. Faktisk kunne vi renne nesten helt ned til Visa, kun avbrutt av passering av noen morenerygger. Det ble en kort og brutal avslutning på turen; vading over en nokså flomstor Visa. Nå var det ingen som orket å gå 3 ekstra km om Spiterstulen. Undertegnede vadet like godt i oransje truse, røde gamasjer og skisko. Det jeg var mest redd for, var å plumpe uti med sekken og få vann på kameraet, men det gikk heldigvis bra. Kliss våte og kalde, men herlig fornøyde kunne vi tumle inn i leiren etter 10,5 timer, 22km og 1350hm på tur. Den kvelden tømte vi spiskammeret for egg, bacon, pannekaker og annet digg. Det hadde vært nok en uforglemmelig pinsetur i Jotunheimen. Til tross for strålende vær dagen etter, var vi mettet for denne gang. Men vi kommer selvsagt tilbake ved første anledning. For å sitere Morten i hans siste bok: ”Det finnes bare én Jotunheim!”

Uansett hva vi måtte mene så er situasjonen den at velferdsstaten vil stille opp med leteaksjon dersom familie eller venner melder deg savnet. Og det er familien/venner som først tar vurderingen av om "at du sikkert er ok, du er jo så fjellvant" eller ei, og velger å melde deg savnet. Deretter tar politi og redningsaktører en vurdering (litt forskjellig hva slags "aktører" vi snakker om alt etter hvor du er i landet) av om de skal sette i gang leting. Dette gjelder imidlertid bare innenfor landets grenser, er du i Himalaya eller andre steder har myndighetene ingen plikt til å foreta seg noe som helst, selv om de ofte gjør det likevel. (http://www.dagbladet.no/2009/05/27/nyheter/utenriks/mount_everest/fjellklatring/leteaksjon/6428938/) Det hører også med at du kan bli nødt til å betale en egenandel dersom du har vist deg å kalle på hjelp uten grunn. Jeg mener det vil være riktig å starte søk dersom noen har en avtale som ikke er til å misforstå, slik som i dette tilfellet. Nettopp fordi ulykker i vinterfjellet kan skje den mest erfarne fjellfarer, også i godvær. og 12 timer - vente og se- kan være mer enn nok til at man fryser ihjel, dersom man feks har mistet utstyret sitt etter et fall etc. Må forøvrig si at når velferdsstaten stiller opp med det beste landet kan skilte med av leger og utstyr for folk som skader seg etter å ha kjørt som idioter (feks er kravet om sikrere tuneller når noen er drept etter å ha kjørt i 185 km/t galskap), folk som røyker eller som på annen måte har oppført seg uansvarlig, så er det ikke noe galt i å stille opp for den som har kommet ut for noe i fjellet. Jeg mener faktisk til overmål at det er riktig at staten stiller opp i alle disse tilfellene (bilulykker, livsstilsykdommer og søk i fjellet), og alt alt dette er god bruk av skattepenger.

Var inne på findmespot.com for å lese meg opp på det nye utstyret. Fant denne rapporten fra en som utløste nødknappen på Hardangervidda i vinter: http://www.findmespot.eu/no/doc/sra_norway_dm.pdf . Når det gjelder nye Spot så forsto jeg ut fra pressemeldingen at den kommer utpå høsten en gang. http://www.findmespot.com/en/pressroom/index.php?option=com_content&view=article&id=315:spot-unveils-next-generation-satellite-gps-messenger-at-outdoor-retailer&catid=23:press-room&Itemid=45

det som du kan gjøre er å dels søke på nettet(google) men her er noen forslag; www.hvitserk.no eller ecoexpeditions.no eller .com(husker ikke). det var eco som jeg reiste med og hadde en fin tur. ang form: det blir ikke noen løping på fjellet. sakte og roligt tempo(pule pule= roligt roligt på swahili). normal hytte til hytte kondis i den norske fjellheimen er nok. den tyngste delen av turen er toppdagene. skriver dagerne(plural) siden man har toppstøttet på 2 dager: dag en begynner man gå gå sånn ved 9 tida, kommer frem til camp ved lunsj, spiser, viler, spiser middag, viler, strå opp kl 23, og begynner gå kl 24. vi var på toppen ved 7 tida og fikk soloppgangen. ned til camp på 2 timmer, vile spise lunsj, pakke det siste og gikk ned til siste campen. kan lese hele dagboka på www.geilomg.com klikk deg in på turer og der finner du kilimanjaro. vi reiste på den norske sommeren (da er det "vinter" på kili siden det ligger sør om ekvatorn). hadde flaks med været og ikke noe regn. gikk med hiking skor i softshell material frem til breakfastwall der jeg dro på meg fjellstøvlene. robert

Dypt tragisk dette, forferdelig for foreldrene som mistet sine sønner etter kun 21 og 23 år.

En ting som jeg lurer på. Er hvorfor det er så stor pris forskjell hos de forskjellige selskapene? Dette er da turer til Kilimanjaro. Alle selskapene bruker ca like mange dager der nede. Alle tilbyr ca de samme tingene. Eco: Pris: NOK 23 990 pr person. jarletraa: Pris: NOK 35 900 pr person. Gamme: Pris: NOK 32 900 pr person. Hvitserk: Pris: NOK 42 000 pr person.

Er sirius ett bedre telt enn andromeda ? Eller hva er forskjellen(kvalitetsmessig) ? Sirius er jo billiger og lettere noe som er BRA Det er viktig som sagt at jeg får plass til sekkene og bikkja i ytterteltet da. Er og åpen for andre elt men dette virke som ett bra kjøp da. Hva er igrunnen forskjellen på disse to ? http://www.oslosportslager.no/produkt/exped-sirius-extreme-tomannstremanns-telt-5422.aspx Og dette http://www.oslosportslager.no/produkt/exped-sirius-23-manns-telt-6632.aspx

Mr. Støre snakker litt om saken og generelt om økonomiske etterspill. http://www.dagbladet.no/2009/05/27/nyheter/utenriks/mount_everest/fjellklatring/leteaksjon/6428938/

Har tittet litt rundt etter ett helt greit 1-2 mannstelt, og synes The North Face Tadpole 23 virker spennende, og ikke minst relativt rimeli. Noen som har erfaring med dette teltet? Evt har andre 1-2 mannstelt til en grei pris å anbefale?

Jeg var på GSV høst 04 og på Elvenes grensestasjon vår 05. Det var en fin tjeneste med mye morro. Elvenes er den stasjonen med hardest teig og minst vei, så vi hadde forrang på helikopter for alle de andre stasjonene. Det fungerte som oftest ikke, så det ble mye tung gåing. Fine minner med akkurat det der.

Hei svare. Slik jeg tolker dine poster og tanker rundt teltkjøpet, så leter du etter "det perfekte teltet", men det finnes nok ikke. Det blir alltid give&take, og derfor må du sette opp en prioriteringsliste som har de viktigste punktene for deg. Kan være at du må overleve å ha fult mesh-innertelt, og heller finne ut hvordan du skal løse det problemet. Jeg synes at du først og fremst skal bestemme deg for vekta, dvs, sett ei grense på 2.5kg. Blir det slik at du må sekken i teltet, ja så får du heller ta med en søplesekk å legge den på. Å lage mat i telt går helt fint bare man bruker hodet, selv om høyden ikke er allverden. Minimum burde være at du kan sitte i teltet, gjerne kunne stå på kne. Det ble nevnt Helsport ringstind 2, det veier 1.6kg. Tar man med en lett tarp/overseil og evt en vandrestav å spenne opp med (fjelltur), så blir det straks mer plass til matlaging og lagring, samt nyte utsikten selv i litt dårlig vær. Det er også et telt som er lett å sette opp og ta ned, samt man unngår å måtte sette opp innerteltet først, da slipper man vått innertelt. Selv med denne løsningen blir vekten under noen av de teltene du har vurdert. Legger ved noen forslag til telt. De er ikke de dyreste. Sierra designs – meteor light 2 person Sierra designs – Convert 2 (1 duks telt) http://www.sierradesigns.com/tents.display.php?id=944 The north face tadpole 23 http://www.thenorthface.com/webapp/wcs/stores/servlet/ProductDisplay?productId=70213&storeId=207&catalogId=10201&langId=-1&from=subCat&parent_category_rn=11750&variationId=854 Bergans – Compact light 2 person. http://www.sportsdeal.no/produkter/friluft/telt/1155640092/1232716758 Lykke til da, blir nok et godt kjøp du gjør!

Jeg har også opplevd at piezotenneren ikke funker på min MicronLantern. Stort sett skyldes det enten at spissen av tenneren ligger helt inntil noe metall, eller er for langt unna... Men ved å justere avstanden mellom lederen og brennerhodet fikk jeg orden på det igjen. Om det ikke sier "klikk" er nok tenneren helt gåen Tennere er reservedeler, og jeg har sett opptil flere varianter hengende hos XXL i NAF-huset i Oslo. Se side 23 i PDF-dokumentet for reservedeler til din lykt http://www.primus.se/Archive/Documents/Primus%20Dokument/Market-material/Outdoor-Workbook-2009.pdf Ha en flott søndag!

Hvis jeg tenker raskt etter, gjetter jeg at det er mellom linjene noe alà.: ? http://www.dagbladet.no/2009/05/09/magasinet/befolkning/forskning/6120221/