Søk i nettsamfunnet

Ser ut som Jøldalshytta i Trollheimen det kjiver, bildet tatt sånn ca 23. juni 2006. De to personene nærmest skulle vel ikke hete Martin og Espen?

Skrevet: Tor Aug 23, 2007 15:48 Tittel: -------------------------------------------------------------------------------- 1:Alder og bosted, evt. navn: Sondre-16 år bor i Asker 2:Første topp - når og hvor: Første 2000-metertopp var Vinjeronden (2044 moh), men første fjell totalt var vel Langlifjellet-1030 moh. i Sigdal (i bæremeis, 2 mnd gammel). 3:Antall hittil og kriterium for samlingen (Røyne, 30 m p.f. osv.): Jeg går vanligvis på topper som har offisielt navn, men når det gjelder Jotunheimen bruker jeg 30 m p.f. 4:Flotteste topptur så langt hvor og evt. noen ord: Vinter: Snønipa 1827 moh. (Særlig returen på nydelig føre 28. mai 2006). Sommer: Vanskelig, kan jeg nevne topp 5? 1) Memurutindane (alle rundt austre memurubre, sommer 2005) 2) Vågakallen (fra Djupfjorden u/sikring, herlig luftig)! 3) Storsylan 1762 moh. 4) Kleine Matterhorn 3883 moh. (Sveits) 5) Gaustatoppen/Hårteigen 5:Hvorfor en samler: Startet med at jeg ville ta med naboens boxer (hund) på så mange fjell som mulig, jeg lagde en fjelliste for den, på et år hadde vi til sammen gått på 83 ulike fjelltopper. Vi kom i lokalavisa. Etter hvert ble det mere fokus på egen fjelliste, har alltid vært facinert av fjell og tinder! Det er noe magisk med det, min store hobby. Nå har jeg pr. i dag gått på 485 ulike fjell! Det er jo god trening i å med at jeg er aktiv skiløper. 6:Planlagt progresjon og eventuelt største hinder i progresjonen: Har lyst til å bli ferdig med å tatt høyeste topp i alle fylker i Norge, så får vi se etter det. Går mer og mer fjelltur forrdi det er gøy og for utsikten. Hinderet kan vel være at Nord-Norges fylker err langt borte og mer værutsatte enn på Østlandet... 7:Hvordan det hele startet: Da jeg var liten hadde jeg så få ord i vocabularet, da jeg sto på toppen av Lifjell (Blefjell) som 4-åring så jeg mot Storeble og sa: "Når jeg blir stor skal jeg gå på alle fjellene jeg ser der". tenk nå har jeg gjort det, men får ikke nok.

Går utifra at det er i Trondheimsområdet dere er mest interessert i info om, i og med at det er der du har oppgitt at du bor. Området mellom Stjørdal-Meråker-Tydal-Selbu er et lett tilgjengelig område med kollektivtransport som det ikke tar for lang tid å reise til fra Trondheim. Her finnes det også turistforeningshytter hvis dere ønsker et alternativ til telt. Dette området har nylig blitt nasjonalpark: Skarvan og Roltdalen nasjonalpark Buss fra Trondheim til Tydal: 16-316 Trondheim-Stjørdal-Selbu-Tydal Buss fra Trondheim til Meråker: 23-651 Trondheim-Stjørdal-Meråker-Storlien Tog fra Trondheim til Meråker: Trondheim S - Storlien - Östersund

Hvis pris er veldig viktig ville jeg kikket på Dovrefjell klær fra Friluftsmagasinet. F.eks denne: http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=01&prodid=1309 Se bildene, så ligger det test fra blant annet jakt og fiske der. Jeg TROR dette er mye jakke og bukse for pengene. Til ekstrembruk duger nok ikke dette, men til vanlig turbruk tror jeg den vil gjøre nytten. Selv kjøpte jeg denne dressen (tidligere modell) for 6-7 år siden og den gjorde nytten 3-4 år. Nå har jeg etterhvert kjøpt Bergans breheimen bukse og Tierra jakke til mange tusen kroner.. Det kan du også evnt gjøre når du finner ut at dovrefjell-dressen ikke lenger duger.

De fleste steder er det slik at grensene er satt noen kilo for høyt for å unngå skyting av for stort dyr. Det er rett og slett ikke meningen at man skal skyte dyr som ligger helt på grensa. Gjøres det blir resutatet at man skyter vekk halvstore bukker. Og du kan banne på at samme jegeren går og sutrer over at det finnes for lite storbukk, uten å se sammenhengen. For en som er uerfaren (for andre også for den del) med rein er det vanskelig å se forskjell på dyr som ligger rundt 50 kg (slaktevekt), særlig når dem påtreffes alene. Bruk masse tid på observasjon av rein i flokk, og merk deg ulike størrelser. Har du mulighet til å ta med deg en med erfaring så er det gull! Vedkommende vil kunne peke ut kjennetegn for deg, og med en viss nøyaktighet anslå ca slaktevekt. Skal du allikevel gå alene så vil jeg anbefale å heller skyte et dyr som du er sikker på er innefor rammen første gangen. Et tegn kan være å sammenligne bukken med ei simle. Er den mye større enn simla kan det være greit å la den gå. Men som ellers i dyrelivet er det heller ikke her noen absolutte faktorer. Ei simle kan jo veie alt fra 23 til 47kg, og kanskje mindre/ mer enn det også. Som du skjønner så er ikke dette lett, iallefall ikke pr nett... Uansett, som førstegangsjeger etter rein vil det antagelig være viktigere for deg å få positive opplevelser og erfaringer enn å være en marginal kjøttjeger. Skitt jakt!

Jeg likte ikke siden i det hele tatt, rotete og uoversiktlig! Menyene som er laget av noe wordart lignende grafikk er ikke pent, ikke spesiellt lett å lese ei heller så fine. Fargevalg og slikt var heller ikke det beste ved tanke på lesbarhet. Jeg ville konsentrert meg om å rydde opp i siden designmessig og heller tenkt mer på innhold enn grafikk. Det er ingen vits i å "skryte" av dårlig koding og bruk av grafikk, husk at en nettside skal være informativ. Jeg som bruker skal kunne klikke meg inn på siden og i løpet av noen sekunder forstå hva dette dreier seg om og deretter gå videre inn i siden hvis det er interessant. Jeg gadd ikke å klikke meg videre på siden for forsiden var rett og slett plagsom nok som den var og det er jo førsteinntrykket. Husk at jeg skriver dette for å hjelpe dere, husker selv at når jeg skulle få kritikk på mitt førsteutkast på ei hjemmeside var ovenstående kritikk ganske lik det jeg selv fikk. Dette var av den enkle grunn fordi sida mi minnet litt om deres. Jeg hadde akkurat lært noen filter i photoshop og et par kule .css koder og skulle vise frem dette Ikke meningen og demotivere, derimot motivere dere til å lage en bedre side og det tror jeg dere klarer. Ellers så er http://norskwebforum.no/viewforum.php?f=23 et bra sted å få kritikk på, her er det mange som virkelig er kvalifisert for den jobben også Ellers så er jo initativet bra og lykke til videre!

Litt forseinka turrapport frå 23-24.august dette, og ut frå turrapportane på forumet frå sist veke ser det ut som vi fekk dei siste sommardagane i fjellet denne sesongen. Sidan sommaren ikkje hadde bydd på fleire godversdagar enn strengt tatt naudsynt, var fjellabstinensen ganske sterk. Når vermeldinga tilsa knallver i fjellet var det berre å sørge for å avspasere torsdag og fredag og kome seg avgårde til fjells. Lempa inn alt vi kunne kome til å trenge i bilen onsdag kveld og sette kursen mot Jotunheimen. Først på Sollihøgda begynte Øyvind og eg å diskutere mulige turmål, så vi hadde ikkje akkurat detaljplanlagt alt... Både Skagsnebba og Urdadalstindane hadde vi sett på fleire ganger før, så når ideen kom opp vart vi raskt einige. Rulla ut soveposane i friluft ved Lemonsjøen for å sove nokre timar, så bar det vidare til Leirdalen neste morgon. Dag I - Skagsnebba-Veslfjelltind-Loftet Parkerte ved Geitsetri og fekk spist frukost og smurt nistepakke før vi la avgårde. Planen var å gå opp søraustryggen til Skagsnebb. Over brua og kryssa Hurra uten problemer før vi la i veg inn dalen. Ca 1 km innover begynte vi å runde oppover, følgde nok sånn ca ruta som er skissert i Fjellbibelen til Morten. Fann iallefall ei grei rute oppover steinrøysa og vidare i ei renne som førte oss rett til toppunktet. Grei rute, men mykje laus stein å passe på uansett kor du går her...Slengte like godt på meg hjelm siden eg gjekk bakerst. Flott utsikt på toppen, men når vi skulle ta ein matbit fann Øyvind ut at nistepakka låg igjen ved bilen Sikkert ein sau som ville kose seg med den... Snill som eg er ofra eg halve matpakka mi, men eg har normalt halvparten så stor niste som Øyvind trenger så magen hans murra nok litt på slutten. Vidare mot Bakarste var det småsmalt i perioder, men greit på tørt føre. Omgjekk den raude hammaren før vi kom fram til dei to karakteristiske hamrane som sperrer vegen. Klyving på svahammer opp til foten av desse før vi runda på venstresida, herifrå var det greit til toppen på Bakarste. Glad for at det var tørt føre denne dagen! Vi fortsette innover platået i retning mot Hurrbreatinden, flatt og fint eit stykke men så var det tilbake til konsentrert gange på smal egg. På eit punkt var det prinsippet om å fordele vekta likt på begge sider av egga, kjekt med lavt tyngdepunkt... Ikkje vanskeleg, men greit å halde konsentrasjonen oppe. Frå Hurrbreatinden gjekk vi vidare mot Veslfjelltinden, fint med breie flater å vandre på no Greit til Loftet og, men svapartiet kan sikkert vere småekkelt på vått føre. Ellers er det farlig å vere skråsikker, men Loftet må vel med god margin vere Norges flataste 2000m-topp.... Sikta oss inn på fjellstua, og med god hjelp av snøfonner nedover gjekk det ganske radigt. Tok lenger tid å få haik inn til bilen ved Geitsetri, men tilslutt fekk då Øyvind haik med ein kar som hadde tatt 100 topper til no i år og skulle vere i Leirdalen ei veke.. Nokon her på forumet kanskje? Dag II - Urdadalstindane Starta med at Øyvind trippelsjekka at han hadde med seg nistepakka for å unngå fadesen frå dagen før, i tillegg er Urdadalsryggen ein lang dagsmarsj så maten ville kome til nytte. Surra fjellskoa på sekken og gjekk med lette sko frå Leirvassbu i retning Visdalen. Følgte T-stien forbi Kyrkjetjønne og ned første bakken før vi tok av i retning Semelholstjønne. Kryssa greit elva før vi tok ei pause rett før vatnet. Planla å gå skrått oppover i retning det lavaste punktet på egga, men etter å ha følgt grasbakken oppover ei stund såg eg at det gjekk eit trakk omtrent rett oppover. Frista ikkje å gå lenger enn naudsynt, så eg foretrakk dette medan Øyvind heldt seg meir til planen. Følgte trakket opp til nokre hamrar, der svingte eg til høgre og over nokre sva før ei renne åpanbarte seg som såg ut til å ha rett retning. Litt småklyving her så var eg oppe i vanleg grov steinur, som varte heilt til toppunktet. Topp nr 100 kunne kryssast av, god kjensle . Sat to karer ved varden som hadde kome opp ryggen frå Visdalen, hadde ein triveleg prat med dei mens vi spiste nista. Takk for konjakken, karer! Skifta til skikkelege fjellsko på toppen, såg for meg at god ankelstøtte var viktig vidare - og fekk rett. Vidare til vesle er det mykje ned og opp, så både anklar og kne fekk prøvd seg. Sjølve siste stigninga opp til Midtre er overraskande grei, på avstand ser den uoverkommeleg ut (som så mykje anna). Vel oppe på midtre ser vi litt meir av problema som venter, spesielt partiet bort til S-1. Vi omgjekk nede i venstresida bort til skaret mellom Midtre og S-1, men dette partiet var og laust og krevde at konsentrasjonen var med. Vel borte i skaret stod vi litt og såg på snørenna som gjekk ned i Urdadalen, frista ikkje med aketur no nei.. Var usikre på vegvalet opp her, men etter å ha sett litt starta Øyvind opp nokre hyller ut mot Semelholet. Tok litt tid men han kom då opp.. No hadde vi med både tau og seler , så når Øyvind anbefalte det tok eg han på ordet. For variasjonen sin del(?) eller av manglande innsikt klatra eg opp renna på venstresida ut mot Urdadalen. Laust opptak og mosegrodde tak lenger oppe tilsa at dette nok ikkje var beste og vanligaste ruteval. Løyste ut ein stein som fekk seg ein aketur ned snørenna, høyrde ikkje at den stoppa.. Men, kom då opp etterkvart eg og uten at eg hadde testa tauet sin evne til å tåle eit fall. Vidare bort til S-2 var det framleis opp og ned og litt småklyving, men likevel relativt behageleg etter turen mellom Midtre og S-1. Vel borte på S-2 kunne Øyving og feire sin 100. topp, gratulerer! Ned ryggen frå toppen var det greit og fint, før vi svingte ned mot Semelholstjønne og retur same veg som vi kom. Kunne endeleg slappe av etter mange timars konsentrasjon oppe på ryggen, sikkert derfor eg snubla rett etter at vi kryssa elva og slo kneet ganske kraftig... Veit jo at ulykker skjer på retur, men likevel... Slapp unna med litt hovent kne, og kom meg då tilbake til Leirvassbu for eigen maskin. Håper at kneet er turklart att om ei veke Var iallefall usigeleg godt å krype ned i soveposen i teltet nede i Leirdalen etter denne turen. Litt rask Real Storfegryte og vips så var det god natt... Opprinneleg var planen å ta ein roleg tur på lørdagen og, men kneet tilsa at det var lite aktuelt. Øyvind verka vel ikkje veldig lei seg for det med sine gnagsår heller, så då vart det biltur tilbake til Oslo og diskusjonar om ruteval på neste tur. Den beste turen er alltid ein du ikkje har gått enno... Sigbjørn

I uke 34 va æ uvanlig opptatt av værmeldingan. Fellestur med gamle kollegaer va planlagt kommende helg, og mens de andran skull gå "Trekanten"(Jøladalshytta, Trollheimshytta, Gjevilvannshytta og retur Jøldalen), mått æ bergens mæ te to daga og start fra Gjevilvatnet for å ha en bil der slik at en del kunn avslutt der. Men værmeldingan va itj my å skryt av; regn opp og regn i mente Men det va i det minste itj meldt vind i fjellet, sjøl om det va meldt sterk kuling ut på kysten. Lørdagen opprandt med vekkerklokka stilt på 03:10 og avgang 04:00 - hvorfor må bestandig senga vær så my varmar enn ellers når klokka ringe tidlig? Men makta å slit kroppen ut av senga og kom avgårde som planlagt. Og været va over all forventning; klar himmel og bare noen tåkedotta oppover i retning Oppdal. Og finværet va der enno da æ kom te parkeringa ved stistart like ved Raudøra nedafor Gjevilvasshytta. Men idyllen vart itj så læng! Æ fulgt stien mot Trollheimshytta opp dit stien krysse Gravbekken og tar retning innover mot Kamtjønnin og Riarskardet. Plan A va no en tur over Blåhø og plan B en tur om Blåsalen/Speilsalen. Det vart plan B. I stedet for å kryss Gravbekken, fortsatt æ innover dalen langs bekken mens skyan dro fort over og vinden økt på. Innmed Blåhøtjønna blas det skikkelig, vinden piska vannet te skum som dreiv innover vatnet. Litt bratt oppover langs Svarttjønnbekken, men greit å gå, sjøl om vinden peip rundt øran og vindsuset dura fra Falkfangerhøa. Vel opp på toppen vart det litt lunar og snart va æ fram ved tjønna foran issalen Blåsalen. Allerede fra den avstanden vistes det at åpningen va klappa sammen og æ gikk rundt tjønna og frem te åpningen der æ fann litt ly bak en stor stein og inntok det første måltidet. Va godt med varm te og nån brødskiva ja! Tok nå bilda og gikk over te Speilsalen som e motsatt ende av istunnellen og der va det fallt sammen enno mer. Det e itj stort igjen av den tunnellen lenger, og taket e tynt. Videre fulgt æ vinterløypa forbi resten av Svarttjønnin frem dit den gikk ned mot Slettådalen og svingt deretter mot Svarthamran og tok sikte mot Finnskardet. Vinden bare økt på, og no kom regnet. Den delen av værmeldinga stemt, men den brisen som va meldt økt på te kuling Det blåst så sterkt at da regnet kom, klart æ itj å få på mæ ponchoen, og med nød å neppe hetta på fjelljakka. Sto bak en stor stein og mått ta av jakka for å tre på glidelåsen te hetta - ei kald fornøyels. Og fotografering va itj te å tenk på for regnet piska. Takk og pris for Dermisax i jakke og bukse Kom mæ over Svarthamran med nå hviletak når kastan va som sterkest, men fikk problem da æ skull kom mæ ned te Finnskardet. Kom så langt ned at det va bare 5 - 10 meter te det flata ut, men tenkt på manglende mobildekning og lite brukt rute på sommerføre selv om fallet maks kunn blitt ca 5 meter - og feiga ut. Med følge eller mobildekning hadd æ vel klatra ned uten å tenk mæ om Hadd allerede slått fra mæ planan om å gå opp på Geithetta på grunn av vinden, og te tross for vinden lå skodda tett over toppen så det vart te å sett kursen for Trollheimshytta direkte. Fra Finnskardet og ned te Trollheimshytta e det ei vinterrute som itj e merka, men det e lett å finn frem. Men siden det itj va nå sti vart det vassing i vierkratt og litt glatt grønske. Det va godt å kom ned te stien ned fra Geithetta. Den e bratt nok for slitne knær, men det vare heldigvis itj så læng. Va frem på Trollheimshytta etter 23 km på gpsloggen og vel 8 tima underveis. Vart itj mang rasta, men matpakka va tom Lang om læng kom turfølget på 14 personer dinglende inn på tunet, men da va æ allerede ferdigdusja og klar for en pils. De andre hadd trossa været og gått over Geithetta, men det hadd vært nedblåste trær og båt som va slengt på land ved Jøldalen. Men etter en bedre middag og et glass rødvin - litt kos må det vær på tur - vart det bysselalle før generatoern ble stengt. E itj helt sikker på om hodet nådd puta før æ sov Neste dag va det tidlig frokost og avmasj, men været så itj nå likar ut. Under flommen i fjor tok Slettåa nytt løp ved Trollheimshytta, og no e det bygd ei ny og flott bru over nyelva. Fantastisk flott konstruksjon. Og etter brupassering va det tid for regnklær, med litt hjelp kom ponchoen på og vart væran på resten av turen. Nån av oss hadd gått opp de "7 skuffelser" te Mellomfjellet før, og dermed virka turen opp lettar enn forrige gang(for 9 år siden ). Været svingt, men i dag va det mer regn enn vind. Vi kom oss over toppen og tok en liten rast, men været invitert itj te å ligg læng i lyngen. Ved stidelet fortsatt vi rett frem mot Riarskaret og tok en rask rast på toppen i sluddbygan. Vart itj nå lang rast nei! Turen ned te Gjevilvatnet va relativt smertefritt selv om enkelte sleit litt med passeringa av Gravbekken og undertegnede etter hvert ble litt skeiv i ryggen. Trudd det va sekken som hang skjeivt, men hadd gått og holdt i kameraet under ponchoen og fikk både problem med handa og ryggen. Ska aldri gå så lang med ny og uprøvd sekk - den holdt itj mål så no e det tebake te den gamle gode Berganssekken. Sammen med 4 passasjera gikk turen tebake te bommen opp te Jølhaugen slik at de andre kunn hent bilen sin der og så heim te en god varm dusj De 10 andran lå over på Gjevilvasshytta og vart vekt av brannalarmen kl 06:00, men det va itj brann, men det regna sånn at det vart vannlekkasje og dermed alarm. Og på turen over te Jøldalshytta og Jølhaugen vassa dæm i snø te opp på anklan Vintern kom tidlig i år Veit itj om det e bra eller itj æ - har visst itj tatt av påskeklisteret enno Men, det e rart med det, samme om det regna og blåst så va det en fin tur. Ryggen e på plass igjen og formen e upåklagelig, men no ska de 8 år gamle Besseggenskoan byttes i nye. På snøturen i dag va det bare to som kom fra tørr på beina - begge i nye Crispi Besseggen. Bli vel nødt te å gå inn nyskoan med en tur te før skian ska finnes frem.

De forrige bildene var fra 22.august. Her følger også noen bilder fra Semeltind 23.august og turen Gjendebu - Fondsbu 24.august.

På tirsdag 21.august var jeg så heldig å få skyss opp til Gjendesheim og tok videre båten inn til Gjendebu hvor jeg skulle overnatte i tre dager. Værmeldingene var svært lovende og de få tåkedottene rundt noen av 2000-meterstoppene var i ferd med å lette da jeg ankom Jotunheimen. Jeg hadde ikke gjort noen anstrengelser for å få med reisefølge. Midt i uka etter at skolene har startet jobber vel de fleste, så denne turen ville jeg ta alene. Planen var å bestige noen enkle 2000-meterstopper rundt Gjendebu som jeg ikke hadde vært på før. Onsdag 22.august Jeg var førstemann ut av hytta med kurs for Svartdalen denne strålende dagen – ikke en sky på himmelen – og la i vei med mål om Svartdalspiggen. Allerede i første motbakken kastet jeg jakka og gikk i T-skjorte resten av den dagen . Pga lite fjellturer og annen fysisk aktivitet i sommer hadde jeg tatt på meg ei pulsklokke for å sjekke at pulsen ikke overskred den anaerobe terskelen altfor mye i oppoverbakkene. Stort sett gikk det greit å holde pulsen under 150 så fremt jeg gikk rolig. Boka til Morten og Julia ligger på Gjendebu, og jeg hadde studert ruta til Nordre Svartdalspiggen kvelden i forveien, men likevel klarte jeg å gå for langt innover i Svartdalen før jeg skrånet oppover mot ryggen. Det resulterte i klyving i en altfor bratt oppstigning mot Svartdalsryggen hvor pulsklokka ble lagt i sekken etter at den hadde vist over 170 på det værste. Vel oppe på ryggen var det på tide å konsentrere seg om å følge vardene til toppen og det gikk jo veldig greit. Knapt 4 timer brukte jeg til Nordre og følte meg i fin form til å fortsette. Videre bortover mot Store Svartdalspiggen er det jo enkelt forutsatt at man finner veien. Jeg klarte først å prestere å utforske en del nedganger på høyresiden (vest) av eggen, men de endte med et 2-3 meters stup – sikkert nok til å pådra seg en forstuet ankel hvis man lander litt forkjært. Etterhvert fant jeg ut at det var best å holde den høyeste del av eggen det første stykket for så å skrå litt ned i fjellsiden før turen gikk oppover til Store Svartdalspiggen igjen. Her var det på tida å få seg en skikkelig matpause og sokker og sko ble lagt til tørk i solsteiken. Jeg satt og funderte på om jeg hadde truffet årets fineste dag i Jotunheimen på første forsøk. Det var vindstille og varmt og knapt en sky å se. Været kunne i hvert fall ikke ha vært bedre. Egentlig burde jeg ha vært fornøyd med turen nå og returnert samme vei. Men jeg syntes at det så enkelt ut bortover mot Søre Svartdalspiggen og kanskje jeg også rakk Langedalstinden før det ble for sent. Jeg fulgte derfor oppskriftsmessig rutebeskrivelsen fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” og befant meg ganske snart rett under Store Svartdalspiggen på sørsiden. Resten av turen ble imidlertid ikke så enkel. Siden jeg var alene og ikke ville ta noen som helst sjanser i tillegg til stor respekt for luftige passasjer fant jeg ut at det var best å holde meg litt ned i vestsiden av eggen. Flere steder måtte jeg imidlertid snu og gå tilbake for å finne en egnet hylle å gå på. Jeg var oppom både Midtre og Søre Svartdalspiggen, men jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har gått hele eggen på Svartdalspiggene. På Søre Svartdalspiggen var det helt klart at turen ville bli altfor lang hvis jeg også skulle gå oppom Langedalstinden. Dessuten var jeg blitt tørst så det var bedre å gå ned i Langedalen hvor jeg hadde sett noen bekker jeg kunne fylle vannflaskene i. I www.bergtatt.net er returen langs eggen fra Søre Svartdalspiggen mot Langedalen markert med grønt hvilket skulle tilsi en enkel retur, mens i ”Norges fjelltopper over 2000 meter” er denne markert med en gul trekant hvilket skulle tilsi bratt klyving. Jeg var opptatt av å finne den enkleste veien ned og etter flere forsøk hvor jeg gikk nedover for så å returnere oppover igjen er det klart for meg at den enkleste veien ned er en sikksakk-rute først ganske nær eggen nedover og så bør man holde seg litt nordover fra eggen før man til slutt finner en bred hylle som leder ned til en liten dam som ligger helt øverst i Langedalen. Jeg tror det vil være enklere å finne den klyvefrie ruten dersom man går oppover, da kommer en del av småstupene lettere til syne. Hvis jeg skal på Langedalstinden noen gang vil jeg i hvert fall foretrekke denne ruten fra Gjendebu. Herfra og ned var selvfølgelig turen meget enkel. En god del kunne gås på snø i kanten av breen og på mose og gress lenger nede. 11,5 timers tur gikk overraskende bra for beina, men tempoet var ikke så veldig høyt heller. Torsdag 23.august Semmeltind eller Slettmarkhøe var toppmålet da jeg la meg kvelden i forveien. Torsdag morgen føltes beina såpass bra at jeg gikk for den lengste varianten og la i vei de anslagsvis 7 km oppover Storådalen mot foten av Semeltind. Jeg hadde tegnet inn eksakt rute fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” på kartet og fulgte den med GPS oppover lia til Semeltind. Definitivt den enkleste veien til topps som også har den fordel at den er gressbelagt helt opp til nesten 1900 moh. Stein og ur blir jeg ellers fort lei av. T-skjorte helt til topps denne dagen også, men det var en svak vind på toppen og kun disig sol når jeg var der, så jakka kom fort på. Midt inne i Jotunheimen er utsikten fra denne toppen en av de bedre. Sørtoppen ble også besøkt hvor utsikten til hovedtoppen er flott. Dessverre fulgte jeg ikke like godt med på returen og GPS’en var heller ikke oppe under returen hvilket medførte en litt vanskeligere rute ned. Uten å overstige den anaerobe terskelen så ofte brukte jeg 9,5 timer på turen, hvilket er noe i overkant av tidsestimatet i ”Norges fjelltopper over 2000 meter”. Fredag 23.august Fortsatt T-skjortevær. Turen gikk til Fondsbu uten tanke på å bestige noen topper underveis. Det var i grunnen flott å kunne roe seg ned med flott utsikt til de toppen jeg hadde besøkt de foregående dagene og ellers utsøkt landskap. Deretter bar det rett hjem med buss. Slik unngikk jeg i hvert fall hordene som i augusthelgene skal opp i Jotunheimen og gå Bukkelægeret og Besseggen.

http://www.ruteinfo.net/ruter-f1/t/23-190.htm

Vi måtte snu litt på flisa da vi fikk vite om fiske stoppen. Snakket med Femund canoe c(h)amp som sa at siste kast bør skje 23:59, 14/09.

Intet glitter Etter gårsdagens svømmetur i Veotindene (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9490), veide hver sko fortsatt 8 kg etter nattas lunkne opphold i et overfylt tørkerom på Glitterheim. Det meste av klær var adskillig mer enn halvrått også, så det fristet lite å trekke i disse før dagens tur til toppene v/ Trollsteinskvolven, dvs. Austre Glittertindoksle/2260, Trollsteinseggje S-2/2215, Trollsteinseggje S-1/2250, Trollsteinseggje/2300, Dronningje/2189 og Grotbreahesten/2018. Dagen opprant med gråvær, regnyr og vind, selv om værmeldinga atter en gang lovte noe adskillig bedre. Så det var ikke mye glitter over hverken Glittertind eller dens omegn da vi tok iveg opp hovedstien fra Glitterheim . Og formen etter gårdagen kastet ikke akkurat mer glans over tilværelsen den heller, daff og dau som jeg kjente meg . Men rart med det, man går seg da litt igang etterhvert. Oppe i lia møtte vi folk som allerede kom søkkvåte nedatt fra Glittertind (eller hadde snudd). Så ikke så lovende ut dette. Og fjellet var søkk borte oppi den tiltakende tåka i høyden. Så det var stort sett bare å tygge høydemeter inn i skodda, til vi etterhvert nådde brekanten på Gråsubreen, der stien vinkler venstre og videre over fonna retning stortoppen. Her kantet vi, dvs. Robert, Roger og jeg av stien, og gikk ned på iskanten av Gråsubreen, for å krysse denne over til Austre Glittertindoksle/2260. Vi rigget oss inn i tauet, med meg først som breåte som vanlig, og redningskompetansen bakerst i form av en (alt)for lenge siden kurset Robert. I midten gikk Roger med en gammeldags kroppssele, lånt av selveste ordføreren i Hamar. Sjøl bemerket jeg at ordføreren nok hadde grabbet feil i farta, for den kreasjonen så da mer ut som kjerringas hofteholder enn en klatresele! Følgen ble at nå har Roger kjøpt seg sele sjøl! (hehe, var det et omkved som sa: "Mobb ikke kameraten min"..?) Så satte vi kompasskurs 320 grader mot sørspissen av Austre Glittertindoksle/2260 , og tuslet inn i lysteppet, der breflata skrådde overraskende bratt mot NØ. Kursen ble gående langs høydekurvaturen i starten, noe som lurte oss til å gå litt mer nordlig og nedover enn stukket kurs, idet vi visste vi skulle ned en 60-80 hm. Men vi skulle nok bare holdt kursen, for vi endte opp litt for lavt og litt for langt øst for innsteget på oksla, og måtte opp igjen noen få høydemeter, når omsider østflanken på oksle grodde fram av skodda foran oss. Breen var grei å gå, ingen sprekker observert, og kun et tynt og fast snødekke som var fint å gå på. Nærmere sørspissen på oksle kommer vi innpå et annet sporslep som går nesten parallellt med oss, der 3-4 personer tydeligvis hadde samme mål som oss. Vel inne ved steinkanten på oksle ligger også både ryggsekker og tau, men ingen folk er å se. Nytt turfølge Vi legger også igjen det meste der, og turer den opp den slake stigningen mot toppen på Austre Glittertindoksle/2260. Halvveis dit møter vi folk, 4 stykker som kommer ned fra toppen. Det flaneres over dagens planer, og alle disse unntatt én, dvs. ei, hadde vært på våre turmål før. Så nå skulle de bare nedatt til Glitterheim. Men den som ikke hadde vært over Trollsteinseggje før, Turid som hun het, kunne tenke seg å bli med oss. "Toppers, velkommen på laget!" skrålte vi - og så var vi fire... Vel tilbake ved sekkene kobler vi oss inn i tauet som før, for nå tenker vi gå ned det til dels uryddige brefallet mellom Austre Glittertindoksle og Glittertind. Det fallet huser mange digre sprekker på 17-20m djubde. Jeg sto bla. på Trollsteinsrundhø i mars -05 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2657) og så på flere helikoptre i en redningsaksjon, der de løftet opp en mann som hadde stupt ned i en av disse sprekkene. Han reddet heldigvis livet. Så vi er spente på breen der vi føtter oss nedover den ennå jamne men stadig brattere isflata, på østsiden helt innunder oksle. Ca. en tredjedel nede i bratta når to større spekker nesten inn til vindgryta langs oksle, men i det store og hele er isen langs østre fallet mye renere enn nærmere Glittertinden. Men de to sprekkene smalner helt av mot østre iskanten, og kun et par lange steg og en 10-meters travers på blåryggen mellom sprekkene leder oss helt ned på hel og snødekt is lengre nede på østre Grotbreen. Herfra går også et eldre spor videre i vår marsjretning, og vi følger derfor disse ned og bortover mot sørspissen på Trollsteinseggje S-2/2215. Men isfallet nærmere fastlandet under Glittertind ser røffere ut ja, der vakker blåis veller ut av snøen i brebratta. En stakket stund ser vi nesten hele Trollsteineggje fra sør til nord, men snart slukes alt av nye skybanker og regnbyger som i harde vindkast raskt driver inn fra vest. Glittertind var og ble borte i skyene, kun deler av den enorme svarte nordveggen raget vertikalt ved vår venstre side og forsvant opp i skoddehavet. Bare et svakt vannsus og vindens ødslige ul antes derfra... Vi føtter jamt og trutt i snødekket over breen. Stadig ganske så konturløst, kun vindspredte flass av svartlav samt et og annet vissent løv av issolleie påviser breflata. Jeg myser konsentrert etter konturer av evt. søkk og endringer i snøstrukturen på breoverflata, men finner veien tilforlatelig trygg. Det var den også. Kun oppe i stigningen mot sørspissen på Trollsteinseggje S-2/2215 prodder jeg hull i et hvitsøkk med isøksskaftet, og steger over en halvmeter bred sprekk 30 m nedunder landgangen i stenrøysa på egga. Alle vel over andre brekryssing altså. Vi tar en matbit her, hvor Roger forsøker friste med en lang, mjuk og slimgul sak opp av ryggsekken, noe som viste seg å være to overmodne, punkterte og ihjelklemte bananer! Bon apétit! Deretter litt omorganisering og pakking av utstyr, før vi tar fatt på steinraet som herfra raskt vokser seg størrre, og bærer det erkenorske navnet Trollsteinseggje. Møkkavær - igjen Ryggen oppover er fin, artig småklyving med stup like ved på vestsiden. Under disse blåner isflata på den vestre Grotbreen, men alt toner ut i gråhvitt og tåke, så noen utsikt er det ikke snakk om. Og vinden tar hardt oppå her, og pisker regn inn fra vest. Jeg forsøker ta et bilde eller to, men optikken er overperlet med hvirvlende regndråper tvert, så bildene ser jo bare helt raserte ut. I tillegg er alt både farge- og konturløst, så atter en tur i storslagne omgivelser uten fotofangst. Begynner å bli en standard dette! Vi når raskt S-2/2215, en PF15 knupp sørligst på egga, og jeg trasser til meg et dråpebilde av Roger på toppen. Null utsikt, og vindkulene hviner over egga, så vi bare ruser videre på direkten. Egga består mest av fast og storstenet ur, iblandet enkelte brattere grunnfjellskjær innimellom. Flott og artig parti dette, som sikkert er knallfint i godvær, med utsikt til alle de omsluttende breene og storfjella omkring. Vi finner greit også S-1/2250, men stusser et øyeblikk på dens oppgitte PF15. For oss virker det mer som PF10, for ikke å si 8... Ikke imponerende denne med andre ord, så vi tar iveg videre mot selveste Trollsteinseggje/2300, en av Norges stortopper, nr. 29 på lista, og den første på lista som når 2300-tallet. Der oppe står et lite norsk flagg plantet i varden, og den vesle tekstillappen snatrer hardt i vestakulingen som kviner over egga her oppe. Og regner gjør det, som før. Vi aner herfra neste mål, Dronningje/2189, som kommer og går i tåkehavet mot nord. Ikke mye å ringe hemmat om her oppe fra heller (ikke dekning heller for den saks skyld), så vi toger videre - med mot i brystet, pent lite vett i pannen, og mjølkesyre i bena. Et par hundre meter nord for Trollsteinseggje/2300 ligger en liten hammer, merket gult i bibelen til hr. Helgesen. Vi vet at den greit omgås i vestsiden, så der egga brekker ned mot hammeren trekker Turid, Robert og jeg ned til venstre 15 meter før brekket, og går helt greit forbi. Men Roger klyver rett ut over hammerpunktet, som til alles forbløffelse virker helt uproblematisk. Kort, masser av tak og ikke engang særlig bratt. Ikke mye gul varseltrekant dette, til nød kremfaget, spør du meg. Videre er vi utom en pynt på østsiden lenger ned, før vi går ned til bandet mot Dronningje/2189. Et punkt som må være helt konge i klarvær. Her er det dønn rett i isen østafor, flere hundre meter under, og utsikten er totalt uhindret i alle himmelretninger. Turid deler her rundhåndet ut en neve seigmenn (eller var det kvinns?), før vi strener videre over bandet, der ei diger og styggbratt snørenne faller ut og ned mot østre Grotbreen. Så går vi de få metrene til topps igjen på dagens femte og nest siste 2k. Været nekter oss ei pause, og nekter oss alle inntrykk av fjellandskapet omkring oss. Trasig, for dette området omkring Grotbrean og Trollsteinskvolven er særdeles vakkert. Så vi furter derfor bare videre, og går for første gang på turen ut i løs og vaglete ur. I nedre del av hellingen er ura lyst gråblek og lavfri, og meget ustabil. Til gjengjeld er friksjonen bra på den type sten, så vi tar oss relativt greit ned likevel, til bretunga i bandet mellom Dronningje og Trollsteinsrundhøe/2170. Her blåser det som ville pokker over bandet, så vi rigger raskt til breutstyr og tau, for å ta fatt på dagens tredje brekryssing, tversover østre Grotbrean til Grotbreahesten/2018, som svart og våt røyser seg opp av blåisen mot øst... Vasse vasse... Videre ned bretunga østover er det fast og fint snødekke, og breen synes helt problemfri. Jeg dropper derfor stegjerna her, mens de andre setter dem på. Noen hundre meter over snø, og vi nærmer oss blåisen nede på hovedbreflata. Jeg hadde her styggelig lyst til å stoppe å ta noen bilder tilbake på Trollsteinseggje over breen, men lot det være fordi jeg følte jeg bare heftet de andre. Det er vel aberet med denne fotograferinga, man vil prøve å gjøre noe ut av det, men alt tar tid, og det er litt mer trevalig enn med et lommekamera, så i følge blir det til at man forsaker et og annet skapelig motiv, til fellesskapets og framdriftens beste... Blåisen er her meget fin å gå på, ikke glatt overhodet, men ruglete og oppskåren i et mylder av bittesmå rygger mellom smeltegårene. Vann renner overalt i renner og søkk, så her smeltes det virkelig unna! Vi tar sikte på ei lita stenrøys som ligger ute på isen nærmere Grotbreahesten, og når snart denne. Her kobler vi oss likegodt ut av tauet, idet isen er mer enn trygg videre til lands under hesten. Grotbreaheste/2018 er omgitt av ei løs og vassen grovrøys langs fjellrota og de første 30 høydemetrene oppover. Her skal man være litt våken, selv om det ikke er overveldende bratt, for løsner først en større sten, tar den gjerne med seg flere, og da kan man fort pådra seg stygge klemskader eller det som verre er. Men vel forbi det partiet, er det fast og lavvokst røys helt til varden. Der oppe kan man nyte synet av det blakke og bregrønne Trollsteintjønne/1711, og ikke minst den Svalbardliknende røysflanken nordafor mellom Gråhøe/2154 og Søre Trollsteinshøe/2161. Og ut i tjønnet bæres digre golde morener, der bretunga på østre Grotbreen brekker ut i det slampregede vannet. I sannhet et goldt og øde landskap, men samtidig også besnærende vakkert! Oppe ved varden blåser vindkastene så man nær slås ut av balanse. Forsiktighet er derfor påkrevet når man kikker ut over veststupet for å ta bilde av det grønne tjennsøyet der nede. Alle topper omkring oss forvinner opp i skylaget, og skodda soper flekkvis helt ned på breflatene i sør og vest. Kvinsure regnskurer hveser over toppunktet, så etter noen hastige bilder vender vi rundt og tilbake til sekkene nedved isen. Dagens mål er oppnådd, men en seig retur og ennå to brekryssinger gjenstår. Tilbake ved sekkene gidder jeg ikke ta på stegjernene , men gambler på at også neste passasje på tvers av breen østover går greit uten. Vi krysser omtrent langsmed kurvaturen her, og breen er temmelig slak også. Planen er å gå østover for å krysse Gråsubreen godt mot øst, for derved å spare mange høgdemeter over fjellryggen tilbake mot Glitterheim. Men brepartiet østover fra Grotbreahesten var særdeles bløtt, konstant dekket av 10 cm søkkløs sørpe, så tynn og bløt at kun strie vannhull ble dannet ved hvert et tråkk. Og her og der falt man også 25 cm igjennom, så isvatn bare høljet inn i skoa! Vann rant overalt i strie strømmer, og under sørpa lå hardisen glatt som glass, så kun sørpeslushet hold meg fra å skli avgårde. Det gikk til nød uten stegjernene, men rivharde fallvinder ned breen tok meg tidvis, så jeg bare ble stående å skli sideveis, støttet kun på isøksa, krumbøyd og bredbent som en levende hestesko! Og her gjaldt det ikke å falle, det hadde blitt ren isbading ! Men jeg fikk da vaglet meg over til slutt, til de andre som nådde land 100 m før stakkars meg. Der så vi an kartet og vegvalget for returen, og slukte en rask matbit. Dagen nærmet seg kveld, og vi hadde ennå 3 timers marsj tilbake, før pakking, sykling og inntil fem timers kjøring hjem. Over Gråsubreen Etter litt bratt røysklyving oppatt fra Grotbreen, flatet det ut før vi nådde nedkanten av Gråsubreen, som vi måtte krysse atter en gang på returen til Glitterheim. Breen var stedvis blå og glatt, andre steder preget av tunggått snø og slush. Så vandret vi sørøstover breflata, alle med stegjern på denne gangen, og vant ørlite høgde underveis. Sjøl var jeg ganske matt nå, de andre lå noe foran, og dessuten syntes jeg de tok litt vél mye østover. Jeg brakk derfor av mot høyre, for å bikke over ryggen nærmere Glittertind og stien. Dette medførte mer høydemeter, men en del kortere marsj. Lønte seg nok dette, jeg nådde stien raskt, og halvveis nede i fjellsida mot Glitterheim ankom jeg samtidig med Robert og Roger idet de også nådde inn på stien ved en rødmalt T-varde. De to noble gentlemen hadde forlatt Turid oppe på himmelranda, hvorfra hun ville ta det litt mer med ro ned ura til dals. Men alt vel, hun kom seg også greit ned, så vi sa takk for følget på tunet, før vi pakket snippesken (som veide 35 kg) og syklet ut Veodalen mot bilene. Og vi kan bare meddele at de knivsmale og glassharde sykkelsetene ikke er designet for sykling med 35 kilos sekker ! Ei søkkvåt helg var over. Men nå hadde det endelig klarnet, stilnet, og halvmånen speilet seg atter blankt i starrvikene langs elva i sensommerkvelden. Og siden vi ikke har vært der siden, ja så skinner den vel ennå..!

Nils, ryggen ser nok mer dramatisk ut enn den virkelig er. Jeg gikk usikret hele veien, men så at de andre teamene valgte å rappelere ned fra det øverste partiet av Stecknadelhorn, og forøvrig bevege seg innbundet i tau, hvor tauet som oftest legges innom steiner og utspring som løpende forankring. I Martin Moran sin guide er ryggen mellom Hoberghorn og Stecknadelhorn gradert til AD- (II og III passasjer). Etter min mening må det ihvertfall være en veldig svak 3'er. Ved gode snøforhold ville nok eventulle III passajer (pinnakler) kunne omgås litt ned i vestsiden (skyggesiden av bildet), men det vil nok være vel så eksponert. Tur/retur Hoberghorn til Durrenhorn, ville medføre 400 høydemetere ekstra i ganske tidkrevende terreng (II og kanskje III). Dette ville nok tatt 3 timer ekstra. Jeg var ikke komfortabel med å returnere til snø/is passasjen mellom Stecknadelhorn og Nadelhorn solo/usikret så sent på dagen. Det skal også legges til at Durrenhorn, pga klimaforandringer, nå er blitt en svært så utilgjengelig topp. Skal jeg ta denne senere, må det bli et år med gode forhold i snørennen opp til Durrenjoch (40-50 grader), eller så må det bli nordfra i et langt og endeløst scramble-prosjekt (gradert til AD og III) fra Bordierhytten. PS! Jeg startet alltfor tidlig fra min bivuakk ovenfor Michabelhytte (litt etter kl 02), hvilket medførte at jeg ankom Nadelhorn i stummende mørke (kl 05) og måtte vente der nesten 1 time på mer lys, for å vurdere ruten videre mot Stecknadelhorn. Dessuten satt jeg og ventet 1 time på Hoberghorn, før å høre om neste taulag visste noe om forholdene i snørennen fra Durrenjoch. Av dem fikk jeg vite at forholdene var svært vanskelig og farlig. De hadde ikke tenkt seg videre, og dermed bestemte jeg meg også for å snu. Litt ergerlig, men....

Sen ankomst, sen start. Etter dagens tur over Storgrovtind mm (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9456) kom Robert og Morten ned fra Lom, mens jeg kom opp Sjoadalen og svingte omtrent samtidig med dem inn på parkeringa foran butikken på Randsverk. Robert kastet over sin bagasje i bilen, mens jeg tok en prat m/ Morten som skulle videre hemmat til Valdres. Trivelig det , vi hadde jo ikke treftes siden Torfinnstindene for over et å sia! Deretter kjørte jeg og Robert til parkgrensa, og syklet i halvmørket under en lav halvmåne inn til et mørklagt Glitterheim. Selv om Robert hogg tenna i styret og tråkket som om vi ikke hadde betalt bompenger , ankom vi ikke der før kl. 00:30. Været så klart og pent ut, og vi lette så stille vi kunne opp et par ledige senger i stappmørket. Neste morra tok vi frokosten på Glitterheim, og var ikke turklare før kl. 09:00. Idet vi gikk av tunet kl. 09:05 sopte skodda ned i Veodalen vestafor oss, Veotindene forsvant, det trakk opp fra vest og det begynte så smått å regne. Vi krysset Veo på brua, og satte så kursen motvinds opp mot Stygghøe/1883 . Vi aktet å gå den lange toppryggen på denne for å begynne på dagens runde, som var tenkt å inneholde følgende topper, og i nevnte rekkefølge: Veotind N-2/2115, Veotind N-1/2120, Stygghøbreatind Nordre/2168, Veotind Store/2240, Veotind Søre/2267, Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232. I alt 7 stk. 2k altså. Vi turet så vestover og nådde opp på Stygghøeryggen, hvor alt forsvant i tjukk skodde. Men lite visste vi da hvor ille det skulle bli etterhvert... Bløtt ja! Vinden øker på nå, og borte v/ høyde 1810 velger vi å ta en matbit i ly av denne. Her betrakter vi gjennom drivende skoddeflak det enorme deltaliknende grusgrå elvefaret til Veo nede i dalbunnen under oss. Det er kaldt å sitte stille, så vi blir enige om å ta på litt mer klær her, idet vi antar at dette vil bare bli verre jo lenger vi drøyer det. Vi river av ytterklærne, og står hutrende i det nå drivende regnyret og trekker på langt undertøy . Og takk for det - for dette hadde blitt en prøvelse om vi skulle gjort det senere! Vi starer så videre og når første stigningen som herfra skal ta oss opp på Veotind N-2/2115. Vinden drar på enda mer nå, og regnet tetner stadig til, i likhet med tåka. Men vi trøster oss med at værmeldinga lovte oppletting fra høgstdags, og finvær utpå ettermiddagen. Vi når her nordkanten av Stygghøbrean, men velger likevel å gå opp ura langs ryggen, fordi snøen er bløt og meget tung å gå i. Vel oppe første bratta finner vi et artig kritthvitt marmorleie i fjellet, omgitt av både grått og rødt berg, og stener i både rosa og mørkegrønt ligger spekket bortetter ura. Variabel geologi oppå der gitt! Tenkte derfor jeg skulle agere litt vis her , og repetere foredraget jeg ga til Robert: De rosa stenene er bergarten Thulitt (se bilde), som faktisk er Norges nasjonalsten (joa, vi har det óg)! For navnet Thule er det eldste navnet overhodet kjent for fastlands-Norge. Navnet er eldgammelt og forklares på Wikipedia slik: ----------------- "Thule er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 33 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dager nord for Storbritannia, og der var islagte hav og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn, i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden. Vergil brukte (i hans Georgica) Thule for å angi bosettingens slutt, altså hvor langt keiserens makt strakte seg; et Ultima Thule (eller l'Estrema Thule) som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikerne mener dette var vestkysten av Norge, andre heller mer til at dette var Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa. I Procopius, var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis de skandinaviske Vest-gøterne og samer." ----------------- Så da så! Og fortsatt er vi utenfor EU! (men har likevel mer EU-reglement enn de fleste... En trøst imot avsondringen her vi bor, sånn "bortenfor verdens grenser" kanskje? Eller gjaldt den frasen bare vestkysten? Eller (hehe) bare Sunnmøre..? ) Merk også formuleringen "vått klima" - You bet! Ok, jeg er verdensmester i å prate meg bort, så derfor tilbake til turen (eh, hvor var jeg ...jo): Vel oppe flater ryggen ut et lite stykke, men vi sanser at det heller utover til høyre, og dreier derfor mer venstre og vestlig. Videre aner vi en vág formørkning i tåkehavet foran oss, og antar et dette påviser stigningen imot selve toppen. Det stemmer. Snart smalner ryggen markert av, og brått gror noen hammerliknende blokker ut av gråa. Bak den første drar en glatt svaside ut til høyre, men vi klyver over toppryggen på denne, og møter der en 4 m høg våt og glatt hammerfront. Den ser uinntakelig ut, så vi enes om å omgå den på venstre side (sørøst). Robert står og myser etter en nedgang, da brått ei voldsom vindkule treffer ham, og nær slår ham ut av balanse. "Pflokk!" sier det, jakkehetta vrenges av hue, og så fyker capsen hans avgårde som ei leirdue (den lyse gromcapsen m/" hjelmknappen" på, dere vet), bokstavelig talt nord og ned ut over Veobrean... Bye! Robert banner og stirrer langt etter tapsposjektet , før vi finner en grei veg nedunder hammeren i 25 meter, før vi tar opp ei bratt renne mot eggen igjen, over et 2'er punkt og når egga 30 m nord for varden. Her blåser og styrtregner det som et lite helvete. Jeg går med tynne hansker, og det høljerenner av dem når jeg knytter hendene og presser ut vatnet. Jeg åpner hendene igjen, venter 10 sekunder, og igjen høljerenner det når jeg knytter hendene. Vannet gyver vannrett i 20 s/m, i fete sammenhengende flak, og spruter som spylt opp igjen fra ura. Det brøler og trommer på hetta så det gjør rent vondt i øra, og tåka fyker som en rakettrøyk over egga. Jeg har vel aldri sett makan til regnvær i høgfjellet, og det skulle vare i 10 timer! Jøss, folk jo..! Varden på Veotind N-2/2115 får sitt obligatoriske klapp på skulderen før vi på direkten turer videre mot Veotind N-1/2120, som kun ligger 280 m unna i luftlinje. Først ned noen meter på uryddig og halvt storstenet egg, før vi greit klyver skarpkanten direkte opp på neste topplatå, og rusler bort til varden på N-2. Selve platået er småstenet og tett bevokst m/ svartlav, nesten som et gulv å regne. Men dette er heller intet blivende sted, så vi ruser bare ned til laveste punktet retning Veotind Store/2240, og tar der en kikk på kartet for å vurdere brekryssingen opp til bandet mellom denne og Stygghøbreatind Nordre/2168. Men idet vi skal til å slippe oss ned på Styggehøbrean østunder Store/2240, ser jeg brått en grønnkledt skikkelse som kommer ned fra en kul på egga i retning Store. "Jøss, folk jo! Andre her nå - i dette været!?", sier jeg til Robert, som høyst overrasket nå også oppdager vedkommende. Vi møtes på egga, og vi er vel like overrasket over hverandre. Den yngre karen forteller at han kommer helt fra nede ved Surtningsue i dag, og at han akkurat nå har klatret usikret ned nordveggen på Store Veotind/2240. "Hva?! ", utbryter vi lettere sjokkerte. Og han har også gått ned fra Surtningsue Sørtoppen/2302 til Midtre/2251, også det et kamikaze-stunt uten sikring - og han har gått mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232, begge veger, og skulle etterpå videre til... Ja, det hele hørtes bare rått ut! Så mistanken min kom fort, og jeg spør ham derfor "Du heter ikke Øyvind, vel?" Hvorpå typen stirrer lettere overrumplet på meg og svarer "Eh - jo!" For det måtte jo bare være Mayhassen vi hadde foran oss. Ikke mange andre gjør slikt som dette. Siden jeg ikke hadde videre ambisjoner om å framstå som synsk, så hilser vi og presenterer oss. Artig å treffes også, etter ymse samkvem på FF ! Men det er kaldt, vått, og vi (særlig Mayhassen) har ikke all verdens av tid, så vi tar raskt farvel. Men før det forklarer vi ham at det finnes en annen og enklere vei tilbake til Store enn oppatt stupveggen (han har sekken sin oppå der), nemlig over breen. Da skrukker han på nesen, men vi forsikrer ham om at han bare kan følge spora våre, så kommer'n trygt over! Deretter "Hadet, hørs på FF!" og vi vandrer i hver vår retning, Mayhassen ut til nordtoppene som vi kom fra, og vi videre over breen mot Stygghøbreatind Nordre/2168. (hans opplevelse av dagen finner du her: (http://www.mineturer.net/jotunheimen/2007/august2.html). Isen er planke, og snart står vi på laveste mellom Store Veotind/2240 og Stygghøbreatind Nordre/2168. Her går isen helt opp på bandet. Vi legger att sekkene og går den slake mota til topps på sistnevnte. Det blåser så øyelokka omtrent vrenger seg, og styrtregnet klasker mot klær og bakke. Retur på draget, og tilbake ved sekkene ser vi fárene etter Øyvind som allerede har returnert langs spora våre opp breen. Så nøder vi bare på, opp den glatte og bratte ura til topps på Store Veotind/2240. Der oppe kikker vi forsiktig ut over stupkanten ned nordveggen der Mayhassen hadde gått ned. Grøss! Vertikalt og våtsvart forsvinner alt rett ned i tåkedjupet, mens vinden uler og river kald og likeglad langs fjellveggen. "Herregud - ikke vettug den gutten!" gliser vi, og rister på hodet. Deretter helomvending, og kurs ned bratta mot neste mål, som da er Veotind Søre/2267. Bittert egentlig å stå på en kongetopp som Store Veotind, uten å ta et skarve bilde! Intet er å ta bilde av, og det blir som å ta fram kameraet i et kabinett med fire dusjhoder på full trøkk. Samtidig vet jeg at det kryr av luftige, storslagne og vakre motiver i enhver retning her oppe fra. ÆÆÆÆH! Vandra vidare... Mot Veotind Søre/2267 går vi på breen over bandet, med et lavt og uryddig steinra kloss på vår høyre side. Ved laveste tar vi en stående og hutrende bufé. Min består av en klissen overmoden banan og ei smørjete bløt brødskive, der den grove leverposteien hadde tatt farge av sylteagurken, og blitt surgrønn og uappetittelig. Yack! Men jeg måtte nå pent ha det i meg, trengte litt kalorier nå. Man må jo lide litt for moroa, må vite! Deretter piler vi mot sør, og snart gråner Søre/2267 som et digert troll fram av skodda, gruv og grå, stum og steil. Oppunder toppen luter en diger firkantet hammer med godt overheng ut over bratta der vi kommer opp, og det siler og renner regnvann i fritt svev fra oven og ned i et småstenet og gruset parti under hammerfronten, der vi krysser ut mot venstre. Derfra har vi to valg. Enten til høyre og nesten vertikalt opp i østre hammersiden, eller videre fram over et kort, bratt og lettere gruslagt svaparti langs hammerrota. Robert tar førstnevnte opsjon, jeg velger svaet. Med forsiktighet går svaet greit, og jeg topper ut kun 6-7 meter sør for varden. Robert er ikke å se. Jeg kikker ned hammersiden der jeg venter ham opp, men når ikke å se langt nok ned, så jeg ser ham ikke. Jeg venter i tre minutter, så kommer duskelua (som erstattet capsen) opp samme svaet som jeg kom. Yeeii! Dagens femte i boks! Så starter en ny ørkenvandring over den laaange og slake ura mot Sørvestre Stygghøbreatind/2220. Vel, ørken og ørken, for her hylte vel dagens verste regnskyll inn. Det var å gå tvikroket og bortvendt, mens monsterregnet grisebanket på hetta, vagle og kjempe mot vindpresset over oljeglatte stener, mens kaskader av vann rikosjerte opp fra ura som var det spylt med en brannslange. Man kunne knapt ha øya oppe. Og foran oss i skoddehavet et sted, ventet dagens desiderte crux, traversen mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232... Oh oh..! Vi kjemper tappert på i styggværet, og brått dukker en sær formasjon fram av tåka. Vi har nesten nådd det firkantede toppunktet på Sørvestre Stygghøbreatind/2220 - men bare nesten. For ut dit må vi over "Sukkenes bro" , ei 20-50 cm bred og 5-6 m lang stenbro, gestaltet av noen smale langstrakte stenblokker, oppgildret på nesten ingenting. Reneste hengebrua dette, vel å merke totalt uten rekkverk. Og på hver side er det... ingenting! Bare dystre gråsvarte stup, der skodda jager som fredløse ånder langs bergflågene. Og det blåser som besatt, på tvers av brua. Så her skal man akte seg vel! Robert kryper over, mens jeg nesten på ren trass vil ta et bilde (lenge siden siste nå). Han berger seg greit, og jeg følger årvåken etter. Yes! Dagens nest siste 2k i havn, men nå gjenstår altså traversen mot Søraustre. Terrenget smalner fort av herfra, så vi lister oss pent og konsentrert videre. Brått brekker egga rett ned, og fremme i gråladden et stykke aner vi ei diger stygg hoggtann som steiler rå og svart opp videre ute langs knivseggen. "Oh oh...! Helvett! Det der ser ikke pent ut!" Vi strekker hals og myser ned langs knivbladet under oss. Her skal vi altså ned? Tilsynelatende bunnløse stup en meter til hver side, og ei søkkvåt skarpegg styrtende nær rett ned. Og stiv kuling og striregn river i harde turbulente kast tversover det hele. Mulig at uvær og dårlig sikt forverrer inntrykket i en sådan stund, men dette så rett så uggent ut. Robert rygger forsiktig ut først. Med kattmjuke tyngdeoverføringer og gjennomprøvde hånd- og fotisett, samt noen velkjente tynte og laaangbente Robert-nedtak, når han etterhvert ned på ei hylle og venter der på meg. Jeg prøver så å gjenta suksessen, og med noen muntlige føringer fra Robert, får også jeg plassert føttene rett, og når ned på samme hylla. Videre er det hakket enklere, men også litt løsere. Vi henger mye på henda ned her, så takene bare må holde. Alle grep testes før belastning, og vinden må også beregnes. Vel nede er det noen titalls meter videre til tanna vi så ovenfra isted. Denne vil vi helst ikke over, og gudskjelov finner vi en omgåelse til høyre. Der snur jeg meg og ser tilbake, og alldeles skvetter ved synet av hammeren vi kom ned ! Den ser heeelt jævlig ut, står som et blygrått ljåblad opp i tåka, med ei speilglatt stupside på sv-sida. Fatter ikke engang at vi kunne komme ned der. Skulle gjerne hatt et bilde, men jeg har ingen plass å legge sekken, og været tillater heller ikke. Den midtre tanna som vi deretter omgår på ei pittelita hylle i høyresiden, luter topptung og diger oppå den kvasse eggen, og under den ser vi tvers igjennom! Råttent fjell ja. Men videre finnes ingen omgåelse. Likner på nedstigningen i hammeren bak oss herfra. Et crux ligger nederst i det 15m høge droppet. Der skyter en tynn og overhengende stenspiss ut fra egga, ser omtrent ut som baugspissen på en slank seilbåt. Ned dit passerer vi ei fastlåst 10'er-kile. I stenspissen må man bare henge i armene fra aller ytterste spissen, og så prøve å nå ned på en smal og skrånende stennakke 2,5 m nedenunder. En glipp her er kun fatalt, med stygge stup innunder armhulene på begge sider slik man henger. Robert først igjen, mens jeg ser på med skrekkblandet fryd. Jøss da, sikker som vanlig han, og jeg gjør det på samme måten. Ned på kne, og rygge ut på spissen. Snart sitter jeg kun på et kne, og forsøker gripe baugspissen med en hånd på hver side. Så lar jeg kroppen sakte skli av spissen, og blir hengende kun i henda. Men jeg kommer liksom ikke videre ned, blir bare presset ut og dreies til siden mot sørstupet. Grunnen er at magebeltet til ryggsekken har hengt seg fast oppe på stenkanten! Ikke kommer jeg oppatt heller, fordi bena pendles innunder baugen, og ikke kommer jeg videre ned, for da dyttes jeg bare mer ut jo høgere magebeltet løftes ! Jeg må derfor henge i armene og forsøke svinge og hufse meg løs... Ikke akkurat moro på sleipt vått berg, i kulingkast og med stup under begge albuene! Jeg må treffe stenryggen også, ellers når jeg aldri ned (ihvertfall ikke før veldig langt ned)! Men takk og lov så løsner omsider beltet, og jeg drar atter en gang nytte av apefaktoren ned på halvtrygg grunn. Phui! Noen meter til, og så er det stopp. Her går vi ihvertfall ikke ned! En glatt 6-7 meters hammerfront står steil under våre føtter. Ei rapellslynge sitter under ei lita steinrøys på toppen. Vi legger ei slynge til, og jeg rappellerer ned. Ved hammerrota gaper en 10 cm tjukk og 3 m djup sprekk, så jeg vil rygge videre et par meter før jeg kobler meg ut, for å unngå at tauet faller ned og kiler seg fast nedi i sprekken et sted. Robert kaster seg så etter, og dagens crux er beseiret! Videre til Søraustre er det oppatt litt og mye enklere. Men først skremmer Robert nær vannet av seg selv (ikke regnvannet altså!) ved å tråkke på en sten som tvert sklir ut, mens han kun har et par ynkelige knipne fingergrep idet vi runder et hjørne. Kandidat Endelig når vi så dagens siste topp, Sørvestre Stygghøbreatind/2220, og klokka har blitt 19. Samtidig river også skyene av, for ved varden koster skodda i rivende fart vekk, og vi ser en stakket stund det meste av Veotindene, Blåbreahøer og Surtningsue-massivet. Men det blåser som pokker, og sikten varer ikke lenge. Men det verste regnet var omsider over. Noen kjappe bilder (på tide), og vi tråkker øst og ned breen, mot en lang og seig retur. Men først må vi oppom høyde 2142 på sørøstsiden, som vi føler oss sikre på har PF>10m. Robert la inn vatersynet sitt, og konkluderte bråkjekt med 12-13 meter. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Så sorry Mayhassen, denne gikk du glipp av ! Vel - litt bråkjekk jeg óg der kanskje, men den må ihvertfall kontrollmåles. Hva sier du, Ranglefanten, dere skal vel dit snart? Returen ble lang. Lyset gikk på Glitterheim da vi passerte på andre siden av elva på veg mot brua. På tunet sto Roger og kopte, nettopp ankommet, da vi slitne, skinnblaute og slunkne kom sjanglende rundt hushjørnet, og en særdeles våt tur var over etter 14t 10 min. Nakkeskudd i senga, og neste dag ventet topper rundt Trollsteinskvolven. Og også da var det meldt bra vær..!

Fascinerende landskap, enig med Morten om bilde 01.jpg.

Artig sak dette, og et must for kommunetoppsamlerne. Bilde 01.jpg var ekstremt stemningsfullt.

Det har blitt lite sykling i år, men no skull det skje: Skull prøv en tur fra Østerdalen te Gauldalen selv om det itj e vei/sti heile veien. Har i flere å planlagt å gå en tur nor igjennom området mellom Østerdalen og Gauldalen, og da æ satt og så på kartan over området slo det mæ at det kunn vær mulig å ta det som en sykkeltur. Det va to trilleetapper på ca. 3 km hver, så viss underlaget va samarbeidsvillig skull det kunn gå. Og dagen etter den her spekulasjonen løst det eine problemet sæ; Adressa hadd en artikkel om en sykkeltur i Forollhognaområdet og der va trillinga mellom Singsåssida og Hessdalsida beskreve. Tok kontakt med forfatteren, fjelloppsynet og folk i Dalsbygda som igjen henvist mæ te en som hadd gjort turen på 1970-tallet. Fjelloppsynet gjor mæ oppmerksom på at det itj e tillatt å sykle i Forollhogna nasjonalpark, men det vise sæ at det e et uttrykkelig unntak fra forbudet i den strekningen æ skull passer. Planen va opprinnelig å ta med telt og bruk 2 daga, og kanskje fortsett fra Singsås over Samsjøen te Lundamo(den turen har æ tatt på sykkel tidligar, og her e det itj trilling - unntatt i de brattaste motbakkan). Men som vanlig kjæm det ting i veien, og planen vart endra te en 1-dagers tur med slutt i Singsås - men med mulighet for å ta snarveien gjennom Hessdalen ned te Ålen. Kl. 05:20 sto æ klar på jernbanestasjonen i Trondheim, og første utfordring va å få med sykkelen på toget. Lokal- og regionaltog har begrenset plass for baggasje, og spesielt sykler. Selvølgelig va det enda en med sykkel . Men konduktøren lot nåde gå for rett, og vi kom begge med, men æ mått vær forberedt på å stå av på Røros. Itj verdens undergang, men 1,5 mil ekstra langs veien villa ført te den alternative løsningen til Ålen. Men æ vart med te Os, og kl. 08:40 starta æ turen med å stikk innom den lokale bensinstasjonen for å kjøp lappesaker - så itj heilt sjarmen med risikoen for å stå inne på fjellet med punktering og uten lappesaker - heldigvis vart det itj bruk for dæm . Deretter gikk turen over ei riktig så sjarmerende gang-/sykkelbru over Glomma før klatringa mot Øvre Dalsbygda tok te. Den øvre veien gir fler høydemeter, men utsikten e så my finar at det va verdt det. Inne i Dalsbygda dele veien sæ, og æ fortsatt på den veien som går innover Kjurrudalen( som kartverket insistere på å kall Tjurudalen). Fin vei innover og etter hvert ei bompengebu - men det va ingen sats for sykla, så æ kjørt bare forbi. Været va itj helt i tråd med værmeldinga, det va my skya og lavar temperatur enn meldt. Men vært vart likar med sol, men mytji vind - heldigvis medvind Det e satt opp skilt som vise te all sætervollan innover i dalen - og det e mang av dæm - men i det krysset æ skulla tatt av i retning den innerste veien på østsida av Kjurrua va det itj skilta med noen av de navnan æ hadd pugga. Dermed vart det en tur ned bakkan te Gammelvollen som ligg på motsatt side av elva. Skjønt det da æ kryssa brua, og etter en drikkepause va det bare å ta fatt på bakkan oppover igjen. I krysset der æ skull ta av, snakka æ med lokale som kom kjøran forbi, og fikk bekrefta veivalget pluss et tips om å sjå etter en rød bom. Etter hvert dukka bommen opp, og det bar innover en traktorvei som var helt grei å kjør. Te slutt gikk den over te en temmelig utydelig sti, men som gikk i riktig retning. Stivalget va riktig og æ kom frem te ei hytte som itj va navngitt på kartet, og uten navneskilt, så æ veit fortsatt itj ka den hete. Der vart det en god matpause, og spekulering på ka som venta de nærmeste kilometran. Første utfordring va kryssing av Kjurrua, men det va itj grunn te å gru sæ, det va knapt nok en skikkelig bekk. Rådet æ hadd fått va å hold mæ te myra nordover, og det gikk ganske greit med støvla på. En og anna omvei for å unngå vierkrattet, eller blautområdan, men det va rimelig enkelt å kom frem. Men tungt vart det, svetten silt, og fordi æ hadd lagt igjen tilleggshodeplagget mått æ behold sykkelhjelomen på for å unngå å bli solbrent oppå toppen der det skulla ha vært litt mer hår enn det e Et eller anna sted i den her strekningen passert æ vannskillet mellom sørnorge og trøndelag - så plutselig at vannet rant nordover. Skjedd vel omtrent der æ så en stor fugl fly opp, fikk noen bilda, men veit itj om det e godt nok te å identifiser den. Kan det ha vært en Trane? Målet for trillinga va Heggsetvollan, men det va et par volla litt før - merka 828 på kartet - og der burde æ ha gått opp etter som det kom en traktorvei fra de her vollan frem mot Heggsetvollan. Fra Heggsetvollan va det fin grusvei nedover Kjølidalen mot Hessjøen og det gikk radig unna. Fra Hessjøen hadd æ planlagt å ta en snarvei forbi Kirkhusvollan frem te Øyungsveien, men klart itj å finn den, så fortsatt ned te bommen for Øyungsveien og tok vurderinga om å fortsett, eller å avbryt for å kjør ned te Ålen langs fylkesveien ned gjennom Hessdalen. Opprinnelig plan va å ta en buss fra Singsås kl. 18:00 og med glatt ferd videre va det en mulighet for å nå det ved å sykle rundt Øyungen og trille langs Forravassdraget(kartverket: Forda-). Så fristelsa vart for stor, æ skull prøv. Men allerde den første bakken burde gitt signal om at dette var dumt Det ble bakke opp og bakke ned og så en lang seig bakke opp mot Meiåvollan. Men det va først no at problemen vart påtrengan; Det va en nesten usynlig sti innimellom kjerr og kratt, og første utfordring va å finn den. Med hjelp av ei hyggelig dame som ropt og dirigert mæ kom æ inn på rett sti. For å ta det beste først; Det va my lettar å trill sykkelen her enn i Kjurrudalen, men kjerret va nesten ugjennomtrengelig Men etter en "uendelig" vandring i kjerret og en god matpause attmed elva, kom æ frem te Øyavollan og traktorstien videre mot Fjesetvollan. Helt grei å sykle på, men vart hefta av tre saua som absolutt skull samme vei som æ, og som itj villa slipp mæ forbi. Villa itj spreng dem, så farten vart laber. Etter ca. 2 km på lettsykla vei fra Fjesetvollan kom æ te bommen, og trudd at no va det bare nedoverbakka te Singsås. Men den gang ei, skulla selvfølgelig telt høydekotene på kartet likar, men med 20-meters kota e det fort å oversjå dem Men omsider, 1 1/2 time forsinka kom æ te Singsås og valgt å tilkall transport fra heimefronten. Gangtid på 7 1/2 time og drøyt 3 timers pause på drygt 8 mil merkes på en utrent kropp. Men for å spar litt tid kom æ på den tåpelige ideen om å sykle videre te Støren for å bli henta der. Det vart 2 1/2 mil langs riksveien med mange pausa for å avlast baken. Va redd for at æ mått stå og skriv den her rapporten, men selv i min alder tar kroppen sæ igjen og glemme fort Konklusjon: Det her e en tur som e godt gjennomførbar, men æ vil itj anbefal de to trilleetappan. Neste gang - viss det bli nån - satse æ på å gå over Forollhogna te Budalen.

Tja, jeg hadde vel på en måte en bomtur i forgårs. Vi sjanset på en sjanseværmelding, la oss til å sove i Veodalen kl. 23, vekkerklokka plaget oss kl. 01:30, skyfri himmel, alt så bra ut. 02:00 de første skyene, 03:00 mange skyer. Vi syklet og gikk senere inn mot Veobrean. 05:00 var alt skyet og 07:00 lå tåka tjukk på toppene. Vi kom på toppen, men når man står opp så tidlig er det mest for det fantastiske morgenlyset. Vi droppet også å sjekke opp en pinakkel i skaret mot Leirhøe pga. det dårlige været. Bomturer har det blitt mange av, men manglende topptur pga. lysten gir seg mest utslag ved at man overhodet ikke legger ut på turen i første omgang for min del.

En noe kortfattet rapport og foreløpig uten bilder. Kjørte ned til Chamonix torsdag 19.07 på kvelden. Fredag ettermiddag var vi fremme i Les Houches, hvor vi overnattet. Hadde en akklimatiseringstur til Aiguille Du Midi på lørdagen, med overnatting til søndag. Været var ganske elendig på lørdagen, men til gjengjeld utrolig flott på søndag. Mandag morgen startet vi på Gouter-ruta. Toget fra Bellevue til Nid d'aigle står fortsatt - så turen oppover startet på 1750 moh. Mens vi beveget oss oppover ble været gradvis dårligere. Like før vi nådde Tete Rousse på 3160 moh var det gått over til snø, torden, sterk vind(80kmt) og null sikt. I løpet av kvelden ble det hektisk stemning og flere guider ble sendt av gårde opp mot Gouter-hytta for å delta i en redningsaksjon etter savnede klatrere. Etter noen timer kom de tilbake og kunne fortelle at forholdene var så dårlige lenger opp at det var håpløst å fortsette. I ettertid fikk vi høre at klatrerne, i strid med advarsler, hadde gitt seg i kast med Arrete d'Bionassay, og enten gått seg vill eller rett og slett vært så utmattet at de ikke klarte å nå ned igjen i det elendige været. Alle fire ble senere funnet ihjelfrosset. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1903533.ece Dagen etter var forholdene fortsatt marginale med mye vind og snøfall. Ut på ettermiddagen så det ut til at forholdene bedret seg noe og derfor startet vi som noen av de første opp "veggen" mot Gouter-hytta. Bortsett fra noe vind og litt snø gikk det egentlig greit og det lysnet stadig mer. På Gouter-hytta sprakk skydekket og sola tittet fram samtidig som vinden løyet helt. Det var mye folk på hytta, men de store mengdene var fortsatt lenger ned på fjellet. Klokka 02 startet vi mot toppen. Stjerneklart og rundt -10. Gikk greit i starten, men når vi nådde over Dome du Gouter ble vi møtt av en iskald vind. Da vi kom til Vallothytta ble det klart at de to jeg var sammen med ville snu fordi de ikke klarte å holde varmen. Jeg fortsatte da videre sammen med to nederlendere vi hadde møtt lenger ned på fjellet. Ruta videre var stort sett grei, enkelte partier er dog ganske vindutsatt. Når sola tittet opp over horisonten ble det også en del varmere. 08 var vi på toppen. Det gikk fort ned igjen og ved Gouterhytta møtte jeg igjen de andre. Her var det fullstendig kaos med masse klatrere som strømmet på. Fullstendig kaos førte til at jeg først ikke fant igjen hjelmen min, og mens jeg lette etter den forsvant også stegjernene(!) Begge deler er kjekt å ha på vei ned "veggen" fra Gouter. Betjeningen på hytta hadde følgende forslag til løsning; "You just take some other crampons, maybe you find some that are better". Jeg synes denne løsningen var ganske dårlig, og omsider dukket mine stegjern på magisk vis opp igjen. Nedover fra Gouter var det fullstendig kaos. Vanvittige mengder folk som var på vei opp og nærmest krabbet på ryggen til hverandre. Blant annet så vi noen Øst-europeere som rigget rappelltau(!). Når dette beveget på seg løste det ut en masse stein som falt på folk under. Mye kjefting og smelling fra franske guider og en kvinne som faktisk falt og traff noen andre(som heldigvis bremset fallet hennes uten at de selv ble revet med). Lenger ned ble en slovak truffet av en stein i Grand Couloir. Etter hva vi hørte hadde han heldigvis bare brukket beinet i fallet. Rimelig lettet kom vi oss til slutt ned... Herfra og ned var bare fryd - varmt og sol hele veien til Bellevue. Jeg har forsøkt Mont Blanc 2 ganger tidligere og blitt stoppet av mangel på tid og dårlig vær, så det føltes spesielt godt å endelig nå toppen.

Du finner litt om guidede turer og prisene på dette her: http://www.juvasshytta.no/ Prisen for føring er kr. 150,- for voksne, og kr. 100,- for barn ser jeg. Har du ikke bil, kommer du deg til Juvvasshytta med buss også: http://www.ruteinfo.net/ruter-f1/t/05-733.htm http://www.visitnorway.com/templates/NTRproduct.aspx?id=173583〈=NO Disponerer du bil, kjører du til Galdesand i Bøverdalen. Der er det skiltet opp til Juvvasshytta og Galdhøpiggen Sommerskisenter.

Hei Vi er tre stykker som tenkte å gå i Jotunheimen fra hytte til hytte mellom 23 juli og 6 august. Tenkte å starte i Eidsbugarden/Tyinholmen og gå til Skogadalsbøen. Hvilken rute anbefales her? Over Mjølkedalen eller Urdadalen? Deretter tar vi turen fra Bøen til Leirvassbu. Muligens en tur opp på Kyrkja hvis det lar seg gjøre. Fra Leirvassbu fortsetter turen til Spiterstulen. Derfra skal vi opp på Galdhøpiggen. Derretter går turen til Glittertind og kanskje Glitterheim. Heretter er vi tomme for ideer. Men det er opplagt av vi skal tilbake til samme sted som utgangspunktet. Altså Eidsbugarden eller Tyinholmen. Da vi vil tilbringe noen dager på hytta på Sletterust. Håper på noen tips fra dere der ute.

Tok en snartur opp på Gaustadtoppen på torsdags kvelden og har ett par spørsmål. Har noen flere bilder med litt tekst her, men er stort sett bare tåke å se, foruten om noen flombilder tatt på veien http://www.jhpf.net/phpAlbum/main.php?cmd=album&var1=Other+albums%2FGaustadtoppen+05-07-2007/

Boka blir lagt ut for salg på torsdag (05.juli). Blir presentert på Fløyen, i Bergen. Samme opplegget som den for Sogn og fjordane, med samme forfattar og fotograf.

Nå koster heller ikke Pakboat 160 50% mer enn ally 16,5dr heller da. På amfibi.no får du den til 12500,-. og vekta er 23 kilo. De tre kiloene betyr ikke all verden.