Søk i nettsamfunnet

Mine foreldre bor i et område som invaderes av skutere hver påske. F.o.m romjulen begynner de å kjøre opp maskinene sine, og på nyttårsaften hørte jeg flere kjøre rundt i skogen bak huset vårt. Nå skal det strammes inn til sjøs med krav til båtførerprøven for å føre båter over 23 fot, med mer en 10hk eller som gjør med enn 10 knop. Mulig jeg husker noen av disse tallene feil. Og selv om det har vært slapt på den kanten fram til i dag, så leder ikke det til at man burde være like slap med skuterkjøringen. Det er ingen demokratisk rett til å bruke motorkjøretøy som rekreasjon, og det blir det heller ikke av at tilstrekkelig mange mennesker ikke bryr seg om konsekvensene, både hva dyr og natur i umiddelbar nærhet angår, men også klima over et lengre perspektiv. Det snakkes mye om demokrati her, men en gjennomgående feiltagelser er at makt gir rett, og at dersom mange nok mener en ting så blir det rett. Når det nå er overveiende enighet blant fagfolk, og ikke synsere, om at natur og klima er viktigere enn vi tidligere har trodd så tar den mengden mennesker som påstår at skuterkjøring er ufarlig rett og slett feil! Nå er det sikkert noen som vil peke på at dersom demokratisk flertall ikke kan garantere noen "rett", så hvordan kan et konsensus i fagmiljøer gjøre det? Rett og slett fordi det er en vesensforskjell mellom det å tro og føle noe, og det å legge til grunn av noe skal først bevises, og så prøves kritisk til man er sikker på at teorien om hvordan den kasuale følgen faktisk fungere viser seg å stemme. Uansett hva du måtte tro og føle, så påvirker ikke det utfallet. Poenget her er at det er ikke en motsigelse mellom det at fagfolk kan ha rett, med den sikring i at overveiende flertallet av de i tillegg er enige, og det at et demokratisk flertall tar feil. Og hva å oppleve naturen angår: første gangen du kjører ut i urørt natur kan du tro at skuteren er en fin maskin som gir deg en fantastisk opplevelse. Det er ikke tilfellet når en stor mengde har lært seg å gjenta for en fantastisk opplevelse det er å kjøre ut i "urørt" natur, når det er skutersport overalt, levnet av folk som stadig blir slappere med å plukke opp søppelet. At du plukker opp søppelet ditt, og ikke kjører etter andre er desverre ingen unnskyldning. Du blir bare unnskyldningen for de som ikke gjør det. En annen ting er den unødvendige risikoen overflødig skuterkjøring utgjør med tanke på ulykker. Diskutabelt, men allikevel relevant er hvorvidt du faktisk opplever det som mer ekte om du kjører fem mil, eller om du går fem kilometer på ski for å fyre bål og spise pølse og kvikklunsj. "Folk flest" og "tror" eller "føler" er ikke noe som kan gjøre noe som helst positivt eller sant på noen som helst måte. Jeg mistenker at det er mange folk som tenker på seg selv om en av "folk flest" eller "mann i gata" for å dumme seg ned, og la være å engasjere seg eller sette seg inn i saken fordi de da kan bruke hva de måtte "føle" eller "tro" som garanti for at deres handlinger er rette. Spør du meg er det forkastelig, og jeg kan ikke se noen annen grunn til skuterkjøring enn at handicappede, pansjonister, barnehager småskoleelever og helsepersonell skal kunne være like mobile som alle andre friske folk med armer, ben og hode i behold er! Jeg ser heller ingen grunn til å sympatisere med de som kommer ned fra en skutertur og forteller entusiastisk om at de hadde aldri fått oppleve det uten skuteren, siden de ikke har tid til å gå på ski. Det er ikke noe som er blitt tatt fra deg, men noe som du har gitt avkall på ved egen prioritering. Hva det enn er som hindrer deg i å tilbringe en dag eller fem på ski, så er det dine egne prioriteringer som har resultert i det. En annen ting som aldri slutter å forbause meg er hvordan folk krever at politikere skal gjøre noe med problemer, for å så klage når noe blir gjort eller omså bare foreslått! De glemmer helt at det finnes ikke den form for handel eller struktur som ikke eksisterer for å etterkomme sluttforbrukeren. Skal en fabrikk strupe inn utslippene får det følger for de som kjøper varene. Hvis folk ikke er villige til å gi slipp på varene, og vil ha fjernet politikeren som har foreslått det, så vil det aldri skje. I tilfellet med sktuerkjøring som alt annet blir det altså er personlig og individuelt ansvar å la være. Hver bidige gang du skrever over en maskin gjør du deg selv til et problem og er like skyldig. Hvis du sier fra deg dette ansvaret og sier at det er opp til politikere å løse, så betyr det eksplisitt at de vil ta avgjørelser for deg. Du kan kalle det overformynderi, men det er resultaten av at du ikke vil ta ansvar - noen må gjøre det for deg, og det kan ikke skje uten at du selv rammes. Og jeg føyer til at jeg seiler, som er forsvarlig med tanke på miljøet, men båten er på 27 fot og jeg har med god samvittighet og full forståelse tatt bårførerprøven og ser det som en god egenskap at jeg aktivt forholder meg til reglementet. Mine foreldre har skuter siden moren min lider av KOLS og er ute av stand til å gå til hytta, men har også full forståelse for at dersom reglementet blir strammet inn, så må de muligens søke om dispensasjon med den mulighet for at den blir avslått.

Kvantitativt blev 2007 et usædvanligt dårligt år m.h.t. fjeldture. Det blev bare én tur, som i princippet var en endagstur, men det blev en meget lang dag. Kvalitativt var den ene tur til gengæld i en af de bedre ture, jeg har været på. Vi var i alt 8 stykker, og de 7 andre kom fra Oslo-området. Jeg tog båden fra Frederikshavn til Oslo og skulle køre med i bilen hos en af de andre fredag eftermiddag. Vi drejede fra E6 ved Hjerkinn og kørte ind mod Snøheim. Vi måtte stoppe bilen et par gange, fordi der var moskus på vejen. Vi kørte så langt vi kunne og slog teltene op lige ved bommen. Lørdag morgen (eller formiddag) gik vi op mod Snøhetta - først hovedtoppen, så midttoppen, Hettpiggen og til sidst vesttoppen. Når man er 8 stykker, og bare én kan klatre ad gangen, tager det lang tid, så vi brugte hele dagen og hele natten og var tilbage ved teltene søndag morgen klokken ca. 5. Efter at have fået lidt søvn søndag formiddag kørte ved nedover mod Oslo om eftermiddagen, og jeg tog båden hjem til Jylland igen. Det var så den sommer i fjeldet! I forhold til det dårlige vejr, der prægede en stor del af sommeren, var vi utroligt heldige med vejret netop den weekend. Det var klart og stort set skyfrit - bare ved 23-tiden kort efter solnedgang kom der lidt skyer, men det var stadig tørt. Jeg har siden fundet ud af at folkene på Tinderangling havde været på Snøhetta om fredagen (bortset fra vesttoppen, som de gemte til søndag), og at de om lørdagen tog mange af de andre 2000 m-toppe i området (og også var ude det meste af natten). Når 2007 kvantitativt blev et så dårligt år for mig, må jeg trøste mig med, at den ene tur, som det blev til, kvalitativt var på så højt niveau. Og så må jeg håbe, at det kan blive til lidt mere i 2008. Jeg har en ønskeliste over ture, jeg kunne have lyst til, men konkrete planer har jeg endnu ikke. Grundstammen i den gruppe, jeg var på Snøhetta med, var medlemmer af en af komiteerne i fjeldsportgruppen i DNT-OA. Der ud over var vi nogle få stykker uden for komiteen. I princippet var det en privat tur, og den var ikke annonceret nogen steder. Jeg var med, fordi jeg tidligere havde snakket med en af de andre om Snøhetta-traversen, og så opstod denne mulighed, da han trådte ind i komiteen. Tidligere har jeg deltaget både på kurser og på annoncerede ture; - og jeg har betalt mit kontingent for 2008! Godt nytår til alle!

Sidan du stort sett skal bruke dei til topptur er det lurt å satse på ei ski som ikkje er for tung. Er kjekt å ha litt saft i låra igjen til nedturen, som jo er grunnen til oppturen Hvis du skal ha bindinger i tilleg bør du kjøpe nokon som har gåmodus. F.eks G3 sin Taraga Ascent eller Black Diamond 01. Det er _stor_ forskjell å gå oppover med desse bindingane i forhold til dei utan gåmodus, som Rottefella R8/R6/R4. Har køyrt litt på K2 Shuksan, som er ei toppturski. Synes den er utruleg anvendelig til all slags føre. Ser det har kommet ein jentemodell av den skien: http://www.telemark-pyrenees.com/shop/product_info.php?cPath=1_10_295&products_id=3358 Angåande lengde så vil vel alt fra 160-170 funke fint. G3 og Black diamond lagar og nokre fine ski egna til topptur.

Synes G3 targa ascent bindingen har fungert veldig bra. Har stort sett kjørt på hammerhead stilt inn veldig stivt/aktivt, og var derfor litt skeptisk til G3 bindingen, men det var det ingen grunn til. Det er litt mindre motstand når ein løfter helen, men det kjem jo berre an på kva ein er vandt til. G3 ascent er absolutt ikkje noko dårleg valg. Du bør iallefall ikkje kjøpe ein binding utan gå-modus. Så hvis du allerede har støvlar for 75mm standaren er G3 targa ascent, BD 01 og voile switchback dei som er å anbefale.

Takk for gode svar. Ser at den siste etappen kan bli i lengste laget, tror vi skal ha godt hell med oss om vi klarer å ta hele den distansen på en dag, så sjansen for at det blir 2 overnattinger på nedalshytte er stor. Vi har noen spørsmål ang. sylstationen/sylarna fjällstation som det hadde vært greit å fått svar på. Har de selvbetjenthytte utenom åpningstiden og hvordan er det med evt nøkkel? Har de samme system som i norge ang kjøp av hermetikk o.l.? Tar den svenske turistforeningen betaling i norske kroner? Turen starter den 17des07 og vi vil være på sylstationen 18-19des Ser av linken i GuloGulo's post at åpningstiden der er: Öppet 2007: 23/2-07 - 1/5-07, 21/6-07 - 23/9-07 Öppet 2008: 22/2-08 - 4/5-08, 19/6-08 - 28/9-08

Rottefella R8 er "bedre" og kjøre på, enn G3´en er. Gåmodusen er jo ett bra pluss, men jeg tror kanskje jeg holder en liten knapp på BD 01, som ser knall ut. har prøvd O2, og den er ca som R8, kanskje litt mer aktiv, og O1 har gåmodus ( og er dyr)! Siden du kjøper G3 ski, regner jeg med att det er topptur det skal brukes til?

Vinteren 2006 brukte eg Globalstar både i fjelltraktene inn av Bodø, men også heilt opp til 70 grader nord. I forhold til sør-Norge så var det litt lengre ventetid på dekning (viss du ser vekk frå terrenget). I løpet av 30 minutt fekk eg så og sei alltid sendt ein melding. Forutan at telefonen brukar ein del batteri på å søke opp nettverket, så fungerte det greit. No rapporterer Globalstar om visse problem for tida, men skulle tru det fortsatt fungerer også i nord. Som eit eksempel har eg lagt inn nokre posisjonar som visar dekningen for nokre timar idag. Det er i dette "vinduet" dekning er mogleg. http://www.globalstareurope.com/en/optimum_tool/ 59.933333°, 10.75° (Oslo) Dec 5, 2007 4:53:16 PM Dec 5, 2007 5:06:36 PM Dec 5, 2007 5:07:36 PM Dec 5, 2007 5:21:16 PM Dec 5, 2007 5:24:06 PM Dec 5, 2007 5:34:16 PM Dec 5, 2007 5:53:56 PM Dec 5, 2007 6:04:36 PM Dec 5, 2007 6:07:36 PM Dec 5, 2007 6:34:36 PM Dec 5, 2007 6:42:56 PM Dec 5, 2007 6:46:26 PM Dec 5, 2007 6:55:06 PM Dec 5, 2007 6:59:46 PM Dec 5, 2007 7:06:46 PM Dec 5, 2007 7:20:56 PM Dec 5, 2007 7:21:26 PM Dec 5, 2007 7:34:26 PM Dec 5, 2007 7:39:56 PM Dec 5, 2007 7:48:36 PM 67.269167°, 14.365278° (Bodø) Dec 5, 2007 4:30:46 PM Dec 5, 2007 4:34:26 PM Dec 5, 2007 4:54:36 PM Dec 5, 2007 5:03:36 PM Dec 5, 2007 5:09:26 PM Dec 5, 2007 5:21:16 PM Dec 5, 2007 5:27:26 PM Dec 5, 2007 5:34:16 PM Dec 5, 2007 6:09:06 PM Dec 5, 2007 6:21:06 PM Dec 5, 2007 6:25:26 PM Dec 5, 2007 6:34:36 PM Dec 5, 2007 7:08:06 PM Dec 5, 2007 7:18:36 PM Dec 5, 2007 7:23:46 PM Dec 5, 2007 7:34:26 PM Dec 5, 2007 7:43:46 PM Dec 5, 2007 7:48:36 PM 70.269167°, 24.365278° (Stabbursdalen) Dec 5, 2007 4:32:26 PM Dec 5, 2007 4:34:26 PM Dec 5, 2007 5:11:36 PM Dec 5, 2007 5:21:16 PM Dec 5, 2007 5:29:16 PM Dec 5, 2007 5:34:16 PM Dec 5, 2007 6:11:26 PM Dec 5, 2007 6:20:16 PM Dec 5, 2007 6:27:26 PM Dec 5, 2007 6:34:36 PM Dec 5, 2007 7:10:56 PM Dec 5, 2007 7:16:46 PM Dec 5, 2007 7:25:46 PM Dec 5, 2007 7:34:26 PM Dec 5, 2007 7:45:36 PM Dec 5, 2007 7:48:36 PM

Ikke glem at havet stod 4 - 6 meter høyere enn dagens nivå for ca. 125 000 år siden, så her er det duket for mye rart! Årsaken var at store deler av Grønlandsisen smeltet bort p.g.a. global temperaturstigning. Les denne artikkelen: Stigningen i havnivået. Sitat: Det er nærliggende å tenke at noe liknende vil skje under dagens globale oppvarming. Men manglende forståelse for involverte fysiske prosesser gjør at vi ikke vet hvor lang tid en slik smelting kan ta. 24.okt 2007 05:00 Av: Sigbjørn Grønås, Professor i meteorologi. ______________________________ Rune.

Er det noen som kjenner denne? Fungerer det, og henger det sammen? http://magasinet.no/display.aspx?menuid=02&prodid=3142 http://magasinet.no/display.aspx?menuid=01&prodid=3157 Jeg skal kjøpe meg lette turklær for helårsbruk. Jeg vil ikke ha noen slags membran. Spørsmålet er: Fungerer dette i forhold til pris? Alternativet er Fjellrâven

Når det gjelder hva en lapsk Vallhund kan bære kontra husky eller malamute så kommer dette an på hvor mye hunden veier og hvor godt trent den er. En tommelfingerregel er at en trent hund med god fysikk kan bære halvparten av sin egen vekt. Hunden jeg har er ei ekstremt lita tispe som veier 14 kilo, så hun kan bære ca 6-7 kilo. Jeg har ikke lastet henne tyngre en 4 kilo enda. Rasestandarden for tisper er +- 20 kg, litt avhengig av genene. For hannhunder er det 22-23 kilo, jeg kjenner ei som har en hannhund som veier 27 kilo. En malamute er stor og tung og kan dertil bære mer, en husky kommer i alle størrelser fra small til XXL så der er det større variasjoner. Hos Alaskan Malamute veier tispa ca 34 og hannen 39, noe som betyr at man har et lite pakkesel med på tur Vedr pulk har vi bare trent med lett pulk i fjor, og har liten erfaring på dette området. Men en godt trent hund vil på jevnt hardt underlag kunne trekke det dobbelte av sin egen kroppsvekt. Jeg har lest at man helst ikke bør laste mer en hundens vekt, da den ellers lett kjører seg fast. Utenfor løype snakkes det om 2/3 av hundens vekt. Man må se på hele pakken man får med når man velger hund, derfor falt mitt valg på Lapsk Vallhund. Rasen brukes også som redningshund så dette er en allsidig hund. Hilsen KJ

Vi er et par karer som har planer om å gå over hardangervidda rett før jul, Finse- Haukeli evt andre veien om det er raskere. Vi har kun mulighet fra 19-23 desember på å ta turen . Er det noen som har noen formening om hvor lang tid denne turen bør/kan ta? Dagene er jo veldig korte på denne tida, holder det da med 4-5 dager å gå på(11-12 mil?) selv om man er i god form? Litt værforbehold vil vi ta, meldes det en meter med snø og sterk motvind tar vi turen en annen gang. Hvilken vei er raskest å gå, fra eller til Finse? Og er det noen DNT-hytter som er åpen på denne tida? Vi skal i hovedsak bruke telt, men en av nettene på hytte kan jo også være greit. Helsing Ambros

Dette er vel noe av det rimligste som er tror jeg: http://www.villmarks.no/default.aspx?pid=23&ProduktID=107 Aner ikke hvilken kvalitet det har, men holder sikkert til det meste Mvh Bjørnar

bd 01 er også helt konge r8 funker også fint..

Hvilket dyr har vært her, så vidt jeg vet har vi ingen dyr i norsk fauna med tre tær som dette dyret ser ut til å ha. Bildene viser ulike sportegn der dyret har forfulgt, skadet og drept en hjort. Det er mye hjort i dette området. Gaupe holder til fast i området, og sesongen-01 var det ulv i området som tok sau, mens i -02 var det jerv som forsynte seg av sauene. Bildene er enten fra 2001 eller 2002, det var dette med husken da. Hvis jeg skulle gjette ville det blitt jerv Noen forslag der ute??

Da kom det ett svar fra flyhavarikommisjonen, og jeg legger det ved her. Hei Ken Beklager sent svar. Jeg har ved hjelp av boken til Kay Hagby ”Fra Nielsen Winther til Boeing 747” funnet ut at flyvraket du viser til, LN-HHM , var en Piper PA-28-140 Cherokee med serienummer 28-23860 bygget i 1967. Flyet var registrert på Helge Hatlestad, Loddefjord og det totalhavarerte i Sirdal 23. mai 1978. Vi har ikke rapporten her på huset, men det er mulig noe finnes på riksarkivet

Jeg kjøpte Tormod Granheims Everest-ski, Atomic Deviant 05-06modell. De var latterlig billige, derfor ble det dem. Har bare testet dem én gang på dårlig snø, så vet ikke hva de er gode for. De er ihvertfall lette, og er vel 120mm brede ved tuppen.

Hei! Er ute etter ny sovepose til vinterbruk. Valget står nå mellom Tyin 5-season (het Tyin Artic før) og Zensor Pro 11. Noen som har erfaringer med disse eller lignende poser? Ifølge den nye standarden for temperaturmerking (EN 13537) har Zensoren en komfortemperatur på -23. Tyin 5-season tåler -20. Vet at begge posene tåler opp i mot 30 kalde hvis man har et godt underlag og litt klær på seg Er også ute etter andre anbefalinger i samme prisklasse. På forhånd takk for svar!

Sitat: "Generasjoner av franske skolebarn har vokst opp med at det høyeste fjellet i Frankrike og Vest-Europa måler 4807 meter. Det tallet stemmer ikke lenger. Siden 2003 har fjellet – eller isen på toppen – vokst. Etter en måling siste måned ble Mont Blanc målt til 4810,9 meter." (Aftenposten) Mont Blanc vokser Litt merkelig igrunnen at de regner med isbreen på toppen, den skal visstnok være opptil 23 m høy. Det er vel samme greiene i Sverige med hovedtoppen til Kebnekaise, bare at isen der minker.

Jeg og Rødtopp fikk med oss Ms. M på tur. Værmeldingene for fjellet var litt ymse, men ikke verre enn at vi dro opp til Rondane og gikk inn til Rondvassbu på kveldsøkta. Det var så klart at stjernene kastet skygge. Lysten på å prøve Rondeslottet var stor og iveren ble ikke mindre da sola snek seg høstsent opp på morgenkvisten. Vi la i vei før alle andre og raskt innover Rondholet. Ved ca 1900 moh passerte vi den første snøen. Utsikten fra Vinjeronden (2044) var flott selv om den ligger inneklemt mellom Rondeslottet og Storronden. Sola begynte etter hvert å skinne gjennom tynne slørskyer, noe som vanligvis ikke er så bra tegn. Dermed travet vi videre opp på Rondeslottet (2178). Det en blåste en kald frisk bris på toppen, men varden var stor nok til å gi greit ly til alle tre. Det passet med utsiktslunsj. På vei ned traff vi mange andre hyggelige fjellfolk. Siden vi var tidlig ute bestemte Rødtopp og jeg oss for å prøve Storronden også, mens Ms. M gikk ned til Rondvassbu. Det var bratt opp fra skaret og ca 10 cm snø gjorde det tungt å gå. Oppe på Storronden (2138) så vi at skyene begynte å tetne seg til og at det gikk byger rundt omkring, særlig rundt Dovre. Vi fikk tatt noen utsiktsbilder og skyndte oss nedover. Det begynte ikke å regne seriøst før vi var nede av fjellet. Vi var veldig spent på hvordan søndagen skulle bli, men også denne dagen kom med morgensol. Frokosten ble unnagjort i en fei og vi langet ut oppover mot Veslesmeden (2015). Vinden var surere enn dagen før, men det hindret ikke oss. Sekkene satte vi igjen ved topp 1871. Vel oppe på toppen fikk vi tatt noen utsiktsbilder før vi gikk ned til sekkene og spiste en kjapp lunsj. Ned til Spanget tok vi korteste vei ned i Kaldbekkbotn og over Satansrivilen. Toppene i Rondane prøvde å kle på seg hatter av tåkeskyer, mens snøbyger lagde slør. Vi rakk ned til bilen i tide uten å bli plaget for mye av nedbøren. Det ble en flott og spennende tur.

Vi var der i begynnelsen av desember 05. Dette var etter en forholdsvis snørik vinter, ellers hadde skiene blitt igjen hjemme. Etter det jeg har hørt er det mye snø i år og, men ikke så mye som in 05. Det er uansett bare tull med ski på Tupungato i januar/februar. Stegjern og isøks må imidlertid være med. Staver er også svært kjekt, og ta med regulerbare staver. Såvidt jeg vet kommer man ikke over ca. 5000 m på Annapurna circuit og Kili må regnes som en enkel 5800m topp. Likevel tror jeg Tupungato vil være en passende topp som neste prosjekt, særlig når det er en guidet tur. Det er ingen store tekniske utfordringer men været kan være litt kjipt, på samme måte som det er på Aconcagua. Forholdene ser selvfølgelig bedre ut på bildene enn i virkeligheten. I januar/februar vil det være mindre snø, tørrere og mer goldt, støvete og nesten litt ørkenaktig. Likevel er det en spesiell opplevelse å være der. Tupungato er uansett et av kongefjellene der nede og er i samme klasse som Aconcagua, Pissis og Mercedario. Det er også andre like høye fjell, men etter min mening er de er ikke like estetiske.

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Villmark Været var meldt knall, og både torsdag og fredag var avsatt som feriedager. Jeg hadde egentlig tenkt meg til Jotunheimen torsdag, men siden været der oppe var meldt enda finere neste dag, ville jeg drøyde jeg den turen til fredagen. Istedet slang jeg meg avgårde til et lite Alaska i Hedmark, ei lite trafikkert vord som jeg har sett på lenge, Heievorda/962, beliggende ei halvmil vest for Glomma v/ Evenstad i Østerdalen. Ikke store greia, men ganske spennende terreng, synes jeg. Rovvilt-terreng dette, bjønn holder hus i omegn, ulv passerer rett som det er, gaupe er stamvilt derinne. Og like nordafor ligger Mårgranåsen. Et årvisst kongeørnreir ligger ikke langt unna det heller. Høstfargene var ikke det helt store, men dog flekkvis til stede, der jeg i hvit formiddagssol strener over høstbrun myr mot den bratte stupveggen som danner østsiden av vorda. Jeg støkker opp to orrhøner i myrkanten, før stigningen mot erosjonsrøysene under veggen begynner. Halvveis oppe i stigningen varsler en ravn, og jeg stopper for evt. å sanse hva den har sett. Det kunne jo være meg den varslet, men kun sekunder etterpå ser jeg en diger voksen kongeørn seile på brede vinger langs bergskortene ved himmelranda over meg. Den drar et par runder fram og tilbake langs stupveggen, før den setter seg i en snøbrekt grantopp. Jeg har skrittet inn i slagskyggen av ei storgran, og forsøker ikke å røpe meg ved å kaste min egen skygge utover lyngen i glenna der jeg står, samt kun å bevege meg (og kikkerten) når jeg er i skjul for ørna. Jeg hører i den blanke høststilla at den småprater der den sitter, med mjauende korte lyder. Den letter igjen, og passerer atter ovenfor meg. Himmel, denne er diger! Fuglen forvinner av syne bak egga mot nord, så jeg tar iveg opp i en av stenrøysene innunder fjellveggen. Her får jeg brått besøk av fem rauskjør (lavskrike), som tillittsfulle og nyskjerrige flaprer mjukt på stille vinger omkring meg. I sannhet en trivelig fugl denne skogenes "ånden som går"! Uveisomt Over røysa brattner det skikkelig til, og det blir ganske så bushete. Jeg bryter meg oppover, henger i torvtufser og tørrkvister, klorer meg fram opp svaene til ei 40 cm bred grasvokst hylle, for å prøve ta et bilde av utsikten langs bratta. Fjernt ute i nordøst blåner selveste Rendalssølen/1755 under den blå og blide septemberhimmelen. En og annen trost gjør anskrik når jeg støkker den, og ei sen rødstrupe sier også ifra med et tørt "tekk tekk" borte i et rognbærkjerr. Videre oppover er det stopp. Vertikale temmelig svapregede berghamre steiler mot himmelen, og jeg trekker derfor til venstre og sørover under disse, for å prøve å finne en klyvbar veg opp til egga der. Urpreget villmark her, med mosegrodde falne grankjemper hengende i blokkmarka bortetter bratta. Her ferdes nok ikke mye folk, vil jeg tro! Jeg sliter meg til slutt opp noen glatte skorter der, mer hengende i vegetasjonen enn i fjellet. Brått når jeg brekket på egga, og topplatået rødmer i høstfarget blåbærlyng mot toppunktet på 962 moh, der et lite trigpunkt står bardunert fast. Jeg rusler så nordover langs brekket, er helt utpå og nyter utsikten ned igjen til grovurene mer enn 100 hm under, samt skogdalene østover. Her ser jeg også en hønsehauk, som på butte vinger sirkler i trange runder over bergveggen 100 m nordafor meg. Jeg setter meg på en diger sten heeelt utpå stupkanten, dingler med bena litt, og sonderer landskapet under og rundt meg med kikkerten. En ravn kommer klunkende fra sør, og seiler nyskjerrig kloss over hodet på meg, blir altfor stor for kikkerten, og jeg hører vingesuset idet den skakker på hodet og kikker på meg da den drar forbi. Jeg rusler så nordover og ned ryggen på fjellet. Ryggen huser en del sva, en del spredt blokkmark, og skrinn furu- og fjellgranskog. Nedatt til flatene rår urørt urskog, vindfall, tørrkragger, bergufser og storblokk. Et sted finner jeg restene etter ei rovfugldrept røy. En kampesten sitter opphengt som en giljotin mellom to andre gigantblokker, og kan for den modige gi tak over hodet hvis det kniper. Ei artig lita runde dette, og tar man seg tid til å postere noen timer i døgnets tidlige eller sene timer, ja så er nok også en og annen listig pote å få se, og da helst av det digre slaget..! Kansellering Jeg gledet meg så til Jotunheimen neste dag, men begynte å få litt vondt i hodet på returen. Dette ble bare verre og verre utover kvelden, ble helt jævlig rett og slett, og litt kvalm ble jeg også. Så avgangen mot Jotunheimen kl. 23 ble utsatt - og til slutt droppet. Pokker også, med slikt et vær, og fridagen og turen ferdig booket! Og på toppen av det hele, neste dag ( i skrivende stund altså), mens jeg småbannende tverker rundt meg selv i godværet og tenker på Jotunheimen, leser jeg i avisen at det er "verdens hodepinedag"! At det går an! Så da får jeg bare trøste meg med denne minirapporten da - fra et like lite stykke Alaska i Norge.

Jepp! Jeg husket rett: Side 62 i "Jotunheimens Stortopper", 1991 av Ben Johnsen, eller først trykket i Hermoder for 23. november 1822, men kanskje lettest finnes den i A. O Øverlands "Jotunheimens Oppdagelseshistorie" 1896. Sliter selv å finne disse bøkene, men har lånt Jotunheimens Stortopper på biblioteket. Hvis noen har et eksemplar til overs, vil jeg gjerne kjøpe det. Som sagt knallbra bok

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Sleepy Gonozales Tenkte starte å gå når det ble ganglys. Var ikke sikker på når det inntraff, men gjettet på et sted rundt fem/halv seks. Skulle prøve å sove litt på kvelden før jeg dro, men det var plent umulig. Sto til slutt opp igjen, var rastløs og dro litt for tidlig. Ankom Spiterstulen kl. 04:20. Der var det lett rimet på bakken, et tindrende kosmos lå nesten nedpå hustakene, det var vindstille og dønn stappende mørkt. Men nå var jeg blitt stuptrøtt, så jeg tenkte blunde litt i bilen til det lysnet. Jeg dro over meg et pledd, og gikk rett i koma! Våknet i fullt dagslys kl. 06:20. Shit! Forbanna på meg sjøl fór jeg en time forsinket innetter Visdalen, idet sola treffer Bukkehøe høgt der inne over Tverråbreen. Jeg går meg varm, og stopper for å ta av jakka oppe i bakkene langs Heillstuguåa. Mens jeg står der klipper en tårnfalk med kjappe vingeslag nordover dalen, og minuttet etterpå ror en diger kongeørn seg tversover Visdalen og forsvinner oppi Stygghøe et sted. Sola hvitner nå på alle stortoppene omkring meg, som er dekket av 6-7 cm nysnø ned til ca. 1850 moh. Men jeg skal motstrøms og sørover langs åa, helt til enden av Heillstugubreen, hvorfra jeg skulle ta fatt på mine tallrike mål for dagen: Først kandidattoppen på ryggen øst for Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218, som Morten og Lena nylig har sjekket opp til ca. PF11-16 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697), reéll høyde ca. 2070. Morten spør om navnsetting i den rapporten, og jeg synes Heillstugupiggen er et passende navn, både grunnet dens utseende, samt at toppen er noe alá Portpiggen under Galdhøpiggen. Jeg velger ihvertfall å kalle den det videre i denne rapporten, altså Heillstugupiggen/45.2/2070. Videre er løypa tenkt i rekkefølge slik: Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136, Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120, Memurutind V3/37.0/2243, Memurutind V4/42.0/2230, Memurutind V5/93.0/2140, Memurutind V6/93.2/2049, Memurutind V5-N1/93.1/2090, Memurutind V2/37.1/2238, Memurutind V1/26.0/2280 og Memurutind V0/26.1/2255. I alt 11 stk. 2k, noe som skulle bli vél ambisiøst til slutt, bla. grunnet min forsovelse og et litt kronglete vegvalg... Klundrete start Stien inn langs Heillstuguåa er flott, helt til man når morenelandskapet 1,3 km før isen. Derfra blir stien mer flekkvis over småstenet ur, men overraskende greit likevel. Isfronten på Heillstugubreen er snøfri, og et vakkert oppsprukket parti blåner over utoset av breelva. Jeg tar noen bilder her, før jeg setter på stegjerna og knaser iveg oppover breryggen. En km inne på isen, som her huser lite snø, dreier jeg høyre mot tørt land og rota på fjellryggen som fører opp til Heillstugupiggen/45.2/2070. Jeg tenker gå opp nordflanken på ryggen. Denne er bratt, men jeg ser meg ut et veivalg opp ifra ei snøfonn nedunder bratta. Derfra drar et steinra opp, et litt flatere bånd som krysser fjellryggen på tvers. Foruten dette båndet ser nordflanken bergete og litt svapreget ut. Problemet er bare at når jeg når opp til snøfonna, som ligger klemt mellom fjellkammen og brebassenget nordafor, så er det så bratt opp til venstre at jeg ikke lenger ser starten på båndet jeg tenkte følge. Jeg må derfor gjette på hvor dette er, men bommer, og havner oppi noen bratte småsva 20-30m for langt opp (vest) på ryggen. Her sliter jeg litt. Berget er glatt, og 6 cm nysnø gir intet fotfeste, snarere tvert imot. Tar meg først opp 30 hm etter sneglemetoden, ved å nærmest å åle meg for max friksjon over bratte bergufser, før jeg prøver ei nesten vertikal renne opp til høyre. Jeg kommer 4 m opp, men der er det stopp. Jeg senker meg nedatt, studerer renna, og prøver på ny m/ litt andre tak, men feiler igjen. Prøver også en tredje gang inni en sprekk i høyrekanten av renna, men klarer ikke å presse meg igjennom m/ ryggsekken på. Gir opp, søker nedatt 10 hm, og lister meg så vestover et par sylsmale hyller 50 hm over breen, så et lite 2+ crux i en minihammer, før det hele løser det seg opp og det blir greit videre til toppryggen. Der møter jeg endelig sola, men jeg har somlet bort 45 min på det feiltatte vegvalget. Heillstugupiggen/45.2/2070? Som sagt, i mangel av fastsatt navn, kaller jeg den for entydighetens skyld dette. Ryggen videre SV mot piggen smalner sakte av, og slagskyggen av egga kastes forreven og mørk ut på breflata nordafor meg. Jeg runder først en lys liten hammerknupp m/ en del glitrende svovelkis i, og bestemmer meg samtidig at fra denne skal jeg etterpå slippe meg nedatt mot sør til Heillstugubreen. Like bortenfor meg peker nå spissen på Heillstugupiggen bent til værs, foran det monumentale øststupet på Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218. Herfra ser den spiss ut, og i nord er det kun glatte fjellveggen endebent nedatt på breisen. Men jeg vet at sørsida er farbar, så jeg vagler egga videre i den gnistrende høstsola, som ennå varmer godt. Sørover hvitner breflatene kritthvite og rene, og breahestene steiler svarte og stolte opp av den bratte og oppsprukne iskappa som omgir dem. Så lekkert! Jeg lister meg utpå ei blokk på kanten av nordstupet før piggen, og tar noen bilder. Deretter klyver jeg forsiktig skarpkanten fram, og runder til slutt 4 m ned i sørsida og opp på piggen. Yeeiii, dagens første, og i pur glede legger jeg en ny sten til Lenas beskjedne og nybygde varde på toppunktet. Uten sikt målte Morten PF 11-16 i tåke, visuelt i finværet tipper jeg PF 12-13. Så tar jeg en fem-minutter, nyter en banan og litt vann, mens jeg lytter på det ulende vingesuset fra to lekende ravner i stupveggen under Nørdre. Ellers er landskapet uten lyd. Totalt vindstille, tindrende sol, og rundt meg en glassklar ovstor fjellverden - hvit, ren, og pustslående vakker. Og alt dette er bare mitt, jeg rår min verden alene... En stor hvit bre, og et lite svart høl Men jeg er jo snart to timer bak skjema, så jeg returnerer til den lyse hammerknuppen, og tar så ned røysryggen nedunder denne. Høyre del av røysa er lysegrå og løs, så jeg holder meg på den svartlavvokste venstresida, hvilket jo indikerer fastere stenmasser. Jeg tar peiling på brekanten nedenfor et sprekkområde rett ned for Heillstugupiggen omtrent. Breen videre oppover ruta var snødekt derfra. Fra oven hadde jeg vurdert at jeg burde gå ca. rettlinjet til kanten av vindgryta under Nørdre Heillstugubreahesten, fordi det få meter utpå isflata derfra syntes å ligge digre igjendrevne sprekker under snøen. Men disse var ikke lette å detektere når man først sto i motlyset nede på isflata. Jeg hadde forsøkt å memorere sprekkmønstret, og mente jeg nå nærmet meg disse stygt, siden jeg snarlig ville nå nederste buen på vindgryta som her lå 10 m til høyre for meg. Så, et sted syntes jeg snødekket på breoverflata endret seg hårfint, frostkrystallene sto ørlite mer oppreist på et vis, og jeg ble mistenksom. Jeg stoppet og myste meg rundt, tok et nølende skritt til, og proddet så isøksskaftet ned i snøen 50 cm foran meg. "Svoshh", ingen motsand, og kun et bunnsvart lite høl sto igjen i den 15 cm tjukke nysnøbrua! "Javel..." sa jeg til meg selv, rygget et par meter, kantet vinkelrett høyre, og gikk helt ut på kjelkanten av vindgryta. Deretter fulgte jeg kanten fram i 50 meter, og var atter på trygg is. Jeg sikret meg så et par bilder av den flotte vindgryta, før jeg fornøyd med ferden så langt føttet meg videre mot sør under brefallet mellom hestene. Jeg passerte nær det blå brefallet, og vurderte et øyeblikk faktisk å gå rett opp dette istedet for å runde rundt det hele i sør. Men jeg visste at oppe på øvre brekket gapte noen massive sprekker, som kunne bli arbeidsomme å komme over eller rundt. Så jeg slo det fra meg, mer utfra tidsbruken enn selve breferden egentlig... Deretter var det å jabbe opp på sprekkfri og snødekt is i bratta nærmere Søre breahesten. Sank 10 cm i fast og pudret snø, halvtungt å gå i dette. Vel oppe verste mota flater isen mer ut mot østveggen på Midtre Heillstugutind/2339. Her slenger jeg av sekken, og tar bare med fotobagen videre til Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136. Dette er en artig sak. En liten 4-meters hammer ligger midtveis oppe langs vestryggen. En stående 5 cm sprekk midt langs fronten, samt små men knallgode bøttetak, gjør den frydefullt god å klyve . Nørdre hesten gir også knallutsikt, omgitt av storfjell og breer trill rundt som den er, og med et slankt og nydelig toppunkt. Faktisk et av de flottere toppunktene jeg har vært på! Knipse knipse, så retur til ryggsekken. Jeg går derfra kloss i øverkanten av stygg og uryddig is, og inn på sadelen vest for NVE sin lille forskningshytte, som står bardunert fast på stenryggen vest for Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120. Her begynner det brått å blåse fra NV, og fjernt i sør ser jeg at fjella vest for Svartdalen plutselig er halvt borte i skydekket. Jeg piler medvinds ut til toppen på breahesten, hvor vinden hviner rundt øra på meg. Tar noen bilder, forsøker å støtte kameraet ved å sitte ned i røysa, men det river godt nå. Så returnerer jeg til hytta, og sitter i ly av denne og tar en matbit. Det uler hult og øde i bardunvaierne, og snødrev soper i store lave flak nede på breisen under meg. Oppe på himmelranda på selve Heillstuguryggen skimtet jeg nå en tåkebanke som lå og rullet på baksiden. Den steg og sank, kom og gikk, men var på nippet til å bikke over fjellrekka. Det var surt, jeg hutret og satt ikke lenge, for tida rant like fort som snødrevet, og jeg hadde laaangt igjen... Fra hestene til "kupongen" Videre skal jeg nå krysse hovedisen på Heillstuggubreen, på vannskillet mellom denne og Vestre Memurubreen. Men alt er jo et og samme brekompleks, bare navnet forskjellig i hver sin fallretning fra vannskillet. Først breahestene altså, nå over til de Vestre Memurutindene, med navn som en gammeldags hestekupong; V0... V5, V6. Jeg har aldri gamblet på hester før, men mumlet nå til meg selv: "Huff - jeg vedder på at dette blir et langt og urent trav!" Jeg gikk ned på breen sør for Søre breahesten, rett nedunder et sprekkparti ved hytta, og derfra ned til flata på hovedbreen. Den var flat som mjøsisen, og snart sto jeg innunder fjellryggen som huser de Vestre Memurutindene. Jeg hadde sett meg ut en røysrygg opp bratta, for å ende opp på laveste bandet like SØ for V3. Planen videre nå var hele ryggen fra V3 - V6, for ved dagens slutt å returnere østre Memurubreen nordover, og avslutte med regla V2, V1 og V0. Men før stigningen opp røysa tok jeg en kort rast. Fant en stenstol i sola hvor jeg satt i ly og uendelig godt, lukket øynene og bare lyttet til det ødslige store vindsuset over fjellene - og presterte å sovne ! Ikke lenge, men da jeg minutter senere bråvåknet, var Heillstugguryggen forsvunnet i tåke, og snart sto breahestene for tur. På V3 ovenfor meg skaptes skodde over egga, og den drev fort! Vinden tiltok mens jeg med forsiktighet forserte den relativt storstenete ura, som var overraskende fast. Kun et mindre parti med lysere ur 50 hm under egga var løst. Brått nådde jeg kanten og øststupet, og fikk skikkelig vidsyn over Austre Memurubreen og Austre Memurutinder. På disse sopte tåka allerede godt nedpå, og både over bandet nordafor mellom V2 og V1, samt over nordflanken på V4 sørafor meg, jagdes store fykende drevsnøflak av vestavinden. Jeg la igjen sekken på laveste, og kløv over den vesle, men spenstige hammertoppen like før V3. Artig og luftig parti der, på fast solid klippe. Jeg kikket også inn i østveggen på V3, der Robert og Morten gikk opp som beskrevet i "bibelen", og skjønte det var bra de ikke hadde nysnø opp der! Nordveggen på V3 så også spenstig ut, men v/ rett vegvalg sannsynligvis ikke over 3-tallet. V2 og V1 kom og gikk mellom snødrev og tåkebanker, og det blåste rivhardt på toppen. Noen kjappe bilder, og jeg returnerte til sekken, nedunder hammeren i SV-sida denne gangen. Så var det bare å pile medvinds over stenørkenen mot V4. Fjella ute i både sør, vest og nord var nå halvt borte i et stadig synkende skydekke, og det hele tok til å mørkne litt. Jeg håpte at det ikke skulle bli for ille, værmeldinga sa jo kun tilskyende med litt nedbør til kvelds... Dårlig tid Jeg skjønte nå at tida rant fra meg. Da jeg nådde toppen på V4, ble det enda tydeligere, for det syntes langt ut til V6, som jeg derfra kun skimtet over ryggen på V5. Og fra V4 gjensto ennå hele 6 stk 2k etter planen! Så jeg tok iveg videre på direkten, fulgte egga drøyt en halv km før jeg så slapp meg ned på isen østafor, og gikk beneste over til bandet mellom V5 og V5 N1. Der slengte jeg atter av sekken, og besteg enkelt V5 vi ura opp østryggen. Ryggen videre mot V6 så kvek ut, sikkert artig klyving der, men nå hadde jeg ikke tid. Så jeg strenet tilbake til sekken, og videre ned på isen sørafor, i bassenget mellom V5 og V6. Dette er merkelig nok kartlagt som barmark (!), men er akkurat like mye bre som skåla mellom V4 og V5. Jeg gikk i en vid bue langs kurvaturen over isen for ikke å tape så mye høyde her. Flanken opp til V6 er full av løs stein og småsva, og var litt småekkel i den sleipe grunne nysnøen. Endelig nådde jeg så dagens vendepunkt. Langt under meg sjoet det tungt av vind og vann fra Murudalen, og den kraftig erosjonsbestrødde bretunga på Vestre Memurubreeen gloret i hard svarthvit kontrast til det mjukt gråbrune dalføret. Store sprekker lå som hvite årringer i bremassen langt oppover fra brefronten. Lyset ebbet fort nå. Bak meg hadde tåka nå slukt både breahestene og V4. Jeg hastet tilbake til sekken, og skar så ut til Memurutind V5-N1/93.1/2090 (også kalt Nord for V5). Iskald vind iblandet sludd gøv på tvers av ryggen, og jeg myste nordover det lange brestrekket jeg herfra skulle gå over Austre Memurubreen. Det så tilforlatelig ut, selv om sikten stadig minket, og lyset likeså... Mørkt ja! Så jeg nødet bare på mot nord, i beinhard motvind. Stedvis måtte jeg bare stå stille og stemme imot for ikke å blåse overende, og hetta ramlet som en tanks på brolagt veg! Under V4 brattnet breen på, og det ble glatt. Jeg slapp meg derfor ned på flatere is nedenfor, gikk uten stegjern her. Så var det bare å gå og gå og gå... Tåka nådde helt nedpå fjellfoten u/ V5, og bandet jeg skulle til, mellom V2 og V1, var søkk vekk i gråa, som det meste annet. Jeg navigerte mest på bakkehellingen, og satte meg nye delmål etterhvert som en og annen ny sten på breflata grodde ut av skodda foran meg. Måtte også være våken på bremønsteret, er jo tross alt aldri noen fasit på isen... Siste kneika mot bandet var bratt, og drevsnøen hadde pudret seg tett og tung ned på breflata, 10 cm djup. Tungt å vabbe motbakke i slikt. Omsider når jeg så bandet. Planen var nå først å ta V2, som nå lå til venstre og sørafor meg, deretter mot nord over V1 og endelig V0, med retur til Heillstuggubreen derfra. Men kl. var blitt 20:00, det blåste som besatt, det snødde litt, det var klapp tjukk tåke, og det mørknet raskt. Å ta de siste tre fristet, de var jo gripende nær, men medførte tross alt ytterligere 250 hm og 3 km stenrygg. Ikke turde jeg legge att den svarte ryggsekken på bandet heller, var redd jeg ikke skulle finne den igjen i halvmørket og snødrevet. Dessuten ante jeg ikke hvordan komme meg av fjellet og nedatt til Heillstugubreen. Den sida er bergete, løsuret og uren. Ville helst ha ganglys for å lete opp en nedgang der nede. Men jeg gikk noen runder rundt meg selv og tverket, før jeg sa til meg selv: "Nei, nå tar du til vettet. Disse får du ta senere!" Så svarte jeg mutt "Javel da..." , og bikket motvinds over laveste i retning brefonna i vestflanken. Der tok jeg på stegjerna, og gampet ned den glatte isen mot dalen og storbreen. Jeg hadde myst meg ut et mulig vegvalg fra Heillstugupiggen før på dagen, langs nordsida av ei snørenne i fjellveggen. Jeg lette opp denne, og kom meg ned der, i søkkløs smågranulert røys. Sto og hølet på hæla og skjøv halve røysa med meg i farta. Måtte bare passe på å unngå å sette større sten i fart. Nærmest lettet over min egen sjefsavgjørelse, vandret jeg så ned breisen, som her var meget "rennete" av grove djupe vannårer. Lenger nede måtte stegjerna på igjen, ble svært glatt etterhvert. Samtidig gikk lyset. Fra da av var min verden begrenset til ei lita stråle av kaldtblått diodelys fra hodelykta. Et sted gikk jeg på en bunnløs smeltebrønn midt ute på isen, 10 m² stor. Kikket nedi, og sa bare "Grøss!" til meg sjøl. Detter man nedi der alene, så dukker man først opp igjen v/ brefronten om tusen år! Etter noe traversering og hopping over digre sprekker, er jeg tilbake ved brefronten. Regnet kommer i susende kast gjennom mørket, og ut dalførene grovorienterer jeg i stappmørket kun etter lyden av elvene, intet, absolutt intet var å se. Etter en tanketom, gjennomsliten og lang utmarsj nådde jeg endelig bilen kl. 23:20, etter 17 t på løpen. Et minutt senere ringte en meget bekymret Roger (kun han visste hvor jeg var - alle bortreist hjemme). Han hadde ventet meg nedatt før, men mine to bortkastede timer i starten kostet meg altså 3 stk. 2k - og Roger en liten bekymring. En ikke helt rettferdig fordeling, spør du meg!