Søk i nettsamfunnet

Aj, det var den jeg lette etter. Fantastsik prestasjon, svært stor respekt av en slik plan, Gunnar! Ja, jeg skal på tur til Andes igjen til. Nå skal jeg vinteren også forsøke meg på Tupungato, etter å ha mislyktes i fjor på samme fjell. Men alle ære Gunnar, takk for det, men en slik Denali-bestigning som du planlegger slår min tretoppstur ned i støvlene. Jeg var på Denali i -05 så det der har jeg et forhold til. Men det aller beste du vil oppleve er en fantastisk naturopplevelse. Ta deg noen ekstra dager på Kenai Peninsula eller trek litt rundt, Alaska var sannelig en opplevelse! Har du noen webside eller noe, dette vil være fint å følge med på!?

Del to og del tre med bilder: http://feriebloggenmin.blogspot.com/2010/06/bukkelgret-23-juni-del-2.html http://feriebloggenmin.blogspot.com/2010/06/bukkelgret-23-juni-del-3.html

Etter å ha sett bilder av Trollfossen på Google Maps, bestemte jeg meg for å ta en tur og se det med egne øyne i dag. Trollfossen er en liten foss som ligger langs blåmerka sti fra Buvasskoia (DNT). Vi pakket sekken og satte kursen mot Sokna og Strømsoddbygda. Etter Strømsoddbygda er det bomvei hvor man må betale med mynter (kr 50). Vi parkerte ved Buvatnet, og labba langs vannet til Buvasskoia (DNT). Buvatnet er faktisk veldig idyllisk, med steinstrand og fine bademuligheter. Derfra gikk det gjennom skogen, og på et hogstfelt traff vi på en stor rådyrbukk som sto og stirret på oss kanskje 100 meter unna. Den får være i fred til bukkejakta begynner. Så begynte oppturen, relativt bratt, langs blåmerka sti mot Bukollen. I krysset Bukollen/Buvasskollen tok vi til venstre, og fortsatte forbi Fjellandvollen. 500 meter lenger bort kom vi til et skilt med "Trollfossen" på, og derfra var det bare noen få meter inn til dette vakre vannsystemet. Uheldigvis er sålene til La Sportiva Elk ikke til å stole på når det kommer til litt vått fjell, og det endte selvfølgelig med en flygetur ned mellom steinene hvor jeg forstua skulderen. Gjorde vondt der og da, og innbiller meg at jeg hørte noen knekkelyder, men etter en stund gikk det relativt greit. Vi hadde sol hele veien, men en skikkelig regnskur meldte sin ankomst da vi satte oss ned. En boks snurring og en banan ble kameratslig delt mellom meg og Thomas (bikkja, altså), før vi begynte på turen ned igjen. Vi stoppet ved Buvatnet og slukket tørsten (23 grader er tross alt i varmeste laget når man går på tur) før vi tuslet rundt vannet og til bilen igjen. Hjemme igjen kjenner jeg at den skulderen blir verre, får håpe det går over innen neste helg. Speider etter ørret ... Buvatnet Bambi - du vil ikke se meg igjen når bukkejakta begynner. Trollfossen. Trollfossen. Trollfossen. Å gå på tur i 23 varmegrader gjør at man trenger mye væske. Vi beklager dersom vannstanden i Buvatnet er uvanlig lav de neste dagene. Sporlogg. Totalt ble det 12 kilometer.

Fredag 23/07 Denne helga kom sommeren til Nordmøre, den varte vel i 3 dager så det var bra det ble tur. Jeg og en hel armada med Todalinger skulle ha vår egen lille klatresamling. Våre planer ble forskjøvet til fredag da fergelemmen på Kvanne-Røkkum ramla på sjøen torsdagen, Todalingene gikk da over fjellet til Innerdalen via Snekkardalen, Spreke karer(måtte bare få sagt det). Etter å ha møttes på Renndølsetra trasket vi opp i Giklingdalen og overnatta her med himmelen som tak over hodet. Lørdag 24/07 3 stk av Todalingene skulle klatre sydveggen direkte på Skarfjells sydpilar, jeg og Lars skulle ta for oss fugleggen mens en femte Todaling som ikke er fjellklatrer ville opp normalvegen på store Innerdalstårnet. Fugleggen. Jeg syns denne eggen ser veldig tiltalende ut fra dalen, den reiser seg tydelig, bratt og høy opp mot midttoppen. Klatreruta er på 9 taulengder og har innsteg på selve eggen, litt klyving for å komme opp til første standplass. Allerede her begynner vi å få fin utsikt da innsteget er langt oppe i sida på Skarfjell. Selve ruta byr ikke på store problemer men den har enkelte tunge partier. 6 taulengde var vel den tyngste taulengden, her er det en stor vegg (svakt overhengende) med til dels negative tak. 5-Cruxet i 8 taulengde er av god Ralph Høibakk-standard, i toppen av taulengda møtte vi på et takoverheng på venstre side av eggen, det var bare å stramme opp pungskinnet og gyve på, det er langt ned her Cruxet forseres ved å traversere horisontalt oppunder overhenget(ca 3,5m), her bør du sette ei bombe før traversen, er vanskelig å sette gode sikringer underveis. Etter traversen må en heise seg litt opp og famle litt i blinde over henget, finne et tak og dra seg opp. Vel oppe på midttoppen var vi godt fornøyde med økta, flott utsikt med sydpilaren stikkende opp mot himmelen og snøbreen som strekker seg opp mot Trollamassivet foran oss. Utvilsomt mitt favorittområde. Returen går ned langs brekanten mot Sydpilaren, ca 30m rapell på borebolter ned i Trollbotnen. Når vi var tilbake i campen kunne vi konstatere at vi hadde brukt ca 10 timer fra start i Giklingdalen til vi var tilbake. Nede på Innerdalshytta var det samla mange sambygdinger til et lystig lag, Iver serverte oss kveldsmat i form av pils og gammel dansk. Gjengen som klatra Sydveggen kom også ned etterhvert og hang seg på festlighetene som ble avslutta med bålfest i teltcampen på Renndølsetra. Full klaff for begge taulag

Hei, har noen spørsmål som jeg håper noen av dere vante fjellfolk kan hjelpe meg med Bakgrunnen: Vi er tre, kanskje fem unge gutter (23-25 år) som har bestemt oss for å ta en tur på fjellet for første gang sammen. Vi har sett oss ut Hardangervidda som vårt mål. Vi kommer kjørende fra Fredrikstad. Vi har bare klart å få inn en liten tur, kjører fra Fredrikstad 06.00 Fredag og regner med å dra hjem Mandag, 20. August til 23. August. Vi tenker oss telt. Noen av oss har erfaring med turer og fjell, men ingen har vært ute på noen tur å snakke om på ihvertfall åtte år, så vi kan vel kalle oss ferskinger... Jeg vil vel si at ingen av oss har eksepsjonell god fysikk, men at vi er temmelig ordinære i vår form. Så her kommer spørsmålene: 1. Hva ville vært best; gå en stund Fredag (type 4-6 timer) og finne oss en fin "base-camp", for så å dra på dagsekspedisjoner derifra og samme vei tilbake når vi skal hjem? Eller gå fra ett sted til et annet? Og isåfall, er det noen tips om ruter hvor tilbakekomsten til bilen ikke vil by på store problemer? 2. Hva er realistisk for ikke fjellvante folk å gå hver dag med og uten pikkpakk? Hvor mange timer? (utstyr er mer eller mindre i orden, kun erfaringen som er begrenset) 3. Vi er alle glade i å fiske, gjerne ta det med i betraktning hvis du har et godt tips 4. Siden vi skal telte, blir etapper med hytter som mål litt unødvendig. Eller er det å anbefale å følge merkede ruter med faste mål og etapper siden vi er ferskinger? 5. Er det noen andre generelle eller spesifikke råd noen kan gi oss? Håper på svar og takker på forhånd

Vårt første forsøk på Illimani endte rett i dass, da to av våre isøkser forsvant i High Camp for et par uker siden. Men med to helt nye isøkser kjøpt i La Paz, var jeg og Nicolas nå tilbake for å ta revansj !! Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0498IllimaniII?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1255357 Dag 1 Vi bestilte taxi med samme reisebyrå som forrige gang (Inca Land Tours), og betalte naturlig nok samme pris, dvs 800 bolivianos (620 NOK) tur/retur Pinaya. Den forrige kjøreturen fra La Paz til Pinaya var en rimelig tøff påkjenning, selv om vi hadde en sjåfør som kjørte både rolig og behersket. Nå derimot hadde vi fått oss en sjåfør som var helt vill i blikket og kjørte som en råtass på den dårlige veien mellom La Paz og Pinaya. Han viste ingen medlidenhet hverken med kjøretøyet sitt, eller med oss to som satt bak. Sjelden har jeg vært så redd. Vi satt forstummet og bleke, spesielt der veien klynget seg høyt oppe i de stupbratte dalsidene. En aldri så liten feilmanøver og bilen ville blitt sendt ut på en luftferd mot bunnen av dalen. Heldigvis kom vi velberget frem til Pinaya, ikke overraskende på under 2 timer, drøye timen raskere enn forrige gang. I Pinaya kom vi igjen i kontakt med Pedro, vår blide porter fra sist gang. Han ordnet oss med et esel den første dagen, og stilte igjen velvillig som porter for andre og tredje dag. Vi betalte det samme som sist gang for denne pakken, dvs 300 bolivianos (230 NOK). Vi hadde imidlertid et stort problem, som var i ferd med å bli en ordentlig kattepine. Vi hadde nemlig ikke fått kjøpt oss parafin i La Paz, ettersom vår faste butikk hadde gått tom. Men Inca Land Tours hadde lovet oss at sjåføren vår skulle fikse dette. Men sjåføren visste ikke noe om dette, og for å skyve på problemet, påstod han at parafin enkelt kunne skaffes i Pinaya. Så noe av det første vi spurte Pedro om, var om han hadde parafin. Nei, det hadde han ikke for hånd, men han skulle sørge for å bære parafin opp til Base Camp neste dag. No problem, ifølge ham! Men vi måtte belage oss på tørrmat for resten av dagen og kvelden, medmindre vi ikke traff på en annen gruppe på fjellet som hadde en skvett med parafin eller bensin til overs. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt, ført av den samme unge cholita som sist gang. Cholita er ikke akkurat en hedersbetegnelse, det beskriver ei lokal jente/kvinne iført en vid kjole. Denne kjolen er ganske praktisk når man skal på toalettet, ettersom man kan sette seg på huk hvorsomhelst. Kjolen hindrer naturligvis innsyn for uvedkommende, og fungerer derfor nesten som et toalett telt. Her ute på landet, hvor toalett nærmest er ikke-eksisterende, er derfor jeans ikke et særlig praktisk plagg for de lokale jentene. Derfor ser man nesten bare cholitas her. Gåturen opp til Base Camp (4450m) gikk unna på halvannen time, og det tette skydekket hindret at det ble for varmt i motbakkene. Vi møtte på en liten gruppe som var på vei ned igjen, uten å ha lykkes med å nå toppen. Derimot hadde de en halvliter med parafin til overs, som vi fikk kjøpt til blodpris, men vi hadde ikke noe valg. I Base Camp befant det seg et tysk par som hadde en stor tropp av lokale tjenere (guide, kokk og et par portere). Disse hadde nådd toppen, og satt nå rundt et bord i kjøkken teltet og spiste mat og drakk øl. I tillegg befant det seg et spansk par i Base Camp. De kjørte samme opplegg som oss, dvs de hadde ingen guide men benyttet seg av to lokale portere, mens vi nøyde oss med en porter. Dag 2 Vi våknet til en strålende morgen. De to lokale porterne til spanjolene og vår porter Pedro ankom som avtalt kl. 9. Men Pedro hadde dårlige nyheter til oss, han hadde nemlig ikke klart å skaffe parafin. Dermed fikk vi oss en kraftig lærepenge, overlat aldri ansvaret til noen andre her i Bolivia. Vi hadde fremdeles 3 desiliter igjen, tilstrekkelig til et par måltider men ikke nok til snøsmelting i High Camp. Vi bestemte oss derfor for å bære med oss 6 liter vann fra bekken i Base Camp og helt opp til High Camp, så vi ikke trengte å smelte snø. Derfor ville ikke mangel på parafin/bensin, få noen umiddelbare konsekvenser for toppstøtet heldigvis. Fotturen opp til High Camp (5470m) gikk unna på 2 timer og 40 minutter, en del raskere enn sist gang, og mye raskere enn normaltiden på 4-6 timer. Vi fikk satt opp teltet vårt på den beste plassen, og resten av dagen gikk med til avslapning og tilberedelse av lunsj og middag. Vi fikk endog smeltet en liter med vann, før parafinen omsider tok slutt. Til tross for alle skyene, fikk vi en vakker solnedgang, og vi nøt den i stillhet sammen med de 2 spanjolene. Men skyene og den tiltagende vinden skapte litt bekymringer for den påfølgende natten. Dag 3 Akkurat som fryktet, våknet vi til en sterk vind og et tett skydekke kl. 02 om natten. Vi kunne ikke skimte toppen av Illimani p.g.a det lave skydekket. Lite lystne på å bevege oss opp i mørke skyer om natten, bestemte vi oss for å utsette toppstøtet et par timer. Vi våknet opp kl. 04, og nå kunne vi heldigvis skimte noen stjerner på deler av himmelen, og viktigst, toppen av Illimani var synlig i den mørke natten. Dessuten hadde vinden løyet en hel del. Det tok oss ca en time å gjøre oss klare, og kl. 05 la vi i vei. Litt overraskende var det ingen aktivitet i det spanske teltet, senere fikk vi vite at de ga opp toppstøtet fordi de mente at vinden var for sterk og skyene for mange. Vi derimot hadde i det minste tenkt å gjøre et helhjertet forsøk, til tross for at omstendighetene ikke akkurat var perfekte. Fra High Camp fulgte vi en tidvis eksponert snørygg oppover, før det flatet ut og vi ankom et parti med mye penitentes. Nicolas klagde på at sjokoladen hadde gjort han kvalm, men et nødvendig ærend med buksene nede for å lette på trykket (løs mage), så ut til å gjøre underverker. Vi fortsatte oppover et ganske bratt parti med penitentes, men det varte ikke lenge før vi kom over på fin og fast snø igjen. Vi kunne følge et forholdsvis godt spor på breen, og dette svingte seg rundt flere bresprekker på vår vei oppover. Men det begynte etterhvert å bli styggbratt, og der forsvant sporene også. Vi angrep det bratteste partiet (45-55 grader) litt for mye til høyre og støtte derfor på blåis høyere opp. Jeg måtte plassere et par løpende mellomforankringer (isskruer), for at vi trygt skulle komme oss forbi dette. Kort tid etter fant vi igjen sporene som ledet opp til en vindfull sadel, og derfra bar det oppover en slakk og forholdsvis bred snørygg før vi omsider nådde høyeste punktet på Illimani etter drøye 4.5 timer. Det var en del vind på toppen, men solen var nå for alvor begynt å varme oss opp. Dette var en revansj som virkelig fortjente vill jubel og gledescener. Vi fikk tatt en rekke spektakulære bilder i diverse vinkler, retninger og positurer, før vi begynte på veien ned igjen. Denne gangen unngikk vi isen i det bratteste partiet, og slapp derfor å plassere ut sikringer. Det var veldig bratt her, men snøen var av god kvalitet så med 2 isøkser hver klatret vi nedover dette utsatte partiet. En utglidning ville fort fått stygge konsekvenser, og ulykkene har vært mange opp igjennom årene, noe korsene og minnesmerkene i High Camp gir en skremmende bekreftelse på. Vel tilbake i High Camp etter ca 7 timer t/r, ventet vår porter Pedro som avtalt på oss. Spanjolene hadde forsvunnet nedover igjen, de var nok sikkert ganske skuffet. Vi pakket sammen våre saker i High Camp og fortsatte nedover. Underveis møtte vi på en stor gruppe fra IMG (International Mountain Guides). Med sine 6-8 klienter, en vestlig guide, et par boliviansk guider, et par kokker og en hærskare av portere (30+), ville de nok komme til å fylle High Camp til randen. Jammen godt vi ikke kom samtidig med disse, for da hadde det ikke vært noen ledige teltplasser for oss. Det tok oss ikke mer enn drøye 3 timer å gå helt tilbake til Pinaya. Vi var en halvtime forsinket til taxi'en som vi hadde avtalt skulle være der kl. 16. Men i Pinaya var det ingen taxi å se. Mens vi ventet hadde Pedro fått kona si til å lage mat til oss, i tillegg hadde han vært på den lokale butikken og handlet en stor flaske øl til hver av oss, samt en 2-liters flaske med Coca Cola for å slukke den umiddelbare tørsten. Mens vi satt ute på gresset og nøt denne picnic'en, kom taxi'en vår kjørende opp veien. Heldigvis viste det seg at sjåføren var den samme som vi hadde på vår første tur til Pinaya, og vi kunne igjen se frem til en rolig og behersket kjøretur tilbake til La Paz.

Vel.. har fortsatt til gode å finne en jakke som er 100% vanntett og ekstra slitesterk akkurat i skulderområdene der sekken holder seg fast og rundt hofta. Dette området er meget utsatt på gore-tex klær, da gore-tex typene jeg har prøvd vanligvis gir etter for "tung gnaging". Resultatet blir en jakke som det renner rett igjennom på områdene der sekken er festet. Men nå har jeg tidligere vært vant til å gå med sekk fra 23-28kg. Kanskje den nye interessen for UL til slutt klarer å få ned vekten så mye at gore-tex beskyttelsen ikke går til $#¤£@$#.

Prolog Botolfsnosi, Rolandsnosi Kalvedalen, Skoddedalen Har du som jeg, sittet mange ganger og sett på kartet over Vest-Jotunheimen og drømt deg på tur til disse bortgjemte stedene? Hvem var forresten de to, Botolf og Roland? Og visste du at Skoddedalen fikk sitt navn nettopp 21. juli 1876, da Slingsby, Mohn og Lykken famlet seg fram der i tett tåke på vei til førstebestigningen av Storen? Maradalen, Midtmaradalen Jeg har lenge kjent en dragning etter å besøke den bortgjemte Maradalen med sin fantastiske bre, omkranset av det som kanskje er Hurrunganes mest alpine skyline. Midtmaradalen var jeg så heldig å bli godt kjent med, da vi var på gjennomreise i 1996, men et nytt stevnemøte har lenge stått høyt på ønskelisten. Centraltind, Gjertvasstind Maradalsryggen, Styggedalsryggen Bare hør på navnene! Nok til å romme fjelldrømmer for flere år, og noen av landets høyeste, mest alpine og mest utilgjengelige tinder og traverser. Etter at jeg begynte å klatre for 6-7 år siden, har Hurrunganes høyeste tinder stått på agendaen år etter år, men dårlig vær har satt en stopper for forsøkene. Det store gjennombruddet kom i 2010, da vi gikk hele Skagastølsryggen, riktig nok uten å ha godvær. Uttalt mål for sommerens topptur var derfor å toppe fjorårets prestasjon og gå hele Styggedalsryggen, etter min mening et strå hvassere enn Skagastølsryggen, særlig pga. de varierende snøforholdene i Gjertvasskardet. Sammenliknet er Maradalsryggen Hurrunganes desidert mest krevende travers, med de vanskeligste klatrepartiene mellom Mannen, Kjerringa og Jernskardtind. Tindene på denne sørligste delen av ryggen ligger imidlertid under 2000m og er derfor sjeldnere besøkt av ”toppsamlere” enn de langt høyere naboene. Imidlertid er det en irriterende knaus over 2000m, med så vidt over 30m signifikant høyde lenger nord på ryggen, om lag midt mellom Jernskardtind og Centraltind. Nordre Maradalstind lyder navnet - egentlig mye vakrere enn tinden selv. Tre døgn i EVENTYRET Tenk deg å få oppleve disse fantastiske stedene. Tenk deg tre tettpakkede sommerdøgn, med teltliv, godvær, knapt med søvn og godt kameratskap. 12.-15. juli fant vi et etterlengtet værvindu og opplevde selve EVENTYRET, høyt og lavt blant disse Hurrunganes mest bortgjemte daler og tinder. Det ble fullklaff og våre livs mest fantastiske fjellopplevelse så langt. Vil du være med og dele denne opplevelsen med oss, så heng på videre! Dag 0, tirsdag 12. juli Vi brukte reisedagen fra Haugalandet godt og ankom Turtagrø i godvær, akkurat som meldt. Videre var det meldt et to til tre døgns høytrykk over Sør-Norge, noe vi ville trenge om hele planen skulle gjennomføres. Allerede kl. 14:00 var vi pakket og klare for avgang fra Helgedalen. Vi var de samme tre som gikk Skagastølsryggen i fjor, dvs. kameraten min og sønnen hans foruten meg selv. Teamet hadde fungert utmerket sist, og alle var topp motiverte for utfordringen som låg foran oss. Og litt av en utfordring var det vi hadde planer om! Styggedalsryggen er uansett en logistikkmessig hodepine, sammenliknet med Skagastalsryggen, simpelthen fordi man har så lang anmarsj (evt. retur) og må starte (evt. avslutte) i ”feil ende” ift. Turtagrø, som er det naturlige utgangspunktet. Mange går begge ryggene i ett, enten østfra med utgangspunkt øverst i Gjertvassdalen eller vestfra med utgangspunkt ved Tindeklubbhytta. Atter andre starter østfra over Gjertvasstind og avslutter over Storen. Vår ambisiøse og spennende plan, ideell logistikkmessig, men utfordrende på alle andre måter, var som følger: Anmarsj fra Helgedalen til teltleir ved Botolfsnosi eller nede i Maradalen. Så litt søvn og tidlig revelje. Neste dag opp Maradalsbreen, helt til topps på Maradalsryggen. Så travers over Nordre Maradalstindar, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind, med retur til teltleiren. Om det fortsatt var saft igjen i oss, til slutt en lang omvei hjem gjennom Midtmaradalen og over Bandet til Turtagrø. Som vanlig var det kameraten som trakk det lengste strået når det gjaldt opplegg og regi, stabukk som han er. Jeg må innrømme at planen hans var svært dristig i mine øyne, med minst to kritiske passasjer, nemlig Maradalsbreen og Gjertvasskardet. Etter å ha sett bilder av den oppsprukne breen og den bratte bakken opp på Maradalsryggen, så fristet det bare sånn måtelig å gå opp der med kun tre mann i tauet. Var det to isskruer og ett snøanker vi hadde til rådighet? Og slik planen var lagt, skulle vi krysse det alpine Gjertvasskardet fra vest mot øst, i den antatt vanskeligste retningen. Og enda verre; vi kunne risikere å måtte krysse skardet og finne veien opp til Gjertvasstind i mørke og kulde, på hardfrosset snø eller is. Min variant var etter mitt syn enklere og tryggere; nemlig å ha teltleir øverst i Gjertvassdalen, starte over Gjertvasstind og passere det alpine skardet i dagslys, fortsette over Styggedalsryggen og avslutte over Storen. Dermed ville jeg også få oppfylt drømmen om utsikt fra Storen, som vi gikk glipp av i fjor. Takke meg til Storen igjen, sammenliknet med den 30m knausen på Maradalsryggen! Men som sagt ble min plan skrinlagt - heldigvis skulle det vise seg - og vi var altså på vei mot Botolfsnosi denne ettermiddagen. Sekkene var strippet så godt det lot seg gjøre, men likevel tunge av alt klatreutstyret. Vi hadde kun klatresekkene denne gang, og derfor måtte mye henges utenpå; heldigvis ikke noe problem i finværet! Vi valgte for enkelthets skyld T-stien over Keisarpasset; turen gjennom Styggedalen får heller vente til en annen gang. Vi var så heldige å treffe på en Lustring som var lokalkjent, og han gav oss råd om hvor vi burde krysse elva i Gjertvassdalen og runde sørover mot Botolfsnosi. Vi kom oss greit og tørrskodd over elva om lag der det er markert stikryssing på kartet og holdt et godt stykke nedover langs elva før vi rundet opp- og sørover mot høyde 1318m ved Kalvedalen. Det var flott å være her oppe, med utsikt mot Skogadalsbøen, østover i Jotunheimen og både opp- og nedover Utladalen. Kalvedalen var dessverre uten dyreliv denne kvelden, men navnet har nok sitt klare opphav. Vi krysset dalen og nærmet oss spent Botolfsnosi. Vi visste at synet som ville møte oss derifra, ville bli skjellsettende. Og plutselig var vi ute på brinken, og Maradalen åpnet seg under oss i all sin prakt: den veldige bretunga med den dramatiske brebakken vi skulle opp – farlig mye blåis i den bakken såg det ut til! Mannen og Kjerringa i heftig passiar som alltid, fulgt av Jernskardtind og Nordre Maradalstindar. Og så - først og sist - hele nordsiden av tanngarden med Storen, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind glefsende opp mot det tynne skylaget. Det var en blandet følelse av ”WOW, for en fantastisk dal!” og ”Grøss og gru, kommer vi opp der, da?”. Vi bestemte oss raskt for å telte akkurat her og ikke slippe oss ned i dalen med all oppakningen. Vi fant en perfekt basecamp med hele den eventyrlige utsikten fra teltåpningen og rennende vann like ved. Vi hadde brukt snaue 5½ timer fra Helgedalen, og nå smakte det godt med en dose Real turmat. Det var om å gjøre å bare slappe av og innta kalorier før vi krøp i posene. Men før det, tok vi den grøvste delen av pakkingen for toppturen dagen etter. Dag 1, onsdag 13. juli, E-dagen Det ble en kort natt, med lite søvn. Spente følelser og utallige tankerekker i kombinasjon med revelje kl. 03:15 er ingen oppskrift til skjønnhetssøvn. En rask kikk ut av teltåpningen bekreftet værmeldingen; kun litt morgendis på de høyeste tindene! Litt mat og drikke ble presset ned, en drøy niste ble smurt og utstyret sjekket for n’te gang, og kl. 03:45 salet vi på sekkene for topptur. Dette skulle bli E-dagen - E for det store EVENTYRET! Det gikk bratt, men forholdsvis greit ned i Maradalen. Det var mye vegetasjon ned denne sørvendte lia, med bregner og fjellplanter av mange slag. Morgenlyset var også kommet, så vi kom oss helskinnet ned. Dalbunnen oppover mot bretunga var preget av mye stein, helst en del grove morenerygger samt to elveløp. Vi fulgte hovedelva, det nordligste løpet, opp til brefronten, hvor vi ankom etter en times gange fra teltplassen. Nå hadde solstrålene allerede lekt en stund på de høyeste toppene. Maradalsbreen Etter en kort mat- og vanningspause salet vi på med seler, tau og stegjern og begav oss opp den nokså bratte bretunga, som var av rein (eller skal vi si skitten) blåis. Da sjansen for å finne drikkevann på resten av turen var liten, hadde vi fylt opp mellom 4 og 5 liter vann hver, noe som skulle vise seg å være passelig for de fleste. Risikoen for lemenpest måtte vi bare forsøke å glemme, for koking av alt drikkevannet var helt uaktuelt på en langtur som den vi hadde foran oss. Breturen oppover ble et eventyr i seg selv denne vakre morgenen. Det var like vakkert på alle kanter, både ut dalen mot den etter hvert varmende sola; mot Mannen og Kjerringa i sør, med det dramatiske Maradalsskardet; inn i bunnen av dalen mot Centraltind og mot nord og Gjertvasstind. Det gikk etter hvert over fra blåis til fast og fin snødekket bre. Vi steg jevnt oppover og holdt oss i en bue rundt en del rasblokker fra Styggedalsryggen. Etter en god matpause midt på breen, gikk det brattere oppover mot det vi kan kalle innsteget for brebakken, som etter planen skulle bringe oss opp på Maradalsryggen. Brebakken hadde sett bratt og skummel ut, både på kartet, på bilder og på avstand, men som det ofte er i fjellet, virket utfordringen mer overkommelig på nært hold. Og det faktumet at solen nå begynte å kikke fram bak Gjertvasstind med sine velgjørende stråler, gjorde det til en sann drøm å være på bretur. Vi tok sikte på å runde et parti med sprekker og istårn inn mot fjellveggen på høyre side, og det gikk helt utmerket; stegjernene satt som støpt i den faste snøen. Og det som hadde sett ut som blåis på avstand, var visst bare skitten, gammel snø. Det gikk bratt oppover et stykke med forsøk på å praktisere ”fransk teknikk”, og etter hvert forstod vi at vi nærmet oss toppen av bakken. Så kl. 07:15 kunne vi runde opp på Maradalsryggen, gratulere hverandre med første lagseier og pakke bort breutstyret. Første kritiske passasje var i boks! Nordre Maradalstind Å stå på Maradalsryggen denne morgenen i godvær og sikt, på et tidspunkt da folk flest sitter ved frokostbordet, var ingen dårlig deal. Nå fikk vi også første utsikten ned i den mektige nabodalen i sør, den lange, dype og breløse Midtmaradalen, med elva langsomt buktende som et sølvbånd. Og på den andre siden av dalen hadde vi orkesterplass mot Midtmaradalstindane, med Store selvskrevet som blikkfang. Vi kunne kjenne med alle sanser at vi befant oss midt i eventyret! Litt næring ble presset ned, og så begynte utfordringene, eller det de høydesterke kaller ”moroa”; berg-og-dalbanen over de Nordre Maradalstindane. Vi hadde ikke kløvet langt oppover mot første fortopp før det trengtes tausikring for min del, opp en 3-4m lang skråhylle på Maradalssiden. De to andre kløv opp usikret og firte det ene tauet ned, så jeg enkelt kunne kravle oppover samme vei. Da ingen av oss har spesiell interesse for knauser med signifikant høyde under 30m, passerte vi nok både en og to fortopper umerket. Men da vi stod foran S1, siste fortopp til Nordre Maradalstind på sørsiden, visste vi straks at denne ikke lot seg spøke med. Flankert av ingen ringere enn Storen og Centraltind, som nå var kommet til syne, dannet S1 med sin bratte hammer en magisk troika. Vi hadde ingen ambisjoner om å gå direktevarianten opp hammeren, men tok sikte på svaene som leder under og rundt fortoppen på sørsiden. Men først måtte vi ut i dagens første rappell, som med sine 8-10m gikk helt programmessig. Fra bunnen av rappellen traverserte vi nordover et stykke i kanten av en snøfonn, før vi kløv litt opp og satte første standplass; det kom ikke på tale å gå usikret opp svaene i dag. Nå var vi nemlig i den kalde skyggesiden mot Midtmaradalen, og et tynt islag dekket stedvis svaene oppover. Det var en god følelse å begynne den skikkelige klatringen; det var tross alt klatretur vi var ute på! Det gikk rolig og fint, og isen bød ikke på nevneverdige problemer de 3-4 korte taulengdene. Da vi var vel oppe på siste standplass, sprang jeg i forveien av ren nysgjerrighet mens de andre kveilet opp tauene. Jeg var spent på om kysten var klar videre mot hovedtoppen, og ganske riktig kom jeg enkelt opp i skardet på sørsiden. Jeg droppet å gå oppom S1, som jeg angrer litt på i ettertid pga. utsikten sørover Maradalsryggen, og foretrakk heller å klyve direkte opp på hovedtoppen. Så kl. 11:00, drøye 7 timer etter avgang fra teltet, kunne jeg glede meg over dagens første virkelige fjelltopp; Nordre Maradalstind med sine 2160moh, en av landets mest utilgjengelige over 2000m. Etter en matbit og fotografering på toppen fortsatte vi i samlet følge videre nordover til neste rappellhammer. Den viste seg å være mye lengre enn forventet; vi nådde akkurat ned med et av halvtauene på 50m, men vi kunne nok tatt den i to omganger eller kløvet ned deler av den. Veien videre over Maradalsryggen husker jeg simpelthen ikke så detaljert, men vi tok enda to rappeller på 8-10m hver, hvor den siste var temmelig luftig ned fra den siste ”taggen” på ryggen. Nå stod vi imidlertid foran dagens andre vanskelige - om ikke kritiske - passasje, nemlig å komme oss opp i vestflanken på Centraltind. Her var det nemlig en bratt skråhammer som måtte forseres, enten helt på nedsiden eller mer direkte. Vi forsøkte det første alternativet en stund, men endte opp med å klatre temmelig krevende opp en mer direkte renne om lag midt på hammeren. Kameraten som ledet, gjorde en kjempebragd opp den tynt sikrede passasjen. Med fjellsko, full sekk og en mengde isenkram i selen måtte han helt ned i kjelleren, men klarte å kjempe seg opp i bedre stil enn noen av oss som kom bak og hadde drahjelp av tauet. At dette var dagens største idrettsprestasjon i Hurrungane; det er jeg helt sikker på! Vi hadde brukt altfor lang tid før og under denne klatrepassasjen, og først kl. 14:45 var alle vel ovenfor skråhammeren, dvs. oppe i flanken på Centraltind. Nå hadde vi utrolig flott utsikt sør-og vestover mot Midtmaradalstindane, Ringstindane og Austanbotntindane, men Storen og Mohns skard var delvis tilslørt av skyene. Turen videre oppover flanken gikk greit, men det var stedvis luftig ut mot Slingsbybreen. Siste passasje opp til ryggen vest for Centraltind bød på noen glatte partier med is og snø, hvor det var behagelig med litt psykisk drahjelp. Centraltind Så stod vi endelig på vestryggen, med dramatisk utsikt vestover Skagastølsryggen, bokstavelig talt ”nord og ned” Styggedalsbreen og alt vi ellers kunne drømme om. Nå var også Vesle og Mohns skard fri for skyer, mens toppkronen på Storen fremdeles var tilslørt. Et par greie opptak senere, og vi kunne spasere opp på den vennlige toppflaten av kongerikets 10. høyeste fjelltopp kl. 16:00, Centraltind med sine 2348moh. Det var et stort øyeblikk for alle tre, virkelig på toppen av verden! Vi hadde altså brukt 5 timer fra Nordre Maradalstind og drøye 12 timer totalt, og vi visste meget vel at det ville gå mot sene kvelden før vi stod på Gjertvasstind. Likevel måtte vi nyte denne magiske stunden og den formidable utsikten fra Centraltind, Norges kanskje mest utilgjengelige 2000m-topp. Nå ble det tydelig hvor høyt oppe vi var, med den buktende Maradalsryggen mange hundre høydemeter nedenfor. For øvrig låg Fannaråken, som vanligvis ruver i landskapet, som en ubetydelig steinrøys der nede i nord. Men suget vi kjente mest på, kom av utsikten mot Styggedalsryggen videre, dit vi skulle! Ikke bare ruvet selve Styggedalstind med sine to markerte toppunkt; men stupet ned mot laveste del av ryggen og vissheten om at vi skulle ut der i fire luftige rappeller, framkalte et stort følelsesregister. Ikke vanskelig å kjenne at man lever i et slikt øyeblikk, nei… Heldigvis gikk de fire relativt korte, men luftige rappellene uproblematisk. Vi fant greie fester som var brukt før, og det eneste vi stresset med, var å unngå en ufrivillig pendel ut over stupet mot Maradalsbreen; det hadde ikke vært godt for nervene å måtte teste taugang på ”prussik” dinglende utover der… Store Styggedalstind Endelig nede av rappellhamrene ble vi overrasket over hvor smal eggen var videre. Etter en del meter med balansering og ridning på ryggen, ble den heldigvis mye bredere. Faktisk var det så enkelt et stykke videre, at vi for første gang på lenge kunne slappe helt av og nyte å være på tur. Solsteiken gjorde heller ikke stemningen dårligere. Men neste utfordring låg like foran oss; nemlig hvordan vi skulle komme opp på selve Styggedalstind. Vi visste at normalveien går ut i sørflanken og følger et drag oppover mot vesttoppen, men fra Maradalsryggen hadde vi sett noen bratte snøfenner klistre seg fast akkurat der vi hadde tenkt oss forbi. Vi stod snart ved den første av fennene, men heldigvis var snøen passelig opptint av sola, så vi hadde godt feste selv uten stegjern. Med isøksa og tiden til hjelp kom vi oss greit oppover, og til slutt stod vi på tørt land et stykke øst for vesttoppen av Store Styggedalstind. For første gang denne dagen hadde vi gått raskere enn klokka, syntes vi, og kl. 19:30 stod vi på vesttoppen, bare 3 ½ time etter at vi stod på Centraltind. Utsikten fra toppen, som er ca. 10m lavere enn hovedtoppen i øst, var formidabel; både nord- og nedover mot Gjertvassbreen, sørover mot Maradalsryggen og ikke minst bakover mot Centraltind og Skagastølsryggen. Vi tok oss god tid østover Styggedalstind, med en god matpause om lag midt mellom toppunktene. Selve ryggen var veldig grei, med unntak av en mye omtalt eksponert hammer nær østtoppen. Etter litt improvisert sikring opp og ned denne, kunne vi småspringe opp på toppunktet på 2387moh og gratulere hverandre med dagens tredje kremtopp. Det er vanskelig å finne dekkende uttrykk for hva man føler i en slik stund, men det sier seg selv, uten mange ord. Klokka var 20:30 og kveldssola forgylte himmelen, utsikten var 360 grader og vi stod på Norges 4. høyeste fjell. Bedre kan ikke fjellivet bli, og det kjente vi på med hele oss! Gjertvasstind Det er ikke så enkelt å la roen senke seg 100% når man står på toppen av Store Styggedalstind, selv under så perfekte forhold som vi hadde; til det er returen for krevende, uansett hvilken vei man skal. Men selv om Gjertvasskardet hele tiden hadde stått for oss som turens desidert mest kritiske passasje, var det som om vi roet oss mer nå når vi faktisk stod der. Vi hadde kommet oss greit et stykke nedover fra østtoppen og stod etter hvert ansikt til ansikt med veststupet på den mektige Gjertvasstind, et uforglemmelig stevnemøte som gjør menneskekrypet lite og ydmykt. Utsikten ned i det alpine skardet og den hengende Gjertvassbreen tok bokstavelig talt pusten fra oss, og østover var det som om hele Jotunheimen låg for våre føtter. Å skulle være på vei ned i Gjertvasskardet så seint på kvelden, hadde vært ett av mine skrekkscenarier på denne turen, men alt gikk så fint og kontrollert for seg, at det ikke ble anledning til å engste seg. Vi fant en ideell nedgang til bunnen av skardet ved å følge hamrene direkte. Dermed omgikk vi det bratteste partiet av snøfeltet øverst på Gjertvassbreen; det som ender like i de gapende sprekkene man ellers må runde i 45 graders helning. Jeg har sett nok bilder derifra til å ha både mareritt og drømmer, skremmende alpint og uendelig vakkert som det er, på samme tid. Vi fulgte altså hamrene direkte, og klarte oss med én kort rappell nederst. Her tok vi på oss breutstyret og kunne spasere rimelig uanstrengt ned til bunnen av Gjertvasskardet, hvor vi stod kl. 22:00. Det var et magisk øyeblikk, forgylt av solen på sin vei ned over Jostedalsbreen en plass i nordvest. Tenk å få stå i dette skardet, et av landets mest alpine, under slike forhold; et minne for hele livet! Det mest geniale med situasjonen, som vi ikke hadde beregnet, var egentlig at Gjertvasskardet er vestvendt og dermed hadde hatt kveldssol i lang tid. Snøen var simpelthen helt perfekt, og stegjernene formelig sugde seg fast. Vi kom oss derfor lett opp snøfeltet på den andre siden av skardet og stod snart foran den truende bregleppa under nordflanken på Gjertvasstind. Ikke søren om noen av oss skulle nedi der! Kameraten ledet som vanlig taulaget mesterlig, kom seg greit over en snøbro med stramt tau og fikk satt standplass i tørt fjell. Herifra tok han oss andre opp, så vi til slutt stod trygt og fast på rette siden av sluket. Kameraten visste hvor det letteste innsteget på første taulengde var, opp den venstre av to kaminer, noen lange meter til venstre for standplassen vår. Han fikk ikke satt noen mellomforankring før kaminen, og slet også med å komme seg videre oppover. Men etter en stund som virket veldig lang for oss som stod og småfrøs i snøen, kunne han melde at kysten var klar. Jeg løste meg ut av standplass, bad om stramt tau og bad samtidig høyere makter om ikke å la meg skli ut nå. Det ville ha betydd en nydelig pendel lukt nedi bregleppa, og redning fra bresprekk kunne jeg tenke meg å øve på under mer avslappede forhold. Vel i lodd med første mellomforankring mobiliserte jeg alle krefter og fikk karret meg opp kaminen med alle hjelpemidler, og ikke lenge etter kunne jeg klikke karabineren inn i neste standplass. På dette tidspunktet var klokka blitt om lag 23:15, og de siste solstrålene glødet bak horisonten. Det var helt magisk å sitte der med orkesterplass til den dramatiske snøflanken på Styggedalstind og samtidig vite at Gjertvasstind i praksis var vår. Da tredjemann var oppe, tok vi på oss stegjern igjen og forserte resten av nordflanken på den faste og fine snøen, som nå var frosset til. Vi brukte fortsatt klatremetoden, ikke løpende forankringer, men vi sparte en del tid på å følge på begge to samtidig, tre fulle taulengder opp snøfeltene. Drøye 4 ½ timer etter at vi forlot østtoppen av Styggedalstind stod vi endelig på Gjertvasstind kl. 01:15, en av Norges desidert vakreste fjelltopper og landets 9. høyeste. Og denne julinatta omfavnet oss og ønsket oss hjertelig velkommen til topps; til perfekt fullmåne, nesten vindstille, et gnistrende snødekke og 360 grader rundskue på 2351moh. En av våre store fjelldrømmer var gått i oppfyllelse, et eventyr vi knapt hadde tenkt var mulig å oppleve. Da vi omsider begav oss nedover fra toppvarden, hadde vi vært på tur sammenhengende i nesten 22 timer, og E-dagen var allerede gått over til ”E-dag +1”. Men vi hadde fortsatt over 1000 høydemeter å gå ned til basecamp ved Botolfsnosi, og det skulle bli en veldig lang natt før vi var ”hjemme” igjen. ”Norges lengste nedoverbakke” Om det skyldtes trøttheten, lavt blodsukker, mørket, kulden eller en kombinasjon av disse faktorene vites ikke, men turen ned den bratte snøkammen ble uventet krevende, selv om vi gikk med stegjern og isøks i beredskap hele veien. Personlig psyket jeg ut på det bratteste partiet av frykt for å komme på gli nedover Gjertvassbreen på venstre hånd; sikkert helt uaktuelt med blodsukkeret i vater og på høylys dag. Det gikk greiere da vi kunne ”safe” oss nedover mot røysa på høyre side, men vi brukte langt over en time før vi var helt nede av snøkammen. Da var det deilig å ta av seg stegjern, gamasjer og hansker og vite at snøen stort sett var unnagjort på denne turen. Og det var en mektig opplevelse å ha matpause med frontalutsikt mot den nydelige snøkammen, som mer enn noe annet er kjennetegnet på Gjertvasstind. Videre nedover gikk det greit, men langsomt i natta, som nå var på sitt mørkeste. Vi hadde hele tiden hjelp både fra den trillrunde månen og sola som forgylte horisonten i nord, så det ble aldri mer enn halvmørkt. Vi ble litt overrasket over hvor bratt og forholdsvis krevende det var å finne veien ned skrentene under høyde 1982; mulig at vi ikke fant letteste vei, men opp og ned her må det da være krevende under mindre optimale forhold! Vel nede av det bratte partiet passerte vi 24 ½ timer sammenhengende på tur, og kunne nyte ”den første sol på Galdhøpiggen” i øst. Selv om vi var stuptrøtte og mer enn 600 høydemeter gjenstod ned til teltet, gjorde det godt å få igjen dagslyset. Vi kom oss greit videre nedover, og holdt etter hvert på skrå mot høyre og Botolfsnosi, hvor normalveien mot Skogadalsbøen holder mot venstre. Det var utrolig drygt nedover ”Norges lengste nedoverbakke”, og junior holdt på å sovne hver gang vi tok oss 5 minutter. Etter et par drøye timer var det deilig å komme så lavt at vi fikk gras og mose under fjellstøvlene igjen. Og endelig kl. 06:30 på det som var blitt høylys dag, etter 26 ¾ timer på tur, kunne vi slenge av oss sekkene ved teltet, gi hverandre ”five high” og stupe ned i lyngen for en velfortjent strekk. Men det sier litt om hvor tomme vi var for energi, at vi tok oss tid til å varme en god før-frokost med Real turmat før vi sovnet som steiner i teltet. Dag 2, torsdag 14. juli Vi våknet heldigvis etter 3-4 timers svett søvn i det steikende teltet. ”Heldigvis” fordi dette skulle være den aller beste dagen værmessig, og da var ikke teltet noe blivende sted. Utenfor strålte det samme perfekte tindepanoramaet imot oss, mot en knallblå og skyfri himmel, og med den blåhvite tunga på Maradalsbreen veltende midt imot. Forskjellen fra i går morges, var at nå var vi velkjent og venner med hele det fantastiske skuespillet. Vi tok det selvsagt helt med ro noen timer og bare nøt tilværelsen. Alle slags kalorier ble inntatt, slitne føtter pleiet og plastret, sekkene ble tømt og utstyret sortert igjen. Men man har ikke Maradalen i finvær som utgangspunkt så ofte at en slik dag kunne sløves bort, så vi bestemte oss lett for å fortsette eventyret vårt etter planen; neste overnatting ville bli i Midtmaradalen! For andre gang på litt over et døgn kom vi oss greit ned i Maradalen, hvor vi befant oss kl. 14:00, denne gangen med fullpakkede sekker. Planen var å gå over Rolandsnosi, ned den avsidesliggende Skoddedalen og runde sørover og inn i Midtmaradalen. Det eneste vi var litt spente på, var elvekryssingene og hvor bratt det var rundt brinken mot Utladalen. De to løpene av Maradøla lot seg krysse med litt kløktig stedsvalg et stykke oppover mot breen; ja faktisk kunne vi hoppe tørrskodde over. Videre gikk vi tydeligvis på tvers av de tidvis grove moreneryggene, for det ble mye klyving opp og ned blant små og store steiner, noen av dem virkelig gigantiske. Vi hadde sett oss ut noen greie snøfenner å følge oppover mot Rolandsnosi, og dette viste seg å være et bra veivalg. Vi holdt bra tempo oppover, og ca. to timer etter avgang fra teltet kunne vi ta en velfortjent strekk på varme svaberg på det høyeste punktet ved Rolandsnosi. Det var tungt å bryte opp en slik pause i drømmeværet, men vi ville gjerne nå så langt inn i Midtmaradalen som mulig i løpet av kvelden. Vi fortsatte spent ned i Skoddedalen, som jeg knapt har hørt eller sett noen beskrivelse av, annet enn den fra Storens førstebestigning i 1876. Vi kom ned omtrent i enden av dalen, hvor førstebestigerne fortsatte mot høyre og opp mot foten av Mannen og Maradalsryggen. Vi ante at denne avsidesliggende dalen kunne være tilholdssted for den lille villreinstammen i Hurrungane, og ganske riktig ble vi vár en flott bukk nede i dalbunnen. Vi hadde trekken imot og kunne studere den lenge på brukbart hold. Skoddedalen er kort sammenliknet med sine naboer, den tre mektige Maradalene. Går man ut dalen, som vi gjorde, har man flott utsikt mot Stølsnostind og Falketind; bakover mot Mannen og Styggedalsryggen. Selve dalen har mye spredt stein øverst, men blir etter hvert grønn og ganske frodig. Elva fosser nedover en del terrasser og tar en pause i tjernet omtrent midtveis. Langt ute i dalen fant vi en nydelig badekulp under et vakkert fossefall, som fristet storlig til en dukkert. Det var flott å komme ut på brinken mot Utladalen, og vi fikk vidt utsyn oppover dalen, bl.a. mot Skogadalsbøen. Vi var litt spente på hvor enkelt det ville bli å runde ”nosi” mot Midtmaradalen, men det gikk utmerket på slake gras- og lyngbakker. Imidlertid måtte vi slippe oss helt ned fra 1100 til 850m pga. et bratt parti til høyre for oss. Det ble derfor en del kjemping gjennom fjellbjørkeskogen til vi var nede, like ovenfor det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. En flott kronhjort som vi skremte opp, hadde derimot ingen problemer med å holde farten opp gjennom skogen. Nå var ringen sluttet for min del, da vi gikk gjennom Midtmaradalen, ned Kyrkjestigen og opp Utladalen for 15 år siden. Men jeg gledet meg til å komme opp i selve dalen igjen og gå den motsatt vei, både for den vakre dalens egen skyld, og ikke minst utsikten mot Storen. Vi kom oss greit opp lia og opp i dalmunningen, hvor Midtmaradøla får sin første fartsøkning etter rolige svinger ut gjennom dalen. Her får de som kommer vår vei første blikk inn i den herlige Midtmaradalen, med den monolittiske Storen fra en av sine vakreste og mest dominerende vinkler. I det varme kveldslyset var det en opplevelse å komme opp i denne grønne dalen og bare nyte inntrykkene. Om man er fjellvant, men ikke kjenner seg kapabel til tinderangling i Hurrungane, vil jeg på det varmeste anbefale et besøk i Midtmaradalen. En tur mellom Turtagrø og Stølsmaradalen/Vetti med teltovernatting i dalen, er et minne for livet. Turen er ikke lenger T-merket, og partiet ned i dalen fra Bandet kan være litt krevende over et svaparti, men ikke verre enn at det går for fjellvante. Et tips kan være å ta med et tau for nedfiring av sekkene. Midtmaradalen virker merkelig kort utenfra, og ditto lang sett innenfra. Men det er innenfra man innser sannheten, for dalen er dryg med sine 6 km i nesten rett linje. Vi tenkte å komme lengst mulig innover i dalen før vi campet denne kvelden, men kl. 20:30 var vi simpelthen trøtte av å gå og dumpet ned på en fin slette med rennende vann i nærheten, like under stupet av Søre Midtmaradalstind. Da hadde vi brukt over 6 timer fra teltplassen ved Botolfsnosi. Vi slo opp teltet og langet inn en ladning Real turmat og andre kalorier igjen. Vi ble liggende lenge i fjellgraset og nyte disse mektige omgivelsene, som bare kan oppleves ved selvsyn: Stupet av Midtmaradalstindane i sør; Søre Dyrhaugstind, Bandet, Storen og Slingsbybreen innover i dalen; hele Maradalsryggen i nord og så den vakre Midtmaradøla i sakte slyng langs den flate dalbunnen. Når alt dette innrammes av blå himmel og varm kveldssol en slik julikveld, kan man ikke ha det bedre i den norske fjellheimen, eller i livet for den del. Dag 3, fredag 15. juli Etter en forholdsvis lang natts søvn til å være på denne turen, våknet vi til nok en flott dag i fjellet, selv om det var litt overskyet vestover. Beina var stive etter strabasene, og vi gledet oss ikke akkurat til den lange stigningen opp til Skagastølsbandet; 650 høydemeter opp gjennom ur og sva. Om turen opp, er det ikke så mye å si, annet enn at den var forholdsvis krevende med tunge sekker. Først slet vi litt med å finne vardene oppover gjennom røysa i dalbunnen; så måtte noen av oss ha litt psykehjelp av tauet over det bratteste svapartiet. Videre oppover sva og snøfelt til Bandet gikk det greit, men belgen, pumpa og lårmusklene fikk kjørt seg heftig. Vi ankom Skagastølsbu på 1758m kl. 11:45 i flott vær, fortsatt helt alene etter nesten tre døgn på tur. Det ble en god matpause på denne kremplassen, som står så sentralt i norsk tindehistorie. Det var kjekt å være her i finvær for første gang på 15 år, spesielt med tanke på den krevende returen vi hadde fra Storen i fjor, ned oversvømte sva og grusrenner. Etter studier av den fristende Midtmaradalsryggen og en god kikk inni hytta, salet vi opp sekkene igjen og tok fatt på nest siste etappe ned mot Tindeklubbhytta og Turtagrø. Det gikk oppskriftsmessig usikret over breen, ned gjennom morenelandskapet og forbi fremste Skagastølsvatnet. Vel nede ved Tindeklubbhytta tok vi nok en matpause, men med fare for streikende bein tok vi ikke sjansen på å bli sittende lenge. Siste etappe ned til Turtagrø ble ingen fornøyelse, men etter 1 ¼ time kunne vi slippe av oss sekkene utenfor hotellet og ta hverandre i hånden etter tidenes fjelleventyr. Da var klokka blitt 15:15 og vi hadde vært på tur i litt over tre døgn. Jeg har ankommet noen fjellhytter opp gjennom årene, men aldri før opplevd at folk bivåner en ankomst som vår. Det var mange bil- og bussturister som ”beundret” sekkene våre med tau, hjelmer og stegjern; riktige fjellklatrere som vi tydelig nok var. De ante nok at vi hadde vært med på noe stort! Epilog Turplaner i Hurrungane har en tendens til å bli påvirket av været, og det har også vi erfart mange ganger. Når da alt klaffer 100% samtidig, både vær, planer, timing, utstyr og dagsform, kan det bare bli storslått. Når jeg fortsatt sitter og suger på denne karamellen av en fjellopplevelse mer enn to måneder etter, innser jeg at dette blir vanskelig å toppe. Det er noe med å ha de uoppnåelige målene foran seg, en annen sak å ha vært der. Vi gikk tre strålende julidøgn blant Hurrunganes flotteste daler og tinder, og vi møtte ikke et menneske mellom Keisarpasset og Skagastølsbreen. Jeg gjorde meg også noen refleksjoner på vei opp gjennom Midtmaradalen for andre gang. Jeg fikk en følelse av at stien knapt hadde vært brukt på de 15 årene siden sist. Vi traff ingen på vår ferd, og vi såg spor etter kun ett eneste menneske. Det var til ettertanke å gå gjennom Norges kanskje vakreste dal og innse at denne herligheten oppsøkes av ytterst få, bare fordi det krever litt ekstra. Slingsby beskriver noen fenomener i boka si ”Norway, the northern playground”, som også er til ettertanke i et hundreårsperspektiv. Under førestebestigningen av Storen i 1876 observerte de ferske bjørnespor både i Maradalen og utrolig nok helt oppe på Slingsbybreen. Slingsby beskriver hvordan bamsens spor loset dem opp gjennom brefallet før de tok hver sin vei; bamsen mot høyre i retning flanken på Centraltind (!), de selv videre opp i Mohns skard. Ut fra forfatterens beskrivelse av Maradals-, Slingsby-, Midtmaradals- og Skagastølsbreen kan man også slutte hvor enormt disse breene har trukket seg tilbake siden den gang. På sin vei mellom Maradalen og Skoddedalen beskriver han at de ”like ved brefronten snudde mot venstre for å krysse ryggen av Rolandsnosi”, noe som indikerer at Maradalsbreen den gang strakte seg 2km lenger utover enn i dag. Videre beskriver han hvordan Skagastølsbreen ”stakk snuten i et trolsk tjern og forsynte det svarte vannspeilet med et mylder av skakke isfjell”. I dag er det mange hundre meter både i avstand og høyde mellom breen og Fremste Skagastølsvatnet. That’s all, folks! Vi blir små i den store sammenhengen. Lykke til med dine fjelldrømmer; jeg håper både dere og vi får flere av dem oppfylt i årene som kommer. Det er heldigvis mye å ta av, både over og under 2000m. Men det kan bli en stund til det neste virkelige EVENTYRET, slik vi fikk oppleve det denne sommeren…

Det er 25 års garanti på Leaterman. Du fyller ut dette skjemaet http://www.brukerhjelp.no/Reparasjonsskjema%202008%20Leatherman.pdf og sender leathermanen inn til Trygve Alm,som er importør i Norge. Ettersom jeg har fått inntrykk av på andre forum, så er det en "No questions asked"-garanti. http://www.kammeret.no/forum/viewtopic.php?f=23&t=32839&view=unread#unread Jeg skal til å sende inn min, så får se hva som skjer. Der knakk regelrett den tykke skrutrekkern inni rett av. Uten bruk av rå makt. Sende de en mail og fikk beskjed om å sende den inn. Du kan også levere den til en forhandler som sender den inn. Men jeg synes det er greit å gå utenom mellomledd om man kan det. EDIT: Tygve Alm AS har nå blitt Wenaas Sport og Fritid; http://www.wsf.no/?page_id=4

http://reise2.fjord1.no/Fjord1IISStaticTables/Tables/ruter/t/05-658.htm

Jeg leter gjennom mine etterhvert voksende hauger av friluftsliv-magasin, og prøver å finne en artikkel om en tur i Tafjordfjella, utenfor rødmerkinga. Det sto litt om fisking og teltliv, og jeg tror utgangspunktet var Kaldhusæter. Jeg fant også ut at jeg i skrivende stund mangler Villmarksliv 05/11, så det er ikke umulig at denne artikkelen sto der... Er det noen der ute som husker å ha lest denne, og kan peke meg i riktig retning?

http://www.nytimes.com/aponline/2010/05/22/sports/AP-China-Everest-Boy.html?_r=1&src=un&feedurl=http%3A%2F%2Fjson8.nytimes.com%2Fpages%2Fsports%2Fcycling%2Findex.jsonp

Gygrestolen 22. mai Siden det var meldt dårlig vær i Jotunheimen bestemte jeg og Øyvind (Mayhassen) oss for å ta en tur til det spennende og vakre fylket Telemark. Solkrem og solbriller var pakket ned sammen med tursekken, for dette området har de siste dagene fått noen skyhøye temperaturrekorder. På vei til Bø fikk vi øye på Gaustatoppen og Lifjell. Vi var spente på hvor mye snø det lå i høyden med tanke på en eventuell trugetur ned fra Hægefjell (1021 moh.). Heldigvis så det ut til å ha smeltet mye de siste dagene. I Bø gikk vi fra butikk til butikk på jakt etter klatreføreren for Telemark. Til slutt endte vi opp på Akademika som hadde noen eksemplarer igjen. Det var ingen tvil om hvor vi skulle hen i dag, til det spektakulære området Gygrestolen! Vi kjørte veien inn til vestenden av Uvdalstjønna der vi parkerte bilen. Varmen stekte oss som grillkyllinger opp bakkene til klatrefeltet på Gygrestolen. På ca. 350 moh tok vi til venstre av stien og ut i den enorme steinura under Gygrestolen. Her så vi rett opp på de gigantiske steinblokkene – Gubben og Gamla, fy flate for et område!! Ferden opp til disse var en opplevelse i seg selv, morsom klyving blant steiner som var store som hus. Planen var å lede opp ”Den Sorte Kamin” (4+) som går opp en sprekk gjennom hele Gamla. Vi rundet Gamla og peilet mot østsiden av fjellet. Her ble vi stanset av et klatreopptak som måtte forseres før innsteget til ruta. Her var det satt ut et ferdig tau man kunne bruke, likevel var det hele meget utsatt. Øyvind gikk opp usikret og dro opp sekkene våre med tauet. Jeg tok på klatreselen, lagde en åtter på tauet og festet meg til denne i tilfelle jeg skulle falle. Dermed kom jeg meg også opp, selv om pulsen var nokså høy allerede her. Deretter ventet et lite klyveopptak til før vi var fremme i søkket mellom Gubben og Gamla. Vi møtte her på en klatrekyndig kar som Øyvind smått visste hvem var. Han var rimelig vågal og klatret blant annet rett opp ”Superrisset” på Gubbens nordvegg naturlig (7+)! Etter en liten matbit gjorde vi oss klar for den sorte kamin. For å komme til starten av 1. taulengde måtte vi åle oss rundt en del fastklemte steiner i kaminen. Standplassen satte vi bare i den første bolten. Øyvind ledet begge taulengdene. Den første var en travers på bolter (som stod farlig langt fra hverandre!!) drøyt ti meter skrått oppover til noen store steiner som var fastklemt midt oppi kaminen. Teknikken som ble brukt hadde vi aldri praktisert før. Man måtte bare stole på friksjonen i fotsålene mens man dyttet ryggen inn mot veggen. Andre taulengde var naturlig sikret og gikk opp et riss til toppen av Gamla. Risset ble mindre og mindre, og jeg klarte å kløne det til på klatringen min, men kom meg opp til slutt. Dette var mer enn 4+ etter min oppfatning. Under meg var sprekken skikkelig dyp!! Og nå kom jeg på at jeg faktisk har høydeskrekk… På Gamla lagde vi en rappell av to 60m halvtau. Før det tittet vi ned stupene på alle sider, fytti katta så rått dette er, har aldri opplevd maken. Utsikten var også upåklagelig. Før den 40 meter lange, luftige rappellen kjente vi dagens første regndråper. Heldigvis ga det seg relativt kjapt. Da vi skulle hive ut (rappellfeste i to bolter) tauet fra toppen kom et stort vindkast og dro med seg tauet som kilte seg i en sprekk lenger til høyre! Etter mye knoting klarte vi å få det løs igjen. Men også når vi skulle få med oss tauet ned igjen etter rappellen var det helt umulig å få til! Det rikket seg ikke. Heldigvis fikk vi det ned igjen også her etter mye knoting, det årner sæ! Nå lurte vi på hva vi skulle gjøre. Øyvind ville lede opp ”Babyface” (5+), men jeg følte meg ikke i noen god klatreform og ville heller prøve noe lettere. Vi vurderte ”Overraskelsen” (5) på Gubbens sørvegg, men føreren hadde ikke skrevet noe om hvordan man kom seg dit. Til slutt endte det opp med at vi la fra oss klatrestashet, tok på oss joggeskoene og bare utforsket dette spennende området med stor oppdagelsestrang. Jeg fant en ”hemmelig” sprekk mellom Gubben og Gamla ved noen steiner som førte ut i søkket nord for Gubben. Skikkelig rått! Videre ble det en del klyving opp noen fastklemte steiner, og så var vi ved Overraskelsen. Men dette området måtte utforskes ytterligere. Og inn i fjellet i retning Gygrestolfjellet fant vi en hule som gikk bort og kom opp på ”platået” mellom Gubben, Gamla og Gygrestolfjellet! I hula tråkket vi på fastklemte steiner og under oss så vi et hull med mange meter luft under oss. Riktignok var vi ikke helt oppe på platået enda. Vi måtte klatre et par opptak før vi var der oppe. Dette var reneste ungdomskilden for oss begge, skikkelig morsomt var denne ferden. Deretter spratt vi bortover platået østover og fant en liten passasje som førte oss over på ”trygt land”. Vi måtte jo tilbake til sekkene mellom Gubben og Gamla, men vi bestemte oss for å ta turen over Gygrestolfjellet først. Så fant vi en klyvepassasje vest for denne som førte oss ned til stien mot Uvdalstjønna. Vi gikk opp i ura igjen, og før vi returnerte til sekkene måtte vi også opp på noen av ”pinaklene” rett vest for Gamla. Da vi kom ned til bilen igjen tok jeg et bad i Uvdalstjønna ved å hoppe fra et stupebrett. Jeg presterte å glemme både shorts, klyvesko og langbukse her, så vi måtte kjøre opp igjen hit neste dag etter Hægefjell. Før vi kjørte mot Hægefjell spiste vi middag i Bø der vi fikk stifte bekjentskap med råneaktiviteten denne lørdagskvelden, hehe. Hægefjell – ”Via Lara” 23. mai Etter en god natts søvn i telt (Øyvind) og bil (meg) like ved Fjone ved Nisser bar det opp til Landtakdammen der vi parkerte med en haug andre klatrere! Vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde tenkt oss på Hægefjell i dag. Dette fjellet ser for øvrig skikkelig spektakulært ut når man kjører innover hit. 350 høydemeter med varmt sva! Det ble litt kappgåing mellom oss og andre grupper om å komme først inn til feltet. Men det viste seg at vi var de første som skulle prøve oss på Via Lara i dag, så ikke noe stress, vi hadde hele risset for oss selv. Målet for dagen var å trene på klatrerutiner. Raske og sikre taulengder og god kommunikasjon. Starten av Via Lara var så lett at vi kløv usikret et lite stykke oppover først. Sola stekte og varmet Hægefjells store sva, mens noen ubetydelige cumulusdotter speilet seg i den himmelblå Nisser, livet var bare herlig i dag! Utsikten økte også for hver taulengde, en stor motivasjonsfaktor! Vi gikk annenhver taulengde oppover, og vi fikk en god rytme etter hvert. Klatringen var veldig enkel, så det gjaldt bare å konsentrere seg om å sette gode sikringer. Kamkilene var uten tvil det beste sikringsmiddelet her. Nesten oppe hadde jeg virkelig hell i uhell! Kameraet som var festet rundt hoftebeltet ramlet av da jeg løsnet beltet. Det rullet noen meter nedover svaet, men heldigvis stoppet det på en hylle uten skader, puh! Etter 2-2 ½ timer og snaut 6 taulengder var Via Lara unnagjort! Vi koste oss en time i sola på det varme berget før vi spratt opp til hovedtoppen på Hægefjell. Utsikten var enorm i alle retninger, jammen er det flott i Telemark sier jeg igjen. På vei ned fant jeg en gjenglemt mobil. Vi fikk tak i den glade eieren og leverte den på Treungen senere på dagen. Det var fin sti ned til veien i vest, det var bare å nyte den fine forsommerdagen i disse omgivelsene. Etter en del småløping var vi fremme ved veien og spankulerte lett og ledig bort til bilen. I dag var det Øyvind sin tur til å bade, og han fikk seg en frisk dukkert i elva som går ned i Umakertjørnane! Etter å ha stukket innom Bø og hentet de gjenglemte klærne mine kjørte vi ned til Kodal og Øyvinds barndomshjem der foreldrene hans serverte deilig biff med tilbehør som vi grillet ute i sola! Tenk at en slik tinderangler kommer fra et sted som er tilnærmet flatt!! Så bar det hjem igjen til Asker for meg, med en uforglemmelig og morsom helg i minnet!

Gratulerer med første steg ! Min bakgrunn var telemark på lettere utstyr og litt "sladding" med slalomski i ungdommen, men så ble det overgang til carving hvor familiekjøring + egne turer stod i fokus. Ett par lesetips: http://www.oslosportslager.no/nyhet/alpinski-hvordan-velge-rett-39.aspx Ferdighetsnivå: http://www.realskiers.com/SUPPORT/symbol_def.htm#ability Mange muligheter og ikke lett å vurdere hva en trenger -> en allroundski kan være ett godt valg. Ville ihvertfall styrt unna de største pudderplankene. Sjøl definerte jeg meg som nybegynner, som ønsket å lære carving og valgte ski som var litt krevende med mye carv for raske kontinuerlige svinger. -> salomon streetracer 8, svingradius 16meter. Elsket og hatet. Herlige på fint føre tidlig på dagen, trives best på kant. Etter 3 år ble skistallen utvidet med Rossignol Scratch BC for cruising, mer fart i oppkjørte løyper, pudder og litt parkkjøring. Passer mindre bra på is og til carv. Og ifjor ble det for enda mer fart (spesielt på hardt underlag) og hardere kjøring en storslalom ski, FIS utgaven av Atomic Race LT12, svingradius 23 meter. http://www.snowrental.net/skiing/ski-equipment/atomic/2007/atomic-race-lt-12.html Begge de to siste skipar ble kjøpt bruk for en billig penge og gir flere valg etter lyst og kjøreforhold

Tack så mycket! Nu har jag 7 och en halv timmes tågresa på film, inklusive tunnlarna Fin kvalité på filmen, man kan lätt maximera bilden över hela 23 tums skärmen för att få en riktig fin upplevelse! Det är ganska coolt att sitta längst fram i tåget när det drar på ordentligt! En flott sträcka är det ju också, finast kanske runt voss och uppe på vidda. Nedladdningen gick förvånasvärt fort, jag har en dårlig bredbandanslutning, men kom upp i over 1 megabit per sekund i nedladdningen (vanligtvis runt 100 kb/sek när jag laddar hem film). Jag laddade hem torrenten och startade den i mitt vanliga torrentprogram. Återigen tack, en måste-ha-film för en Norge-nörd som jag!

Den nordlige halvkule har nå hatt den nest største desembersnøutbredelsen målt siden målingene startet i 1966, http://wattsupwiththat.com/2010/01/10/second-snowiest-december-on-record-in-the-northern-hemisphere/ Desember var kald her til lands, i snitt 1,1 grad under normalen. http://www.yr.no/nyheter/1.6930897 Og mye tyder på at januar også blir kald, vi får se, i nord er det veldig mildt akkurat nå. I Antarktis har norske forskere nå funnet ut at Fimbulisen er kald og stabil http://www.forskning.no/artikler/2010/januar/239473 Spennende prosjekt forresten dette. Og her om dagen fikk vi vite på tv at Greenpeace endrer strategi, ut med plakater med teksten "Global Warming" og inn med "Climate Change". Kanskje en aldri så liten tilpasning til at temperaturen ikke lenger stiger?? Eller kanskje de fant ut etter kalde Copenhagen at det er lite troverdig å bruke ordet "warming"

Massiv SSV av Smalakvatnet ligger på kommunegrensa mellom Tromsø og Balsfjord ved Gjømmerdalsbreen. Massiv SSV av Smalakvatnet var det til nå vanskligste fjellet rundt Gjømmerdalsbreen, uten en “enkel” vei til topps, da det er bratt fra alle sidene, det letteste ville kanskje vært å fulgt ryggen fra punkt 1118? Kjøreturen til den gamle brøytestasjonen i Lavangsdalen tar ca 30 minutter fra Tromsø, på vinteren er det ikke brøytet parkering, så du er avhengig av noen som kan levere deg ved startstedet for å gjennomføre turen uten å lage trafikkproblemer i etter E8. På høyresiden av Smalakelva er det hugd sti fra starten(er merket på kart). Smalakdalen var veldig grei å gå opp de ca 2 km man går før man svinger inn mellom fjellrekken ved Gjømmerdalsbreen og Skjelelvhøgda. Derfra starter du på en ny etappe på rundt 2 km, før du kan starte den bratte stigningen mot 1166. Vi målte 393 meter i luftlinje og nøyaktig 400 høydemeter igjen til toppen med gps like før vi parkerte skiene. Hadde sett på toppen fra Stortinden at det var noen renner man kunne følge opp, men det var litt mindre snø nå enn når bildet var tatt, så vi måtte improvisere litt i starten. Vi startet med å gå oss “fast” noen ganger der det var veldig bratt og berg, is eller begge delene der vi kunne komme til renna. Etter mye knoting i starten fant vi en plass der det vi kunne komme oss videre uten å risikere livet. Vi fulgte renna ca 150 høydemeter oppover før vi gikk oss fast på ny, da måte vi traversere litt mot høyre og over i en annen renne vi fulgte til ca 1100. De siste 70 høydemeterne etter det “flatet” ut var det litt over 30 grader bratt. I enkelte partier lengre ned var det nok litt brattere enn 45 grader. Vil faktisk rangere Massiv SSV av Smalakvatnet her som en god del vanskeligere enn Sfinxen som vi gikk i starten av Desember. Det var ingen opplagte rutevalg, og det var bratt overalt. Vi gikk turen i på gjennomslagføre, der vi i de bratteste partiene kunne gå 10 skritt uten å komme opp en høydemillimeter. Vi brukte litt over 2.5 timer på de siste 400 høydemeterne, noe som gjorde at vi var nesten 1.5 timer for seint ute til å få se solen for første gang i år. Fra toppen har du fin utsikt i de fleste retningene. Flere bilder og Turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/massiv-ssv-av-smalakvatnet-1166-moh-2/

En liten raport fra snøhetta:23-25 jan. Skiføre:Ikke spesielt mye snø,men nok til bra føre.Snøen var veldig løs 2 første km fra Grønbakken,falt igjennom hele tiden,slitsomt når man går med pulk.Anbefaler å prøve å finne et gamelt ski spor,da sparer du en del tid og krefter i starten.Føret ble imidlertid hardblåst når vi kom inn på platået øst for Kolla.Da vi kom inn i området mellom:Kolla og Vesle nystugguhøa oppdaget vi en flokk på 9 dyr av selve symbolet på Dovrefjell,de gikk halvveis opp i nord siden av Kolla.Vi falt selvfølgelig for fristelsen av å studere disse urtids dyrene på på nærmere hold.Vi gikk derfor litt tilbake og opp nær toppen av Kolla(600 høydemeter).Vi fikk en fantastisk time hvor vi studerte dyrene i fugle perspektiv med kikkert på 200-300m avstand.Da kom oss videre var vi allerede mange timer forsinket med å nå dagens mål:Reinheim.Ble derfor telt overnatting i skaret mellom:Tvillingkollan og Sletthøi.Ankom Reinheim ca kl 1300 på Søndag,gikk da opp for oss at det begynte å bli knapt med tid med hensyn til å komme oss opp til turens hovedmål:Stortoppen.Etter en rask rast,var det bare å kaste seg avgårde.Vi gikk opp nordryggen nermest Reinheim,stort sett nydelig føre(hardblåst skare med 10 cm løssø oppå)noen mindre partier med is.Det ble en strabasiøs tur i kamp med klokken for å nå toppen,ankom toppen ca:1730 i lyset fra halv månen og en 100% skyfri himmel.Fin tur ned igjen,i lyset fra månen,mye knall og fall.Det var en sliten duo som kom tilbake til Reinheim utpå kvelden.Sett i ettertid,tror jeg at jeg ville valgt å gå ryggen på øst siden,det var en del mindre snø der,men muligheten for ras lik null.Mandag morgen var det klart for retur,turen tilbake gikk langs Stropla nedover.Da vi kom ned igjen til området mellom:Vesl-nystugguhøa og kolla måtte vi igjen gå en større omvei,dette pga Moskusflokken fra Lørdagen hadde avansert ned på flata midt i leia vi skulle gå.Flokken hadde desuten fått besøk av ytterligere 4 dyr.Turen tibake gikk på vel 5 timer,dette pga en omvei og noen seriøse gnagsår,grunnet nye sko som absolutt ikke paste min fot.Håper denne lille raporten gir en pekepinn for din tur til neste helg.Det kan selvfølgelig skje mye med vær og føre på en uke.Men får dere klarvær har dere noe å se fram til:det er jo fullmåne til neste helg. Ha en fin tur. Ps:Dovrefjell ga mersmak,blir ny tur om 2 uker.Hilsen:langeeulv.

I longyearbyen har det endelig blitt "vintervær" 14- 18 m/s og sterkeste kastet har vært oppe i 25.6 m/s bra link for bilder og værdata: http://www.svein-nordahl.com/webcamlyb-01.htm

Befolkingsveksten er nok et av de største problemene, kombinert med mentaliteten der vi rett og slett gir blaffen! Uten å høres ut som en konspiratør av noe slag så har vel FN befolkningsnedkutting på agendaen! Noen påstår at denne " kreft vaksinen " som FN kjører på med nå i en del tredje verden til spesielt unge jenter er rett og slett for å kutte ned på befolkningen! Det påståes at dette tukler med livmoren til jenter og kan ofte føre til sterilitet! http://www.dagbladet.no/2009/12/15/nyheter/utenriks/forskning/helse/kreft/9519708/ http://www.dagbladet.no/2009/10/01/magasinet/vaksine/livmorhalskreft/8323207/ Jeg kan verken svare ja eller nei. Men jeg vet vi mennesker alltid har vært sleipe skapninger når det kommer til å få ting som vi vil ha det!

Hei. Kjenner kun til Nikon sin løsning, men se evnt bruksanvisningen her: http://gdlp01.c-wss.com/gds/3/0300000933/01/EOSRXSi-EOS450D_EN.pdf Skal stå forklart på side 116. Bakre gardin refereres til som 2nd curtain. Lykke til

Jeg driver fortsatt med øving i mildere omgivelser (da alene). Selv i 'lavlandet'/mjølfjell (600 meter) for noen dager siden på topptur opplevde jeg temperaturer fra rene påskevær (-3) til plutselig -23 og -16 i teltet neste dag. Det jeg spesiellt merket at selv om jeg hadde alt for mye av utstyr, var ikke langt hyttene, etc etc, var det allikevel et par ganger ned fra fjellet da det var nifst (i mørket, GPS'en viste ikke særlig detaljer bl.a. heng og klipper) som bare understreket hvor mye jeg har fortsatt å lære. Da jeg har ikke mye erfaring, gjorde jeg også en del tabber (sløset med bensin, gikk tom siste kveld). Nå ja da jeg var en knapt 2-3 km fra stasjonen, og enda nærmere hytter, var det ikke så farlig. Ute på vidden hadde det vært noe helt annet. Jeg ville også sterkt anbefaler å øve litt i mildere terreng (har også vært i ryfylkeheiane/valle som en nevnte tidligere - godt forslag bortsett fra rimelig bratt opp!). I -23 hadde jeg bl.a. bruk for dunbukser, 'ekspedisjonsvotter', 2 liggeunderlag osv....og det var særdeles vanskelig å komme av gårde tidlig! Jeg fyrte ikke i teltet da... Edit: jeg leste feil, vi gikk OPP fra valldal en sommer...men obs på at det er ganske så bratt ned biskopsvegen til valldal! (er vel en 800-1000 meter? husker det var noe !"# slit ihvertfall). Du må heller ikke la deg skremme av skrekksenario da...og dere er to.....

Hva med de av oss som spiser nevnte produkter, av økologisk standard? Da skal du se pengene "forsvinne enda fortere." Maten er fremdeles billig sett opp mot tidligere tider. La meg bruke edit og komme med litt bedre argumenter: "Ifølge en 2007-undersøkelse foretatt på oppdrag av Norsk Landbrukssamvirke brukte en norsk gjennomsnittshusholdning 11,7 prosent av inntektene på mat og alkoholfrie drikkevarer, mot et EU-gjennomsnitt på 12,7. I Oslo må lønnstakere jobbe 115 minutter for å fylle en matvarekurv med en ukes forbruk, 15 minutter mer enn nederlendere og 18 minutter mer enn tyskere. I Warszawa må man jobbe 6 timer og 38 minutter, noe som viser hvor privilegerte vi er." http://www.matoghelse.no/enkeltsider/blogg/unyttige-sammenlikninger-av-matvarepriser.aspx "Det har den siste tiden vært fokus på økte råvarepriser og matvarepriser både nasjonalt og internasjonalt. I februar i år registrerte Statistisk sentralbyrå (SSB) den største månedlige prisøkningen på matvarer siden 1982. Sett i et internasjonalt lys er derimot prisveksten i Norge beskjeden. Og selv om prisene er relativt høye, er nordmenns utgifter til mat lave i forhold til forbruket for øvrig." Fra 2008: http://www.ssb.no/magasinet/slik_lever_vi/art-2008-07-31-01.html "Liten forbruksutgift og relativt høyt prisnivå I hovedtrekk viser prisene for matvarer og alkoholfrie drikkevarer noe sterkere økning enn konsumprisindeksen totalt de siste fem årene, med en realprisvekst på om lag 0,7 prosent per år. Over de siste ti årene har det derimot vært en realprisnedgang, men det skyldes i sin helhet at merverdiavgiften for matvarer ble halvert i 2001. I samme periode har lønnsveksten i Norge vært langt kraftigere, med det resultat at vi i dag bruker mindre av vårt totale forbruksbudsjett på mat. Mens mat og alkoholfrie drikkevarer var den tredje største ugiftsposten for ti år siden og utgjorde vel 12 prosent av totale utgifter til forbruk, utgjør disse utgiftene i dag ca 11 prosent av og er passert av utgifter til kultur og fritid." Fra samme statistikk. Det jeg vil frem til, er at vi har det pokker så godt i Norge Enda en edit http://www.na24.no/imarkedet/article2788854.ece "Prisene på råvarer som sukker, kakao og te har steget til nivåer som man ikke har sett på over ti år" Jasså, var det dyrere før sier du? "Prisen på hovedingrediensen til produksjon av sjokolade, kakao, har hatt en skikkelig til himmeltur. På råvarebørsen i New York steg kakaoprisene til nært det høyeste nivået på 31 år i forrige uke, etter en oppgang på 28,5 prosent i år. Prisen på den andre hovedingrediensen, sukker, har steget 165 prosent i år. Sukkerprisen er nå på det høyeste nivået på 28 år. " Ja, det var jaggu dyrere før.

Er det noen som vet hvordan det pleier å ligge an med snøsmelting og vannføring i bekker og elver på Hardangervidda i uke 23 og 24 (6-19 juni)? Hvordan er fisket på denne tiden?

Værmeldingene for hele Sør-Norge var begredelige for påska, så iherdig søking førte frem til at det nærmeste fjellområdet med ok værutsikter var Sylan. Rødtopp og jeg satte derfor kursen nordover og stoppet for overnatting på Røros Vertshus, et flott overnattingssted med fantastisk mat. Skjærtorsdag Vi våknet til skiftende vær og litt snøbyger. Fikk oss en rask liten sightseeingrunde i Røros og en god frokost før vi kjørte til Stuggudal. Det var vind, mildt og snøsmelting. Parkeringsmulighetene var noe dårlige, men vi fant en plass og fikk startet på turen. Løypenettet startet ved Væktarstua. Føret var dårlig så det ble feller oppover. Det var kjørt opp masse spor rundt bygda, så det var ikke helt enkelt å finne rett, men stenger med røde sløyfer så ut til å lede riktig vei. Vi visste at vi etter hvert skulle komme inn på staker. Etter hvert begynte sløyfene delvis å følge stakene, så vi tenkte at dette var en litt bedre trasé med ly for vind og vær. Vær fikk vi etter hvert mye av. Det begynte som fuktig snø. Løypa svingte østover og plutselig bar det inn i hyttefeltene igjen. Vi måtte ha litt mat, så det ble stående lunsj og opp tilbake til stakingen hadde vi lagt på 1 km. Langs stakinga ble vinden stri og nedbøren gikk over til sludd og regn før det ble litt opphold igjen. Det gikk litt nedover så vi tok av fellene. Med vinden i ryggen ble det litt artigere å gå til vi kom bort til den vinterstengte veien til Nedalshytta. Etter hvert som vi rundet Skarsfjellet fikk vi vinden midt i mot og sluddet tiltok. Fellene måtte på igjen og alt ble vått, kaldt og tungt. Vi labbet videre langs veien som var godt merket til vi kom til en hytte ved veiens ende som ikke var Nedalshytta. Dermed måtte vi for andre gang gå tilbake og hadde fått 3-4 km ekstra til. Krysset mot Nedalshytta var dårlig merket, men etter noen hundre meter så vi stakene inne i bjørkekrattene. Turen tærte hardt på kreftene og det var godt å komme frem. Heldigvis var det ikke så mange gjester så det var god plass på tørkerommene siden nesten alt utstyr var blitt vått. Vi ikke alene om å gå feil på akkurat samme steder, så det var ikke bare vår orientering som ble litt tvilsom i uværet. Langfredag Dagen startet med delvis skyet oppholdsvær, men vinden blåste fortsatt ganske godt. Vi tok veien gjennom Ekorrdörren. Det gikk lett og greit til nødbua i Ekorrpasset, hvor det ble naturlig med en innendørs lunsj. Opp fra passet var det 200 ganske bratte høydemeter, så det var greit med feller. Etter hvert kom vi opp i skyene så sikten ble dårlig, men løypene var svært godt merket og dermed var det ingen problemer. På toppen av bakken tok vi av fellene og rant raskt ned til Sylarnas Fjällstation. Svenskene hadde akkurat begynt Påsken og beltevogner gikk i skytteltrafikk med utstyr og folk. Det var ganske kaotisk og dårlig med sengeplasser. Vi havnet på sovesal med flatsenger tett i tett. Ingen plass til sekken ved sengene. Stasjonen var betjent med butikk, som hadde nødvendigheter som øl og grandis, mens matlaginga måtte man stå for selv. Påskeaften Endelig hadde skyene sluppet taket, mens vinden fortsatt holdt stand. Sønnavind ved Sylstasjonen ga voldsom fokking. Det ble en tidlig frokost og raskt ut på ski. Dagen var perfekt for mye flotte bilder av Sylane. Vi gikk mot Fiskåhøgda. Føret var hardt og isete, så turen gikk raskt. Ute av dalen hvor stasjonen lå ble det mindre vind og snøfokket ga seg. Smørningen var vanskelig å få til å sitte så det ble av og på med feller ettersom turen gikk opp eller ned. Selv om sola skinte hele dagen var vinden sur. Det var ikke lett å finne en god lunsjplass. Ved Nedalshytta var det bedre. Det var lunt i solveggen og årets første utendørspils kunne virkelig nytes. Det var fortsatt godt med plass på hytta. Til middag var det lammesteik som seg hør og bør på Påskeaften. 1. Påskedag Vinden hadde løyet og himmelen var fortsatt skyfri. Vi bestemte oss for å gå til bilen via Skardøren. En flott tur med en svipp innom Sverige igjen. Endelig kunne vi få en herlig utelunsj i sola. Ned fra Skardøra var føret isete og hardt, så det gikk raskt å renne nedover til Stuggudalen.