Søk i nettsamfunnet

Er det noen som har erfaring med dette teltet. http://www.oslosportslager.no/product/2668/7776/427776/The_North_Face_Vario_23,_2-manns_telt.html Etter å ha googlet litt ser det ut som om folk er veldig fornøyd med dette teltet. Virker som et lett telt som tåler litt vær. Ser forsåvidt at det er vannsøyle på 1500 på duken og 3000 på gulvet.... Gjør dette det til et håløst telt? Er stort sett amerikanske reviews jeg har lest og det hadde vært fint med noen norske erfaringer Noen som vet hva slags frakt priser backcountry opererer med? Teltet med moms kommer på rundt 1900 der ser det ut som.

Jeg kjørte over Flya lørdag kveld. Snø og barmark 50/50 på sørlige del av Flya. Noe mer snø lenger nord, men bart fra Heimdalsmunningen. Tror det går greit med ski til toppene hvis man går en kjølig dag / morgen. Etter /under frostnetter kan du sikkert gå på bena hele veien. Vi gikk til sammenlikning på barmark fra Spiterstulen til opp til kanten av Hellstugubreen, via faste snørenner opp Veoskaret (startet å gå opp snøen kl 05) over i noen timer gammel puddersnø fra ca 2100 moh og opp til Store Memurtind. I høyden var det nærmest novemberføre med løssnø på løs stein. Langs ryggen til Østtoppen til Store Memurutind lå det noen cm pudder som ble kram utover formiddagen. På returen ned fra Veoskaret ca kl 13.30 var snøen løsere men holdt stort sett å gå på bena / småjogge / rumperutsje helt ned til dalen. Se bilde mot Øst-Jotunheimen for snøforhold.

Oopps, var visst noen svar her Ja, jeg trur også det er jerv. Ville bare ha det "bekrefta" Spora traff jeg forøvrig på veg til Fløtatinden 23. mai i år.

Hei! Min fineste sykkeltur starter i Tromsø. Èn av to valgbare veier over Kvaløya til Brensholmen. Ferge Brensholmen - Botnhamn (Senja) http://www.senjafergene.no/index.php . Yttersia ville og vakre Senja via Senjahopen til Gryllefjord. Ferge til Andenes. Vestsiden av Andøya forbi Bleik, og videre til Sortland. 3 overnattinger hittil. Fra Sortland over til Eidsfjorden, og videre til Stokmarknes. Til Melbu med ferge til Fiskebøl. Over Raftsundbrua til Holandshamn. Båt til Svolvær, se http://www.177nordland.no/ruter/t/18-704.aspx Nå kan man sykle vider ut Lofoten, men siden det er så mange bobiler der tar vi heller hurtigbåt til Bogøy se http://www.177nordland.no/ruter/r/23-755.aspx En runde rundt Engeløya burde holde, selv om det er fantastisk fint der. Videre nedover Steigen, evt med avstikkere til Holkestad eller Nordskot. Fra Nordfold (3 dager i uken) til Tårnvik. http://www.177nordland.no/ruter/t/18-553.aspx Langt stopp på Kjerringøy og ved de hvite strendene i området. Etter 8-9 dager ankommer vi Bodø. Turen bør selvsagt forlenges, helst til Brønnøysund. Regner du to uker totalt, har du god tid. Området jeg skriver om er det flotteste jeg vet om, men jeg har selvsagt ikke vært overalt

Slutten på en utenlandstur ble ekstra flott i går kveld. Jeg tok et bilde av Sylan like før midnatt for ett døgn siden og har lyst til å dele det med dere. Det var sannelig godt å komme heim til nattlyset og litt snø på toppene.

Hade tänkt mig ända upp till fyra resor; nu blir det troligen två. Den första skulle ha gått till Skottland i början av maj. Jag hade köpt kartor, och planerat en tur. Maj är rätt bra årstid för att slippa knott. Den 12 februari kl. 9.58 blev jag påkörd av en bil på en cykelöverfart och ådrog mig bl a en stabil bäckenfraktur och en kraftig försvagning av vänster sätesmuskel. Med tanke på den förväntade läkningstiden och all nödvändig rehabilitering (man kan inte ens träna muskeln meddetsamma, eftersom det skulle göra ont) ställde jag genast in den turen. Likväl var jag i maj såpass återtälld att jag kunde göra en fyradagars övningstur på det sydsvenska låglandet. Det gav mig mod att planera nästa tur, som ska gå till Pyreneerna för sjätte gången. Det ska bli några enklare turer i öst innan snösmältningen nått så långt att jag kan genomföra den viktigaste och bäst planerade turen, i väst. Jag hoppas, som förra året, att tillbringa ett minimum av nätter under tak (det blev en sådan natt på 16+5 dagar). Jag kommer aldrig mer att göra en 31-dagarstur som jag gjorde 2005 (jag är snart 64 år). Eftersom jag inte vet när jag kommer hem har jag inte planerat ngn fjälltur i större detalj. Jag har en tid att passa, rättegången den 19 augusti (jag är målsägare, bilisten är åtalad), och måste alltså klara av en sådan tur under de första veckorna i augusti. Det kan tänkas att jag reser till Ammarnäs i Väserbotten och tar mig genom Vindelfjällen till Ranafjellene och vidare upp i Saltfjellet och vidare, i riktning Sulitjelma. Jag har också haft funderingar i riktning mot fjällen ovanför Lustrafjorden, helt utanför lederna. Den fjärde resan, som verkar troligare, skulle gå efter rättegången, till Östalperna för första gången på 14 år. Ungefär Val Müstair i Schweiz, Stelvio, Obernegadin i Schweiz ånyo, Valmalenco och Le Orobie. Jag hoppas på tre veckor. Det är en bra årstid. Förra året gick jag en 11-dagarstur i Sydalperna 23/8-2/9. De första försöiktiga turerna i Pyreneerna får bli en fingervisning om vad kroppen klarar. Jag slutade gå utan krycka den 1 april och gjorde låglandsturen 8-11 maj. En läkare hade sagt att det skulle ta tre månader innan jag kunde gå utan smärta - han talade definitvt inte om vandringsturer med tält och packning. Idag kunde jag för första gången springa fem km utan allvarligare känningar. Läkningen av frakturen har gått oväntat fort. Att träna upp den försvagade muskeln tog c:a två månader, från slutet av mars.

Av hytter jeg har vært på synes jeg Gautelishytta i Narvikfjella ved Skjomen er fantastisk flott. http://www.turistforeningen.no/turplanlegger/cabin.php?ca_id=322&x=15&y=23&v=3 En utrolig koselig hytte, lite folk og ikke så langt igjen til svenskegrensa. Man kjører grusvei langt inn på fjellet til Gautelisvatnet fra Skjomenfjorden og derfra et par timer å gå. Knallfint terreng og flott fiske. Og for kanopadlere er det suverent. Hytta har dessuten båt (hvertfall når jeg var der sist). Mvh Kjetil

Ble skikkelig inspirert av innsatsen din og tok like godt en ny tur opp i marka for å leite poster. Litt spesielt å ta siste post kl. 23:01, og kl. 22:30 passerte jeg ei myr som ikke sto tilbake for dine Mayhassen. Bildekvaliteten kan ikke sammenlignes, men så var det bare et mobilkamera

1) Aldri for seint å begynne å gå i fjellet! Erfaring kommer jo av seg selv etter vært. Et morsomt eksempel er en kamerat av faren min som nå er 43 år. Han hadde gått en del i fjellet fra hytte til hytte og standard DNT ruter en helg i året. Men i høst vinter ble han virkelig bitt av topptur basillen! Han sa det var utrolig synd han måtte bli 23 år før han fant ut at ”kro til kro” vandring (hytte til hytte) var mindre gøy enn topptur. Han har blitt meget ekstrem, kan ta en dagstur til Hurrungane for å få en god nedkjøring. Han hadde lite toppturerfaring i høst, men opparbeidet seg MYE kunnskap i våres/vinter. Det skal sies at han var en meget habilalpinist fra før og at han har vært mye ute! Det jeg ville fram til er at det aldri er for seint å begynne! 2) Hm, godt spørsmål. Nå er jeg 18 og føler jeg har gått lenge i fjellet, ble jo dratt med av foreldre siden jeg var liten, men nå var det jo ikke småturer du spurte om. Lengre turer begynte jeg vel med når jeg var 15/16 år. Men det er av to grunner; var da foreldra mine gav slipp på meg og det var mer praktisk mulig å komme seg på fjellet (Transport, økonomi, erfaring osv.)

Ja, fint område det her. Vi var på samling i Rindal i forrige uke og hadde noen fine skiturer på skøyteski i området. Første dagen (16. mai) i retning Snota fra Gråsjødemningen (gikk ikke opp fordi vi bare hadde langrensski og litt drikke med oss), andre dagen (17. mai) hadde de andre intervaller oppe ved Ura, men jeg var litt groggy så løp bare en tur fra Rindal sentrum. Fint det også... Skulle det være av interesse har vi skrevet litt og lagt ut noen bilder på http://www.ski-o.com/2008/05/eksotiske-norge-hurra-for-naturen/ Edit: Vi så forresten både ryper og reinsdyr på turen vår.

Det er absolutt ingenting i veien for å begynne med fjellturer, i hvertfall ikke når du er så ung som du er. Du trenger ikke å trene deg opp på forhånd. Du starter bare med rolige turer etter evne. Etter hvert vil du føle deg trygg nok til å gå lengre og tyngre turer. Formen kommer etter hvert. Jeg har vært mye på dagsturer i skog og fjell med familien fra da jeg var liten. Da jeg begynte å studere fikk jeg etter hvert sansen for overnattingsturer. Etter 4 år som student har det blitt en god del turer på meg. Det har ikke vært uvanlig å være på tur 3 helger på rad for eksempel Nå har jeg ett år igjen på studiene, men å dra på fjellturer kommer jeg ikke til å slutte med før jeg blir så gammel at det ikke lenger er mulig å dra på tur Nå er jeg 23, så det er heldigvis lenge til...

Skal på skitur på Sognefjellet til helga, 23-25 mai, og planlegger bl.a. Storebjørn og Veslebjørn, og evt. dei sørlege Smørstabbtindane. Er det nokon som har informasjon om snøforhold/sprekker på Leirbreen og Smørstabbreen? Er det framleis "trygt" å gå uten tau?

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

Maimorgen Ute på de lett rimhvite slåttene i Sjåk sto elgene temmelig så tett, da jeg fór forbi der i demringslyset v/ 04-tida. Noen sto på kne lik giraffer for å nå ned til beitet, og også en 3-4 hjort ble observert like ved vegen, deriblant en flott kronhjort også. Jeg er snart framme på Billingen etter nær 4t kjøring hjemmefra. Målet mitt er Gråhø/2014 i Reinheimen, et fjell jeg har myst langsynt på over flere år nå, men alltid fra himmelrendene lenger sør. Nå skulle jeg endelig prøve å nå den, med planlagt skimarsj inn vestfra Billingen, en ganske dryg tur på snaue 35 km t/r og ca. 1300hm, hvorav de første 800hm er fordelt på de første 12 km av anmarsjen, en relativt snill åpning, hvis man ser bort fra selve lia opp fra dalen. Jeg forlater bilen kl. 04:30, og krysser Frøysa på brua over til noen hytter like ved. Deretter går jeg et par hundre meter på bena langs noe som likner et gammelt skispor, opp langs Frøysas sørside. Men skaren er meget tynn, og jeg detter jamt igjennom, så jeg setter på skia og rusler på et smalt snøleie langs elva oppetter lia. Det er digre smeltegroper rundt enhver trestamme, så jeg blir gående å vagle på smale snørygger i krik og krok oppover fjellfuruskogen. Med ski på bena føtter jeg meg over en og annen bar lyngrabbe også. Skogen her er spesiell, med særdeles grov og gammel fjellfuru, med lite undervegetasjon i et åpent og trivelig skogslende. Ordentlig praktskog, der enkelte tørrkragger er intenst grønngule av ulvelav, denne giftige laven som i gamle dager ble brukt som "rottegift" mot ulv i utlagte åter. Elva sjoer friskt i et ganske skarpskåret lite juv på min venstre side, og et sted oppunder snaufjellet er jeg utpå kanten og kikker nedi en gufsen rå fossehøl, der vanngyvet kvervler i tynne slør oppetter de våte kalde bergveggene, selv om vassføringen ennå ikke er allverden, enda midten av mai snart er nådd. Jeg vinner fort høgde, og dalsida er overraskende og gledelig kort . Etter et par bratte snøbakker opp og vekk fra elva, flater terrenget litt ut, og snart er det kun enkelte stenrabber som bryter snøflatene. Bak meg har fjelltoppene vest for Ottadalen fått et blekrosa skjær, og foran meg løfter en gulhvit glorie seg stadig høgere på himmelen. Like før soloppgang nå. Alt er stille - ikke et vindpust. Kun et vágt sus høres nede fra elvedalen ennå, og et følge på tre snøspurv sirrer nordover i morralyset foran meg, og jeg kan høre deres småpludrende plystring lenge etter at jeg mister dem av syne. Føret er fast og fint, skia setter nesten ikke spor i noe som likner et tynt grovkornet rimlag oppå skaresnøen. Jeg strener radig innover, vil gjerne litt høgere opp for å se soloppgangen inne på fjellet. Kl. 05:10 møter jeg sola idet jeg skjærer over en lav bakkekam . Jeg har gått ca. 4 km, og stopper da for å ta et par bilder av fjella bak meg. Særlig Tverrådalskyrkja i sørvest og Skridalaupen vestafor ser fløyelsmjuke og drømmende ut i den pastellfargede vårmorgenen. Det anger av snø og skare, og idet sola bryter horisonten, puster en mild føhnvind fra vest duften av bar og røsslyng opp fra skogsliene ute i dalsida. Jeg formelig drikker lufta der jeg står, og nyter stunden andektig i lange drag . Ei heilo kommer plystrende inne fra fjellviddene østafor, og flyr medsols rett over hodet på meg, med vingene forgyllet av det flate sollyset. Ellers er alt preget av fullkommen ro. Tilfreds tar jeg en fem-minutter, drikker litt, og spiser en banan. Så bestemmer jeg meg for å ta av fellene, og legger på litt universalklister istedet. Tuba er kald og hard, og de kalde skisålene gjør ikke utsmurningen enklere. Jeg setter derfor skia ned i snøen, med svartsåla vendt mot sola. Et par minutter senere går det da greit å gni ut klisteret. Så er det bare å pile videre. Vegen er lang, men dagen er særdeles ung... (i motsetning til meg!) Kanonføre Idet jeg tar iveg på de nysmurte skia, utbryter jeg "Oi!" for meg selv. Skia føles rent vektløse, og jeg skyter fart som en hare idet jeg tar første stavtaket. Man er jo vant til å gå på feller for det meste, med glid som uhøvlet plank, men dette var jo rene fryden! Skia sitter som et skudd også, og jeg farer innover med ren diagonalgang, til og med med en ordentlig glifase i hvert et steg! Uvant må jeg si, og jeg føler meg pigg og rent opprømt der jeg stiler innetter det bølgende hvite teppet mot morrasola . Sola mjukner fort det lille isete rimlaget også, så klisteret slites ikke nevneverdig heller, og jeg slipper å legge på noe mer av dette. Smurningen holdt hele dagen faktisk. Jeg vinner fort distanse innover. Stopper av og til og gyner, lyer på fjellstilla, værer lik en rev der jeg står, før jeg atter fyker videre med sansene vidåpne for alle inntrykk. Rart med det, når man ikke blir så forbanna sliten opp motene, så får man med seg så mye mye mer av opplevelsen. Et sted stopper jeg og stirrer mistenksomt på en oppreist lys "stabbe" på en barrabbe 500m nordafor meg. Jeg tenker snøugle, en fugl som i tiår har toppet ønskelista mi nå. Skal man kanskje få oppleve den én gang i livet, kan dette absolutt være plassen. Jeg holder stadig øye med stabben, mens jeg skjærer halvt skråss imot den over flatene. Men akk - idet stabben kommer foran en bakenforliggende større barflekk, får den visuelt en mye bedre kontrast, og jeg ser til min skuffelse at det bare er en lys og slank oppreist sten . Men men, ikke mye å klage over det egentlig, på en perfekt dag som denne! Jeg runder østover forbi en liten spiss kolle 1 km nord for vann/1495, nordvest for Stamåhjulet/1821. Like etter ser jeg inn Skarvedalen, og fjernt der øst ruver endelig den helkvite kuppelen på selve Gråhø/2014. Den ser nær ut, men Gråhø er diger og daldråget langdrygt, så det er lenger inn dit enn førsteinntrykket tilsier. Men skia sklir godt, formen er uvanlig lett, og jeg spiser meg sikkert innover dalen. Jeg registrer også ei lita grå hytte med utedass på andre siden av Frøysavassdraget nordafor meg, men ingen folk er å se. Dog krysser jeg et gammelt skuterspor som synes å gå dit. Jeg forsøker å gå jamt uten stress, og registrerer at det nordligste og nærmeste høgdedraget/1959 i Gråhømassivet langsomt siger nærmere, glir mer og mer ut til min venstre side istedet for foran meg nå. Idet jeg er rett utenfor dette fjellet stopper jeg for ei lita pause. Her først tar jeg på solkrem, og mens jeg spiser ei hel brødskive (!), vurderer jeg veivalget opp på selve hovedtoppen. Nå ser jeg også Skarvedalsvatnet/1548 (råtipper på navnet - navnløst på kartene), og beundrer også den flotte vindmønstrede snøen og nordstupene i Skarvedalsegga/1961. Dordiholet Gråhømassivet består av tre separate høgdeformasjoner, i nordvest høgde/1959 der Storbrean ligger over toppen, i midten og lenger sørøst høgde/1945, og endelig lengst sørøst selve Gråhø/2014 m/ sørtoppen/1908. Den midtre er rund og avslepen, mens de andre to har lange bratte vegger mot sørøst. Mitt veivalg opp til hovedtoppen blir å skrå opp over sørflanken på 1945, og inn i søkket mellom denne og hovedtoppen. Før bratta setter jeg på fellene igjen. Formen holder fortsatt den , og jeg piler opp mota og nesten inn til laveste bandet mellom 1945 og 2014. Fra søkket går jeg så bratt opp i nordflanken på 2014. Jeg vil gjerne såpass ut i nordflanken at jeg kan se ned i Dordiholet, denne innestengte kraterliknende brebotnen med bretjernet på 1525 moh. Jeg holder derfor høyden mot øst tversover nordflanken på ca. 1900 moh, og snart dukker Dordiholet opp, der et digert slipp av is og snø har brukket ut av brehenget på Storbrean, og sopt helt ned til vannkanten i nordre hjørnet av tjernet djupt der nede. Nydelig og storslått landskap dette, ikke gå glipp av Dordiholet hvis du skal på Gråhø! Jeg ser også østover hele Reinheimen herfra, over Grønvatna, Grøndalen, og helt nedatt i hoveddalføret v/ Lesjaskog. Jeg tar bildene jeg gikk hit for, og snur så skituppa opp bakken og trabulerer bekymringsløst i vårsola til topps. Nirvana Jeg når varden litt over kl. 9. Turen opp har gått overraskende fort og lett. Jeg finnes ikke sliten, og storkoser meg med inntrykkene fra det veldige rommet omkring meg . Himmel for en utsikt! Jeg ser halve Norge, men alt ligger laaangt unna, og det meste av andre fjell er kun som små rugler ute i landdisen langs horisonten et sted. Men jeg ser Tafjordfjella, Mørefjell, Lesjafjella, Snøhetta, Jotunheimen, Breheimen, Reinheimen, Hurrungane... Men mest forelsker jeg meg i to nyfikne profiler i NV, der Karitind/1982 Pyttegga/1999 (komma 6!) hvitner silkeglatte og renskårne mot himmelblåa... Jeg lar øynene vandre langsomt 360º vidsynet rundt, og jeg nyter gjenkjennende hver eneste meter av det. Slik står jeg lenge, før jeg tar en del bilder omkring meg. Men det skal sies - Gråhø er ingen fotogén greie, så å ta noe som likner på interessante bilder blir vanskelig, siden alle lokale landskapstrekk forsvinner i store pregløse former, og alt annet ligger månelangt unna. Men jeg har jo slikt å gjøre, og stortrives med kameraet der jeg småtråkker att og fram rundt varden. Oppå denne ligger et digert fastrosset reinsdyrhorn, sikkert båret dit av en fjellvandrer med sans for garnityr og litt ekstra pynt (men persille glemte'n! ). Så setter jeg meg ned på solsiden av varden, tar en sjokoladebit og drikker litt. Jeg lager ryggstø av ryggsekken, lener meg tilbake og lukker øynene. Sola baker, og alt som bryter klokkestilla er enkelte snøtuss som faller fra varden, samt et jevnt "tapp.. tapp.. tapp.." fra vannet som drypper fra istappene. Og svakt bærer et fjernt heilofløyt fram fra viddene langt øst under sola... Snakker om godlyd! Jeg smiler for meg selv der jeg sitter . Lyende, med solvarmen i fanget og med lukkede øyne sanser jeg selve livet, nyter å være fullkomment tilstede. Glad for å ha muligheten, være før og frisk nok til å kunne gjøre slike turer, kunne oppsøke fredfylte pletter som denne. Og her - alene på en plass mer ødslig enn det meste, overveldes jeg så brått av en enorm nirvanisk lykkefølelse. Et rotdjupt varmt kildesprang av glede veller med ett fram i bringen, og får huden til å nuppes, og øynene til å dogge et øyeblikk. Sjelden har jeg vel kjent en takknemlighet så stor, en tilhørighet så ekte, en naturopplevelse så djup og gjennomgripende sterk som dette... Kose-retur "Mmmmmmhhhh..." Med et stort hjertesukk reiser jeg meg etterpå, og belager meg på returen. Jeg har vært ved varden i nær en time allerede. Jeg spenner på skia, hufser på sekken, og ser etter om noe ligger gjenglemt rundt meg. Så klapper jeg varden farvel og takker for meg. Deretter glir jeg utover den nå solmjuke silkeglatte snøflanken ned mot bandet under sørtoppen/1908. Jeg skjærer lett i mjuke svinger ned flanken, før jeg slipper ut i siste del og fyker tversover laveste og litt opp i mota på motsatt side. Der går jeg forsiktig ut mot skavlekanten, og kikker ned snøbratta i østveggen. Det lille tjennet på 1519 moh østunder sørtoppen synes som en rund liten duk ute på flata der nede. Bak meg synes nå også den SØ-vendte stupveggen under 2014. Ei diger skavle henger over bratthenget omtrent ved laveste på bandet, mens der jeg står er skavleoverhenget kun en halvmeter djupt. Jeg tar flere bilder, før jeg omsider slipper meg videre ned og ut i vestsida på 1908. Denne er også silkeren og nydelig å kjøre, og det er hele min lange retur tilbake til Billingen også. Det er bare å søke ideallinja for å utnytte overhøyden maksimalt, og følge terrengets naturlige doseringer og fallinjer utover hele strekningen. Kun et par plasser må jeg skøyte noen raft (vel, skøyte å skøyte - men det ble ihvertfall V-spor! ). Ellers er lett staving nok, men mest av alt er det bare å ake, og ake, og ake... Ytterst i Skarvedalen stopper jeg og ser meg tilbake. Så hilser jeg ydmykt Gråhø farvel, før jeg runder en kolle og mister høgfjellet av syne. Snart får jeg igjen Frøysas markerte elvefar på min høyre side, og kun de siste 500m distanse før bjørkeskogen slår jeg lett igjennom hist og pist. Godt jeg ikke returnerer her på ettermiddagen, tenker jeg. Her krysser jeg også hylferske jervespor. Den har løpt i lange byks, og små snøkuler ligger ennå tørre og lette uten solpåvirkning strødd oppå snøflata langs sporstrekket. Er nok jeg som har skremt den, vil jeg tippe. Jeg myser langsynt og nøye søretter fjellbandet, men ingenting er å se. Men én dag, Mr. Gulo gulo, én dag... Jeg finner også en skuterléd med litt fastere såle, og følger denne til dals. Léden er smal og kantete, og vond å kjøre i dalbratta, så jeg tar skia på sekken og går på bena ned. Allerede kl. 12:00 er jeg tilbake ved bilen, 7,5t etter avmarsj. Brukte kun 1,5t på returen. Trekker jeg fra pausene, har hele turen tatt bare 6t, noe som overrasket meg storlig, men det gode klisterføret får ta æren mer enn meg, tror jeg . Særs fornøyd etter en praktfull tur gynger jeg så sørover den vårgrønne Ottadalen i den blanke maisola. Mens jeg kjører tenker jeg allerede tilbake på Gråhø, min store hvite venn der inne. For jeg vil alltid med tilfredshet minnes denne godturen. Og skulle alt en dag bli bare trist og traurig, så vet jeg hvor jeg kan dra. Til en høyborg av flukt, lys og luft. Et tempel av ro. Et fjell for mitt breddfulle hjerte...

Trur ryktene sa det var ca 9 m brøytekanter over lyseheia mot ørneredet. Vegen er ei uke forsinket pga mye snø. vegen skal bli opnet 23-24 mai. istedenfor 17mai

"tidligere i dag ble minst ti kvinner nærmest overfalt og antastet av en gjeng gutter av s* opprinnelse" http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/12/535047.html Løsning: På tide at alle norske kvinner begynner med burka, for å slippe sånne situasjoner, ikke sant Litt merkeverdig er det at de fikk holde på med en av jentene i hele 4-5 minutter på høylys dag midt på Grunerløkka, uten at noen grep inn. Men blant Grunerløkkas røde velgerskare er det vel mest "politisk korrekt" å overse/ignorere slike episoder........

Nå er vi virkelig inne på mitt område her:P De fleste landeveissykler i dag leveres med to drev foran! Uansett hva folk her sier, leveres de nesten alltid med to drev foran, og det er en grunn til det Men for å lette på avgjørelsen din kan jeg komme med litt fakta her... Når en sykkel leveres med trippel eller dobbelkrank, er giringen også beregnet for en av delene. Derfor må du altså bytte ut hele, eller deler av girsystemet ditt for å få den ene eller andre typen. Det er flere grunner til at landeveissykler leveres slik. Mye av det er på grunn av vekt, oss syklister er relativt vektfikserte, og det synes på dagens sykler! Men det er ogsåpå grunnn av at 99% av tiden man sykler på en landeveissykkel så trenger man ikke mer enn todelt foran og 9-10 delt bak! Hadde kanskje vært litt lurt å si hva slags girsystem du har, Campa, Shimano eller Sram. Ville gjettet på det første. Og hvilken modellserie, Campa; Veloce, Chorus, Record, Shimano; Tiagra, 105, Dura Ace osv. Da kan man virkelig se på hva man kan gjøre, for en kasett (bak) ligger fra 200 kroner og opp i rundt 2,5-3000 for det feteste fra Campagnolo, og kranken foran ligger fra rundt 600 til 6-7000! Så det er store forskjeller Vanligvis kommer landeveissykler med standard utvekslig foran på 53/53-39/42 tenner på drevene, og bak på kasettet varierere dette litt mer, men vanligvis er det 11-12 på det minste og opp i 23-25 på de største! Så hva har dette å si for deg? Jo det skal jeg si deg. På en tredelt krank får du ned i 30 tenner på det minste drevet, og på en kompakt krank får du ned i 34 tenner. En forskjell på fire tenner (som egentlig er en del forskjell). Men så kommer vi til her du kan spare penger. På kassetten (bak) er det også muligheten for å endre utvekslig, ha forskjellige antall tenner. La oss si at sykkelen din ble leverert med 25 tenner på det største giret, så kan du fint skaffe en kassett med 27, eller 29 tenner for den saks skyld på det høyeste! Dvs. en økning på 2/4 tenner. Dermed er forskjellen fra en trippelkank redusert til 0, ZerO, NADA Så hvis du ikke vil bytte halve girsystemet ditt, blir løsningen å bytte kasetten og kranken din! Må nesten ta å skryte litt også, i og med at folk snakker om sykkelene sine Sitter nå å venter på at min het flunkanes nye Trek Madone 6,5 skal bli sendt fra trekfabrikken i USA. Og som ekstra bestillte jeg nettopp en kompaktkrank! http://trek.no/varekatalog/display.aspx?menuid=1040&prodid=78 + http://www.deler.no/wsp/deler2/frontend.cgi?session=bd6b784ae3a5c93878a6e4486ced7b&func=catalog.show&func_id=2593&table=PRODUCT

Leirbrean rundt, 23 km og 11 2K topper: Etter en meget kort natts søvn satt jeg meg i bilen og kjørte mot Sognefjellet. Startskuddet fra Trondheim gikk klokken 02.00, og i det jeg passerer Hjerkinn klokken 04.15 viser temperaturmåleren minus to grader. Med denne målingen i tankene kjører jeg videre mot Sognefjellet. Bilen ruller inn til Krossbu litt over 06.00, og solen står allerede høyt på himmelen. Noen som telter sover fortsatt på parkeringsplassen, så jeg prøver å være så stille så mulig i det jeg fester feller på skiene, og har på meg tur – utstyret. Avmarsjen går cirka klokken 06.30 og det er ingen andre våkne mennesker i syne enn de som sitter i jetflyene som passerer noen kilometer høyere oppe. Fredag 09.05.2008: Ingen andre i sikte, skaresnø og blå himmel. Kan man ha det bedre? Går uten mange pausene til dagens første topper som er Midtre og Austre Kalven. Utsikten til Skeie er fenomenal, og jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal gå rundt Skeie på breen og bestige den via østflanken og ryggen. Jeg gjør som planlagt, og etter noen gode tips har jeg valgt å bestige denne toppen mens snøen fortsatt er hard etter nattens kulde. Bestiger toppen uten noen problemer, og jeg ser ingen andre mennesker på noen breer i rundt meg enda.. Klokken er jo bare 09.30 på en fredags morgen, så hva skal man forvente seg? Går tilbake og plukker opp sekken og skiene mine som jeg har lagt igjen ca midt i mellom Skeie og Veslebjørn. Opplever Veslebjørn som en naturlig forlengelse av Skeie, og jeg tar meg en velfortjent pause på toppen, og tar bilder av Storebjørn. Sitter og studerer breen fra toppen av Veslebjørn, og jeg observerer en liten sprekke ved sekundærtoppen til Storebjørn. Ser dagens første skiturister på veg opp Smørstabbreen, og jeg regner med at dagens mål for de turistene må være Storebjørn. Etter å ha ruslet over kanskje den letteste 2K toppen i mitt liv (Den som ligger ca midt i mellom Veslebjørn og Storebjørn), setter jeg fra meg skiene og sekken, og går til fots til toppen av Storebjørn og den lille fortoppen til selve toppen. Den sprekken som jeg så fra Veslebjørn var ikke stor, og den var ikke mer en 25 cm bred. Godt å stå på den 2K toppen som kanskje har den letteste høyden å huske 2222 moh. Ser at de har tatt pause nede på Smørstabbrean, og jeg ser også at det kommer noen flere opp Leirbrean. Går ned fra Storebjørn, og går videre mot Bjørneskaret. Går i en stor bue rundt Bjørnungen grunnet den svære skavlen som henger truende. Går lett opp og ned til Bjørnungen før jeg har på meg stegjernene og har med isøksen til Sokse. Var noe skeptisk på forhånd, og jeg var spendt på snøkvaliteten i snørennen mot toppen. Snøen var hard og fin, og det var no-problemo å komme seg opp til begge toppene på Sokse. Det er vindstille på toppen, og jeg nyter stillheten som er der oppe. Drikker en halv flaske vann, tar frem Kameraet og ser den store og mektige Storebjørn rett foran meg. Vinker til fjellturistene som ankommer Bjørneskaret, og ser samtidig at de som hadde tatt pause på Smørstabbrean mens jeg var på Storebjørn er på toppen av Storebjørn. Går lett ned til Bjørneskaret, spenner på meg skiene og sekken og mot skaret som er mellom Sauen og Kniven. Møter to trivelig karer som er på veg ned fra Kniven og tar en liten prat. Forteller litt om rutevalget mitt til Sauen og Kniven, og jeg regner med å møte de to karene på Sauen. Legger fra meg sekken i skaret, og spenner på meg stegjern og tar med isøks. Planen min var å bestige Sauen fra dette skaret for å spare høydemeter. Mens jeg holder meg fast med isøksen så lurer jeg på hvor sikker kilden min har vært på om dette var den letteste vegen. Det er bratt opp mot sauen, og jeg synes det er rart at det ikke er noen spor etter mennesker denne vegen. Jeg klatrer opp mot sauen, og det var bratt til tider. Møter de to trivelige personene jeg traff noen minutter tidligere i skaret. Jeg gjør de vanlige ritualene; tar på toppvarden, tar noen bilder, og hiver innpå en liten bit sjokolade for å opprettholde konsentrasjonen. Jeg bekymret meg noe for hvordan jeg skulle komme meg ned fra Sauen og mot skaret, men ved aktiv bruk av isøksen så går jeg bortover den bratte snøflanken og ned til skaret. Jeg syntes å huske at Kniven skulle være vanskelig, men både Skeie og Kniven blekner i forhold til den vegen jeg tok til toppen av Sauen. Kniven bestiges lett, og jeg står på min 2K topp nummer 99. Spenner på meg skiene, og renner lett ned til Krossbu hvor bilen står og venter på meg… Hvilke fjell: Midtre Kalven (2030 moh), Austre Kalven (2034 moh), Skeie (2118 moh), Veslebjørn (2150 moh), Storebjørn (2222 moh), Bjørnungen (2110 moh), Sokse (2189 moh), Sauen (2077 moh), Kniven (2133 moh)

http://www.ssb.no/emner/06/01/innvregsys/tab-2007-06-20-09.html Svenska invandare jobbar visst mer än genomsnittet i Norge. Och danska invandrare sämre. Minst verkar invandare från ett annat land på S jobba.

Noen som har noe info på når Trollstigen kan forventes å åpne i år? Det er mye snø i fjellet, såpass vet jeg... men noe senere enn 01. juni kan da vel ikke være mulig. Har forsøkt å kontakte vegvesenet uten hell...

Mer enn nok! Nyydelig skiføre akkurat no! PS Tron eller Tronden, regnes ikke som topptur lenger, med sendemast for det ene og andre, så er det helårs drifitsvei opp dit Men ihuga toppturister går no allikevel: http://www.fjelltur.no/alvdal/5-topper/tur-01

Plass på hyttene reserverte vi i god tid på forhånd. Bamse Brakar, The Dog, Raggen og jeg (Langbein Rise) tok kveldsflyet fra Oslo til Geneve. All bagasjen kom frem. Fra flyplassen videre ca 1 time med taxi til Chamonix hvor vi overnattet. Det regnet på kvelden, men værmeldingene var lovende og vi var spente optimister. Dag 1: Grands Montets – Refuge d' Argentière Det ble sol og jeg våknet til helikopterdur og at de sprengte ut rasene rundt heisområdene. På formiddagen ble det litt surr og vi måtte kjøpe noen småting. Dermed fikk vi ikke tatt bussen videre til Argentière før ved lunsjtider. Vi tok heisen opp til Aiguille des Grands Montets (3295). Ned derfra fikk vi pudderføre nedover. Jeg gikk på trynet i løssnøen og måtte lete i over ett kvarter før jeg fant igjen begge skia. Kjørte ned på Glacier d' Argentière i ca 2600 m høyde. Derfra labbet vi på feller opp til Refuge d' Argentière (2771). Det ble varmt i solsteiken, og jeg ble gjennomsvett på vei opp til hytta. Totalt ble det en kort tur på ca 3 timer. Like etter vi kom frem seilte ett løssnøskred rett over sporene våre. Litt guffent, men det forteller at når sola for varmet opp snøen på ettermiddagen løsner det lett skred. Møtet med hyttesystemet i Alpene ble litt anderledes fra det jeg var vant til i de norske fjellene: strengere og trangere, men helt greit. Dag 2: Refuge d' Argentière – Champex Morgenen tok vi 05:00. Det gjorde også de fleste andre. Det var selvbetjent frokost. Vår andre dag på tur ble også bare fint vær, selv om det bygde seg opp haugskyer over dalene. Fra hytta rant vi ned på breen til ca 2600 moh. Der fulgte vi sporene andre hadde satt før oss opp til Col du Chardonnet (3321). Vi hadde fått advarsler om at renna ned fra skaret skulle være svært bratt, men det var ikke mer enn 40-50°. Jeg gikk ned med stegjern og isøks. På med skiene igjen og vi randt innunder Grande Fourche og tok på oss feller for å komme opp til skaret Fenêtre de Saleina på 3261 moh. Så gled vi bortom Cabane du Trient og videre ned østsiden Glacier du Trient langs dramatiske brefall. Ved ca 2770 moh tok vi rett til høyre og opp i det lille skaret Col des Escandies (2793). Da gjensto en flott nedkjøring i seig vårsnø ned Val d' Arpette. Fra ca 1600 moh kjørte vi i alpinløypene med så vidt nok snø til at vi kom helt ned til hovedveien gjennom Champex. Vi fikk tak i en taxi som kjørte oss til Bourg St Pierre. Denne dagen kåret vi til turens flotteste: flottest natur, mest spennende og beste nedkjøring. Dag 3: Bourg St Pierre – Cabane de Valsorey Kvelden i forveien rekognoserte vi litt rundt i denne trange koselige byen. Krokusene hadde akkurat begynt å blomstre og dannet en vakker ramme rundt stedet. Vi følte det var riktig å starte tidlig denne dagen også. Siden det var 1400 høydemeter og det kunne være greit å ikke bli kokt av sola. 3 av oss gikk på Crocs, men det funket bra og var deilig å slippe plastskiskoa for en stund.Vi måtte bære skiene i nesten 2 timer oppover dalen innen vi fikk snøføre. Utpå dagen fikk sola tak og myknet snøen. Det gjorde også at det ble mange glipptak som tappet krefter, men vi klarte stoppe og studere utsikten med gjevne mellomrom allikevel. Det tok i overkant av 5 timer å komme frem og ble en seig dag med mye svette. Så dermed var det godt å komme fram til Cabane de Valsorey (3034) og bli servert kald øl og salt suppe. Dag 4: Cabane de Valsorey – Cabane de Chanrion Dette skulle være en av de fine nedkjøringsdagene, men først måtte vi opp 600 høydemeter til Col du Couloir (3660). Deretter en kort, bratt bakke og så opp til Col du Sonadon (3520). Så fulgte nedkjøring blandt brefallene på Glacier du Mont Durand. Beste nedkjøring var mot til Grand Charmotane hvor sola hadde myknet den øverste delen av skarelaget. Til sist måtte vi litt opp for å komme frem til Cabane de Chanrion på 2462 moh. Det tok oss ca 5,5 t og ble dermed en lang ettermiddag på hytta. Denne hytta var ikke så full og det var god plass på sovesalen. Dag 5: Cabane de Chanrion – Cabane de Vignettes via Pigne d' Arolla Siden vi hadde vent oss til å stå opp i 5-tiden, så fortsatte vi med det. Normalruta går opp Glacier d' Otemma som er flat og kjedelig. Vi valgte heller å gå over Glacier du Brenay som har ett bratt brefall og opp på Pigne d' Arolla (3790). Vi våknet til stjerneklar himmel og været holdt seg fint hele dagen. Det var mye fjell å ta bilder av underveis. Brefallet forserte vi på stegjern eller skarejern. Skarejern gikk raskest. Siste stykket opp til Col du Brenay var langdrygt, men på toppen av Pigne d' Arolla ble vi belønnet med kjempeutsikt. Nedkjøringen til Cabane des Vignettes (3160) var bratt og fin. Proteinhungeren var stor da vi kom frem ved lunsjtider, så vi prøvde rösti med egg og øl. Det smakte fortreffelig. Hytta var nyoppusset og moderne. Dag 6: Cabane de Vignettes – Zermatt Værmeldingen var tiltykning til snø utpå ettermiddagen. Turen mot Zermatt er over 3 mil og går over 3 skar. Vårt motto er opp med sola og ut på ski for å bli blid. Først krysset vi over Glacier de Mont Collon og opp til col d' Evêque (3382). Deretter en fin nedkøring til Haut Glacier d' Arolla og så opp til Col du Mont Brulè (3213). Deretter en langdryg tur over Haut Glacier de Tsa de Tsan opp på Col de Valpelline (3557). Nå begynte vi å føle uværet som kom trekkende. Det var kald vind og snø i lufta. Matterhorn prøvde stadig å gjemme seg i tåka. Det var spektakulært å svinge seg nedover mellom alle brefallene og blåisen rundt oss. Tilslutt kom vi inn i alpinanleggene ved Zermatt og ved ca 1600 moh tok snøen slutt. Det gjorde ikke så mye siden vi da var ved nest nederste heisstasjon Furi og fikk en øl i sola. Bonusdag: Breithorn Vi våknet til regn nede i Zermatt, men vi tok heisen opp til Kleine Matterhorn (3883) og været letnet. Skyene lå fortsatt nede i dalene og danset av og til opp på toppene. Vi labbet opp på toppen av Breithorn, 4164 moh. Der nøt vi lunsjen mens vi skuet utover Alpene. Etterpå ble det herlig nedkjøring i pudderet som hadde falt på natten. Videre ned fra Breihornplatået kjørte vi i alpinanlegget på Theodulgletcher og havnet etterhvert på ølstasjonen ved Furi. Vi fikk oppleve Alpene fra en av sine beste sider med bra vær i en uke. Lykkelige tilbrakte vi den siste dagen med sjopping i alle sportsbutikkene i Zermatt. Så tok vi toget tilbake til Genev og flyet hjem.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/01/28/456107.html

Er det denne dere tenker på?: http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/01/28/456107.html

Hallo K, sendte en forespørsel til Norsk Språkråd og de hadde samme oppfatning som deg. Men har også tidligere lest min betydning av Løbergdalen, som det f.eks spekuleres i på Hinnøy i linken nederst. Svar fra Norsk Språkråd: I 'Norske Gaardnavne' av Oluf Rygh står dette: "Er vistnok opprinnelig *Loduberg, sammensatt med 'lada', som forekommer som første Led i saa mangfoldige Gaardnavne." Det norrøne ordet 'lada' betyr 'låve'. Vennlig hilsen Svein Nestor http://www.hinnoy.no/Liste/01-Fjellnavn.htm