Søk i nettsamfunnet

Ikke mer enn at jeg har sett på den i butikk. Er vel ganske lik type Bacho Laplander m.fl men andre farger. Er vel en helt grei sag. Skal du ha foldesag er den til Eagle veldig bra. Biltema har en som heter campingsag til 99,90. Overaskende til den prisen. Ikke like fin finish som mamge andre men sager som bare det. Skal du ha en skikkelig god tursag så se på Boreal 21. Sammenleggbar buesag som bruker standard blader du får kjøpt overalt. Finnes og i andre lengder. Er vel noen som har begynt å forhandle de her i landet nå.

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Samme her. 21 år gammelt Stetind 2. Brukes fortsatt.

Det tok litt tid for tilvenning for min del. Jeg har tre trekopper, men ingen av dem rommer mer enn ca. 1,5 dl. Jeg tar av og til med meg et par pakker med nudler, særlig på dagsturer, men liker ikke å spise direkte fra kjelen. Derfor har jeg i tillegg til koppen tatt med ei lita skål. Nå har jeg tre typer Kupilka (kopp 21, kopp 37, og kopp/skål 55). Nå er det kopp 37 (3,7 dl.) som er med i dagstursekken. Den bruker jeg til varm drikke, og til å spise nudler fra. Praktisk! På overnattinger har meg med med kopp 21 (2,1 dl.) og skål/kopp 55 (5,5 dl.) som eneste dekketøy, for å si det slik. Trekoppen gir meg fortsatt den beste "nostalgiske" følelsen, men Kupilka er et både praktisk og solid alternativ. Synes jeg. Og så ligner det på en trekopp. Men bare så det er sagt: en godt brukt kaffekopp i tre smaker ikke tre, men kaffe.

Derfor bruker jeg Kupilka's komposittkopp (50 % trefiber og 50 % plast) : ) https://www.xxl.no/kupilka-kupilka-21-skal-kopp-svart/p/1177640_2_style Denne veier mindre enn en trekopp (innbiller jeg meg), tåler all mulig vasking uten å være redd for sprekker eller etterbehandling og gir likevel "turfølelsen"

Det står en Netatmo-måler ved foten av Hallingskarvet som viser middelvind på 14 m/s, 21 i kasta og 27 som max vindkast i dag.

Dama gikk til innkjøp av en Helsport Rago Superlight Winter pose, da Mammut Women's Protect Down Bag -21 som hun egentlig ville ha var utsolgt overalt og med ubekreftet lagerholdning i lang tid. Første tur med soveposen: Vi har lagt oss i teltet for kvelden, hun lukker igjen posen med glidelåsen og noen minutter senere skal hun åpne posen for å ta av seg litt klær, da setter glidelåsen seg ørlite fast i stoffet på soveposen og det ble nærmest en liten eksplosjon av dun i teltet. Hun var på ingen måte hardhendt, men hadde maks uflaks. (jeg fikk med meg hele hendelsen) Selv benyttet jeg en Marmot Sawtooth Long X-wide på denne turen og kom til å tenke på at jeg sikkert har satt fast glidelåsen et 2 sifferet antall ganger, uten at det har oppstått et merke, rift eller en lekkasje som nevnt. Så vi konkluderte begge med at dette var en reklamasjonssak. De hadde ikke flere av denne typen på lager, så hun fikk igjen pengene, uten spørsmål/tvil. En kan jo stille et stort spørsmåltegn til kvaliteten på disse "superlight" produktene tenkte vi da. Samme tur presterte jeg å søle et fult glass med rødvin i teltet og mye av det rant utover yttersiden av soveposen min, men det nærmest prellet av / trakk ikke inn og det var ikke en flekk å finne når jeg tok ut soveposen i dagslys morgenen etter. Konklusjonen ble da at vi tåler noen ekstra gram mtp kvalitet på ytter/innerstoff og føler oss tryggere på holdbarheten til litt tyngre soveposer, en superlight utgaver

Dette er jo for hele vassdraget, så ville målt opp den delen man skal padle og sett hva man får da. Jeg målte kjapt nå fra innerste/vestre enden av Vråvatnet og ned til Hisøya i Arendal og fikk ca 16 mil. Må selvsagt finmåles bedre.. Men ser på Wikipedia at de regner med Fyresvatn og andre vann utenom også som en del av vassdraget, så da må man jo legge det og til, om man vil padle innom der, men det blir jo noe tungvint. Evt starte der, og ikke i Nisser. Jeg har plottet ut en annen tur som også er her på sørlandet og tilsvarende lang, som jeg har fundert litt på, fra Dalen i Telemark, og avslutte på Songe/Tvedestrand. Men nå ser jeg at denne ruten kanskje kan bli litt for folksomt og populært i forhold til Arendalsvassdraget.. Er jo helst minst mulig folk og mest natur man vil se, ikke fler folk og enda mer sivilasjon.. Denne ruta er målt til ca 21 mil. Så må nok kikke mer på arendalsvassdraget selv, hvertfall deler av det.. Legger ved et kart for Dalen-Songe-ruta, om noen skulle la seg friste: (Oppmåling gjort på kartet på 1881.no)

Sneen og isen smelter men tok ingen sjanser uka etter (21 februar) dajeg tok rundtur mot grimslifjell. Gikk ikke opp på selve toppen men fortsatte veien innover. Gikk med piggsko. Hadde nok stortsett gått greit uten men litt is enkelte steder. Snudde et litt rart sted da jeg ikke hadde mer tid og gjerne ville gå rundtur på hjemturen, men tror det hadde vært finere lengre inn?

Jeg har gjennom høsten og vinteren planlagt en solo-tur fra Haukeliseter til Ådneram. Fordelen med denne ruten (foruten enkel logistikk) er at løypen går forbi en rekke ubetjente DNT hytter. Turen skulle etter planen starte fra Haukeli på fredag neste uke (05/03-2020) Nå setter mildværet som er kommet over oss mest sannsynlig en stopper for denne planen på grunn av stor snøsmelting og store mengder overvann på vannene langs ruten. DNT råder meg mot å ta turen slik forholdene er nå. Så da tenker jeg alternativet er å ta meg til Finse og gå til Haukeliseter fra der. 3-500 meter høyere bør gi mye bedre føreforhold, men problemet / bekymringen min er: det er ingen hytter som jeg kan finne etterforsyninger på, eller ikke minst søke nødly i, langs ruten - utenom Hellevassbu - siste hytten før Haukeliseter på ruten. Dette blir min første langtur alene på ski, har kun døgn-overnattinger under hatten foreløpig, og kjenner at dette stresser meg ganske mye, men er samtidig sykt sulten på langtur etter lang planlegging og mye trening. Noen som har tanker, erfaring eller råd rundt dette?

Mulig jeg er gammeldags men jeg vil kalle en sele uten sentralløkke som sele for brekryssing og "ski mountaineering", dvs. en sele for sikring mot fall (kryssing av bre og andre krevende passasjer) samt rappeller. Skal du sikre andre ut fra selen så er sentralløkka kjekk, tar du et fall, spesielt på led, så er det kjekt å vite at selen henger godt rundt livet. (ikke åpner/utvider seg mye rundt livbeltet) om du skulle ende opp ned i fallet, osv. (Med sekk bør du også vurdere behovet for brystsele mtp å ikke bli hengende opp ned etter et fall.) Dog vet jeg at 89 g selen du refererer til er brukt til klatring på is. Her er noen reviews: https://climbinggearreviews.com/2019/05/21/blue-ice-choucas-light-harness/ https://rockandice.com/gear-reviews/climbing-harnesses/blue-ice-choucas-light/ https://www.test4outside.com/en/produit/blue-ice-choucas-light/ Det koker ned til hva du skal bruke den til, begrenser det seg til det du skriver innledningsvis så vil de duge så lenge du ikke har behov for mer utstyrsløkker etc. Jeg har selv et par seler av den typen uten sentralløkke liggende til brebruk men bruker konsekvent annen sele selv til brekryssing og alpint bruk vinterstid siden jeg har den til isklatring. Denne veier mer enn de du refererer til (300 g) og har hurtigjustering på begge sider i livbeltet samt hurtigjustering på lårløkkene. Null problemer å ta på med stegjern på skoa, om det er avgjørende (men det er like å ta på selen når det er behov for å ta på stegjerna og da gå med selen klar på kroppen). Igjen, det koker ned til hva som passer din bruk best. (Og ikke ta det jeg skriver som fasit, andre på forumet her har garantert mer erfaring eller sertifisering på dette.)

Hva tror dere om de her? Står det er en kombi sko som skal passe til klassisk og litt skøyting. https://www.xxl.no/fischer-control-20-21-kombistovel-unisex-svart/p/1165788_1_style

Jeg har begynt å gå mer på tur i vanlige skiløyper i det siste. Jeg har derfor begynt å bruke mine gamle langrennsski igjen i stedet for fjellskiene mine. Jeg måtte også kjøpe meg nye støvler, og valget falt på de her https://www.xxl.no/alpina-t-5-plus-20-21-tur-klassisk-svart/p/1103506_1_style. Nå vet ikke jeg om jeg begynner å bli rusten når det gjelder å gå i preparerte løyper, eller om jeg har valgt feile sko. Problemet er imidlertid at jeg føler skoene gir liten respons og det er vanskelig å kontrollere skiene. Hadde det hatt noe for seg å gått for noen stivere skisko? For eksempel mer mosjonist/racing støvler?

Hei Massiv-ruta er jo lagt opp etter hytte til hytte prinsippet til DNT slik at det ikke skal være nødvendig å bære store mengder mat, men det er vel en viss fare for at turåret 21 krever litt ekstra planlegging skal man basere seg på DNT hytter. Dvs. at man nok må forhåndsbestille hvis man vil være inne på hyttene. Du kan jo kanskje legge det opp slik at du bare stikker innom hytter for å kjøpe med deg mat. Kjøpe mat på DNT hytter er vel ikke den billigste måten å proviantere på, men er usikker på alternativer hvis ikke du skal bære. Når det gjelder å sende mat så tviler jeg på at det fungerer å sende til ubetjente/selvbetjente hytter der er det jo ingen som tar i mot for deg. Og når det gjelder å sende til betjente hytter, vel .. man kan jo spørre betjeningen, men siden de skal tjene pengene sine på folk som kommer og overnatter og kjøper mat har jeg litt vanskelig for å tenke meg at det blir veldig godt mottatt. Du kan jo tilby å betale dem for det, men spørs om ikke det da er lettere å bare kjøpe maten der. Massiv er jo for øvrig godt beskrevet på nett: https://massiv.dnt.no/

Tja. Jeg gikk denne turen på Rando i forrigårs. Ganske mye opp-ned-opp-ned det. 21 km, uant mengde høydemeter. Men det er klart, overgangen mellom «ski» og «gå» tar noe tid. I bratt terreng sparer man inn igjen tiden på mye raskere kjøring. Enkelte støvler, som Dynafit Hoji Pro tour, trenger kun å slå over slåen på baksiden for å skifte mellom «ski» og «gå». Jeg må åpne spenner og greier, da går det fort mer tid. I slakt terreng misunner jeg av og til de som har fjellski og smøring som biter godt. Da bare går man uten å stoppe.

Første prøvetur med stavene i dag. 21 kilometer, men da 5 topper, så rikelig med høydemeter 😅 De veier 240 gram stk, uten stroppene, for de tok jeg av med en gang. Jeg varierer grepet mye på toppturer med ski, så da trenger jeg ikke stroppene. Sammenlignet med Åsnes Spitsbergen Expedition virker de mye skjørere, de kan nok knekke hvis man er uheldig i ett krasj. Spitsbergen stavene er 40 gram lettere per stk, men for å knekke de må man ha hjelp av tunge maskiner 😅 Godt fornøyd med stavene ellers, fungerer fint å betjene hælløftere med og låse tåbindingen. Håndtakene gir mulighet for stor variasjon for hvor og hvordan man kan holde. Perfekt

Hei! Som flere sikkert har fått med seg så har nå Rottefella begynt å vise frem en ny binding kalt Rottefella Xplore som skal komme på markedet nå til høsten i 21/22-sesongen. Det ser ut som målet er å tette gapet mellom fjellski og randoneeski, og det var flere ting jeg likte ved første øyekast: Bredere festepunkt enn BC-binding (økt stabilitet) Lett å tråkke inn og ut av bindingen Mulighet for å endre flexplate (flat flex/free pivot, normal/BC-flex, og en stivere flex for nedkjøringer) Hælløftere Men det var også et par ting jeg stusset på. Det ene er at sålen nå er blitt mer fleksibel, samtidig som det påstås at den er mer stabil. Mulig de har klart å få til noe helt utrolig, men jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig. I demonstrasjonsvideoen under så virker skoen og sålen nokså myk, noe jeg tenker kan være positivt for komfort i flatt og kupert terreng, men negativt mtp. stabilitet i nedkjøringer, noe jeg fikk inntrykk av at bindingen var designet for. Så det jeg lurer litt på er om noen der ute vet hvor mye selve sålen (som lages av Rottefella) påvirker stivheten i skoen? Kan Alfa eller annen skoprodusent lage en langt stivere sko selv om sålen forblir uendret? Hvis stivheten i stor grad er avhengig av sålen så går vel bindingen opp i spinningen. Mine Crispi Stetind BC-støvler har en ganske vridningsstiv såle, noe jeg ser på som viktig for ha kontroll i nedoverkjøringer. BC-bindingen er også overraskende stabil og har ikke mye sideveis bevegelse selv om den ikke har noe wire til å holde hælen fast, noe som jeg tenker i stor grad er pga. en vridningsstiv støvel i tillegg til presisjonen til BC-bindingen. Et ankepunkt jeg har hørt flere steder er bekymring for at de fjærbelastede piggene i skosålen kan fryse, noe som selvsagt ville vært svært uheldig. Nå er det en metode som har vist seg å fungere med en Dynafit-binding uten problemer, så her må man rett og slett bare anta at det er grundig testet og ikke vil by på noen problemer. Et siste ankepunkt er selvsagt pris. Pris for bindingen skal visst være 2.299, og så blir man jo nødt til å kjøpe nye sko. Alfa-skoene som vises sammen med bindingen skal koste rundt 6.000 kroner (!). Alfa lanseres også to andre sko som skal ha litt forskjellige egenskaper, Skaget til 3.499 og Vista til 4.499. Man vet heller ikke når andre sko fra andre produsenter blir tilgjengelig. Noen som har noen andre tanker rundt dette nye systemet? Det er foreløpig ingen uavhengige tester av binding eller sko som jeg har kommet over, men Braasport har skrevet litt om deres første test med systemet. De skriver at sålen er "veldig vridningsstiv", men jeg får det ikke til å gå opp når jeg ser videoen under her. Jeg klarer ikke å få sålene på mine Stetind BC-sko til å flekse så mye hverken den ene eller andre veien. https://braasport.no/blogg/fjell/forste-test-av-rottefella-xplore-off-track

#nerding påslått Det er mange vurderinger som kan være relevant ift valg av spade mtp skredutstyr. De her inne som som jobber med skred som fagområde eller har skred som en relevant faktor ift sitt daglige virke (f.eks guider) evt kan nok si mye mer om en det jeg kan. Gjentar denne som jeg synes gir en grei inføring på forskjeller mellom spader har under bruk: https://www.ortovox.com/si-en/emergency-equipment/advisor/avalanche-shovel-guide Det kan også være relevant å vurdere alder og potenisel materialtrøtthet (i en skredsituasjon skal man være trygg på at utstyret fungerer 100%):: https://measuredmass.com/2014/02/03/fatigue/ Jeg har flere spader, per nå Mammut Alugator Light (nettopp innkjøpt), Mammut Alugator Ride, BD Evac 7 og BD Evac 9, som "aktive" spader per nå. Stor spade brukes tidlig vinter med mer ustabil snø eller høyere risko for skred. Lettere spade er til lange vårturer eller lavere skredrisiko. Letteste spaden er til minste barnet når hun er med på topptur samt klatreturer vinters med skredfare (Da teller totalvekten i sekken mer en på topptur for min del). BD Evac 7/9 spadene er greit om brukeren er "sterk nok" til å kunne grave med dem over tid, mens mindre sterke brukere kan bli slitt ut fortere og antagelig graver mer effektivt med en spade med mindre volum/areal på bladet. Kjekt at spaden passer i sekken også, de største spadene passer ikke i alle sekker med eget rom for skredutstyr. Har også en eldre BD Tele Lynx spade som tilsynelatende ser ut til å være 100% men som har hatt hard bruk over mange år og nå er pensjonert til å ligge i bilen. Og vi har 2 Bits Snowshovel Blue (de som kostet 99,- på XXL for litt siden) som barna har brukt siste 3 årene til lek og herjing (hvor vi også graver ned en skredsøker og de har konkurranse om å søke og grave den opp først). Disse synes jeg har så mykt metall (kan bøye bladet om jeg tar hard i med hendene) at jeg helst ikke vil ha dem med i en skredsituasjon om jeg kan unngå det. For mange år siden så hadde jeg en Ortovox Orange med Lexan blad ("The blade made from unbreakable, torsion-free Lexan , is light and exceptionally functional."), hvor bladet sprakk opp når vi øvde på skredsøk i hardpakket snø når det var ekstra kaldt. Droppa å reklamere på den og bestemte meg for at jeg aldri skal ha "plastspade" igjen på tur. Til sist; Mer viktig enn hva slags spade man har, er det å faktisk ha med spade på topptur (+ sender/søker og søkestang), samt å øve på å bruke det. (Litt som å bruke bilbelte, man tar det alltid på selv om man aldri har vært i en kollisjon.) (Bilde er screenshot fra Mammut Online Snow Safety Event.) #nerding avslått

Hei igjen godtfolk... Jeg har som noen vet, fått helt dilla på tresløyd, treskjæring og alt som hører med i denne kategorien. Jeg har 2 buesager (biltema) også har jeg en Eagle Products foldesag https://www.magasinet.no/eagle-sharp-tursag-turbocut-original Jeg savner noe i mellom 21" jeg har som buesag og 17cm foldesagen. Den er akkurat litt for kort og slitsom til å sage i mindre kubber, spesielt i tørr ved. I den forbindelse har jeg kikket på Silky sagene Silky Ultra Accel 24 https://www.fjellsport.no/silky-ultra-accel-foldesag-24.html?refSrc=636737&nosto=nosto-page-search Silky Gomboy Curve 24 https://www.fjellsport.no/silky-gomboy-curve-foldesag-24.html?refSrc=636737&nosto=nosto-page-search Er det noen som har erfaringer de vil dele? Er prisen opp verdt det, eller blir det ikke store forskjellen mellom en silky sag og Turbocut'en fra Eagle products? Hvis det er forskjell, hvilken bør man gå for? ideelt sett burde jeg kanskje gått for en sag med rett blad og ikke buet da det er lettere å få presise kutt med en rett sag? Takk for alle innspill

Har blogget noen småblogger siden sist, så det vel på tide med en lenke her https://berntsturer.wordpress.com/2021/01/24/skitur-i-nordmarka-klaebu/

RobSport Alu spade med T-håndtak. Kan deles i 3 for å pakke minimalt og måler da: 36cm. Sammenslått måler den: 65cm. fullt utslått måler den: 82cm. Selve bladet er 21 bred og 28 langt. Har brukt den noen år uten synlige skader og den veier 600g. Legger også ved et bilde av vinkelen blad/skaft.

Isfiske i fjelldalene dypt innover i indre Troms i slutten av desember kan være en frisk affære. Men det kan også gi gode opplevelser for den som trekker opp og ut på denne tiden av året. https://veidemannsblod.no/2021/01/11/langs-veidesti/

Min frosne datter på nå 11 år har sovet godt flere netter vinterstid på dette også uten celleplastunderlag under. Kaldeste natt var -21. Da med Jervenduk Hunter over soveposen som var en Warmpeace Viking 900. Tipper du vil klare deg veldig bra. Husk å sove med lue, helst balaclava. God tur og god natt.

Angående solcellepanel kan jeg anbefale anker powerport solar 21 watt, det fungerte utmerket for oss. Da slipper du å sitte og vente 10 timer på å lade opp en powerbank på 20.000 mah. Depot til hunden kan helt sikkert sendes til betjente hytter og steder langs ruta. På tverrelvnes utenfor Hattfjelldal er de veldig hyggelige og kan sikkert oppbevare depot over lengre perioder, det samme med Saraelv og Umbukta. Det finnes flere andre fjellstuer og steder som hjelper til 😀

Haloisen 😁 Skal kjøpe mine første fjellski og har vel igrunnen landet på Nansen. Blir noen turer i variert terreng, med og uten oppakking. Blir nok noen BC bindinger, mange her anbefaler BC Magnum fra tidligere tråder, forskjellen skal vist være bredden, som for bedre stabilitet. Men også låsepinnen sies å være kraftigere ? MEN: hvordan vet jeg om skoen jeg vil ha har denne tykkere låsepinnen? Er det egentlig noe forskjell? Er det disse tallene 20/21 og 18/19 som sier noe om det? Evt hva betyr disse tallene? Takk for svar om noen kan hjelpe en nybegynner på ski 🤗😁