Søk i nettsamfunnet

Jeg kjøpte samme skiene i januar 2019. Sist på vinteren nå så oppdaget jeg brudd i begge stålkantene på ene skia og ene stålkanten på den andre, i området ved hælen. Jeg tenkte at det sikkert var selvforskyldt på grunn av hard/mye bruk. Stålkantene ble forsøkt limt fast igjen, noe som var totalt mislykket. Jeg tenkte da at jeg bare måtte kjøpe meg nye ski snart, så det ble til at jeg bare fortsatte å bruke de. I påska så jeg at skadene var blitt betydelig verre (naturlig nok). Jeg søkte litt på nett og fant ut at brudd i stålkanter kunne være en svakhet på ski fra flere produsenter. Ved nærmere ettersyn så jeg også at det ikke var tegn til ytre skade som skulle forårsaket bruddene i stålkantene mine. Jeg kontaktet butikken, som fikk bilder og beskrivelse av problemet som de videresendte til Fischer. Etter et par dager kom avslaget, med begrunnelsen at skiene er godt brukt (sant), og at det er ytre årsaker som har gjort at stålkanten har bristet, Jeg valgte da å ikke gjøre mer med saken. Butikken gav meg halv pris på nye ski, så da slo jeg til på det. Det ble selvsagt ikke Fischer, men et par Åsnes Otto Sverdrup.

Flott område det der! Angrer fortsatt på at jeg ikke tok med fiskestang når jeg var å jobbet der med å sette opp autovern langs veien ved vannet, senhøsten 2019! Kunne se fisken vake mens man jobbet

*Denne rapporten skrives over litt tid, så denne vil oppdateres jevnlig* Førstereisgutt i Femundsmarka. Jeg hadde et par tre år drømt stadig mer om en tur i dette området, og gjerne alene. Vinteren 20/21 ble litt rar med avslutning i en jobb jeg hadde hatt i 10 år, med siste dag satt til 30. april, begynte planleggingen ganske fort etter jul. Med fri fra mai ble snødybderapporter, turrapporter og YouTube-videoer gransket daglig. (En stor takk til alle som deler turene sine med beskrivelser og videoer. Dere er til stor inspirasjon!) Ettersom kalenderen var åpen, kunne jeg være stand-by og følge med på værvarselet for avreise. Og plutselig, var det meldt stødig oppholdsvær, snøen var borte og avreisedato bråbestemt til 27. juni. Ruta var godt planlagt, men det viste seg at isen på Femunden ikke helt hadde slipt taket, så kvelden før avreise ble startpunkt endret og jeg reiste til Jonasvollen der de sjøsatte båten når jeg kom. Isen gikk i vika den morgenen jeg kom! En humpete snau halvtime senere ble jeg slipt av i Nordvika, og plutselig stod jeg der mutters alene. Og apropos alene. Jeg har vært mye alene, på kortere turer. Aldri alene på overnatting på skogs. Så jeg må innrømme jeg var ganske spent på hvordan jeg ville takle det. Og hvertfall helt alene uten umiddelbar exit. Og nå stod jeg der, alene med tre netter og noen mil villmark foran meg. Følelsen da var… deilig! Endelig! Men virkeligheten innhentet meg kjapt. Arrogant som jeg hadde vært med pakkingen, hadde jeg ikke testet sekken, eller veid den, med alt i. Pokkern og tung den var! For sikkerhets skyld fylte jeg opp to liter(!) med vann, før jeg begynte stigningen mot Røvoltjønnan og nasjonalparkgrensen. (Jada, jeg har lært… litt) Jeg veide når jeg kom hjem, og trolig hadde jeg mer enn 35 kilo tung sekk, for fire dager i passe fint vær. Lykkefølelsen steg like kjapt som høydemeterne og synkende mobildekning. Til tross for svette og bannskap over idiotpakking. Etter kort tid var jeg ved røvolltjønnan. Det ble ingen fisking der da jeg var litt for ivrig på å komme meg videre innover. I stien kunne jeg konstantere kun ett sett fotspor, trolig noen dager gamle. Jeg gikk rundt tjønna på nordsiden og fortsatte mot Skogtjønna før jeg tok inntok middagen. I det jeg begynte siste etappen ned mot Øvre Roasten begynte jeg å bli klar for teltet og fant et tjern som kunne bli en fin teltplass. Ikke akkurat lett på tå, men til sinns stabber jeg meg ned på tjernet, og selvfølgelig, der var det et telt! Etter å ikke ha sett tegn til liv hele dagen, skulle jeg hvertfall ikke legge meg oppå en annen. Det skulle også vise seg at det var eneste tegn til liv jeg skulle se disse dagene. Så dermed stabber jeg videre til Øvre Roasten, noe som var millimeter på kartet, men laangt for en sliten kropp. Vel nede ved vannet var det ikke vanskelig å finne seg en idyllisk plass. Teltet ble slått opp i en fei og litt kveldsmat ble inntatt før fiskestanga måtte prøves, dog uten ønsket resultat. Våknet lørdag morgen til et nydelig vær. Frokosten gikk ned på høykant og sekken pakket etter at fiskestanga nok en gang fikk prøvd seg. Derfra gikk jeg inn i enden av vannet der elva kommer ned. Der var det fanstastisk plass for fiske, så jeg tilbrakte naturlig nok litt tid der i en resultatløs kasteorgi. - langs Øvre Roasten - Der Røa går ned i Øvre Roasten. Det er nok flere enn meg som har kastet mang en sluk her! Jeg ønsket å fortsette langs Røa og ikke gå litt lenger inn i «hovedstien». Med altfor grovt kart ble det litt spennende navigering, men rett over åsen fra har, gikk jeg inn i …? For et område! Jeg ble stående å måpe ei stund for å ta inn skuet. Det lar seg jo vanskelig fange på et bilde. De som har vært der vet. Dette området skulle jeg gjerne tilbrakt mer tid i. Videre tuslet jeg inn på «halvøya» i Røa og rundt oppsynshytta. Tok meg en lunsj og fisket litt. Lunsjpause. Røa som kommer ned. Full av real turmat, sjokkis og kaffe tøffet jeg videre oppover Røa. Det var ganske strabasiøst, men vel verdt slitet. Stoppet og fisket litt her og der, men hverken så eller kjente noe. Tilbake til grovt kart - for her kom første bommen. Jeg ble forrvirret av forsvinnende stier, for mange venstresvinger og manglende referanser i terreng. Så i stedet for å stole på kart og kompass fikk jeg en times strafferunde bort til den andre stien og tilbake før jeg innså at kanskje beste terreng referansen jeg hadde var … elva! Jaja, heldigvis ingen andre å skylde på eller krangle om veivalgene med… Likevel var det grådig fint der jeg gikk meg bort og da, hehe. Målet for dagen var Storbuddhåen. Der hadde jeg sett noen youtubere campet på en odde, et sted jeg var gira på å finne. Røa går jo igjennom Stobuddhåen, så her var det bare å følge på rundt langs vannet. En liten kikk oppom frysihjeltjønna og utpå odden i Storbuddhåen. Her fant jeg Plassen. Aah. Gleden var stor da jeg fikk satt opp telt og kastet ut markstanga i god tid før middag. Så satt jeg i sola, fisket, spiste og koste meg fra kl 16 til 23. Bak odden mot Frysihjltjønna ligger en liten morenetopp. Øverst der fikk jeg sporadisk telesignal og fikk sendt livstegn hjem etter et døgn med radiostillhet. Og nevnte jeg på at jeg koste meg? Stille, helt stille! Ikke et fly, mygg eller en lyd. På tur langs Storbuddhåen. (Mener jeg bildet er fra) Teltplass på odden Og her ble jeg sittende. Helt greit å våkne til dette. For været var like bra dag tre. Kaffen måtte kokes på bål. Skikkelig gris med furu-nedfall, men alltids fint med bål. Steinfyllinga var der fra før av, bare så det er sagt. Morentoppen mot Frysihjeltjønna. Der var det så vidt telesignal. Teltplassen på odden - med vann på begge sider. Utsikt fra moreneryggen. Teltet ligger ute på toppen midt i bildet. Morgenen etter fisket jeg litt rundt på odden, men måtte konstatere at selv med ei markstang ute i timesvis, og over natta… og de fleste slukene og spinnerne prøvd, ble det real turmat nok en dag. Jeg pakket sammen litt etter frokost og satte kursen mot Storfisktjønna/DNT-stien. På veg gjennom skogen kom jeg forbi en høy morenerygg, kastet sekken og klatret opp. Der var det fantastisk utsikt, og såvidt 4G dekning. Jeg kostet på meg noen villmarksskrytemeldinger og obligatoriske livstegn før jeg krabbet ned igjen. Lurer på om denne toppen heter mobiltoppen? Jeg var ikke førstemann til topps der… Fortsetter*

Ta en titt på satelittbildene https://apps.sentinel-hub.com/sentinel-playground/?source=S2L2A&lat=61.16708631440347&lng=9.700927734375&zoom=7&preset=1_TRUE_COLOR&layers=B01,B02,B03&maxcc=99&gain=1.0&gamma=1.0&time=2020-12-01|2021-06-14&atmFilter=&showDates=false

Som fyren skriver selv var ikke teltet satt opp riktig. Scarp teltene ble forøvrig oppgradert i 2019/20 og har nå doble barduner som hilleberg. Hvis man leser på diverse engelske forums får man litt mer info om fordeler og ulemper 😀

Utenatt nummer 24 hittil i mai. Myggen og knotten har sånn smått begynt på blodfesten nå, så jeg byttet fra presenning til myggtett telt for noen dager siden. Natt til i dag var veldig fin, med 14 grader kl. 23 i går kveld og bare en svak sommerbris — og en utrolig fargerik nattehimmel.

Eg har utforska litt oppskrifter siste veka. Eg kjøpte ein svær pose med bønner på elkjøp som eg tenkte var grei nok til utforsking - men eg må vedgå at den var bedre enn eg hadde forventa. Men, når ein leser oppskrifter på brygging med aeropress so er det gjerne 2 tilnærminger. Den første er å bruke relativt finmalt kaffe, mellom 11 og 14 gram - for å lage ein kopp kaffe. Den andre tilnærminga er å bruke grovare malt kaffe, og opptil 35-40 gram for å brygge ein kopp. Eg ser på sistnevnte metode som sløseri, då eg fint klarer å lage ein god kopp kaffe med 12 gram. Men når ein ser på oppskriftene som har vunne Aeropress-mesterskapa, so er det gjerne varianter av den siste tilnærminga dei bruker. Eg prøvde derfor oppskrifta til vinneren av Aeropress 2019, og du verden for ein solid og god kaffekopp! Hvis eg kjem meg opp om morgenen uten å vekke dei sovande terrorcellene (ungane), so er den oppskrifta ein magisk måte å begynne dagen på!

Takk for det Håkan! Takk for gode spørsmål. Her er forsøk på svar :-) - Jeg kan ikke huske noe spesiell lyd fra bobleplast, men på senere turer har jeg nå gått over til å bruke et veldig tynt liggeunderlag som ekstra bunn i innerteltet i stedet. Jeg synes det har fungert bedre enn bobleplast da det blant annet gjør det lettere å holde teltet rent for snø. -Til Hardangervidda-turen i 2018 hadde jeg et telt uten snømatter, noe som ikke er ideelt vinterstid. Som du sier så kom det snø inn mot innerteltet. I tillegg tok vinden mye tak inn under innerteltet når det var stek vind. Jeg har etter denne turen kjøpt meg et nytt vintertelt med store snømatter og doble stenger som fungerer mye bedre i dårlig vær vinterstid. Jeg har blant annet brukt dette nye teltet på to langturer i Finnmark i 2019 og 2020. Du kan finne noe bilder av det teltet i i senere tur-rapporter som jeg har lagt link til under. -Pulken jeg brukte var en Fjellpulken 144. -Jeg brukte Åsnes kort-feller på hele turen (ca 70cm lange) Når det gjelder vinterutstyr så har jeg oppgradert en del utstyr til mine senere turer. Deriblant to vinterturer til Finnmark i 2019 og 2020. Du kan se litt mer detaljer om dette i de to siste tur-rapportene mine fra 2019 og 2020 i linkene under. Hilsen Haavard

Kan bekrefte at sekken veide 20, 8 kg. Dette bekreftet både badevekta hjemme + transportvekten på togstasjonen. Min plan var selvsagt å gjøre sekken så lett som mulig, men når planen er å i utgangspunktet ikke kjøpe noe på noen betjente hytter, krever det at jeg har med alt av utstyr og mat. Både sovepose, stormkjøkken, termos, to gassbeholdere, kniv, fjellduk, stor powerbank, (20100 mAh) en bok til togturen, turbestikk, førstehjelpsutstyr, ekstra bekledning, mye mat, (real turmat, havregryn, sjokolade, nøtter, kjeks...) toalettsaker osv. gjør at sekken blir ganske mye tyngre enn antatt. Kunne droppet boka og hatt med en mindre powerbank, ellers var resten nødvendig. Løpeturen på 35 km var ekstremt utfordrende med den tunge sekken i kupert terreng med mye høydeforskjell... Legger ved tre bilder: avmarsj fra Finse midnatt, bilde av skilt ved Hellevassbu + klokke når jeg ankom Haukeliseter 23:29 med 102k skritt det siste døgnet. IMG_0126.HEIC IMG_0184.HEIC

Målet var Sandgroveggen (i Molde kommune). Kjørte av ved E136, mot Brue, og over på anleggsvei (grusvei) som går opp til fjellet. Det var tett tåke, med 4-5 meters sikt. Kjørte i sneglefart i lang tid. Det åpnet seg litt da jeg kom godt opp i høyden. Siden jeg kom frem sent og det var dårlig vær/sikt, valgte jeg å slå opp telt rett ved bilen. Fryktelig mye mygg! I fjor kjøpte jeg inn et stort og billig telt i forbindelse med en overnattingstur med en nevø. Hadde en overnattingstur med han sist helg, og teltet lå derfor i bilen. Fint med stort telt, gir luksusfølelse. Neste morgen var det kjempeflott vær. Utsikt mot målet. Kastet telt og alt annet i bilen, tok på meg den lille dagstursekken, og startet gåturen. På andre siden av fjellet, mot målet. Ganske bratt med en gang. Dårlig form og stekende sol gjorde at svetten begynte å renne med en gang. Utsikt mot Børa. Ett stykke opp, var det plutselig en liten hare som hoppet ut få meter fra meg. Tok frem kameraet, i håp om å få se den igjen. Var klar til å ta bilde. Litt lengre opp, satt den plutselig på en stein. Veldig vanskelig å se. Ett sekund etterpå hoppet den bort. Jeg var ikke rask nok til å ta foto. Etter hvert som jeg kom lengre opp, og fikk se videre fremover, tenkte jeg at det går ikke an å komme seg opp der. Ved Sandgrovsnyta, tenkt jeg igjen at det går ikke an komme seg opp der. Men fortsatte likevel, for å se hvor langt jeg kunne komme. Før jeg begynte på det bratteste, og underveis, hadde jeg hele tiden i tankene om alle nyhetene om folk som sitter fast i fjellet, ikke finner veien opp/ned og må ha hjelp. Enkelte ganger kan det være enklere å komme seg opp, enn ned. Det å måtte få hjelp av noen kan trolig være litt ekkelt/pinlig. Men når det ikke var og ikke hadde vært mobildekning siden jeg kjørte opp, ville det heller ikke være mulig å tilkalle hjelp skulle behovet oppstå. Jeg var, som alltid, veldig OBS på at jeg måtte være 100% sikker på at jeg også kom meg ned uten hjelp. Ingen sti eller andre merker som viste hvor jeg skulle gå. Det så ut som det var bedre å gå litt på høyre-siden. Men mulig jeg valgte helt feil. Etter hvert som jeg kom lengre opp, ble jeg mer og mer ukomfortabel. Det ble brattere, glattere og mer vanskelig. Kjente at jeg begynte å få problemer med nervøsitet, alt for bratt for meg. Tok noen bilder, og startet turen ned. Her skulle jeg trolig ha sett Eikesdalsvatnet. Måtte sette meg på ræva og skli/krabbe for å komme ned et par plasser. Var en lettelse når jeg kom ned fra det bratteste. Kikket tilbake, for å se etter en bedre rute opp, men var ikke noe som var veldig tydelig bedre rute. Dette er trolig en enkel tur for noen som er vant til brattere terreng. Men for meg, alt for usikkert. Kjenner at det jeg blir "ekkel" i kroppen bare å se på noen av bildene som jeg tok på det verste/bratteste. Valgte en annen rute videre ned. Utsikt mot Børtjønnin. Gikk en tur innom Geitsida på vei tilbake, en "omvei" på ca. 6 km. Ble litt tåke. Utsikt fra Geitsida. Skuffet over at det ikke ble noe utsikt mot Eikesdalen/Eikesdalsvatnet. Fra Geitsida mot Sandgroveggen. Litt fugleliv på vei tilbake. Etter gåturen, ble det tid for en tur på et vann med packraften og litt fiske. Men å fiske midt på dagen i stekende sol, har aldri gitt noe resultat for meg. Men fint å være ute på vannet i et par timer. Da klokken var 17, var det på tide å slå opp telt. Valgte å bruke det store teltet igjen for litt luksus. Camp ble bare 150 meter bilen. Hadde luftmadrass og en vanlig overmadrass, bedre enn min egen seng. Siden det ikke ble noe fisk, måtte jeg åpne matkassen i bilen. Ble potetmos og joikakaker. Kjempegodt når man er veldig sulten. I 23-tiden begynte det å bli litt vindt. Teltet bråkte ganske mye. Ca. en time senere våknet jeg av kraftig vind, og teltet hadde problemer med å stå. Da var det ikke så mye valg. Pakket sammen, tok ned teltet i mørket. Det var ikke SÅ mye vind, bare elendig telt. Fint å se stjernehimmelen i mørket. Valget var å slå opp mitt vanlige telt som tåler vind, eller å kjøre lengre ned og slå opp telt. Valgte det siste. Men det var lengre å kjøre enn jeg husket, så brukte 40 min. Akkurat da angret jeg. Tidlig neste morgen var jeg sliten, og det ble ikke noe mer tur. Kjørte til Dovrefjell, der ble det frokost og rydding/organisering av en stappfull bil med turutstyr, før jeg kjørte hjemover. Alt i alt en fin tur. Blir trolig flere turer til dette området.

Er sær på bukser jeg og, men jeg er motsatt, hater at de blir for tynne. Så derfor jeg valgte Vidda Pro i starten, siden jeg ferdes en del i skog. Keb Gaiter-buksa jeg handlet ble kjøpt for fjellturer og varme dager ellers på tur, og at man kan spare å pakke med shorts. Blir nok Keb-bukse igjen når jeg skal handle, den har blitt en av mine favoritter, bruker den til og med til hverdags - Keb ble oppdatert i 2019, så passformen har visst blitt litt anerledes enn modellen før, og med litt små forbedringer. Jeg prøvde str 50, som jeg bruker til vanlig på Vidda Pro-buksene, men Keb skal visst være mer tettsittende på låra, noe jeg hater, så jeg måtte opp en størrelse til 52. Så anbefaler å prøve buksa før kjøp. De kommer også i en "Long"-utgave, som er 5cm lenger i beina, kjekt for oss som er tynne rundt livet og har lange bein Ender du opp med feks en Fjällräven-bukse, så ville jeg brukt den litt før turen, så stoffet mykner opp og den blir bedre å gå med.

Eg er "bare" 182cm høg, veier rundt 75kg og har brukt Amok Dramur (2019) std. størrelse i snart ett år no. Komplimentert med Downmat 9 LW på kvar tur. (Har drassa på downmat'en heile året da utstyrtslageret var tilnærmet lik en slikk og ingenting når eg endelig bestemte meg for å starte friluftslivet i fjor. Kjøpte litt utstyr som kunne brukes heile året for å spe investeringene litt utover. Har mao fått mykje ekstra trening i 3-sesong og kuperte terreng 🙃) Har heile tida tenkt at den vanlige Draumr-størrelsen er perfekt for meg og har, når det skal være sagt, sovet veldig godt i den til nå (13-15 turer godt fordelt gjennom året). Men her om dagen fekk eg prøvd ein XL av ein kamerat, som att på til er nokon hårstrå lavere enn meg. Trudde ikkje det ville være merkbar forskjell på vanlig størrelse og XL for oss som trenger krakk til å nå opp i de høgaste hyllene i heimen, men der og då, placebo eller ei, gras grønare på di andre sidene osv, så syntes eg at det var merkbar bedre komfort i XL-versjonen 😅. Eg sover stort sett på siden og snur meg litt ila natten. Det var veldig digg å kunne slenge på både armer og bein i alle retninger, uten å være i nærheten av å at de havet utenfor. Også sittemodus på dagtid føltes ut som gav meir "support" enn min vanlige (fekk bedre støtte til både bein og hovudet). Kameraten min prøvde først vanlig størrelse eit par turer, før han bytta og fant ut at han likte seg best i XL-versjonen. Etter enda fleire turer som inneholdt ein del trasking og ikkje bare glamping holder han forsatt fast på at skifte til XL totalt sett er diggast, sjølv med meir å drassa på. No er eg sjølv veldig usikker på eg ønsker å bytte ut komfort til og fra camp (bæringen) i form av vanlig størrelse og downmaten til fordel for enda meir komfort i camp, aka winterfjøl XL (når denne kommer tilbake på lager) og Draumr XL. Eg er ingen ultralett pakker (de fleste som labber ut på tur med ein Draumr under armen er vell neppe det), men eg liker ofte å gå eit stykke når eg er ute på tur så eg prøver jo i hverfall å tenke litt vekt og volum. Er det andre her inne som har emigrert til XL, selv om de passer/ har sovet godt i ein vanlig størrelse? Dersom eg "frastår fristelsen" i å oppgradere til XL-versjonen blir nok Synmat UL winter kjøpt inn og downmat'en solgt, for å redusere litt på vekta. Da slipper man også ristingen av matta for å få dunet til å fordele seg fint før den stappes i køya😜. R-verdi på 5 holder til mitt bruk, og supplerer heller med ekstra underlag/reinskinn på de kaldeste nettene om det skulle være nødvendig.

Widforss har også på lager til 1790,- og fri frakt. https://www.widforss.no/carinthia-g-loft-brenta-m-11-c?ref=google&gclid=Cj0KCQjwlN32BRCCARIsADZ-J4vADbldCiHn0wf0dqz05b__pBWltdXE7-31eg-KI5K3Wv9atWT7FJAaAuXZEALw_wcB Helsport Alta Winter har noenlunde samme spekk, men koster en snau tusenlapp mer: https://www.xxl.no/helsport-alta-winter-v-2019-helsport-green-gronn/p/1168715_1_style

Avhengig av når på våren (nattetemperatur) er jeg usikker om jeg ville nøyd meg med kun Rab Neutrino (Rab Sleep limit: -22 C), jeg brukte Western Moutainering Kodiak (produsentens rating: - 18 C) sammen med Halite Overbag (legger til 14 grader) i Jotunheimen jula 2019. Har også opplevd nattetemperaturer på -18 C i begynnelsen av mai i Jotunheimen https://www.outdoorgearlab.com/reviews/camping-and-hiking/sleeping-bag-down-cold-weather/rab-neutrino-800 Lokasjonene og årstidene jeg refererer til er selvsat ikke den samme som Hardangervidda og gir ulike forhold, men er ment som en pekepinn på at du bør sjekke værmeldinger og litt statistikk Her er statistikk fra Sandhaug (Hardangervidda):

Det er en kurant tjenseste å bruke til sånn og også se utvikling på f.eks snesmelting fra dato til dato. Med rette innstillinger og utsnitt får du komplett oversikt: https://apps.sentinel-hub.com/sentinel-playground/?source=S2&lat=60.97097472489626&lng=11.806457536295056&zoom=11&preset=1-NATURAL-COLOR&layers=B01,B02,B03&maxcc=100&gain=1.0&gamma=1.0&time=2019-11-01|2020-05-14&atmFilter=&showDates=false

Veldig fornøyd med teltet, helt perfekt med tanke på størrelse og vekt. Men brukes som regel sammen 1-2 barn og er litt mer stressa når de herjer i dette teltet enn med mitt Hilleberg Allak 2. Konseptet Superlight er veldig bra syns jeg, men har kommet til at det ikke nødvendigvis er den perfekte komboen barn og litt hard bruk(glidelåser, ut/inn innertelt osv) . Dog veldig behagelig for meg å dra med. Har et Allak 2 jeg bruker som solotelt og om kun 1 av barna skal med, men vil ha et 3 manns telt også. Vekt er ikke så ekstremt viktig da det som regel ikke blir altfor lange turer og jeg kan la barna f eks bære stenger og plugger i egne sekker. Allak 2 er jo heller ikke verdens letteste telt så ikke veldig bortskjemt generellt. Ser også at jeg generelt er mer happy med Hilleberg kontra Helsport så vil fortsette der. Bestilt meg et Keron 3GT og et Allak 3 nå, men ikke satt opp noen av dem. Fikk litt kalde føtter plutselig men bestilte pga veldig god pris.Noen i samme situasjon som meg med erfaringer med noen av dem? Eller burde jeg kanskje heller gå for Kaitum 3GT?? I sommer har hele familen vært på tur og da har vi brukt begge teltene. Føler det er en bedre løsnining enn et enormt 4 manns telt. yhjeeeelp

Til Blåfjellenden i regn. Det begynner å nærme seg slutten på sommersesongen. Vi er alt i midten av oktober, og jeg pleier å ha siste tur innover mot Blåfjellenden i månedsskiftet oktober/november. Med andre ord bare to -tre turer til i 2019. Hvert år på denne tiden begynner jeg å både se fram til at sesongen skal ta slutt, samtidig med at jeg blir litt i dårlig humør av at det snart er slutt på turene innover mot Blåfjellenden. Det måtte derfor bli en tur innover denne uka også. Som omtrent hver uke i sommerhalvåret. Bare de ukene jeg er på ferie i syden blir det ikke tur mot Blåfjellenden. Ferie må til. YR var klar på at det ikke ville bli spesielt godt vær i det hele tatt de første dagene. På torsdag kunne det se ut som om det ikke ville bli for mye regn om jeg tok turen inn på fredag og tilbake på lørdag. Det ville være regn, men ikke de store mengdene. Nå er det å gå innover heia i regnvær ikke noen nyhet. Det har jeg gjort noen ganger – noen hundre ganger sannsynligvis. Det er alltid mye verre å se ut på regnet gjennom ruta enn å vandre innover. Det ble ikke så galt vær som meldt. Heller en god del bedre. Det kom noe nedbør, nesten regn, bakfra, men så pass lite at det var mulig å gå uten å bruke hette. Inne i mellom.... Også denne uka var det helt greit å gå med nesten nye Gore-tex sko og gore-tex bukse. Ved å stramme buksa rundt anklene, er det mulig å vade ganske dypt. Denne gang gikk vannet bare så vidt over støvleskaftet på vei innover. Jeg kom ned til en varm hytte med folk allerede på plass. Mor og datter, som hadde tatt noen netter på Blåfjellenden. Vi ble ikke alene, det kom i tillegg en hel gjeng, alle i familie. På morgenen lørdag, midt i rengjøringen, kom jeg til å kikke ut vindusruta. Rett utenfor vinduet sto det en tårnfalk i lufta. Nå har jeg sett nettopp tårnfalk en god del ganger fra hytta, så det må være en som holder til i nærheten. Det kan muligens også forklare hvorfor jeg ikke har sett mus ved hytta denne høsten. Det regnet skikkelig natt til lørdag. Lørdags morgen regnet det så det slo i bakken. Det rant vann nedover fjellsidene der vi sjeldent ser vann. Fossen i Noredalselva (fra Jomfruvannet) gikk stor og var uten en svart strek i midten. Tydelig tegn på at det antakelig ville være for mye vann i Fidjadalen. Jeg vil ikke anbefale å gå Fidjadalen under slikke forhold. Selv om jeg ventet til over 11 med å ta ut, fikk jeg regn i hodet nesten hele turen. Det ble en våt opplevelse, men siden temperaturen var godt over null (5-6 grader) ble det aldri kaldt. Det rant av klærne og av sekken da jeg sto ved bilen. Det var noen andre på vei mot hytta. Jeg var ikke alene i heia, selv i dårlig vær. Les hele artikkelen

På bunnen av behovspyramiden for 2019 er «WIFI». Deretter kommer mindre viktige ting som «MAT» «VARME» «DRIKKE» etc... Har jeg hørt fra de som har tenåringer...

Et flott sted, en flott tur og et fantastisk vær. I slutten av august gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, og trodde det muligens ville være den siste sommerturen i 2019. Det ville sannsynligvis også være den siste rundturen i Madlandsheia for året. Begge deler ble helt feil. Bestyrerinnen hadde snakket med sin bror. Sigbjørn foreslo søndagstur i Madlandsheia – ned Tverromdalen. Dette er en tur jeg har gått noen ganger, men med år i mellom hver gang i det siste. Ved å sjekke arkivet fant jeg ut at det faktisk var 5 år siden sist. Vi ble fire på denne turen. Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og meg. Det passer bra å være flere på denne turen. I det minste to. Da er det mulig å bruke to biler. Vi parkerte en bil nede ved Slettabø, og så kunne vi alle kjøre opp til parkeringsplassen ved Fossebekken. Det ville spare oss for en bakke med 125 høydemeter helt på slutten av god dagsmarsj. Lørdagsturen tilbake fra Blåfjellenden, gikk i sommervarme. På hjemveien viste termometeret i bilen godt over 20 grader, og varselet for søndagen var mer av det samme været. Sol, sommer og lite vind. Da vi startet var det fortsatt litt kjølig, men både Bestyrerinnen og jeg stillet med korte bukser og bare en ullbluse. Det viste seg å være rett klesvalg en varm og lang tur. Det er en drøy tur rundt. Først opp – og ned til Fisketjønna, opp Høylandsskaret, og rundt til store Vådlandsvannet, før skaret ned mot Tverromdalen kommer fram. Og da er vi bare halvveis... Fra parkeringsplassen og forbi Fisketjønnene og opp Høylandsskaret har vi gått noen ganger. Det er langt opp til toppen fra indre Fisketjøn og opp Høylandsskaret.. Det er bare å bruke tid. Fra stidelet der stien mot Veen og Tverromdalen tar av, og til toppen av Tverromdalen er det antakelig ikke mer enn 2 kilometer. De kilometerne går i åpent og oversiktlig terreng, men det er ikke lett å gå deler av dette stykket. Det tar tid. Delvis fordi merkingen ikke er helt god. Plutselig var neste merke 150 meter oppe i lia. Her har jeg gått feil før og vi burde ha holdt høyden, og jeg husker at nøyaktig det samme skjedde forrige gang. Erfaring er å gjenkjenne en feil når du treffer den nok en gang. I det flotte været var det å ta en stopp oppe i høyden, helt greit. Selv om det var varmt, og jeg var svett så det holdt, ble jeg ikke kald av å sitte ned. Vi tok pausen med utsikt over Vådlandsvannet og kunne se hvor vi skulle videre mot Tverromdalen. En flott plass å ta pause i sol og med sommertemperatur. Tverromdalen er en perle. En stølsdal med rester av bygninger og støler. Det må ha vært drift her i mange år. Åpent og fint terreng, men gjengrodd i forhold til hvordan det var for 20-30 år siden. Selv med sommervarme og sol i flere døgn, var myrene søkk bløte. Jeg gikk med lave sko og ble våt på beina et par ganger. Det ble nærmest litt vassing i myra etterhvert. Nederst i Tverromdalen traff vi på Gloppeånå, med mye vann og myr, før vi – endelig - kom ned til Gloppevannet og den opparbeidete stien langs vannet. Nå var heldigvis steinene tørre i det fine været. Vi kom derfor ganske greit fram til Storemyr og videre til Slettabø og bilene. Sigbjørn målte turen til 14 kilometer og vi brukte 6 timer totalt. En lang men grei søndagstur i et fantastisk sommervær – i slutten av september. Les hele artikkelen

Da ble det jammen Steindalsnosi likevel Utfordring er utfordring, og selv om jeg hadde fått råd om at dette kunne bli slitsomt og vondt pga ugunstige føreforhold, så tenkte jeg at jeg alltids kunne snu om det ble for galt. Men jeg hadde nok aldri lagt i vei uten 2019-utfordringen min ... Egentlig en ganske beskjeden tur i lengde: Startet lørdag morgen med å sette vinterdekk på bilen, og i halvett-tiden ble kursen satt fra Bergen mot Galgeberg på Sognefjellet. Var fremme ved en ubenyttet parekringsplass i 17-tiden. Tok litt tid å få på utstyr, og så måtte jeg koble sammen to ryggsekker for å få med det jeg ville ha med - og min største, en 65 -liter, er for tiden ikke tilgjengelig. Jeg kunne ha gått ned et par hakk på komforten og brukt en bivysekk, men bestemte meg for at telt var bedre. Har en hofte som er på bedringens vei, og en skulder som akkurat har begynt å krangle, og da gjelder det å ha frihet til å finne gode sovestillinger i nattens løp Jeg gikk en times tid fra parkeringen, og var da kommet opp på så vidt over 1600 moh. Det var flott kveldssol, den gjorde sitt til at snøen var temmelig råtten på turen opp, og jeg var sliten. Men utsikten mot Steindalsnosi var lovende - det burde gå an å komme seg opp der, vel? Nøt kveldssolen og spiste jeg litt og satte opp teltet ved en varde. Etter solnedgang trakk jeg inn i teltet og leste litt mens jeg hørte på radio, før jeg sovnet. Var litt kjøligere enn jeg hadde tenkt på natten, så da ble det opptil flere nattlige ærend, og jeg la dunjakken over soveposen - det hjalp Søndag morgen var jeg oppe litt før 8, og etter å ha tatt ned telt og pakket den ene sekken full av leirutstyr, satte jeg den igjen - den andre, som var mye lettere, tok jeg på ryggen da jeg startet på turen mot toppen i 9-tida. Tråkket skikkelig gjennom ned i en bergsprekk en plass, men det gikk bra - og jo høyere jeg kom jo bedre bar snøen. Ganske bratt steinur før man rudner kanten mot toppen. Halvannen time etter at jeg startet, var jeg på toppen - svett og fornøyd Solen varmet, nesten ikke vindpust, og fantastisk klar utsikt! Der og da tenkte jeg med meg selv at det ikke var så dumt å utfordre seg selv litt Slappet av og koste meg en halvtime toppen, men jeg ville ikke sitte for lenge - når solen fikk bearbeidet snøen ble den fort råtten. Så jeg kom meg ned til leiren igjen, spiste litt og dro videre mot bilen med to sekker. Det gikk greit uten uhell - og jeg var tilbake i Bergen i halvsyvtiden. Og dermed ble det to nye fulle "progress bars" i andreposten i denne tråden - jeg manglet en uteovernatting og jeg mangøet en 2k i Jotunheimen Nå mangler jeg bare to kommunetopper og en Fjelltrimtur - og da føler jeg meg ganske overbevist om at jeg kommer i mål her

Hei. Er det noen som har erfaring med det nye ringstind pro 2-teltet fra Helsport (2019-utgaven)? Veldig interessert i å høre eventuelle tanker og erfaringer rundt dette teltet (plass, diverse praktiske løsninger, tåleevne mot vind/snø etc.). Takk!

Spesielt i år ville jeg ikke reist inn ditt uten å hatt med russeflueimitasjon. De svermer i stort antall på østlandet normalt hvert 3 år, sist gang var i 2019. De vil du kunne finne i august iallfall. Litt avhengig om du skal fiske i stille vann eller elv. Men noe palmermygg, maur, streaking caddis, russeflueimitasjon, verre enn minken. Da tror jeg du bør få fisk

Mange av de forskjellene du kommenterer er endringer som ble gjort mellom 2017 modellen og 2018 modellen, blandt annet antall bardunfester. 2017 modellen hadde mye likheter med Extrem modellen, 2018 og 2019 modellen tror jeg er temmelig like. 2017 2018 Samme "telt i natur" bildene brukes forøvrig i 2017, 2018, og 2019 katalogen..

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Relevante linker for episoden Kjøp Frozen in time på Amazon Mer om boka Ved porten til Helvete Kjøp brukte bøker på Antikvariat.net Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Podcasten Uteliv samarbeider med: Camp Villmark Norges største villmarksmesse ( Norges Varemesse 26. til 28. april 2019) Gå til Podcasten

Den siste uken før sommerferien var hektisk! Simon og jeg var i full gang med pakkingen av både sekkene og alle eskene som skulle sendes til de ulike tettstedene vi skulle innom i løpet av sommeren. Det kriblet litt i magen i det alt var klappet og klart. I sommer var målet å gå fra Meråker til Rognan! Når jeg skriver om en så lang tur er det helt umulig å få med seg alt som har skjedd, jeg må derfor fokusere på noen av hendelsene i noen av områdene vi gikk gjennom. Kanskje jeg får skrive en bok fra denne ekspedisjonen og inkludere mye mer av det som skjedde underveis. Dette innlegget beskriver mer høydepunktene i løpet av sommeren. Du kan også sjekke ut innleggene fra hver enkelt etappe på bloggen min her: https://isakfriluft.com/ Du finner dette innlegget med masse bilder her! Litt rart å si adjø til venner og familie, når en skal være borte i nesten 2 mnd. Natta før avreise la vi oss tidlig, da flyet vårt til Trondheim gikk 0630 tidlig neste dag fra Kjevik. Jeg hadde vekkeklokka på 03:00 slik at jeg hadde tid til å legge ut et blogginnlegg og en video på YouTube. 04:00 var det en kjapp frokost før bagasjen ble lempet inn i bilen og vi dro for å hente Simon. På veien sendte jeg han en melding om at vi var på vei for å forsikre meg om at han var våken. En trøtt type åpnet døra i det det vi sto på utsiden av huset klar for en lang tur! Pappa kjørte oss til Kjevik da han skulle på samme fly som oss til Trondheim for å jobbe i et par dager. Vi kom oss på flyet, og på veien oppover mot Trondheim satt jeg og speidet utover vinduet. Jeg hadde ikke helt fått tid til å tenke gjennom hva vi hadde i vente, det hadde vært så hektisk før avreise. Heldigvis hadde vi litt mere erfaring med å pakke til langtur i år da vi hadde gjort akkurat det samme før sommerferien i fjor. I Trondheim fikk vi hentet bagasjen vår og kjøpt en kaffe i kiosken før vi hoppet inn i en taxi som skulle ta oss til Meråker, ca. 45 minutter unna. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde vært så mye på telttur som jeg vanligvis gjør før sommeren, skolen har tatt mere tid enn normalt, slik er det vel med videregående. For Simon gikk både flyturen og taxituren veldig fort, ikke så rart når han sovner på 2 nanosekund og våkner igjen når vi her fremme;) Fremme i Meråker hadde vi i oppdrag å handle litt snacks og noen gassbokser da vi ikke kan fly med gass. Bare på de 100 meterne fra taxien til sentrum ved en bensinstasjon kjente vi sekkens tyngde, den er ikke noe å spøke med altså! Vi fikk handlet gass på MX Sport og litt snaks på Rema 1000, nå ble jo sekken bare enda litt tyngre, flotters! Vi satt i et kvarter på utsiden av bensinstasjonen i frykt for å ta på de tunge sekkene. Vi kom i snakk med mange trøndere som syntes det var et imponerende prosjekt vi hadde begynt på, de ønsket oss lykke til. Sekkene våre var nok nærmere 30 kilo på denne etappen, litt drøyt. Vi satt dem oppå et bord slik at vi ikke trengte å løfte de oppå ryggen, da vi var redde for at reimene kunne ryke. Første dagen skulle vi bare gå på vei, først asfalt, så grus. Vi fulgte veien som gikk nordover fra sentrum mot Funnsjøen. Det var ganske varmt denne dagen og fint vær, så svetten rant! Ingen av oss hadde gått sånn veldig mye med sekk før sommeren og merket at formen kunne vært enda bedre… Hver halvtime tok vi en ti minutters pause for å hvile ryggen og beina. Første dagen gikk vi ikke veldig langt, det pleier vi heller ikke å gjøre, da sekkene er så tunge og kroppen må bli vant til belastningen. Vi gikk hele denne første dagen med nye joggesko og mot sutten av dagen kjente jeg det gnagde på helen. Jeg tok på en compeed før blemmen hadde kommet og håpet dette ville hjelpe de siste kilometerne opp til Funnsjøen. Da vi kom frem så jeg at det hadde kommet en blemme under gnagsårplasteret, litt kjipt å få på første dag, men sånt skjer når kroppen ikke er vant til belastningen. Det var endel hytter langs vannet, og vi slet derfor med å finne en teltplass som var et stykke unna bebyggelse. Vi gikk derfor opp til noen vi så på en hytte, det var en dame med noen barn og spurte om det var greit for dem om vi satt opp teltet langs vannet på nedsiden av hytta deres. Det var helt innafor, så vi gjorde det. Det var en fin og flat teltplass kun noen få meter unna vannkanten. Simon prøvde å fiske noen kast med stanga, men fikk ingen napp. Litt senere på ettermiddagen kom dama og ungene som vi hadde snakket med tidligere ned for å tilby oss båten deres i tilfelle vi hadde lyst til å bruke den for å fiske lenger ute på vannet, vi takket for tilbudet. Det ble ikke noe mer fisking denne dagen da vi begge var litt forvirret, det gikk liksom opp for oss begge at ekspedisjonen hadde startet og at vi skulle være på tur i to måneder! Det blåste ganske mye denne ettermiddagen, og vi satt oss i sola i le av vinden for å spise middag. Vi kokte opp vann med primusen for første gang i år og lagde oss en Real Turmat hver. Jeg spiste en jeg aldri hadde smakt før, laks og pasta var det oppi den, har blitt en av mine nye favoritter, jeg kan anbefale den! Vi var begge trøtte etter over en mil med blytunge sekker og en reisedag som startet supertidlig. Når klokken var halv seks la vi oss denne dagen. Neste morgen ble vi vekket av det som hørtes ut som et helikopter, men det var visst bare lyden av en halv fantasilion knott på duken inni teltet, heldigvis ikke inni innerteltet! Vi spiste frokost med myggnett og hansker slik at hele kroppen var dekket av klesplagg. Dette hjalp, men knotten kommer fremdeles inn her og der. Vi slo vilt rundt oss hele tiden, hadde ikke akkurat blitt helt vant til innsektene enda… Vi gikk opp til innsjøen videre fra Funnsjøen, Feren mener jeg på denne het og i løpet av dagen kom gråværet (som visstnok skulle vare i noen dager). Vi satt opp teltet med tarpen over slik at det skulle bli enda mer vanntett og slik at noe av bagasjen kunne ligge ute om vi skulle fyre i primus inni teltet. Turens første bål begynte å varme, jeg satt opp teltet mens Simon hentet ved og fikk bålet skikkelig i gang. Jeg gikk ned og hentet vann oppi svartkjelen som vi kokte opp, alltid fint å slippe å bruke gass. Vi krøp inni soveposene tidlig denne kvelden også da det begynte å regne mer. Inni teltet på kvelden gikk vi over for å sjekke om vi hadde husket alt av utstyr for å se om det var noe som måtte bli sendt opp til oss senere i sommer. Vi fant ut at vi hadde glemt gryte som vi pleier å koke fisk, lage fiskesuppe og potetmos oppi, det var litt dumt, men det går vel an å gjøre det oppi kjelen også. Vi tok en titt på karta for å regne på omtrent hvor lang tid vi kom til å bruke frem til Snåsa og tippet på rundt seks dager. Våkent opp til oppholdsvær! YESS! Det var ikke akkurat sol, men så lenge det ikke er nedbør så er vi fornøyde. I løpet av frokosten kom en eldre kar gående som vi hilste på. Han drev å forbedret kartene i terrenget manuelt på den gamle måten, det var kult å se hvordan han gjorde det! Vi har med oss høyttaler og laget en egen «Norge på langs spilleliste» på Spotify som vi satt på mens vi pakket, såkalt «pakkemusikk». Denne dagen gikk vi langt, sekkene begynte å bli litt lettere, men var fremdeles ubehagelige på ryggen. Etter 16 kilometer kom vi oss ned i et lite tettsted (eller jeg vet egentlig ikke om det kan bli kalt et tettsted da det ikke engang hadde en butikk). Sul var navnet på denne lille plassen. Her hadde vi tenkt til å finne en leirplass langs elva i bunnen av dalen. Likevel hadde vi et ørlite lite håp om at det skulle være en overnattingsmulighet her. Plutselig så vi et skilt hvor det stå B&B på, YES tenkte vi, men da vi søkte navnet opp sto det at den var 30 kilometer unna. Jeg kunne ikke helt skjønne det og gikk opp til en mann langs veien for å spør han. Jeg spurte om det var noen overnattingsmuligheter her og han svarte at det fantes to B&Ber her, og anbefalte oss den ene som kun lå et par hundre meter unna. Vi fulgte den eldre karen bort da han likevel skulle dit for å hjelpe til med noe gårdsarbeid. En hyggelig mann i 40 åra møtte oss og viste oss frem til hytta. Dette var en hytte langs pilgrimsleden til Trondheim og ble visstnok brukt ganske jevnlig. Den eldre karen som fulgte oss bort hit fortalte oss at Lars Monsen også hadde sovet her da han og Trond Strømdal gikk Norge på langs for en del år siden. Han sa at Monsen hadde spurt han om kaffevann på morgenen, kult å gå litt i Monsen sine fotspor akkurat her. Vi lånte dusjen i huset til bonden og fikk koblet oss på internettet. I kveld ble det filmkveld på hytta, vi så på en gøyal komedie med Jim Carry, herlig! Det skulle bli digg med en natt i seng igjen! Videre gikk vi inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark. Etappen til Snåsa hadde vi beregnet å bruke 11 dager på, men da været var så vanvittig dårlig, var det ikke fristende å stoppe for å ha pauser. Derforr gikk vi som helter store deler av de våte dagene og kom oss ned til Snåsa på kun 8 dager! Vi var fornøyde med den raske forflytningen, men ikke helt fornøyde med at vi hadde fortet oss gjennom en så utrolig flott nasjonalpark. Neste gang vi kommer tilbake hit er det forhåpentligvis bedre vær! Vi hadde vært en uke på tur og kjente at kroppene våre trengte en hviledag. Siste dagen ned til Snåsa ble virkelig en lang en! Vi gikk 30 kilometer, først på grusvei, så på asfalt. Snåsa hotell som vi skulle bo på lå heller ikke i sentrum, det lå to kilometer videre. Vi var begge helt utslitt når vi kom inn i Snåsa og bestemte oss for å stoppe innom en restaurant for å ta en pause slik at vi skulle klare å komme oss helt til hotellet denne dagen. Det ble en gigahamburger på oss begge! Etter en times tid var vi klare igjen. Vi handlet litt snacks og mat til hviledagen på veien og kom oss ned til hotellet. Vi var virkelig helt utslitte og trengte en hviledag! På hviledagen ligger vi for det meste rett ut og slapper av, men noe må vi alltid gjøre. Denne dagen går med til å hente forsyningene for neste etappe på posten. Simon var rastløs og meldte seg frivillig til å ta denne arbeidsoppgaven. Han tømte sekken helt og gikk opp til posten, fant forsyningene våre og fylte sekken sin full. Da han kom tilbake, pakket vi begge to oppi hver våre sekker slik at det meste var klart til neste dag når vi skulle gå videre. Ulempen med ny etappe er at sekkene er drepende tunge! Vi skulle ut på sommerens lengste etappe som også var beregnet til 11 dager, men antall kilometer vi skulle forflytte oss var flere. Vi klarte akkurat å få de blytunge sekkene på ryggen, sjekket ut av hotellet og begynte å traske av gårde. På veien møtte vi på en veldig hyggelig fjelloppsynsmann som vi snakket med en god stund. Dere som kjenner Simon vet at han vil bli oppsynsmann og det var derfor en nyttig samtale for han. Vi kom oss opp til et vann langs en nesten trafikk-løs grusvei hvor jeg satt opp teltet og Simon fikk i gang et bål. Etter en prat på etappen, bestemte vi oss for å gjennomføre en utfordring for Simon: om ikke han fikk fisk over 200 gram i vannet vi hadde leir ved, så fikk han ikke lov til å sove inni teltet i natt. Han var gira på denne utfordringen og fast bestemt på at han ikke skulle gi seg før han fikk fisk. Mens han var borte satt jeg å koste meg foran bålet og skrev litt i dagboka før jeg var lei av knotten og gikk inn i teltet. Plutselig hørte jeg noen som kom gående, det var Simon, en fornøyd Simon. Han han hadde fått tre fine steke-ørreter alle rundt 200 gram, heldigvis for han var den ene akkurat over, han hadde klart utfordringen og kunne sove i teltet i natt også. Det ble ørret på brødskive til frokost neste morgen, tusen takk Simon!! Vi gikk nok en gang inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark og de neste dagene skulle vi følge elva «Alma» helt til endes. Spor av bjørn! Så kult! Første gang for oss begge.. Vi hadde jo lestat det var bjørner som vandret gjennom disse områdene, likevel kult for oss å se kloring på trær og fotspor i myra. Planen var egentlig å følge Alma nede i dalen, men som vi har erfart mange ganger tidligere er det lettere å holde høyden. Derfor bestemte vi oss for å gjøre en ruteendring til å gå oppe over tregrensa. Selvfølgelig er man mer værutsatt og kan ikke like lett tenne bål, men vi vurderte alt dette og kom frem til at det var det beste alternativet. Det var ikke bare bare å gå opp 700 høydemeter med de tunge sekkene! Vi brukte nesten en hel dag på å komme oss opp på høyden! Her oppe var det masse fine små vann, skikkelig villmarkspreg på dette området, ingen spor etter menneske i noen retninger! Vi prøvde å fiske litt i noen kulper på veien, men fikk vare noen småtasser. Det skal sies at jeg hadde på en sværing nærmere kiloen som jeg mistet rett ved land, alltid kjipt! Været var ganske dårlig, det regnet, blåste mye og det var lavt skydekke. Vi lå for det meste inni soveposen på kveldene, mange av middagene ble også gjort unna i soveposen i teltet. Etter flere dager gjennom utrolig vakker natur kom vi helt til enden av elva Alma. Her sov vi en natt med mye besøk av reinsdyr før vi gikk ned til Strandstuen camping og leide oss en liten hytte ved Mellomvannet. I dag hadde vi vært på tur i ca. to uker og det var endelig et værskifte på vei. I løpet av kvelden kom solen og skyene forsvant, såååååå digg å endelig ha litt bra vær! Vi var så vant til dårlig vær og kulde at når det ble 23 grader og vindstille denne dagen, synes Simon dette var altfor varmt! Etter 10 kilometer fra campingen kom vi til et lite tettsted kaldt Norli. Her stoppet vi for å handle litt snacks, brus og is før vi gikk videre innom LiVerten som er en restaurant her. Simon og jeg bestemte oss for å spise lunsj her, vi tenkte begge å bestille en elgburger hver. Rett før Simon skulle betale med kortet trakk de som jobber der vekk terminalen. Vi skjønte ikke hva som skjedde, men de hadde vist tatt hintet om at vi gikk Norge på langs. Trolig fordi jeg gikk inni restauranten med en gigasekk, og på skjorten til Simon sto det «Norge på langs». Det var visstnok en greie at de spanderte mat på alle som gikk Norge på langs, veldig snilt! Da ble elgburgerne gratis! Videre fulgte vi veien gjennom Sverige opp til Tunsjø-senter og bort til Røyrvik. Det ble mye asfalt de siste dagene på denne etappen noe som ikke er helt bra for beina. Heldigvis skulle vi på neste etappe inn i et område hvor det ikke er noen veier i det hele tatt, nemlig Børgefjell! I Røyrvik møtte vi på pappa som hadde kjørt opp helt fra Arendal og Johnny som er en erfaren tur-kar som pappa og jeg møtte i Femundsmarka for noen år siden. Begge to skulle bli med oss gjennom Børgefjell, vi gledet oss skikkelig til denne etappen. Hviledagen i Røyrvik ble brukt på å pakke alle forsyningene som pappa hadde med til oss. I tillegg snakket vi med kjentfolk i området for å få tips til ruta og hvilke vann som hadde fin fisk. Neste morgen kjørte vi opp til Namsvatnet og ble kjørt i speedbåt over på null komma niks. Første dagen i Børgefjell var planen å gå opp til Gaukarvannet. På veien stoppet vi for å fiske litt i noen småvann på veien. Fiske var bra her! Jeg anbefaler å sjekke ut det egne blogginnlegget fra Børgefjell for mer detaljer rundt denne etappen. Det ble et herlig ørretmåltid på kvelden oppe ved Gaukarvannet! Etter middag var Simon klar for å fiske mer, han hadde ikke fått noe til nå denne dagen, bare mistet en sluk og en flue. Etter noen timer kom han tilbake med syv fine ørreter, alle rundt halv-kiloen! Da hadde vi i hvert fall nok til i neste dag… Dessverre skjedde noe uventet denne kvelden. Pappa hadde veldig uflaks og fikk en skade i kneet. Han sa selv at det ikke kjentes bra ut og vi håpte alle sammen at det skulle bli bedre i løpet av natten. Dessverre våknet vi neste morgen og fikk den dårlige nyheten om at kneet ikke var noe bedre. Det var nok noe som hadde blitt skadet inni der. Vi tok avgjørelsen om å gå ned til Namsvannet. Det var ikke bare bare med dårlig kne… Jeg fant en brøytestikke som pappa brukte som stav. Simon og jeg bar all bagasjen til pappa ned i sekkene våre mens pappa hadde nok med å gå. Vi kom oss ned etter noen timer og pappa ble hentet med båt. Simon og jeg spiste et par Real turmater hver før vi fortsatt tilbake til leiren vår ved Gaukarvannet hvor Johnny ventet på oss med nydelig middag og et fint lite fjellbål. Vi spiste beinfri ørret i mengder, soppsuppe til forrett og grønsaker som Johnny hadde vakuumpakket ved siden av fisken. Vi bruke syv dager gjennom Børgefjell, og været var bra nesten hele tiden. På kveldene ble det kaldt da! Noen av kveldene måtte jeg bruke alt jeg hadde av tøy! Jeg var veldig fornøyd med fiskefangsten på denne etappen da jeg dro opp fire flotte ørret på rundt kiloen. Likevel var det Johnny som stakk av med rekorden på etappen på 1,2 kilo, utrolig fin fisk! Både Simon og jeg er enige om at denne etappen gjennom Børgefjell er den flotteste til nå på hele Norge på langs ekspedisjonen! Ikke bare var været flott og fiskefangsten bra, men naturen her var jo bare vanvittig spektakulær og vakker! Vi handlet for hviledag i Trofors og la oss på Storforsen camping noen kilometer lenger sør. Her leide vi en hytte og var veldig klare for å slappe av noen dager! Vi sa farvel til Johnny og takket for veldig hyggelig turselskap! Han skulle rett videre på tur i Rago i 10 dager. Klokken 2 på natta pakket vi sammen sakene våre, la hyttenøkkelen i postkassen ved resepsjonen og dro videre. Grunnen til at vi hadde snudd døgnet de siste dagene var både på grunn av varmen og fordi vi denne dagen skulle gå 13 kilometer langs E6 som akkurat her er veldig trafikkert. For sikkerhets skyld ville vi derfor gå om natta slik at det var mye mindre trafikk. Det var egentlig veldig fint å gå om natta, temperaturen var perfekt å gå i og lyset var veldig vakkert! Vi kom frem til grusveien vi skulle følge videre senere dette døgnet da klokken var 05:00 på morgenen. Vi vurderte bare å legge oss i lyngen å hvile noen timer for så å gå videre i ti tiden, men vi bestemte oss for å sette opp teltet å prøve å få noen timer med søvn. Vi var veldig trøtte så ingen av oss tenkte på å sette på noe alarm. Planen var jo egentlig å gå videre klokken ti etter fire timer søvn, men d vi våknet klokken halv tolv gikk denne planen fort i dass! Foreldrene til Simon skulle komme å møte oss om ikke lenge, det gledet vi oss til! Været fortsatt å imponere, sol og høye temperaturer! Egentlig nesten litt vel varmt å gå i, så et av de viktigste kriteriene for leirplass var bademulighet. Vi fant en flott plass langs en elv med fine kulper! Dette var for det meste smeltevann fra snøen i fjellene og jeg kan love deg at en dukkert oppi her får deg til å våkne mye mer enn mange kopper kaffe! Et par dager senere møtte vi foreldrene til Simon på en grusvei, de kunne finne oss lett da vi går med en tracker som sporer ruten vår på en nettside. Vi lempet bagasjen inn i bilen og kjørte mot Mosjøen, kommentaren om hvor vondt vi luktet kom raskt! Her hadde de leid en hytte på en camping til oss. Denne dagen spiste vi middag sammen på en kinesisk restaurant, det var digg! Neste dag hadde vi egentlig planlagt å bli kjørt opp igjen der hvor vi ble hentet, men bestemte oss for å ta en hviledag her sammen med dem. Vi dro inn til Mosjøen sentrum for å sjekke ut byen. Det var et fint tettsted, jeg likte spesielt godt den gamle delen av byen. Vi besøkte et museum og spiste pizza på en restaurant. Nå var vi ladet godt opp til resten av etappen. Nå kom hetebølgen for fult! Det var oppi 34 grader om dagen, helt fryktelig å gå i, svetten renner som små bekker! Vi badet både på morgenen, flere ganger i løpet av lunsj-stoppet og på ettermiddagen for å kjøle oss ned. Den siste dagen av denne etappen ble mye mer slitsom enn forventet. Vi skulle gå 31 kilometer på asfalt til Korgen hvor vi skulle sove på camping. Dette strekket beregnet vi egentlig å bruke to dager på, men når vi kom i gang ble vi ivrige og ville fortsette helt frem. Vi gikk helt til klokken var ti på kvelden! Vi var begge to slitene og hadde vondt i føttene som begynte å få en god del blemmer. Simon nevnte at han hadde litt vondt i foten og håpet det skulle gå over i løpet av en hviledag her. Hviledagen ble mer en kamp mot varmen! Allerede klokken 12 var det 35 grader i skyggen! Det var nesten norgesrekord! Vi dyppet oss i den iskalde elva hver halvtime. Når det er så varmt som det var denne dagen, nytter det ikke å gjøre noe som helst. Hjernen slår seg nesten av, den går inn i overlevelsesmodus. Jeg prøvde å skrive et blogginnlegg, men det nyttet ikke! Problemet når det er varmt så langt nord er at solen nesten ikke går ned, varmen starter allerede når du våkner i halv syvtiden av solen på teltduken og gir seg ikke før rundt klokken ti på kvelden, det er 15 timer med drepende varme! Jeg skal love deg at man blir sliten av dager som dette! Da er det virkelig utrolig viktig å drikke mye vann! Neste dag var det meldt like varmt, så vi bestemte oss for å gå tidligere enn normalt. Allerede i 12/01 tiden på dagen var vi fremme ved Bjerka camping. Da var det så varmt at vi ikke hadde en sjanse å gå med sekk. Vi la oss i skyggen store deler av det som var igjen av dagen. Videre på denne etappen mot Mo i Rana ble temperaturen noe bedre. Vi traff på en bonde som ga oss et tips om en ruteendring da han visste om en sti som sauene hans hadde laget opp fjellsiden i retningen vi skulle. Problemet med denne ruteendringen var den vanvittig bratte stigningen! Stien gikk rett opp fjellsiden! Med våre tunge sekker var ikke dette lett! Vi var helt utslitt på toppen etter å ha gått rett opp nesten 700 høydemeter på kun 1,5 kilometer i luftlinje! Her oppe satt vi opp teltet og var overoppheta etter den fysiske anstrengelsen. Vi fant en fin liten kulp som ikke var dyp i det hele tatt, så vi satt oss på rompa oppi den bare for å kjøle oss ned. Senere denne kvelden gikk jeg opp på toppen nordover for å få dekning. Jeg måtte gå langt! Etter en time hadde jeg dekning og fikk booket et hotellrom til oss i Mo i Rana. Problemet var at jeg ikke hadde fulgt med på hvor jeg hadde gått, jeg hadde vært så fokusert på å se om det var dekning eller ikke på telefonen. Jeg gikk skikkelig feil når jeg skulle ned igjen til teltet! Etter faktisk så mye som en time med leting fant jeg teltet! Litt skummelt å gå se vill, neste gang jeg skal gå langt etter dekning tar jeg med meg GPSen… Mo i Rana nærmet seg og oppe på toppene kunne vi se Svartisen ligge som et hvit teppe over fjellene! De siste dagene på etappen var det ekstremt mye høydeforskjell der vi gikk! Hver dag måtte vi gå opp på et fjell og ned igjen i en dal. Vi kjente det godt i låra! De siste to kilometeren til Mo i Rana gikk vi på gang og sykkelsti, det er fint så vi slepper å gå langs E6. Vi sjekket inn på Clarion hotell «Helma» og var veldig klare for en hviledag! I det siste hadde vi sovet i telt på campingplasser og var veldig klare for en natt i god seng! «Helma» var et hotell for oss da de serverte både frokost, litt lunsj og middag/kveldsmat, alt inkludert i prisen! Hotellet hadde et lite treningsrom, så når vi ble litt rastløse på hviledagen tok vi begge en treningsøkt. Takk for en hyggelig prat Frida;) Etter en deilig frokost la vi ut på sommerens aller siste etappe som skulle gå gjennom Saltfjellet og Svartisen Nasjonalpark og videre ned til Rognan. Simon fortalte at han hadde en liten smerte i foten da vi begynte å gå fra hotellet. Vanligvis ble denne smerten bedre etter vi hadde kommet i gang. Problemet denne gangen var at dette ikke var tilfelle. Heldigvis skulle vi ikke gå så veldig langt denne dagen da det var starten på en ny etappe. Planen var å gå ca. 13 kilometer til Røssvold camping som ligger kun to kilometer unna flyplassen til Mo i Rana. Halvveis denne dagen begynte Simon å få mer vondt, han kunne ikke lenger gå helt vanlig. Han klarte akkurat å gå helt frem til campingen, men noe lenger hadde ikke gått. Fremme ved campingen satt Simon med beinet i ro, ringte til mammaen sin og legekontoret i Mo i Rana. Rådene han fikk var å masere der han hadde vondt og lette belastningen. Neste morgen bestemte vi oss for å ta en hel hviledag her på campingen da skaden ikke hadde blitt noe bedre. Vi begynte å innse at det så litt mørkt ut for å fortsette. Simon prøvde det meste, holde beine høyt, masere, ligge i ro, ta øvelser, støttebandasje og betennelsesdempende. Det så ikke ut som noe fungerte. Vi bestemte oss for å ta avgjørelsen neste dag. Vi våknet begge to og fant fort ut den dårlige nyheten om at skaden var like ille. Han måtte halte rundt på campingplassen selv uten sekk på ryggen. Bare for å ta en siste test for å bli helt sikker på at vi ikke kunne fortsette pakket jeg en lett sekk på 10/15 kilo som ha tok på ryggen. Bare etter noen få steg ble smertene fort mye verre, ikke bra! Vi ringete hjem, forklare alt og fikk booket flybilletter hjem neste dag fra flyplassen som lå to kilometer unna. Det ble enda en dag på campingen som vi begynte å bli en smule lei av nå;) Neste morgen pakket vi sammen alt, og Simon tok et par smertestillende før vi begynte på de to tusen meterne bort til flyplassen. På veien prøvde vi å finne en stokk eller stav som Simon kunne bruke, men vi fant ingen. Vi gikk i veldig godt tid før flyet vårt skulle dra da vi ikke visste hvor lang tid vi ville bruke. Et jevnt og trutt tempo gjorde at vi kom frem i god tid. Nå trengte ikke Simon å gå mer med tung sekk i sommer. Rart å tenke på hvor fort ekspedisjonen i sommer ble avsluttet! I fjor sommer hadde vi liksom en uke på å forbedre oss på at det snart tok slutt, mens i år var vi plutselig på vei hjem. På flyene fra Mo i Rana til Bodø, til Trondheim, til Kjevik så jeg ut av vinduet og tenkte på alle opplevelsene vi hadde hatt i sommer. Som jeg skrev tidligere i dette innlegget er det helt umulig for meg å få med alt som har skjedd, det får heller bli skrevet om i en bok en annen gang. Flyturene gikk fort, og plutselig landet vi på Kjevik der vi ble møtt av foreldrene til Simon som skulle hente oss. De hadde med krykker til Simon slik at han kunne gå lettere bort til bilen. Vi hentet bagasjen og jeg bar begge sekkene som et pakkesel bort til bilen. Nå var det bare en liten time til jeg var hjemme igjen i huset hvor familien ventet! I bilen på vei hjem speidet jeg ut av vinduet, så forvirende at det er så mørkt. Simon og jeg var jo vant til at det var lyst hele døgnet. Hjemme fikk jeg se familien igjen og spist litt mat før jeg la meg i senga. Min seng! Det var lenge siden sist! Utrolig deilig, men det skal sies at jeg sov veldig dårlig. Tankene suste rundt i hode, alle opplevelsene, alle de fine områdene, nestenulykkene, fiskefangsten, menneskene vi hadde truffet. Det var mye å tenke på! Et par dager senere skulle familien min og jeg dra til Hamarøy i Nordland (blogginnlegg fra denne turen kommer senere). Før vi kjøre mot Gardemoen stoppet vi innom hos Simon for å hente en god del utstyr og ekstra mat som hadde blitt sendt hjem. Han hadde vært hos legen og fått vite at han trolig måtte gå med krykker i en måned! Det er kjip da, men da vet vi at det var rett avgjørelse å avbryte! Håper på at Simon kommer seg, de som kjenner han vet at å sitte i ro ikke akkurat er det beste han vet… Det er viktig å høre på kroppen å prioritere helsa først. I år har vi lært at alt kan endres på kort tid og at man ikke kan vite hva man har i vente. Om du fortsatt sitter og leser her er du god, for dette blogginnlegget ble langt! Håper du også har hatt en tipptopp sommer! Isak