Søk i nettsamfunnet

Lars Monsen vitser.... 1. Lars Monsen er den eneste som har drept en grizzlybjørn med dens egne tenner. 2. Lars Monsen har ikke med seg boksåpner på tur. Han spiser hermetikken hel. 3. Ulvene gjør opp bål for å holde Monsen unna. 4. Lars Monsen har hatt snøballkrig med seg selv i helvete. 5. Lars Monsen gjør opp ild med bare hendene. Også i regnvær! 6. Det eneste dyret Lars Monsen ikke kan lokke til seg med parringslyder er mammuter. Det er hovedsakelig fordi de er utryddet. 7. Det amerikanske forsvaret brukte Lars Monsen som fasit da de utviklet GPS. 8. Lars Monsen bygde varden på Kvigtind. Han kastet stein fra Tjokkelvatnet. 9. Lars Monsen får fisk i fisklause vatn. 10. Lars Monsen er født med ski på beina, sekk på ryggen og en hundeslede med 12 hunder. 11. Kvinner er fra Venus, menn fra Mars og Lars Monsen er fra Himalaya. 12. Lars Monsen sover ikke, han venter… på at fisken skal nappe. 13. Når Lars Monsen skal more seg, sitter han for seg selv midt på vidda, og forteller seg selv vitser han ikke har hørt før. 14. Lars Monsen har klatret opp Trollveggen. Med én hånd. 15. Lars har ugler i Monsen. 16. Lars Monsen er 1.83 m høy. Når han reiser seg på bakbeina blir han 5.27 m høy. 17. Lars Monsen kan telle til 10 med hundebjeff. 18. Lars monsen har nok energi til å drive Las Vegas’ belysning i 2 år. 19. Lars Monsen har ikke føtter. Han har fjellsko. 20. Naturkreftene fikk kreftene av Lars Monsen. 21. Det var Lars Monsen som gjorde opp ild på Sola. 22. En gang spilte Lars Monsen golf. Da fikk han 18 hole-in-ones, og 8 ørreter på over 3 kilo i sidevannshinderet. 23. En gang kom en bjørn inn i teltet til Lars Monsen og spiste maten hans. Da spiste Lars Monsen bjørnen. 24. Når Challenger II-ekspedisjonen nådde bunnen av Marianegropen fant de Lars Monsen med våtdrakt og strikkharpun, samt syv inntil da ukjente arter i fangstnettet. 25. Lars Monsen kan selge skinnet før bjørnen er skutt. 26. Lars Monsen har ikke hunder for å trekke pulken. Han har dem med som nødproviant. 27. Bjørnen går ikke i hi, den gjemmer seg for Lars Monsen. 28. Kompasset viser ikke nord. Kompasset viser Lars Monsen. 29. En gang, da Lars Monsen og Chuck Norris møttes i skogen, ropte Lars Monsen så høyt at Chuck Norris fikk rødt hår og fregner. 30. Lars Monsen har det verken for varmt eller for kaldt. Han bryr seg ganske enkelt ikke om temperatur. 31. Fjellvettreglene var en stiloppgave Lars Monsen skrev i første klasse på barneskolen, etter at O-fagslæreren hevdet å kunne mer om fjellet og skogen enn lille Lars. 32. Steve Irwin ble ikke drept av en piggrokke. Han døde i en kamp mellom han og Lars Monsen. Det var nemlig bare plass til en verdensleder. Det skal imidlertid også nevnes at det faktisk _var_ giftbrodden fra en rokke som drepte ham - Monsen hadde akkurat kvalt og flådd rokken da Steve kom og yppa seg. 33. Lars Monsen danser med ulver. 34. Lars Monsen er den eneste som alltid vinner stirrekonkurranser mot ugler. 35. Ingen vet hvorfor Lars Monsen har kniv. 36. Lars Monsen besto jegerprøven bare ved å møte opp. 37. Da det skulle letes etter vrakrester etter Titanic i atlanterhavet fant de en stein på bunnen hvor det sto "Lars Monsen var her" 38. Da Lars Monsen var marinejeger og dro på overlevelsesøvelse, kom han tilbake 7 kg tyngre enn når han dro. 39. Supermann har en Lars Monsen-tatovering på den høyre armen. 40. Lars Monsen er så konge at både Sonja og Ari Behn går ned på kne. 41. Elver og innsjøer utvikler is på vinteren. Dette er for å beskytte fisken mot Lars Monsen. 42. Ironisk nok tror ikke Lars Monsen på at det finnes utfordringer - det finnes bare pyser og tapere. 43. Grunnen til at Lars Monsen har med seg gevær på jakt er for å kunne skyte varselskudd og gi bjørnen en sjanse. Når det ikke er bjørn i området jakter han heller ved å snike seg inn på dyrene bakfra og knekke nakken på de. Det gjelder også ryper og harer. 44. Det er ikke tilfeldig at militæret bygger ned forsvaret i nord på samme tid som Lars Monsen har begynt å kjøre hundeløp der med jevne mellomrom. 45. Lars Monsen kan gjøre opp bål ved å kjefte på noen pinner til de tar fyr. 46. Da Lars Monsen kappåt mot trollet, vant han overlegent uten sekk på magen. Deretter spiste han trollet til dessert. 47. Lars Monsen er så rå at han lett kunne erstatte hele ferskvaredisken på Meny. 48. Lars Monsen hugger ved med flat hånd. 49. Det ryktes at Lars Monsen kom inn på 25. plass i årets finnmarksløp, men han var faktisk på sin femte runde. 50. Det finnes ikke ekko i fjellet, det er bare Lars Monsen som kødder med deg. 51. Lars Monsen tegna kartet til Eirik Raude. 52. Lars Monsen bruker sin egen pekefinger som jokkastikke. 53. Lars Monsen kan pisse i motvind. 54. IOC nektar Lars Monsen å stille i OL. Det ville blitt dei minst spennande leikane i historia. 55. Døden hadde en gang en nær Lars Monsen-opplevelse. 56. Da Lars Monsen deltok i Verdensmesterskapet i Poker vant hele greia med følgende hånd: Ett visakort, ett bibliotek-kort, en kvittering fra Spar, et fiskekort fra Finnmarksvidda og nøkkelkortet til hotellrommet. 57. Lars Monsen kan mette 5 000 med en kniv, 5 meter tau og en skog. 58. I 2001 vant Lars Monsen World Rally Championship på New Zealand. Med en elg. 59. En gang ble Lars Monsen bitt av en klapperslange. Etter 5 timer med uutholdelige smerter døde slangen. 60. Det var Lars Monsen som fortalte maurene at det å bygge maurtua på sørsida av treet var en god idé. 61. Når en bjørn møter Lars Monsen begynner den å prate og håper Lars vil forsvinne av seg selv. Hvis ikke legger den seg ned i fosterstilling med labbene over hodet, og spiller død. 62. Da Lars Monsen skulle feire julaften i Canada hadde han så lite mat at han koste seg med ferske rypespor til middag, is til dessert og en frostrøyk til kaffen. 63. Eskimoer kaller eskimo-Rulle for Lars Monsen-Rulle. 64. Om han hadde hatt interesse av det kunne Lars Monsen både fjerne himmelstrøk og fjerne østen. 65. Lars Monsen veit at bringebær bare er blåbær i forhold til jordbær. 66. Lars Monsen plantet Ibsens Ripsbusker og alle de andre buskvekstene. 67. Lars Monsen får aldri kalde føtter. 68. Lars Monsen står til Dovre faller. 69. Uten mat og drikke, duger bare Lars Monsen. 70. Lars Monsen vet hvor haren hopper. hentet direkte fra http://www.larsmonsenfacts.com

Dette er 1 av innleggene på en eldre tråd under utstyr(startet 05) Det finnes flere eldre tråder om emnet, vi kan hente opp en av dem og fortsette diskusjonen der

Takk for en flott turrapport fra et for meg ukjent områte, Kaare_7 Spesiell bilde 05 'Vardhusheiå fra Ospeskardet' er flott.

Tror nok bildet ditt lyver, 23/8 er for tidlig for fjærskifte. Min erfaring er at de ikke begynner å skifte fjær før månedskifte september-oktober.

Dette bilde, tatt ca 23/8, viser vel at de hadde begynt å skifte allerede da?

Denne er dagens røvar også i dag (21. september) http://www.sportsnett.no/wsp/sportsnett/webon.cgi?func=show&table=PRODUCT&func_id=ARC005:DD&var_1=ARC005-01:DD

De 2 mennene ringte kl. 20:30, dvs like etter at det ble mørkt. Fikk de panikk eller? Helikopteret kom vel helt fra Sola, og var fremme kl 23:00. Kan ikke ha vært billig.... Når helikopteret klarte å utføre denne operasjonen nattestid i fjellet, kunne det ikke ha vært snakk om en veldig teknisk redningsoperasjon. FLAUT er mitt eneste ord...

Nok en vond ankel hos meg! Var litt for overivrig på vei ned fra Midtre Ringstind i mai. I det bratteste partiet var snøen steinhard og jeg kom på glid. Staven var ikke god nok som brems og jeg suste ukontrollert nedover flanken. Svevde utfor en fire meter høy hammer, og fôr inn i noen steiner som spratt unna med full kraft fra høyrefoten. Venstre staven mistet jeg og fant aldri igjen. Heldigvis, i det jeg trodde jeg skulle dø fikk jeg klort meg fast før en høyere hammer stod for tur. Bare flaks at jeg ikke smalt hodet i steinene. Resultatet ble en svært, svært hoven ankel på høyrefoten!! Klarte likevel å karre meg til bilen og attpå til kjøre fra Turtagrø til Asker. Angrer på at jeg ikke iset ankelen ned med en gang, og at jeg ikke hadde med elastisk bind. Ankelen er nå, fire måneder senere fortsatt hoven og smerten har kjentes på de fleste turer i sommer. Men ivrig som jeg er har jeg bitt tenna sammen, så det har ikke stoppet turplanene. Turrapport: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/dramatisk-tur-til-ringstinder.html

Ble litt nysgjerrig og googlet litt:) Faren med dehydrering i vinterfjellet er at allerede når du har mistet 2% av ditt vannvolum, har du tapt 30% av din ytelsesevne (http://en.wikipedia.org/wiki/Dehydration). Altså må man drikke, men problemet er at man ikke finner rennende vann og det krever utrolige mengder energi å smelte vann, faktisk mere enn det krever å koke vann (http://www.naturtips.no/overlev.htm) Ved vanlige tempraturer vil man trenge minst 2.5 liter væske per dag (http://en.wikipedia.org/wiki/Dehydration), mens man trenger vesentlig mere når man er i aktivitet, noen snakker om 3-4 liter væske per dag i kaldere tempraturer (http://www.naturtips.no/overlev.htm). I kalde omgivelser blir vann enda viktigere, fordi dehydrering gjør det vanskeligere for blodet å trenge ut i de tynneste blodårene, som bidrar til ytterligere nedkjøling(http://www.friluftsliv.no/node/645). Det er en ond sirkel mellom å drikke kaldt vann og å være dehydrert og sulten:(http://www.naturtips.no/overlev.htm), jeg siterer: "Kroppen kan ikke transportere vann gjennom blodet fram til muskler, hodet og andre viktige organer før det er varmet opp til 37 grader. Å varme opp vann krever energi. Energi som du trenger for å overleve. For å varme opp vannet må kroppen først ta av fettreservene i kroppen for å få energi. For å omdanne fett til energi trenger kroppen vann, som du allerede har for lite av.Har du noen gang drukket sprit, har du sikkert merket at du blir tørst etterpå. Kroppen forbruker mye energi og vann på å forbrenne alkohol. Prøv å spise snø. Du merker også da at du etter kort tid er mye tørstere enn du var før. Ta med en vekt og en plastpose ut. Vei opp tre kilo snø i posen. Se hvor mye det er! Tre kilovann er et minimum av hva du trenger i en overlevelsesituasjon hvert døgn, dersom du er i aktivitet. Tre kilo tilsvarer tre liter. Du vil trolig bli alvorlig syk før du har spist en fjerdedel av innholdet i posen — og uhyggelig tørst." Jeg har en gang opplevd å gå tørst på fjellet - vi var en stor gruppe med tenåringer som la ut på fjelltur en vinter med for få primuser. Selv om vi fikk smeltet noe vann, var vi konstant dehydrerte i tre dager og jeg kan godt se for meg hvordan dette hadde blitt en kjempeutfordring i en mere presset situasjon. Det blir siste gang jeg skal være så tørst i fjellet! Jeg mener å ansla at man kan smelte ca 40 liter snø med en liter parafin (se under). Med 0.5 liter parafin og en primus som sikkerhetutstyr kan du dermed smelte 20 liter vann, og du vil kunne holde dehydrering og kanskje også frostskade unna i inntil 5 dager for en person (kortere tid ved "kosefyring"). Hvis det står mellom primusen og zoom-linsa, så vet jeg hva jeg velger Nesten enda bedre er at stearin har nesten samme energiinnhold som parafin (det er jo parafin, så det er ikke så rart) (kilde:http://galileo.phys.virginia.edu/outreach/8thgradesol/FuelEnergy.htm). I prinsippet burde det gå an å droppe primusen og ta med en neve stearinlys. Jeg har ikke prøvd det, men det er utrolig hva de har på youtube: (http://www.youtube.com/watch?v=Oj8wv2z81Cs) ---------------------------------------------- Lang kjedelig utledning flyttet til bunnen av inlegget: En liter parafin inneholder 43 MegaJoule (millioner joule) (kilde:http://www.optimusstoves.com/seen/technical-support/faq/fuel-faq/). Det krever 4.2 joule å varme et gram vann en grad (http://science.howstuffworks.com/h2o.htm/printable) 334 kJ kreves for å endre fasen av vann fra is til væske (http://mrmackenzie.co.uk/wp-content/uploads/2008/05/heat.ppt). Det betyr at ved 100% effekt kan man med en liter parafin smelte følgende mengde vann fanget i snø til drikketempratur(37 grader): 43*10^6 J/(334*10^3 J/liter+37 grader*4200 J/(grader*liter))=87 liter, gitt at snøen hadde 0 grader celcius. Hvis snøen holder -20 grader celsius : (43 * (10^6)) / ((334 * (10^3)) + (57 * 4 200)) = 74.9912801 liter. Så må man ta høyde for at effektiviteten er en plass mellom anslagsvis 30-50%, altså ender man med at man med en liter parafin kan smelte anslagsvis 40 liter vann!? Dette støttes av MSR sine datablad, de oppgir at man kan koke opp 57 liter vann per liter parafin (http://cascadedesigns.com/msr/stoves/expedition-stoves/xgk-ex/product) (det går an å regne seg tilbake til hva effektiviteten er da, men det gidder jeg ikke). Når man vet at det trengs mere energi for å smelte vann enn å koke vann høres 40 liter rimelig ut som et tommelfingerestimat.

I ettertid oppleves denne turen som en orgie i visuelle inntrykk. Fantastisk natur og vekslende vær bidro til det. Målet med turen var å se Sårgåjavrre i sommerdrakt, og også hvis jeg rakk det juvet i Hellemobotn. Det forligger ferdigstilte planer for å demme ned Sårgåjavrre og å lage vei fra Ritsem ved Akkajure over til Tysfjorden, http://www.nsd.se/nyheter/artikel.aspx?ArticleID=3564702 .Vi får håpe at dette ikke blir realisert, men den nye ordningen med grønne sertifikat som også begunstiger vannkraft gjør jo ikke utsiktene lysere. Jeg fikk oppleve Sårgåjavrre både i storm og stilla, og Juvet i Hellemotn i strålende sol. Jeg håper at bildene kan formidle litt av dette. Flere bilder med stedsangivelse finnes her: http://picasaweb.google.com/higesund/SkjomenHellemobotnMedPackraft# Turen nedover gikk nærmest i rett linje mot Hellemobotn. Oppover tillot jeg meg å la vær, vind og lyst bestemme ruta. Dette var den første turen min med packraft som nesten bare bestod av flatvann. Når en ser bort fra dagsturer, ble ca 40 % av distansen tilbakelagt gående og 60 % padlende. Padlingen på flatt vann ble aldri kjedelig, slik som jeg hadde fryktet. Det ble slik at jeg gledet meg til padleetappene. Da kunne jeg sette meg godt til rette, slappe av og padle i et rolig tempo, og kanskje slenge ut en sluk for å dorge. På Sårgajavrre kom jeg i en tilnærmet sakral stemning mens jeg i solnedgangen lydløst gled fram på en blikkstille vann mellom øyene. På returen hadde jeg stiv kuling ”aktenom tvers” over dette vannet, og hadde full hyre med å kontrollere båten og holde på åra. Skikkelig motvind hadde jeg bare over Svartijavrre, og her hadde det garantert vært mye mindre energikrevende å gå. Men noe må man jo ofre for at loggen skal se finest mulig ut. Dessuten var det jo først og fremst padletur jeg var på! Harald

Hei! Store Ringstind er best å gå på våren, tidlig i mai http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/dramatisk-tur-til-ringstinder.html Sommerstid trenger blir man nødt til å gå i taulag ettersom det er en isbre man følger opp.

Ja, jeg vet at dette er en tur som er tatt for en stund siden. Likevel skal det litt til for at turer går ut på dato. Dette er kanskje den turen som gjorde sitt til at jeg fikk øynene opp for Jotunheimen og tinderangling. En perfekt dag turmessig og værmessig og inntrykkene kom på løpende bånd. Jeg husker dessverre ikke alle detaljer fra denne turen, men skal prøve å gjenskape dem så godt jeg klarer. Dagen før dagen tok jeg og pappa ferja fra Gjendesheim til Memurubu. De siste dagene hadde vi fulgt nøye med på værmeldingen og endelig så det ut til å bli en virkelig knalldag for fjelltur. Vi hadde varmet opp med en fjelltur på Skorve ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12433 ) noen dager før og ville nå forsøke oss på det fjellområdet alle prater om, nemlig Jotunheimen. Begge visste at Jotunheimen var stort, uendelig mange tinder å velge mellom, det ble ikke lett å velge. Jeg leitet litt på internett og fant noe som den gang het www.etojm.com. Her fant jeg tilfeldigvis en turrapport fra Memurutindane. Memurutindane hadde jeg hørt om, og i følge kartet lå dette fjellområdet omtrent i hjertet av Jotunheimen. Etter å ha fått nyttig info om toppene lagde vi oss en rute som gikk rundt hele Austre Memurubrean. Tilbake til Memurubu… Sekkene vi hadde pakket var grisetunge! Jeg er sikker på at min sekk veide mellom 20-30 kg, og det var mye for en 14 år gammel gutt. Etter langt om lenge hadde vi gått 7 km opp Memurudalen, her slo vi leir og la oss ned i soveposen, spente på hva neste dag ville bringe. Vi stod opp til nærmest skyfri himmel, en perfekt dag i fjellet! De kneisende Gjendealpene voktet i sør og nordover skuet vi opp mot Memurutindane, dagens mål! Etter frokost trasket vi oppover langs Muru i et terreng som gikk over fra å være frodig til goldt og steinete. Vi hadde gått til innkjøp av isøkser i Fagernes, og jeg følte meg ganske tøff med et slikt redskap dinglende bak på sekken. Kryssingen av øvre del av Muru gikk greit, og isøksene var fine å bruke til støtte. Nå ventet en bratt bakke opp til Memurutind V-6, og undervegs støttet vi på noen flotte reinsdyr som koste seg på breen. Pappa hadde funnet en liste over 2000-metertopper på internett et sted, husker ikke hvor, men der stod det stort sett topper over 30 primærfaktor. Den gang konsentrerte vi oss om 30pf topper, nå i dag gjelder 10pf også. Å stå på toppen av Memurutind V-6 var stort for oss begge. Utsikten var fantastisk mot utallige topper som jeg nå vet navnet på alle! Jeg var rastløs og ville fortsette med en gang mot V-5, her sprang jeg langs med snøkanten og plutselig ramlet jeg og skled med hodet forover mot steinene!! Heldigvis klarte jeg å rotere rundt med en rar manøver. Det satt en liten støkk i hjertet, men vi gikk ufortrødent videre. Bakken opp mot Memurutind V-5 så rimelig bratt ut. Pappa var skeptisk, men jeg var ivrig og ville forøke. Etter hvert ble det så luftig at pappa nektet oss begge å fortsette, vi rundet toppen over breen (som vi da ikke visste hadde skjulte sprekker!) og opp til skaret mellom Memurutind V-5 og sekundærtoppen Nord for Memurutind V-5 (som jeg ikke visste var en topp!). Deretter fulgte vi ryggen helt bort til Memurutind V-3. Litt før V-3 måtte vi over en egg jeg husker var litt luftig. Videre mot V-2 var det så bratt at vi måtte trekke ned i vestura for å runde hammeren. Ura var nokså løs, men vi kom oss helskinnet videre og opp på V-2. Herfra så hammeren bratt ut, men overkommelig hvis vi hadde gått motsatt vei. Da vi ankom Memurutind V-1 tok vi en lengre pause. Utsikten var nok en gang ubeskrivelig flott. Fjell jeg la spesielt merke til var Bukkehøe, Store Hellstugutind og Semeltind. Tenk om jeg kommer dit en dag!? Etter å ha passert V-0 begynte det å li mot kveld, og den fantastiske ettermiddagssola skapte et flott oransje lys som breiet seg ut over toppene. Til slutt stod vi oppe på Store Memurutind Vesttoppen hvor topplatået var en stor og flatt steinblokk. Herfra kunne vi se tilbake på alle toppene vi hadde vært på denne dagen. Ut til Store Memurutinden Østtoppen husket jeg at det var litt vel luftig å følge toppryggen hele veien så vi trakk til tider ned i sørsiden der det var mindre eksponert. Selvsagt glemte vi å ta med Midttoppen som jeg ikke visste om (var der senere: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15829 ). Store Memurutinden Østtoppen, 2367 meter over havet, Norges 8. høyeste fjell, dette ble en opplevelse for livet. Det fantes ikke en sky på himmelen, og vi kunne skue utover det store hav av topper i alle kanter, og langt der i vest lå Hurrungane som et Soria Moria slott. Klokken var så mye at vi droppet Austre Memurutind, vi kløyv greit ned til Memuruskaret og fulgte brekanten rundt Austre Memurubre før vi vandret ned Memurudalen til teltet. Etter 15 timer, 10 2000-metringer og mange opplevelser rikere smakte det godt med en Real Turmat før vi sovnet om i påsan. Neste dag besteg vi Surtningssue, også i fint vær før vi tok ferja tilbake til Gjendesheim. Før vi dro hjem til Asker plukket vi med Uranostind og forsøkte oss på Falketind. En uforglemmelig tursommer!

Det er ikkje det som var poenget. I ditt fyrste innlegg slakta du rapporten på grunnlag av at Himalaya veks på grunn av kontinentalplater som krasjer, noko rapporten også omtaler. Ergo slakta på feil grunnlag. Skal ikkje uttale meg om teorien er dårleg eller ikkje da mine geologikunnskaper er mildt sagt tynne. Men sjølv om teorien har vært lansert tidlegare som enkelte her seier så kan rapporten likevel være nybrottsarbeid da den bekrefter ein tidlegare teori. Om rapporten stemmer vil Gunnbjørnfjeld og andre fjell som har feil høgde i forhold til beliggenhet få hard medfart dei komande millioner år. Og til kritikken mot alt det rare dei forsker på: http://www.dagbladet.no/2009/03/05/magasinet/vitenskap/helse/forskning/5150666/

Det der er en kongetur! Godt dere fikk utsikt fra denne gromtoppen, der føler man seg virkelig "på taket". Supert at du legger ut turrapport, det er moro å lese om nye brukeres opplevelser i fjellet!!! Var forøvrig på Skardstind i pinsen, glemmer ikke den turen så lett nei. http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/solfylt-pinsefeiring-til-skardstinden.html

Jeg hadde to uker planlagt i Jotunheimen: 11 – 23 august. Etter tre år på rad med lite bra vær hadde jeg ikke så store forventningene, men håpe gjør man jo alltid. Det har vært skrevet så mye om alle toppene at jeg begrenser mitt innlegg til korte beskrivelser av det som jeg selv synes var påfallende. 11. august er kort fortalt. Etter 16 timers kjøring fra Nederland og 1 times søvn på båten strandet første forsøk på Storjuvtinden i tåken. Uten GPS kom jeg ikke lenger enn til ved siden av breen. Ante ikke hvor veien opp til Illåbreabandet skulle finnes. 12. august litt bedre. Fra Leirvassbu til Spiterstulen med en avstikker til Nordre Semelholstind. Gikk opp fra øst fra enden av vannet. Lite sikt og vått. Mellom ca. 1800 og 1900 var det mye hyller og tildels løst og utrivelig glatt. Sikkert mye lettere med pent vær, men nå ble det mye leting etter en sikker rute. 13 august var det kaldt og surt. Fra Spiterstulen til Gjendebu via Store og Nestsøre Hellstugutind. Opp til bandet gikk greit, men pga glatthet omgikk jeg de siste 30 meterne til Nestsøre og de siste 45 meterne til Store begge via østsiden. Føltes atskillig sikrere. Av og til litt utsikt, men sjelden lenger enn til nabotoppene. 14 august fra Gjendebu oppover dalen mot Fondsbu til litt etter gjerdet. Der var det greit å komme seg over elven. Gikk opp på østsiden av elven mot Langedalen. Der var det et lite tråkk. Temmelig slitsomt oppover. Innerst i dalen var det greit opp til Søre Svartdalspiggen og videre ned til bandet og opp til Langedalstinden. Vurderte Mesmogtinden, men likte ikke blandingen av vått fjell og lite sikt. Derfor tilbake og langs den morsomme kammen bort til Midtre Svartdalspiggen. I stedet for å gå samme ruten tilbake gikk jeg rett ned til Langedalen. Ganske bratt, men greit nok. Nå bedret endelig været seg og det ble tid til å nyte ettermiddagssolen nedover dalen. Veldig fint terreng på vestsiden av elven. 15 august så brukbar ut om morgenen så optimistisk ville jeg satse på Store Knutsholstind. Jeg hadde lest at det var vanskelig å finne vardingen nederst, men det problemet er jo fullstendig løst. Det gikk kjempefint oppover til ca. 1950 via rene stien. Men så forverret været seg ganske kraftig. Snø: mye snø. Vardene forsvant stadig mer og det ble glatt og ukoselig. Litt over 2000 meter er det et lite stykke der man må opp via en slags renne. Sikkert lett under fine forhold, men ikke nå. Plundret mye før jeg endelig fant en omvei langs nordsiden. Senere gikk det greit, men det ble kaldere og stadig mer vind. På toppen orket jeg ikke engang ta et bilde av varden (som var alt jeg kunne se). Vinden og sne / hagl virket som den rene sandstrålingen av ansiktet, så det ble full fart nedover igjen. Litt for fort. Uten synlige varder og med fotspor som var forsvunnet i nysneen, rotet jeg meg (selvsagt) bort fra ruten. Havnet for langt mot syd og måtte opp igjen. Fant etterhvert en annen vardet rute og traff der på et par karer som akkurat hadde bestemt seg for å snu pg.a. dårlig skotøy og kulde. Sikkert et lett og fint fjell på en godværsdag, men ikke i dag. 16 august trengtes som hviledag. Ruslet over til Fondsbu og synes det var mer enn nok. 17 august igjen lave skyer og litt regn. Tok ruten langs Kvitevatnet opp til skaret og videre opp til Langeskavltinden. Rotet litt i tåken der oppe, men ellers var det en ganske begivenhetsløs tur. 18 august fra Fondsbu til Olavsbu via Mjølkedalstinden. Jeg hadde ikke forventet at det første stykket opp til selve kammen skulle være så bratt. Der var jeg glad det var bra vardet. Det sparte mye letetid og var absolutt prima med så dårlig vær. Snødde (selvsagt) på toppen så utsikt var det ikke. På nedturen lettet det av og til nok til et par bilder. 19 august til Sjogholstind via sydryggen. Greit opp fra vannet på vestsiden skrått opp til den lille knatten på enden av ryggen. Det vanskelige partiet ser man jo greit nok: et ca. 75 m høyt og smalt stykke. Igjen var det tvil. Lete etter ruten opp fra østsiden eller klatre opp? Valgte å klatre opp langs siden via smale hyller og riss. Kanskje det hadde vært lettere å følge kammen direkte? Dette var nok klatring II+. Rart å plutselig komme opp og se den store brede ryggen for seg som deretter smalnet til ved toppen. Fikk akkurat tatt et par bilder før skyene trakk opp og jeg igjen sto i tåken. Nedover var mye enklere. Vardene ved begynnelsen til rennen ned langs østsiden er jo godt synlige ovenfra. Atskillig verre tipper jeg å finne begynnelsen nedenfra. Jeg må heller ikke glemme og fortelle hvor koselig det var på Olavsbu. Det er utrolig hvordan det så naturlig og kjapt oppstår ekte kontakt og hyggelig prat på en slik liten og isolert liggende hytte. Mye av æren for det gir jeg også Hege og Trond som i en perfekt kombinasjon av hyttevakt og hyttevert gjorde en kjempejobb! 20 august var det igjen tid til en hviledag med tur ned til en etterlengtet dusj på Gjendebu. Det var vanskelig å vende seg til de bråkete gruppene ‘doing Jotunheimen in two days’ (dvs Bukkelægret og Besseggen). 21 august var det endelig penvær og derfor tid for en langtur igjen: fra Gjendebu til Spiterstulen via Semeltinden. For en herlig lettgått topp og hvilken utrolig utsikt fra toppen! Stakk bortom sørtoppen, men å kalle det en topp er vel egentlig en fornærmelse mot skikkelige fjell. Rundet tilbake til nordryggen litt for lavt og kom bort i litt for løst og bratt terreng. 22 august trengte ben og føtter ro, så det ble ingen avstikker fra veien til Leirvassbu. 23 august kun en kosetur fra veien og opp til Rasletind i godværet. Dette var en sommer der jeg igjen ble konfrontert med hvor enormt viktig værforholdene er for vanskelighetsgraden ved en toppbestigning. Mye lave skyer, regn og snø sørget for at det ble glatt, kaldt, ekstra slitsomt og også vanskelig å finne rutene. Egentlig var det bare en fordel (borsett fra noen nye topper) med alt dette slitet: etter to uker var 4 kilo ‘vinterflesk’ forsvunnet. Og til slutt er det en ting jeg lurer stadig mer på. Har de ikke hatt nok fine sommere nordpå nå? Kunne vi ikke få i hvert fall litt bedre sommere også i sør-Norge?

Denne turen hadde jeg egentlig ventet på i hele sommer. Men det høytrykket vi også ville ha med kom aldri! Søndag 23. august ble siste sjanse sa Morten, og siden været i grunn var meldt veldig bra pakket vi sekkene og dro fra Skrautvål mot Turtagrø kl. 01.00. Med på laget var Bjørn-Even. Sekkene var fulle av tur- og klatreutstyr og spesielt jeg og B-E gledet oss til å lede seriøse klatreruter som opp V-skar og Patchells sva. Turen skulle gå opp Nordre Skagastølstind og så returnere via rappell ned Storen og Bandet. Ved Skrautvål var det stjerneklart, vi storgledet oss selv om det ble tilnærmet null søvn i natt, i alle fall på meg. Jeg håpet å snike til meg litt søvn mens Morten kjørte bil, men i stedet ble det prating. Over Tyinfjellet skjedde det noe skremmende og oppsiktsvekkende! Fra klar himmel kom det en kraftig regnskur som gjorde vegbanen kliss våt. Vi stanset bilen for å kikke opp på himmelen. Regnet hadde gitt seg og i retning Hurrungane lå det en mørk sky, sortere enn sortest. På siste værmelding stod det at godværet skulle bli forskjøvet til rundt kl. 10.00 på dagen, så vi var stadig optimister. Det ble vandring med hodelykt fra Turtagrø til Tindeklubbhytta. Tåka hang rundt toppene, og det var regn i lufta. Vi håpet inderlig at det ikke lå snø på toppene, i så fall ville det bli en litt for spennende travers. Bakken opp til Nordre Skagastølstind gikk stort sett på sti i ura, men på 1800 moh ble steinene hvite av sne. Det ble ganske stille, og inne i hodene gikk det nok en sur f... Bjørn-Even holdt humøret oppe med å si at «snøen kan jo smelte når sola kommer», eller «uansett så har vi stegjern». Jeg liker optimistiske personer, men akkurat nå så det veldig mørkt ut. Skagastølsryggen er definitivt ikke «a walk in the park» på supersleip nysnø. Det betyr mye sikring, eller å snu uten skam. Vi tok en «ny» variant opp til Nordre Skagastølstind ved å følge et markert tråkk rett vest for toppen under et stup. Skyene begynte å drive forbi og med ett så vi den fryktinngytende ryggen videre mot Skagastølsnebbet og Midtre Skagastølstind. Jeg følte meg liten, og samtidig fikk jeg enda dypere respekt for dette fjellmassivet enn hva jeg har hatt tidligere. Vi tok en «timeout» for å diskutere situasjonen. Jeg ville at vi skulle legge igjen de tunge sekkene på Nordre Skagastølstind og rusle bort til Skagastølsnebbet og V-skar bare for å ha gått litt til. Morten ville så veldig gjerne komme opp på Midtre Skagastølstind. Hans mål for turen var å få et fint bilde av Halls hammer som han manglet til toppboka. Så vi tok med sekkene opp til Skagastølsnebbet, sleipt og ekkelt, spesielt et klyvepunkt like før toppen. Alt blir vanskeligere med snø, noe jeg og Bjørn-Even i og for seg erfarte på de Søre Uranostindene i fjor ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13924 ). Det tjuknet til igjen oppe på Skagastølsnebbet, og alle sammen forstod at denne snøen ikke kom til å smelte før om lenge. Det fristet heller lite å sikre opp V-skaret på dette føret. Hammeren var diger når man stod nede i skaret! Et forfrossent tau som var festet i veggen hang igjen der. Lurer på hvem det tilfører. Jeg ringte Jørn som koste seg på verandaen i Gjøvik i øyeblikket. Han syntes det var synd med bomtur når vi hadde kjørt så langt, men ble gjerne med på hevnforsøket neste år, da skal vi klare det! Vi har allerede bestilt sol og knusktørt fjell. Det ble en nokså trist retur. Morten jamret seg veldig over bomturen, og at det ikke ble noen bilder av Halls Hammer. I tillegg til at det kom uventet nysnø, stemte heller ikke værmeldingen. Ikke noe klarvær i Hurrungane denne dagen. Da er det bare en siste ting å si «we`ll be back»! Turdata: 10t 20min 1630 høydemeter 15 km 2 topper > 2000 moh.

Store Ringstind går man stort sett på ski usikret dersom det er kommet nok snø gjennom vinteren. Snakker da om tidsrommet mars til 17. mai. En fin tur fra Ringsdalen! Jeg gikk der i mai, var en fin tur bortsett fra en nær-døden-ulykke http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/dramatisk-tur-til-ringstinder.html

Jeg var selv på sykkelferie i Lofoten og Vesterålen for noen uker siden, og teltet bl.a. ved Utakleiv. Jeg synes derfor jeg bør komme med en rettelse: Utakleiv er ikke en kort avstikker fra E10. Det er over en mil fra E10 til Utakleiv og med endel oppoverbakker det siste stykket fram til gammelveien. På gammelveien er det tre km til til Utakleiv hvis man ikke velger å sykle gjennom den kortere tunnellen ved Haukland. Utakleiv er en langstrakt strand og det er mange som telter der. Det koster også 100 kr for å sette opp vinylboligen der, men dette virket det som om det var mere eller mindre frivillig om man ville betale. Det gikk også endel sauer da jeg var der, og jeg måtte fjerne endel sauemøkk på teltplassen. Bortsett fra det er Utakleiv helt klart en kjempefin strand å telte ved. Personlig likte jeg stranden ved Hovsund (mellom Saupstad og Vinje) på Gimsøya mye bedre. Avstikkeren dit er trivelig å sykle, flatt og lettsyklet på vaskebrettgrus og asfalt omkranset av store myrer og idylliske vann. Svært få mennesker, man har så og si stranda for seg selv, utsikten er formidabel, og får man midnattssol er det en opplevelse som man garantert vil huske. Jeg var heldig og fikk solnedgang mens jeg tuslet rundt i boksershorts og t-skjorte kl. 22-23 om kvelden. Jeg følte meg priviligert av å kunne oppleve slik idyll... Hovsund. Klikk på bildet for større versjon. Ellers er alle bildene fra turen lagt ut her: http://www.facebook.com/p.php?i=904335570&k=Z2B25YTRP24CUCG1VK6XW4U

Har hatt mange minnerike og fine opplevelser på nesten samtlige hytter. Kan faktisk ikke huske noe spesielt negativt angående service. Knirkefrie opplevelser, men skal litt ekstra service nevnes husker jeg: * Nybakte boller og kakao ved ankomst på Fanaråkhytta * Vertskapet på Krækkja som reåpna kjøkkenet kl 23 og disket opp med karbonader og speilegg etter tur gjennom snøstorm. * leirskole på Spiterstulen, mitt vekkelsesmøte med fjellet. Fire dager fullspekket med opplevelser, historiefortellinger og turer. *Leskende selvbrygget øl på Skogadalsbøen ved ankomst (er vel service det også?). *Egen omvisning i Gjendinehytta, når man tilfeldig nevnte det i resepsjonen på Gjendebu. Når det gjelder Spiterstulen, har mine opplevelser vært positive over ett tidsspenn på ca 30 år (ca 10 besøk). Nevner kort følgende: * leirskole - meget bra opplegg. * senhøstes : Vertskap spurte hvor vi skulle på tur, vi nevnte Galdhøpiggen. De sa det var isete forhold på breen og lurte på om vi var utstyrt for det. Noe vi ikke var. Da måtte vi bare låne utstyr av dem, og det endte med at vi fikk låne stegjern, økser og tau helt gratis. Og med ønsker om god tur bak oss, la vi ivei..Det må da vel være fin omtanke for gjestene ? * senhøstes : etter lang tur over Galdhøpiggen og Glittertind samme dag, ble vi invitert til sofakroken bak kjøkkenet for hyggelig prat og servering av vin. * i vår : etter natt i telt med mye vind, fikk vi høre at de hadde tenkt på oss som lå ute, og om vi hadde fått sovet, og etter dagens tur fikk vi tilbud om både dusj, badstu og basseng - free of charge. At de har klare grenser for teltplass og tar 50 kr for å drifte veien ser jeg ikke som noe grunn til kritikk overhodet. Som telter har man tilgang til eget toalett, dusj, vask m.m og avstand til hus har bl.a. med brannsikkerhet å gjøre. Og 50 kr er det vel ikke mye for å komme helt til fjells på grei vei i krevende terreng. Det som har irritert meg på hyttene er ikke vertskap/service, men i stigende grad støyende, rødvinsdrikkende en-gang-på-tur-i-året-gjengene, "fintfolk-i-grønn-skinnnickers" som kommer sist på hytta, men forlanger seng fordi ikke alle har husket å skrive seg inn i hytteboka eller han som alltid rusler og romsterer klokka 5-6 om morgenen med spikersko . Måtte bare få sagt det, selv om det var off topic

Det var en i dette forumet som sa spørsmålet var å ligne på "hvor tung er en stein". Det er en dyp sannhet i dette svaret, og det bør derfor ikke oppfattes som et forsøk på å fleipe bort spørsmålsstillingen, tror jeg. Vi må jo aldri glemme at selv om naturen er den storslåtte (også i voldsom omskiftelighet), så er det ikke bare ut fra filosofien om at en kniv skal være et billigst mulig verktøy man skal velge. For den filosofien, som jeg synes mange kjøper, både gjør den totale naturopplevelsen "flatere", i mangel av et bedre ord. Kniven selv skal være en viktig del av vår natuopplevelse, den korte tiden vi lever. Jeg mener vi i høy grad skal kople inn egne følelser og hvordan vi liker en kniv og trives med den. Selvfølgelig skal vi spørre om råd hos folk som vet viktige ting om stål og sånt. Det gjorde også jeg i min ungdom, og konsekvensen ble at jeg i dag som eldre og rimelig erfaren, har MANGE kniver. Noen av dem er blitt trofaste følgesvenner, alt etter hva jeg skal ut på - basert på egen erfaring, ikke andres. Generelt kan jeg vil si at jeg har blitt glad i bruksområdene til relative store kniver, f.eks. Randall nr. 12, Bob Loveless "Big Bear", Janne Marttinii sin Ilves med 24 cm blad i hardt krimstål. Den dyreste, Randall, er i spesialherdet 01-stål. Den rimeligste er en finsk samekniv fra Isakki Jarvenpaa i utrolig seigt carbonstål. Ved å legge lista høyt, unngår jeg trøblete kniver, at det er noe de ikke er bra til osv. Og selv til de mest knuslete ting, synes jeg store blad er best - da holder jeg dem bare ut mot spissen, selve bladet blir en viktig del av selve grepet. Men jeg innrømmer glatt at sånt ikke er noen fornøyelse under kuldegrader. Mitt poeng er at man må våge å velge uten å skjele til "alle andre". De andre er ikke du, og derfor vil jeg heller ikke gi noen råd - annet enn å velge en knivskatt som skal være kun din egen. Da tror jeg også samtaler om kniv blir mer spennende - og utfordrende for fabrikantene. Selv mener jeg at bare noen få fabrikker holder mål. Skal man ha det beste, må det bli en custom-smed. Det er allerede flere i Norge! Mvh Zen06.

Gratulerer så mye med avsluttet prosjekt og kjempetakk for de fine turrapportene som du har bidratt med på forumet; store prestasjoner mht turvalg, lengde og eksponeringsgrad.. Ser at jeg på samme tid har vært på "hele" 23 nye topper , he he , men som man sier; Veien er målet

Fulgte tipset i tråden her, og fikk svært god hjelp på Systua. 200 kr og 1 dag så var det hele gjort. De lappet med rip-stop stoff på begge sider av duken - og det hele ser svært bra ut. Anbefales for andre med telt-problemer. Tlf.nr er 67 12 40 05

Siste del av sommeren 2009 – Trollheimen og Jotunheimen Siden jeg startet med tittelen «første del av sommeren for ikke lenge siden, får jeg avslutte med denne tittelen nå. Sommeren er preget av mange turer alene, hvor jeg har truffet en del trivelige folk undervegs. Jeg gikk sommeren alene med unntak av en tur til Galdhøpiggen i begynnelsen av sommerferien og trekanten i Trollheimen fra onsdag 22. juli til fredag 24. juli. Jeg avsluttet ferien med en tur til Galdebergtind og Slettmarkspiggen fra Eidsbugarden, og en tur fra Torfinnsbu til Vestre Torfinnstind, Kvitskardstind og Mesmogtind. Du kan lese mer om turene under. Onsdag 22. juli til fredag 24. juli Gikk den kjente og kjære trekanten i Trollheimen sammen med Sunniva, hvor vi startet etter en god frokost på Gjevilvasshytta onsdag 22. juli. Ferden gikk over Mellomfjellet, hvor vi traff på en del trivelige turister, samt fikk sett deler av Trollheimen i fantastisk vær. Traff også på noen reinsdyr og et rypepar som beskyttet ungene sine. Kom til Trollheimshytta et par timer før middag og drakk en god øl i solveggen. Ferden fra Trollheimshytta gikk videre over Geithøtta hvor vi hadde pause der med et par kopper med kaffe og spiste nistepakken med en fin utsikt mot Trollhetta. Ferden derifra gikk langs en laang rygg som igjen førte til en laang veg til Jøldalshytta. Det smakte godt med hyttas spesialitet (svele) i solveggen, og den ga meg assosiasjoner til fergene i Møre og Romsdal. Våknet til regn på fredagsmorgenen, men det gjorde ingenting siden det hadde vært fint vær de to tidligere dagene. Kom til Gjevilvasshytta etter noen timers marsj, og hadde en kopp kaffe, og en god vaffel på trappen med utsikt til Gjevilvatnet. Søndag 26. juli Etter å ha kjørt over syv fjelloverganger, to av dem i tåke kvelden i forvegen, ankom jeg Eidsbugarden klokken 02.00 på natten. Jeg hadde en utrolig hodepine da jeg våknet om morgenen. Spiste en brødskive til frokost og drakk en del vann for å prøve å kvitte meg med hodepinen. Var en ganske sur vind da jeg gikk i retning Galdebergtinden, og den ga seg ikke med det første. Er dårlig sikt på toppen av Galdebergtinden på grunn av et skylag i lav høyde. Går i retning Slettmarkskampen og er ikke kvitt skyene der heller. Det begynner å lette på toppen av Slettmarkspiggen og jeg har ved et par anledninger god sikt fra toppen. Toppene: - Galdebergtinden – 2075 moh - Slettmarkkampen – 2032 moh - Slettmarkspiggen – 2163 moh Lørdag 01. august Jeg ankommer Torfinnsbu klokken 23.00 på fredagen, og er glad jeg bestilte rom et par dager i forvegen. Sjekker inn, og tar tidlig kveld, hvor jeg deler rom med noen medisinstudenter. Stien fra Bygdin var forresten utrolig bløt og er sikkert en av de bløteste stiene jeg har gått på noen gang. Jeg starter å gå etter en god frokost på Torfinnsbu, og går først til Vestre Torfinnstind. Finner en del gamle patronhylster ikke mange hundre meterne fra Vestre Torfinnstind. Patronhylstene så ikke gamle ut, men regner med at snø og kulde har bevart disse godt, da jeg regner med at disse er fra andre verdenskrig. Går videre over Kvitskardsoksle og Kvitskarstind før jeg går mot Mesmogtind. Treffer på en brefører og en gruppe turister på Mesmogtinden og hilser på dem før jeg går videre til de to sekundærtoppene til Langedalstinden. - Vestre Torfinnstinden – 2090 moh - Kvitskardoksle – 2065 moh - Kvitskardtinden – 2193 moh - Mesmogtinden – 2264 moh - Midtre Langedalstinden – 2045 moh - Søre Langedalstinden – 2030 moh

Har et TNF VE-25 for vinterbruk og et North Face Vario 23 for bruk på vår, sommer og høst. VE-25 dobler også når jeg vil ha mer komfort sommerstid, og vi er flere å tur.. Alex.

når det kommer til whiskey nså slår jeg ett slag for talisker. cognac har jeg sluttet med men tar meg gjerne en liten rom. foretrekker da Ron zaccappa anos 23. fatlagret rom(mørk) som er omtrent 53 ganger bedre en captain morgan robert