Søk i nettsamfunnet

Atter en nydelig tur i sommervarme Trøndelag! Startet i 9 tida like oppom Medholten på ca 147 moh og fulgte en skogs/traktorvei oppover langs Kulibekken, i fantastisk hefitg fuglesang, nyspirt bjørk, grønt gras, geniun sommerange og vårsøg i alle bekker! Trugene var under sekkelokket, målet i øst var rimelig kvitt, oppå heia der veien slutta var det helt bare myrer og flott å gå oppover videre langs bekken. Oppi fjellet ved 600 moh møtte jeg snøen etter 2 timers gange og ca 4 km. Fløt fint og vakkert oppå snøen innover og lunsja i ett tida ved trig. punktet 800 moh rett øst for Gråfjellet i steksol og vindstilt. Her lurte jeg lenge på om jeg skulle krysse tvert over dalen og prøve meg på den smale ryggen opp fra Kårøyfjellet rett opp på Ruten. Men da en "kaill" kom ned fra Kårøyfjellet og strøk innover like under meg, slo jeg fra meg tanken og fulgte i hans spor videre. Hans spor dro rundt helt ut mot Rutsvaen, jeg dro istedet bratt opp øst oppå 900 m koten og gikk så bent sør til topps. Oppå Ruten 1039 moh i 1500 tida, en sval fjellvind var kjærkommen, det var steksol og en svett opplevelse å labbe oppover på snøen i vindstilla! Ved varden var det 14 pluss, og 5 personer hadde notert seg inn i boka, av disse lå ialfall 2 strødd omkring og stekte seg i solen ved toppen. Utsikten til Storhavet i vest, 5 fjorder, Kopparn, Sylane, det meste av Trollheimen og Sunnmørsalper var svært begrenst, det var så disig at en knapt så ned til Vinjefjorden! Godt å hvile og raste oppå her, lå å duppa ei tid jeg også, men med nesten 9 km og 6 timers forbruk til topps, kom stunden for nedtur. Fra toppen, rundt mot Rutsvaen og ned til trig pkt 800 moh var det brukbart skiføre, men sola hadde tært hardt, og det var antydning til gjennomslag. Videre ned til 600 moh og oppå bruna ved Kulibekken var det ganske klesse og stundom heftig gjennomslag, så det var riktig deilig å slippe trugene. Fra 600 moh og ned ble det riktig stemningsfullt med sola lavt i vest, en riktig varm aften, fugesang, vårkåte ringduer og skirgrønn nyspirt bjørk i motlys! Kom så ned til Jeepen og veien og folkefaret i 21 tida, da hadde sola duppa ned over Flya i vest og kvelden ble ganske raskt kald, ja det droppa ned til 10 C før jeg fikk skramla sammen utstyret og gitt meg i vei heimover. Ca. 2 mil, 8-9 timers tur, jeg brukte 12 timer akkurat, herfra blir altså Ruten en riktig langtur.

Skogsområdet mellom Eggedal og Numedalen kalles Trillemarka og er i følge naturvernorganisasjonene et av Øst-norges siste uberørte områder under tregrensa. Dette området måtte selvfølgelig utforskes. : Bilder, kart og tekst her Turhilsen

Det har etter hvert blitt tradisjon å ta toget opp til en vårskitur i Skarvheimen. Dette er 6 året. Jeg og Rødtopp fikk med oss 4 andre turglade folk. Etter å ha kontaktet Finsehytta skremte de oss bort med at Skarverennet skulle gå samme helg vi skulle dit. Dermed ble det Hallingskeid og Geiterygghytta som fikk besøk i år. Steder vi enda ikke har vært på, men det er også fine og trivelige hytter. Lørdag 22.04 Våknet til stålende vær på Hallingskeid og bra skiføre. Gledet meg til å sette i gang under hele frokosten. Jeg hadde som mål å komme opp på Såta (1558 moh) - en markant topp midt i Såtedalen. Det ble bare meg som kom til topps, det viste seg å være vrient å finne vei opp vinterstid. Østsiden er den slakeste, men den var det mye fokksnø i og dermed vurdert som rasfarlig. Østsiden og nordflanken ble vurdert til å være for bratte. Dermed var det sørflanken toppstøtet måtte gå opp. Det var tynt snødekke og greit å komme til ca 10-15 høydemeter under toppen. Der var det ett usatt punkt som krevde klyving, men jeg klarte å svinge meg rundt. Det var flott utsikt som toppet dagen. På ettermiddagen begynte det å blåse opp og det var ganske frisk vind når vi kom frem til Geiterygghytta. Søndag 23.04 Ble veldig preget av sterk motvind, snødrev, dårlig sikt og ett par varmegrader. Vi valgte å gå Kyrkjedøra alikevel. Det ble stående lunsjbuffé på Kyrkjedørsvannet. Vinden begynte å løye og snøværet roe seg ned når vi nærmet oss Finse, dermed stoppet vi i lia 500 m unna stasjonen, koste oss og drakk kakao.

Ellingården på Hemnkjølen ble dagens startpunkt, skiføret var godt og sola varmet. Skituren fram til Hogsgåsa ble over 2 mil lang og dryg med kryssing av flere dalføre og bekker, og på fjelltoppen regjerte skodda. Dog en super tur, alltid moro å se typiske kyst/sommerfjell vinterstid under gode ski og snøforhold! Bilder: http://www.krovoll.net/Hogsgasa/2006/index.htm

Pene været på søndag måtte nyttes til en utsiktstur og siden Store Trolltind hadde stått på ønskelisten en stund, så vart det tatt en sjefsavgjørelse at ditt skulle jeg. Det er mye folk på Trollstigen når jeg kommer dit. Også innover fjellsiden ser jeg en del folk. Stort sett bare turister viser det seg etterhvert som jeg tar de igjen. Sier hei på vanlig fjellvis, får noen hei tilbake eller bare noe grynt som kan tolkes som hei... Mye folk foran og bak, men alle tar sikte rett frem på laveste skaret mellom Stabben og Breitind. Utover mot Brureskaret ser jeg bare 3 personer som går. 3 voksne karer viser det seg. Eldste mann som tydeligvis er kjentmann, imponerer med sin sprettenhet. Snørennene som ligger under Trollryggen viser seg å være knallharde og siden en aketur nedover siden ikke frister, så går vi nedom den ene, mens den andre krysses på sitt smaleste. Noen stener stikker opp og gir fast feste. Oppe ved Heen's Highway blir seg sittende å vente på de andre, siden det er mer spennende å ha folk med på bildene. Bare fjell og sten blir ikke det samme. Dessverre blir det for luftig for en deltager, så de snur. Jeg rusler derfor alene bort til Brureskaret uten å få de motivene jeg ventet på. Etter en liten matpause og x antall bilder (10 sek på selvutløseren er ikke lang tid når en "springer" på kanten av trollveggen) så fortsettes ferden mot Store Trolltind. Er litt spent om jeg finner rette oppgangen. Frykten viser seg å være grunnløs siden noen har laget røde merker. Har merket meg at her er en del motstand mot merking, men for å si det slik, uten merkene her så hadde jeg helt sikkert bommet på riktig renne. Halvveis i første renne, så krysser en en rygg mot venstre og skifter renne mot toppen. Rennene skifter mellom fast fjell og mye løst. Er uheldig og kommer borti en stein som ligger på vippen. Mye bråk nedetter før den legger seg til ro... Like greitt at jeg var aleine. Bortsett fra at der er mye løst, så er rennene greie å klyve. Der var også en bratt snøskavl like etter Brureskaret som tilsynelatende låg i veien, men visste seg at den hadde sklidd ifra fjellveggen slik at en kunne passere på baksiden. Oppe på toppen blir jeg sittende i sol og koser meg mens jeg får beskjed om tett havtåke i ytre strøk.. Egentlig ganske utrulig at jeg er helt aleine på Store Trolltind og Brureskaret på en så fin dag. Legger ved noen bilder

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Mitt første innlegg her på dette forumet. Starter like gjerne med rapport om "bomtur" på Larstind Først, lørdag stod Skredahøin for tur. Traff en aktiv debatant på disse sidene i lia under toppen. Vedkommende motiverte meg til å bli medlem her, artig samtale forresten, E. Søn var helgas egentlige mål, Larstind! Vel framme under renna sa veien videre seg selv. For utrygt opp renna (skal jo tross alt fortsette ei stund til!) Ergo på ski et stykke oppover mot Larstind N, deretter til beins til nordtoppen. Fantastisk vær, ser 3 personer på Vesttoppen. Snøhettatraversen ser forlokkende ut, men den får vente til sommer`n. På nordtoppene tas tau og stegjern frem. Stegjern ja: Kurt, er det ikke en tanke å teste de på skoa før avreise Ingen stegjern, ingen tur videre mot Larstind. Faktisk mye snø langs eggen mot skaret. Ruta fra skaret og opp på Larstind ser egentlig grei ut, vel å merke med STEGJERN!! Litt småirriterende å måtte returnere, men vi kommer igjen, gjerne i vinter.

Hei, Jeg hadde tenkt meg en tur til Jotunheimen og er litt usikker på hvor det er bra å gå på denne tiden. Har lyst til å gå på Mjølkedalstind, Kyrkja eller kanskje Galdhøpiggen. Noen som har vært der nylig og vet om det er mye snø/is? Frode