Søk i nettsamfunnet

Klatregalla i Universitetets Aula Norsk Tindeklub er 100 år i år, og byr på et helaften multimedia-program 21. februar, KL 19. Her kan du blant andre høre Stein P. Aasheim, Jon Gangdal, Robert Caspersen, Cecilie Skog og Ralph Høibakk. Det blir klatreopplevelser som aldri før er servert på ett brett. Les mer om programmet på www.ntk.no

Dette ser jeg fram til. Håper på klarvær. I tillegg til å ha fri akkurat da har jeg for første gang muligheten til å overvære det hele på fjellet hvor det er langt til nærmeste gatelys. Så nå er det bare å krysse fingre for at vi får et nydelig vær denne natta. Er ingen utendørssover om vinteren, men det går fint an å stå opp på natta og komme seg ut for å se dette. http://www.astronomi.no/maane210208.html

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Da det fine været kom, dro fire personer fra den svært livskraftige fjellgruppa ved Blindern til Gjevilvasshytta for å gå den såkalte Trekanten, dvs. fra nevnte hytte til Jødalshytta og så til Trollheimshytta og derfra over Mellomfjellet og tilbake utgangspunktet. Mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta er det to vanlige muligheter, gjennom Svartådalen eller over Trollhettamassivet. Vi syntes sistnevnte virket mest interessant. Lang tid skulle vi bruke, faktisk hele seks dager, og det på en tur som bare er fem, seks mil. At været var bra, hjalp oss til å realisere vår slappe målsetning. Først på programmet stod Svarthetta/1548, en liten kneik som hadde sin verdi i og med at vi ikke hadde vært på den før. Vi la oss strategisk ved foten av dette fjellet første kvelden. Neste morgen gikk vi opp på toppen, så ned igjen(!), spiste lunsj og dro så videre med alt pikkpakket vårt i retning Trollhetta/1614. Ettter en fem timer nådde vi nattens leirplass på Langfjellet. I løpet av disse timene hadde noen av oss rukket å bade i den grunne Svartå. En vidunderlig deilig dag ble avløst av en vel så deilig kveld. Månen var oppe og stjernene funklet drømmeaktig i det fjerne. Neste morgen la vi atter på vei, nå med Trollheimshytta som endelig mål, hvilket betød at selve Trollhettamassivet måtte forseres. For best å kunne gjøre det, inngav noen av turdeltagerne seg på en aldri så liten stund med yoga før avreise, den såkalte soløvelsen, som egentlig er et mislykket forsøk på å stupe kråke, og følgelig heter det kråkeyoga. Tidligere på turen hadde jeg ikke sett noe til denne sære formen for kroppsøvelser, men at den nå var en del av programmet, skjønte jeg etterhvert. Turen over Trollhetta kunne ikke vært bedre. Solen varmet og utsikten var av det dype slaget. Å komme frem til Trollheimshytta, var derimot en liten nedtur. Borte var utsikten, vekk var det tomme og øde. Her var det fullt av det man gjerne får for mye av – komfort, mennesker man ikke kjenner og utedo. Middagen var heldigvis av det bedre slaget, vi jugde på oss litt vegetarianerkredibilitet og fikk nyfisket, stekt ørret (altså ferdig stekt rett opp av sjøen!). Meget godt, særlig med øl til. Etter på sang vi stua, bl.a. Emilsanger, Bussanlull av Taube, og den slags. Vi la merke til at stua ble tom for gjester tidligere enn vanlig. Neste dag lå skydekket tungt og vått over oss. Vi benyttet anledningen til å plukke en mengde blåbær før vi dro over Mellomfjellet. De skulle vi lage syltetøy av til pannekakene. Et sted oppe på det nevnte fjell slo vi leir. Det var tåkete og kaldt, men vakkert og stille, som det jo så ofte er når man knapt kan se noe som helst. I teltet stekte vi pannekaker til den store gullmedaljen. Mette og småkvalme som vi var, ble det så som så med småpraten. Vi la oss heller til å sove. Neste morgen var en klar morgen. Finværet hadde kommet tilbake, varmen likeså. Vi benyttet anledningen til å gjøre alt langsomt. Vi spiste, slappet av og dro oss, dessuten hadde de østlig orienterte blant oss en oppvisning i hvordan hele tiden nesten stupe kråke. Hva gjør vel ikke en mislykket kollbøtte for trivselen! Klokken var rundt tre, halv fire da vi begav oss videre. På veien gikk vi oppom Blåhø/1671, som er Trollheimens høyeste fjell, og nøt utsikten derfra. Flott, flat topp med historisk sus, et sus som hadde form av en minneplate i jern (se bilde). Neste leir fant vi da vi bare var en seks, syv kilometer fra hvor vi startet, Gjevilvasshytta. Stedet hette Kamtjørnin. En merkelig kveld og natt fulgte. På kvelden begynte noen i turfølget å sprute vann på hverandre og undertegnede fikk den rare følelsen av å bli gitt rollen som støttekontakt (se bilde). Det var kvelden. På natten måtte undertegnede attpåtil flykte ut av teltet da en av ’pasientene’ fikk for seg å åpne munnen på vid gap og grynte og klynke om hverandre. Kanskje hun drømte om den slemme jenta som sprutet vann på henne? Det spiller egentlig ingen rolle hva hun drømte om, for faktumet var at jeg ikke fikk sove. Det hjalp ikke det grann at jeg prøvde å vekke henne, hun gikk umiddelbart tilbake i dyp søvn for å fortsette gryntekonserten. Jeg måtte legge meg ca. tyve meter fra teltet for å få fred (også det er det bilde av). Den siste morgenen bestod av en rask frokost etterfulgt av lynraskt bryting av leir og kjapp gange i retning bilen. Terrenget suste unna og jeg misunte ikke dem som var på vei i motsatt retning. Da vi kom frem til bilen, fant vi at understellet var blitt gjort til en delikatesse av en svolten sau (nok et bilde).

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Dama, ei venninne og jeg har nylig tilbrakt én velgjørende uke i Femundsmarka. Dagen før vi kom hadde det lavet ned med snø og dekket terrenget med 15 cm. Mye hadde smeltet da vi ankom, men de høyeste partiene var vinterlige og nesten deilig hvite. Etter et sånt snøfall ville kanskje ingen trodd at alle våre syv dager der oppe skulle gi oss sol fra blå himmel og masse varme. Da vi dro, mørknet det derimot i vest, torden rullet inn over Femunden og lyn flerret himmelen. Farvel! Vi kom med buss til Elgå fredag 15. juni og dro tilbake til Oslo torsdagen etter. I løpet av uken hadde vi kjølige netter med frost, dager med tusen fluer og mange mygg, lammende varme og et velgjørende bad på en hvit strand i Nedre Roasten. Vi møtte vennlige mennesker nesten hver dag, men marka var likevel relativt tom, ’relativt’ fordi ruten vår gikk fra Elgå til Grøtådalen over Svuku, så ned til Krokåthåen, Roasten og langs Røa til båten – altså det området som er absolutt mest besøkt. De som lå på Grøtåsætra bød oss en dag på pannekaker. Og de var feite (altså pannekakene)! De to jentene jeg dro sammen med hadde gitt uttrykk for sitt savn etter søtt da vi møtte på dem, en skikkelig hyggelig gjeng med fluefiskere (takk til alle dere: Glenn, Tor-Egil, Thomas og ’Melbu’!). De lærte oss også en del fisketriks og fikk meg (selvsagt ikke damene... men hvorfor?) interessert i deres store lidenskap (som ihvertfall var stor den uken de tilbrakte på Grøtåsætra...) – fluefiske. På Røvollen ble vi kjent med en som har vandret i Femundsmarka i 30 år, en nå pensjonert journalist ved navn Roald, men som ikke var mer pensjonert enn at han var der for å skrive artikler, noe som kom oss til gode i og med at han gjorde oss til tema for en. Dessuten testet han ut Forsvarets nye feltrasjoner (et velassortert produkt fordelt på frokost, lunsj og middag, de bestod alle av en del tørket fôr og søtsaker, til og med kaffe, produsert av Drytech, som vi vet også står bak Real turmat), og siden han ikke var spesielt glad i sjokolade, fikk vi dem, hvilket jentene var veldig glade for (jeg var bare litt glad...). Typisk, under hele turen var deres største glede å spise, særlig søtsaker. Vel, en halv sannhet, for i tillegg til å dytte i seg, satte de stor, stor pris på naturen. Og tenk det, etter én uke i telt var de ikke lei! Med unntak av myggen, da. 'Hadde det ikke vært for den, kunne jeg blitt en uke til!' sa den ene da vi ventet på båten. Med pent vær hver dag og ekstradoser med søtsaker gitt av gavmilde mennesker, var det jo også den beste introduksjonen de kunne ha fått. Det må dog nevnes at de har vært på tur før og ikke er nevneverdig pripne.

Ble litt rastløs på torsdagen, og oppdaget at det var slutt på finværet f.o.m. fredagen, så det ble å ta seg en kjapp tur opp på Høgsvora, en av grense toppene mellom Vestnes og Ørskog kommune. Fine temperaturer og lite vind, men ble desverre overskyet før vi kom oss opp. Startet rundt 1700 og tok oss meget god tid på toppen for å nyte utsikten og temperaturene, så vi var ikke nede før midnatt Har noen bilder her: http://www.jhpf.net/phpAlbum/main.php?cmd=album&var1=Other+albums%2FH%F8gsvora+og+Steingardstind++++21-06-2007/

Sted: Jotunheimen Jeg og min bror Christoffer hadde tidligere i år planlagt å gå Snøhettatraversen, men grunnet manglende praktisk trening med klatreutstyr så droppet vi traversen, og kjørte i retning Jotunheimen. Hadde to dager til rådighet, men regnet som trommet på teltduken torsdagsnatta ved Krossbu, varslet om at det ikke ble noen fjelltur på fredagen. Uansett, vi kjørte til Jotunheimen Fjellstue onsdag 20. juni og slo opp teltet der. Våknet tidlig (rundt 08.00), spiste en enkelt frokost, pakket sammen teltet og hev det i bilen, og tok fatt i ryggsekkene og gikk sørover mot toppen. Været var knall, og det var mulighet til å hive skjorta i sekken og få noe farge på brystkassa. Loftet (2170 moh): Et veldig teknisk enkelt fjell, men det føltes noe langdrygt de siste 20 minuttene mot toppen da vi begynte å lure på om det var noen ende på bakken. Toppvarden stod langt i fra kanten, men en super utsikt mot fjellene rundt på alle kanter veide opp for den litt flate toppen. På toppen ser vi at Fanaråken med Hurrungane i bakgrunnen er dekket av skyer, noe som tyder på at vi er midt i et værskille. Skjorta må på igjen, og jakke og lue gjør det mer behagelig på toppen. Veslefjelltinden (2157 moh): En fin og bred egg mellom Loftet og Veslefjelltinden, men med noe lett klyving de siste metrene før toppen. Toppen har en fin utsikt, og skiller seg litt ut fra Loftet at du ikke føler du står midt på et stort platå, men nemlig en topp. Når vi gikk de siste metrene av eggen gikk det ett snøras ikke langt fra hvor vi gikk, ganske imponerende, og det gir meg et fint bilde av kreftene som blir sluppet løs. Hadde ikke sett et snøras "live" før, og da bare på tv. Litt brattere å gå ned fra toppen, hvor jeg nesten faller et par ganger grunnet våt mose og løse stener. Noen andre opplysninger: Været var relativt greit, men en front som kom inn fra sørøst ga noen dråper regn på toppen av Veslefjelltinden, og gjorde at turene på fredag ble avlyst grunnet lavt skydekke (ca ned til teltet), og nedbør i form av regn. Tur/retur Jotunheimen fjellstue var i følge GPS'en 14,8 kilometer. Mvh Alexander og Christoffer

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Hei på dere!! Et forferdelig uvær på fredag gjorde at Valdresflya ikke var åpen på lørdag morgen/formiddag! Været var et ganske annet på lørdag!! 7 minus grader, vindstille og knall blå himmel! Måtte gå fra Maurvangen, noe som gjorde turen lenger enn vi hadde håpet på! Tjørnholstindane får vente til ei annen helg! Forholdene var fine, men noe slush til nedkjøringen ble det ikke fordi det fortsatt var 5 minusgrader da vi skulle ned. Legger ved to bilder som viser hvilken fin dag det ble!! Idag er det drittvær igjen,-snakk om å treffe dagen!!!

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni

Ettersom forespørselen ble så stor: Startet ved Nerskogsveien i 10 tida, ikke brøyta Heldalsvei, nydelig vakkert lettskya søndagsvær, sprettkaldt (10 minus droppet til nesten 20) og absolutt vindstilt. Som førsttemann (og eneste i fjellet..) så fikk jeg ekstra arbeid med å brøyte meg løype oppover. Fulgte min tradisjonelle trase via Badartjønna, under Langjørgen, nesten til Telvatnet, rett vest til Turistlinja og så rett nord til Topps. Nyydelig skiføre på myrene, en 5- 10centi fast helt slett puddersnø oppå dypskaren og mye snø, oppi fjellet hardere og drevbårat, alt av eksponert fjellhei fullstendig avblåst og kun dekt av 2-4 cm løs snø. Nedkjøring som slålom via åpen fjellhei, steinrøys liker jeg ikke, selv om jeg fant et styggbratt bekkefar med masse hard puddersnø, så jogga jeg heller ned fra toppen ned til myrene og det supre skiføret. 2 mil, 8 timer superflott toppskitur til ett av øst-Trollheimens absolutt beste utsiktpunkt med Trollhetta, Snota, Svarthetta og Blåhø kun på en "armlengde" unna! Videre detaljer, kart og fylldig turrapport på krovoll.net - alltid oppdatert om Trollheimen! Jeg savnet virkelig en student mm oppå der - så intenst gøy det var om søndagen å se igjen de kjente storfjell i vinterdrakt!!

Her kommer noen bilder fra juleferien. Som i Norge var det alt for varmt i desember. Det var utrolige 3 uker uten sky på himmelen fra 8.desember til 31.desember. Så kom det litt snø men den er borte igjen siden snø smelter fort i 15 varmegrader. Nå er det mer høyfjells-topptur enn skisesong. Har gitt opp håpet om å møte vinteren i år...

Tenerife var målet i julen. Sol, varme, masse god mat og drikke er vel det de fleste kommer hit for. Vi også selvsagt. Siste gang jeg var her var for nesten 30 år siden. Alt har utviklet seg, men ikke blitt bedre. Det er etter min mening nå en 100% turistfabrikk der kun penger og egocentrisme teller. Korrupsjon også: særlig i leiebilbransjen. Jeg har heller aldri sett en større forsamling av over-fete mennesker på ett sted. De minnet sterkt om hvalrosser der de lå på solsengene. Av og til ble det rullet rundt om for å få den andre siden bakt i solen. Men det var jo egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da. Et viktig mål for meg var selvsagt Teide. Spania’s høyeste fjell. Rutinen for å ordne permit er ikke forandret siden beskrivelsene gitt av Endresen og senere Olsen. Kontoret til nasjonalparken i Santa Cruz ligger på samme sted og man får fremdeles kun permit for 1 dag med en tidsramme på kun 2 timer for å nå toppen. Hvis kabelbanen riktignok ikke er i bruk pg.a. hard vind, gjelder permitten en dag til. Min permit hadde jeg ordnet for klokken 13.00 – 15.00. Meningen var å starte tidlig om morgenen 27 desember for å kunne ta det med ro og nyte utsikten. Det ble det ikke noe av. Bilutleien + resepsjonen hadde sammen klart å rote noe utrolig med bestillingen. Først klokken 10.30 kommer jeg meg av gårde fra Playa de Las Americas. Med en liten men sprek Ford Focus går det heldigvis fort oppover. Diverse ’pensionados’ blir kjørt forbi: jeg følere meg som en Schumacher-klon. Men det er for mange pensionados og for mange svinger så det tar likevel 55 minutter opp til den lille parkeringen ved veien opp til Montana Blanca. Her er det nå selvsagt fullstappet av biler. Heldigvis finner jeg en fin plass 100 meter videre på høyre side av veien. Klokken er 11.30 og jeg må nå kontrollpunktet for permitten 1200 meter høyere og divere kilometer videre innen 3,5 time! Først går det lett via en grusvei til ’passet’ mellom Montana Blanca og hellingen oppover mot Teide. Deretter i masse svinger og med masse støv litt brattere videre. Kjedelig og endeløst. Endelig kommer jeg opp til toppen av hellingen og Refugio Altavista. Ikke åpent. Nå går det mellom brune vulkanstensformasjoner og nesten uten utsikt. Jeg har ikke tid til skikkelige pauser. Det blir bare et par slurker vann og 5 minutter av og til. 14.30 (etter tre timer) når jeg kontrollpunktet. Temmelig sure folk der. Prøv ikke med noen spøk (det gjorde jeg): de skjønner nesten ikke noen engelsk og blir (derfor?) fort irriterte og aggressive. Nå er jeg temmlig utkjørt. Opp til toppen trenger man ikke mer enn 20 minutter, men jeg tar igjen alle pausene jeg skulle hatt tidligere og bruker presis det dobbelte. Etter 3.40 står jeg på toppen an Spania’s høyeste fjell: 3718 meter over havet på en topp med en primærfaktor (som selvsagt også er) 3718. Og er ærlig talt litt skuffet. Jo da: pen nok utsikt. Jeg ser hele øya og toppen av de andre Kanari-øyene stikker opp av skyene. Men er dette alt? Jeg ser ingen andre fjell på lignende høyde eller breeer eller elver eller noen form for liv. Det er ikke rart at Star Wars og Panet of the Apes er tatt opp her. Og turen opp var kun kjedelig, støvete og slitsom. Etter 10 minutter i svovel-dampene har jeg fått nok. Ned igjen i fint tempo og bortom sekundærtoppen Montana Blanca. Jeg konstaterer samme høydemålinger som Olsen tidligere: Altavista 3280 (kart 3260) og Montana Blanca 2780 (kart 2748). Måler 20 meter PF. Er det noe som ikke stemmer helt med målingene her på Tenerife? Etter totalt 6 timer er jeg tilbake ved bilen. En uke senere vil jeg igjen stikke av fra latmannslivet i Playa de Las Americas. En kollega har fortalt meg at Montana de Guajara er en mye finere tur enn Teide. Nå bruker jeg Hertz for bilen og alt går bra. Det er en fin stor parkering ved informasjonssenteret ved Parador-hotellet. Det er ikke mulig å ikke finne dette. Det eneste bygg av størrelse oppe på slettene under Teide. Teide-området ligner litt på en slags sombrero med Teide selv som toppen og en krum fjellkjede som rand. Montana de Guajara (2718) er den høyeste toppen i denne kjeden. Fra informasjonssenteret går det en liten sti rett mot passet på sydvestsiden av toppen. Merkelig nok står det ingen ruter til denne toppen på informasjonspanelet ved begynnelsen av stien. Stien går greit mot syd ned til en vei og når denne ca. 100 meter til høyre for en liten bu. Det er nå to ruter til toppen. Jeg velger den mest interessante (den andre bruker jeg for tilbaketuren) og går rett frem (d.v.s. krysser veien) og forsetter oppover en fin sti videre mot det tidligere nevnte passet. Litt før dette tar det av en sti til venstre. Denne går først over en helling og senere over en hylle med til dels overhengende fjellside. Jeg kommer opp til kanten av et Besshøe-aktig topp-platå og derfra er man kjapt på toppen (2718, bruker denne til kalibrering av høydemeteret). Fin utsikt mot Teide og sydover. Perfekt vær også og kun brukt 1,5 time til toppen så jeg bestemmer meg for å fortsette videre over kammen mot øst. Nedover til passet på østsiden (2374, selv måler jeg 2395) går det fort og greit. Herfra er det på kartet anngitt en merket sti videre til Montana Pasajron. Det stemmer til rett under toppen. Der forsvinner stien. Det er ellers greit nok opp til det store fine topp-platået (2529 i følge kartet, egen måling 2550). Mot øst ser jeg den bratte flotte nordvestsiden av Roque de la Grieta. Virker som det er mulig å klatre langs kammen, men kanskje er det lettere fra sydøst-siden? Videre finner jeg rester av en sti. Den går ikke rett ned til neste pass (ca. 2410 på kart), men følger kanten bortover. Via en grei helling kommer jeg ned en stykke under passet selv ved et punkt der stien er lett å se. Denne følger jeg rundt sydøstsiden av Roque de la Grieta og ser at følelsen min stemte. Fra denne siden er det lett gåing opp til toppen (på kart 2576, egen måling 2600). Nå er det bare å nyte stillheten og roen. På Teide var det forholdsvis rolig opp til endepunktet for kabelbanen og deretter travelt. På Guadajara traff jeg også totalt vel ca. 10 mennesker underveis og på toppen, men videre østover er det ingen. Slik jeg liker det best. Tilbakeveien går jeg nå i en videre bue rundt og over Montana Pasajron. Igjen forsvinner stien halvveis, men det er forholdsvis greit og finne veien. I passet mellom Pasajron og Guadajara kommer den andre stien (ruten) til Guadajara opp. Denne er ideal for nedturen. I lett ’slepe-jogging’ sklir jeg nedover stien i fint tempo. Den kommer ned på en vei som følges greit i store svinger tilbake til den tidligere nevnte buen og stien til Parador. Rundtur med lange fine pauser tok meg 7 timer. Denne turen synes jeg var finere enn Teide selv. Som tidligere nevnt hadde jeg ganske store avvik ved høydemålingene. Jeg brukte Teide og Guadajara som referanser og hadde avvik fra ca. 20 – 35 meter for andre topper og pass. Er det andre som har lest noe om topp - og pass-høyder på Tenerife? Er kartene ikke bra nok (jeg brukte Kompass nr. 233, Teneriffa, 1: 50.000 og et detaljert kart for nasjonalparken med 10 meters høydekoter).

Fjellene rundt Stryn er lett tilgjengelig for toppturer på ski. Man kommer forholdsvis enkelt opp til snøgrensen, selv på milde vintre som denne. Utgangspunktet for turen til Natakupa (1400m) er enten parkeringsplassen på vinter-skisenteret eller hvis vegen tillater det, Bøasetra. Sistnevnte ligger på ca 600m, og der er det som oftest godt med snø på denne årstiden. Dagen startet meget bra, til tross for diverse dystre spådommer om lavtrykk. Jeg kom fort over skoddehavet i Stryne-dalen, og da forvandlet dagen seg fra dystert mørke til en krystallblå himmel. Slik er det heldigvis ganske ofte på nordvestlandet.... For å slippe å brøyte spor, kan man med fordel følge skitraseen i alpint-løypen. Trekket er ikke åpnet for sesongen, så her var det fremdrift for egne krefter. Nytt for 2006-sesongen er at skitrekket er bygd ut, og nå fører alpinister langt opp i Steindalen, ved foten av Natakupa. Det som tidligere var en strabasiøs tur, burde nå være en formalitet selv for "late" topptur-"entusiaster". Man kan mene hva man vil om utbygging, men jeg synes nå det er litt trist at alpintanlegget har satt sine varige spor i Steindalen. Det som tidligere var en flott topptur i nesten uberørt natur, blir nå en vesentlig annerledes opplevelse med utallige høye master av metall spredt utover et stort område. Andre vil vel kanskje hevde at det er gull verdt for Stryne-regionen at man nå har utvidet tilbudet betraktelig også for vinter-alpinister (og ikke bare sommerski). Investeringen i skianlegget har også medført at det for tiden er stor aktivitet på bygging av nye hytter i området. Heller ikke det er særlig gunstig utifra hensynet om vern av naturen. Jeg må nok likevel innrømme at det hadde sin fordel å kunne følge den preparerte skitraseen til langt inn i Steindalen, forholdene tatt i betraktning. Det var skikkelig bryteføre, og det ble altså litt for fristende å holde seg til skitraseen, fremfor å slite i vanskelige snøforhold. Fra øverste mast, tar man rett til høyre og følger ryggen opp til Småeggene og videre til Natakupa. Det som tidligere var bryteføre, ble nå knallhardt skareføre. Utsikten fra denne ryggen er rett og slett storartet, og dette gjør at man fort glemmer den kalden vinden og tiltakende melkesyre i beina. Og med mp3-toner fra Queen's "Who want's to live forever" får man virkelig et ønske om at livet skal vare evig på denne rygg. Dessverre lå det en kuldetåke på toppen av Natakupa, som reduserte utsynet betraktelig. Men hva gjør vel det, når det er nedkjøringen som frister mest i et sådant øyeblikk. Dessverre fortonet nedkjøringen seg som et mareritt av ukontrollerte slag på skikkelig hardt vaskebrett-føre. Ikke altfor gunstig for en stiv muskelatur, med heller få skidøgn i løpet av inneværende år. Jo det kunne selvsagt være ønskelig med pudderføre, men man kan ikke få i både pose og sekk. Det flotte veret og opplevelsen av å komme seg høyt til fjells, var mer en nok for en underernært frilufts-sjel i denne omgang.... Noen bilder følger vedlagt, men hele bildeserien finner du her: http://distantpeak.com/simpleviewer/index.php?set=72157594431821548

Fem personer på tur, fra OSI-fjell ved Universitetet i Oslo. Fredag: snø på dagen, regn hele natten Lørdag: opphold, deretter regn og kraftig vind på kvelden Søndag: sol, kuling i kastene, særlig i Folarskaret Turbeskrivelsen dropper jeg, bildene får snakke for seg selv, dessuten ville en eventuell turbeskrivelse bli ganske lik enhver annen som beskriver en tur i fjellet i oktober... Uansett: jeg tror jeg i særlig grad liker fjellet senhøstes, når snøen prøver å få tak. Kanskje bildene nettopp viser hvorfor...

Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Årets siste offisielle sommerdag er passert og høsten er i anmarsj. Skardsfjella øst for Stugudal i Sør-Trøndelag ble turmål for denne første helgen i september. Skardsfjella er en rekke med fjelltopper rundt 1500 moh som ligger litt sørvest for Sylan. Høyden pluss det flate terrenget rundt toppene gjør at man får en vidstrakt utsikt fra toppen. Vi gikk en hesteskoformet rygg over de to høyeste av Skardsfjelltoppene. Det var en god stund siden at disse sørøstlige områdene av Trøndelag var blitt besøkt. For å være nøyaktig var det 342 dager siden jeg gikk Syltraversen. Bilturen fra Trondheim stoppet denne gangen ved Vektarstugu i Stugudal. Startpunktet for turen var ikke helt bestemt så veien inn til Møsjøen ble først utforsket. Resultatet ble at vi pent måtte snu ved hyttefeltets veibom. Klokken var 2115 når vi la i vei oppover den slake lia langs Pilgrimsleden mot Vektarhaugan. Mørket skapte litt problemer med å følge merkingen langs stien. Stien ble plutselig sporløst borte. Ledelinjen ble derfor en telefonløype som gikk i riktig retning. Etter 45 min gange slo vi opp teltet ikke langt fra elva Vestre Rotåa og parkeringsplassen for hyttefeltet i kanten av Vektarhaugan. Lørdag morgen var været strålende. Vi spiste frokost og drakk noen kopper kaffe før vi kom av gårde litt før klokken 1100. Vi gikk i en time før vi igjen slo opp teltet ved Vestre Rotåa. De to Skardsfjell-toppene skulle bestiges som en dagstur med denne teltplassen som base. Like ved teltplassen var det tre store steiner. Uheldigvis hadde disse steinene et stort ”buldre-potensiale” så frustrasjonen av å ikke ha klatresko, kalk og stålbørste i sekken bredte seg. Vi slo opp teltet og gjorde klar noen små dagstursekker før vi tok fatt på stigningen opp ryggen til dagens første topp. Skardsfjell merket 1543 moh på kartet. Den tørre sommeren i Trøndelag har tært hardt på småbekkene. Vi fant heldigvis en liten sildrende bekk på vei opp mot toppryggen. Drikkeflaskene ble fylt opp. Topprygger er som regel ganske fri for bekker og vann så det er best å sikre seg før man har gått for langt. Oppover ryggen begynte utsikten å vide seg ut. Det ble observert til sammen 8 ryper fordelt på et kull på 5 og 2 stykk av det fortsatt uredde slaget. Ryggen bortover mot 1543 ble etter hvert mer steinete, og den var ikke så lettgått som jeg hadde forventet. Toppen med en solid toppvarde ble nådd i solskinn og litt vind. Utsikten mot Sylmassivet og Helagsfjellet i øst var fantastisk. Helagsfjellet er den høyeste toppen i området med sine 1797 moh. Toppen er med dette Sveriges 7. høyeste topp og har Sveriges sørligste isbre ved foten i øst. Ved toppvarden var det tid for lunsj. På grunn av vinden krabbet vi ned i vindsekken mens vi spiste noen skiver med luksuriøst pålegg. Både brunost, nøkkelost og pastrami var å finne i sekken. Ryggen ned til skaret mellom topp 1543 og høyeste på 1546 var relativt lettgått. Terrenget forandret seg noe når vi var på vei oppover mot topp 1546 fra skaret. Underlaget ble mer lettgått og det var merkbart mindre stein på denne siden av dalen mellom de to toppene. På toppen ble det en kort pause for å nyte utsikten. Ryggen tilbake i retning teltplassen var lettgått og nedstigningen til Rotåsjøen. Vel tilbake ved teltet ble det en rask dukkert før middagslagingen startet. Denne gangen var det en litt ”gourmet” preget versjon av den vanlige Toro-gryta som stod på menyen. Rondane gryte med Reinskav, sopp, brokkoli og ris. På kvelden kom det noen spredte regnbyger som gjorde matlagingen i teltåpningen litt frustrerende. Søndag morgen våknet vi opp til lavt skydekke, regn og en del vind. Det var absolutt ikke dagen for de store turplanene, så vi tok oss god tid før vi satte kursen tilbake mot Stugudal. Turhilsen

I juni gick jag en 18-dagars tur i italienska Alperna. Det var en bra tur, speciellt början och slutet men inte i yppersta toppklass. Jag använde tält så mycket det gick. Det finns iaf en berättelse och 136 bilder på http://www.huthyfs.com Scrolla förbi "Detta är mitt liv" och vidare till den sista länken på Reseberättelser.

Vassdalseggi med sine 1658 moh er Rogalands høgste topp og ligg heilt nord i Ryfylkeheiane, på grensa mellom Rogaland og Telemark fylker. Både toppen og naturen i området er verkeleg verdt turen. Tidleg laurdag morgon bar det innover Ryfylke. Vi kom oss med første ferje over Høgsfjorden og parkerte ved Sandvatnet, inn av Nesflaten i Suldal kommune. Sola stod høgt på himmelen og det var varmt oppover mot Holmavatn. Etter snaue to timar var vi ved turisthytta Holmavassbu og her vart det meste i sekkane lagt igjen. Planen var å gå til Vassdalseggi og deretter returnere til hytta om kvelden. Å finna informasjon om ei grei rute opp frå sør var ikkje så lett, då dei aller fleste tar denne toppen frå nordsida. I ei av Stavanger turistforenings årbøker var det nevnt ein umerka sti frå Holmavatn mot Kvanndalen og denne passa det greit å følge eit stykke. Vi starta rett opp bakken frå hytta og såg aldri noko til denne stien, men vi fann likevel ein temmeleg grei rute mot toppen. Etter å ha runda vestsida av Fitjanuten, haldt vi høgda forbi Djupe tjørnane og Isvatnet. Deretter gjekk vi vest for vatn 1364 og aust for vatn 1352 før vi satte kursen rett mot toppen. Terrenget var småkuppert heile tida og det bar nesten konstant opp eller ned, slik det ofte er i Ryfylkeheiane! Og fint var det iallefall i desse traktene. På avstand var det ikkje så lett å sjå kva for rute opp til toppen som var best. Det løyste seg imiddlertid veldig greit, siste stykke mot toppen var det enkelt å ta seg opp på ein liten rygg, rett aust for fylkesgrensa. På toppen Den store varden på toppen hadde vi gått å sett på lenge og utsikten derfrå var ganske fin. Vi kom til toppen omtrent klokka 18, etter litt under fire timar frå Holmavassbu. Litt skyer kom sigande og ein liten bris var det også der oppe. Nødlinga/vardinga mot Haukeliseter var godt synleg, men ruta frå den kanten er vel bare delvis merka etter det eg forstår. Mot Kvanndalen var det også varder som gjekk nedover, så eg reknar med at det er fint å gå opp sør-vest flanken også. Etter nokre brødskiver, samt litt sjokolade og tørka aprikoser var det klart for returen. Sidan ruta rundt Fitjanuten var relativt småkuppert, fekk vi lyst til å heller gå ned litt sør for Turistskaret og ta den t-merka stien tilbake til hytta. Rett ved punkt 1410 tok vi sør-austover og her var det også nokre vardar. Det var enkelt å ta seg ned, men vi kunne nok med fordel ha gått utanom det einaste bratte partiet nedover, spesielt sidan det var godt synleg på kartet. Heile dagen hadde det vore relativt varmt og utpå kvelden forsvann også skyene. T-skjorte og shorts var absolutt å fortrekka denne dagen! Holmavassbu På turisthytta til Stavanger turistforening var det kome oppe eit par frå Sandefjord som var på sin første reale fjelltur. Dei hadde tatt turen opp frå Haukeliseter og syntes det hadde vore langt inn, men også opplevingsrikt i det fine vèret. I turistskaret var det fortsatt ein del snø og eit par småelver måtte vadast fortalte dei. Etter ein fin kveld på hytta, vakna vi opp til nok ein fin dag. Utpå formiddagen kom eit sveitsisk par forbi hytta. Dei hadde vore på 14 dagars tur opp frå Lysebotn! Vi satt alle utpå trappa beundra utsikten; Frå dei grøne grasslettene rundt hytta til det store Holmavatnet og resten av den store fjellheimen. Flott vandretur frå Holmavasshytta til Bamsebu Bamsebu er eit lita steinbu som vart bygd av nokre av tungtvassabotørane under i 1943. Den dag i dag står steinbua der fortsatt, omlag 6km frå Holmavasshytta heilt nord i Ryfylkeheiane Frå Holmavassbu la vi kursen ned mot eit par hytter som er avmerka på kartet. Her vada vi over elva og fortsatte sør om Dyrskarnuten og punkt 1187. Vi holdt stort sett høgda, då det var vanskelgare å gå nede lags vatnet. Til tider var det nokre vardar og ein svak sti, men det var lett å finne vegen. Då vi stod nede ved vatnet ikkje langt frå bua ifølge kartet, tok vi til å speide etter hytta. Den var ikkje så lett å få auge på med ein gong. Hytta er fortsatt i god stand, men den er i privat eige og det var ikkje mogleg å gå inn. Inn vinduet kunne vi skimte eit par senger og ein ovn, rikitg kosleg virka det til. Ved å besøke hytta får ein eit visst inntrykk om korleis det var å gøyme seg langt til fjells. Fleire bilde, kart og meir om turane på breogfjellsport.no: Turen til Vassdalseggi Bamsebu

Er 100% blank når det gjelder fjellturer, men nå har jeg tenkt meg en tur til Rondvassbu området i månedsskiftet juni-juli. Kunne tenke meg å starte en høydemetersamling jeg også, og innbiller meg (uvisst hvorfor) at Rondane vil være et greit sted å slippe løs en nybegynner på egenhånd. Er det noen som kunne tenke seg å fortelle litt om hva jeg kan vente meg av temperatur & føreforhold, og eventuellt noen turer/topper som anbefales?? Planen så langt er å begynne med Veslesmeden (event ta med Storsmeden i samme runden) og Storronden, men jeg er veldig åpen for andre ideer eller forslag. Lytt til erfarne fjellfolk heter det jo, og det synes jeg høres lurt ut

Da var våren kommet til fjells og jeg måtte oppå Trollheim taket for handfast å se og lukte den nye sommer ! Første tegn, etter en heftig og berusende kjøretur oppover Rennebu i strålende sommersolmorgen med absolutt all hegg i sin mest fantastiske blomstring med en usedvanlig rikt utslått løvetanneng omkring også på sitt beste, med hvitveis ennå flekkvis i store driver oppover Holsbakkan ovom Ramsan nesten til Kreklingen, var sau på fjellbeite oppi Skardalen !! Jeg stoppa ved bommen ved Håkkårsetra oppi Skaret og så med engang motivet "Sau i motlys med Nonshøa attom". Nærmet meg de ullkledde, da kom hele gjengen brækende mot meg, lamma i full sprett og tiksene mer sedat luntene, og alle samlet de rundt meg i en stor flokk -- de ville vel ha salt må vite. Alt jeg hadde var en dvask Pepsi. Da den værste ståhei var over gikk lamma tilbake til patting på mor og jeg kunne fotografere hjorden i fred, bilde 1. Kjørte så veien videre oppi Grønadalen, riktig vakkert fjellvær, blå himmel og steksol og musører på all bjørk å snøfritt i dalen. Parkerte som jeg pleier ved den låste bommen oppund Svahø ved bruddet, snørte fjellstøvlene og gtx gamasjene og gikk på skrå ned til og kryssa Grøna der ho er som smalest like øst for Grøntjønna og dermed bilde 2. Videre på skrå opp i fjellbjørkeskogen og opp mot salen mellom Grønhø og Høghøa. Heroppover ventet jeg i lengsel på å se fjellnøkleblom i vakker blomst som siste år i siste mai, men de sto bare i sped knopp å nesten ikke stilk ennå. Så da ble det fotografering av praktfullt blomstrende gullmyrklegg i myra oppunder salen, bilde 3, også den kun i fåtall, noe som bar bud om sen vår her i fjelle. Nå var jeg kommet til tregrensa, og dermed mindre løsavsetninger oppå berget og nærmere skiferen og nå kom rødsildra for fullt!! Den blomstra overalt i fete, vakre tuer, prøvde litt forskjellige vinkler og bilde 4 er med litt Grønhø i bakgrunnen. Under all denne heftige blomstringen fortsatte jeg oppå skaret, tok bilde av hele Høghø foran meg i vest, bilde 5, rødsildra farget alle knatter bortetter skarlagen, så da var magen også klar, egg, brunost og 2 skiver med fårepølse ble således inntatt ved 1180 moh med nydelig utsikt til Svahø, Snøhetta og Storhornet - bilde 6 -- oppå en del fine rødsildre turer ! Med mat og en aldri så liten dupp i det vakre fjellværet, luntet jeg videre oppover. Dryas octopetala, reinrosa, var overalt meg nå, store fine busker med fullt utsprotte blad og fete blomsterknopper, men akk ingen utslåtte blomster, og fremdeles ingen fjellnøkleblom, jo det er sent i år! Alltid moro å komme på toppen av Høghøa og få den mektige stortopp utsikten vestover mot Blåhøa og Gjevillvasskammen -- bilde 7, nedover Gjørdøldalen og Gjevilvatnet med Kamman, Okla og Kråkvasstind -- bilde 8, og Svarthetta i nord med den digre Trollhetta attom -- bilde 9. Satt lenge ved varden -- bilde 10 - og kikte lenge og vel på sola på Sylan, Ruten og Fongen, Vassfjellet og Gråkallen, Ilfjelle, Grefstadfjelle og Resfjellet, Omnsfjelle og Ruten og Blåøret og Brattskarven og Innerdalsfjella. Luffet så ned til framtoppen -- bilde 11 - og så enda nærmere på det storslåtte panoramaet over Svarthetta, Kjølen og Minnildalsmyren, Sørøyåsen, Granasjøen og Nerskogen med Ramsfjella, Nørdstfjelle, litjBrattskarven og Kinna rundt omkring med Ilfjelle som mektig bakgrunn for det hele -- bilde 12. Dagen var på hell, og fra oven trakk nordvesten sterk og bunnsvart over, så det ble nå nedtur, med rødsildre i vakker blom hvorhen jeg trødde -- bilde 13, og greplyngen nå allesteds -- bilde 14. Var nå kommet nedigjen på salen mellom Grønhøa og Høghøa, og skrellet meg en diger banan og en brunostskive med te varmet godt i den nå kalde vestatrekken, heldigvis ble de aldri vått utfall av det. Rundet over kanten mot Grønadalen og trakk ned samme lei ned mot skogen som jeg kom opp. Myrulla sto i vakker blom, litt ugreit motiv for et puslete Canon kompaktkamera, men etter en del knips så ble det da bilde - bilde 15. Ved Grøna og kryssingen ble det påtenkt aftensbilde med aftenssol, men den trakk seg bort igjen, istedet minnet jeg dagens sol som nå var for alltid historie med en deilig gul og stor appelsin, spansk, den var riktig saftig og stor og gjorde godt i skrotten, før jeg lusket videre ned mot Grøna, freste over den og gikk opptil Jeepen som var blitt stående parkert ved ei lita fonn ved bommen til Steinbruddet punn Svahøa. 4t tur, forbruk 8 timer, ca ei mil http://www.krovoll.net/Hoghoa/2006b/

Startet i luggum tid fra Orkanger og kom i rett tid til Kåsan. Men her var ingen snø å se, kun hvite tepper av hvitveis. Resfjellet var skimrende blankt og hvitt langt derframme, men herfra ville det blitt skibæring, trolig langt opp mot Vidmyren. Så jeg tok det late alternativ og kjørte oppover veien forbi Storslåtta helt til endes innunder Mjukinn. Her ved 650 moh var det skiføre ja, nydelig silkeføre som det er i mars, lett å raskt å gå, gøy å renne, og det ble bare bedre oppi Resfjellet. Kom ned att i 15 tida etter en lengre studie av Trollheimen på toppen - silkeføret var forsåvidt OK oppi fjellet, men nedmot og etter Ogjerdhøyløa var det blitt litt klesse og gjennomslag. http://www.krovoll.net/Resfjellet/2006b/index.htm

Selv med en svært motivert 11-år gammel sønn, som dagen i forveien hadde gått 8,5 timers skitur på Store- og Veslebjørn pluss Østre Kalven, var det en noe skeptisk pappa som søndag 7.mai la ut på skitur til Ringstinden for første gang. Ville Lars-Petter orke dette? Og så på vanlige langrennski uten skifeller? Men været borget i alle fall for en flott skitur selv om vi kanskje ikke skulle nå toppen. Vi sto opp kl 5 på teltplassen nede i Skjolden, etter filosofien om at det var varmere å sove her nede enn oppe på fjellet. Vi lå dessuten helt horisontalt på allerede grønt gress her nede, og følte oss svært så uthvilte. Kl 6.30 var vi på vei innover i Ringsdalen bærende på skia. Etter en time med hopp og sprett for å unngå å bli våte på beina, stadig speidende etter sammenhengende barmark, skiftet vi taktikk: Vi tok på skia og speidet i stedet etter sammenhengende snøflekker, og med ett unntak gikk resten av turen inn til Ringsbotn på skareføre. Skisporene innover her var så isete og polerte at jeg til og med opplevde en rekke glipptak på tilnærmet horisontal flate selv med skifellene på! Ettersom vi nærmet oss den bratte oppstigningen i vestflanken på Dyrhaugsryggen fikk vi begge bange anelser. Det var bratt, skygge og ganske sikkert panserhard is. I påvente av at sola skulle få slippe mer til og varme opp isbakken la vi likeså godt veien litt inn på Ringsbreen under brefallet nedenfor Soleibotntindene. Det gikk omtrent et ras hvert femte minutt oppe i fjellsiden, og vi fotograferte og spiste frokost på en liten steinhelle. Bratt, hardt og isete I meget behagelig tempo krysset vi dalen østover og labbet i sikksakk oppover mot brattbakken. Snart tok vi skiene av og spente fast på sekken, og heldigvis var det solide fotefar oppover i isen. Ja, det var knallhardt, og jeg målte vinkelen med stavene til om lag 45 grader på det bratteste. Enkelte punkter klarte jeg knapt å sparke større spor, men det gikk egentlig veldig greit oppover - og etter hvert bortover - så lenge en holdt balansen. Vi hadde lagt igjen både stegjern, isøks, tau og seletøy i bilen etter å ha slept rundt på dette dagen før - til ingen nytte, men kom vi til å ha bruk for dette seinere? Jeg begynte allerede å lure litt på dette. Brått var vi oppe i sola og kavet oss bortover i løs og bløt snø og steinrøys. Heldigvis kunne vi ganske snart ta på skiene, og det gikk til og med litt nedover, før vi startet svakt oppover breen i retning Midtre Ringstind. Ettersom vi gradvis svingte vestover ble det brattere og hardere og stadig mer utsatt. Lars-Petter hadde ikke stålkanter, og jeg fryktet for at han skulle skli ut, noe som fort kunne blitt kritisk. Nei, dette tok vi ikke sjansen på! Med nød og neppe klarte han å snu, mens jeg sto litt nedenfor som sikring. Vi fikk heller prøve høyere oppe, der breen var mindre bratt. Midtre Ringstind rundt Konsekvensen var at vi i stedet gikk rett østover mot Østre Ringstind, og kommet godt oppover her tok jeg en kikk på kartet: Vi kunne kanskje gå opp i Ringsskardet og videre til Vikingskard, og så til Ringstind? Altså gå rundt hele Midtre Ringstinden! Med nytt mot gikk vi på oppover til Ringsskardet. Her spiste vi lunsj til den storslagne utsikten bort mot Stølsmaradalstinden, som tok seg svært godt ut fra denne siden. Litt fotografering og rekognosering av eggene opp til Midtre og Østre ble det også tid til, med tanke på sommerligere turer. Sola stekte men vinden gjorde at vindjakka ble beholdt på, der vi siktet oss inn på et lite skar like nord for Vikingskard. Det var et lykketreff at vi ikke gikk direkte mot selve Vikingskardet, for der hadde vi ikke så lett kommet ned på andre siden, så det etterpå ut til. Egentlig ble det bratt nok ned fra denne eggen som forbinder Midtre Ringstind med Stølsmaradalstinden. Etter noen få meter klyveklatring med hendene fulle av staver og ski, kastet vi stavene ned, og Lars-Petter sendte skiene ned til meg, der vi etappevis smøg oss nedover vekselvis på tørt fjell og dyp råtten smeltende snø. Så hoppet vi ut i den bratte snøen, og skled på baken ned til stavene. Ringstinden Vi så flere på vei oppover østflanken på Store Ringstinden, og skjønte vi hadde rota bort kolossalt med tid. Vi angret imidlertid ikke, og satte straks kursen bort mot Store Ringstind, og gikk umiddelbart i gang med oppstigningen, i store sikk-sakk-bevegelser. Vi møtte noen på ski nedover som skrøt svært av Lars-Petter, som kjempet seg oppover uten feller. Dette virket selvsagt ekstra motiverende på han, og bidro til å holde tempoet oppe. Vi tok i stor fart igjen to gutter i 20-årene, som forundret kommenterte farta, og peiset på nesten helt til topps. De siste 50 meterne ble svært bratte og isete, så vi satte igjen skiene og gikk i komfortable dype spor helt opp. Uten disse fotefarene hadde vi nok ikke kommet oss opp, for det var 45 grader med knallhard is. Vindkulene reiv godt på toppeggen (2124 m), og selv om utsikten var fabelaktig og sola skinte, blei det et kort opphold, før vi slo retrett. Passeringen på den bratte breen nord for Midtre gikk ganske greit nå som sola hadde fått varmet litt på skaren, men seinere, i steinrøysa på leiting etter nedgangen til dalen, sank vi dypt ned i snøflekkene. Det var godt det ikke var lenge å gå slik, og vi sklei rett ned den bratte bakken mot dalen, og krysset med skiene videre nedover. Siste timen gikk i søkkvåte skistøvler, men egentlig var det bare godt å gå litt på beina også. Etter 11,5 timer var vi ved bilen presis kl 18. En fantastisk anbefalelsesverdig tur var avsluttet! Lars-Petter hadde vist at han både var i god form og hadde arvet sin fars motivasjon for høye fjell, så nå går turen snart til Alpene…

Bamse Brakar og jeg dro fra Oslo fredag kveld lastet med gode værmeldinger, optimisme og randonee-utstyr. Vi skulle treffe Dag Driveren på lørdag. Snøforholdene var dårlige nede ved hotellet. Det gikk an å gå på ski fra ca 1000-1100 moh, videre oppover til ca 1300 moh var snøen bløt og tung. Videre oppover var det mykt og over ca 1600 var snøen fast og fin. Lørdag: Store og Midtre Ringstind Parkerte nederst i Ringsdalen og bar skiene 1 km inn til enden av grusveien. Derfra var det ta på skiene og labbe iveg. Deilig vær, men noe disig. Vi ble raskt passert av to eldre ringrever med klister under fjellskiene som mente randonee-utstyret vårt var overdrevent stort og tungt. Egentlig gikk det overraskende greit oppover. Ringrevene måtte ha en liten rast etter botnen i Ringsdalen og dermed seg vi forbi. Til deres skuffelse var vi først på toppen av Store Ringstind. Utsikten er flott, særlig Store Austabotntind ser dødsrå ut fra denne vinkelen – den er himmelstrebende forlokkende. Lunsjen ble inntatt på toppen. Nedturen til Gravdalskaret var en opptur – skiene var gode og lekne. Lærekurven ble bratt og artig. Dagen var fortsatt lang nok til at Midtre Ringstind også ble avlagt en snarvisitt før vi suste videre nedover. Klarte ikke å treffe Dag Driveren før vi var tilbake på Turtagrø. Inntok en øl på trappa i kveldssola for å myke opp før middagen. Søndag: Dyrehaugsryggen Parkerte ved Skardsølen. Alle 3 var samlet på tur i dag. Det ble en del labbing i lyng og bløt snø i starten, men etter hvert ble forholdene bedre. Det ble hett i motbakken, selv i nordhellinga. De andre hadde vært på Store Dyrehaugstind før så jeg måtte gjøre ett forsøk alene. Etter litt rekognosering fant jeg ut at toppen ikke var noe for meg på vinteren, selv med fint vær, stegjern og isøks. Nedkjøringen ble enda kulere en lørdagens.