Søk i nettsamfunnet

Når jeg gå gjennom anmeldelser på nett ifm Bergans er de fram til 2020 /21 nesten utelukkende veldig bra, ala det du ref.til. Det jeg opplever har ikke vært før, så DET må nok være den nye standarden. Ingen tilbakemelding i 2022 på FB side til Bergans. Er det tilfeldig, mon tro?

ja, jeg har sendt bilder av skaden - og det er nettopp det du sier og dem sier: buksen er produsert for 5 år siden, men solgt i 2018/2019 ...så her skulle de være greie å reparere kostnadsfritt

Som jeg har beskrevet i en annen tråd, går jeg og kolleagene mine en tur hver sommer der vi fortsetter der vi endte opp forrige gang. Tanken er å ende opp med en lang kontinuerlig tur fordelt over mange somre. Etter å ha brukt flere år i Jotunheimen har vi nå endt opp i området rundt Jostedalsbreen, nærmere bestemt på DNT-hytta Tungestølen ved Veitastrond (flott hytte!), og jeg ønsket å sette kursen nordover. Den opprinnelige ideen var å krysse Jostedalsbreen fra Tungestølen til Fonn, der breen er smal, men på grunn av logistikk endte vi opp med å gå denne turen i motsatt retning, fra Fonn til Tungestølen. Kryssing av bre var nytt for både meg og mine åtte kollegaer så jeg fikk hyret inn en lokal guide med mye breerfaring. Det var ikke bare nødvendig når man skal gå på bre, men også et utmerket valg. Turen gikk 30. august og så sent i sesongen er det mye blåis på Josten med mange betydelige sprekker som må forseres når man går på og går av isen. Selv om breen her er forholdsvis smal er det fremdeles en lang tur med mange høydemetre og siden vi ikke er topptrente atleter, og ei heller består av bare veldig fjellvandte folk, var en av utfordringene å sørge for at vi kom ned av fjellet igjen før mørket falt på ved slutten av dagen (sånn ca 21:30). Turen startet 08:00 på Fonn etter en kort kjøretur fra Thon Hotel Jølster inn Stardalen. Fra Fonn gikk vi inn Tverrdalen et lite stykke før oppstigingen mot Gallen (1386 moh) startet. Tåka lå som et lokk over oss, men mens vi gikk opp flyttet den seg nedover og snart var vi over og kunne beundre fjellene og breene rundt oss. På vei opp mot Gallen, vi ser ned i Tverrdalen som nå er helt innhyllet i tett tåke. Fra Fonn til Gallen er det ca 1000 meter stigning. Det kjennes i lår og pust. Over tåka var det blå himmel og været var varmt og vindstille (sikkert derfor tåka ikke forduftet). Shorts og t-skjorte var nok i bakkene oppover. Utsikten fra Gallen er fantastisk med et panorama av fjell, daler og bre til alle kanter. Utsikt fra Gallen, eller nærheten av Gallen. Fra Gallen er det ca 1 km til brekanten på ca 1500 meters høyde. Det var nødvendig med litt klyving men eller lettgått. Fra Gallen mot brekanten. Isen her er lett å gå inn på og vi fikk på sele, isøks og stegjern og ble fordelt på to taulag. Fra dette punktet kan man velge ei rute der man nesten helt unngår sprekker - det gjorde ikke vi. Vi gikk rett mot området med sprekkene og brukte den neste timen på å leke oss med å forsere sprekker, snøbroer, og finne veien ut av labyrinten. Det var uvandt å gå på blåis med stegjern og noe skummelt å liste seg - eller hoppe - over ymse snøbroer og crevasser, men det hele gikk greit med bare et tilfelle der en person gikk gjennom med én fot. Snøbroene var stort sett solide, men noen steder måtte vi trå ned for å komme inn på dem, og klatre litt for å komme av dem. Forsering av creavasser. Detet var i starten av turen da vi bevisst oppsøkte områder med mye sprekker. Etter området med sprekker i starten, fortsatte vi oppover isen, som nå hadde blitt til behagelig snø, til vi tok en lengre pause ved Grensevarden (ca 1750 moh), omtrent midt på den sørlige delen av Josten. Været var strålende og uten et vindpust. Is i alle retninger, helt blikkstille. Finnes det et punkt i Norge der man er mer biologisk isolert enn her, på midten av Josten med bare is rundt seg? Noen få insekter var alt vi så. Ikke en fugl. Ikke en gnager. Bare blå is, hard stein og snø i alle retninger, under en azurblå himmel og med skydotter i det fjerne. Fra Grensevarden. Fra Grensevarden var det 500 meter nedover på stort sett sprekke-fri is/snø før vi kom til fjellet Midtnovi (1210 moh) som troner over Langdedalen langt der under. Snøen var behagelig å gå på og disse 500 høydemetrene var de absolutt letteste på turen. Fra Grensevarden mot Midtnovi. På Midtnovi var det av med utstyr og et siste blikk tilbake på snølandskapet vi hadde passert, samt et nærblikk på de dramatiske brefallene som omga oss. Brefallet/Opptaksbreen ved siden av Midtnovi, Bjørnakyrkjebreen lenger borte. Deretter gjensto 1000 brutale meter ned i Langedalen langt der under. Det er ikke veldig bratt, med lite klyving, med jevnt bratt hele veien. DNT hadde ryddet og markert stien på nytt året før, og det var enkelt å finne veien nedover. Ned fra Midtnovi. Tungestølen kan skimtes langt der borte. Da vi kom ned i Langedalen var det noen få km på lettgått sti utover dalen til Tungestølen. Hodelyktene måtte på før vi var fremme der vertinnen ventet på oss med en 3-retter. Mange av oss var så slitne vi ikke klarte mer enn foretten før en buss tok oss tilbake til hotellet i Skei der vi var fremme noe før 03:00 Tungestølen...nesten fremme! Dette var kanskje den fineste turen jeg har gått. Den var ganske lang og hard, og det var litt skummelt med blåis og sprekker for første gang, men inntrykkene var spektakulære: Sola som skinte i blåisen, det myke snølandskapet mot de harde, kantete steinene. Den myke vegetasjonen når vi kom tilbake til den levende verden igjen. Tåka som beveget seg ned da vi gikk opp. De ville brefallene som i sakte film raser ned dalene. Lyden av isvann som fosser nedover og blir til elver langt der nede. Helt fantastisk. En tur jeg unner alle å gå dersom man er i noenlunde god form, elller bare veldig sporty som vi åpenbart er. Og jeg har en guide å anbefale for dem som er interessert

✔️ August Etter at sommerferien tok slutt kom også finværet til nord. Denne turen ble gjennomført akkurat som planlagt i åpningsinnlegget. Jeg startet hjemmenfra kl 18 og hadde som mål å komme meg inn i teltet før det ble mørkt. Størsteparten av turen går langs DNT-sti. I den grad det kan kalles en sti. Stort sett var det bare røde merker, og ingen synlige tråkk i mellom. Store deler av turen gikk jeg på T-merket sti. Ikke verdens tydeligste kanskje? Her var en av de bedre plassene, før den deler seg i Gallagadalen. Kart fra vinterturen. Jeg gikk omtrent akkurat samme løype denne gangen også. Sommerløypa går litt annerledes helt til å begynner med og til slutt. (Skal legge ut nytt kart når jeg får lånt litt kartverktøy på kontoret.) De første 5 kilometerne på turen gikk jeg på gamle stier (et kort stykke på DNT-sti i Gallagadalen). Mine forfedre gikk alltid denne stien til fjells. Når man kommer opp fra Gallafjell møter man på DNT-sti. Denne følger jeg et par hundre meter, før den deler seg, og jeg går rett frem mot skoggrensa. Ovenfor skoggrensa kommer vi til Rypesteinen (et navn jeg har funnet på..). En stein som på avstand kan se ut som ei rype, særlig når den er dekt av snø. En svært gjenkjennbar stein som gir meg trygghet om at jeg har gått rett. Molte ved Rypesteinen. På en litt triggerhappy jaktstart-dag, kan denne fort forveksles med ei rype. Fra Rypesteinen og videre over fjellet har det stått varder i hundre år, for å vise en rask og trygg vei over Båtfjellknausen. ' Gammel varding. Delvis intakt fra gamledager, og delvis restaurert av meg. Denne vardinga leder trygt og raskt opp på fjellet. Denne krabaten synes ikke det var så trygt.. På andre siden av Båtfjellknausen møter man på DNT-stien på nytt igjen, hvor den opprinnelig delte seg. Stien som gikk østover til Solvågli er lagt ned av DNT. Den eksisterende stien sørover, kan man følge helt ned til Storjord hvor jeg har kontor. Sti"kryss" ved Sauvatn - herfra kan man gå enten til Evenesdal (der jeg kom fra), Storjord eller gammelstien over til Solvågli (ikke vedlikeholdt merking). Etter stikrysset kommer man til Store Sauvatn. Det var hit mine forfedre gikk for å skaffe fisk (derfor varding..). Fra Store Sauvatn går ferden videre i retning Ølfjell. Ved Store Sauvatnet. Solvågtind til venstre og Ølfjell til høyre. Junkerdal nasjonalpark følger ryggen til venstre i bildet forran Solvågtind, mens Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark går rett under foten til Ølfjell. Kvelden var utrolig fotogen. Dagslyset ble "kastet bort" til fotografering. Jeg glemte helt bort å fiske.. Solnedgang ved Nedre Sauvatnet. Fra toppen av Båtfjellknausen og ned til Sauvatnan er det kun nedoverbakker. Et veldig lettgått terreng, hvor man stort sett går på rabber. Fra Sauvatnan må man igjen ta litt høyde før man kan gå ned i Saltdal. Her er jeg på høyeste punkt, og skal nå starte siste del av turen, ned mot Saltdal. Teltplassen var ved Trollnesåsvatnan, som man såvidt skimter under knyttneven min. Fra høyeste punkt ser jeg meg om etter en egnet teltplass. Det begynner å bli ganske så mørkt, og stien er fremdeles lite synlig i terrenget. Jeg, som for anledningen ikke hadde vannflaske eller annet egnet "drikkeredskap" ville helst ha teltplass ved vann eller bekk. Jeg ender til slutt ved Trollnesåsvatnan. I og med at jeg skal på jobb dagen etter, tenkte jeg at det var greit å gå så langt som mulig denne kvelden, og Trollnesåsvatnan ligger like før terrenget går bratt ned til Storjord. Jeg regnet ut at det skal ta ca 1,5 time å gå derfra til kontoret. Klokka 22:00 var teltet på plass. Teltet ble satt opp rett før det ble mørkt. Det var nydelig vær hele kvelden. Sol så lenge som den var oppe, ikke et vindpust, og jeg tror aldri jeg har sett så mye vak på Sauvatn noen gang. Selvfølgelig måtte det skje: Så fort teltet var på plass, og jeg hadde krøpet ned i soveposen, begynte det å blåse opp. Jeg gikk ut og dobbeltsjekket "alle" bardunene på Helsport Ringstind Superlight, et telt som kanskje ikke er ment for tøft vær på fjellet. Etter en rask sjekk kunne jeg og Molte finne roen, høre på rypene, og på bølgene som skvulpet nede i vannet. Vi sovna ganske fort begge to. Klokka 03:00 på natta våkner jeg av at vinden både har tatt seg kraftig opp, og har snudd litt i retninga så det treffer siden på teltet. Jeg sliter med å sovne igjen. 1 minutt blir til 2 minutt, som igjen blir til 10 min, 30 min.. Etter 45 minutter bestemte jeg meg for at dette var tåpelig, så jeg pakket ned telt og utstyr og gikk ned til jobb.. Der kunne jeg alltids få et par timer på øyet, men da kunne jeg ikke ligge å vente og tenke.. Nydelig morgenlys over Ølfjell og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark på tur ned, ca i femtiden på morgenen. Klokken 05:55 sto jeg utenfor kontoret, og 06:00 (etter en kjapp dusj) ligger jeg i sofaen. Her fikk jeg meg to timer på øyet før jeg kunne ta fatt på arbeidsdagen.

Hei igjen, Da er turen gjennomført med en pakkeliste ikke helt ulik det jeg startet med, men med mye input fra dette forumet. Den totale vekten jeg endte med på ryggen var 7.5 kg inkludert mat og drikke. Men - ettersom jeg bodde på hytter hver natt ble det svært lite mat. Med elver og vann overalt bar jeg også kun en halv liter "just in case", i tillegg til en thermos med te til lunch, som min medbragte luksus. Tusen takk for alle innspill til pakkeliste og annet i forkant av turen! Det eneste jeg hadde pakket som jeg ikke brukte var myggnett til hode. Det blir nok igjen hjemme neste gang, med mindre jeg skal til Finnmark eller lignende. Jeg hadde også igjen to Twinings te-poser jeg ikke hadde drukket. Det lever jeg godt med. Ellers savnet jeg ingen ting. Lange underbukser ble igjen hjemme fordi jeg kunne hatt regnbuksen utenpå turbuksen. Dette trengte jeg ikke. Jeg kunne nok med fordel hatt med én ekstra boxer i tillegg til den jeg gikk med i 21 dager 🤢. Den er nå brent. Ellers har jeg skrevet litt om hvordan det er å komme hjem etter tyve dager i fjellet, og hva som kan være lurt å gjøre her. Norsk versjon kommer snart. Etter 20+ år med jobb i utlandet har jeg flere venner som ikke snakker norsk enn som ikke forstår engelsk, derav språkvalget, for de som måtte lure... https://florus.no/trips/massiv/massiv-post-expedition-debrief/

Jeg vill gått for 9 fot, og en 1000 snelle, det bør kaste greit i flere situasjoner. Eller så kommer det litt an på hva, hvor og hvordan du er ute etter å fiske. 3-14 grams er for ganske lette oppsett, for litt mindre sluker (spinnere osv), ganske følsomt. Med 5-21 så kan du kaste litt større og tyngre ting litt lenger (kanskje gå opp i snellestørrelse også?), kan dekke litt større vann med større aksjon.

Hei, jeg er ganske fersk fisker 🙂 Hva trenger man til innenlandsfiske (ørret etc)? Lengde på stang, skal man gå for 8 eller 9 fot? Er det enorm forskjell? Har sett litt på Shimano Beastmaster 5-21 og Shimano STC 3-14, men har ingen formening om hva som er bra. Og størrelse på snelle? Tips mottas med takk 😊

Ser det; Da jeg skrev innlegget var der tilbud. Sammentreff? Her har de tilsvarende tilbud men bare 156 cm igjen https://braasport.no/produkter/lagersalg/lagersalg-alpinski/rise-beyond-96-toppturski-21-22/65186/

Fint väder fick du på turen jag var några mil därifrån 21/7-2/8 då var det regn och ca 5-7 gr på dagarna. Mkt fina bilder spec effekt med svartvit inställning. Jag saknade mitt HB unna som du hade i regnet men inte vikten då jag gick närmare 190 km.

Jeg har tre Trangia og har kun opplevd dette en gang. Da var det min feil. Jeg hadde overfylt den (over 2/3) og brukte den sammen med klikstand titan. Likner på Trangia triangel, men har egen vindskjerm som sitter mye tettere på gryta. Har ikke opplevd det når jeg fyller passlig høyt. Skraverte en strek inni trangiaen for å vise 0,5dl. Det pleier som regel å koke opp 1l. Skal nevnes at jeg har brukt trangiaen ned til 14 minus uten å bruke forvarmer eller vintersett. Bruker da fyrstikk og legger fyrstikken nedi brenneren etter jeg har tent den, slik den fungerer som veke. (se fra tidsstempel 5:21 i denne videoen) Enig med deg. Den er ikke 100% bombesikker.

Jeg har prøvd begge vinklene på Dynafit TLT 8 skoene uten å merke nevneverdig forskjell. Prøvde også begge vinklene på mine tidligere sko (TLT6) uten suksess. Har vært på teknikk kurs (med Turistforeningen) og forsøker å kjøre "dalvent". Helst sikkert mye mer å hente på teknikk; Kanskje det blir mulighet til kurs denne vinteren. Har Dynafit Spedd Turn som er ca 8 år gamle. Ikke de beste kjørebindingene men lett er de. Hvor mye de løfter helen vet jeg ikke. Støvlene er 27 cm noe jeg vil tro er ca snittet. Som nevnt over står jeg i valget mellom ATK Crest som løfter helen en del og Marker Alpinist som er relativt flate. Men om det gjør utslag å velge flat binding forutsetter at det er vinkelen på leggen som er ufordringen (det kan selvfølgelig være flere årsaker). Dagens ski (Fischer Hannibal 96 2016 modell) har svingradius på 21 meter og er etter det jeg forstår ganske tungkjørte. OG da er hovedspørsmålet hvilke av disse to skiene vil være best egnet i forhold til å unngå melkesyre forran på lårene? - Vølkl Rise Beyond 96 https://www.friflyt.no/skitest/lette-toppturski#voelkl-rise-beyond-96 og - Black Crows Camox freebird 96 https://www.friflyt.no/skitest/toppturski/black-crows-camox-freebird (fra 2019)

Min kone arbeidet i skolen til hun ble pensjonist, og Trangia var brenneren alle skoler hadde for skole utflukter. Helt til alle skoler forbød bruken av dem. Det hadde skjedd for mange ulykker med stygge forbrenninger av både elever og lærere. Og likevel, så var disse ulykkene så enkle å unngå. Hvis bare lærerne, for det er de som har ansvaret , hadde tilegnet seg ett minstemål av kompetanse. Å lære seg å knytte skoene er vanskeligere enn å lære seg å fyre på en Trangia på en trygg måte. Da mine guttene begynte å dra på turer på egen hånd, var det Trangiaen de ville låne. Fra de var ganske små visste de å sjekke med hånden nedi brenneren, før de kom med rødsprit flasken. Det er blitt er problem i vår vestlige, påpassede og til dels bortskjemte sivilisasjon, at vi må skånes. Vi kan ikke ha ansvar for noe som helst. Derfor må amerikanske bilbatterier merkes med teksten "ikke drikk innholdet". Jeg oppdaget det også i 2019 på en liten tur opp en gondolbane opp til ett slags "Resort" oppe i Sierra Nevada i Nevada. Det første vi fikk vite da vi kom opp dit, var at "all the trails are closed". Mitt første spørsmål var jo hvorfor og det andre var hvordan. På det første spørsmålet var svaret enkelt. Pga mye snø den vinteren var enda ikke all snøen smeltet på stiene. Man kunne gli og skade seg. Eller tråkke gjennom snøen og skade seg. Og dermed var stiene stengt. På spørsmålet "hvordan", var svaret med skilter. Altså kommenterte jeg, da kan jeg jo gå en tur på stien likevel? Jeg er ikke redd snø. Jeg har sett snø før, og faktisk gått på snø også. "You will be escorted off the mountain" var beskjeden jeg fikk, hvis jeg dristet meg til å ta sjansen. Trangiaen er ett supert system, veldig enkel i bruk og noe av det tryggeste man kan fyre opp med der ute. Mye tryggere enn alle brennere som må forvarmes. Synd jeg ikke har noen lenger, for guttene mine tok de to jeg hadde med seg, da de flyttet ut for ett par tiår siden. Jeg må kjøpe en Trangia igjen...

Totalt utafor sesong. Eller kanskje ikke; Det var hvit pulver på en av våre lokale topper over 1200 meter sist helg. Jeg ønsker å erstatte mine gamle Fischer Hannibal 96 med mer lettkjørte ski. Plages veldig med syre i forsida av lårene og har forsøkt å jobbe med både teknikk og trening uten suksess. Siste håp er nye mer lettkjørte ski (heller det enn mer trening🤨). Jeg er beskjedne 168 cm med over 80 kg fordelt over det hele. Har drevet med randonee siden 2014 og årlig hatt noen økter i slalombakken. Nå har jeg landet på å velge mellom - Vølkl Rise Beyond 96 https://www.friflyt.no/skitest/lette-toppturski#voelkl-rise-beyond-96 og - Black Crows Camox freebird 96 https://www.friflyt.no/skitest/toppturski/black-crows-camox-freebird (fra 2019) Jeg ønsker meg relativt lette ski og ser for meg lette bindinger som ATK Crest 10 eller Marker Alpinist 12. Noen med erfaring og kunnskap som kan gjøre valget mitt lettere?

Jeg fant jo flere artige filmklipp her som er relevante for tråden. Dette er fra kryssing av Bisseggelva i 2019. Det hadde vært temperaturer opp mot 20 grader i 4-5 dager mener jeg å huske, så det var en del vann i elva. Untitled2.mp4

I varmt sommervær er det jo bare å hoppe uti. Det er en fordel med shorts eller zipoff-bukse, og skoene må ha god drenering og være uten membran. Da føler man seg tørr-ish etter bare tjue minutter, og man er vanligvis helt tørr etter et par timers vandring. I kaldere vær er det nok best å ta av alt tøy bortsett fra lærstøvler (helst uforede, ta ut såler) og skallplagg. Eller aller helst - velge en rute som ikke krever elvekryssing. Her er fra kryssing av Kjukkelelva ved utoset av Litle Kjukkelvatnet sommeren 2019: Untitled.mp4

Jeg krysset nedre del av Bisseggelva på vei vestover i 2019 og måtte gå langt før jeg fant et passende sted for vading, men det gikk. Dette er omtrent nøyaktig der du har tegnet spørsmålstegnet på kartet: Her er ruta jeg fulgte: Jeg har også gått rundt hele Litle Kjukkelen-sletta langs nordvestsiden og krysset oppe ved utoset av Søre Bisseggvatnet og det gikk også fint den gangen. Går man rundt vannene er området ganske lettgått. Utoset vises ikke her men det ligger helt til høyre i bildet: Her er ruta: En annen mulighet er å krysse Kjukkelelva ved deltaet i innoset til Litle Kjukkelvatnet og derretter gå nordover langs vestsiden av Store Kjukkelvatnet (ruta ses på kartet over) man da må du krysse Kjukkelelva en ekstra gang ved utoset av Litle Kjukkelvatnet først. Jeg har gjort begge deler og syns vel kanskje at det var det enkleste, men jeg kan ikke si noe om hvordan dette er med tanke på vannstanden nå.

Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!

Hei. Jeg er helt ukjent med Børgefjell, men skal opp i nabolaget med bil helgen 19-21 august. Hunden er stor (40 kg) men ettersom han bare er rundt året kan han ikke bære kløv. Har en stor packraft (Kvenna 310) og en Ally kano. Hunden er klart mest komfortabel med kanoen pga plass. Men med kano legger vekta klare føringer. Det er ikke om å gjøre for meg å få sett hele nasjonalparken. Det fungerer utmerket å finne et sted til basecamp og så bruke det som utgangspunkt til å utforske fiskevann. Fiske står høyt på lista. Det samme med naturopplevelser og aller helst uten at jeg ser andre telt... 😅 Håper at det er noen som har tips til hvor jeg bør gjøre av meg den helgen 😊 Bardufossområdet 2-4 sept De samme ønskene har jeg for denne helgen i bardufossområdet. Er der med bil. Har sannsynligvis med meg hund og kano/packraft. Er det Dividal som da gjelder? Tips mottas med takk 😊

Helt enig, men som @Humbug er inne på så skal vi vel være ytterst forsiktige med å anbefale bruk av brenner i telt uansett type(?). Heldigvis er et Trangia 27 (eller 25) med spritbrenner så uendelig mye mer enn 😂😂 Det er et MEGET stødig, driftssikkert og pålitelig system etter min erfaring. Jeg har selv hatt noen nære velt og kraftige skump uten noen form for dramatikk. Du skal virkelig være uforsiktig og uaktsom for å oppnå det du beskriver. Eller ha utrolig uflaks,,, Helt personlig synes jeg det er rart å gå fra å være storpatriot av et produkt til å forkaste produktet på grunn av en brukerfeil. I dette tilfelle å sparke til en brenner. I min verden går brukerfeil på brukeren og produktfeil på produktet. Er et produkt utsatt for gjentagende brukerfeil av samme type, så må man selvsagt se på konstruksjon av produktet eller på opplæringen av brukerne.😊 Jeg har med overlegg forsøkt å velte et brennende stormkjøkken for å erfare hvordan det utarter seg: - Det skal overraskende mye til for å klare velte stormkjøkkenet slik at mesteparten av spriten renner ut. Brenneren har et innvendig reservoar, slik at all sprit i "koppen" ikke umiddelbart kan renne ut. Selve konstruksjonen til stormkjøkkenet er også veldig stabil. Om et velt først skjer, slik at sprit renner ut, så brenner selvsagt spriten godt. Helt klart en lite ønskelig situasjon vi for en hver pris vil unngå. Det sagt, så oppleves brannen/flammene mer rolige og kontrollerte sammenliknet med bensin. Oppfører seg ganske likt som parafin/tennvæske. - Det skal overraskende mye til å skumpe noen dråper ut av brenneren. Og om det skjer, så holder dråpene og flammene seg stort sett inne i selve stormkjøkkenet, oppe på den perforerte "plattformen" hvor brenneren er senket ned. Min personlige erfaring er at jeg har hatt færrest uhell, branntilløp, minst utfordringer og trøbbel med spritbrenner i Trangia 27 og 25 etter drøye 38 år med egenstyrt friluftsliv. Jeg bruker fortsatt mine andre brennere jevnt og trutt for å høste erfaringer og holde ferdighetene i bruk av disse ved like (Optimus Svea 123, Optimus Hiker 111, MSR Whisperlight, Coleman Feather 442, MSR Reactor, Trangia Triangle, Trangia gassbrenner til stormkjøkken, med flere). Skulle jeg bare valgt én brenner og ett system, så er det fortsatt uten tvil Trangia 27/25 med spritbrenner og vintertilsats som gjelder for meg. Dette er det eneste jeg kan stole på at virker når det drar seg til med ruskevær og kulde. Ikke lettest, ikke raskest, ikke høyest effekt. Men høy virkningsgrad, mest driftssikkert, robust, fleksibelt, stabilt, og i mine øyne like trygt som andre brennere med fast vindskjerm, og tryggere enn de brennerne som ikke har fast vindskjerm. Som nevnt når jeg startet tråden i 2019, så var hensikten å løfte frem de positive sidene med spritfyrt stormkjøkken. For det er flest positive sider, og de negative sidene blir minimert betraktelig når man lærer hvordan produktene skal brukes. Det er allerede så mye negativ omtale av spritfyrte stormkjøkken i mange fora, mye basert på regelrette brukerfeil, at ny-introduserte folk til friluftsliv blir lurt til å tro de må kjøpe dyrere og mer kompliserte løsninger. Dette er en uting, og noen må si i fra om det! Trangia stormkjøkken er selv den dag i dag et meget godt og egnet produkt for det meste av friluftslivsaktiviteter, og det fungerer helt utmerket med spritbrenner også, selv om det kanskje er aller enklest å bruke med gassbrenner til kokkelering som krever noe mer enn bare et oppkok - men det blir en egen tråd i så fall😉 God tur!

Sikkert solide briller og etuiet ser veldig kraftig og fint ut, men 209- + eventuelt frakt, hhm. Brillene i første post kostet 50,- i 2019, brukes et par tre ganger i uka og er (nesten) like fine den dag i dag. Litt mer slark, men forbausende lite etter såpass mye bruk. Vist noen fortsatt er på jakt etter brettebriller til tur og tøys har jeg ikke problem med å anbefale dem.

Jag gick från där båten sätter av henne till Harvasstua i 2019. Det var såklart ett torrt år men jag minns det som lättgått ovanför trädgränsen och inga stora älvar någonstans, men då hade jag också lagt upp till en sån ruta. Jag gick upp i höjden på västsidan av Virma och gick förbi Gaukarvatnet antingen på norr- eller sörsidan (såklart). Är det mycket vatten nu är det smart att gå norr om det. Sen gick jag rätt på Gapsfjellet med Kjukkelvatnet på vänstersidan. Vi ville upp i höjden i värmeböljan som var. Sen höll jag höjden halvannan dag tills jag kom till Storvollen. Jag försökte jag att ta en så kort väg genom skogen som möjligt ned dit. Det var ända någon eller några timmar med tät skog og litt kratt, jag tror det hade varit smartare (mindre kratt) att snedda ned till stigen vid Galperejohka. Om den lar seg krysse... Jag tänker att något liknande borde vara möjligt trots mer snö i år. Bara hålla sig mellan snögränsen och över skogen, så högt i älvsystemen som möjligt för att vada så små älvar som möjligt. Det finns en kille på insta, jgrafch, som går NPL norr till söder som gick genom Börgefjell igår. Du kan se vad han skriver om älvarna, han hade nåt svårt vad av vad jag kunde se. Men han fick från Hattfjelldal och inte Harvasstua.

Kunne da Helsport Fonnfjell Superlight 2 eller Fonnfjell Pro 2 vært aktuelt? Dette er et tunneltelt med sideinngang, altså at den ene langsiden kan åpnes i sin helhet, noe som gir et relativt stort fortelt til tross for kun to stenger. Disse selges kanskje ikke fra forhandler lenger, men det hender at de ligger ute til salgs på Finn. Ellers har vel Ringstind 2 til og med 2018-modellen bare én inngang og dermed ett fortelt, men jeg tror nok ikke dette er større enn på dagens Ringstind Pro 2, da 2019-utgaven og nyere er noe bredere (220 cm vs. 200 om jeg husker riktig). Hvis det er et krav at teltet skal være et utpreget 4-sesongstelt blir nok utvalget fort en del redusert.

Om man blander ekstrakt av Eucalypus og Sitrongrass i olivenolje eller håndsprit, får man et virkningsfullt mygg/ knottmiddel som lukter godt. Bruker selv 21 dråper av hver olje i en liten 2-4 ml flaske/spraydåse. Går aldri uten, og finfin gave til venner som skal på tur. Kun fått positive tilbakemeldinger. God tur i sommerNorge!

Har blitt en liten samling etterhvert 😅 Helsport Isfjell 2 Camp (X-trem, 2006): Soloturer på vinterstid, eller kortere soloturer i sommerhalvåret. Teltet veier ca. 4,3 kg inkludert stenger, plugger og repkit, men er til gjengjeld rimelig solid. Stoffet i duken kjennes betraktelig mer solid enn dagens X-trem/Pro-telt, kjennes nesten litt gummiaktig ut. Da teltet i sin tid ble kjøpt hos Helsport i Melhus ble det oppgitt at teltduken var det mest solide stoffet de hadde. Kan med fordel oppgraderes med nye DAC-stenger, men riktig dimensjon er utsolgt hos Helsport, og har vært det i lengre tid. Har myggnett i døra. Teltet er en spesialutgave produsert for Forsvaret, og har derfor ekstra solide bardunfester i tillegg til svarte detaljer (skjørtekanter og teltstenger), og har derfor ikke modellnavn på verken telt eller teltpose (kun tom sort lapp). Helsport Lavvulight 4 (Pro, 2006): Lavvo jeg fikk gratis. Blir nok mest benytta på fisketurer med camp. Kjekt med litt ekstra takhøyde. Er laget av samme teltduk som Pro/X-trem-teltene til Helsport, og er derfor ikke beregnet på vedfyring slik som andre lavvoer, og har derfor ikke avtagbar topphatt. I motsetning til 2005-utgaven har 2006-utgaven en "ekstra" topphatt påsydd utenpå, da det fort kan bli et svakt punkt akkurat der alle dukene møtes og stanga støtter under. Kan heller ikke monteres innertelt i denne, men det er med bunnduk. Miststanga mangla, og Helsport har ikke lenger lavvostenger i riktig lengde (210 cm), så derfor benyttes en Hilleberg Tarp Pole (DAC-stang) som kan forlenges til 210 cm. Denne stanga er rimelig lett, drøyt 300 g mot den originales drøyt 400 g. Helsport Svalbard High 3 Camp (X-trem, 2011): Vintertelt med litt ekstra plass i fortelt. Best egnet for vinterbruk grunnet noe høy vekt, eventuelt korte turer sommerstid. Har teltstenger av den gamle typen (Yunan Air-Hercules FC) og enkle stangkopper. Har ikke sjekka om stangkanalene passer for dobbelt stangsett, men det er nok uansett ikke så aktuelt for min del. Har myggnett i døra. Helsport Ringstind 2 (Pro, 2015): Det mest brukte teltet i min samling. Allround for soloturer. Dette er utgaven før Helsport gjorde en del forbedringer med antall plugg- og bardunfester, og den har heller ikke stang i fotenden slik den nye utgaven har. 2 × Helsport MIL1 LT (2015): Nylig innkjøp (brukt). Blir nok mest egnet for soloturer, eller hvor teltet skal fordeles på to sekker. Inkluderer både kort og lang koblingsduk mellom teltene og fire forteltsduker, altså komplett sett. Kan derfor brukes både som to frittstående telt, eller som et større sammenkoblet. Et telt inkl. plugger og stenger (ekskl. fortelt) veier omtrent 1,7 kg, så et veldig lett telt å ha med på godværsturer. Helsport Spitsbergen Pro 3 Camp (2018): Kjøpt i outleten til Helsport. Basecamptelt. Har ikke myggnett i døra, så det begrenser bruken litt i sommersesongen mtp. lufting i varme perioder eller for kokelering i fortelt. Mulig å åpne baksiden helt slik at man får god lufting inn i innerteltet. Helsport Ringstind Pro 2 (2019): Kjøpt med formål om å erstatte Ringstind 2 fra 2015, da den nye utgaven har stang i fotenden og flere pluggfester. Duken på gamle Ringstind kan derfor bli noe slapp i hodeenden, og i tillegg ha noe lav høyde i fotenden, så tærne mine har ofte tatt borti innerteltsduken. Modellen fra 2019 er noe lavere (95 vs. 100 cm) og kortere (230 vs. 240 cm), men dette anser jeg ikke som et problem i og med at man får stramma opp teltet bedre. Ny utgave er litt høyere i fotenden (35 vs. 30 cm) Hadde bare to av teltene ved årsskiftet, men det har av en eller annen grunn økt ganske eksponensielt i år.

XXL var enig i dette regnestykket, og ettersom de hadde annonsert prisavslag på 2500 gjaldt prisgarantien. Å få 2019-utgaven av Ringstind Pro 2 til 2499 må kunne sies å være et røverkjøp Da gjenstår det bare å kvitte seg med et av de mange andre teltene man har i beholdningen 😅