Søk i nettsamfunnet

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19039/%C3%98stegga+p%C3%A5+Bispen.html Dette ble den siste turen på mitt og Bjørn-Even sitt lille Vestlandsraid i august. Vi hadde egentlig planer om Vengetind-traversen med Drømmediederet, men siden vi måtte hjem samme dag passet det bedre med en kortere klatretur – Østryggen / østegga direktevarianten på Bispen (5-). Kjørte opp Trollstigen til Stigrøra dagen før og sov i bilen. Neste morgen var det pent vær og morgensola flammet over Bispen som ses fint fra Stigrøra. Pakket sekkene med det nødvendige utstyr og la i vei opp bakkene på stien langs elva fra Bispevatnet. Vi knotet litt med å passere elva i starten og rotet oss på amatørmessig vis bort i noen sleipe hammere, etterpå så vi at det var et bedre krysningssted lenger nede. Varmen kom fort i oss opp bakkene. Bjørn-Even ventet så lenge som mulig med å fylle på flaskene, men idet vi skulle dreie til høyre vekk fra stien måtte han gå et stykke ned for å komme til elva. Videre gikk innmarsjen rundt hjørnet ved foten av sørøstegga på Bispen og klyving bort langs svaberg til foten av østegga. Østryggen har flere mulige innsteg. Vi hadde ikke lest noen førere på forhånd, kun tittet på noen sporadiske bilder på nettet. Men vi skjønte at vi måtte sette standplass like under et dieder og klatre opp her. Jeg ledet første taulengde, klatret på høyresiden av diederet, over en kant og bratt opp langs ryggen til taudraget ble så stort at jeg måtte sette standplass. Graden lå vel rundt 3 og 4. Det var nærmest umulig å kommunisere fra standplass så vi fikk god bruk for walkie-talkies. Av og til ble kanalen vår forstyrret av et annet taulag som klatret sørøstegga med walkies. Bjørn-Even kom greit etter meg. Etter noen klatreturer de siste dagene begynner han å finne tilbake den gode gamle klatreformen fra i fjor. Han ledet andre taulengde som stort sett var klyving/trasking opp langs egga til man kommer til et punkt der egga reiser seg dramatisk opp med et par lyse stup. Han satte standplass på venstre side av eggen der det går en rampe diagonalt opp mot høyre. Tredje taulengde var nok den teknisk mest vanskelige. Ifølge føreren er det 7 taulengder opp østryggen, vi tok den på 5. Jeg klatret opp rampen, deretter mot venstre rundt et hjørnet. Etter hjørnet var det såkalte cruxet, et svakt overhengende punkt gradert til 5-. Forserte punktet greit og kløv meg videre opp egga, litt ut til venstre, så til høyre og sette standplass. Nå begynte vi å få greit med luft under vingene, herlig! Fjerde taulengde var også ganske grei, litt vertikal klatring i starten, så enklere klyving oppover, følge litt på høyresiden av egga, og så til venstre. Siste taulengde gikk ganske rett opp til man når fortoppen på Bispen. Noen punkter rundt 4-tallet tenker jeg. Vi pakket sammen utstyret på fortoppen og kløv oss uproblematisk bort til toppvarden der vi tok en god lunsjpause. Møtte en sprek tysker som hadde syklet fra Åndalsnes, opp Trollstigen og sprunget opp til Bispen. Deretter møtte vi på klatrelaget som hadde trent på løpende sikringer opp sørøstegga, en mann og to damer. Fikk ta en titt i Romsdalsføreren som hun ene hadde med seg, moro å kjenne seg igjen fra topoen opp østryggen. Må få tak i den føreren snart! Romsdalen er jo et paradis for dem som liker luft og spenning. Slo av en hyggelig prat med dem før vi besluttet å komme oss ned i en fart. En truende regnbyge nærmet seg med stormskritt. Returen gikk ned nordvestryggen. Regnet hadde allerede startet så fjellet ble såpeglatt med all den sorte laven. Et par klyvepunkter måtte forseres, men ellers var det god og tydelig sti. Fulgte det ene klatrelaget sitt råd om å ikke forsøke på noen snarveier ned mot vannet før vi var kommet til skaret mot Kongen. Det er flere som har gått på noen bommerter der... Mistet stien like før vannet, men traff på den igjen litt senere. Resten av turen ble en passelig opplevelse, våte klær er ganske nitrist. Men desto bedre er kontrasten når man får på seg tørre klær ved bilen! Nå var det bare å begynne å kjøre hjemover og spise en god burgermiddag på 24-timerskroa sør for Dombås. Deilig at Bjørn-Even har fått lappen nylig slik at jeg kunne ta meg en blund når det måtte passe.

Våknet opp til godvær på Monte Rosa-Hütte. Planen i dag var i utgangspunktet en rusletur oppover mot Monte Rosa massivet til 4000 moh, men bena var tunge så vi valgte heller en bretur til den oppsprukne Zwillings Gletscher. Gikk først ned til Grenxgletscher og krysset denne og fulgte brelabyrinten opp til Zwillings. Ifølge bøker skal det nesten være umulig å krysse Zwillings Gletscher sommerstid på grunn av enorme tverrsprekker, men med to Petzl Quark isøkser, stegjern og godt mot fant vi en rute. Fint med litt nysnø oppå blåisen slik at vi fant veien tilbake når vi skulle snu. Utrolig varmt i dag, sola reflekterte mye varme i nysnøen så det var som å gå i en bakerovn. Et lite øyeblikk vurderte vi å gå så langt opp mot Felikjoch som mulig, skaret mellom Castor og Liskamm Westgipfel. Om vi fant en vei opp dit kunne vi neste natt starte på en evt todagerstur over Liskammtraversen. Men da kom opp på flaten rundt 3200 moh var det mer snø og snøbruene var pill råtne. Etter å ha gått gjennom sprekker tre ganger på ett minutt var valget tatt om å snu. Uansett ble dette en fin og morsom dag på en av Alpenes mektigste isbreer. Turdata: 4t 30min 515 hm Flere bilder her: http://peakbook.org/tour/17197/Breleik+opp+til+Zwillings+Gletscher.html

En dagstur i Jotunheimen med Turbo-Henrik(på ff). Det var planlagt å gå opp norvestryggen på Visbretind men endte opp med den luftige østeggen direkte opp Skagsnebb (2003moh) (fortoppen). Mye utsatt, men artig klyving! Har skrevet rapporten med bilder og en videosnutt fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=193 Anbefaler å gå dit å lese for en bedre helhet I kjent stil kom vi oss ikke fra Oslo før klokka var bortimot 22 på fredagskvelden pga jobb. Vi hadde en lang kveld/natt foran oss. Det skal ta litt over fem timer å kjøre opp til Leirdalen. Dette har vi nesten blitt vant til, så det var helt greit. Vi la kursen opp E16 gjennom Hønefoss, Fagernes, Beitostølen og Valdresflya. På toppen av Valdresflya ble vi møtt med snøfauk og islagt vei. Siden det ikke er noe særlig til sjakktrekk å kjøre 90 mil på bar asfalt med piggdekk skifta jeg til sommerdekk dagen før. Hva som var et bra sjakktrekk ble plutselig til et middelmådig et. Vi kjørte i gangfart innimellom og det heldigvis uten problemer. Planen var å kjøre så langt inn mot Leirvassbu som mulig. Leirvassbu er stengt på denne tiden av sesongen og vi hadde hørt rykter om en kjetting over veien på vei inn dit. Vi håpa bare den ikke var så alt for langt ned i dalen. Vi så aldri noen kjetting, men ved Geitsætre møtte vi en bom som var låst med hengelås. Et stort "nei" og litt mild bannskap lød i natten. Vi parkerte like ved bommen og bestemte oss for å sove her og heller bestemme hva vi skulle bruke helga på i morgen. Vi er jo omringet av fjell, så det skulle ikke bli noe problem. Mens vannet til kveldsmaten koka opp i kjelen kasta vi alt av utstyr og sekker fram i bilen, pumpa opp liggeunderlag og fant fram soveposer. Vi slokner ganske raskt etter kveldsmaten er inntatt. Klokka er rundt 3-4 og det er nesten blitt lyst igjen. Det blåser kraftig denne natta. Vinden uler og bilen gynger godt i kastene. Dagen etter, i 10-tiden våkner vi til liv i det vi hører et par andre biler som kommer kjørende. Disse blir også selvfølgelig møtt med bommen. Tipper det var litt mildt bannskap i det selskapet også. Etter noen minutter snur de og drar igjen, det skal ikke vi, vi skal på tur. Vi får fyrt opp primus mens vi tar en titt på fjellene rund oss. Det var til dels dårlig sikt. Vi kikka opp på Loftet og Skagsnebb på den ene siden, Sauhøe og Dumhøe på den andre. Det ble i grunn et enkelt valg. Skagsnebb er en mye mer karakteristisk topp enn de andre nevnte. Iallefall fra vinkelen og med den sikten vi hadde. Den så bratt og skummel ut der den ruvet foran oss. I og med at det var litt klyving og spenning opp Visbretinds nordvestrygg vi kom for kunne jo ikke dette være feil. Av klyveerfaring fra før hadde vi tatt klyveseksjonene på Kyrkja, men det skulle vise seg å være en veldig miniatyr av Skagsnebb. Vi hadde ikke lest en døyt om fjelltoppen i forveien, det var jo ikke denne vi skulle opp på. Uten å dvele noe særlig over valget pakka vi sekkene med det vi trodde vi trengte. Vann, en ekstra fleecegenser, litt sikkerhetsutstyr som hodelykt, vindtett fjellduk, spade, førstehjelpsutstyr mm, isøks og stegjern. Jeg foreslo å ta med primusen og litt posemat, men det ble nedstemt. Vi spiste en pose før vi begynte å gå. Bakkene begynner like etter broa over Leira. Mens vinden sendte oss små kast med litt snøfauk ble første lille klyving tatt, nesten helt nederst, opp en liten bergknaus. Skikkelig kos! Videre gikk turen langs en morenerygg som førte oss et stykke opp nordøstsiden på fjellet. Dette var fint gåterreng i stein. På toppen av denne moreneryggen måtte vi over i snødekt terreng. Vi tok en liten pause for å ta på gamasjer og fjerne et lag med klær på overkroppen. Det snødde en del nå, sideveis. Veien videre var veldig morsom, med bratt gange, klyving og etter min mening på grenselandet til ren klatring. Vi prøvde å holde oss på snødekte områder. Det er lettere å ta seg fram på bratt snø enn på glatt og løs stein med snø og is. På en del plasser måtte vi allikevel opp klyveseksjoner, noen vanskeligere enn andre. Ved ett tilfelle måtte vi gi opp og finne en annen rute opp. Klyvingen besto av å få tak med isøksa på stein og berg som lå under snøen for så å dra seg opp etter den. Det var ikke mange plassene vi fikk brukt venstre hand til noe særlig annet enn støtte eller å holde seg fast så det hadde vært veldig greit med to isøkser. Før den siste klyvingen var det et særdeles bratt felt med snø. Her måtte vi gå litt langsmed fjellet. Det vises på bildet til venstre der ruta tar en sving til høyre under berget. Her tok vi på stegjernene. I ettertid skjønner vi ikke hvorfor vi tok de på før. Det er jo et hav av forskjell på hvor godt man sitter. Vi tok ut en snøprofil og trykktesta lagene før vi begav oss ut på denne biten. Det så fast og trygt ut. Vi gikk sideveis bortover og staka isøksa ned foran oss for å få litt ekstra støtte og sikkerhet. Snøflanken var noen få meter høy. Hadde vi glidd ut her hadde vi vært av snøen og videre på tur ned i ura før vi rakk å blunke. Tror ikke vi hadde fått stoppa før fjellet hadde slakka ut, omtrent der vi hadde på gamasjene noen hundre høydemeter under. Over denne snøflanken var det nok en klyveseksjon. Denne ble ekstra luftig og eksponert på grunn av at det var så bratt under. Vet ikke helt hva som gjorde at vi kjørte på videre her, men det gjorde vi altså, uten så mye som en tamp av tau.. Mener bildet nedenfor er fra toppen av denne skumle klyveseksjonen. Med tanke på hvor luftig det var under føltes ikke alle klyvinger helt komfortable. Eksempelvis ved ett tilfelle løfta jeg meg opp med albuen på en stein og isøksa så vidt hektet på en bergnabb, uten feste med føttene. Tok i med det jeg hadde. Tørr ikke å tenke på hvordan det hadde gått om øksa hadde glippet på slike tidspunkt.. Mot toppen kom vi til en smal egg og det ble slutt på klyving. Her var det til en forandring for det meste å gå på to. Med tusen meter ned til Leirdalen på venstre side hadde vi respekt for snøkantene. En skikkelig sjarmøretappe opp til "toppen". Toppen i gåseøyne på grunn av at den toppen vi kom til var en fortopp til Skagsnebb. Helt opp til Skagsnebb kom vi ikke. For å komme dit via den ruta vi gikk måtte vi ha tatt med tau og rappellert eller klatret ned en ca 5 meter høy vegg for så å klatre videre. Men for all del, vi var på en topp! Sikten var veldig begrenset fra toppen. Vi kunne ikke beskue en eneste topp, annet enn Skagsnebb selv. Det var også en del vind der oppe. Det ble derfor en ganske kort visitt før vi starta på nedturen. Vi fant en jakke fastfryst i berget under litt snø. Jeg skvatt med det samme da jeg trodde det lå en hardfrosset mann der. I jakken lå det mobil og bilnøkler. Vi tok med dette ned igjen. Vi fant også noen slynger og litt tau. Henrik hadde sett for mye på Bear Grylls til å la dette ligge igjen. Veien ned ble omtrent den samme som vi gikk opp. Vi klarte å gå utenfor noen av klyvepartiene ved å gå rundt. Klyving er en del verre nedover enn oppover. Ved et par tilfeller fikk vi faktisk bruk for tauene vi fant. Brukte slynger rundt steiner og holdt tauet i den ene handa og øksa i den andre. Ganske moro. Der det var forsvarlig satte vi oss ned og rutsja. Farten ble kontrollert med stegjernene og isøksa; skikkelig artig I ettertid fikk jeg liv i mobilen vi fant på toppen og fikk kontaktet eieren. Det viste seg å være jakken til en kar som hadde vært på toppen i et utdrikkingslag i september i fjor. De hadde brukt tau og sikringer på sin tur. Det hørtes fornuftig ut. Tipper det var surt å komme ned til bilen uten bilnøkler.. Dagen etter hadde han gjort et forsøk på å nå jakken uten sikringer, men hadde blitt høyderedd, gitt opp og snudd for så å ringe etter annen transport hjem. For å summere ble dette en grensesprengende og spennende tur for oss begge. Vi har hatt en voldsom eskalering av luftighet og vanskelighetsgrad på våre turer i det siste. I bilen på vei hjem ble det snakk om å ta en særdeles rolig tur i femundsmarka eller noe lignende. Ligge på rygg, slappe av, fiske og bare ta livet med ro. Vi får se! En ting vi må bli flinkere på er å spise mer mat. Vi gikk i 8 timer opp og ned ca 900 høydemeter på krevende terreng på kanskje 600 kcal fra en real turmat og litt sjokolade på veien. Det er skammelig lite. Vi hadde sikkert brukt 7-8 ganger så mye, om ikke mer. God tur!

Jeg fant en slik i kjelleren på ny bolig. Den mangler et støtteben og alt unntatt selve dunken er rustent. Den lå i en boks fra Høvik. Hvor gammel kan den være? Er den interessant for samlere som ønsker å komplettere?

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

Etter at jeg og Benny har overveid flere turalternativer, så er vi enig om at årets første tur blir opp til Korphaug og Årliåsen sitt fantastiske landskap og natur. Med ville lier og mye snø så blir det en knallhard tur vi begir vårs ut på. Premien er å komme frem å tenne bål etter en god porsjon melkesyre og flere timer med truger på beina. Trøtte og slitne Avstanden vi skal gå med truger og pulk er ikke avskrekkende på sommerføre, men landskapet gjør sitt til at dette uansett blir en utfordring. Det er omtrent 300 meter høydeforskjell på 4 km og landskapet er skogskledd uten stier å gå etter og er veldig kuppert. Med mye snø så blir det krevende nok for to turkamerater som har inntatt nok av julemat i høytiden. Heddersvatn Vi har satt oss som mål i 2011 og være lengre på tur enn det som har vært tilfelle til nå. Det ser derfor ut til at vi koster på oss en ekstra dag, å blir fire dager på tur fra 21 til 24 januar. Det er stor sansynlighet for at vi kommer til å gå helt til Heddersvatn og til gapahuken som vi lagde på våren i fjor og kommer ikke til å ta med oss noe annen bolig på denne turen. Det er nesten ikke nødvendig å nevne det for det er vel ganske opplagt at vi kommer til å ta med oss pilkeutstyr på denne turen. Følg oss gjerne på - http://www.villmarkslivet.com

Vi hadde jo planer om å enten ta et Hedmarksraid eller en hyttetur i Åmotsdal med Brattefjell på menyen, og egentlig skulle vi ha med enda flere turdeltakere. Men diverse ting kom i veien for de 2-3 andre, og værmeldinga ble bare verre. Da ble det Sondre og meg igjen da, som så ofte før på "småturer" på østlandet. Det er jo alltid hyggelig det, og så håper vi at vi får samla resten av gjengen på en forhåpentlig Telemarkstur neste måned. Sondre ivret etter Rudskollen og Grønknutkoia, og det hørtes ut som en perfekt nødløsning i mine ører! Jeg stortrives i all natur som har tilknytning til Krødsherad og Ringerike, og jeg så jo fram til å lese det jeg skrev i hytteboka der oppe 20.juli i fjor. Denne helga var typisk grå på alle måter. Det mest fristende er å forbli i sofakroken, men nok en gang beviste Buskerudskogene at det beste er å komme seg på tur Her er resten av rapporten: http://fjelltopper.no/tour/4044/Koietur+i+Holleia.html

Hei. tenker å gå inn fra sognsvann og videre til østsiden av bjørnsjøen. Tenker å fiske med wobbler litt utover kvelden. Noen som vet hvordan fisket er på denne tiden av året? Har aldri fisket i Nordmarka før, men håper det finnes litt ørret?

Det var straks på tide å vende tilbake til østlandet og bruke siste ferieuka i mer hjemlige trakter. Men jeg følte meg ikke helt ferdig med fjellet enda, det hadde jo ikke blitt så altfor mye av det på vestlandet heller. Og med fint vær blir det for trist å bruke en hel feriedag til bussreise. Så jeg bestemte meg noen dager på forhånd at jeg burde få med meg en kommunetopp på veien jeg også. Har ikke akkurat samla systematisk på de, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men Raudbergnuten har frista meg en stund nå, ikke minst pga Sondres turrapport i vinter, og fordi jeg er så altfor lite kjent i Skarvheimen. Skarvheimen har jeg et spesielt forhold til siden det var her min store fjellinteresse ble vekt sommeren 1991 da jeg som 15-åring gikk på tur med far fra Finse til Raggsteindalen, Iungsdalen, Kongshelleren og endelig Aurlandsdalen. Det har ikke blitt så mange besøk siden den gang, men jeg merker at det hviler en spesiell stemning over området hver gang jeg er der. Det gjorde godt å gå av bussen på Bjøberg og vite at en minitur lå foran meg. Skarve 800 høydemetre fordelt på ca 8-9 km kanskje, men jammen ble det tyngre enn venta gitt! Kanskje jeg undervurderte selve turen, eller kanskje jeg undervurderte det faktum at turen på Rambera satt i? Hvorfor skulle nå den sitte i da, jeg tok det jo rolig hele veien... Sekken visste jeg ikke hvor tung var, men tipper den var i underkant av 20 kilo. Jeg tok det meste på hælen når det gjaldt mat og drikke. Og snøfonnene som etterhvert måtte forseres var ofte av den råtne sorten, så det ble etterhvert en pest og plage å gå på tur. Heldigvis for meg så gidder jeg ikke å gå i shorts på tur, for jeg tenker alltid på oppskraping enten fra kvister eller snø man synker gjennom. Gamasjer hadde jeg derimot glemt, så det hele ble en våt affære fra leggen og ned likevel. For å gjøre en slitsom historie kort så sleit jeg meg over stein og snø med enkelte pauser og kunne etter ca 4 timer puste lettet ut på toppen av Raudbergnuten. Ikke noe kjempepanorama her sett med Jotun- eller vestlandsøyne, men man ser langt, og landskapet har sin egen verdi for et innlandsmenneske som meg. Storkoste meg med min indre stemning, og jaggu var det flott å se Hallingskarvet i hele sin lengde fra nord. Blåbergi som jeg ble så imponert av for 19 år siden gjorde seg heller ikke bort. Reineskarvet var derimot bare en eneste stor høytliggende og skrånende steinslette, den ser jo selvsagt klart best ut fra sør. I nord lå Jotunheimen under skyene, men å påstå at været var bra der i gården ville være en overdrivelse. Her i Skarvheimen var det derimot nesten upåklagelig! Jeg slappet av oppå liggeunderlaget det meste av tida på toppen denne kvelden, for det frista ikke å rusle barbeint der. Barbeint måtte jeg nesten være siden våte sokker og støvler ikke frista mer enn sånn passe. Knipsa litt bilder av solnedgangen, men ingen ble av den sorten at man mister pusten. Gjennom sms fikk Jan Petter oppdatert meg på alt dette tullet som heter fotball-VM som jeg er i stand til å være opptatt av. Portugal grisebanket Nord-Korea 7-0 blant annet, men i følge Jan Petter så scora heldigvis han Ronaldofyren bare et av måla. Ja det er jo like greit det, mener jeg også. Og stort sett hadde jeg viktigere ting å tenke på, som å pønske ut nye turmål i Skarvheimen. Ikke så altfor langt til Fødalen herfra, men det må bli en annen gang. Og det frister å bli kjent der Etterhvert var det bare å ta kvelden... Jeg sov ikke så aller verst, men rundt soloppgang (som jeg ikke orka å stå opp å ta bilde av) syntes jeg å ane en værforandring til det verre. Jotunheimen var borte i nord, og Hallingskarvet ble mer og mer oppslukt av skysystemer i sør. Vinden økte på i styrke. Nei så faen, dette er ikke noe blivende sted tenkte jeg, somla meg ut av posen og pakket sekken. Karret meg ned fra toppen og tok fatt på slitet på snøfonnene. Men siden jeg fortsatt kunne se toppen av Raudbergnuten, dvs at den ikke var blitt borte i skodda, tok jeg det med ro. Jeg var jo tross alt på ferie, og det var adskillige timer til jeg skulle være på Bjøberg for å rekke bussen. Etter en drøy time virka det som om uværet fra vest ikke mente alvor heller, så jeg bestemte meg for å holde høyda og etterhvert ta hyppige solepauser. Under disse pausene kunne jeg nyte Skarvheimens egenart. I det store og det hele er dette et ensformig område uten dramatikk til tross for ganske store fjell. Og Store Øljusjøen er jo reine Blåsjømagasinet der oppi nord, med en sørgerand så forferdelig at en stakkar må gni seg i øya for å fatte det. Men dette visste jeg jo også fra før. Og denne monotone helheten har sin sjarme for den som vet å sette pris på den. Sildrebekker som klukker her og der, små tuer med fjellblomster, mosedotter, solglinsende snøfonner og berg. Litt fuglekvitter innimellom også. Elvesus i bakgrunnen. Man kan jo bli glad av mindre! Etterhvert rota jeg meg ned mot lavlandet. Det gjaldt å kose seg litt ved elva også før returen de siste par kilometerne til Bjøberg. Etter å ha kryssa Jegerheim bru fant jeg ut at jeg måtte bade. For det første var det faktisk ganske fristende i solsteika og idyllen, men enda viktigere var det å få vekk all svettelukta før bussturen. Etter strevsomme fjellturer har jeg en lei tendens til å havne på overfylte busser hvor det som regel er en overvekt av unge damer som aldri har gått i et skittent plagg i hele sitt liv, og langt mindre tåler eimen av en møkkete fjellfant. Nå kunne jeg altså slå to fluer i et smekk. Det var faktisk ikke så verst temperatur her i den rolige kulpen i elva. Etterpå var det himmelsk å slappe av i lyngen. Landskapet her var rett og slett malerisk, og jeg hadde ingen lyst til å reise nedover. Men skauturer var allerede avtalt, så jeg måtte rive meg løs. Håpløse greier... Snudde meg flere ganger for å si hadet til Raudbergnuten. Uten å ruve spesielt så var den et pent skue der den sto som en liten knatt over en salig blanding av stein og snø i bakgrunnen med elva og det grønne i forgrunnen. Ja dette var en skikkelig godtur

Fredag 21.mai Gikk fra Krossbu og nordvestover opp Storflyi. Her måtte jeg skifte til shorts, og passet på å smøre beina godt med solkrem! Etter to timer, og nesten rett øst for Loftet svingte jeg opp og øst, og inn i den lille dalen ved Brangsbrean. Her var det gått noen store skred i nordsida til Veslefjelltinden. Jeg ville opp i skaret (1967m) mellom Veslefjelltinden og Loftet. Det så bratt ut, og etter hvert vågde jeg ikke lenger på ski (det var hard skare), men spente disse på sekken, og tok på stegjern. Det føltes langt tryggere, men det ble faktisk en del gjennomslag og pes, så jeg skiftet taktikk, og fulgte den avsmeltede løse steinura et lite stykke til brattheten avtok, og jeg igjen kunne ta skiene fatt igjen. Oppe i skaret gikk jeg greit opp (noen korte bare partier med stein kunne ikke unngås) med ski på beina til Loftet. 4 timer hit. Så ned i skaret igjen, der jeg tok beina fatt opp den omtrent snøfrie eggen til Veslefjelltinden – dette ble turens høydepunkt for min del: Fin småklying på til dels luftig egg, på varmt og deilig sommerfjell! Fra Veslefjelltinden, som jeg hadde vært på om natta i mai 1998, ned og opp på Hurrbreatinden. Så langt utpå dagen begynte snøen å bli veldig løs selv i 2000 meters høyde, så jeg plukket kun med meg Veslebreatinden også, før jeg startet på returen til Krossbu. Av erfaring visste jeg dette kunne ta tid - selv om det bare var nedover - med så råtten snø – og jeg fikk rett. Plutselige gjennomslag øker sannsynligheten for fall, stavknekk og verre skader, så jeg tok det med ro hele veien ned, og opplevde ingen problemer. Det var tydelige spor mange steder etter ”slush”-skred, særlig rundt noen bekkefar, så jeg holdt avstand til særlige våte områder. Slengt med noen få bilder fra turen:

Hei Jeg har fri fra 8 Mai og tenkte meg på en pollenfri (så godt det lar seg gjøre) tur i fjellet i den perioden. Jeg har sett på kart over Jotunheimen, men er usikker på om jeg vil være der hele perioden, eller om jeg skal kombinere det med en fjelltur først og så ta med kano og ta en liten uke på kysten av trøndelag (med kano kanskje). Er det noen som har noe å anbefale i dette tidsrommet. Jeg bor i Oslo, tenkte å kjøre dit jeg skal, så start/stop må være på samme plass. Overnatting skal være i telt. Har også tenkt på Rondane, Sylan, men vet ikke helt hvordan snøforholdene er så sent. Blir glad for alle forslag Takk på forhånd. /Terje

Værmeldingene for hele Sør-Norge var begredelige for påska, så iherdig søking førte frem til at det nærmeste fjellområdet med ok værutsikter var Sylan. Rødtopp og jeg satte derfor kursen nordover og stoppet for overnatting på Røros Vertshus, et flott overnattingssted med fantastisk mat. Skjærtorsdag Vi våknet til skiftende vær og litt snøbyger. Fikk oss en rask liten sightseeingrunde i Røros og en god frokost før vi kjørte til Stuggudal. Det var vind, mildt og snøsmelting. Parkeringsmulighetene var noe dårlige, men vi fant en plass og fikk startet på turen. Løypenettet startet ved Væktarstua. Føret var dårlig så det ble feller oppover. Det var kjørt opp masse spor rundt bygda, så det var ikke helt enkelt å finne rett, men stenger med røde sløyfer så ut til å lede riktig vei. Vi visste at vi etter hvert skulle komme inn på staker. Etter hvert begynte sløyfene delvis å følge stakene, så vi tenkte at dette var en litt bedre trasé med ly for vind og vær. Vær fikk vi etter hvert mye av. Det begynte som fuktig snø. Løypa svingte østover og plutselig bar det inn i hyttefeltene igjen. Vi måtte ha litt mat, så det ble stående lunsj og opp tilbake til stakingen hadde vi lagt på 1 km. Langs stakinga ble vinden stri og nedbøren gikk over til sludd og regn før det ble litt opphold igjen. Det gikk litt nedover så vi tok av fellene. Med vinden i ryggen ble det litt artigere å gå til vi kom bort til den vinterstengte veien til Nedalshytta. Etter hvert som vi rundet Skarsfjellet fikk vi vinden midt i mot og sluddet tiltok. Fellene måtte på igjen og alt ble vått, kaldt og tungt. Vi labbet videre langs veien som var godt merket til vi kom til en hytte ved veiens ende som ikke var Nedalshytta. Dermed måtte vi for andre gang gå tilbake og hadde fått 3-4 km ekstra til. Krysset mot Nedalshytta var dårlig merket, men etter noen hundre meter så vi stakene inne i bjørkekrattene. Turen tærte hardt på kreftene og det var godt å komme frem. Heldigvis var det ikke så mange gjester så det var god plass på tørkerommene siden nesten alt utstyr var blitt vått. Vi ikke alene om å gå feil på akkurat samme steder, så det var ikke bare vår orientering som ble litt tvilsom i uværet. Langfredag Dagen startet med delvis skyet oppholdsvær, men vinden blåste fortsatt ganske godt. Vi tok veien gjennom Ekorrdörren. Det gikk lett og greit til nødbua i Ekorrpasset, hvor det ble naturlig med en innendørs lunsj. Opp fra passet var det 200 ganske bratte høydemeter, så det var greit med feller. Etter hvert kom vi opp i skyene så sikten ble dårlig, men løypene var svært godt merket og dermed var det ingen problemer. På toppen av bakken tok vi av fellene og rant raskt ned til Sylarnas Fjällstation. Svenskene hadde akkurat begynt Påsken og beltevogner gikk i skytteltrafikk med utstyr og folk. Det var ganske kaotisk og dårlig med sengeplasser. Vi havnet på sovesal med flatsenger tett i tett. Ingen plass til sekken ved sengene. Stasjonen var betjent med butikk, som hadde nødvendigheter som øl og grandis, mens matlaginga måtte man stå for selv. Påskeaften Endelig hadde skyene sluppet taket, mens vinden fortsatt holdt stand. Sønnavind ved Sylstasjonen ga voldsom fokking. Det ble en tidlig frokost og raskt ut på ski. Dagen var perfekt for mye flotte bilder av Sylane. Vi gikk mot Fiskåhøgda. Føret var hardt og isete, så turen gikk raskt. Ute av dalen hvor stasjonen lå ble det mindre vind og snøfokket ga seg. Smørningen var vanskelig å få til å sitte så det ble av og på med feller ettersom turen gikk opp eller ned. Selv om sola skinte hele dagen var vinden sur. Det var ikke lett å finne en god lunsjplass. Ved Nedalshytta var det bedre. Det var lunt i solveggen og årets første utendørspils kunne virkelig nytes. Det var fortsatt godt med plass på hytta. Til middag var det lammesteik som seg hør og bør på Påskeaften. 1. Påskedag Vinden hadde løyet og himmelen var fortsatt skyfri. Vi bestemte oss for å gå til bilen via Skardøren. En flott tur med en svipp innom Sverige igjen. Endelig kunne vi få en herlig utelunsj i sola. Ned fra Skardøra var føret isete og hardt, så det gikk raskt å renne nedover til Stuggudalen.

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag. Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...? Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe. Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter? Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag. Tung start Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt! En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi. Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller. Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen. En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare! Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss. Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt! Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur! På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork! Ingen «walk in the park» hjem heller Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre! Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette. God Jul alle sammen!

Etter en flott tur til Einangsnuten på Brokefjell http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html var det fortsatt ikke slutt på helgens porsjon med frisk luft. Først sveipet jeg hjemom for å slippe av bikkja og pakke sekken på ny før jeg satte kursen mot Kleivstua på Krokskogen. Jeg skulle møte Bjørn-Even, Christoffer og Andreas ute i skogen mellom Sollihøgda og Kleivstua. De hadde heldigvis funnet en leir med mobildekning. Da de skulle overføre GPS-koordinatene viste det seg at deres GPS opererte med noen helt andre koordinater enn mine UTM, istedefor å bytte funksjon klarte de å forklare sånn omtrent hvor de var. Det ble en mørk og våt marsj med dårlig hodelykt innover mot Abboråsen. Isen hadde såvidt lagt seg over myrene, men jeg tråkket akkurat igjennom. Så ankom jeg det stedet jeg antok at de skulle være. Men jeg hadde ingen mobildekning og måtte bruke røsten til hjelp. Etter en del gauling fikk jeg respons, og til slutt fant jeg leiren, oppe på en kolle litt øst for hovedstien. De hadde kommet fra Sollihøgda og slått opp leiren noen timer før meg. Middagen var servert, og det ble en utsøkt porsjon elggryte, min livrett! Kvelden ble brukt til mye latter, juging og spøkelseshistorier under stjernehimmelen og foran bålet. Etter hvert som timene gikk fant vi ut at vi var mer sultne. Hmm... nå hadde det faktisk smakt godt med noe spicy, kanskje kinamat? Dermed ringte Andreas til Kinaekspressen og bestilte mat til fire sultne karer. -Ja, skal dere ha tilsendt maten? *Dere kan levere maten til: 60°02′03.80′′ N 10°18′04.36′′ Ø -Åja, men hva er adressen? *Vi holder til i Krokskogen i natt. -Er det vei inn dit? *Nei, men det tar bare en time å gå fra Kleivstua. -Eh, da tror jeg ikke vi kan levere maten dit. *Hva? Sa ikke dere i pausereklamen at dere leverer "OVER HELE LANDET"? Dette er skuffende! -Beklager, men sånn er det bare. *Vel, du får ha det bra... (legg på) Så nei, det ble ingen kinamat denne kvelden, men heldigvis hadde også vi noe godt på lur og delte broderlig til vi la oss under tarpen. Bjørn-Even nærmest insisterte på å ligge ute i natt, og hadde ikke tro på at det kunne regne (slik yr.no meldte) neste morgen. Heldigvis la vi oss under tarpen og sov søtt (i alle fall de som ikke ble skremt av skrekkhistoriene)... Neste måte voknet jeg av at føttene var klissvåte! Regnet hadde truffet soveposen, og den var gjennomvåt. Jeg klarte å få på noen plastposer før jeg vendte tilbake til drømmene. Påfølgende morgen fikk vi faktisk bål siden Andreas og Christoffer (rutinerte villmarkskarer) hadde sanket tørre kvister og lagt dem i en pose dagen før. Risgrøt og kaffe ble inntatt før vi pakket sammen det våte og la i vei mot Kleivstua. Noen filmklipp: Rapporten på Andreas og Christoffer sin blogg: http://villmarksonner.blogspot.com/2009/12/stjernenatt-godt-lag-og-skrekkhistorier.html Tusen takk for en kjempetur, gutta!

I hjertet av Telemark ligger et fantastisk, passe høyt og lite kjent fjellmassiv kalt Brokefjell. Siden jeg er oppvokst med familie og hytte i Seljord har det vært et naturlig mål for meg å bestige flere av «kjempene» i dette området. Da snakker jeg om blant annet Skorve, Mælefjell, Lifjell, Brattefjell-Vindeggen og nå gjenstod Brokefjell. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg på trugetur hit i desember, og ligge i telt på toppen mens jeg nøt det unike desemberlyset legge seg over Telemarks heier og nuter. Men når yr.no melder om en solskinnsdag på en lørdag, og siden jeg ikke har vært på fjelltur på år og dag ble fristelsen for stor til å dra. Avgjørelsen ble tatt rundt kl. 15.00 fredag mens jeg tittet på værmeldingen i friminuttet på skolen. Da var det bare å sykle hjem, gjøre lekser, pakke sekken, hive med meg bikkja og råflå veiene vestover i nattemørket. Men pass på å ikke kjør for fort selv på den tiden! Mellom Kongsberg og Notodden lå «onkel» og lurte på en avkjørsel, heldigvis ble jeg ikke stoppet. Kjøpte boller i Bø før jeg fortsatte videre på sørsiden av Seljordsvatnet. Her holdt jeg på å kjøre over en grevling som tasset over veien, første gang jeg har sett en sånn skapning. Neste morgen skulle jeg stå opp kl. 05.00, og så skulle jeg delvis sykle og vandre i mørket oppover mot Mannslagarnuten (1074). Planen var å stå på toppen ved soloppgang! Slik ble det ikke... Påfølgende natt ble ikke den beste oppladningen. Rundt 03.30 bråvåknet jeg av en forferdelig kvalme og mageknip, og det var bare å hive seg ut av bilen, ned i grøfta og møkke i nærmest en halvtime før det var over. Forresten var det stjerneklart ute, den klareste nattehimmelen jeg har sett på lenge. I Asker ødelegger Oslogrytas lys mye av opplevelsen. Neste gang ble jeg ikke vekket av klokka, men av soloppgangen!! Planen om soloppgangstur til Brokefjell gikk dermed i vasken, klokka var over 09.00, og jeg hadde forsovet meg fire timer. Dette var ørlite grann krise siden jeg til kvelden skulle på en ny tur med Bjørn-Even & co på Krokskogen, og ønsket å ikke komme for sent. Men tur skulle det bli, okke som. Frigg og jeg syklet fra bilen som stod parkert på Fiskhøl (ca. 300 moh) og oppover den 6 km lange bomveien mot Mørkvasstaulen. Jeg hadde håpet at denne skulle være snøfri, men der tok jeg feil. Allerede etter et par kilometer møtte jeg den første snøen (gjennomslagsskare) og isen som gjorde syklingen til et helvete. Det ble mer trilling enn beregnet. I snøen observerte jeg noen merkelige dyrespor. Kanskje noen kan kommentere på hva slags dyr som har gått her (se bilder)? Jeg tror ikke det er elg, det lignet store bjørnespor! En kilometer før Mørvasstaulen la jeg fra meg sykkelen og vandret i vei. Undervegs tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre dersom det dukket opp en aggressiv bjørn. Kanskje jeg skulle løpe ut på tjernet til venstre for meg, og satse på at isen holdt meg og ikke bjørnen? Hmm... la det bli et hypotetisk spørsmål. Så sluttet veien, og terrenget stod for dør. Jeg merket i bakkene oppover skogen mot Einangsnut at det var lenge siden sist fjelltur. Merkelig, for jeg har da trent mye styrke, rulleski, spenst og intervaller de siste ukene. Som jeg har påstått før, for å bli god til å gå fjelltur så må man gå mye fjelltur, punktum finale! Etter hvert som jeg forlot skoggrensa ble terrenget mer preget av sva, noe som kjennetegner flere av heiene i Telemark. Heldigvis lå snøen relativt fast på svaene slik at den kunne bli brukt til «trappetrinn». På rundt 700 moh fikk jeg telefondekning og ringte hjem for å si at jeg var i live, dårlig telefondekning er et «godt» tegn på villmark. Snøen ble bare dypere og dypere jo høyere opp jeg kom. Jeg rundet Einangsnut på vestsiden, og nå fikk jeg se hvor uendelig langt det var til toppen av Brokefjell, Mannslagarnuten (1074). Snøen var preget av skare som akkurat ikke klarte å bære meg, slik at jeg sank til knærne og skar meg for hvert steg. Dette var skikkelig pyton å gå i, og jeg tror ikke at truger ville hjulpet på betydelig. Tankene surret rundt i hodet; jeg hadde forsovet meg, jeg hadde overskridet tidsskjemaet, jeg kan risikere å mørkne ute, snøforholdene gjør turen til et helvete og terrenget er skikkelig kupert. Nei, det var ikke verd å nå høyeste punkt bare for toppens og mestringens skyld. Den får vente til en annen gang med annerledes turforhold! Men jeg dro ikke hjem uten en topp i sekken, derfor stakk jeg opp på Einangsnut (927), tok fram vindsekken, dunjakka og maten og koste meg med bikkja. Her var det jo uansett en uforglemmelig utsikt mot Bandak, Gaustatoppen og Grenland+++. Absolutt verd turen selv om ikke målet ble nådd! Etter hvert måtte jeg forlate dette vakre stedet og rusle ned igjen mot sykkelen. Snøen gjorde returen lett ved «snøsurfing», ikke så galt at den ikke er godt for noe. Så var det bare å kjøre ned bakkene til bilen, og sette kursen mot Krokskogen (egen rapport kommer senere). Dette var en fantastisk tur! Høyden over havet har ingen ting å si for hvor sterk turopplevelse en sitter igjen med. Turdata: 4 timer 18 km 980 høydemeter Flere bilder finnes her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html

Hei, jeg og en kollega planlegger en tur fra Fundingsland til Trollgarden, deretter over til Fjellsenden også overnatting på Melands Grønahei for så å dra videre ut til Kleivaland dagen ettterpå. Er litt usikre på hvor mye snø det ligger i området. Om det er muilg å gå der nå eller om vi er for optimistiske. Området ligger på 1000-1100 m.o.h. I stedet for å gå tilbake til Fundingsland så tenkte vi å gå over fra Trollgarden til Fjellsenden og overnatting på Melands Grønahei. Er muligens lang tur den første dagen. Noen som har vært i området der nå ?.

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Hadde på lørdag en knalltur i Jotunheimen med Bjørn-Even, Sondre og Atomsilda. Med Spiterstulen som utgangspunkt var planen å ta en del topper rundt Leirhøe. Sol fra blå himmel og til tider meget behaglige temperaturer gjorde dagen helt perfekt. Vinden kunne med fordel vært litt svakere. At Birken røk pga. skade ble fort glemt. I alt ble det 9 2k-topper og 1 rett under. Tilsammen 2900 høydemeter og 30 km ble tatt på 10 t og 15 min. Rapport og flere bilder ligger på: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/storeslem-rundt-leirhe-paske-pa_21.html

Jeg overnatter som mange ganger tidligere i min høyst mobile basecamp (mobiliteten avhenger selvsagt av vegkvaliteten). Basecampen har for øvrig et eget rom til oppbevaring av ski, og ett eget oppbevaringsrom for bagasje. Er plass til to sovende, og har et stort og effektivt bensindrevent varmeapparat. Er også meget vindstabil og tåler mye vind før den gir etter. Den første natten har jeg i Visdalen fra fredag 30. januar til lørdag 31. januar (5 km før Spiterstulen ved bommen). Resten av gjengen møter opp som avtalt klokken 07.45. Mayhassen har skrevet en rapport du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15151&highlight= Lørdag 31. Januar Rapporten til Mayhassen skildrer store deler av lørdagen. For min del så gikk deler av turen min litt annerledes enn de andre så jeg legger ved et par bilder selv. Jeg gikk blant annet over til de to søre Trollsteineggjene mens de andre ville til Glittertinden. Da jeg er på veg ned snørennen til Grotbrean står Mayhassen på toppen av Vestre Glittertindoksle og ser at jeg er i tvil på om jeg tør å gå ned snørennen eller ikke. Først etter litt god og gammeldags overtalelsesteknikk fra nevnte person tok jeg tilslutt mot til meg selv og gikk ned til Grotbrean. Jeg gikk sakte over breen i frykt for sprekker og andre ulumskheter, noe som jeg i etterkant ser at jeg ikke burde ha fryktet. Da jeg står på Trollsteineggje vinker jeg til de andre som stod på toppen av Glittertinden. Med vell viten om at de andre ikke ville vente hele dagen på meg på Glittertinden, giret jeg opp, og gikk hardt på for å nå de igjen. Jeg når de igjen i skaret mellom Glittertinden og Glitter Rundhøe. Vi renner på et perfekt skiføre ned Steindalen og det tar ikke lange tiden før vi er ved bilene. Etter lite måltid på Essoen sier vi hei for denne gang. Rett etter at de kjører sørover benytter jeg sjansen til å pusse tennene, og fylle opp termosene med vann på Essoen i Lom. Ved å gjøre det på denne måten slipper jeg å fyre mer primus enn nødvendig der jeg setter opp basecampen for natten. Går egentlig veldig kjapt å sette opp basecampen, og det er egentlig bare å sette den i gir og vri nøkkelen i OFF – posisjon. Setter på brekket og da er jeg sikra på at basecampen står solid. Sulten har ikke gitt seg helt, og jeg setter meg på liggeunderlaget midt på parkeringsplassen og varmer opp en boks med Trondheimssodd mens gradestokken viser minus 18 grader. Søndag 01. Februar Etter tre runder med slumring orker jeg å stå opp klokken 07.30. Hiver i meg frokosten og en flaske med vann og smører med blå ekstra. Det er lite snø innover i Leirdalen, og jeg finner nytten av å følge et scooterspor. Etter ca syv kilometer går jeg bort fra scootersporet og går mot Storbreahøe. I etterkant ser jeg at veivalget kanskje ikke var det mest optimale da det til tider var bratt i snøsiden jeg bevegde meg i. Av denne grunnen velger jeg en litt annen rute ned. Etter hele fem lange timer står jeg på toppen, og jeg mistenker gårsdagens høydemeter har noe av skylden for at bakken til toppen av Storbreahøe føltes tung. Utsikten på toppen er bedre enn hva jeg hadde forestilt meg, og det er en befrielse å sitte der i dunjakka og drikke noen kopper med vann og spise noen sjokoladebiter. Turen tilbake går atskillig raskere, og etter to timer jeg er tilbake til bilen hvor jeg hilser godt nytt år til driverne av Leirvassbu som ankommer parkeringen med Snøscooter litt etter at jeg har fått lastet skiene i bilen. Takker for turselskapet lørdag, og ikke minst for en god start på turåret 2009

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

Desperat søken etter midtvinterslyset, skiføre og åpne fjellhytter førte oss til Haukeliseter. Værmeldingene var lovende, om enn noe kjølige. Etter at promillen hadde sunket til edruelige nivåer 1. Nyttårsdag dro Rødtopp og jeg oppover. Vi var fremme ved middagstider. Utpå kvelden ble det finplanlegging av morgendagens tur. Optimistiske og vel belåtne sovnet vi tidlig. 02.01.2009 Kistenut (1648 moh) Etter å sett på en fin soloppgang under frokosten smurte vi skiene og la ut over Ståvatn med kurs for Kistedalen. Smurningen varte 10 sekunder på den gamle harde snøen, men føret var trått så det gikk greit fremover allikevel. Når oppstigningen begynte måtte vi sette på feller. Inne i Kistedalen så vi at det hadde gått flere gamle snøras, men vi fant en farbar vei opp søkket på østsiden av høyde 1404. Landskapet var vakkert og lyset likeså. Vinden trakk med seg endel skyer vestfra og lagde snødrev. Vi krysset over vann 1449 og ség opp strake veien mot toppen av Kistenut. Det ble lunsjtid, men i snøfokket ble det ingen koselunsj. Vel oppe på toppen kom og gikk skydottene og vi fikk tatt endel stilige bilder. Så var det av med fellene og suse nedover. Føret var bedre i høyden, så det ble noen fine svinger inntil isskaren lagde problemer under 1200 moh. Turen tok ca 5 timer og var 17 km. GPS'en målte total stigning til 980 m. Nede på Haukeliseter var det godt med varm drikke. Til kvelden ble det en god treretters middag og planlegging til neste dag. 03.01.2009 Vesle Nup (1510 moh) Det var litt mildere, men vinden hadde tatt seg en god del opp i løpet av natten. Under frokosten fikk vi se en søt snømus sprette rundt rett utenfor vinduet. Vinden var ganske kraftig så vi ventet en stund etter frokost før vi startet dagens skitur. Planen for dagen var å gå mot Nupsegga. Vi satte på feller og gikk rett opp mot Lille Venaretjønn. På utsatte steder tok vinden godt tak. Vi valgte å gå mot høyde 1201 for å få litt oversikt. Jeg trodde Hardangervidda var relativt flat, men her var det småbuklete. Det gikk opp og ned i masse småsøkk og koller. Vi fikk den ønskede oversikten sammen med mye tårer i øynene. Toppene ved Store Nup og Nupsegga hadde tiltrukket seg skydotter og snødrev. Vesle Nup så ut til å ha ok vær så vi skiftet turmål. Vi trasket opp mot Vesle Nup fra sørvest. Bak en stor stein var det en grei lunsjplass og det smakte godt med litt energipåfyll. På toppen var det fin utsikt, men også kraftig vind – stiv kuling vil jeg tippe. Store Nup og Nupsegga kastet av seg skydottene et øyeblikk og viste seg frem i all sin snødekte prakt. Ned igjen tok vi litt mer direkte veg. Solen lagde fint fargespill på slutten av ettermiddagen. Vi brukte ca 4 timer på 14 km og 930 høydemeter. Øl smakte svært godt til trerettersen. Dagen etter valge vi å kjøre hjem via Rauland og studere sørkanten av Hardangervidda. Ett flott skue, men det er dårlig med nysnø.

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Sommeren 06 var tørr og varm, og på vidda ble det lav vannstand og varmt i vannet. Fikk mye fisk, men det var som vanlig på lav vannstand mye småfisk. Med småfisk mener jeg fra 1-3 hekto. Den større fisken var ikke å få kontakt med. Så kom sommeren 07, med sitt fuktige kalde vær. Tempen toppet på 11 grader i vannet ved vår kamp, dette var på vestvidda. Masse vann i elva men lite fisk, likevel lå snittet på 4 til 5 hekto. Dette var rundt 10 august, før dette var det kaldt og da vi dro den 15. august virket det som høsten kom. Så spørsmålet. Er dette to ekstrem-år på hver sin måte? Ville det ved normale forhold vært en vannstand noe under fjordåret og en temperatur i vannet som var hvertfall rundt 14-17 grader ca 1 august? Har ikke vært så mye på vidda, derfor spør jeg.