Søk i nettsamfunnet

Hei, Skal kjøpe meg en Bergans Dermizax jakke til bruk i naturen hele året. I den forbindelse ser jeg at jakkene kommer som 2-lags eller 3-lags, og at 2-lags jakkene har et "Fieldsensor" nettingstoff innerst. Er den noen som kjenner de praktiske forskjellene i bruk av 2-lags vs 3-lags Dermizax? Tenker da på pusteevne, vanntetthet, holdbarhet, komfort, varme etc. Jeg får alle slags forskjellige svar i butikken, så de stoler jeg ikke på. Har også sendt en mail til Bergans men ikke fått svar. To-lags jakker m/Fieldsensor: - Stranda - Breheimen II Tre-lags jakker: - Isogaisa - Stryn - Rauland - Dynamic - Istind - Anatomic På forhånd takk! mvh Petter

Hei alle padleentusiaster! Vi er en gjeng gutter med middels+ kanoferdigheter som tenker på å padle en tur i østlandsområdet i løpet av våren/sommeren. Vi vil gjerne oppleve villmark og litt fiske i den flotte naturen. Er det noen som har noen forslag til en tur som kunne passe oss, en gjeng godt trente gutter? Hvilke elver ville passe? Kan godt være noen stryk og fosser, bare det er mulig å komme seg i land og forsere dem til fots. Svar mottas med takk.

Torsdag-Lørdag ble tilbragt på Møre. Vi besøkte Såtbakkollen - 1840m, Nordre Slåtthøa - 1837m og Dalegubben - 1344m. Dette er alle store fjell, hver med over 950 meter primærfaktor. I disse traktene starter turen nær null meter, som betyr heftige 1800 meter opp på de to førstnevnte toppene. Turbeskrivelse følger, se også http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html for (mange) flere bilder. Torsdag: How to get there: The trailhead is in Sunndalen. From the Sunndalsøra hotel, drive 15.7 kilometer in the direction towards Oppdal (up the valley). As you cross a bridge, pay attention and make a sharp right just after the hilltop. This small road has a sign for Hoås. Drive a few hundred meter as this road turns back and runs under the main Hwy. bridge. Do not drive under this bridge, park on your left just as you see the bridge ahead of you. This is the trailhead, location N62:37.893, E008:50.589, elevation 98 meter. Note that this trailhead is new and therefore not marked on the map. The old trailhead is now closed. Route description: From the trailhead (parking), continue along the road as it passes under the bridge. About one hundred meter further, just as the road gently curves left, locate signs for Innerdalen and the small, but clearly marked trail that leaves the road and heads uphill to your right. The trail is marked with red "T" as well as small sticks along the first (new) section as it contours around a farmers field. Higher up, the trail climbs more steeply before merging with the old trail (coming from the right). The trail continues steeply uphill with zig-zags. Eventually, it reaches a distinct (broad) shelf and heads left in a much more level fashion. You pass a small hut, contour elegantly around and enter the lower part of Tverrådalen, where the trail crosses the creek on a very nice natural bridge formed by two large pieces of rock. From here, leave the trail and head directly up towards the first summit (1632 on the map). This summit is called Såtbakkollen on the map, generally agreed to be wrong. The terrain is easy with rocks on the final part before reaching the very flat summit. From here, you can see the summit and most, but not all of the remaining route. Continue across (minimal loss of elevation) to a slightly higher summit, then across a wide, but more distinct ridge to a third summit (location N62:40.453, E008:48.830, elevation 1687 meter) located on the ridge. From here, the ridge is more narrow and its final section, a deep notch followed by a steep section of rock, looks intimidating. However, things are not as bad as they may look. The scramble along the ridge is straightforward until you reach the notch. Carefully downclimb to the bottom (YDS class 3), then climb directly up the other side (also YDS class 3). The route is indicated on this picture. From the top of the notch, continue on very easy terrain to the summit. Note: An alternative (easier) route can be found if one enter the west side before the first summit at about 1500 meter of elevation, then cross up the somewhat steeper, but short section to the large and gentle area above, along a line that looks easy. This variation (avoiding the ridge) is likely YDS class 2 (off-trail hiking). Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We left the car at 0730 and hiked to the nice, natural bridge across the creek from Tverrådalen in approximately 2 hours. The view back into Sunndalen is truly impressive. We rested there, then climbed up on the first part of our mountain and traversed along the high ridge to the gentle summit plateau. The ridge route looked pretty difficult from the highest summit along the ridge, but we decided to give it a try. To our great delight, the route turned out to be "just right". While I took pictures from the sharp saddle, Pål Jørgen started exploring upwards and soon shouted down that the route was "open". We arrived at the summit shortly after 1215, rested and had lunch. The view all around is truly breathtaking. Naturally, we enjoyed seeing Trolla (1850m), that we climbed in September last year. We signed the summit register. The last visitor was back in August. We were number 16 and 17 to visit this fine summit in 2006. The cliffs overlooking Innerdalen are very steep and the view correspondingly impressive. We left at 1245 and were back at the trailhead in 4 hours, at 1645. Good luck with the weather, it rained as we left Sunndalsøra, but this stopped by the time we were at the trailhead. Then, a nine hour hike with mostly sunny weather, only a few clouds now and then. As soon as we started driving, the rain came back and lasted for several hours. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Nordre Slotthøa. Fredag: How to get there: This mountain is located east of the lake Eikesdalsvatnet. This lake, filling most of the Eikesdalen valley, has high and impressive mountains on all sides. The area is located between the villages Åndalsnes (west) and Sunndalsøra (east). This is in Nordmøre, a part of Møre og Romsdal county. First drive to Eresfjord, located on Hwy. 660, a section of the road connecting Åndalsnes and Sunndalsøra. This place is very small, a combined gas station, grocery store and cafeteria are the only services. Continue south in the direction of Eikesdal. The road runs on the left (east) side of the lake and soon enters a 4 kilometer tunnel (narrow with meeting places). Immediately after exiting this tunnel, make a right turn (at the Vike farm), drive a short stretch downhill and make a second right turn. There is a sign here saying parking for Reinsvassbu. Park off the road in order not to block farm activities. This is the trailhead, location N62:34.190, E008:10.808, elevation 53 meter. Route description: Walk back along the road and continue on a small road that intersects the Hwy. a bit further down than were you turned off in order to park the car. Cross the Hwy. and head uphill on a small road that serves as access to a couple of rental cabins (owned by the Vike farm). As you reach these cabins, the road ends and a clear trail marked with red "T"s, heads uphill through the forest. You will see the horizon fairly high above. The good news is that the uphill really ends there, the bad news is that this is a long and steep hill. The trail is fairly direct with few zig-zags, but a significant uphill angle as you climb higher and higher above the Eikedalsvatnet lake. As you top out, the valley in front of you is indeed very flat. The objective of the hike, the Northern Slotthøa is very dominant as it sits pretty much in the middle of the valley as seen from this end. The trail crosses the river on a badly broken bridge then continues along the easy, flat valley to a couple of small cabins at Kolstadstølen, elevation about 940 meter. Slotthøa is looming 900 vertical meter above you just across the valley. There are several possible routes. If the objective is to find the easiest route, then it is likely that a YDS class 2+ route can be found going up on the left (east) side of the small glacier that is located in the middle of the big north slope. Accepting some class 3 scrambling along the route makes for more variations. A good route may follow the faint ridge line coming down on the right (west) side of the slope until the terrain turns steeper, then traverse left until near the small glacier. Scramble up along the rock ridge just next to the glacier, this is (YDS) class 3 terrain. From the top of this ridge, the remaining route to the summit is gentle and easy. An alternative would be to climb the east side and stay to the left of the small glacier. This route involves a somewhat exposed and narrow passage near the top of the ridge near the top of the glacier. The passage is technically easy, but care is needed if the conditions are wet or icy (slippery). The entire slope further down is more broken up and it is likely that a route up on this side will also involve short stretches of class 3 terrain. A third option is ascending the glacier. In October 2006, this was hard ice with a few crevasses, ice axe and crampons would be needed. Earlier in the season, an ascent up the middle with a larger, snow covered area, might be the most convenient route. However, the slope is sufficiently steep to require proper attention in order to avoid possible mishaps. Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We started out at 0740 and it took us about 2.5 hours to reach the base of the mountain near Kolstadstølen, where we rested and considered the route up the broad north slope of Slotthøa. The best route (as evaluated from our position) seemed to head up along the right side, then traverse (out of sight!) left higher up. This choice put us on the right side of the small glacier and required a short, but fairly steep climb up along a broken ridge (with loose rocks) in order to gain the more level part of the mountain above us. This climb was clearly YDS class 3, from our new perspective, the opposite side of the glacier looked easier and we decided to descend on that side. (OK to climb up where we went, but perhaps less attractive to descend..) It took us about two hours from the valley floor to the summit. Unfortunately, a small cloud had settled on the summit, largely destroying the very nice view. We also experienced very strong gusts of wind near the top. The drifting fog and the steep cliffs facing east made for a memorable moment on the summit of a mountain that probabely sees very few ascents per year. The cairn was rather small for such a prominent mountain. A further complication was caused by the new snow covering (slick) rocks along the last 100 vertical meter of the climb. We descended on the opposite side of the glacier, the overall difficulty is less, however the terrain further down was more messy than what we traversed on ascent. Overall, this large north slope is not particularly attractive, mostly a long struggle across mixed terrain. We were both quite happy when finally reaching the valley floor again. The hike out the valley and back down to the trailhead went rather swiftly and we hit the car at 1740, exactly 10 hours after departure. We speeded up the final part of the descent motivated by getting to the grocery store at Eresfjord before it would close at 1800. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Dalegubben Lørdag: How to get there: This mountain is located south of the city Ålesund,near the village of Ørsta. From the traffic circle in Ørsta, take Hwy. 655 and drive 24 kilometer towards Sæbø. Before Sæbø, there is a farm on your left side, one prominent building has a sign advertising "eggs". Turn left (just before the "egg building") and drive through this farm. Just after a left turn, there is a road fork with a road going right. Take this road as it heads directly towards the mountains. Ignore the first right hand forking road (it runs down to Sæbø), curve right as your road turns right then locate a small parking area on your left well before the gate that is visible further along the road. Park here, this is the trailhead, location N62:12.384, E006:27.288, elevation 22 meter. Route description: From the trailhead, continue along the road as it heads uphill in wide turns. There is a small trail that forks off from this road higher up. This trail may be hard to find. The trail starts at N62:12.702, E006:27.112, elevation 200 meter. This is a pretty flat section of the road, and fairly near its end. There is a (possibly dry) creek coming down just beyond where you should head uphill along the trail. This trail is marked with red paint. If you hike to the end of the road, turn back and walk until you cross the distinct small gully that looks like a dry creek. Turn uphill and locate the small red dots that shows the way uphill. The trail will get you up above 400 meter and traverse into the very broad gully that comes down from the Dalegubben mountain. Follow this gully uphill. As you get higher, locate the lowest point on the ridge and hike up to this point. Cross the saddle and traverse left. From here, there is a pretty visible trail that will lead you to the summit. The last section is fairly steep, but not difficult. The summit has two points that compete for being the highest. Visit both points (they are only a few meter apart). Comments: I did this hike with my friend Arnt Flatmo and my son Pål Jørgen. We started at 1045 and made the summit at 1330 (2:45). We headed down around 1345 and reached the car at 1545 (2:00). It was a grey and misty day with rain showers. We were fairly lucky and had a quite reasonable view from the summit. The broad gully was full of ripe blueberries. Quite a few stops in order to taste these healthy and nice tasting berries.

Hva bør jeg satse på? Er Goretex Paclite noe? Er den noe særlig å bruke uten noe annet under? Vil ha en 3 sesongs bukse som faktisk holder vannet ute i motsetning til de billigste fjellbuksene.

Trenger et lett telt til meg og bikkja. Takket være dette forumet har jeg fått et splitter nytt Fjellbu , men det er litt drøyt å bære på alene siden bikkja er pensjonert som sherpa Tidligere hatt Stetind 2(Ringstind), men syntes det ble for mye kondens og lite plass for to. Spesiellt med hund... Full pakke uten innertelt veier 1.5 kg. Innerstanga på 400 g kan feks. erstattes med tau mellom to trær, sammenkobla gå staver, raie osv. Kan mekke selv bunnduk(tyvek) og klipse på netting fremfor døra. Lest mye bra om Hex2/3. Og er sjarmert over det tradisjonelle utseendet + det er god plass i det. Duken er visst sterkere/tykkere enn tradisjonell silikonisert nylon. http://www.golite.com/products/prodreview.asp?number=SH6106 Funnet det for 170£ og det blir vel i overkant av ca. 2000kr som er akseptabelt for et 3+ sesongers telt. Innspill?

Hei! Til helga har jeg tenkt til å henge på campingvogna og ta med fiskestanga for å fiske ørret. Ønsker å bruke campingvogna til en forandring for å få mer tid til fiske enn å vandre rundt. Noen som har tips om hvor det er mulig å plassere vogna lovlig(ønsker primært ikke å "ligge oppi" 500 andre mennesker) i nærheten av gode ørretvann? Som topic sier bør det ikke være mer enn ca 3 timers kjøring fra Vestfold(Larvik). Setter pris på alle innspill.

Etter at jeg begynte å jobbe har det blitt litt mindre tid til overs, og ting tar derfor litt tid.. Derfor kommer et litt forsinket turreferat fra Snøhettatraversen her. Håper likevel det er av interesse Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Vi hadde satt av helga til litt alpin klatring, og valget sto mellom Trollatraversen i Trollheimen og Snøhettatraversen på Dovre. Valget falt etterhvert på sistnevnte. Vi dro inn til Snøheim fredag kveld, og satte opp teltet 5-600 meter fra Snøheim. Her hadde vi et fint utgangspunkt for lørdagens tur, samt at det ville gi oss en fin innmarsj for søndagens planlagte tur på Storstygge Svånåtind. Vi ble i alt 5 stykker. Skrove, Ragnar, samt Lars og Ola Berger. Siden det bare er Skrove som foreløpig går på led på naturlige sikringer, ble vi ett taulag. Dette anbefales nok ikke, siden det tar veldig mye tid. Vi brukte 11 timer på vår tur over traversen. Maktsykt moskus Vi ankom parkeringsplassen litt over 1900 på fredag kveld, og tok beina fatt på den enkle vegen inn til Snøheim. Siden vi hadde både Svanåtind og Snøhettatravers som mål denne helga, la vi oss bare rett innenfor Snøheim. Da ble for så vidt anmarsjen inn til Svanåtind lengre, men anmarsj og tilbakemarsj ble kortere med tunge sekker. Vi fant en fin plass ikke langt fra stien opp til Snøhetta. Men der var det tydeligvis flere som likte seg.. En diger bamse av en moskusokse hadde tydeligvis sitt lille revir akkurat her, og ville gjerne markere dette. Vi var veldig i tvil om hva vi burde gjøre, men trakk oss unna en stund før vi satte opp noe telt. Han aksepterte nok under tvil at vi la oss ned, og tuslet etter hvert lengre unna, og vi fikk lage pastagryta vår i fred. Selskap av the Bergers Senere ut på kvelden fikk vi ytterligere selskap. Ola og Lars Berger ville også være med på lørdagens tur over Snøhetta, og ankom teltplassen senere utpå kvelden. Lars har synfart Dovrefjell på sine utallige treningsturer, og er godt kjent. Snøhettatraversen hadde han imidlertid ikke gått, selv om han tidligere hadde vært på alle toppene. Opp i otta Klokka sto på ringing 0700 lørdags morgen. Litt spenning i kroppen førte til at skrotten våkna til liv en halvtimes tid før klokka ringte, og det var bare å lene seg ut i forteltet for å fyre opp en kjele med kaffe. Med et par svarte kopper innabords, i tillegg til noen grove skiver med salami og majones var vi klare til avgang litt før klokka 0800. Hele traversen lå under skydekket, og dagen så lovende ut. Lars og Ola har konkurrert seg i mellom siden de var små guttunger, og etter Gamle Reinheim så vi ikke mye til dem. Vi tre andre holdt et litt mer bedagelig tempo, og nådde hovedtoppen etter ca. én og en halv time. ¼ av toppene var erobret. Tidsmessig var nok fordelingen en helt annen… Tåke og regn Samtidig som vi nådde hovedtoppen, kom det også annet uønsket besøk på toppen. Tåka la seg tjukk som graut, og det begynte og regne. Dette hadde vi ikke akkurat regnet med. Det var ikke annet å gjøre enn å ta på seg regnklær, hansker og lue, og traske litt slukørede videre bortover mot Midttoppen. Bort til Midttoppen er det enkel gåing. DNT-stien over til Åmotdalshytta går via denne toppen. Videre mot Hettpiggen må man imidlertid ta av stien, slik at man ikke blir med for langt ned på den sida. Tåka viste ikke antydning til å letne, og sikten var kun 10-15 meter. Dette gjorde det litt vanskelig å finne ut hvor vi skulle gå for å komme oss ned til standplassen for klatringa opp på Hettpiggen. Her brukte vi mye tid, og var langt fra sikre når vi satte i gang med den første taulengden. Toppen så vi ikke, og ikke hadde vi noen formening om hvor langt bort i lia vi var kommet. Skrove satte imidlertid i gang. Regnet hadde gjort fjellet vått og glatt, og det var rett og slett litt ubehagelig til tider oppe i veggen. Nedenfor oss hørte vi hele tiden steinras som drønnet i botnen mellom oss og Larstind. Vi så ingenting, så drønnene gjør nok mer inntrykk enn hvis man ser hvor lyden kommer fra. Kommunikasjonen med Skrove gikk greit når han klatret opp, og omsider kom han seg opp på en hylle rett nedenfor toppen på Hettpiggen. Han kunne meddele at han så toppen, og at det var gåing derfra og opp på toppen. Jeg og Ragnar fortsatte ballet mens Skrove sikret oss trygt oppover. Et par partier var ganske gufne i og med at man ikke kunne stole særlig på fottakene. Vi kom oss imidlertid trygt opp uten fall. Jeg dro med meg tau for Lars og Ola, og sikret de to opp etter at jeg var oppe. Hylla er absolutt ingen danseplass selv om den er flat og fin. Med 150 meter tau, ryggsekker og fem mann, skal man ikke vimse for mye her oppe. Fra hylla og opp på toppen var det grei klyving uten tau. Vi nådde toppen 13.05, 2 timer og 20 minutter etter at Skrove startet på taulengden. Vesttoppen dukket fram Mens vi var på Hettpiggen, begynte det endelig og lysne. Vesttoppen dukket etter hvert fram som en mektig topp rett bortenfor oss. Avstandene er ikke lange her oppe, men vi visste at det kom til å ta tid. En rappell og to taulengder ventet oss før vi var på toppen der. Fra Hettpiggen fortsatte vi noen meter retning Vesttoppen, før det venter en evt. to rappeller ned i skaret mellom de to toppene. Den første rappellen går ned og over ”Plata”, mens den andre går rett ned fra bunnen av ”Plata”. Siden det var tørket opp og var fint når vi gikk her, gikk vi ned over ”Plata” uten sikring. Dette gikk greit, men i etterkant innså vi nok at vi burde rappellert. Ingen vits i å ta slike sjanser. Tørt og fint til topps Etter rappellen ned fra Hettpiggen, fortsetter turen et par hundre meter bortover i lia innunder Vesttoppen. Vi fant her feil standplass, og gikk derfor en rute som var litt vanskeligere enn den på 4- som er beskrevet i andre turbeskrivelser. Det kom et taulag etter oss som gjorde oss oppmerksomme på dette. Rute gikk på skrå tilbake igjen, og ble delt i to taulengder. Vanskeligste parti på den andre taulengden var nok på 5-tallet, men med tørt og fint fjell gikk det fint for oss alle. Fra toppen av den andre taulengden, var det lett klyving litt oppover, før vi måtte holde høyden innunder Vesttoppen et stykke, før vi kunne klyve opp på eggen litt før toppen. En deilig følelse endelig å ha litt mer rom å gå på. For min egen del hadde jeg aldri vært med på slik klatring før, og må innrømme at jeg presset litt grenser denne dagen. Men du verden så artig det er å ha gjort det. Vi nådde Vesttoppen ca. klokken 16.50, altså i overkant av 7 timer etter at vi var på hovedtoppen. Det at vi gikk fem stykker i et taulag, tok veldig lang tid. Standplassen på den andre taulengden var også i minste laget for fem stykker, og en annen gang vil vi nok ikke gå med så mange. Turen tilbake til teltet tok også sin tid, og vi var ikke tilbake ved teltet før like før klokken 19.00. En 11-timers tur ble det. En tur som tok minst like mye på konsentrasjonen som på kondisjonen. Ola og Lars takket for følget for denne gang, og satte kursen mott henholdsvis Trondheim og Lesja, mens vi andre gjorde oss klare for litt inntak av kalorier for å forberede oss på morgendagens økt, nemlig en snørenne opp på Storstygge Svanåtind. En vel ambisiøs plan Søndag morgen pakket vi stegjern, tau, isøkser og matpakka og satte kursen mot Svanåtind. Skrove hadde en plan om at vi skulle opp en snørenne rett opp mot toppen fra breen under toppen. Vi hadde observert renna dagen før, og det så ufattelig bratt ut. Spenningen var derfor stor i taulaget der vi stadig nærmet oss breen. Vi fulgte stien mot Åmotdalshytta, og tok av stien like før det navnløse vannet på 1500 moh. Her passerte vi elva, og gikk i retning av botnbreen i mellom Bruri og Storstygge Svanåtindan. Her var det på med stegjern og tau, og vi begynte traskingen oppover mot renna. Breen er fin og gå på her nede. Ikke mye bevegelse i denne breen, samtidig som at den er forholdsvis flat. Jo nærmere vi kom renna, dess mer uoverkommelig så det ut. Den var ikke så bratt som fryktet, men det var et dypt juv litt oppe i renna som så ganske så uframkommelig ut. Vi sleit oss etter hvert opp til denne kanten, og fikk satt et snøanker i tilfelle. Det ble raskt konkludert at vi ikke kunne komme lengre enn dette. Siden jeg og Ragnar var så uerfarne på is, så var dette en grei konklusjon. Renna så ok ut videre med fast is, men det var vanskelig å komme forbi dette juvet. Mens vi sto der kom det også steinsprang ovenfra, så det var om å gjøre å være på vakt! Bruri i stedet Siden renna ikke ble noe av, gikk vi forsiktig ned igjen på flata, og fortsatte bort i retning Bruri. Vi måtte jo få med oss en topp. Turen opp hit er forholdsvis enkel, selv om det er utrolig mye løs stein. Særlig helt i bunn, der steinene ikke har fått tid til å stabilisere seg. Toppen ble greit besteget, og siden det var blitt så seint på dag, var det ikke aktuelt å gå noe videre. Vi vurderte å gå eggen sørvestover og gå over Storestygge Svanåtind på vei tilbake, men også dette innebar en taulengde klatring. Her så det heller ikke ut som om det var gått så mange før oss. Er det noen som har klatret opp her? Resultatet ble at vi gikk ned igjen steinrøysa vi kom i fra, og gikk stien tilbake. Tilbake ved teltet var klokka blitt nærmere 1800, og vi hadde vært ute i 9-10 timer. Teltet ble pakket sammen i en fart. Burger på Oppdal var neste mål. En begivenhetsrik helg med en tur med variasjoner var det. Det finnes mange gode muligheter for både klatring og breevandring på Dovre.

Fredag 18. og Lørdag 19. august ble en uforglemmelig opplevelse. Etter god planleggging reiste vi avgårde fra kr.sand onsdag kveld. Sammen med Eivind og Kjetil var jeg på vei mot sommerens store mål. Etter overnatting kom vi fram til Turtagrø torsdag ved middagstid. Før vi kunne spise middag gjensto turen opp til Tindeklubbhytta. Fredag morgen var det tildlig opp, men vi kom ikke avgårde før ved halv sju tida. Da var det tåke, men alle værguder hadde spådd fint vær. Første etappe opp til bandet gikk over breen et stykke Deretter var det klyving opp forbi svaaene, vi klatret noe av det - det sparte vi ikke noe tid på. klatringen begynner Etter 6 timer var vi klare for Adrews renne. Det er to taulenger med ca. grad 3 klatring Det var en flott liten klatretur men alt tar tid - etter to nye timer var vi på toppen På toppen Det må ha vært årets fineste dag, helt vindstille bare en å annen hvit dott på himmelen - en helt utrolig og fantatisk opplevelse. Målet nådd etter mye planlegging og ikke minst mange drømmer om toppen - det var ikke no antiklimaks - det var bare helt - topp. Det ble en lang tur ned igjen også. på veien ned pakket vi sammen teltet og gikk de siste timene ned til Turtagrø. Det ble nesten 18 timer alt i alt. Vi var fryklig slitene da vi datt inn i teltet, men så gira at vi neste dag tok Galløpiggen bare på inspirasjon fra dagen før. Det var nok en dag med helt utrolig fint vær og utrolig gode forhold. En stor opplevlese å stå på Gallhøpiggen med gårsdagens erobring i bakgrunnen. har du lyst til å se noen bilder kan du se det her http://skjegstad.blogspot.com

En hel del bilder upplagda från en vacker tur! Kom hem för ett par veckor sedan, och nu börjar fjellabstinensen sätta in på allvar. Förhoppningsvis kan det bli en liten tur i september igen, pallar inte att vänta ett helt år till nästa gång! Inklippt från min hemsida: "Turen gick från de spetsiga Romsdalsfjällen vid Isfjorden (en mil öster om Åndalsnes) och vidare nordost upp till samhället Eresfjord, vilket (som antyds av namnet) ligger vid Eresfjorden. Fin campingplats vid älven! Lift och buss till Øksendal (med camping och vätskekontroll i Eidsvåg på vägen), och sedan vandring söderut. I Bismo i Skjåk slutade färden, då hade mina sju år gamla Lundhags Luffar börjat ge upp. Likaså jag, utmattad men oerhört nöjd och tacksam för att jag hade fått en så fin tur." En mängd bilder från turen finns på www.denhoganord.se

(Ein turrapport utan dramatikk. Og utan bilete.) Som vanleg hadde eg planar om ei lita veke i Jotunheimen denne sommaren, og som vanleg vart planane endra. Meininga var at Andreas og eg skulle ta ei langhelg i slutten av juli, men den helga vart fyrst sambuar Marit sjuk, deretter Guffen (14 mnd), og til slutt fekk eg samme suppa sjølv – to dagar med oppkast og diaré. Løysinga vart ein kortare tur denne helga, i litt lettare terreng. Formen er ikkje som han skal vera – det er fint å gå med Guffen i barnevogn eller i beremeis, men det har ikkje same treningsnytten som turar til fjells. For ein gongs skuld nærma eg meg Jotunheimen frå Oslo, og turen gjennom Valdres var fin. Det er stort når Jotunfjella dukkar opp i horisonten. Eg køyrde over Valdresflya, vidare til Randsverk, og inn til bommen i Veodalen. Sekken var fullpakka, for fyrste gong på lenge – eg rekna meg fram til at det var minst ti år og minst femten kilo sidan sist eg hadde full oppakking på ein solotur. Eg tok raskt av frå bilvegen, og hadde ein flott tur innover Trollsteinkvelven. Kjem ein fyrst over kanten er det heilt flatt innover, og eg fann meg ein teltplass på nordsida av det smale vatnet, like ved fossen som kjem ned frå Trollsteintjønne (1755). I andre enden av vatnet stod to telt frå før, og der finst mange flotte teltplassar her inne. Medan eg ordna meg til for kvelden kom tre personar gåande ned frå Trollsteinhøene, truleg dei som heldt til i dei to telta. Dag 1: Trollsteineggje – og to til Guffen får altså skulda for at eg er dårlegare trent enn vanleg, og han får òg skulda for at eg også i ferien vaknar mellom seks og halv sju. Ut av teltet, til ein fin soloppgang. Fleire reinsdyr ruslar i nabolaget; i det heile er Trollsteinskvelven ein dal med mykje rein. Eg la vegen innover mot Svartholsglupen, forbi dei svære morenene under Grotbrean, og svinga sørover mor Svartholshøe (2067). Ein relativ anonym topp, samanlikna med det som ventar. Neste topp, Trollstein-rundhøe (2170) har ein imponerande austvegg, og ein like imponerande varde på toppen. Ein liten pause her, med mat og drikke, før eg går ned i det neste skardet, og tek fatt på bakkane opp mot hovudmålet for dagen, Trollsteineggje (2300). Egga vert gradvis meir interessant og spanande. Det mykje omtalte utsette punktet rett før toppen er lett å unngå. I eit lite søkk er der eit område med grus og småstein, der ein tek ein liten runde til høgre før ein lett kjem seg opp att på ryggen. Toppen har flott utsikt, både nedover og oppover. I luftline er toppen på Glittertind rundt ein kilometer unna, og eg ser heile tida nye folk som viser seg der oppe. På veg ned att ser eg det fyrste teiknet til liv i Trollsteinkvelven denne dagen, eit taulag på sju personar som passerer Grotbreahesten på veg vestover. Me krysser kvarandre nesten i skardet nord for Trollstein-rundhøe, og to av dei sju løyser seg ut av tauet, og legg i vegen til denne toppen i eit imponerande tempo, før dei snur nedatt omtrent like fort. Ein rask og effektiv måte å samla toppar på! Eg går same veg attende til teltet, der eg kokar opp litt halvgod mat, før eg slappar av i teltet med ei halvgod bok. Dag 2: Nørdre Trollsteinhøe – og fire til Opp til vanleg Guffen-tid. Eg finn ut at eg satsar på å nå dei toppane i nabolaget eg ikkje har vore på før, og pakkar ein lettare sekk enn dagen før. Eg går frå teltet alt i sjutida, og turen går fyrst opp bakken ved sida av fossen, omtrent rett nord, før eg svingar vestover mot det store platået på Nørdre Trollsteinhøe (2201). Her har eg vore før, men ikkje i så klart og fint ver som no. [Den gongen gjekk ruta via Austre, før eg møtte veggen i form av ei tjukk skodde på veg til Nørdre. Dum som eg var, heldt eg fram til topps, utan å tenkja på at kompasset låg att i bilen. Kva retning eg returnerte i då, veit eg ikkje, men det var i alle fall ikkje den vegen eg burde gå! Kompasset var sjølvsagt med denne gongen – ein lærer jo litt av feila sine – men denne gongen mangla det nyinnkjøpte digitale kameraet. Eg legg difor ikkje ved bilete her, men spesielt interesserte kan når som helst stikka innom i Gamlevegen i Volda for å sjå lysbileta.] Toppen er ein av dei flataste, og er ikkje så veldig spanande, men byr likevel på ei overrasking for meg: Då eg var her for nokre år sidan, stoppa eg ved det trigonometriske trafikkskiltet, og såg ikkje noko anna topp-punkt. No ser eg ein varde berre ti-femten meter unna – skodda må ha vore tjukk sist eg var her. Klokka er rundt halv ni. Eg kjem til å tenkja på at det er Vinjerock-dag, utan at eg høyrer noko til dei. Her er heilt vindstille, alt eg høyrer er elvesus nede i dalane, og min eigen tinnitus i venstre øyre. For å heidra Vinje dreg eg like godt i gang ”Blåmann, blåmann”, alle seks versa, og sidan det er på dagen 193 år sidan sjølvaste Ivar Aasen vart fødd, held eg fram med ”Tidt eg minnest ein gamal gard”. Eg reknar med at det er fyrste gong dette har skjedd, i alle fall så tidleg på morgonen. Etter litt vatn og nokre kjeks går eg sørover mot Søre (2161), og vidare mot Gråhøe (2154). Utsikta mot Galdhøpiggen og nabotoppane er fin frå den siste toppen. Eg tek same vegen attende, og sidan eg har ambisiøse planar for resten av dagen, skippar eg Austre, sjølv om det er ein flott utsiktstopp. Eg er nede ved teltet att i elleve-tida, og tek ein times pause der eg får i meg litt mat. Deretter tek eg fatt på den lange, jamne og seige motbakken opp mot Austre Glittertindoksle (2260). Undervegs merkar eg at beina ikkje er heilt sikre på om dette var ein god idé, men viljen er god, og me kjem oss opp. Flott utsikt også her – også denne toppen ligg omtrent ein kilometer frå Glitterting i luftline. Eg har brukt rundt to timar til toppen, som er den femtiande 2000-toppen eg er på. Hadde eg hatt lut kunne eg feira med lut og kaldt vatn, no vert det berre kaldt vatn. Eg er altså ferdig med dei femti fyrste, men ser ingen grunn til å venta med å koma i gang med dei femti neste. Begge dagane har eg hatt god utsikt til Grotbreahesten (2018). Som så ofte før ser eg meg ut ei god rute, som så ofte før tek eg ein snarveg når toppen nærmar seg, og som så ofte før innser eg for seint at eg burde halde meg til den fyrste ruta. Eg gjekk til topps frå aust, der det var relativt laust, og relativt bratt. Det er nok betre frå sørsida, der eg gjekk ned att frå toppen, som eg nådde rundt klokka fire. Eg var ved teltet igjen bortimot halv seks. På veg til parkeringsplassen morgonen etter er eg godt nøgd. Det er eit fint område her inne, nesten fritt for folk. Eg finn ut at Trollsteinkvelven nok er favorittkvelven min i Jotunheimen. Åtte toppar på to dagar – bra til å vera meg.

Vurderer å gå til innkjøp av dette teltet - så at et slikt var til salgs på dette forumet, men allerede var solgt. Noen som har erfaringer med dette teltet? I første omgang har jeg nok ikke ambisjoner om å telte på vinterstid, men mer vår,sommer og høst - såvel fjellturer som sykkelturer. Det jeg i første øyekast kan se for meg at jeg savner, er større lagringsrom i forteltet om man er flere på tur. -- Mvh Bjørn Ove

Er det nokon som har erfaring med noen av disse teltene? Lurer felt på kva for av desse eg skal kjøpe. Veit det med bruksområder etc. Har eit Ringstind2 til turer lange turer aleine, men vil gjerne ha ett til turer der vi er to eller kanskje 3 og skal ha litt mer komfor og plass. Skal ikkje ha lavvo, blir for lange turer til det. Spm. er kva for av desse som er best komformessig, bruksmessig. Vil bli brukt i fjellet og på vidda, både sommer og vinter. Vekta er eg komfortabel med. Ligger på rundt 4,6 ogg 4,7 for begge. Vil vere 2 eller 3 som vil vere i teltet ved bruk. Brukt i vind, dårlig vær og fint vær. Tenk på hvordan det vil vere å vere i teltet ein dag. Plassmessig, matlaging etc. Er det noen som har ei formeining om kva som vil vere det beste valget? Skal kjøpe om kun kort tid, so innlegg tas med takk:)

A Dutch 26-yr. old woman, Marijke Vervoort, is missing in the Jotunheimen since early June. She was last seen on June 4, a Sunday, by the owners of the SPITERSTULEN HUT. She should have returned to Holland last weekend, but nobody heard from her anymore ever since Sunday June 4 when she paid for her lodging and left the Spiterstulen hut. She was hiking alone. This is a photo of Marijke Vervoort => She is 1.67 m' tall, weighs approx. 50 kilo, blond hair, brown eyes. Police and relatives of the woman are in the park already, and a search on the ground has started last Tuesday. But the Jotunheimen is a very big area, and nobody knows Marijke's itinerary or where she wanted to go after leaving Spiterstulen Hut. Were you there, and did you perhaps see her? Or do you know of hikers/backpackers who walked in the park early June, and may have met her? Is there anyone here who happens to know what itinerary she had in mind? Time is of the essence! Maybe she had an accident, maybe she is injured, maybe she lost her way out there completely. If you have any valuable tips or ideas re. the organisation of the present searchefforts, please send an e-mail right away to: [email protected] That is the address to contact relatives and friends, who are in direct contact with the Oppland (Lom) Police and the searchteams. Thank you. Edited June 18: to make a correction re. the date she left the hut; in earlier communications it was sometimes suggested she left on Monday June 5. This is not true. She left Spiterstulen Hut on Sunday June 4 ("Whitsuntide Sunday" or "Pfingst Sonntag"). Attention moderator: if this appeal for information and help is posted in the wrong forum, then please move it to where it should be. I'm afraid I can't read your language... Thanks.

Hei! Tenker på å bytte ut min Ajungilak vinterpose med en litt lettere 3-sesongspose. Noen som har noen gode forslag om soveposer som tåler ned til ca minus 2-3 grader (hvertfall med litt klær på), lett vekt og ikke er for dyr? Skal brukes til ukes vandre-/fisketur på fjellet. Noen forslag? Har forøvrig sett litt på: Helsport Breheimen, komfort -4, vekt 1,5 kg. http://www.xxl.no/xxl_templates/Produkt____41882.aspx Takker for alle svar! Mvh Kjetil

Lite turrapporter fra pinse her. Da slår jeg til med en rapport fra vår nordlige landsdel Siden jeg allikevel skulle til Tromsø noen dager i forrige uke, benytta jeg muligheten til å tilbringe pinsehelga i Troms. Fredag ettermiddag kom bror min oppover og vi kunne starte jakten på godt vær og fine skiturer. Etter et par dager med nydelig vårvær kom skyene og regnet til Tromsø fredag ettermiddag. Vi tok derfor en ”slow” start i Tromsø fram til lørdag…. 3.6.2006 Store Russetinden (1405), Balsfjord : Etter å ha vimsa litt rundt i Tromsø sentrum lørdag formiddag bestemte vi oss for å dra innover i landet. Da vi nærma oss Nordkjosbotn lyste Russetindbreen opp i et solgløtt mellom bygene på den andre siden av fjorden. Hadde hørt Store Russetinden skulle være en fin skitur, og dermed pakka vi sekken og for til fjells. Regnbyger og gløtt av sol, snøbyger og tåke i høyden. På returen var det tåke ned til 6-700 m, skiføre sammenhengende fra rett under toppen og ned til ca. 400 m. Tørr nysnø, seinere våt nysnø, og nederst fast sommersnø. Gamle spor hjalp oss å finne veien til topps. Ikke spør meg hvordan det ser ut der oppe…men selv i dårlig sikt fikk vi bekrefta at dette var et nedrenn av de bedre. 4.6.2006 Store Kågtinden (1228), Kågen i Skjervøy : Etter overnatting i Nordkjosbotn benytta vi formiddagen til tørking av klær, før vi satte kursen nordover gjennom Storfjord og videre langs østsida av Lyngen. Vinden og regnbygene dominerte mellom solgløtta, og været førte oss helt nord til øya Kågen i Skjervøy, der vi hadde håp om lettere vær. Skydekket var høyere og ikke før hadde vi parkert ved ferjekaia på Storstein sprakk skydekket opp. Vi hadde en flott tur til toppen av Store Kågtinden, som er et av de høyeste fjell beliggende på ei øy i fastlandsnorge. Turen begynte med lettskya og sol, og selv om det blei noe mer skyer etterhvert hadde vi godt lys hele vegen. Etter å nytt et sammenhengende nedrenn fra toppen til Isbuktvatnet (120 m.o.h.) kom regnbyga i det vi satte skia på sekken. Noen cm tørr nysnø på skare ned til 700 m, deretter et parhundre høydemeter med -føre, og til slutt perfekt slush ned til vatnet. Fant oss en teltplass ved Skjervøybrua med utsikt rett mot Lopphavet. Etter en sein middag tok vi oss en 40 minutter midnattsoltur til Lailafjellet (205) på Skjervøya. 5.6.2006 Store Hollenderen (1017), Kvaløya : Etter noen få timer på øret, satte vi kursen sørover igjen. Gjennom Lyngen var det regbygene som dominerte, og det blei ikke mye lettere før vi kom til Tromsø. På nordsida av Kvaløya var himmelen blå, derfor kjørte vi til Grøtfjorden. Skyene som hang på toppen av Store Hollenderen var litt standhaftige, men vi hadde allikevel en fin skitur. Snøgrensa låg her på 300 m. Tørr nysnø øverst her også. Vel nede ved bilen var det bare tida og veien til Tromsø Lufthavn. God uttelling på en værmessig ustabil pinsehelg. Legger ved noen bilder fra turen til Russetinden

Lurte på om noen kunne forklare meg forskjellen på disse. Hvordan rigger man en 1:6, evnt utvide en 1:3(z-talje). Kanskje noen som vet om noen fine beskrivelser av disse på nettet?

Noen inntrykk fra dagens tur. Dis begrenset en "sinnsyk" utsikt, men nærområdet fikk "duge". Masse folk (som ventet), men like mange var opptatt med en konkurranse under fingeren. Jeg var førstemann opp i dag, 2,5t på greit føre.

Fikk en henvendelse fra et Belgisk par som jeg kjenner om hjelp til å planlegge en "hiking / climbing week in Jotunheimen" i perioden 3.-10.juni. Tenkte umiddelbart at de hadde valgt en litt feil tid på året, men biletter var visst allede bestilt, så her gjelder det visst å gjøre det beste ut av situasjonen. Her er hva de har planlagt så langt: "The plan is to go from Oslo to the Spiterstulen hut by train/bus (through Lom, I suppose) … but really don't know how easy that is. And guess what, the nowegian websites are in … Norwegian, which is not really helping. Can you help find out? Our plan is to start at the Spiterstulen hut, maybe climb the Galdhopiggen, maybe after that Glittertinden and hike around; I'm still waiting for some maps to figure out what to do." Er det noen som kan bidra med tips for hva de skal legge opp til, hadde det vært en fin hjelp. Gjenværende snø og vårløsning, i tillegg til stengte hytter, vil jo kunne sette en del begrensninger. De er ikke så veldig drevne på ski, så det tror jeg ikke er så aktuelt, men de har en del erfaring fra Alpene med bruk av isøks og stegjern. De driver også med klippeklatring. Noen som vet om aktuelle websider på engelsk (eller fransk)?

skal kjøpe meg telt og til mitt bruk og min økonomi er det enten helsport nordmarka 3 camp eller salewa omega base 3... men hvem skal jeg kjøpe

Ellingården på Hemnkjølen ble dagens startpunkt, skiføret var godt og sola varmet. Skituren fram til Hogsgåsa ble over 2 mil lang og dryg med kryssing av flere dalføre og bekker, og på fjelltoppen regjerte skodda. Dog en super tur, alltid moro å se typiske kyst/sommerfjell vinterstid under gode ski og snøforhold! Bilder: http://www.krovoll.net/Hogsgasa/2006/index.htm

Impulsavgjørelse Hei igjen godtfolk! Long time no see! Lenge siden en skikkelig fjelltur nå. Vinteren har vært særdeles jobbintensiv, så tid og ork til slikt har vært lik null. Har ikke engang vært inne på FF på stygglenge! Men savnet av friluftsliv har tårnet seg opp, så lørdag satte jeg meg ute i vårsola på terassen (litt av et friluftsliv gitt!), og myste langsynt på et jetfly som drog ei eviglang kritthvit stripe over en marshimmel så høg og blå – Og ut av alt dette blå falt noe ned i hodet på meg, nemlig impulsavgjørelsen om at i morra... da drar jeg til fjells! Valget var enkelt. Det måtte bli Hestbrepiggene. Noen på FF har sikkert snappet opp at meg og Hestbrepigger, det går ikke så godt sammen. Årsaken er at regjerende værgud der oppe tydeligvis har lagt meg for hat. Uvisst av hvilken grunn, for jeg har da aldri gjort’n noe... Hva som skjer, er her eksemplifisert ved et par av de foregående forsøk (joda, slik er det bare!): http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2569 http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2858 Så jeg har derfor stadig mye ugjort blant Hestbrepiggene. Da jeg kom til å dra alene, og var høyst usikker på snøforholdene, så slo jeg fra meg Store/2172 (68.0) og Nordre/2131 (78.2), selv om egga mellom disse frister meg nesten over evne... Målet for dagen ble derfor hele topprekka fra M-1/2160 (78.0) og ut til Vestraste/2078 (124.0), inkl. Låven/2012 (78.3) (i parentes toppenes nr. i boka til Morten og Julia). Jeg regnet med å rekke dette, forutsatt tidlig start og gode snøforhold. Siden det nå var overgang til sommertid dette døgnet, stilte jeg derfor om alle klokker på kvelden, så jeg ikke skulle blingse på tida og miste en time før avgang. Etter dette måtte jeg jo sjølsagt velge mobilen som vekkeklokke, for den var jo ikke stilt om! En time forsinket kom jeg meg derfor avgårde først kl. 0430 sommertid (man kan jo allerede her ane tendensen)... Lite snø - og enda mindre form Lia opp fra Netosetra var mer enn flekkbar, så jeg snirklet meg opp bratta over både lyng, gras og snø.. Vinterens kontortilværelse har satt sitt tydelige preg, så mitt vinterbleke utrente legeme peste seg ulidelig langsomt opp mot snaua . Skremte opp to fjellryper og en liten flokk sidensvans øverst i bjørkebandet. Men endelig flatet det noe ut oppover langs Geitåa, og på fast fint føre strenet jeg avgårde mot Høgset/2103 som kneiset stor og svart der framme (en topp Morten og Julia har ”valgt vekk” som 2k-topp i boka si). Bak meg løftet stortopper som Skarstind og Storgrovhøe seg under en opplett, men grånende himmel. Jeg så at store snøhvirvler løftet seg fra ryggene høgest oppe på Storgrovhøe, mens det var vindstille der jeg befant meg. ”Neei...!”, utbryter jeg , og skuler mistenksom nordover opp mot høgryggene på Hestbrepiggene, som heldigvis fortsatt ligger klare og hvite der oppe. Og langt i øst ser jeg Gokkeroksle heve seg oppover mot Trollsteinshøe, der jeg for akkurat et år siden i dag, sloss med skogsliene i Visdalen (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2657) Videre oppover Geitdalen lå snøen kun ca. 30 cm djup over landskapet. Forvarsel Ruta mi var opp til M-1 via bretunga sør for denne, og så videre vestover toppryggene. Vel oppe på bandet i Geitdalen, holdt jeg litt til høyre og skrådde noe oppover fjellsia, for å tjene litt høyde før jeg nådde bretunga. Gikk nok vél mye opp, ble ganske bratt og etterhvert også noe hardt, så det ble et strekke med hard kanting av skia for ikke å gli ut bortover der. Brebratta var helt suveren å gå, med 5 cm fast pudder oppå, der fellene satt som støpt. Men med dagens form framsto jo dette som reneste ”Mördarbakken” for meg, men med mange innlagte mikropauser siklet jeg meg sakte mot toppen. I det jeg kun har få meter igjen til høgdebrekket på ca. 2120 moh, får jeg brått et iskaldt vindpust i nakken. Jeg snur meg og ser nå at mesteparten av storfjella sør for Bøverdalen er borte i et grått teppe, som ligger ned til anslagsvis 1900 moh. Jeg sier lavt ”Oh oh!” til meg sjøl, og i samme øyeblikk singler noen spredte snøkorn ned på jakkeermene mine... Jeg klorer meg ytterligere 40 hm opp til bandet, og får nå se Austre/2132 (99.0) østafor meg. Snødrevet stryker der som et hvitt laken utover skavlekanten over Heimstebrean, og i samme øyeblikk slår vestaværet meg i ryggen. En isnende vind uler over brekket der jeg står, så jeg stopper for å dra på en stor anorakk utapå vindjakka. Jeg blir øyeblikkelig valen på hendene, så jeg plukker opp vindvotter og en frottéhals samtidig. Før neste etappe vil jeg også ha en matbit, og jeg legger ei brødskive oppå sekken, mens jeg ordner klær og votter. Skiva blir tvert hvit og tæla, og i drikkeflaskene er det plutselig bare issørpe. Ved varden Jeg gjemmer fjeset djupt inni anorakkhetta, og går krokbøyd opp flata til varden på M-1/2160, for fjerde gang på et og et halvt år. Som regel blir det stopp nettopp her, det har værguden bare bestemt seg for! Jeg ser ennå eggen over Nordre/2131 utover mot Store/2172, og i NV aner jeg flekkvis Låven/2012 gjennom det stadig tiltagende snødrevet. Jeg tar et par kjappe bilder av Store. Ikke bare enkelt med små kameraknapper og digre tjukke bladvotter på hendene. Jeg rekker tre bilder før alt forsvinner i et kvitt kav. Jeg kan ikke engang legge fra meg stavene uten at de sopes langsmed bakken mot skavlekanten, og der er det laaangt ned! Så jeg legger derfor ryggsekken oppå stavene, mens fotobagen blir fylt med drevsnø før jeg får sukk for meg. Jeg hufser så på meg sekken igjen, og forsøker å stirre motvinds inn i føyka vestover. Intet kan sees, opp eller ned, øst eller vest, alt er melkehvitt og totalt pregløst. Mens jeg står slik, skimtes plutselig en vág kontur av sola gjennom fykende skyer og snødrev, og jeg innbiller meg også å ane en formørkning som kan være M-2/2143 (78.1) der fremme... Jobben er jo gjort, jeg står på 2160, med overhøyde til alle nabotoppene, som kun ligger med små PF’er og korte avstander rundt meg. Og jeg har stått her på denne måten før. Jeg kan da ikke bare snu nå?! Så jeg går. To hundre meter sliter jeg meg vestover. Værguden brøler til meg, og sender kaskader av is og snø i fleisen på meg. Skjegget iser ned, og jeg kjenner at lepper og kinn blir numne. Og jeg blir bekymret for ikke å finne igjen den smale nedgangen til bretunga. Dette er eneste retur herfra nå, og mister jeg først sporet på hvor jeg er, ja da er jeg i trøbbel. Eller som jeg sier om toppegga videre vestover i referatet fra mars i fjor: "Vegen dit er jo flat og bred som en autostrada i finvær, men nå…? Litt ut av kurs, og man er på kantfonna. Begge sider har vertikale stup, og utfor disse er det laaangt ned. Fonnene henger kjempedigre på begge sider (det vet jeg fra før), og fonnene går flatt i ett med ryggen - helt ut på skavlekanten. Du vet dermed ikke at du er på skavlen, før du ser kanten - eller under slike forhold: hvis du ser kanten!" Jeg returner derfor til varden. Står litt og furter, og forbanner alt som har med vær og guder og Hestbrepigger å gjøre - eller var det Hestguder, eller Hestkuker!? Da ser jeg skimten av sola igjen! Så jeg trasser på ny femti meter vestover - og historien gjentar seg. Deretter drøyer jeg litt ved varden, fryser, og håper at været skal letne (ja særlig...!). Og ennå en gang skimtes en lysning et sted der sola liksom skal være, og jeg tyner atter vestover... Kommer kun ti meter denne gangen, før jeg formelig spyles tilbake til varden. Med uforrettet sak... Jeg innser nederlaget, og søker utover mot nedslippet til bretunga igjen. Der nede hersker fullstendig lysteppe, så jeg ser ikke bakken jeg aker på. Av den grunn lar jeg fellene sitte på skia nedover, det går fort nok i blinde i denne bratta lell. Først nede ved 1750 moh stopper jeg og tar dem av. Bak meg ligger høgryggene gjemt i den ulende gråladden, og jeg ser at ute i Leirdalen sørafor meg står snødrevet fra Loftet og Skagsnebb tjukt helt ned i dalbunnen. Så gjenstår kun aketuren til dals. Først pakker jeg kamerautstyret nedi sekken, for med utstyr for titusener utenpå sekken blir man liksom litt overforsiktig. Det går så det gnistrer på blåføret, og snart står jeg på dalbrekket ovenfor Netosetra. På veg ned ser jeg et par steder ganske ferske skispor, kanskje Espen og kompani sine fra dagen før? Jeg klorer meg nedatt lia, på håpløs kartong- og flekksnø. Jeg går også på bena et lite stykke, ned langs barrabbene ved Geitåa. Nedi lia hilser en flokk på ca. 20 fjellryper meg vekommen tilbake til gards. Og mens jeg glir vegen nedover retning bilen ved Kvanndalsvollen, troner atter Skarstind og Storgrovhøe skarpe og klare mot en letnende ettermiddagshimmel! At det går an! Og denne forbannade værguden? Tja, han tok seg vel en (etter hans mening) velfortjent middagshvil da sikkert, etter atter en gang å ha feid en innpåsliten hedning av banen! Men tro nå bare ikke at han skal få fred særlig lenge – ”I’ll be back!” Forslag noen? Her må noe gjøres! Aner ikke hva. Smisk? Offer? Nattevandring? Forkledning? (Nils foreslo burka ) Hmmm, tror jeg prøver meg på hedensk vis med ei lita offergave først! En skvett gin og litt høneblod på ei stenhelle nedi dalen før neste forsøk - eller...?

Skal kjøpe 4-manns tunneltelt til helårsbruk (altså både varm sommer og kald og stormfull vinter). Hilleberg Keron 4 GT er et alternativ. Har og sett på Helsport Spitsbergen og et Fjällräven som tilsvarer disse to. Siden det er ganske stive priser på disse (rundt 8000,-) vil jeg sjekke grundig før innkjøp. Noen som har noen tips??

Noen som har erfaringer med dette teltet, er det et greit kjøp til 1800 kr?? Takknemlig for svar

Vedlagte bilder viser med all tydelighet hvilken stas det var å være i Trollheimen de siste par dager; klar, blank sol, vindstille og 4 minus ved toppvardene av hhv Resfjellet 1161 moh (lørdag) og Gråfjellet 1243 moh (søndag). Dette er topper som ikke er for brutalt lange nå på denne årstida (14 km/ 4-5 timer på Resfjellet og 18 km/ 8 timer på Gråfjellet), og med et slikt nydelig pudderskiføre så ble turene bare kos og mye bilder! Bildeserie: http://www.krovoll.net/Grafjelle/2006a/index.html

Jeg skal kjøpe meg nye fjellski og har tenkt meg en tur inn til Oslo Sportslager på handletur om ikke så altfor lenge. I den sammenheng så lurer jeg på følgende. På nettsidene ser jeg at de har begge typene binding, men informasjonen er ikke helt utfyllende synes jeg. Hva er hovedforskjellen på disse to bindingene. (Ja, jeg ser at Telemarkbindingen har en vanlig tåbinding foran.) Må man bruke spesielle sko for å bruke Riva, eller er det likegyldig. Jeg har allerede gode skinnsko, så jeg lurte på om jeg skulle kjøpe sko i kunststoff (Rossignol X9) som en avveksling. Hva mener dere som har litt mer peiling om dette? Fjellskia jeg har nå er gode og gamle og jeg skal ikke si at jeg har holdt meg oppdatert på de årene. Derfor lurer jeg enda litt mer. Jeg ser at oppbygningsplater og hælløftere er en "slager". Er det virkelig så bra som de påstår? Og kan man også her bruke alle typer sko? For å forklare min situasjon. Jeg bruker aldri skia mine i oppkjørte spor, og tilbringer dermed mest tid på fjellet (i stor grad over tregrensa). I tillegg kjører jeg litt telemark i bakke, men ikke nok til å kjøpe egne telemarkski. Totalt sett vil jeg ha utstyr som gir meg en god turopplevelse både opp og ned bakkene. Gi meg råd! Jeg er åpen for det meste.