Søk i nettsamfunnet

Ser etter ei bukse ála Norrøna Falketind Pro shell, evt ei bukse i active shell, eVent eller annet vanntett, solig og pustende stoff, med fulllengde glidelås i sidene i en annen farge enn svart. Jeg har svart skalljakke, så har lyst på ei bukse som synes litt, i tilfelle man skulle bli offer for en leteaksjon på fjellet Jeg har sett Falketindbuksa i limegrønn, men jeg liker ikke den fargen. Rød, oransje, gul, eller en eller annen synlig variant av grønn eller blå er aktuelt. Rosa og lilla er ikke helt min greie. Noen tips på merker som tilbyr dette?

Jeg har tenkt meg å gå alene fra Finse til Ustaoset evt. Haugastøl med alt av utsyr pakket i sekk. Planen er å gå vinterruten fra Finsehytta via Krækkja. Ruten virker veldig grei mtp snøskred men det som beskymrer meg er at store deler av ruten går over islagtevann og den siste tidens mildvær. Er det noen som har noen erfaring med istykkelser på vannene rundt Finse? Jeg vet at isen er sikker om den har en tykkelse på mer enn 10 cm, men det er lite praktisk å gå rundt med isbor å sjekke overalt. Er det noen forholdsregeler jeg bør ta når jeg krysser vann vinterstid. Jeg husker at vi i militæret fikk beskjed om å åpne hoftebeltet og løsne på bindingen bak helen når vi krysset vann, men det blir jo veldig tungt for skuldrene når det er snakk om lengre distanser. Nevner at jeg har erfaring med turer i lengde, men da ikke over islangte vann.

Jeg har lenge vært supergira på å gå Sydveggen på Skarfjell, men jeg mangler en klatrepartner! Sydveggen er en superklassiker i Innerdalen, men ganske krevende. Så en viss erfaring bør du ha, og du bør være i stand til å klatre 6+ på topptau.

Fredag – leting etter leirplass: Carl Fredrik hadde fått fri fra jobben på Oslo Sportslager og spurte om jeg og Bjørn-Even var keen på en siste fjelltur før skolestart. Selvfølgelig var vi det, Men Bjørn-Even kunne ikke være med denne gangen. Veldig synd med fjelltur uten ”moroklumpen” og entusiasten Bjørn-Even! Vi var heldige, Onkel Halvor skulle over fjellet for å delta på Skåla Opp lørdag så vi satt på med ham til Valdresflya. Han kunne også hente oss søndag siden han skulle på hyttetur til Homborsund på mandag, perfekt for oss! Sekkene var godt pakket med klær, telt, mat, gassapparat og annet utstyr. Vi plukket opp Carl Fredrik i Sandvika, i bilen hadde jeg en badevekt vi kunne veie sekkene. Min lå på 14 kg og CF sin på 20 kg! Riktignok hadde CF 3-mannsteltet i sin sekk. Da vi passerte Bagn var vi som vanlig spente på om vi kunne skimte Galdebergstind og Slettmarkpiggen i det fjerne, de var borte i skyene, men yr.no hadde lovt oss to solrike dager både lørdag og søndag, optimismen var der. Etter å ha gaflet i seg noen boller fra Statoil ble vi sluppet av ca. 1 km sør for Heimdalsmunnen. Det var 8 C ute og småregn, Halvor var glad han ikke måtte ut av den varme, trivelige bilen. Klokken 20.00 var vi i gang, og etter bare 5 minutter måtte vi passere noen bekker. Steinene var glatte og Carl Fredrik fikk en våt start på turen da han plumpet i bekken. Sekken ble heldigvis ikke våt så turen var ikke ødelagt. Etter noen kjipe passeringer av Raslebekkene var vi oppe på bandet sør for Raudhamran. Leirungsdalen var vakker, men toppene rundt var badet i tåke. Det var nytt for begge å gå innover denne dalen og begge var spente på hvordan elvekryssingen av Leirungsåe ville gå. Elva var ikke spesielt stri heldigvis, men vi gikk oppover et stykke for å finne et gunstig vadested. Omtrent der elva fra ”Steindalsbreen” kommer ut prøvde vi oss på en vading, det tok litt tid for å finne det beste stedet. Av med skoa og krysse fingrene. Huttetu, for en kald elv! Med sekken på ryggen ble det enda verre. Midtveis, på en av sandtakene tok vi på oss skoene for å prøve å hoppe fra stein til stein resten. Det gikk delvis bra, men til slutt var vi så våte at vi like gjerne vadet med skoa på. Nå var det bare å gå så langt oppover dalen som mulig, og finne en teltplass før vi mørknet ute. Carl Fredrik fant noen fine leirsteder, men jeg ville helst gå så langt som mulig denne dagen. Grunnen var å få en kortere fjelltur neste dag. Vi ble enige om at vi skulle lete til klokken var 22.00. Til slutt fant vi en fin teltplass, slo opp teltet, spiste noen skiver og satte klokka på 07.00. Lørdag – Tjørnholsoksle og Leirungskampen: Dagens plan om været var bra var å ta Tjørnholsoksle, alle Skarvflytindene, Skarvflyløyfttinden, Austre Leirungstind, Midtre Leirungstind og Leirungskampen. Men da vi våknet hørte vi regnet dryppet på teltduken, ute var fjellene enda mer tåkefylt enn gårsdagen! Huff, vi unnet oss heller mer søvn og satte klokken på 08.30. Da vi våknet hadde regnet stanset, men skyene var der stadig. Vi kokte oss havregrøt og spiste noen skiver, og la i vei fra teltet med friskt mot og håp om klarning i været. Etter 1timer og 30minutter stod vi på toppen av Tjørnholsoksle (2145) i tåke og snø på bakken. CF hadde lovet faren sin å ikke gå på Skarvflytindene om det var tåke, men det var det. Planen ble da å gå ned Skarvflyen for så å runde ryggen og gå opp til Nørdre Skarvflytind, kanskje skyene forsvant til da. Men etter hvert da vi kom ut på Tjørnholsoksle sin nordrygg ble vi møtt med snø opp til knærne. En kombinasjon av gjennomslagsnø og tåke gjorde at vi snudde og gikk ned til Leirungsdalen igjen. Når vi kom under tåka begynte det utrolig nok å klarne mer og mer, etter hvert fikk vi øye på Leirungskampen, så Vestre Kalvehøgde, Kvitskardstind og Austre Leirungstinden! Kanskje vi kunne ta en til topp likevel. Vi tok oss GOD tid til å gå opp mot Svartdalsbandet. På veien tok vi en bedre lunsj ved Leirungstjønnin, pent ved stranda. Tre karer med fulle sekker på vei mot Svartdalen passerte oss mens vi lunsjet. Da vi kom til 1678-vannet rundet vi opp nordsiden av Leirungskampen, gikk i løs ur før vi var oppe på nordvestryggen. Etter noen hundre høydemetre stod vi på toppen av Leirungskampen N-2. Skyene drev forbi, og etter hvert dukket Torfinnstindane opp, et fristende mål for neste år! Herfra var det bare å kruse bort til Leirungskampen N-1 og Leirungskampen, litt lett klyving, men langt fra vanskelig. Det går en renne med løs grus siste stykket til hovedtoppen. Da vi fikk tatt noen photos spiste vi litt niste på Leirungskampen N-2, her fikk vi også telefondekning! På nedturen var steinene sleipe, så vi tok det helt piano. Lenger nede så vi en fyr med gul/svart jakke på sikker kurs mot oss, men da vi kom lenger ned var fyren borte, ikke hadde han passert oss heller! Turen tilbake til teltet gikk raskt da vi pratet oss bort, fremme var vi klokken 18.00. En akkurat passe tur, neste dags værmelding er sol og i natt skulle det være ned mot -7c på toppene. Det låter bra hvis det blir skareføre! Da jeg skulle til bekken for å hente vann hører jeg noen lyder bak meg, det er Carl Fredrik som roper. Jeg hører ingenting pga bekken og prøver å åpne ørene, han trodde jeg prøvde å holde meg for ørene! Han skulle fyre primusen, og da fyrstikken ble tent flerret en gedigen flamme opp. Han var redd gassboksen skulle sprenge og kastet apparatet bort fra seg. Ingen var sikre på grunnen så vi lot boksen brenne opp. Selve brenneren var smeltet i stykker da det hele var over. Det rare var at gassen ikke ville slukne da han prøvde å skru gassen ned. Heldigvis skjedde dette etter vi hadde kokt vann til middagen. Men frokosten neste dag bestod av havregryn, vann, salt og syltetøy (ukokt), det var ikke like godt når den var kald. Søndag – Tjørnholsoksle (igjen!), Tjønnholstind NV-2, Tjønnholstinden, Steinflytinden, Tjørnholstinden NØ og Høgdebrotet. Utpå kvelden forsvant skyene, til slutt var himmelen skyfri. Endelig var været på vår side! Da vi stod opp kl. 07.30 neste dag var det fortsatt ingen skyer og sola steikte over Heimdalshø! Etter å ha pakket teltet og sakene var det på med SOLKREM! Nå bar CF teltduken og jeg stengene. Så bar det i vei med minst 15 kg sekker rett opp til Tjørnholsoksle, utrolig nok gikk det raskere med tung sekk (riktignok gikk vi mer rett på toppen i dag, det lønte seg)! 1 time og 10 minutter brukte vi opp hit, 20 minutter raskere enn med lette sekker! Men så dukket det nye skyer opp på himmelen, og minutter senere hadde nesten alle 2K-topper i Jotunheimen en skydott på seg. Hvorfor skal det nesten alltid bli slik!? Da vi var på ca. 2235 moh vest for Tjørnholstinden la vi fra oss sekkene og gikk bort på de to sekundærtoppene tinderangling.no har målt opp. Det er riktignok bare pkt. 2208 som er sikker (p.f 15). Da vi var kommet tilbake til sekkene hadde sola fått tak og snøen som hadde så fint og hardt skarelag forvandlet seg til våt, glatt gjennomslagsnø! Noe dritt å gå i, men pent å se på. Det var deilig å stå på en av Jotunheimens fineste topper, Tjørnholstinden (2331)! Men da vi sto på toppen kom en for j… sky over oss som skjermet den fine utsikten. Vi ville helst komme oss over til Steinflytinden så fort som mulig, denne biten anbefales IKKE med tunge sekker på glatt snøføre Usikre var vi på hvor ruta til Steinflytind gikk, Carl Fredrik var på Steinflytind i mai og mente at et turlag gikk et stykke mot sør først. Nedover i ura var det vanskelig å finne noen gode veier, så vi fulgte etter hvert en hylle med noen utsatte punkter (med sekk på ryggen) bort mot Midtre Tjørnholstind, en usikker kandidat. Herfra var det mange ekle sva og hamre nedover, og jeg var nær ved å ramle utfor et sva da jeg hoppet ned på en hylle, heldigvis fikk jeg tak i et godt grep i berget. Det er virkelig vanskelig å beregne slike ting med tung sekk. Etter mye krungling, av med sekk og levering av sekk til hverandre kunne vi runde Steinflytinden og gå opp på den fra øst. Deilig å være ferdig med det, men uten sekker ville denne passasjen gått nærmest som en lek i forhold! Vi brukte 2t 45 min til Tjørnholstind (+sekundærtopper), men vi brukte hele 1t 15 fra Tjørnholstind til Steinflytind. Fra Steinflytind til Tjørnholstind NØ og Høgdebrotet var det snødybder til låret på det verste. Fra den usikre kandidaten Høgdebrotet NV var det ganske ferske fotspor vi kunne følge. Personen har nok gått opp fra Kvassryggen virket det som. Vi tok en god lunsj da vi var under snøgrensa på østsiden av Høgdebrotet. Nå hadde også skylaget steget noen meter høyere og vi kunne skimte Rondane, Valdres og Nautgardstind med mer! Rart nok var det ikke noe snø på Besshøe selv om det er 32 meter høyere enn Høgdebrotet! Så vi er nok i snøskillet! Vi skulle egentlig bli hentet på Vargbakken kl. 18.30, vi hadde god tid, så resten av turen gikk nokså rolig for seg. Halvor måtte heller kjappe seg, og han fikk ikke lov til å spise pølse og pommes frites på Lemonsjø denne gangen! Nedover Steinflye så vi en reinsdyrsflokk, men det er vel ikke noe ”big deal” å ha sett det i denne delen av Jotunheimen. Da vi traff på stien gikk det fort rundt Semelhøe, over Leirungskloppa og bort til Vargbakken. Vi fikk god tid til å skifte og spise resten av sjokoladen før Halvor kom. Deilig var det å få på seg nye klær og sko, og ikke minst smakte burger`n på Fagernes godt, men Carl Fredrik foretrakk heller boller fra Statoil. Men, det får nå være lov å unne seg litt fast food etter en slik tur? Tusen takk for turen og følget Carl Fredrik, gleder meg til nye turer i høstferien. Men først er det Tryvann Opp og Birken 20. september, møt opp! Fredag: 9 km 2 timer 280 ascent Lørdag: 19 km 8 timer 1470 ascent Søndag (15-20 kg sekk!): 21 km 8t 15min 1485 ascent

Her kommer rapporten fra min og Bjørn-Evens turer rundt Eidsbugarden i høstferien. Fikk oss to dagsturer http://tinderanglerne.blogspot.com/2008/10/de-to-sre-uranos-og-langeskavltinden.html PS: Bjørn-Even er i gang med å lage film fra blant annet Uranoseggen, så vent i spenning foreløpig

Hei ! Jeg har kjøpt meg Hilleberg Kaitum 3. Jeg kjøpte også karbon teltstenger fra Fibraplex som skal vær sterkere enn orginal stengene. De nye stengene er letter enn orginal stengene. Er det noen andre med disse stengen som vil tilfløye noe?

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...

ihvertfall på nettsiden dems ikveld..... kan ikke skjønne noe annet et at dette er billig, og antakeligvis feilpriset.... vanlig fjellheimen har jo samme pris... løp og kjøp.

Formålet med turen var å si farvell til sommeren før neste arbeidsperiode. Turen startet i Åseral, Setesdal Vesthei i Nord, gjorde en sveip bortom Bygland kommune før den svingte sørover nedover heiene til Evje. For å gjøre turen mest behagelig ble sekken strippet ned til det minimale. Dvs ingen telt, ekstra klær og mat med. Satset på at godværet i slutten av august skulle holde seg, at bærene fortsatt var gode og at fisken beit villig. 1.Dag. Kona stusset litt over denne lette sekken da hun slapp meg av i Åseral, men jeg forsikret henne om at alt var med. Fant godt med villbringbær innover kjerrevegen og tok meg god tid til å plukke med en del. Første vann var fiskelaust, det neste også og sånn fortsatte det. Det ble blåbær til kvelden mens bikkja fikk sin lille rasjon av tørrfor. Nydelig solnedgang. 2. Dag. Blåbær til frokost. Så inne ved et vann i Bygland bet endelig fisken. Fisk og fisk. Det ble et par tusenbrødre til lunch. Holdt sulten unna et par timer. Ikke mer fisk utover ettermiddagen og kvelden. Blåbær og enkelte overmodne multer til kveldsmat. Nydelig solnedgang, men magen knurret litt. 3. Dag En nedslående fiskedag. Blåbær til frokost, lunch, middag og kveld. Masser av antioksydanter heldigvis. Vurderte å smake på hundeforet men avslo, ikke bikkja si skyld at fiskelykka ikke har slått til. Han går nå bare på halv dagsrasjon han nå, og ser litt mulefunken ut på den lille prosjonen sin. Smeltet resten av smøret i panna og tilsatte salt og litt kaffe. Goodies. Men dessverre alt for lite. Ble litt seig nedover halsen. Kaffe'n etterpå smakte. Redningen for humøret. Nydelig og harmonisk solnedgang. 4. Dag Det ble vel litt for mye bær i går. Blåbærspruten stod bortover røsslyngen ved dobesøk på morgenen. Nå var det bare å komme seg heim. Gav blaffen i fiskinga, men hev innpå en del søte og velsmakende multer i farta. Merket at kroppen var tom, en liten motbakke og tempoet dabbet betraktelig. Annonserte hjemkomsten på satelitten og jaggu stod ikke kjøttekakene klar. Men kona ville ha meg med ut etterpå, for å plukke, ja nemlig, BLÅBÆR!!

Når årets pinsetur til Jotunheimen er planlagt et år i forveien og alt klaffer med vær, form og fravær av skader/sykdom, føler man seg utrolig heldig. Særlig når turen går langveisfra, i vårt tilfelle Rogaland. Planen var at årets tur skulle gå med utgangspunkt fra Spiterstulen, og derifra går det som kjent stier til mange celebre tinder. Torsdag 28. mai – Store Steindalsnosi 2025moh De to ivrigste av oss hadde mast oss fri fra familie og jobb både torsdag og fredag, og tidlig torsdag morgen startet vi fra Haugalandet. Ifølge kameratens kontakter i Fortun, hadde Sognefjellet og Tindevegen vært stengt pga. nysnø dagen før. Vi valgte derfor å kjøre om Sogndal. Været ble bare bedre og bedre utover ettermiddagen, og da vi kom forbi Turtagrø, bestemte vi oss for å klinke til med turens første toppforsøk, Store Steindalsnosi. Vi parkerte ved 1300moh merket på Sognefjellsveien, pakket tursekkene og smørte oss med solkrem. En herlig følelse 9 måneder siden forrige tur i Jotunheimen! Det var nysnø i vegkanten, og vi var usikre på hvordan snødekket var oppover. Pga. en del barflekker og synlig steinrøys oppover nordvestryggen over Galgeberg, valgte vi å tape noen høydemetre og gå inn gjennom botnen rett vestfra. Det var 10-15cm tung nysnø, men ellers fine forhold. ”Skredfare” sang inni hodet mitt på veg oppover, og det hadde sannelig gått noen skred i vesthenget. Turen opp forløp helt uten dramatikk. Vi kom oss opp på nordvestryggen i ca. 1850m høyde, satte igjen skiene der og spaserte til topps med skistavene til hjelp. Vi passerte toppunktet og gikk videre østover til varden. Det var forholdsvis god sikt nordover og vestover, men Fannaråken og Skagastølstindane var nokså innhyllet i skyer. Nedturen gikk kjapt og fint, og etter 3,5 timer, 10km og 750hm var vi tilbake ved bilen. Turen over Sognefjellet var en flott opplevelse i finværet. Vi stoppet litt på Krossbu hvor vi var pinsen-08. Snøforholdene var tilnærmet like, men det var knapt en bil å se denne torsdagskvelden. Ingen av oss hadde vært på Spiterstulen med bil før, så kjøreturen opp fra Røisheim var en interessant opplevelse. Etter to litt mindre positive erfaringer fra Spiterstulen fra ungdommen (les: altfor kommersielt), var det kjekt å få et hyggelig møte denne gangen. Heller ikke her var det stort med biler på parkeringsplassen. Vi lødde ned sekkene med alt tenkelig utstyr og labbet oppover Visdalen. Skiene måtte bæres, for det var ikke antydning til snø. Planen var å etablere leir max. 2-3km opp på østsida for å ha utgangspunkt for toppturer. Vi fant en fin plass nede ved elva, rett under Hellstuguhaugen ca. 1,5km fra Spiterstulen. Den ville være lett å finne for kameratene fra Ryfylke, som skulle komme kvelden etter. Fredag 29. mai – Spiterhø 2033moh, Leirhø 2330moh og Veobrehesten 2185moh Etter tidlig revelje var vi klare for tur kl. 0800. Været var ikke helt topp, men det var opphold og det skulle bli knallbra utover dagen etter meldingene. Vi tok sikte på å spare kremtoppene til kameratene kom og valgte derfor å sikte oss inn på noen mer anonyme topper, i første omgang Spiterhø og Leirhø. Vi fulgte Leirgrova bratt oppover, jeg på beina og kameraten på ski. Vi såg nå at passering av Visa oppe i dalen bare var å glemme; vi var nødt til å gå tilbake til Spiterstulen når vi skulle på andre siden av elva to dager senere. Først i bakkene oppover mot Kyrkjeglupen såg det ut til at elva var dekket av snø og dermed passerbar. Spiterhø ble nådd uten de store jubelropene; vi kunne gå på ski helt opp til tross for at det var tynt med snø på den flate toppen. Det var dårlig sikt, men vi fikk noen glimt av Ryggehø og Glittertind i nordøst. På grunn av at sikten var så dårlig samt at vi kun var to, valgte vi å ikke ta enkleste veg til Leirhø over breen fra nord. I stedet tok vi den tunge turen ned i skardet vest for breen og gikk opp vestryggen. Det var fint å ha kontrollen med GPS oppover det smale partiet av ryggen, for vi såg nærmest ingen ting. Da vi kom opp på topplatået, måtte vi ta kompasskurs for å finne varden. Selv om sola av og til brøt gjennom, såg vi absolutt nada fra denne flotte utsiktstoppen, noe jeg vet mange andre har opplevd. Men stemningen var likevel høy, spesielt fordi dette var undertegnedes første stortopp siden Galdhøpiggen/Glittertind ble besteget (faktisk på samme dag!) sommeren 1992. Fortsatt på kompasskurs gikk vi nå sørover mot høyde 2110. Kameraten hadde fått blod på tann og ville forsøke seg på hesteritt på Veobreen! I skodda var det ganske psykende å gå ned bratthenget fra Leirhø. I et glimt fikk vi se noen utrolige skavler, sikkert med 10-15m utoverheng, og vi trakk oss ekstra langt innover fra kanten. Nedover ble skodda lettere, og da vi nærmet oss skaret ved høyde 2110, fikk vi plutselig fullt utsyn mot Veo- og Memurutindane. En fantastisk opplevelse etter å ha vasset i grøt i timevis! Og mer fantastisk skulle det bli da vi rundet snøkammen over Veobreen og fikk se selve hesten. Denne stilige toppen fortjener sannelig all den positive omtalen den har fått i bøker og turrapporter. Vi rutsjet ned snøkammen mot breen, tok på oss seler og tau (30m halvtau) og begav oss bort til foten av hesten. Undertegnede var litt skeptisk til å passere breen kun to mann i tauet, men det gikk helt fint. Vi valgte å gå opp snørenna et stykke til høyre/øst for toppen. Det var dyp snø og ingen fare for utglidning. Vi hadde med isøks, tau og noen kiler. Vi kom oss greit opp på toppeggen, men såg fort at vi ikke ville klare å nå toppen østfra langs eggen. I stedet sikret vi oss rundt toppen på sørsiden og kom oss fint opp en renne rett sørfra. På det laveste var vi kanskje 6-7hm under toppen. Å komme bort til selve toppblokka var langt mer luftig enn vi hadde forestilt oss, og vi valgte å sikre over en kvass blokk som måtte passeres før toppblokka. Det gikk greit å dra seg opp på denne, og begge ble behørig fotografert av den andre. En skikkelig seier å komme opp her, og en utrolig lønn for strevet med den flotte utsikten over Veobreen og tindene rundt. Returen gikk ikke helt uten dramatikk, da vi klarte å løse ut et skred i snørenna vi kom opp. Det var aldri noen fare for oss, men vi var litt bekymret for sekkene våre, som stod igjen nede. Til alt hell hadde vi satt dem litt til siden for renna, så det gikk bra. Vi returnerte over breen i tau og rant på ski ned til Veoskaret. Et enormt syn åpenbarte seg nå for oss, med panorama over Hellstugubreen og –tindane. Herifra såg breen ut som melisglasur, og planen var å gå der dagen etter; gjett om vi gledet oss til det! Ned fra Veoskaret var det bratt, som det står i alle bøkene. I solhellinga løste vi hele tiden ut småskred, men det var bare langsomme ”elver” av nysnø og ingen fare. Det mest dramatiske som hendte, var at undertegnede måtte grave løs den ene foten som ble sittende dønn fast til skrittet. Dette skjedde uavhengig av skredene, da jeg gikk det bratteste partiet til fots. Returen fra kanten av Hellstugubreen til leiren gikk helt greit. Vi kunne renne på ski til ca. 1350moh. Så var det bare å ta skiene på sekken. Etter eksakt 12 timer, 22km og 1600hm var vi tilbake ved teltet. De 5 kameratene fra Ryfylke ankom planmessig en stund før midnatt, og det ble seint før vi fant soveposene den kvelden. Lørdag 30. mai – Store Hellstugutind 2346moh, Midtre Hellstugutind 2339moh og Søre Hellstugubrehesten 2120moh Dette var dagen flere av oss hadde sett fram til lenge; endelig skulle vi prøve oss på Hellstugutindane. Noen av oss hadde vært på Søre i 2002, men det er jo de kvasse stortoppene og utsikten fra dem, som drar. Vi kom naturlig nok senere i gang denne dagen, men det gikk radig opp igjen til snøfennene på ca. 1350moh. Her ble jeg overlykkelig over å finne igjen solbrillene mine, som jeg hadde lagt igjen dagen før; uten dem kunne hele turen vært spolert for meg. Vi fortsatte på ski inn til brekanten, hvor vi tok på oss seler og tau (60m heltau) på en morenerygg. Vi var nå totalt 7 mann, men ingen med nevneverdig breerfaring. Vi regnet det likevel som helt trygt siden vi var så mange i taulaget og hadde spurt på Spiterstulen etter sikreste rute, i dette tilfellet østsiden av breen. Mange vil nok reagere på at vi gikk i tau i det hele tatt, men det skyldtes sen pinse og forholdsvis snøfattig vinter. Så må vi også si at vi syndet på returen og rant ned igjen uten tausikring. Men da hadde vi et lite alibi ved at vi hadde testet ruta på veg opp. Hellstugubreen og utsikten mot de omliggende tindane var akkurat så deilig som Jotunologene blant oss hadde håpet på. Det var nydelig å passere høyeste punktet og se Gjendealpene åpenbare seg i sør. Snakker om at Vestre Memurubre såg ut som et størknet melishav denne dagen! Det var overraskende langt inn til skaret sør for Store, som vi hadde øverst på ønskelisten. Det vi likte minst da vi kom fram, var bratthenget opp i skaret. Med snøskredene fra dagene før friskt i minnet, valgte tre av oss å heller traversere langs fjellsiden på høyre side enn å gå på ski rett opp i skaret. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig bomtur, som kostet enormt med krefter og som faktisk kostet undertegnede Nestsøre. Da vi tok til vettet og returnerte samme veg som de andre hadde gått, hadde vi tullet vekk tre kvarter, og kameraten hadde allerede vært på Nestsøre. Etter en god kvil og matpause i skaret, foretok vi toppstøtet mot Store, som gikk helt greit. Selv om jeg har sett utallige bilder fra denne toppen, tok utsikten nesten pusten fra meg. Tenk å endelig få stå på Store Hellstugutind og attpåtil i perfekt toppvær! De kan snakke om Surtningssui og Leirhø, men utsikten fra den kvasse og sentrale Hellstugutinden slår det meste. Det var jubel og ekte fjellglede, og de av oss som gikk til topps, var helt alene på toppen. Returen gikk fint, og vi bant oss inn i tauet igjen på laveste punktet på ruta videre over breen. Det var tungt opp til skaret sør for Midtre; to av oss hadde tross alt noen tusen høydemetre i beina nå. Men vi kom oss opp i skaret, hvor vi møtte noen karer som var på travers nordfra over hele Hellstuguryggen. En frisk affære, med ski på sekken og full oppakning. De tok sikte på å karre seg opp til Store i løpet av kvelden og overnatte der. Jeg var glad det ikke var meg som skulle opp den nordryggen med så mye bagasje, men de fikk nok en fin soloppgang… Midtre var også en fin opplevelse, med litt annen utsikt enn Store. Det var uaktuelt for oss å fortsette nordover, og returen gikk ned i skaret igjen. På veg ned breen stakk undertegnede oppom Søre Hellstugubrehesten, en artig topp med mye bedre utsikt enn forventet. Nordre hest skulle også hatt en visitt, men beina sa stopp. Det hadde allikevel vært en uforglemmelig dag! Returen ned over breen, fennene og gjennom lyngen foregikk udramatisk, og etter 12,5 timer, 26km og 1650hm fant vi igjen leiren. En av mine absolutt flotteste dager i Jotunheimen gjennom 23 år! Hva skulle da ferskingene si, som hadde fått en slik jomfrutur? Søndag 31. mai – Store Tverråtind 2309moh og Lindbergtinden 2120moh Denne siste dagen var avsatt til vestsiden, nærmere bestemt toppene rundt Tverråbreen, og vi måtte altså komme oss over Visa. To av oss kom litt tidligere i gang og gikk om Spiterstulen, mens de fem andre resolutt vadet over en nokså grov Visa. Det gikk bra med alle. For oss to som ble gående med skiene på sekken helt inn til brekanten, var det nok en lengre tur. Vi fulgte stien til Eventyrisen til kloppa over breelva før vi fortsatte innover dalen i nokså grov ur. I det nydelige været var det kjempefin utsikt både innover dalen mot Tverråbreen med Nordre Bukkeholstind og utover dalen mot Leirhø. Det var ikke vanskelig å forestille seg at hele denne dalen må ha vært fylt med breis under den lille istiden rundt år 1750. Verten på Spiterstulen kunne fortelle at de hadde måttet flytte fra Gammelsætra som låg ved munningen av dalen, under Styggehø, og ut i dalen hvor Spiterstulen ligger nå. Vi tok de andre igjen ved brekanten, hvor de hadde ventet på oss en stund. Etter en matbit og kvil tok vi på oss seler, tau og ski og kom oss greit opp det nokså bratte brefallet. Vi holdt oss innpå breen langs nordsiden, og i jevn rytme gikk det oppover mot Nedre Tverråbandet. Det hadde gått ras i nesten alle rennene langs sørsiden av Tverråtindane, og vi holdt oss derfor et godt stykke ute på breen. På bandet åpenbarte det seg en fenomenal utsikt over Nordre Illåbre med omkringliggende topper, særlig stupet av Bukkehø og Skarstind. Etter en god pause tok de fleste av oss turen oppover nordryggen mot Store Tverråtind. Av en eller annen grunn har undertegnede gledet seg spesielt til å stå på denne toppen. Det har nok hatt sammenheng med nærheten til Galdhøpiggen og en fenomenal utsikt. Allerede på fortoppen vest for Store viste det seg at dette holdt stikk. Et utrolig rundskue, med celebre breer og tinder på alle kanter! Det gikk greit langs snøeggen ut til Store, og på toppen kunne vi gratulere hverandre med nok en stortopp i strålende vær. Stupet øst for toppen og eggen videre mot Midtre var stilig, men i dag hadde vi ikke ambisjoner om noen travers. Returen gikk ned samme veg til bandet. Her tok vi på oss skiene og gikk opp mot Lindbergtinden. Vi satte igjen ski og sekker et stykke under toppen og gikk greit opp på denne. Vi regnet med at toppunktet låg et stykke vest på eggen og noen av oss valgte derfor å balansere bort dit. Vi er fortsatt usikre på hva som er det virkelige toppunktet. Det var i alle fall stilig å se pinaklene langs vesteggen mot Bukkehø. Planen var opprinnelig å ta turen oppom Bukkehø i samme slengen, men som så ofte ellers i livet, ble lysten større enn evnen. Lindbergtinden fikk derfor markere slutten på toppsamlingen for denne gang; slett ingen dårlig avslutning. Nedturen over bre og fenner gikk uten dramatikk. Faktisk kunne vi renne nesten helt ned til Visa, kun avbrutt av passering av noen morenerygger. Det ble en kort og brutal avslutning på turen; vading over en nokså flomstor Visa. Nå var det ingen som orket å gå 3 ekstra km om Spiterstulen. Undertegnede vadet like godt i oransje truse, røde gamasjer og skisko. Det jeg var mest redd for, var å plumpe uti med sekken og få vann på kameraet, men det gikk heldigvis bra. Kliss våte og kalde, men herlig fornøyde kunne vi tumle inn i leiren etter 10,5 timer, 22km og 1350hm på tur. Den kvelden tømte vi spiskammeret for egg, bacon, pannekaker og annet digg. Det hadde vært nok en uforglemmelig pinsetur i Jotunheimen. Til tross for strålende vær dagen etter, var vi mettet for denne gang. Men vi kommer selvsagt tilbake ved første anledning. For å sitere Morten i hans siste bok: ”Det finnes bare én Jotunheim!”

Skal kjøre denne veien i pinsen, og det er som alle sikkert veit umulig uten å få alvorlige frisk-luft abstinenser. Tenkte derfor å være føre var, og høre om noen hadde noen forslag til en kort skitur, gjerne opp på en liten topp, eventuelt stor kul som kan gjøres uten for at for mange ekstrakilometer på tilbakelegges bak rattet. Tenkte først og fremst at sognefjellet kanskje har noen gode muligheter for slikt. Noen som har noen forslag? Tur på beina er heller ikke å forakte, men skulle gjerne hatt en siste tur på fjellskia før de settes bort for sommeren

Hei alle sammen I dag er det 17.mai. Da vi våkna snødde det tett i ripsbuskene. Da er det godt å tenke på turen til Jostedalsbreen i fjor - den beste 17 mai jeg har hatt noensinne. Filmen finner du her (venstre side): http://www.mitandi.com/

Fordi det ikke ble noe av vårskituren til disse toppene, ble det bestemt at denne traversen skulle tas i ferien. Askogvoll og jeg hadde planlagt denne turen i lang tid og vi hadde foretatt noe research vedrørende brepassasjer, hamre osv. Den "normale" ruta er vel å gå fra Leirvassu og inn Kyrkjeglupen for så å gå opp på Søre Bukkeholstind. Derfra plukker man topper som perler på en snor og avslutter traversen med Bukkehøe og Bukkehøe Nord for så å gå ned mot Geitsetri. Denne ruta er lang nok den....men vi ville gjerne ha med oss de Nørdre Bukkeholstindene og avslutte med Stygghøes to topper! Altså hele 18 topper med smått og stort. Startstedet vårt ble derfor Spiterstulen for så å avslutte med topp 47.1 Stygghøe Øst (2200moh) for så å gå ned ved Bukkeholsbekken. En drøy tur dette og innerst inne var jeg usikker om det ble for langt... Vi startet litt etter kl 0600 fra Spiterstulen og gikk raskt innover den lange Visdalen. Etter ca 1,5 time sto vi ved elva der vi skulle krysse over for å begynne oppstigningen til Søre Bukkeholstind. Lang transportetappe inn hit...hele 8km. Været var meget bra og litt svak vind som gjorde godt i sola. Likevel svettet vi fælt mens vi slet oss oppover kneikene mot toppen. Askogvoll er halvparten så gammel som meg så jeg måtte stå på for å si det slik...en utålmodig 24 åring Høydemeter etter høydemeter ble forsert og snart ble det bare gøy klyving bortetter ryggen. Askogvoll var rastløs så lange pauser ble det ikke på denne turen. Topp etter topp ble besteget på denne artige ryggen nodvestover. Etter å ha kommet til topp 74.1 Bukkeholstind V1 (2166moh) må jeg si at det så jævlig langt ut til Bukkehøe og vi skulle enda lenger...200 høydemetere ned til Bukkehøe Nord. Jeg var nesten bestemt for å droppe disse toppene og gå kun på de Nørdre Bukkeholstindene. Mat og drikke ble fortært og beina føltes bra og det var bare å trå til... Sekken ble lagt igjen da været var bra og kun rompetaske med ei flaske ble tatt med. Turen til Bukkehøe Nord og faktisk helt ut til punkt 2078 moh nord for denne og tilbake tok faktisk 3t45m. Bakkene opp mot Bukkehøe var tunge, men kroppen fungerte faktisk veldig bra. Vi gledet oss nå faktisk til de Nørdre Bukkeholstindene. Stigningen opp mot Stygghøe så hard ut fra avstand, men skulle vise seg og bli en meget artig og trivelig avslutning på en tur med mange bakker... Vi "listet" oss over brepassasjen mellom topp 74.1 og topp 87.0 Nørdre Bukkeholstind. Traversen videre østover var veldig grei ved slike tørre fine forhold vi hadde denne dagen. Den bratte hammeren opp mot topp 87.2 Nørdre Bukkeholstind Ø2 ble for sterk kost for oss, og vi rundet denne ut på breen for så å gå lett opp fra sør. Denne hammeren så nesten utoverhengende ut . Det så ut som det var greie tak, men greit å gå rundt synes nå vi da... Klyvingen opp mot Stygghøe var overrskende moro og satt en ekstra spiss på turen. Det kan jo ha noe med at det var de siste høydemeterne denne lange dagen. Hele 2800 høydemetre kjentes i beina. Heldigvis fikk vi akt oss ned på snøen ned fra Stygghøe Øst ned mot Visdalen. Det å krysse elva var ikke greit, men suget etter en kald øl var stort og vi tok bare sats og vasset raskt over elva. Våt helt oppå til låra, men hva gjør vel det når det blir hviledag dagen etter? Etter 15,5 timer og ca 3,5 mil var vi tilbake til Spiterstulen. En lang og spennede tur med mye artig klyving på tørt fjell! Anbefales!!!

hei er på jakt etter vinter telt, men som også vil brukes mye resten av året. lett vekt er viktig, så jeg vurderer 1-manns telt, alternativt 2 persons telt hadde vært det optimale hvis det er lett "nok". prøver å holde meg ikke over 2 kg. jeg kjøper det i canada eller usa. har sett litt på hilleberg akto, det er jo veldig lett. noen andre som kan gi synspunkter ift pris, merker, innehøyde og plass ift vekt, vinterbruk..etc hva anbefales?

Hei, er det noen som vet hva slags telt om passer for 1 person hele året?

Værmeldingen for Jotunheimen var igjen helt outstanding og det var igjen tid for topptur. Etter en lang frokost på Krossbu kjørte jeg til Leirdalen og parkerte like ved brua over N Illåi, like overfor Geitsetra. Herfra går det en tydelig sti på nordsiden av elva opp mot Raudhamran og Dumhøeplatået. Dagens mål var Dumhøe (2181) og Vestre Skardstinden (2215). I det området hvor stien blir mindre tydelig (men samtidig fortsetter videre nordover), brakk jeg litt av mot høyre opp mot og i retning av noen røde hamre. Videre oppover lia var det hele tiden mykt og fint underlag med lav og mose opp mot ca. 1600 meter. Oppover lia er det fint å holde litt ut mot høyre slik at man på den måten får med seg den fine utsikten innover mot Nordre Illåbreen og ikke minst Skardstind som skyter i været ! Det var en alldeles praktfull dag, varmt og vindstille med sol fra skyfri himmel ! Fra ca. 1600 meter og opp mot høyde 1945 kom så, som vanlig, ei lita ur ("eg vil bli ur sa fjellet, og rasa ut"). Spredte varder viste imidlertid vei i en nokså jevn stigning, ikke av den verste sorten, men likevel. Følte jeg tidvis måtte befinne meg i målgruppen for en EKG-test ... Etter høyde 1945 flatet det likevel betydelig ut. Samtidig lå snøen over hele Dumhøe-platået, faktisk mye våt nysnø, slik at jeg stedvis tråkket gjennom endel. Men hva gjorde vel det nå som jeg nærmet meg toppen og samtidig snart fikk øye på flere av Jotunheimens stortopper. Utsikten tilbake mot vest hadde forøvrig hele tiden vært upåklagelig - Smørstabbtindane, Hurrungane med flere. Etter snaue 3 timer var jeg framme på Dumhøe. Utsikten mot Galdhøpiggen og toppene rundt var helt storslagen ! Etter en god matpause og rikelig med fotografering gikk turen så videre bort til Vestre Skardstinden hvor jeg var framme etter bare 15-20 minutter. På toppen av Vestre kommer man helt inntil hovedtoppen som er imponerende der den ligger med Nåla som en knyttneve i været. Jeg avsluttet imidlertid min ferd her - er ingen klatrer og avsto av den grunn hovedtoppen (for ca. 4 uker siden møtte jeg en konkurranseklatrer i området Raudhamran, på vei til Skardstinden, iført joggesko ..., ja, ja - vi er litt forskjellige). Likevel var det en fin opplevelse å kunne legge seg på ryggen av Vestre og bare nyte utsikten. OK - Dumhøe og Vestre Skardstind er ikke mye omtalt i litteraturen og kommer av naturlige grunner i skyggen av sine mer berømte naboer. Jeg erkjenner også at Dumhøe må betraktes som et toppunkt på et høydedrag/platå og at Vestre Skardstinden er et toppunkt på en samling med stein. Jeg vil likevel mene dette var en fin tur i et herlig område av Jotunheimen. Turen er også lett tilgjengelig for de fleste samtidig som 1200 høydemetere gir god trening for kropp og sjel. Utsikten er dessuten storslagen mot alle kanter av Jotunheimen. Særlig synes jeg Skardstinden og Bukkehøe tar seg spesielt fint ut fra dette området. Jeg synes derfor området fortjener et besøk ! Turen tilbake til Geitsetra tok i underkant av to timer. Neste dag sto Store Smørstabbtind på oppdragslisten og turrapport vil følge. Bjarne Lindholdt har dessuten sagt seg behjelpelig med å legge ut noen bilder jeg tok på turen - så følg med ! Takk for god assistanse Bjarne ! Thor

Heisann. Jeg skal kjøpe bindinger og ski for fjellkjøring og kanskje litt i bakke i ny og ne (bortover og nedover, m.a.o.). Har bestemt meg for Fischer E109 ski, og har Crispy Sypolen lærstøvler. Jeg lurer nå på hvilken binding jeg bør velge. Vurderer Riva 3 og Voile 3 Pin Hardwire Telemark Binding. http://www.voile-usa.com/Merchant2/merchant.mvc?Screen=PROD&Product_Code=608-21&Category_Code=Off-Piste&Product_Count= Hadde egentlig bestemt meg for sistnevnte (den fåes også med utløsersystem), men har sett at Riva 3 er vesentlig rimeligere. Hovedsaklig skal utstyret brukest til vanlige fjellturer, som Hadangervidda i påsken, men ønsker også muligheten for å bruke bindingene med plaststøvler i bakke. Ser for meg at det kommer til å bli en del bakkekjøring. Passer tre-pins med plaststøvler? Hadde satt stor pris på kommentarer/anbefalinger angående bindingene (og ski/sko-kombinasjonen...). Takk for alle svar!

Noen med gode anbefalninger angående ovenstående problemstilling.....? Mitt ønske er at jeg fint skal kunne sitte oppreist (oppå et underlag 3-9 cm)uten å skalle i teltduken. Det skal være et tremannstelt, med andre ord god plass for to om vinteren med ålreit fortelt... Teltet må være vindstabilt ha god ventilasjon med tanke på matlaging i telt. Ikke over 4,5-5kg (lettere jo bedre). Pris spiller mindre rolle! På forhånd takk for gode innspill!

Sandgrovbotn og sommerski hadde jeg hørt om og sett bilder fra før, OG høstski (gammelsnø). Men aldri prøvd selv. Før nå 4.juli. Vet en hvor avkjørselen til Brøste og Tafjordfjella er, så er det bare å kjøre motsatt vei - mot Brude. 25 km langs fjellveien som er bygget i forbindelse med kraftutbygging (aldri så galt at det er godt for noe.. eller noe i den dur..), og en har tilgang til mange sene skiturer uten særlig skibæring. Jeg og 'gi' tok turen på Rangåhøgda (1768), det var egenlig ikke noe vanskelig valg når vi såg de gode snøforholdene på fjellet og ikke minst i Grønbotnen bort til fjellfoten. Vi tok med oss en liten fortopp (Tua) og prøvde å komme oss ned i Grøttabotnen etter toppbesøket på Rangåhøgda. Legger ved kart og et par bilder. Turartikkel og ca 40 bilder

Da er påsken omme for denne gang. Kanskje ikke den mest storslagne i manns minne, men den første lørdagen tror jeg det var mange her som koste seg. Det gjorde i alle fall jeg med en knalltur på Gråhøe (2014), Norges mest ensomme 2000-meter. Føret var enormt godt så jeg og fattern storkoste oss! Turrapport: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/hy-solfaktor-pa-grahe-2014.html

Jeg har nettopp gått over fra BC manuell til riva 3 og er foreløpig veldig fornøyd. Jeg går mest på bortoverturer og ville derfor ikke ha en ren telemarkbinding, men har nå skisko til 75mm bindinger og måtte derfor bytte, i tillegg setter jeg pris på litt ekstra stabilitet i bindingen i forhold til BC. De fleste virker fornøyd med denne bindingen, men jeg har hørt fra noen at vaieren ganske fort sliter på sidene av skiskoene. Nederst på skiskoene mine har jeg en slags gummi (certex), så det holder vel bedre enn lær, men jeg kunne likevel tenke meg å høre andres erfaringer med dette og evt tips til hva jeg kan gjøre for å forebygge. Jeg har ingen planer om å bytte binding med det første, men kom også gjerne med tips om andre bindinger som skulle passe til mitt bruk og som sliter mindre på skoen.

Hei. Skall til å kjøpe min første rifle nå, de blir sikkert ei Tikka T3 Hunter 6,5x55 som skall brukest til de meste Men finner ikje ut ka kikertsikte ej skall ha på den, er bare 16 år, so hadde ikje tenkt å legge meir en 3-4 tusen i de....noken som he nåken forslag til ka eg bør satse på? vill helst ha med ca 50 mm lysåpning

Jeg er på utkikk etter en 3-sesongers sovepose til rundt tusenlappen. Har blant annet vurdert disse to: http://www.sportsdeal.no/produkter/friluft/soveposer/1155208300/1218097554 http://www.amfibi.no/display.aspx?menuid=10102&prodid=14160#pagep14163 Posen skal brukes til teltturer om vår, sommer og høst, og som sikkerhetsutstyr i sekken på hytte-til-hytte turer om vinteren. Noen som har erfaring med posene over, eventuelt andre anbefalinger i samme prisklasse, temperaturområde og vekt?

Kombinasjonen fint skiføre og flotte høstfarger frister fortsatt på Nordvestlandet. Tirsdag tok jeg turen til Innfjorden i Rauma for å avlegge Skjervan (1545) et besøk. Vinterstid starter en ofte fra fjorden på denne turen. Nå kunne jeg kjøre Gammelseterveien (bomveg) opp til ca. 400 moh. Derifra bar jeg skia i et snaut kvarter, før jeg møtte greit skareføre på omlag 550 moh, rett ved skoggrensa. Ved omlag 750 moh lå det litt nysnø, som snart gikk over til et nærmest perfekt styrelag av tørrsnø. Slik var det videre helt til topps. Etter å ha starta i finvær, skya det fort over. Heldigvis kom sola fram igjen rett før jeg nådde toppen, slik at nedturen gav gode lysforhold. Nok en glimrende høstskitur

Vi er noen venner som planlegger å ta en helgetur, og så tenkte vi litt på området rundt Stryn. Har vært i Hornindalen allerede, men finnes det noe bra plasser ellers rundt Stryn som passer for en helge-tur. En tur med trykk på "tur" og ikke på "topper". På denne tiden av året er det å gå i tregrensen greit også, så kan man ta med presenning for å gjøre turen litt mer sosial På Dnt sine sider ser jeg også at det er en tur fra Stryn til Stranda, men er dette en hard tur? Er oppgitt på 7 timer, men det ser ut til at det går en del opp og ned langs fjell der.