Søk i nettsamfunnet

Tror Exped muligens fikk klager i fjor? Min 2017 modell Orion 3 UL mener jeg var oppgitt til 210 cm, for 2018 modellen er det blitt 220 cm. Når jeg bruker det, blir det som et luksus solo-telt/base-camp-telt, og da jeg breier meg på diagonalen med massevis av plass uansett modellår @Isak Knutsen gjorde en fin videopresentasjon med en foreløpig bedømming av teltet, og jeg tror han har brukt det en god del siden (mye mer enn meg):

For å kaste inn noe helt annet; Som en på 195 med madamm nesten i samme klasse venter jeg på at Marmot Limelight skal dukke opp på tilbud. Størrelse, pris og vekt er ganske hyggelig sammenlignet med Reinsfjell pro, men dog så må innerteltet settes opp først, og det er av mesh. Som finværstelt ser det knall ut. Ellers vil jeg ha Reinsfjell 3 light, altså mellomting mellom SL og Pro :p... Eller orion UL da.

Etter mye frem og tilbake ble det 9 fots Shimano Beastmaster, 3-14 gram slukvekt. 15 gram går også. https://www.skittfiske.no/shimano/140832/beastmaster-cx-stc-240-270l-3-14g Tror valget er rett for meg.

Jeg har vurdert Kaitum 3/3GT, Helsport Spitsbergen Xtreme og Fjellreven Abisko/Keb Endurance 4. Keron Vurderes også.

Endelig en vanlig lørdagstur uten krøll. Forunderlige greier. Forrige uke punkterte kneet etter mindre enn to timer, og det har vært "ubehagelig" siden. Denne lørdagen ble det 3-4 timer langs sjøen, uten at kneet hindret mye. Vel kunne jeg kjenne det, men det var ikke "vondt".... Etter forrige ukes tur, virket det som om neste stopp var "full overhaling" med kjøreforbud... Slike ting påvirker humøret - som da ikke har vært det beste. Selvsagt har det også vært fint vær med sol. Kulde og vind i tillegg, men altså - sol. Uten tur. Det var så avgjort ikke klart at det ville bli tur i det hele tatt denne lørdagen. Skulle jeg virkelig utfordre naturen og ta ut på tur med et kne som skaper seg? Sol og lite vind, null grader og tørt. Det er ikke mulig å holde seg inne i slikt vær. Det måtte bli tur. Det er fortsatt snø og is i hagen. Forrige ukes tur i Dale traktene frister ikke til gjentakelse. Det virker som om kneet ikke liker nedoverbakker. og nedoverbakker betyr nødvendigvis også oppoverbakker.... Det måtte bli nok en tur i havkanten. Jeg bestemte meg for å ta til Hå og gå mot Varhaug. Dette er den "vanlige" vinterturen om naturen stiller opp med sø og is andre plasser. I tillegg er dette en rimelig flat tur, og det kan være ok. Jeg startet litt sener enn vanlig. Det var lite som hastet, og jeg hadde hele dagen. De første 2-3 hundre metrene gikk greit, selv om jeg kjente etter. Planen var å snu om smertene kom. Det gikk et par et stykke før meg. Jeg tok de igjen under fyret. Jeg kunne ikke snu da. Det gikk greit videre, selv om jeg tok tid rundt issvullene rett etter fyret. Videre var det bare å gi på. Foten ble ikke verre. Halvveis kom og gikk. Forbi Gødaland i god fart og i god stil. Bodle virket langt vekk i førstningen, men jeg gikk på og passerte også dette "hinderet", Da var det ikke langt til Varhaug gamle kirkegård. Etter en liten pause i trappa på kapellet, bar det tilbake. Nå med medvind og sola bakfra. Merkelig nok ble det ikke noe krøll med undersåttene. Apostlenes hester fungerete utmerket. Det gikk nok ikke like fort som i "gamle dager" - i fjor på denne tiden, men greit nok. Jeg har gått denne turen i mange år, og mange ganger på lørdager. Ofte går turen uten omtrent å se folk. Denne gangen var det mye folk ute og gikk, mer enn det jeg vanligvis treffer på en søndag. Nå var været virkelig bra. Sol lite vind og rundt null ut på dagen. Det var jo ikke noen grunn til å sitte inne og se ut. Ikke så veldig mange gikk hele turen frem og tilbake. Jeg var litt tilfreds med det, denne gangen. Endelig en helt vanlig tur uten avkortning eller annet krøll. Hele turen var så normal at jeg gikk og gledet meg over å kjenne varmen fra sola. Jeg fikk tid til å se på "utsikten". Det var lite bølger og det lå en del båter ett stykke ut på. Selv om det ikke var vår, så var det kommet en del fugler og et lite grønnskjær i bakkene. Våren kan ikke være langt unna. Det er slike turer som gir den gode turfølelsen. Sikkelig bra. Les hele artikkelen

Utgangspunktet var relativt flatt til småkupert terreng, så 3-4 km/t er oppnåelig. Jeg har også vært på turer med svært ofte pustepauser og åndenød. Mitt ønske er lett nok sekk til at jeg kan dra på ukestur med fotoutstyr, ta bilder, nyte og bruke tiden underveis. Ikke jage fra fra A til B.

Jeg har skutt rådyr med .22-250. Med dårlige kuler ser det ikke vakkert ut, med f.eks. Trophy Bonded premiumkule er resultatet noe helt annet..

Jeg er en av de som har en haug med utstyr men vet også hvordan det gjøres enkelt. Er ikke så mye du trenger. Skirens og papir. Dette for å fjerne gammel smurning og møkk, også i glodsoner. 3 stk festevoks. En for nullføre, en for blått føre og en for grønt. Sistnevnte fungerer også som base selv om den ikke er like slitesterk som en basewax. For nullføre er Skigo XC Orange fin. For blått Swix Blå Extra eller Rode Super Extra. For grønt Swix Grønn eller Rode Grønn. Skal du ha egen basewax så er Toko den mest brukte. 4 stk klister. Swix grønn på sprayflaske som underlag. Så blått for isete før, en universal og et rødt. For blått bruker jeg Swix blå eller Rode violett special, universal er Rode Multigrade, rødt er Rode Rossa Special. På en del fører er det fordel å blande. Eks ved litt isete med bløtere partier blandes blått og universal, legg annenhver stripe i fiskebeinsmønster. Er så klart mange andre vokser og klister å kjøpe som vil være mer optimale i en del situasjoner. Glider. Beste er å ha en smørejern og en glider så man får en god base i sålen. Swix LF6 er en fin og slitesterk voks, alt Swix HF Maraton som holdee lenger men er noe dyrere. Styr unna gule og myke glidere da de trekker til seg mye skitt. For mer daglig prepp av glid så kjøp en Swix F4 Premium Cold. Flytende som bare smøres på og ikke skal børstes etterpå. Dog er en børste fin å ha til å børste av glidsoner før du legger F4, og til evt smelteglider. Til smelteglider trenger du også en plastsikling. Stålsikling er et alternativ men bruk i tilfelle en god stålsikel. Ikke bruk kjøkkenkniv eller så. Målet med slik er å fjerne struktur fra steinslipen og så skal sikkelen sette en liten struktur selv. Så skal såle bli plan og uten bølger, fort gjort å skade såle.Jeg har drevet en del med Kuzmin selv men stort sett sluttet med det. For å gå god glid kreves en del annet utstyr, bl.a rillejern, stålbørste og finere børste helst som rotorbørste til drill. Kuzmin var på en måte enkelt unntatt første nedskraping. Men jeg får stort sett bedre ski ved bruk av glider. Noen fører er stålsikling bra men følte at skiene fikk en mindre bredde for temperatur enn voks. Spes på nysnø var det dårlig glid. For å gjøre det enklest mulig så skaff et par felleski og bruk Swix F4. Etter tur da så børst skiene, ha på F4 og de er klar til neste tur. Bare husk at feller også trenger vedlikehold og at felleski ikke er like gode på alle fører.

Sovet bra i natt, bra temp, 4 Grader varmere inni teltet. Hadde sjelden god dekning i går, tror senderen var denne. Etter dette gikk løypa rett under høyspenten og den lager lyd, så da fikk jeg heller tåle denne masta. Litt kald vinn, måtte på med hetta under nedriggingen . Flotte maskinløyper lett å gå. Tror det er et arrangement på gang, sto i skuddlinja men det gikk bra . Møtte også en barnehage på skitur, ble mye spørsmål om pulk og hvor jeg skulle, de skulle til Lavvoen hvor de hadde sjekket inn og skulle grille pølser😀 Unger i flokk er fine 200% ærlige og nysgjerrige. Nådde Lyngnaseter er delmål på turen🎉 Da ble jeg kvitt litt søppel, og lunsjen ble dette -Sjaførlunsj med ekstra karbonade👍 Satte også Anker powerbanken på 26800 mAh til lading, har brukt 40% av den så langt på turen. Parkerte pulken sammen med bilene!

http://www.plusminusnoll.se/sv/produkter/vara-produkter/skal/minus-3l-pants Har brukt denne i 4 år nå, knapt slitt, er lagd av folk som vet hva de driver med. Store lommer på lår, store stikklommer og ei lita lomme i brysthøyde (passe til telefon for holdes varm). Utfordringen er at man bør ha ei lang jakke som dekker ned til det vanntette stoffet begynner. (Og at du ikke før den før i november...)

I mitt Orion 3 UL er det ventilasjon gjennom netting i fra 0% til ca 25% av dørarealene i innerteltet - her justerer man selv hvor mye åpning man vil ha vha glidelås. @Bård B og @Kjell Iver, dere kan se det i "morgenutsiktbildet" i innlegget som startet startet spin-off (Link). For øvrig: samme sted som jeg rappet planløsningsskissen ovenfor (Link), hotlinker jeg nå følgende detaljbilde: Vil man ha det tett, gjør man det tett For å lette ventilasjon er det faktisk toveis glidelåser overalt; i ytterdørene, i innerdørene og i nettingdekslene. Jeg var også litt skeptisk til glipen, men heller mer og mer i retning av @Jan@ sin vurdering av saken. Det blir for meg uaktuelt å sage stenger. Har en plan for å lage noe som ligner tekstilspoiler/stormmatte som kan tres inn på nedre del av stengene, men jeg blir mer og mer sikker på at jeg ikke gidder By the way, @Mareng, det er ingen stangkopp, men en enkel liten malje som stengene tres nedi - dette er jo UL : Og er enig med @Bjørn J, Exped er da sveitsisk? De har i hvert fall sveitsisk kostnadsnivå... Men sidene deres for det amerikanske markedet har faktisk mer kunderelevant informasjon, pussig nok. Jeg er ikke betalt av Exped, men blir nok mistenkt for det nå - de kaller jo dette et 4-sesongstelt, og på siden ligger dette bildet fra en ekspedisjon i Nepal (dårlig dukstrekk, synes nå jeg ):

Jeg noterte ned fra et sted en gang 1 time pr. 3 km + 1 time pr. 300 høydemeter, jeg lurer på om det var fra boka til Nils Faarlund. Tips ... om man googler lærebok tinder så er det ikke tinderangling som kommer opp ... Men jeg har ikke testa det, jeg tusler stort sett på tur, ser på blomstene, tar bilder og er til generell irritasjon for alle de som ønsker å komme fort frem.

3 kilometer i timen bruker jeg som grunnlag for alle mine turer! Man går litt tregere noen plasser og litt fortere andre! Men gjennomsnittet ser ut til å lande på mye det samme hver tur 👍🏻

Gitt at grunnformen er god og at dagsformen er bra, ligger jeg også på 3-4 km i timen, dvs 15-20 minutter pr km. Innimellom har jeg drittdårlige dager, hvor jeg bruker lenger tid. Er ganske god på å presse meg over tid, hvis jeg må, men prøver å nyte turene mest mulig, slik at det ikke blir blodslit. Jeg er treg i starten men våkner til liv etter noen kilometer😊

Har hatt 5 flotte turer i 2. Halvdel av juli fordelt over 4 somre. Ingen av turene har imidlertid værd noe sukses ift fiske. For kaldt vann og lite insekter. Enkelte år har isen fortsatt ligget i 650-700m høyde sent i juli og myggen hadde ikke kommet. Hvis det blir noe neste gang venter jeg til 2. Uke i august.

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Ajungilak / Mammut Lahar 3-sesong 2013/2014. Ikke vært noe problem i telt, lavvo, tarp, bivy. Dog ikke øsregn uten tak.

Glem det jeg svarte i forrige post, jeg tenkte helt feil. Ja, cumulusen har mye mer dun. Veldig mye mer. Viking 600 virker ganske tynn og slapp i forhold, med større kamre som ikke virker like velfyllt. Cumulusen er en del større, også i pakkvolum, og kamrene virker mer velfyllte. Fotboksen er også velfyllt på alle måter, den står nesten litt av seg selv, tykk og god. To vidt forskjellige soveposer. Jeg har jo også bestilt 1/3 glidelås på cumulusen, for å minske enhver form for varmetap, samt å redusere vekt. Lufting ved bena trenger jeg ikke i en vintersovepose. Førsteintrykk er at de doble h-kamrene effektivt reduserer kuldebroer. Trykker du kneet mot posen, vil kun det indre kammeret bli flatklemt, det ytre vil fortsatt ha noe volum igjen, under normale bevegelser da. Men jeg har ikke prøvd posen enda, det skal jeg i morgen i 10-15 blå. Inntil da blir det bare gjetninger fra min side, kanskje det viser seg soveposen ikke er så bra som jeg tror og håper. Vi får se

Jeg vet ikke akkurat hvilken type mono kikkert som er bra/best i bruk, men finner dette temaet interessant. En liten detalj jeg har merket meg, spesielt med nattsyn-kikkert/camera, er at man nok finner det mer behagelig å ha en elektrisk motor for zoom (hm, jeg tror det var zoom jeg så i en video, usikker), slik at man slipper å zoome manuelt. Jeg tenker at en mer dyr modell kan muligens ha elektrisk motor for zoom (eller ikke, jeg vet ikke). Det kan tenkes at det ikke er vanlig med elektrisk motor i mono-kikkerter. En modell som jeg hadde kjøpt på flekken hadde prisen vært billig, ville vært 'Leica Monovid' 8x20 (ca 4.500 kr). Siden 2000 kr ville være relativt "billig", men "like dyrt", så hadde jeg nok heller ikke kjøpt dennne til 2000 kr, selv om dette kunne muligens være et røverkjøp til den prisen. En modell jeg har vurdert å muligens bare kjøpe for moro skyld, men hvor jeg ikke klarer å bestemme meg i tilfelle det er en bedre modell å skaffe set, er 'Humvee Monocular Pocket 10x25mm' (299,-). En kandidat for meg er Vortex Solo Tactical RT 8x36 (inkl. mil dots eller noe greier). Dog, det ryktes at denne har et kjipt etui. Ca. 1500 kr eller noe i den duren, muligens mer. Edit: Er noen på amazon som klager over dårlig kvalitet på denne ser jeg nå. En ting jeg tror jeg har lært, er at det første tallet indikerer "zoom" multiplikatorverdi, mens det andre tallet indikerer størrelse på optikken i den grad optikken fanger opp, mer, eller mindre lys (mer lys er bedre vil jeg tro, men er kanskje et tyngre produkt). Jeg har inntrykk av at kikkerter kan oppleves som ustødige når de blir enten tunge, eller har for kraftig zoom, slik at kanskje en 10x50 kikkert er mer vanskelig å se et rolig bilde med, i motsetning til f.eks 8x50 (hvis det fantes noe slikt). Er på ingen måte noen ekspert på alt dette her. Hadde noen gitt meg et nattsynoptikk x1 (brukes på rifle til vanlig så vidt jeg veit) men kan sikkert holdes i hånden) så hadde jeg gledelig tatt imot 'PVS-14' optikk (3. gen, eksportforbud og begrenset til salg innad USA tror jeg, eller AFS som jeg har begynt å kalle det landet). Hører man ulyd på nattestid der man sover så kunne man jo bare reist seg opp og tatt en titt og kikket rundt seg uten å måtte slå på lys. Tøft! Usikker på om slik teknologi er avhengig av synlig belysning som som andre produkt for nattsyn, som gjør at andre vil se et litet lys lyse fra optikken din. Veit fint lite om sånt selv, så ta alt jeg skriver her med en klype salt så å si. En ting jeg er nysgjerrig på å få vite mer om, er om linsebruk gjør bruken mye mer naturlig, noe jeg mistenker vil være tilfelle, i motsetning til det å gå der med briller på, og da skulle bruke mono kikkert. Et bruksområdet for mono kikkert kunne tenkes å være å observere dyr fra en viss avstand, dvs. noen få meter fra deg. Men så er det vel en viss grense for hvor nær man kan være når man skal se på noe med en slik kikkert. Usikker på hvor langt unna man må stå, men kan forestille meg at det kan være 3-4 meter, uten at jeg egentlig vet noe konkret om dette. Mener å hørt noe om dette problemet på youtube.

Noen som har erfaring med disse? De falt i smak. https://www.oslosportslager.no/produkt/la-sportiva-frost-gtx-vintersko-34836.aspx?nosto=frontpage-nosto-3

Jeg planlegger en tur til Børgefjell selv en 5-7 dager i slutten av juli. Jeg er ikke kjent i området, er usikker på hva slags vær og temperaturer man kan forvente, og er derfor litt i tvil angående valg av telt og sovepose. Vil det gå greit med et Ringstind SL 1-2 eller burde jeg gå for noe kraftigere? Jeg har også Ringstind 1, Fjelllheimen SL 3, eller Hilleberg Unna som alternativ, men disse veier jo en god del mer. Vil det bli tilstrekkelig med en dunpose med T-lim 4? Har også en dunpose med T-lim -9, men det er kanskje unødvendig? Planen er foreløpig å starte fra Namsvatnet og gå oppover Orrvassdalen, Viermadalen eller eventuelt Jengelen, litt avhengig av hvordan forholdene blir.

Bra turvalg! Jeg hadde mitt første besøk i Børgefjell sist sommer, da jeg gikk fra Kroken i Susendalen (privatskyss inn fra Hattfjelldal, men det går også buss) inn til nasjonalparkgrensa ved Tiplingelva, videre til Kjukkelelva, Gaukarvatnet, Jengelen, Blyvatnet og ned til Storelva for skyss med båt over Namsvatnet. Turen gikk fra 26. juli til 1. august, det var mye snø ennå og stor vannføring, så jeg valgte å holde meg på østsida av Jengelvassdraget hele veien. Blir nok lettere å krysse vassdraget senere på året, som du tenker på. Jeg hadde ei kjempeflott uke, med alt fra skikkelig kaldt og vind og høljaregn til knallsol og vindstille. Jeg valgte å holde meg i høyden da jeg forflyttet meg, og opplevde terrenget som overraskende lettgått. Det var såpass tidlig på sommeren at jeg ikke fikk særlig med fisk i elvene, men fikk derimot fin fisk i et par småvann (3-4 hg) og også i et par av de større vannene (ingen over kiloen, men et par stykker tett på). I de større vannene opplevde jeg at fisken kun tok etter at sola var gått ned. Prøvde en del med mark og kastedupp på dagtid, uten hell, men bedre resultat med litt større skjesluker med en gang sola var gått ned og fisken kommer inn på grunnere vann. Var ganske artig, fisken begynte å vake akkurat samtidig med at sollyset på vannet forsvant. I de små vannene fikk jeg fisk midt på lyse dagen. Overraskende fin og sprek ørret i vann som var kun et par hundre meter fra den ene enden til den andre. Det er bare å glede seg, Andreas! Det er noe spesielt med å oppsøke ekte villmark. Når det ikke er merkede stier, så merker man heller ikke så mye til de andre menneskene som er der. To ganger opplevde jeg F16 i lav høyde rett over hodet, men det får man leve med (men bikkja skvatt skikkelig, jeg også..) Jeg var på en 25 dagers tur fra Umbukta og sørover, der Børgefjell utvilsomt var rosinen i turpølsa! Hadde stor glede av å lese Monsens bok "90 dager i Børgefjell" før turen. Hadde også stor nytte og glede av å ta en hviledag i Hattfjelldal og drikke noen kaffekopper med gamlekara utenfor Coop-kafeen der. Det er noen år siden de var som ivrigst med sekk og fiskestang, men tur- og fisketipsene deres er like gode fremdeles. Slenger ved et par bilder som inspirasjon : )) Monsen har rett i at ingen steder er ørreten så rød i kjøttet som i Børgefjell. Ved Jengelen. Mye snø ennå i slutten av juli.

Mulighet for langhelg med en inneklemt fridag. Spørsmålet er, blir det for mye snø på dette tidspunktet? Er det eventuelt noen andre fine vårturer som kan vurderes?

Jeg har akkurat gått til innkjøp av fjellski selv! Å jeg er langt ifra erfaren eller god å renne på de, selv om jeg har hatt utallige år på både alpint og snowboard! Jeg har Nansen skia til åsnes selv, men byttet fra Rottefella SupeTelemark binding til Voile 3-pin med kabel til helen! Dette gjorde enormt stor forskjell for meg og følelse på skiene! Nå flytter skiene seg når jeg vrir foten i stede for at skoen bare kommer på utsiden av skiene (dårlig forklart) også mye lettere å bikke skiene slik at du skrenser på stålet jeg har bare fått renne noen få ganger, men for min del så ble det veldig mye bedre! Å langt mer innbydende å renne Telemark uten at ytterskien svinger mens innerskien krysser og går rett fram bak foten og jeg går på tryne 😂

Joa. Under antagelse at Lompa nå hadde lengre sko og dermed måtte flytte bakbindingen så ville bakskien ift skoens midtpunkt bli kortere og fremsiden bli lenge, samme også om man justerer bindingen for en større sko. Om skien i utgangspunktet var satt opp slik at anbefalt midtpunkt på ski matchet midtpunkt på sko for en sko med sålelengde på 20 cm, ville skoens midtpunkt bli flyttet 1 cm bak skiens midtpunkt om man bytter til tilsvarende sko med 22 cm sålelengde så lenge posisjon på frambindingen forblir uendret. @Lompa, hvor mye kortere sålelengde (oppgitt i mm) er det på de nye skoene ift de gamle? Hvilke bindinger har du? Her et et eksempel på at man kan montere en binding forskjellig og få forskjellige egenskaper ut av en gitt ski: NB. Jeg kjenner ikke den skien du har ift hvor mye egenskapene påvirkes av x cm forskyvning av skoens midtpunkt ift skiens midtpunkt, bildet er ment som en illustrasjon.