Søk i nettsamfunnet

Vårt første forsøk på Illimani endte rett i dass, da to av våre isøkser forsvant i High Camp for et par uker siden. Men med to helt nye isøkser kjøpt i La Paz, var jeg og Nicolas nå tilbake for å ta revansj !! Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0498IllimaniII?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1255357 Dag 1 Vi bestilte taxi med samme reisebyrå som forrige gang (Inca Land Tours), og betalte naturlig nok samme pris, dvs 800 bolivianos (620 NOK) tur/retur Pinaya. Den forrige kjøreturen fra La Paz til Pinaya var en rimelig tøff påkjenning, selv om vi hadde en sjåfør som kjørte både rolig og behersket. Nå derimot hadde vi fått oss en sjåfør som var helt vill i blikket og kjørte som en råtass på den dårlige veien mellom La Paz og Pinaya. Han viste ingen medlidenhet hverken med kjøretøyet sitt, eller med oss to som satt bak. Sjelden har jeg vært så redd. Vi satt forstummet og bleke, spesielt der veien klynget seg høyt oppe i de stupbratte dalsidene. En aldri så liten feilmanøver og bilen ville blitt sendt ut på en luftferd mot bunnen av dalen. Heldigvis kom vi velberget frem til Pinaya, ikke overraskende på under 2 timer, drøye timen raskere enn forrige gang. I Pinaya kom vi igjen i kontakt med Pedro, vår blide porter fra sist gang. Han ordnet oss med et esel den første dagen, og stilte igjen velvillig som porter for andre og tredje dag. Vi betalte det samme som sist gang for denne pakken, dvs 300 bolivianos (230 NOK). Vi hadde imidlertid et stort problem, som var i ferd med å bli en ordentlig kattepine. Vi hadde nemlig ikke fått kjøpt oss parafin i La Paz, ettersom vår faste butikk hadde gått tom. Men Inca Land Tours hadde lovet oss at sjåføren vår skulle fikse dette. Men sjåføren visste ikke noe om dette, og for å skyve på problemet, påstod han at parafin enkelt kunne skaffes i Pinaya. Så noe av det første vi spurte Pedro om, var om han hadde parafin. Nei, det hadde han ikke for hånd, men han skulle sørge for å bære parafin opp til Base Camp neste dag. No problem, ifølge ham! Men vi måtte belage oss på tørrmat for resten av dagen og kvelden, medmindre vi ikke traff på en annen gruppe på fjellet som hadde en skvett med parafin eller bensin til overs. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt, ført av den samme unge cholita som sist gang. Cholita er ikke akkurat en hedersbetegnelse, det beskriver ei lokal jente/kvinne iført en vid kjole. Denne kjolen er ganske praktisk når man skal på toalettet, ettersom man kan sette seg på huk hvorsomhelst. Kjolen hindrer naturligvis innsyn for uvedkommende, og fungerer derfor nesten som et toalett telt. Her ute på landet, hvor toalett nærmest er ikke-eksisterende, er derfor jeans ikke et særlig praktisk plagg for de lokale jentene. Derfor ser man nesten bare cholitas her. Gåturen opp til Base Camp (4450m) gikk unna på halvannen time, og det tette skydekket hindret at det ble for varmt i motbakkene. Vi møtte på en liten gruppe som var på vei ned igjen, uten å ha lykkes med å nå toppen. Derimot hadde de en halvliter med parafin til overs, som vi fikk kjøpt til blodpris, men vi hadde ikke noe valg. I Base Camp befant det seg et tysk par som hadde en stor tropp av lokale tjenere (guide, kokk og et par portere). Disse hadde nådd toppen, og satt nå rundt et bord i kjøkken teltet og spiste mat og drakk øl. I tillegg befant det seg et spansk par i Base Camp. De kjørte samme opplegg som oss, dvs de hadde ingen guide men benyttet seg av to lokale portere, mens vi nøyde oss med en porter. Dag 2 Vi våknet til en strålende morgen. De to lokale porterne til spanjolene og vår porter Pedro ankom som avtalt kl. 9. Men Pedro hadde dårlige nyheter til oss, han hadde nemlig ikke klart å skaffe parafin. Dermed fikk vi oss en kraftig lærepenge, overlat aldri ansvaret til noen andre her i Bolivia. Vi hadde fremdeles 3 desiliter igjen, tilstrekkelig til et par måltider men ikke nok til snøsmelting i High Camp. Vi bestemte oss derfor for å bære med oss 6 liter vann fra bekken i Base Camp og helt opp til High Camp, så vi ikke trengte å smelte snø. Derfor ville ikke mangel på parafin/bensin, få noen umiddelbare konsekvenser for toppstøtet heldigvis. Fotturen opp til High Camp (5470m) gikk unna på 2 timer og 40 minutter, en del raskere enn sist gang, og mye raskere enn normaltiden på 4-6 timer. Vi fikk satt opp teltet vårt på den beste plassen, og resten av dagen gikk med til avslapning og tilberedelse av lunsj og middag. Vi fikk endog smeltet en liter med vann, før parafinen omsider tok slutt. Til tross for alle skyene, fikk vi en vakker solnedgang, og vi nøt den i stillhet sammen med de 2 spanjolene. Men skyene og den tiltagende vinden skapte litt bekymringer for den påfølgende natten. Dag 3 Akkurat som fryktet, våknet vi til en sterk vind og et tett skydekke kl. 02 om natten. Vi kunne ikke skimte toppen av Illimani p.g.a det lave skydekket. Lite lystne på å bevege oss opp i mørke skyer om natten, bestemte vi oss for å utsette toppstøtet et par timer. Vi våknet opp kl. 04, og nå kunne vi heldigvis skimte noen stjerner på deler av himmelen, og viktigst, toppen av Illimani var synlig i den mørke natten. Dessuten hadde vinden løyet en hel del. Det tok oss ca en time å gjøre oss klare, og kl. 05 la vi i vei. Litt overraskende var det ingen aktivitet i det spanske teltet, senere fikk vi vite at de ga opp toppstøtet fordi de mente at vinden var for sterk og skyene for mange. Vi derimot hadde i det minste tenkt å gjøre et helhjertet forsøk, til tross for at omstendighetene ikke akkurat var perfekte. Fra High Camp fulgte vi en tidvis eksponert snørygg oppover, før det flatet ut og vi ankom et parti med mye penitentes. Nicolas klagde på at sjokoladen hadde gjort han kvalm, men et nødvendig ærend med buksene nede for å lette på trykket (løs mage), så ut til å gjøre underverker. Vi fortsatte oppover et ganske bratt parti med penitentes, men det varte ikke lenge før vi kom over på fin og fast snø igjen. Vi kunne følge et forholdsvis godt spor på breen, og dette svingte seg rundt flere bresprekker på vår vei oppover. Men det begynte etterhvert å bli styggbratt, og der forsvant sporene også. Vi angrep det bratteste partiet (45-55 grader) litt for mye til høyre og støtte derfor på blåis høyere opp. Jeg måtte plassere et par løpende mellomforankringer (isskruer), for at vi trygt skulle komme oss forbi dette. Kort tid etter fant vi igjen sporene som ledet opp til en vindfull sadel, og derfra bar det oppover en slakk og forholdsvis bred snørygg før vi omsider nådde høyeste punktet på Illimani etter drøye 4.5 timer. Det var en del vind på toppen, men solen var nå for alvor begynt å varme oss opp. Dette var en revansj som virkelig fortjente vill jubel og gledescener. Vi fikk tatt en rekke spektakulære bilder i diverse vinkler, retninger og positurer, før vi begynte på veien ned igjen. Denne gangen unngikk vi isen i det bratteste partiet, og slapp derfor å plassere ut sikringer. Det var veldig bratt her, men snøen var av god kvalitet så med 2 isøkser hver klatret vi nedover dette utsatte partiet. En utglidning ville fort fått stygge konsekvenser, og ulykkene har vært mange opp igjennom årene, noe korsene og minnesmerkene i High Camp gir en skremmende bekreftelse på. Vel tilbake i High Camp etter ca 7 timer t/r, ventet vår porter Pedro som avtalt på oss. Spanjolene hadde forsvunnet nedover igjen, de var nok sikkert ganske skuffet. Vi pakket sammen våre saker i High Camp og fortsatte nedover. Underveis møtte vi på en stor gruppe fra IMG (International Mountain Guides). Med sine 6-8 klienter, en vestlig guide, et par boliviansk guider, et par kokker og en hærskare av portere (30+), ville de nok komme til å fylle High Camp til randen. Jammen godt vi ikke kom samtidig med disse, for da hadde det ikke vært noen ledige teltplasser for oss. Det tok oss ikke mer enn drøye 3 timer å gå helt tilbake til Pinaya. Vi var en halvtime forsinket til taxi'en som vi hadde avtalt skulle være der kl. 16. Men i Pinaya var det ingen taxi å se. Mens vi ventet hadde Pedro fått kona si til å lage mat til oss, i tillegg hadde han vært på den lokale butikken og handlet en stor flaske øl til hver av oss, samt en 2-liters flaske med Coca Cola for å slukke den umiddelbare tørsten. Mens vi satt ute på gresset og nøt denne picnic'en, kom taxi'en vår kjørende opp veien. Heldigvis viste det seg at sjåføren var den samme som vi hadde på vår første tur til Pinaya, og vi kunne igjen se frem til en rolig og behersket kjøretur tilbake til La Paz.

Ser at dette teltet har høstet godt med ros, men er dere som har dette teltet fornøyd? Hva er bra og hva er ikke fullt så bra? Jeg er 185 cm, vil dette være langt nok for meg med tanke på skrått tak? Teltet skal brukes som helårstelt, med max to om vinteren! Kom med innspill erfarne turfolk!

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17198/Dufourspitze+-+eine+starke+Spitze.html Så var tiden inne for å prøve seg på en av Alpenes høyeste topper, nemlig Dufourspitze i Monte Rosa massivet! Kvelden før på Monte Rosa-Hütte møtte vi en hyggelig tysker som het Peter. Han hadde prøvd på Dufourspitze to ganger før, men aldri kommet opp. Siden han gikk alene tilbød vi han å bli med oss i taulaget. Alltid hyggelig å være flere på tur! Dermed var planen klar for kommende natt. Klokka to på natta ringte vekkerklokka. Opp og hoppe og ned for å spise frokost, her i Alpene er det alltid to bordsetninger, en på natta for de med alpin start på turene og en på morgenen for de som vil sove lenger. Frokosten var ikke mye å skryte av; varm melk, lite brød, svett ost og vond pulverkaffe. Men vi fikk nå i oss føden og kort tid senere stod flere lag klare utenfor hytta med hodelykter, klare for å bestige Alpenes nest høyeste fjell (Sveits sin høyeste). Vi sendte Peter først for å vise vei i steinura oppover mot Monte Rosagletscher. Det var sporadisk varding, og et sted mistet vi stien og endte opp i et dieder med litt klyving. Mye løs stein her, så det var viktig å være forsiktig med hva man tråkket på og holdt i. Jeg og Øyvind klatret litt i forvegen, og plutselig skjedde det som VIRKELIG kunne endt med tragedie. Peter holdt rundt en blokk som var løs ved et klyvepunkt, denne løsnet og både han og steinen rullet bakover og ned i «avgrunnen». Jeg hørte dødsskrik og en hodelykt som forsvant. Jeg var helt sikker på at dette hadde gått virkelig ille, så overraskelsen var stor da jeg spurte «Peter, are you okay?», han repliserte «ah, jaja». Han hadde englevakt og klarte så vidt å ikke få steinen på seg, videre hadde han vært heldig med landingen og ikke pådratt seg mer enn en hoven albue og et par skrubbsår. Selv om dette satte en støkk i oss og var en tankevekker for oss alle så valgte han å fortsette! Omsider nådde vi breen. Det var vakkert å tusle oppover denne og titte opp på den klare stjernehimmelen. Noen ganger slo vi av hodelykta og skuet bort på silhuettene av mektige alpetopper som omringet oss. Dette minnet kommer jeg aldri til å glemme! Etter hvert tok vi på oss tau da det dukket opp vel mange åpne sprekker. Jeg førte an og prøvde å holde et jevnt tempo oppover den lange bakken som ventet oss. Spor fra dagene før gjorde det enkelt å finne veien. Det var temmelig kjølig så å drikke jevnlig fra camelbaken var viktig for å unngå at vannet frøs. Ikke før vi hadde nådd 4100 moh tok vi matpause. Her bestemte vi oss for å legge igjen tauet og noe utstyr. Resten av breen så grei ut og vi satset på å forsere toppeggen uten sikring. Bakken opp til toppeggen var lang og hard, i tillegg skulle man heller ikke komme på glid her. Møtte to karer som var veldig tidlig ute. De hadde snudd da de kom til toppeggen og våget ikke å fortsette. Stegjerna mine begynte å kødde et øyeblikk så Øyvind og Peter gikk i forvegen. Da jeg hadde fikset dem kom et lag foran meg og brukte enormt lang tid over første del av eggen, dermed måtte jeg vente ytterligere ti minutter før jeg fikk passert dem. Toppeggen var herlig luftig med enkelte mix-klatrepartier rundt grad 3. To steder var det satt ut tau som man kunne benytte. Stegjern og isøks er lurt å ha her. Med tiden til hjelp kom jeg opp på toppen der Peter og Øyvind var godt i gang med andre måltid. Peter beskrev dette med ord som «starke», king size og et tysk ord jeg ikke husker hva var. Utsikten herfra kan nesten ikke beskrives med ord. Alpene er jo Hurrungane ganger 10! Her er det nok å boltre seg på i fremtiden! Etter å ha spist litt begynte vi så smått på returen. Merket en liten slapphet, men det var jeg forberedt på siden vi tross alt bare hadde hatt to turer over 4000 moh før denne toppen på 4634 moh. Eggen føltes overraskende nok enklere på returen, så det gikk fort tilbake. I bakken ned mot tauet begynte jeg å få kraftigere hodepine samt kvalmhet, men jeg hadde ikke lyst til å kaste opp da jeg trodde dette ikke var gunstig å miste så mye væske og næring. Derfor tok jeg det fullstendig med ro ned igjen. Ved bunnen av breen lot jeg Peter og Øyvind gå i forvegen ned til hytta. Været var fortsatt knall, så det var nesten teit å skulle gå å legge seg nå. Sov 5 timer i strekk før middag. Vi feiret turen over et glass øl, det hadde vi fortjent nå! Men feiringen fikk en liten demper da vi fikk høre om bombingen i Oslo og skytingen på Utøya... Neste dag gikk vi tilbake til Rotenboden og kjørte til vår neste basecamp i Chamonix.

Urdadalsryggen har jeg tenkt på lenge og heldigvis tok Busken kontakt og ville gjerne være med meg på denne turen. Overraskelsen var stor da han også foreslo å få med oss Semelholstinder. Vel, -et ambisøst prosjekt skulle det vise seg på tunge forhold på junisnø midt i Jotunheimen. Gråbein ville også være med, men han hadde vært over denne ryggen i fjor sommer og ombestemte seg på vei opp mot skaret mellom midtre Urdadalstind og Store. Han ville heller gå opp på Nordre Semelholstind da han skjønte at det ville bli en veeeeldig lang dag. Været var vekslende med sterk vind, grått, noe sol og tilslutt over 4 timer med knallvær. Jeg hadde besteget Store Urdadalstinden i fjor sommer fra nord og derfor ble valget denne dagen å gå opp i skaret før Midtre. Vi hadde valgt truger denne dagen og det var et godt valg. Vekslevis gikk vi til fots med og uten truger. Det var et tungt føre og tunge sekker. Urdadalsryggen var delvis vinterkledd, men mye bart fjell også. Tror nok snøen gjorde det enklere noen plasser og vanskeligere andre. Flott å stå på Urdadalstinden S2 og se tilbake på en artig og vel gjennomført travers. Spennende og utfordrende flere plasser. Veien videre derfra gikk mot de Sørvestre Urdadalstindene. Her gikk vi til fots uten trugene på. Det ble en sugende tung travers før stigningen opp rett før Sørvestre Urdadalstind SV2. Seige meter opp dit med tung bør i bløt snø. Begynte å kjenne smerten i lår, legger og skuldre...det var langt hjem.. Beslutningen var tatt om å ikke forsøke seg på hele Semelholstraversen. Jeg gikk alene opp på Semelholstinden mens Busken gjorde klart tau og utstyr for tur nedover Visbreen. Utsikten på toppen av Semelholstinden var nærmest null, men da slipper jeg hele den uggne traversen neste gang. 7 topper denne dagen var jo meget bra!! Vel nede ved foten av Semeholstinden hadde vi brukt nøyaktig 10 timer. Været slo plutselig om igjen, og det ble knall sol som skulle vare resten av turen. Vinden hadde helt gitt seg og det var varmt og deilig på vår ferd nedover Visbreen. Vi holdt oss på høyre (østsiden) av breen nedover. Det surklet og rant ned fra de skumle Semelholstindene. Det var virkelig vår her oppe nå. Vi fikk gått med truger et godt stykke nedover dalen før disse måtte av. Et flott hjelpemiddel disse trugene gitt. DE kommer sikkert til å bli brukt på flere turer. Totalt ble det 1670 høydemetre. http://peakbook.org/tour/14917/Med+tung+b%C3%B8r+og+s%C3%B8rpesn%C3%B8+over+Urdadalsryggen+mm.html

Hei! Er en fersk fjellturist som har tenkt meg en tur til Romsdalen neste uke (12.-14. juni) Har med meg en turkompis, og ingen av oss er veldig erfarne på heftige fjellturer Har i utgangspunktet tenkt til å gå Romsdalseggen, men vil gjerne oppleve noe mer når vi først er i området. Hadde planlagt en liten kjøretur etterpå for å gå opp Blåstolen og Trollstolen på baksiden. Etter litt graving her på fjellforum er det så og si ingen som har nevnt de sistnevnte, så lurte på om noen har noe bedre forslag? Gjerne så vi kan ta med oss Romsdalseggen på samme turen uten å kjøre imellom. Utstyrsmessig stiller vi med tomannstelt og pakning som er overkommelig for to unge karer som oss. Litt begrenset med tid, så vi må tilbake igjen i løpet av tirsdagen, og hovedfokuset for turen er naturopplevelsen - ikke gå flest mulig mil på kortest mulig tid. Setter pris på alle svar!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16113/Nattur+til+Storheia.html Jeg og Øyvindbr (Øyvind Brekke) dro så og si rett fra Island til Nord-Norge fjelltur. På vei nordover tok vi en pit-stop innom Storheia, kommunetoppen i Frosta. Parkerte i veikanten ved bommen på vestsida av Sottjønna. Klokka var passert midnatt, men i midtsommerskumringa var det intet problem å gå uten lykt. Fulgte veien oppover forbi Fjellplassen. Stien som er inntegnet med de lengste linjene på kartet så vi lite til i starten, da vi trodde vi hadde funnet den ble vi i stedet ledet på villspor ut i høyt og vått villgras. Vasset oss gjennom driten og fant til slutt den ordentlige stien lenger oppe. Stien slynget seg fint oppover til myra vest for toppen. Herfra går den i mer svinger oppover i fjellsida enn inntegnet på kartet. Øyvind slet med en lei forkjølelse og var livredd for å bli verre før jobbstart på onsdag, han følte at han hadde tatt nok fri som det var nå. Så det ble litt «frøkensyting» da myrpartiene måtte forseres. Selve kommunetoppen er varden noen hundre meter sørvest for høyeste punkt. Var også oppom hovedtoppen. Utrolig flott utsikt og ikke minst stemning. Spredt skog ga god sikt over Trøndelags heier og klumper! Øyvind klarte å konsentrere seg mer om utsikten nå også. Returen gikk uten problemer og vi tok en 5-timerslur i bilen før vi fortsatte nordover til Gisen. 1t 20min 300 høydemeter 4 km

Gygrestolen 22. mai Siden det var meldt dårlig vær i Jotunheimen bestemte jeg og Øyvind (Mayhassen) oss for å ta en tur til det spennende og vakre fylket Telemark. Solkrem og solbriller var pakket ned sammen med tursekken, for dette området har de siste dagene fått noen skyhøye temperaturrekorder. På vei til Bø fikk vi øye på Gaustatoppen og Lifjell. Vi var spente på hvor mye snø det lå i høyden med tanke på en eventuell trugetur ned fra Hægefjell (1021 moh.). Heldigvis så det ut til å ha smeltet mye de siste dagene. I Bø gikk vi fra butikk til butikk på jakt etter klatreføreren for Telemark. Til slutt endte vi opp på Akademika som hadde noen eksemplarer igjen. Det var ingen tvil om hvor vi skulle hen i dag, til det spektakulære området Gygrestolen! Vi kjørte veien inn til vestenden av Uvdalstjønna der vi parkerte bilen. Varmen stekte oss som grillkyllinger opp bakkene til klatrefeltet på Gygrestolen. På ca. 350 moh tok vi til venstre av stien og ut i den enorme steinura under Gygrestolen. Her så vi rett opp på de gigantiske steinblokkene – Gubben og Gamla, fy flate for et område!! Ferden opp til disse var en opplevelse i seg selv, morsom klyving blant steiner som var store som hus. Planen var å lede opp ”Den Sorte Kamin” (4+) som går opp en sprekk gjennom hele Gamla. Vi rundet Gamla og peilet mot østsiden av fjellet. Her ble vi stanset av et klatreopptak som måtte forseres før innsteget til ruta. Her var det satt ut et ferdig tau man kunne bruke, likevel var det hele meget utsatt. Øyvind gikk opp usikret og dro opp sekkene våre med tauet. Jeg tok på klatreselen, lagde en åtter på tauet og festet meg til denne i tilfelle jeg skulle falle. Dermed kom jeg meg også opp, selv om pulsen var nokså høy allerede her. Deretter ventet et lite klyveopptak til før vi var fremme i søkket mellom Gubben og Gamla. Vi møtte her på en klatrekyndig kar som Øyvind smått visste hvem var. Han var rimelig vågal og klatret blant annet rett opp ”Superrisset” på Gubbens nordvegg naturlig (7+)! Etter en liten matbit gjorde vi oss klar for den sorte kamin. For å komme til starten av 1. taulengde måtte vi åle oss rundt en del fastklemte steiner i kaminen. Standplassen satte vi bare i den første bolten. Øyvind ledet begge taulengdene. Den første var en travers på bolter (som stod farlig langt fra hverandre!!) drøyt ti meter skrått oppover til noen store steiner som var fastklemt midt oppi kaminen. Teknikken som ble brukt hadde vi aldri praktisert før. Man måtte bare stole på friksjonen i fotsålene mens man dyttet ryggen inn mot veggen. Andre taulengde var naturlig sikret og gikk opp et riss til toppen av Gamla. Risset ble mindre og mindre, og jeg klarte å kløne det til på klatringen min, men kom meg opp til slutt. Dette var mer enn 4+ etter min oppfatning. Under meg var sprekken skikkelig dyp!! Og nå kom jeg på at jeg faktisk har høydeskrekk… På Gamla lagde vi en rappell av to 60m halvtau. Før det tittet vi ned stupene på alle sider, fytti katta så rått dette er, har aldri opplevd maken. Utsikten var også upåklagelig. Før den 40 meter lange, luftige rappellen kjente vi dagens første regndråper. Heldigvis ga det seg relativt kjapt. Da vi skulle hive ut (rappellfeste i to bolter) tauet fra toppen kom et stort vindkast og dro med seg tauet som kilte seg i en sprekk lenger til høyre! Etter mye knoting klarte vi å få det løs igjen. Men også når vi skulle få med oss tauet ned igjen etter rappellen var det helt umulig å få til! Det rikket seg ikke. Heldigvis fikk vi det ned igjen også her etter mye knoting, det årner sæ! Nå lurte vi på hva vi skulle gjøre. Øyvind ville lede opp ”Babyface” (5+), men jeg følte meg ikke i noen god klatreform og ville heller prøve noe lettere. Vi vurderte ”Overraskelsen” (5) på Gubbens sørvegg, men føreren hadde ikke skrevet noe om hvordan man kom seg dit. Til slutt endte det opp med at vi la fra oss klatrestashet, tok på oss joggeskoene og bare utforsket dette spennende området med stor oppdagelsestrang. Jeg fant en ”hemmelig” sprekk mellom Gubben og Gamla ved noen steiner som førte ut i søkket nord for Gubben. Skikkelig rått! Videre ble det en del klyving opp noen fastklemte steiner, og så var vi ved Overraskelsen. Men dette området måtte utforskes ytterligere. Og inn i fjellet i retning Gygrestolfjellet fant vi en hule som gikk bort og kom opp på ”platået” mellom Gubben, Gamla og Gygrestolfjellet! I hula tråkket vi på fastklemte steiner og under oss så vi et hull med mange meter luft under oss. Riktignok var vi ikke helt oppe på platået enda. Vi måtte klatre et par opptak før vi var der oppe. Dette var reneste ungdomskilden for oss begge, skikkelig morsomt var denne ferden. Deretter spratt vi bortover platået østover og fant en liten passasje som førte oss over på ”trygt land”. Vi måtte jo tilbake til sekkene mellom Gubben og Gamla, men vi bestemte oss for å ta turen over Gygrestolfjellet først. Så fant vi en klyvepassasje vest for denne som førte oss ned til stien mot Uvdalstjønna. Vi gikk opp i ura igjen, og før vi returnerte til sekkene måtte vi også opp på noen av ”pinaklene” rett vest for Gamla. Da vi kom ned til bilen igjen tok jeg et bad i Uvdalstjønna ved å hoppe fra et stupebrett. Jeg presterte å glemme både shorts, klyvesko og langbukse her, så vi måtte kjøre opp igjen hit neste dag etter Hægefjell. Før vi kjørte mot Hægefjell spiste vi middag i Bø der vi fikk stifte bekjentskap med råneaktiviteten denne lørdagskvelden, hehe. Hægefjell – ”Via Lara” 23. mai Etter en god natts søvn i telt (Øyvind) og bil (meg) like ved Fjone ved Nisser bar det opp til Landtakdammen der vi parkerte med en haug andre klatrere! Vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde tenkt oss på Hægefjell i dag. Dette fjellet ser for øvrig skikkelig spektakulært ut når man kjører innover hit. 350 høydemeter med varmt sva! Det ble litt kappgåing mellom oss og andre grupper om å komme først inn til feltet. Men det viste seg at vi var de første som skulle prøve oss på Via Lara i dag, så ikke noe stress, vi hadde hele risset for oss selv. Målet for dagen var å trene på klatrerutiner. Raske og sikre taulengder og god kommunikasjon. Starten av Via Lara var så lett at vi kløv usikret et lite stykke oppover først. Sola stekte og varmet Hægefjells store sva, mens noen ubetydelige cumulusdotter speilet seg i den himmelblå Nisser, livet var bare herlig i dag! Utsikten økte også for hver taulengde, en stor motivasjonsfaktor! Vi gikk annenhver taulengde oppover, og vi fikk en god rytme etter hvert. Klatringen var veldig enkel, så det gjaldt bare å konsentrere seg om å sette gode sikringer. Kamkilene var uten tvil det beste sikringsmiddelet her. Nesten oppe hadde jeg virkelig hell i uhell! Kameraet som var festet rundt hoftebeltet ramlet av da jeg løsnet beltet. Det rullet noen meter nedover svaet, men heldigvis stoppet det på en hylle uten skader, puh! Etter 2-2 ½ timer og snaut 6 taulengder var Via Lara unnagjort! Vi koste oss en time i sola på det varme berget før vi spratt opp til hovedtoppen på Hægefjell. Utsikten var enorm i alle retninger, jammen er det flott i Telemark sier jeg igjen. På vei ned fant jeg en gjenglemt mobil. Vi fikk tak i den glade eieren og leverte den på Treungen senere på dagen. Det var fin sti ned til veien i vest, det var bare å nyte den fine forsommerdagen i disse omgivelsene. Etter en del småløping var vi fremme ved veien og spankulerte lett og ledig bort til bilen. I dag var det Øyvind sin tur til å bade, og han fikk seg en frisk dukkert i elva som går ned i Umakertjørnane! Etter å ha stukket innom Bø og hentet de gjenglemte klærne mine kjørte vi ned til Kodal og Øyvinds barndomshjem der foreldrene hans serverte deilig biff med tilbehør som vi grillet ute i sola! Tenk at en slik tinderangler kommer fra et sted som er tilnærmet flatt!! Så bar det hjem igjen til Asker for meg, med en uforglemmelig og morsom helg i minnet!

Hei...er det noen der ute som har positive eller negative erfaringer med dette teltet. Skal ha et helårstelt med lav vekt. Har vurdert dette teltet pga. vekt ....hilleberg e jo en annerkjent produsent men man vet jo alldri. Teltet blir nok mest brukt på sommeren. Har noen synspunkter på hvorfor stang kanalene skall ligge innenfor eller utenpå duken..? Lufte egenskaper...plass etc.

Jeg og Dag G - Evje hadde et par uker i forveien planlagt fellestur i Rondane. Traversen Digerronden - Høgronden skulle forseres i knallvær med uforglemmelig utsikt både sørover mot Rondslottets nordstup og den store senkninga hvor Rondvatnet befinner seg og nordover mot Folldalområdets rolige linjer. Været har jo vært knall i ca en måned nå, men jeg kjente en tiltagende uro i kroppen og frykta at det snart var tid for væromslag. Siden jeg tillegger været menneskelige egenskaper så ba jeg på mine knær at det iallfall kunne vente EN eneste dag til før det slo over til søppel og dritt. Men neida, det ønsket gikk selvsagt ikke i oppfyllelse, så lørdagen ble heller en salig blanding av middelmådig vær, storm, frustrasjon og en aldri så liten dose dramatikk. Fredagens ettermiddagstur innover fra Mysuseter var jo så fin! Rondane en perfekt vinterdag er og blir en klassiker, og etterhvert som solnedgangen farget toppene rosa ble det hele reint poetisk. Men inni hodet kvernet et forferdelig ordtak om aften rød gir morgen blød, eller bløt eller våt eller alt mulig dritt. Prøvde å skyve vekk de dystre tankene og stirret heller på de nydelige Rondetoppene jeg virkelig har fått sansen for i løpet av det siste året. Etterhvert passerte vi Rondvassbu, og kort tid etter var tida inne for å slå teltet opp på Rondvatnet, det var såpass mørkt at vi ikke burde drøye mer med å komme i gang med leirarbeidet. Dag fiksa primusvarme mens jeg sleit med å få ski og snøplugger til å sitte i det tynne snølaget oppå isen. Men det ble ikke så verst siden vinden var fraværende. Det ble endel trivelig fjellprat, og vi var begge enige om at livet kunne vært langt verre. Men vi burde vel ant uråd siden det var så stille, det står jo nøyaktig det samme i boka til Monsen da han og Strømdahl skulle krysse den høyeste toppen i mils omkrets i nærheten av Reisadalen og finskegrensa for ca 20 år sia.... Det blåste litt utover natta, men vi var begge ved relativt godt mot da vi pakka sakene og rusla over Rondvatnet. Men vinden bare tiltok i styrke, og etterhvert så jeg skyer som slukte de øvre delene av Rondhalsen, dette var et dårlig tegn. Snøfillene begynte å komme, så da vi hadde kryssa noen småhauger etter vannet bestemte vi oss for å søke ly og slå opp teltet for å avvente situasjonen. I sterk vind festa Dag en bardun til ei ski, og så var det bare å prøve å få teltet under kontroll. Men etter å ha fått på plass første teltstang begynte problemene. Neste teltstang ville liksom ikke lystre, og årsaken var et bardunkaos med knuter og styr som strammet altfor mye. Å ordne opp i det var håpløst, for vinden gjorde arbeidsforholdene umulige. Dag kutta heller trådene, så fikk vi skjøte de seinere. Men da vi hadde fått inn de siste stengene og prøvde å reise teltet bare sa det knekk. Håpløst dårlige stenger altså! Egentlig var situasjonen ikke så rent lite dramatisk, men på grunn av at jeg de siste par månedene har kjøpt en rekke gode vinterklær så holdt jeg kroppen varm og hodet kaldt. Uten de nye klærne trur jeg panikken fort hadde kommet. Nå begrensa det hele seg til banning og frustrasjon. Idiotisk nok glemte jeg å ta med slalåmbrillene jeg fikk av Erling på fjorårets Rondetur, så jeg så ikke stort pga snøen som føyka innunder de vanlige solbrillene. Dag måtte derfor brøyte løype med meg hakk i hæl. Innimellom når jeg snudde meg kunne jeg med hevede øyebryn se over brillekanten at Digerronden lo hånlig av oss der oppe i delvis blå himmel med drivende skyer og annen jævelskap. Da vi endelig skulle renne ned mot Rondvatnet og vinden i tillegg hadde avtatt så skjedde uhell nummer to. For fjerde gang i livet skjedde dette forbaskede tullet med at bindinga løsner fra skia. Plutselig følte jeg at noe ikke stemte, og ganske riktig: der sto jeg med ei ski på høyrefoten og bare bindinga på venstrefoten. Venstreskia var bare en meter bak, men uten hjelpemidler måtte jeg komme meg videre vekselvis til fots eller med ei ski på Rondvatnet. Dag bandt den andre skia til sekken sin. Det varte og det rakk før vi nådde fram til Rondvassbus sjølbetjeningskvarter, men underveis tenkte jeg på at halve Gjende to ganger i 2008 tross alt var mer langtekkelig. På Rondvassbu fant vi ingen skrutrekker som kunne hjelpe meg med bindinga, men koselig var det iallfall å få opp varmen. Det var tidlig på ettermiddagen, og jeg kunne iallfall hvile ut før morgendagens synketur til Mysuseter. Noe sa meg at den kunne bli tung og klønete. Det ble endel trivelig fjellprat igjen, og vi fikk oss en etterlengtet middag. Etter en stund kom en engelskmann inn døra, han hadde gått fra hytte til hytte i området med randonneski. Han skulle prøve lykken på ski ned diverse skråninger. Jeg er ikke verdens beste til å snakke engelsk, av den enkle grunn at jeg aldri praktiserer det, lese og forstå er en ting, å prate selv noe helt annet. Men det ble da litt prat. Etter ei god natts søvn var det på tide å forlate hytta søndag formiddag. Dag brøyta i forveien mens jeg vekselvis halta og hinka bak. Det er jaggu ikke lett å gi jernet når man går såpass ustabilt og nærmest forventer å synke for hvert skritt. Men alt peset gjorde at svetta strirant. Jeg gikk rundt og holdt ei tapper maske, og med oppmuntrende kommentarer fra Dag ble det stort sett enkelt å holde den. Men innvendig var jeg i opprør. Jeg fantaserte om bindingen på skafottet, om hoggestabba på hytta og fiskarsøksa jeg alltid bruker på skauen. Etter et par-tre kilometer tok Dag helt uoppfordret over teltet, og etterhvert også snøspade og stegjern (stegjerna var tiltenkt glatte partier på Digerronden) og fikk dermed blytung sekk mens min ble lettere. Det hjalp endel, og enkelte partier gikk det "så det suste". Men så kom et par kilometre med gjennomslagsføre så det holdt. Jo nærmere Mysuseter jo verre ble det. Jeg brukte den gamle regla som dreier seg om et skritt om gangen, og mens jeg gikk rundt og hatet så nærmet slutten på lidelsene seg. Dag kom tilbake og tok sekken bort til trikkeskinnene og suste etterpå avsted i forveien for å varme opp bilen. Jeg tok av den siste skia for å slippe å skli ukontrollert ned de verste utforbakkene. Etterpå var det herlig å sitte i bilen og glede seg til brus i store mengder på Otta. Dette ble en lærerik tur sjøl om vi ikke fikk det vi drømte om. Takk til Dag for å ha vært et veldig hyggelig turfølge Bilder kommer etterhvert fra Dag. Kameraet mitt er nok ødelagt, det bare lader seg ut uten at jeg ber om det...

Skal kjøpe meg eit eller anna som eg kan koka vatn og mat med, er grøn så treng tips. Bruk vil vel i første omgang kun bli til ein eller to personar, vår/sommar/høst. Trur ikkje det blir noko gourmet måltider til å begynne med så greier meg sikkert med noko enkelt. Skikkelig kaffi er forøvrig viktig - ser for meg ein kaffikjele med kokekaffi, eller eventuelt presskaffi. Trur eg såg at Jetboil hadde ein fiks presskaffiløysing, men virka litt begrensa til anna bruk... Anbefalingar?

I ukedagene før denne helgen så helgeværet ut som rene sorgen. Fant omtrent ingen steder med godvær! Men så til slutt ante jeg et lite værvindu på søndag, dermed var det bestemt at Nupsegga, kommunetoppen i Vinje skulle til pers. Siden toppen ligger ustrategisk til ifht der hvor flere av turkompisene mine bor ville jeg gi turfølgeseksjonen på Fjellforum et forsøk. Overraskende nok fikk jeg kjapt respons, og kort tid senere var Henrik (turbo-henrik) med kompisen Karl samt Nils Hermann (nilshermann) mitt eminente turfølge til Nupsegga. Vi kom oss avgårde fra Asker litt før halv ni på morgenen. Deretter ventet en 3 1/2 timers lang kjøretur til Fentedokki på Haukelifjell. Men vi hadde mye morsomt å skravle om så reisen føltes ikke så veldig lang. Da vi skulle parkere var snøen på parkeringsplassen så våt og råtten at jeg ikke klarte å rygge ut igjen. Men med litt spaing og dytting fikk vi det til likevel, og etterpå fant vi et fullgodt alternativ noen hundre meter i retning Haukeliseter. Været så meget lovende ut på Haukelifjell, med tindrende sol fra en blå himmel, plussgrader og klisterføre. Rene vårfølelsen! Og vi som lot solkremen ligge igjen hjemme..! Men i vest lurte truende skymasser som vi håpet ikke ville komme nærmere. Henrik og Karl gikk med tyngre randonnéutstyr mens jeg og Nils sverget til de gode gamle fjellskia. Og ja, konklusjonen ble vel at Nupsegga ikke er noen godt egnet randotopp. Den første stigningen opp mot Trollnup føltes tung, men det var deilig med noen lengre flater etter det. Eller, for oss med fjellski var det moro med flater. Karl hadde fått gnagsår som måtte fikses sporenstreks. Praten gikk lett innover og over vannene 1362 og 1443. Vi tok jevnlige pauser og jeg måtte innse til gagns at jeg hadde tatt med alt for lite mat, fælt til appetitt på denne skrotten. Fremfor å gå med ski helt til topps ved å runde i vest om Nupsfonn så gikk vi opp en bratt skråning opp til sørøstryggen. Her satte Henrik fra seg sine ski siden fellene var for smale til at det gikk an å gå sidelengs. Senere kom vi til en temmelig bratt bakke som jeg visste at jeg aldri ville tørre å kjøre ned, her satte jeg og Nils fra oss skiene. Men Karl ga seg ikke og fortsatte videre i god stil. Ved den første av de to fortoppene satte også han fra seg skiene. Vi tok et raskt blikk tilbake mot den solfylte østvidda før vi nå entret tåkeheimen for godt. Det gikk greit å traske bortover ryggen til toppen. Enkelte steder var steinene dekket med is, men det krydret bare tilværelsen. Nils hadde knapt vært i høyfjellet i tåke tidligere, så han syntes dette bare var spennende. Til slutt nådde vi den store toppvarden på Nupsegga. Vi fant også toppboka og Nils skrev vel noe slik som "Fire staute karer på Nupsegga, 3. april 2011". Dessverre uteble den flotte utsikten vi hadde gledet oss til, så vi returnerte etter kort tid. "Rennet" tilbake til bilen ble ei heller noen dans på roser. På grunn av flatt lys og for mange flater/slake motbakker var det ikke noe kupp med randokjøring, og Nils valgte å beholde fellene på skia hele veien ned. Med tiden til hjelp passerte vi til slutt Trollnup og kunne enkelt skli ned til hovedveien. GPSen var god å ha i dag for å si det slik. Selv om dette i utgangspunktet skulle være en kort og grei tur fikk kroppen kjørt seg bra likevel. Enkelte av oss hadde problemer med å stige ut av bilen da vi skulle kjøpe burger på Esso Haukeligrend. Det ble en sen hjemkomst, og da var det herlig å kunne stupe til sengs. Mindre kult å vite at en skal på jobb tidlig neste morgen (hehe, tror ikke alle hadde planer om det...). Likevel, dette ble en flott opplevelse og vi storkoste oss sammen på tur! Tusen takk til Nils, Henrik og Karl for en knalltur (og neste gang kan vi ta en mer rendyrket randotopptur H og K)! For bilder og kart: http://peakbook.org/tour/11679/Med+nytt+bekjentskap+p%C3%A5+Nupsegga.html

Noen som har noen formening om når det er farbart til fots i området sør for Liomseter? Og når går isen på vannene på rundt 7-800moh? Er det ukesvis til eller? Leste på sidene her at Huldreheimen bruker å bli relativt tidlig snø og isfritt. Og siden skarverennet på ca samme høydemeter slet med snø i helgen som var... Og det er jo tidlig vår i år, så lov til å håpe

Hei! Vi er tre venner som har tenkt oss en skitur 7.-10. januar, fortrinnsvis i nærheten av Trondheim (Sylan, Trollheimen, Dovre e.l.) og hytte til hytte. Vi har tenkt på Trekanten i Trollheimen, vet det har vært en diskusjon om denne nettopp her på forumet, mtp å gå den i desember, men er det noen som har noe mer å melde angående å gå den i begynnelsen av januar? Pleier det å være ved og gass på hyttene i januar? Vi er helt gjennomsnittlige på ski (dvs trolig bedre enn kongen, men ikke fullt så gode som Dæhlie ) Er dagsetappene da ok å gjennomføre på de timene det er med dagslys, eller blir dagene litt korte? Er det noen som har andre tips til turer som kan la seg gjennomføre i dette tidsrommet? Vi tenker hovedsaklig å ende opp samme sted som vi starter for å lette logistikken mtp bil.

Jeg går å funderer på Fjellheimen Extreme, men har ikke helt bestemt meg på om jeg vil ha 2 eller 3. Var innom XXL for noen helger siden. Der hadde de satt opp 3'er-teltet, og dette syns jeg virket veldig stort. Som regel er det bare jeg og bikkja(fuglehund) som er på tur, og ser derfor ikke helt vitsen med å kjøpe 3'ern. Ser for meg at dersom man blir 2 personer i teltet kan "forteltet" brukes som lagring av sekker etc. Ellers bruker jeg å ha sekken inne i teltet når det er bare meg og bikkja. Etter hva jeg kan se på spsifikasjonene på 2 og 3, er det i all hovedsak at 3-ern er ca 30 cm bredere. I tillegg litt tyngre. Hva sier folket? Noen som har erfaring med 2 eller 3 eller begge? Er det greit med plass i 2'ern

Firstly, please excuse my use of English. i live in the UK and enjoy reading this forum with the help of google translate. i am at the point where i am looking to buy a new tent and have shortlisted the two above. here in the U.K. plenty of people have Hillleberg tents but there are few with Helsport. looking at the manufactures web-sites there seems to be little difference between the 2 models apart from the storm mats. the cost over here is also about the same for each. i cannot find any reviews on the Spitsbergen camp. most for the Keron are positive (although one owner had repeated pole breakages). does anybody have experiences of either tent that you could share? good or bad? i would be using this tent all year round in Scotland and the weather is mostly wet and windy (all year round) we also have a bad insect problem in the warmer months (the midge) which can force you inside the tent behind the mosquito nets. ps. for around the same price as the Spitsberen camp i can get the Svalbard high camp 5 and for £ 150 more the Svalbard 6 camp. should i consider these? weight isn't too much of an issue with about 1kg difference between them all. many thanks for your help.

Jeg trenger ny spvepose som skal holde ned til -10 (med ulleundertøy og lue), og jeg er veldig fristet av dun. Jeg bærer for både datteren min og meg selv, så både vekt og volum er begrensninger jeg kjenner på støtt og stadig. Hvis jeg kjøper dun, så tror jeg at et fuktavvisende trekk burde være bra, ikke minst fordi unger innimellom søler i telt. Jeg har familie som skal til USA i nær framtid, så gode kjøp derfra er veldig aktuelle. Kan noen hjelpe meg med tips?

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/27364/Fors%C3%B8k+p%C3%A5+Gjuratinden.html -------- Mørkevandring opp lang bakke Lenge har jeg siklet på Gjuratinden (1712). Dette spisse og alpine spiret som tårner høyt over Isfjorden, som enhver umulig kan la være å imponeres av. I og med at jeg snart drar nordover i militæret ville jeg og Bjørn-Even ta en siste tur, og den skulle bli spenstig og uforglemmelig. Vi forsøkte på Gjuratinden vinterstid. Vi ankom sætra Rabben rundt halv ti kvelden før og slo opp mitt splitter nye telt (Terra Nova Super Quasar) på sletta nedenfor vegen. Følgende natt ble preget av litt dårlig søvn med mange tanker som strømmet rundt i hodet. Lytte til skred som tordnet ned fjellsidene, vinden som ulte ned gjennom dalen og mulige ting som kunne gå galt under en vinterbestigning. På grunn av at vi spiste grådig mye på Sinclair på Kvam like før gjorde at kroppsvarmen føk til værs, først langt utpå natta merket vi at det egentlig ikke var så varmt. Vi fikk nå litt søvn til slutt. Våknet kl. 05.15. Det har blitt få turer på oss i høst, så vi prøvde å komme inn i rutinene igjen. Kle på oss, spise frokost, gjøre klar sekk og ski – festen er i gang! Vestlandsfjella er imponerende, men baksiden (?) er at en bestigning her alltid byr på en laaang motbakke fra nærmest havnivå til himmelhøyde. Låra fikk i alle fall kjørt seg oppover med digre randoski (Bjørn-Even hadde lette fjellski, gru deg til nedrennet!) og gørrtung sekk som inneholdt blant annet klatreutstyr og varme klær. Det var snø helt fra start og vi prøvde å følge t-stien opp gjennom skogen. Opp gikk det greit, men vi grudde oss allerede til returen ned her... Lenger oppe gikk skareføret over til pudder og ved Førhaugsteinan skiftet det mellom pudder og hardpakket snø. Skredfare? Det var stemningsfullt å gå i mørket og titte ned mot bebyggelsen rundt Isfjorden som glitret som tusen stjerner. Dette får man ikke oppleve i Jotunheimen. Natta var lang og vi ønsket etter hvert at det skulle bli lysere. Hyppige spise- og drikkepauser gjorde til at lyset kom kjappere, følte vi. En ting vi var litt spente på var rasfaren. Etter å ha lest side opp og side ned om juleorkanen Dagmar ble jeg litt skeptisk til akkurat dette. Men det beroliget meg litt å tenke på at denne bakken er vestvendt og at skredfaren kun var moderat på Strynefjellet sist jeg sjekket. Etter Førhaugsteinan kommer én bratt bakke hvor vi fulgte en slags rygg. Deretter flatet det litt ut før det ble så bratt at det bikket 30 grader. Her gikk vi spredt og forsiktig i sikk-sakk oppover. Til høyre for oss hadde det gått et skred som vi kunne skimte i grålysninga, så vi følte oss ikke helt komfortable. Men snøen virket i grunn stabil og vi kom opp uten å merke antydninger til drønninger. Herfra og videre opp økte vinden kraftig på med mye snøfokk som gjorde det til en kald opplevelse. Bjørn-Even hadde problemer med at stålkanten på den ene skia løsnet og at fellene ikke satt godt nok. Ved å brekke stålkanten og surre sportstape rundt fellene fikset vi biffen. Låra var seige, men ved å ta skritt for skritt over tid kom vi til slutt oppunder Gjuratinden som så enormt stilig ut fra denne vinkelen. Nå fikk vi også se litt av sola som skinte med oransje farge på toppene omkring. Det var noen skydotter her og der som skygget litt for sola og det var ikke helt tydelig å se om sola nettopp hadde stått opp eller om den var på vei ned. Dagene er korte så vi hadde bare tida av veien om vi skulle rekke til topps på Gjuratinden. Gjuratinden – we`ll be back Vi rundet like oppunder Gjuratinden i østsiden og parkerte skiene ved en stor bresprekk under en skråflanke av snø som førte opp til sørryggen. Hadde nå brukt hele 5,5 timer fra bilen og opp hit! Skjemaet begynte å ligger tynt an, og vi var spente på hvor lang til vi ville bruke på toppstøtet. Brukte litt tid på å skifte fra randostøvler til alpinstøvler og diverse greier, altfor lenge siden forrige vintertur, må få til hurtigere overganger. Omsider var vi klare for toppstøt, med en sårt trengt lettere sekk. Snøen opp skråflanken var virkelig djup. Sank ned til hofta for nærmest hvert steg. Selv om den heldigvis ikke er lang måtte vi skifte på å brøyte minst to ganger. Endelig var vi oppe på ryggen og vi skuet opp på den majestetiske Gjuratinden som badet i midtvintersol, et forlokkende skue. Eggen oppover var stort sett grei å følge med ymse snø og is som gjorde små opptak mer krevende enn på tørrføre. Så kom vi til en hammer der vi bestemte oss for å runde denne på venstre side. Etter å ha rundet hjørnet måtte vi ned et litt kinking punkt før vi kom inn i en snørenne. Her kunne vi velge å følge snørenna opp til ryggen eller å klatre på is/klippe ved siden av. Etter litt nøling ble det til at vi stort sett fulgte snørenna som var drøyt 40 grader bratt. Siste delen måtte vi traversere på klippe for å komme opp på ryggen igjen. Klokka var nå 13.00 og det mørknet om tre timer. Bjørn-Even var skeptisk til å fortsette grunnet tid og manglende vinterklatreerfaring med stegjern og isøks. Optimistisk som jeg stort sett er klarte jeg å overtale ham til å fortsette litt til. Her valgte vi å ta fram tauet og jeg ledet opp et litt kinkig punkt før en høyere hammer sperret veien videre. Jeg valgte å skjære ut til venstre og etablere standplass. Bjørn-Even kom seg opp han også. Jeg skjønte også at tiden snart rant ut for oss, etter å ha rundet hammeren på venstre side og sjekket veien videre så jeg at hvis vi skulle sikre hele veien ville vi mørkne ute før vi var tilbake ved skiene. Vi hadde rett og slett ikke tid til det. Litt bittert i og med at toppen kun var snaut 80 meter unna... Gjuratinden, vi kommer tilbake! Nær-døden-opplevelsen Vinden tiltok kraftig og det var meldt opp mot stiv kuling i fjellet utover ettermiddagen. Lett å bli satt ut når man får puddersnø pisket opp i ansiktet med en iskald vind. For å komme oss tilbake enklest mulig valgte vi å rappellere oss ned i snørenna til der vi rundet forrige hammer. Vi tok slyngebåndet rundt en perfekt nabb. Bjørn-Even fikk i oppgave å lage dobbel fiskeknute på slynga mens jeg ordnet tauet. Jeg tok en kjapp titt på fiskeknuta som så grei ut. Da vi omsider skulle hive ut tauet kom det bare opp igjen med vinden, så planen var å dra det med seg under rappellen. Jeg var førstemann til å rappellere. Jeg stilte meg opp med ryggen vendt mot veststupet og lente meg langsomt bakover. PLUTSELIG ser jeg at slyngebåndet på rappellfestet ryker. Jeg utroper forfjamset «hæ, NEI!» før jeg faller i et luftig svev bakover mens jeg ser at Bjørn-Even blir mindre og mindre. Jeg rekker å tenke at nå kommer jeg til å dø, lurer på hvordan det føles, blir alt mørkt? Deretter dundrer jeg borti fjellveggen og fortsetter i en dobbel salto før jeg treffer snørenna. Jeg har null kontroll der jeg ruller nedover snørenna som er rundt 40-45 grader bratt. Jeg registrerer at jeg kommer til å treffe noen steiner ved siden av. Heldigvis treffer jeg disse med ryggsekken og hjelmen. Tenkte videre at jeg måtte stoppe meg, jeg må redde meg ut av situasjonen. Merket aldri noen dødsangst eller redsel, kun løsningsorientering. På mirakuløst vis klarer jeg å klore meg fast til snøen før jeg fortsatte utfor en klippe videre ned vestveggen. Jeg ser rundt meg og tenker, «er det mulig?, jeg lever». «JEG LEVER!» ropte jeg opp til Bjørn-Even som var på gråten og helt fra seg langt der oppe. Jeg sjekket kroppsdelene, og jeg var åpenbart ikke lam, jeg hadde utrolig nok ikke fått andre skrammer enn en litt forslått rygg, en litt hoven venstre ankel og et blåmerke på venstre triceps. Av utstyret hadde en isøks løsnet fra spinner leash`en og tauet hadde jeg dratt med meg ned i renna. Jeg hadde begge isøksene hektet rundt halsen under rappellen, noe som kunne gått riktig ille... Ikke noe av utstyret ble ødelagt under fallet annet enn noen skrammer i buksa, på sekken og en del tydelige riper i hjelmen. Hvis jeg ikke hadde hatt på hjelmen og ryggsekken hadde jeg definitivt ikke vært tilstede i dag... Jeg tok tak i en isøks og krabbet meg oppover for å kunne stå litt sikrere. Bjørn-Even klyver ned ryggen og inn i snørenna usikret for å komme ned til meg. Jeg var fortsatt sånn halvvegs i sjokk, men på ren autopilot tok jeg fram kameraet for å knipse et bilde av meg og snørenna. Deretter begynte jeg å kveile opp tauet. Vi trengte heller ingen redningshelikopter i og med at jeg tydeligvis fortsatt levde og var i god behold. Mer hell i uhell er det faktisk ikke mulig å ha. Bjørn-Even kommer ned til meg og er i sjokk selv. Jeg spurte ham hva som egentlig skjedde. Hektet slynga seg av nabben? Bjørn-Even forklarte at det var knuta som han knøt røk. Har aldri sett han så lettet da han skjønte at jeg var uskadd. Jeg beroliget han med å si at sånt er et felles ansvar og jeg tar på meg like mye av skylda i og med at jeg ikke dobbelsjekket knuten som i utgangspunktet aldri skal kunne ryke. Men nå måtte vi glemme dette for en stund, trekke pusten dypt, og konsentrere oss om å komme oss trygt ned fra fjellet. Returen Stemningen er veldig spesiell mens vi følger ryggen ned mot skiene. Jeg tenker at jeg liksom lever på overtid siden jeg faktisk mest sannsynlig ville vært død. Tidligere har jeg vært døden nær flere ganger på mine turer i fjellet, spesielt vil jeg trekke frem glissaden på Midtre Ringstinden i 2009. Hvor mange liv har jeg igjen nå? Det er rart å tenke på, men nå er det viktig lære av hva som gikk galt i stedet for å tenke seg redd på fremtidige klatreprosjekter. Det som ikke dreper gjør en sterkere... Vel framme ved skiene fikk vi omsider skiftet og gjort oss klare til den lange nedoverbakken. Med tung sekk, kraftig vind, konturløst terreng, og ujevnt skiføre ble ikke dette noen spesielt god opplevelse. Spesielt spent var jeg på det bratteste henget. Like før dette valgte vi å få på oss hodelykta. Men hvor var det jeg la den? Til slutt så måtte jeg lete rundt i hele sekken, og i et kraftig vindkast med snøfokk ble fingrene så kalde at jeg nesten fikk angst. Bjørn-Even trådde til og hjalp meg med situasjonen, til slutt fant jeg hodelykta og vi kunne fortsette nedover. Jeg hadde randoski og kunne derfor kjøre mye fortere enn Bjørn-Even. Det gikk greit ned bratthenget uten at noe ras ble utløst. Bjørn-Even valgte å bære skiene ned her, noe som tok en del lenger tid når hvert skritt synker langt ned og skoen blir fylt med kald snø og is. Hodelykta til Bjørn-Even lyste ikke så godt så resten av veien ned måtte jeg prøve å begrense farten for å lyse vei for oss begge. Siste stykket gjennom skogen var så kjipt at jeg skal la være å skildre det. Mye stønn og banning kom fra begges kjeft. Men med tid og stunder kom vi ned til Rabben i god behold. Deilig å få skiftet til tørre klær og omsider kunne dure i bilen ned mot Åndalsnes der vi fråtset i en stor burger med brus! Nå ventet kun 7 timer i bil hjem mot hovedstaden og det hverdagslige etter en tur som var langt utenfor det jeg regner som en hverdagslig opplevelse. Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffelars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det som lever, er frisk og sprek. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig. God tur, og husk ekstra godt på hva mamma sa da du dro; vær nå forsiktig da...

Jeg har et lite prosjekt om å gå alle skiløpene i Nordmarka. Helgen for to uker siden ble siste løype i Nordmarka nord dekket (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=27990). Nå stod området mellom Frognerseteren og Kikut for tur, et område jeg stort sett har holdt meg borte fra - pga alle menneskene. Som sist pakket jeg lett, og uten telt eller tarp. Sekken havnet på 13kg. Bensinbrenner og Downmat fikk bli med denne gangen. Også løpeskiene ble med - ny glidet og smurt etter alle kunstens regler. Det var fredag kveld og jeg startet på Frognerseteren. Ruta ble lagt på kryss og tvers. Jeg holdt meg på oppkjørte løyper til jeg kom til Finnerud. Skuterløypa opp mot Øyvannet måtte jeg tråkke. Ikke langt der i fra la jeg meg til. Startet lørdagen med å tråkke nye løper, og det var som vanlig tungt. Jeg hadde glemt å ta av meg dunvesten - dumt - den ble klissblaut av sekken. Hadde kun en tynn vannavstøtende dunjakke igjen som varmeplagg oventil, i tillegg til den tynne ulltrøya. Men mat og varme var lett tilgjengelig, jeg besøkte både Kobberhaughytta og Tryvannstua. Det mørknet da jeg gikk opp på Tryvann, men gutta der påstod at skiløpa til Frognerseteren ikke fantes, så jeg kjørte ned slalåmbakken. Gikk opp igjen en ny løype til Frognerseteren, før jeg fulgte lysløypa ned til Ullevållseter. La meg ikke langt fra Skjennungstua. Det hadde snødd hele dagen. Snøen som la seg mellom jakke og sekk hadde gjort genseren og jakka ganske våt, men dunjakke og dunbukse holdt kulda ute. Jeg fylte Platypus-vannflasken med varmt vann, og la den i soveposen. Intet sjakktrekk. Varmen ga gjennomslag til snøen på underlaget. Posen som hittil hadde vært rimelig vanntett ble våt på en stor flekk. La dunjakka mellom flekken og meg. Sov godt den natta også. Likevel ikke noe tvil om at utstyret blir vått av å campe uten tarp eller telt. Jeg merket godt at Downmaten ikke er så effektiv som ellers. Snø som smelter mellom posen og underlaget gjør det kaldere, og fram for alt våtere. Søndagen var ekstremt folksom, men i de tre skuterløpne jeg gikk var det folketomt. Jeg skjønner ingenting - 20cm nysnø - perfekte forhold i skuterløyper, men ingen går der. I trikkeskinnene løp jeg som folk flest. Løpeskiene og lett nok sekk gjorde det mulig. Ut på dagen kjente at kreftene tærte på, så jeg satte kurs for Songsvann. Godt fornøyd med at jeg hadde blitt godt kjent, og ganske få løyper Nordmarka syd gjenstår.

Ser etter ei bukse ála Norrøna Falketind Pro shell, evt ei bukse i active shell, eVent eller annet vanntett, solig og pustende stoff, med fulllengde glidelås i sidene i en annen farge enn svart. Jeg har svart skalljakke, så har lyst på ei bukse som synes litt, i tilfelle man skulle bli offer for en leteaksjon på fjellet Jeg har sett Falketindbuksa i limegrønn, men jeg liker ikke den fargen. Rød, oransje, gul, eller en eller annen synlig variant av grønn eller blå er aktuelt. Rosa og lilla er ikke helt min greie. Noen tips på merker som tilbyr dette?

Jeg har tenkt meg å gå alene fra Finse til Ustaoset evt. Haugastøl med alt av utsyr pakket i sekk. Planen er å gå vinterruten fra Finsehytta via Krækkja. Ruten virker veldig grei mtp snøskred men det som beskymrer meg er at store deler av ruten går over islagtevann og den siste tidens mildvær. Er det noen som har noen erfaring med istykkelser på vannene rundt Finse? Jeg vet at isen er sikker om den har en tykkelse på mer enn 10 cm, men det er lite praktisk å gå rundt med isbor å sjekke overalt. Er det noen forholdsregeler jeg bør ta når jeg krysser vann vinterstid. Jeg husker at vi i militæret fikk beskjed om å åpne hoftebeltet og løsne på bindingen bak helen når vi krysset vann, men det blir jo veldig tungt for skuldrene når det er snakk om lengre distanser. Nevner at jeg har erfaring med turer i lengde, men da ikke over islangte vann.

Jeg har lenge vært supergira på å gå Sydveggen på Skarfjell, men jeg mangler en klatrepartner! Sydveggen er en superklassiker i Innerdalen, men ganske krevende. Så en viss erfaring bør du ha, og du bør være i stand til å klatre 6+ på topptau.

Fredag – leting etter leirplass: Carl Fredrik hadde fått fri fra jobben på Oslo Sportslager og spurte om jeg og Bjørn-Even var keen på en siste fjelltur før skolestart. Selvfølgelig var vi det, Men Bjørn-Even kunne ikke være med denne gangen. Veldig synd med fjelltur uten ”moroklumpen” og entusiasten Bjørn-Even! Vi var heldige, Onkel Halvor skulle over fjellet for å delta på Skåla Opp lørdag så vi satt på med ham til Valdresflya. Han kunne også hente oss søndag siden han skulle på hyttetur til Homborsund på mandag, perfekt for oss! Sekkene var godt pakket med klær, telt, mat, gassapparat og annet utstyr. Vi plukket opp Carl Fredrik i Sandvika, i bilen hadde jeg en badevekt vi kunne veie sekkene. Min lå på 14 kg og CF sin på 20 kg! Riktignok hadde CF 3-mannsteltet i sin sekk. Da vi passerte Bagn var vi som vanlig spente på om vi kunne skimte Galdebergstind og Slettmarkpiggen i det fjerne, de var borte i skyene, men yr.no hadde lovt oss to solrike dager både lørdag og søndag, optimismen var der. Etter å ha gaflet i seg noen boller fra Statoil ble vi sluppet av ca. 1 km sør for Heimdalsmunnen. Det var 8 C ute og småregn, Halvor var glad han ikke måtte ut av den varme, trivelige bilen. Klokken 20.00 var vi i gang, og etter bare 5 minutter måtte vi passere noen bekker. Steinene var glatte og Carl Fredrik fikk en våt start på turen da han plumpet i bekken. Sekken ble heldigvis ikke våt så turen var ikke ødelagt. Etter noen kjipe passeringer av Raslebekkene var vi oppe på bandet sør for Raudhamran. Leirungsdalen var vakker, men toppene rundt var badet i tåke. Det var nytt for begge å gå innover denne dalen og begge var spente på hvordan elvekryssingen av Leirungsåe ville gå. Elva var ikke spesielt stri heldigvis, men vi gikk oppover et stykke for å finne et gunstig vadested. Omtrent der elva fra ”Steindalsbreen” kommer ut prøvde vi oss på en vading, det tok litt tid for å finne det beste stedet. Av med skoa og krysse fingrene. Huttetu, for en kald elv! Med sekken på ryggen ble det enda verre. Midtveis, på en av sandtakene tok vi på oss skoene for å prøve å hoppe fra stein til stein resten. Det gikk delvis bra, men til slutt var vi så våte at vi like gjerne vadet med skoa på. Nå var det bare å gå så langt oppover dalen som mulig, og finne en teltplass før vi mørknet ute. Carl Fredrik fant noen fine leirsteder, men jeg ville helst gå så langt som mulig denne dagen. Grunnen var å få en kortere fjelltur neste dag. Vi ble enige om at vi skulle lete til klokken var 22.00. Til slutt fant vi en fin teltplass, slo opp teltet, spiste noen skiver og satte klokka på 07.00. Lørdag – Tjørnholsoksle og Leirungskampen: Dagens plan om været var bra var å ta Tjørnholsoksle, alle Skarvflytindene, Skarvflyløyfttinden, Austre Leirungstind, Midtre Leirungstind og Leirungskampen. Men da vi våknet hørte vi regnet dryppet på teltduken, ute var fjellene enda mer tåkefylt enn gårsdagen! Huff, vi unnet oss heller mer søvn og satte klokken på 08.30. Da vi våknet hadde regnet stanset, men skyene var der stadig. Vi kokte oss havregrøt og spiste noen skiver, og la i vei fra teltet med friskt mot og håp om klarning i været. Etter 1timer og 30minutter stod vi på toppen av Tjørnholsoksle (2145) i tåke og snø på bakken. CF hadde lovet faren sin å ikke gå på Skarvflytindene om det var tåke, men det var det. Planen ble da å gå ned Skarvflyen for så å runde ryggen og gå opp til Nørdre Skarvflytind, kanskje skyene forsvant til da. Men etter hvert da vi kom ut på Tjørnholsoksle sin nordrygg ble vi møtt med snø opp til knærne. En kombinasjon av gjennomslagsnø og tåke gjorde at vi snudde og gikk ned til Leirungsdalen igjen. Når vi kom under tåka begynte det utrolig nok å klarne mer og mer, etter hvert fikk vi øye på Leirungskampen, så Vestre Kalvehøgde, Kvitskardstind og Austre Leirungstinden! Kanskje vi kunne ta en til topp likevel. Vi tok oss GOD tid til å gå opp mot Svartdalsbandet. På veien tok vi en bedre lunsj ved Leirungstjønnin, pent ved stranda. Tre karer med fulle sekker på vei mot Svartdalen passerte oss mens vi lunsjet. Da vi kom til 1678-vannet rundet vi opp nordsiden av Leirungskampen, gikk i løs ur før vi var oppe på nordvestryggen. Etter noen hundre høydemetre stod vi på toppen av Leirungskampen N-2. Skyene drev forbi, og etter hvert dukket Torfinnstindane opp, et fristende mål for neste år! Herfra var det bare å kruse bort til Leirungskampen N-1 og Leirungskampen, litt lett klyving, men langt fra vanskelig. Det går en renne med løs grus siste stykket til hovedtoppen. Da vi fikk tatt noen photos spiste vi litt niste på Leirungskampen N-2, her fikk vi også telefondekning! På nedturen var steinene sleipe, så vi tok det helt piano. Lenger nede så vi en fyr med gul/svart jakke på sikker kurs mot oss, men da vi kom lenger ned var fyren borte, ikke hadde han passert oss heller! Turen tilbake til teltet gikk raskt da vi pratet oss bort, fremme var vi klokken 18.00. En akkurat passe tur, neste dags værmelding er sol og i natt skulle det være ned mot -7c på toppene. Det låter bra hvis det blir skareføre! Da jeg skulle til bekken for å hente vann hører jeg noen lyder bak meg, det er Carl Fredrik som roper. Jeg hører ingenting pga bekken og prøver å åpne ørene, han trodde jeg prøvde å holde meg for ørene! Han skulle fyre primusen, og da fyrstikken ble tent flerret en gedigen flamme opp. Han var redd gassboksen skulle sprenge og kastet apparatet bort fra seg. Ingen var sikre på grunnen så vi lot boksen brenne opp. Selve brenneren var smeltet i stykker da det hele var over. Det rare var at gassen ikke ville slukne da han prøvde å skru gassen ned. Heldigvis skjedde dette etter vi hadde kokt vann til middagen. Men frokosten neste dag bestod av havregryn, vann, salt og syltetøy (ukokt), det var ikke like godt når den var kald. Søndag – Tjørnholsoksle (igjen!), Tjønnholstind NV-2, Tjønnholstinden, Steinflytinden, Tjørnholstinden NØ og Høgdebrotet. Utpå kvelden forsvant skyene, til slutt var himmelen skyfri. Endelig var været på vår side! Da vi stod opp kl. 07.30 neste dag var det fortsatt ingen skyer og sola steikte over Heimdalshø! Etter å ha pakket teltet og sakene var det på med SOLKREM! Nå bar CF teltduken og jeg stengene. Så bar det i vei med minst 15 kg sekker rett opp til Tjørnholsoksle, utrolig nok gikk det raskere med tung sekk (riktignok gikk vi mer rett på toppen i dag, det lønte seg)! 1 time og 10 minutter brukte vi opp hit, 20 minutter raskere enn med lette sekker! Men så dukket det nye skyer opp på himmelen, og minutter senere hadde nesten alle 2K-topper i Jotunheimen en skydott på seg. Hvorfor skal det nesten alltid bli slik!? Da vi var på ca. 2235 moh vest for Tjørnholstinden la vi fra oss sekkene og gikk bort på de to sekundærtoppene tinderangling.no har målt opp. Det er riktignok bare pkt. 2208 som er sikker (p.f 15). Da vi var kommet tilbake til sekkene hadde sola fått tak og snøen som hadde så fint og hardt skarelag forvandlet seg til våt, glatt gjennomslagsnø! Noe dritt å gå i, men pent å se på. Det var deilig å stå på en av Jotunheimens fineste topper, Tjørnholstinden (2331)! Men da vi sto på toppen kom en for j… sky over oss som skjermet den fine utsikten. Vi ville helst komme oss over til Steinflytinden så fort som mulig, denne biten anbefales IKKE med tunge sekker på glatt snøføre Usikre var vi på hvor ruta til Steinflytind gikk, Carl Fredrik var på Steinflytind i mai og mente at et turlag gikk et stykke mot sør først. Nedover i ura var det vanskelig å finne noen gode veier, så vi fulgte etter hvert en hylle med noen utsatte punkter (med sekk på ryggen) bort mot Midtre Tjørnholstind, en usikker kandidat. Herfra var det mange ekle sva og hamre nedover, og jeg var nær ved å ramle utfor et sva da jeg hoppet ned på en hylle, heldigvis fikk jeg tak i et godt grep i berget. Det er virkelig vanskelig å beregne slike ting med tung sekk. Etter mye krungling, av med sekk og levering av sekk til hverandre kunne vi runde Steinflytinden og gå opp på den fra øst. Deilig å være ferdig med det, men uten sekker ville denne passasjen gått nærmest som en lek i forhold! Vi brukte 2t 45 min til Tjørnholstind (+sekundærtopper), men vi brukte hele 1t 15 fra Tjørnholstind til Steinflytind. Fra Steinflytind til Tjørnholstind NØ og Høgdebrotet var det snødybder til låret på det verste. Fra den usikre kandidaten Høgdebrotet NV var det ganske ferske fotspor vi kunne følge. Personen har nok gått opp fra Kvassryggen virket det som. Vi tok en god lunsj da vi var under snøgrensa på østsiden av Høgdebrotet. Nå hadde også skylaget steget noen meter høyere og vi kunne skimte Rondane, Valdres og Nautgardstind med mer! Rart nok var det ikke noe snø på Besshøe selv om det er 32 meter høyere enn Høgdebrotet! Så vi er nok i snøskillet! Vi skulle egentlig bli hentet på Vargbakken kl. 18.30, vi hadde god tid, så resten av turen gikk nokså rolig for seg. Halvor måtte heller kjappe seg, og han fikk ikke lov til å spise pølse og pommes frites på Lemonsjø denne gangen! Nedover Steinflye så vi en reinsdyrsflokk, men det er vel ikke noe ”big deal” å ha sett det i denne delen av Jotunheimen. Da vi traff på stien gikk det fort rundt Semelhøe, over Leirungskloppa og bort til Vargbakken. Vi fikk god tid til å skifte og spise resten av sjokoladen før Halvor kom. Deilig var det å få på seg nye klær og sko, og ikke minst smakte burger`n på Fagernes godt, men Carl Fredrik foretrakk heller boller fra Statoil. Men, det får nå være lov å unne seg litt fast food etter en slik tur? Tusen takk for turen og følget Carl Fredrik, gleder meg til nye turer i høstferien. Men først er det Tryvann Opp og Birken 20. september, møt opp! Fredag: 9 km 2 timer 280 ascent Lørdag: 19 km 8 timer 1470 ascent Søndag (15-20 kg sekk!): 21 km 8t 15min 1485 ascent

Her kommer rapporten fra min og Bjørn-Evens turer rundt Eidsbugarden i høstferien. Fikk oss to dagsturer http://tinderanglerne.blogspot.com/2008/10/de-to-sre-uranos-og-langeskavltinden.html PS: Bjørn-Even er i gang med å lage film fra blant annet Uranoseggen, så vent i spenning foreløpig

Hei ! Jeg har kjøpt meg Hilleberg Kaitum 3. Jeg kjøpte også karbon teltstenger fra Fibraplex som skal vær sterkere enn orginal stengene. De nye stengene er letter enn orginal stengene. Er det noen andre med disse stengen som vil tilfløye noe?

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...