Søk i nettsamfunnet

En liten gjeng med ski på beina krøp opp gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll stasjon på Dovrebanen. Det var fredag 18. januar 2008. Vi hadde tre dager. Et sted der fremme i vest lå Snøhetta. Hvis vi greide å unngå å få øye på dette fjellet, ville turen være vellykket. Ifjor til samme tid hadde vi samme mål, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=7496. Et typisk trekk ved OSI-fjell, fjellgruppen ved UiO, er å ha et filsofisk omvendt forhold til topper. Det begynte dårlig. Sikten var nemlig temmelig god. Etter vi hadde karet oss opp skråbakken med den tidvis tette bjørkeskogen, ble sikten enda bedre. Her var vi i det åpne. Her ante vi de treløse sletter og den uhindrede synslinje mot fjellet vi ikke ønsket å få øye på. Etter bjørkeskogen kunne vi ta av skifellene – eller for dem som klønet det til for seg, ta av skifellen på venstre ski og gå tilbake igjen for å finne den høyre – ingen lett jobb i over én meter med pudderpulver. For all del, tenkte vi, ikke se i retning av Snøhetta! Med blikket mot bakken skjente vi vestover, vel, ihvertfall denne mannen skjente, og det fordi sekken min var full av kaker som alle lå på den ene siden, på lesiden. Dessuten hadde jeg sovet lite og heller ikke fått de nødvendige fire timene til å spise frokost og drikke kaffe. (Forøvrig: Å stå opp, anser jeg som en stressfull start på dagen.) Vi kom oss inn den dalen som elven Kaldvella har skåret sitt spor i. Vi fulgte den mot dens kilde, pissoaret på DNT-hytta med navn Reinheim. Det gikk bortover, det gikk oppover, av og til nedover (da satt jeg på rumpa og spise litt kake mens det stod på), og det gikk treigt. Vi så villreinen, en flokk på mellom 100 og 2000 dyr, avhengig av hvem av oss du spør. Jeg ligger i det øvre skiktet, da jeg er en optimist. Flokken ble visst skremt av å se fem bipedale skapninger gli gjennom terrenget. For dem var vi nok Reinsdyr-Jesus, i stedet for å tråkke gjennom, gled vi på snø. Vettaskremt, løp flokken for harde livet, jeg tror én kilometer på under to minutter, og sånn jeg ser det, trengte de den trimmen, fete som de er blitt i det tilnærmet rovdyrfrie Dovrefjell. Det er én jerv i Dovrefjell og han har søkt asyl i Sverige. Selv om vi startet klokken ni fra Kongsvoll, passerte klokken både to og tre før vi begynte å snakke om hvilken stein som var Reinheim. En gang tippet jeg at jeg så hytta, men etter bare ni stavtak skjønte jeg at jeg tok feil. Nok en stein, som forøvrig rakk meg til kneet. Med andre ord, det var dårligere sikt. Ikke tåke, men mer i retning yr. Altså i retning: Suksess! Simpelthen umulig å få øye på Snøhetta! Vi ble alle svært lettet, ja, stemningen ble av det muntre fjellslaget, du vet, når man begynner å dra vitser om stegjern og vindvotter. Da klokken var rundt halv fem, fikk vi endelig øye på Reinheim. Egentlig skulle vi ligge i telt, men det blir for dumt da vi befant oss rett ved en hytte full av Joikaboller. Bolla vant! Inne på hytta spilte noen titusen, som er en underart av det mer avanserte femhundretusen. Vi andre åt og glodde i veggen. Neste dag var det kuling og vi våknet med et unisont Hurra! Ikke en gang i nærheten av å få øye på Snøhetta! Da kunne vi gjøre det vi egentlig kom hit for. For noen var det å bygge igloo, mens for andre var det å trene på å sette opp tesilteltet Svalbard 3 High i den sterke vinden. Hvorfor ordet ‘tesil’? Jo, for når det regner, kan du legge teposer utenpå ytterduken og få te inn i teltet. Sagt på en annen måte, vannsøylen på teltet er så lav at det ikke egner seg for annet enn kalde og tørre dager. Det er iallefall min erfaring. Én av oss mente at han skulle prøve å kite litt i kulingen (også kalt ‘å kulen’), men siden kiten bestod av et lite håndkle med en hyssingstump i hvert hjørne, ble ikke farten, eller for den saks skyld, løftet i kiten særlig mye å skryte av. Når vinden kom bakfra, ble ikke kiten fylt med vind på grunn av at mannen som skulle trekkes bortover skjermet for all vinden. Så kort var hyssingen. Den selvsamme mannen var det som bygde en igloo. Rent psykologisk er det en interessant vending: Først prøver han å kite med et håndkle i kuling, så går han over til å bygge en igloo i fire timer, det også i kuling. Fra å være en venn med vinden blir han altså opptatt av å beskytte seg mot den. Den ekstroverte blir altså introvert. Iglooen er forøvrig et symbol på det grublende mennesket. Merkelig er det at denne igloobyggeren valgte å sove på hytta natten som fulgte. Følgelig ser vi denne rekkefølgen: Først en kiting i kuling med håndkle, så igloobygging (begynnende innadvendthet og grubling), deretter går han inn i en hytte og legger seg (her forlates grublestadiet til fordel for resignasjonen). Dagen etter våknet noen av oss opp i et telt. Bl.a. jeg, for du skjønner, jeg får klaus etter for mange dager på hytte, f.eks. mer enn én (dette er et tegn på omvendt resignasjon, nemlig isolasjon. Eh?). De andre, med unntak av igloobyggeren, våknet opp i den vidunderlige og effektive inuittarkitekturen. Vi vasket så Reinheim og satte kursen nedover dalen igjen. Sikten var mindre god og heller ikke denne dagen fikk vi øye på Snøhetta. Jippi! Blide og fornøyde suste vi mot NSB. Den turen som tok syv timer opp tok halvparten ned. Hele turen nøt vi fordelen av å ha en eks-marinejeger til å brøyte spor. Anbefales!

Hei! har lenge hatt glede av mine riva 2 til all slags skiturer, dog ikke ekstrem.Bruker stort sett halvhøye asolo sko uten klemme i disse. Vurderte derfor å kjøpe disse til min bedre halvdel,men hun trenger også nye sko, og jeg tenkte å kjøpe plastsko til henne for at hun skulle få mest mulig støtte. Men spørsmålet dukket opp når jeg sjekket priser på disse, (fra1040,- til 1299.-)de anbefales primært til skinnsko. Er det noen som har erfaringer med dette.?

noen som har erraringer med dette utstyret? (shimano Exage 2500 RA og elbe vassfaret 3-18g) burde jeg kjøpe dette, og en ekstra stang?

Hei Er i sluttforhandlingar med meg sjølv anngåande kjøp av nytt telt, men trenger noko innputt for å komme heilt i mål. Eg har akkuratt kvitta meg med eit tresesongstelt frå helsport, grunnen til dette er at i sterk vind vert det kraftig gjennomtrekk i teltet, også innerteltet. Eg ønskjer no eit telt til bruk så vel sommar som vinter, så eg går for eit såkalt firesesongerstelt. Tykkjer og at tunneltelt er svært praktisk, og etter ein del lesing på nettet står eg i praksis igjen med to alternativ. Fjellheimen Xstrem 3 frå Helsport og Nammatj GT 3 frå Hilleberg. Begge desse ser ut til å tilfredstillle mine krav til plass for bagasje matlaging og diverse. Slik eg ser det har nammatj GT ein fordel anngåande vekt, medan fjellheimen har stommatter noko eg ser på som ein fordel. Har og lese ein god del innlegg på denne sida anngåande lekasje i hilleberg telt, samt mykje støy frå blaffrande duk, mens eg har sett lite om fjellheimen xstrem Er det nokon som har erfaring med desse to telta, og kan anbefale det eine framnfor det andre.

Lurte på om noen hadde erfaring med dette teltet? Har fått tilbud om å kjøpe et slikt telt billig, så hadde vært kjekt med noen tilbakemeldinger

På tide at jeg bidrar med en turrapport. Impulstur til Bjøråskaret en kald desemberdag. Bjøråskaret ligger mellom Skjerdingfjellet og Snøfjellet i Trollheimen med utsikt til norges vakreste(?) dal Innerdalen. Bor i Todalen så kjørte opp til Innerdalsmerket som vi kaller det, der turiststien fra Kårvatn til Innerdalen går. Temperaturen var ca10 minus mer eller mindre hele turen ifølge min upålitelige gradstokk. Flott temperatur for å holde pausene på et minimum . Var hardt føre hele veien med et lite snølag oppå her og der, var fint å gå men mer enn hardt nok for turen ned (kan ha noe med skiferdighetene mine å gjøre..). En flott tur som ga mersmak, men kanskje sørsiden av Todalen neste gang så man får sett sola! Edit: tok en liten resize på bildene og fikset rekkefølgen.

På Nyttårsaften reiser 7 Nordmenn og 1 Polakk til Sør Amerika for å bestige de 3 høyeste toppene der. Vi er en god variert gjeng med samme mål, nemligt å nå disse toppene. Dette er ikke en turrapport men en gyllen mulighet til å følge hele ekspedisjonen underveis. Noe som egentligt er mye mer spennende. Det hele kan følges på www.aconcagua.no

Vurderer å kjøpe meg et Helsport Svalbard 3 (high) Noen som har erfaringer med dette ??

har en bergans telt, kompakt 3 mannstelt. er ikke stormklaffer på denne, men nok bardunering til at den virker ganske stabil. hvordan er det å bruke denne vinterstid på snø, må man ha telt med stormklaffer eller skal man klare å få bardunert nok uten? vet at jeg isåfall må kjøpe/lage lengre plugger.. dette er selvfølgelig avhengig av vær etc, men fungerer det generelt ok på vinter med telt uten stormklaffer?

Lysten på tur er alltid tilstede og sjekking av værmeldinger ble hyppig gjort i forrige uke. Da det så ut som om det skulle bli store muligheter for godt vær på søndag ble avgjørelsen tatt. Dyrhaugsryggen skulle bestiges! Askogvoll kunne ikke være med, men det kunne Mayhassen! Hurrungane var et ukjent område for han og jeg synes det var topp å få med han inn i dette fantastiske fjellområde. Dyrhaugsryggen har stått på lista over topper jeg skulle besøke, men det ble lovlig seint før det ble en realitet. Topptur i november! Tøffe saker tenkte jeg. Jeg var på fortoppen i 1989 og hadde dengang ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle gå videre på denne kvasse ryggen! Vi kjørte mot Sognefjellet og var overrasket da veien var åpen da vi kom. Dette ga oss ca. 45min tidligere avgang fra Turtagrø. Været var helt topp, fullstendig vindstille og klarvær. Vi la i vei fra Turtagrø kl. 08.10. Vi tok peiling rett på ryggen etter vi hadde krysset broa over elva. Greie forhold til å begynne med og ikke altfor mye snø. Etterhvert ble det mye verre. Kjerr og isbelagte steiner under snøen gjorde det ekkelt å gå. Jeg var jo spent om jeg ville klare å holde et tempo som var akseptabelt for en råtass som Mayhassen. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde farten oppe og vi svettet som griser opp de første bakkene. "Heldigvis" sliter Mayhassen med et kne som er litt vondt,-noe han måtte ta hensyn til. Dette bremset han noe og han holdt vel "søndagsturtempo" regner jeg med. Han kunne vel parkert meg når som helst uansett! Han er jo nesten 25 år yngre så det skulle jo bare mangle! Steinene var glatte og det var tungt å gå helt til vi kom opp i 1900 meters høyde. Vi sleit oss opp de ca 1200 høydemeterne og sto på fortoppen etter ca. 3 timer. Vi hadde gått i skyggen hele tiden, men nå møtte vi solen og et fantastisk skue utover Hurrungane. Mayhassen ble imponert og formelig siklet da han så over på Skagastølstindene og videre utover Dyrhaugstindene. Konsistensen på snøen var nå en helt annen. Vi kan sammenligne det med veggene i en frysebooks. Vi tok på oss stegjern og fikk fram isøksa. Jeg hadde på forhånd hørt at Dyrhaugsryggen hadde flere luftige og spenstige passasjer og da jeg så videre bortover ryggen, må jeg si at jeg trodde det ville bli litt for tøft for meg. Det var fortsatt vindstille og optimale forhold denne dagen for nettopp en slik ryggtravers på vinterstid. Mayhassen likte seg godt og vi la i vei mot første toppen....Stegjerna satt som lim og vi følte oss rimelig trygge og komfortable med disse. Hadde nok hatt store problemer å klare turen uten disse. Vi kunne ikke slappe av for mye fordi vi ville helt tilbake før det ble mørkt. Det ble mye artig klyving over ryggen og jeg følte jeg mestret forholdene og at jeg hadde kontroll. Det var meget luftig og smalt enkelte partier da vi omtrent hele tiden fulgte toppeggen. Dette må jeg si var den spenstigste turen jeg har vært på! Innrømmer at jeg var redd et par ganger. Mange punkter var utfordrende og meget luftige. På en plass der Mayhassen hoppet ned fra en steinblokk datt termosen ut av lomma på sekken og forsvant ned i stupet mot Skagastølsdalen. Kast i kast nedover og ble borte i en bresprekk.... Vi ville ikke ut den veien.... Vi fortsatte og og jeg måtte jo følge Mayhassen...Da vi sto på Søre Dyrhaugstind (2072 m) hadde vi brukt ca. 5 timer, ble det kun en kort pause med fotografering og litt prat angående Berges skard og over til Nørdre Midtmaradalstind. Mayhassen hadde nok lyst til å prøve seg videre, men der var jeg klar! Ikke idag. Det ville blitt for spenstig på denne korte dagen i november. Jeg synes uansett det hadde vært spensitg nok og vi skulle jo tilbake over den samme luftige ryggen. Mayhassen valser vel over disse toppene i en fei seinere tenker jeg. Må si det at kona mi var engstelig og hadde nok helst sett at jeg holdt meg vekk fra tøffe tinder på denne årstida. Hun ringte da vi var midt på ryggen og lurte på hvordan det gikk. Hun mener vi er gale...og det er vi jo selvfølgelig. En ravn fulgte oss et stykke på veien tilbake og ventet kanskje på en godbit.... Mange plasser med klyving skulle jeg ønske jeg hadde noe lengre bein. Mayhassen har en fordel her. Man får klare seg som best med de man har. Vi begge storkoste oss på turen og det var nok en anderledes og fin opplevelse også for Mayhassen. Måtte forøvrig tre ganger opp på varden på Store Dyrhaugstind pga fotografering! Der var det rimelig luftig ja. Fikk en vanvittig godfølelse da jeg igjen sto på fortoppen og kunne se meg tilbake. Vi hadde vært konger på Dyrhaugryggen idag!! En av grunnene til at jeg elsker disse turene er at jeg da virkelig føler at jeg lever!! En meget lærerik opplevelse og jeg hadde iallefall en god følelse av mestring! Når jeg har klart dette, kan jeg klare ganske mye blant toppene i Jotunheimen. Takker Mayhassen for en kjempefin tur og godt samarbeid. Håper på en tur sammen en annen gang. Prosjektet sitt for han derimot drive med alene tror jeg! Han har et gir, evner og en gnist få andre har. Vi kom tilbake til bilen etter ca. 9t30m og det begynte å bli mørkt. En burger på Lom fikk nå tennene til å løpe i vann. Kanskje blir det flere turer før jul... :

Tittel sier vel det meste. Er det noen som har noen ca formening om hvor langt den sender under "normale" forhold, dvs litt kupert og en god del busker og trær.

Jeg skal kjøpe en tre dunposer. er selv 185 cm høy, tåler endel kulde og liker ikke å ha det for varmt. Tenker på bruk om vinteren. Ser for meg en komfort temperatur på rundt minus 15 til minus 20 grader. Blir det veldig kaldt så kan en jo tre jerven multimate utenpå. Har fra før en Helsport Jotunheimen men den blir for tung og har så stort pakkvolum. De to andre posene med dun skal ikke være lengre enn ca 165 cm lange men med tilsvarende komfort temperatur som på den til meg selv. Har sett på marmot poser men vil gjerne høre andres tips og triks ang. dette.

Jeg lurer på hvor god plass det er i innerteltet. Jeg er ca 184 cm. Vil jeg kunne sitte oppreist?

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Jeg ser etter en ny fiskestang, og fant fort ut at det lønner seg å kjøpe en pakkeløsning. Får mer for pengene når man kjøper stang+snelle sammen, samt at min gamle snelle er gammel... Har du erfaring med noen av disse stengene? (priseksempel fra skittfiske) Kinetic Ultracast 8,6` 2-12gr M snelle (599) BeastMaster AX SP 7` 5-20gr /Sedona 750 (999) Berkley MVP 7` 2-15gr/ ABU Cardinal 501F (699) Fenwick Ironhawk 7,6` 3-12gr/Alumina 20 (899) Er 4-5 delt stang en god løsning? Mister stangen noe aksjon/smidighet? Er 8,6 fot for stort til ferskvannsfiske? Jeg har ikke planer om å bruke stangen til saltvann, men ønsker en stang som tåler fisk opp mot 2 kg... Typisk fiske for meg: - ørretfiske i Rogaland (fra 200 gram opp mot kiloet) - abborfiske i telemark (på hytta i Tuddal, abbor opp mot 500 gr) - sekk, sovepose, telt osv.. på tur i skog/mark. Jeg er altså ute etter noen "sparringspartnere" for å bli enig med meg selv om hvilken stang jeg skal velge... PS: Jeg ser i boken "villmarksboka" at Lars Monsen anbefaler en beastmaster stang. Takk for tilbakemeldinger!

Er det nokon som veit om ei nettside der dei sel sekken grouse trekantsekk 17 l?

Etter å ha vært sørpå denne sommeren i to og en halv måned, var det godt å igjen kunne tilbringe ei helg i Indre Troms, et område jeg er blitt riktig så glad i etter å ha bodd noen år i Troms. Denne gangen var vi 10 studenter som gikk fra Leinavann og ned Dividalen. Inn til Leinavann ble vi frakta med båt over Altevatn. Ved Leinavann overnatta vi to netter på Leinahytta, ei Statskog utleiehytte med høy standard (badstue + badestamp!). Lørdag gikk vi en lengre dagstur i området rundt Leinavann, søndag gikk vi en tre-mils etappe til Dividalshytta, og mandag ble brukt til å gå ned langs Dividalselva mot Frihetsli. Jeg trenger vel ikke å si at vi hadde det riktig så trivelig de to kveldene vi tilbrakte på Leinahytta i badstue og badestamp og at sekkene var merkbart lettere når vi skulle videre, når avstanden å frakte forsyninger fra der vi ble frakta med båt og inn til hytta bare var 1 km... Utfyllende turrapport kan leses på nettsida mi: Fra Leinavann til Dividalen, 31. august - 3. september 2007

Jeg og mannen min har veldig lyst til å nyte høsten på fjellet, og tenker da å ta med oss ungene på fjelltur. Vi har ikke bil, så vi er til dels avhengig av buss/tog til startpunkt. Ungene er kjempeflinke til å gå, bare det ikke blir for langt.

Vurderer å kjøpe dette teltet fra Helsport på Xxl for 1799,- Jeg kommer til å bruke teltet vår / sommer / høst. Drar aldri på lange turer, slik at teltet blir kun brukt til overnattinger på 1 -2 dager. Er det noen som har erfaringer med dette teltet, evnt tilsvarende telt. Synes prisen er ok.

På tirsdag 21.august var jeg så heldig å få skyss opp til Gjendesheim og tok videre båten inn til Gjendebu hvor jeg skulle overnatte i tre dager. Værmeldingene var svært lovende og de få tåkedottene rundt noen av 2000-meterstoppene var i ferd med å lette da jeg ankom Jotunheimen. Jeg hadde ikke gjort noen anstrengelser for å få med reisefølge. Midt i uka etter at skolene har startet jobber vel de fleste, så denne turen ville jeg ta alene. Planen var å bestige noen enkle 2000-meterstopper rundt Gjendebu som jeg ikke hadde vært på før. Onsdag 22.august Jeg var førstemann ut av hytta med kurs for Svartdalen denne strålende dagen – ikke en sky på himmelen – og la i vei med mål om Svartdalspiggen. Allerede i første motbakken kastet jeg jakka og gikk i T-skjorte resten av den dagen . Pga lite fjellturer og annen fysisk aktivitet i sommer hadde jeg tatt på meg ei pulsklokke for å sjekke at pulsen ikke overskred den anaerobe terskelen altfor mye i oppoverbakkene. Stort sett gikk det greit å holde pulsen under 150 så fremt jeg gikk rolig. Boka til Morten og Julia ligger på Gjendebu, og jeg hadde studert ruta til Nordre Svartdalspiggen kvelden i forveien, men likevel klarte jeg å gå for langt innover i Svartdalen før jeg skrånet oppover mot ryggen. Det resulterte i klyving i en altfor bratt oppstigning mot Svartdalsryggen hvor pulsklokka ble lagt i sekken etter at den hadde vist over 170 på det værste. Vel oppe på ryggen var det på tide å konsentrere seg om å følge vardene til toppen og det gikk jo veldig greit. Knapt 4 timer brukte jeg til Nordre og følte meg i fin form til å fortsette. Videre bortover mot Store Svartdalspiggen er det jo enkelt forutsatt at man finner veien. Jeg klarte først å prestere å utforske en del nedganger på høyresiden (vest) av eggen, men de endte med et 2-3 meters stup – sikkert nok til å pådra seg en forstuet ankel hvis man lander litt forkjært. Etterhvert fant jeg ut at det var best å holde den høyeste del av eggen det første stykket for så å skrå litt ned i fjellsiden før turen gikk oppover til Store Svartdalspiggen igjen. Her var det på tida å få seg en skikkelig matpause og sokker og sko ble lagt til tørk i solsteiken. Jeg satt og funderte på om jeg hadde truffet årets fineste dag i Jotunheimen på første forsøk. Det var vindstille og varmt og knapt en sky å se. Været kunne i hvert fall ikke ha vært bedre. Egentlig burde jeg ha vært fornøyd med turen nå og returnert samme vei. Men jeg syntes at det så enkelt ut bortover mot Søre Svartdalspiggen og kanskje jeg også rakk Langedalstinden før det ble for sent. Jeg fulgte derfor oppskriftsmessig rutebeskrivelsen fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” og befant meg ganske snart rett under Store Svartdalspiggen på sørsiden. Resten av turen ble imidlertid ikke så enkel. Siden jeg var alene og ikke ville ta noen som helst sjanser i tillegg til stor respekt for luftige passasjer fant jeg ut at det var best å holde meg litt ned i vestsiden av eggen. Flere steder måtte jeg imidlertid snu og gå tilbake for å finne en egnet hylle å gå på. Jeg var oppom både Midtre og Søre Svartdalspiggen, men jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har gått hele eggen på Svartdalspiggene. På Søre Svartdalspiggen var det helt klart at turen ville bli altfor lang hvis jeg også skulle gå oppom Langedalstinden. Dessuten var jeg blitt tørst så det var bedre å gå ned i Langedalen hvor jeg hadde sett noen bekker jeg kunne fylle vannflaskene i. I www.bergtatt.net er returen langs eggen fra Søre Svartdalspiggen mot Langedalen markert med grønt hvilket skulle tilsi en enkel retur, mens i ”Norges fjelltopper over 2000 meter” er denne markert med en gul trekant hvilket skulle tilsi bratt klyving. Jeg var opptatt av å finne den enkleste veien ned og etter flere forsøk hvor jeg gikk nedover for så å returnere oppover igjen er det klart for meg at den enkleste veien ned er en sikksakk-rute først ganske nær eggen nedover og så bør man holde seg litt nordover fra eggen før man til slutt finner en bred hylle som leder ned til en liten dam som ligger helt øverst i Langedalen. Jeg tror det vil være enklere å finne den klyvefrie ruten dersom man går oppover, da kommer en del av småstupene lettere til syne. Hvis jeg skal på Langedalstinden noen gang vil jeg i hvert fall foretrekke denne ruten fra Gjendebu. Herfra og ned var selvfølgelig turen meget enkel. En god del kunne gås på snø i kanten av breen og på mose og gress lenger nede. 11,5 timers tur gikk overraskende bra for beina, men tempoet var ikke så veldig høyt heller. Torsdag 23.august Semmeltind eller Slettmarkhøe var toppmålet da jeg la meg kvelden i forveien. Torsdag morgen føltes beina såpass bra at jeg gikk for den lengste varianten og la i vei de anslagsvis 7 km oppover Storådalen mot foten av Semeltind. Jeg hadde tegnet inn eksakt rute fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” på kartet og fulgte den med GPS oppover lia til Semeltind. Definitivt den enkleste veien til topps som også har den fordel at den er gressbelagt helt opp til nesten 1900 moh. Stein og ur blir jeg ellers fort lei av. T-skjorte helt til topps denne dagen også, men det var en svak vind på toppen og kun disig sol når jeg var der, så jakka kom fort på. Midt inne i Jotunheimen er utsikten fra denne toppen en av de bedre. Sørtoppen ble også besøkt hvor utsikten til hovedtoppen er flott. Dessverre fulgte jeg ikke like godt med på returen og GPS’en var heller ikke oppe under returen hvilket medførte en litt vanskeligere rute ned. Uten å overstige den anaerobe terskelen så ofte brukte jeg 9,5 timer på turen, hvilket er noe i overkant av tidsestimatet i ”Norges fjelltopper over 2000 meter”. Fredag 23.august Fortsatt T-skjortevær. Turen gikk til Fondsbu uten tanke på å bestige noen topper underveis. Det var i grunnen flott å kunne roe seg ned med flott utsikt til de toppen jeg hadde besøkt de foregående dagene og ellers utsøkt landskap. Deretter bar det rett hjem med buss. Slik unngikk jeg i hvert fall hordene som i augusthelgene skal opp i Jotunheimen og gå Bukkelægeret og Besseggen.

Hei! Planen var eigentleg å gå i Tafjordfjella no til helga, men sidan det har meldt 2 grader og regn(snø?) reiser vi heller på svigers si hytte i Sunnfjord og går turar derifrå. Tenker å bli der i 1-2 veker, og vil legge inn i alle fall ein telttur i tillegg til dagsturar. Nokon som har tips til kvar det er fint å gå i området? Gaularfjell? Vikafjellet?? Tips til dagsturar og lengre turar mottas med stor takknemlighet! Kathrine

Telt er sikkert diskutert opp og ned på forumet, men jeg har et enkelt spørsmål: Kan man bruke et 3-sesongs telt til vinterbruk? I så fall hvilke er egnet? Eller hvorfor ikke? Det er jo stor prisforskjell på 3-sesongs og 4-sesongs... JG

Jeg våknet frisk og uthvilt rundt kl 8 på Krossbu, og forsynte meg med en god frokost mens jeg tenkte på Morten som hadde stått opp adskillige timer før meg for å kjøre fra Valdres. Planen er å spasere fra Ytterdalssæter i Leirdalen ca rundt kl 10. Og fra Krossbu er det bare et drøyt kvarters kjøring; dermed tok jeg meg god tid denne morgenen. Bare to minutter etter at jeg hadde skrudd av tenningen ved bommen på veien opp Leirdalen kom Morten kjørende blid og fornøyd og klar for tur. Etter litt hilsing og rask ordning av sekk-logistikken var vi klare for tur. Men vent; hvorfor er Morten så våt på ryggen? Shit, Camelbak'en hans var ikke lukket ordentlig igjen, og vips så var sekken og innholdet passe dynket. Etter en rask tømming, tørking og ompakking var vi atter klare for tur; riktignok en halv time senere enn opprinnelig planlagt. Men det er uproblematisk, for dagen ser ut til å bli fin, og været skal bare bli bedre utover. Litt sen start er derfor egentlig bare å foretrekke. Vi starter med å forsere bakkene i nord-østlig retning, og tar sikte på der nord-vest-ryggen fra Dumhøe ikke er så fryktelig bratt, slik at vi kommer rundt og inn til Heimre Illåbreen. Lia er ikke veldig bratt, men kratt og lyng krever litt tid. Innimellom blir krattet ytterst nærgående, nærmest en jungel som vi må overvinne. Morten går i shorts, og jeg angrer ikke ett sekund på valget av langbukse i dette terrenget selv om det kan bli litt varmt. Nede i sida kommer to folk til som etter hvert viser seg er to vagværinger som skal besøke Storgrovhø. Disse velger etter hvert et litt høyere rutevalg enn oss, men alt i alt kommer vi omtrent samtidig frem til brekanten av Heimre Illåbreen, før vi der skiller lag for dagen. Terrenget er fint å gå i etter hvert som vi kommer ovenfor den verste kratt-jungelen. Etter hvert blir det litt snø og mer stein, men det aller meste ligger noenlunde fast og høydemetrene går unna i akkurat passelig tempo. Jeg krysser Heimre Illåe litt tidligere enn Morten, som ikke deler min begeistring for hopp og sprett på steiner som er glattskurte av en breelv. Morten finner et fint krysningspunkt på en slags halv snøbru litt nærmere breen. Etter kryssing av breen tusler vi opp til nordenden av brekanten hvor vi setter oss på noen grove steinblokker og tar en liten matpause. Etter å ha fylt vomma med litt drivstoff, trasker vi ufortrødent videre i nordkanten av breen, delvis på morene, delvis på selve breen. I begynnelsen er breen seig, men etter noen hundre meter flater breen betydelig ut og det er veldig greit å tasse innover. Dette er egentlig blåis, men isen har fått et hvitt lag med krystalisert snø på toppen, så den fremstår som hvit. Den er uansett ruglete og festet er godt. På kryss og tvers renner små smeltevannsbekker som er enkle å unngå. Enkelte sprekker er det også, og noen er så vide at vi må traversere litt inn på breen eller ut mot kanten for å finne enkleste krysningspunkt. Etter hvert som vi kommer innover breen dukker dagens turmål opp, både Illåbretinder, Storgrovtind og særlig Storgrovhø ser mektig ut herfra. På høyre siden er Dumhøe voldsom, og fra denne vinkelen ser den faktisk sagtannet ut, selv om den er relativt flat når man er på selve platået. Toppene er nydusjet med litt lett melis og ser svært så attraktive ut nede fra breen. Samtidig kan snøen skape problemer hvis steinene blir glatte. Vi håper at deler av snøen smelter i de partiene som betyr noe innen vi skal opp. I østenden av Heimre Illåbreen tar vi fatt på ura opp til skaret mellom Søre og Heimre Illåbretind. Jeg får assosiasjoner til ura som fører opp til Veoskaret, men opp til Veoskaret er betydelig lengre. Det tar ikke mange minuttene før vi er opp i skaret og utsikten til Galdhøpiggen og Storjuvbreen dukker opp. Her setter Morten seg godt til rette for han har vært på Søre Illebretind før og har ingen planer om å bestige denne toppen som for andre enn 10meters samlere er relativt ubetydelig. Men det er på sørsiden av toppen at skardybden er så begrenset. Fra nordvest er toppen ikke like enkel som man skulle tro. Jeg holdt en rimelig direkte linje rett mot toppen, men enkelte bratte partier samt snø og glatte sva gjorde oppstigningen egentlig ganske guffen, og jeg traverserte flere ganger mot venstre (øst) for å finne enklere veier. Isøksa ble flittig brukt for å dra meg opp der takene manglet, og jeg syntes egentlig hele oppstigningen var svært så guffen. Toppen ble nådd, krysset markert og inntrykkene fordøyd i ca 1 minutt, før returen gikk samme vei, denne gangen med større forsiktighet enn normalt. Det var flere steder jeg likte meg mindre, men ved gode sporvalg kom jeg ned helskinnet. Ca 40 minutter brukte jeg tur-retur søre Illåbretind fra dette skaret. Morten var godt påkledd når jeg kom ned igjen etter å ha blitt rimelig kald under ventingen. Men varmen kom fort når vi begynte på resten av ruta opp til Heimre Illåbretind og videre opp klatrepartiene til Storgrovtind og Storgrovhø. Over Heimre Illåbretind gikk det egentlig veldig greit, ikke mye tidsbruk eller annet å melde om denne. Dernest sto Storgrovtind for tur. På litt avstand kan denne toppen se litt avskrekkende ut å gå fra denne siden. Som med veldig mange andre fjell løser veldig mye seg opp bare man kommer nærme nok. Sånn også med Storgrovtind. Fra Illåbretinden masse fin klyving i fast fjell og ur. Snøen hadde smeltet i gangveien vår, så føret var tørt og fint. Etter hvert som man vinner høyde kommer man til et parti med tre relativt vannrette striper i fjellet, som skyldes et lag av en annen bergart; hvilken aner jeg ikke. Jeg legger geologien helt til side, men konstaterer at stripene uansett er synlige på langt hold, og dessuten fungerer godt som fine markeringer eller holdepunkter. "Cruxet" på ruta er nemlig mellom de to første stripene. Ved hjelp av rusling og stedvis klyving kom vi opp til første stripe. Her anla vi standplass. Jeg ledet opp en lengde på 4-6 høydemetre mens Morten sikret. Her var det festet et par rapellslynger som jeg kjekt brukte til min standplass når jeg sikret Morten opp. Selve klatringen var svært kort og egentlig ikke særlig teknisk, men ettersom evt fall ville være fatalt pga utsatthet er sikring her egentlig å anbefale. Når dette partiet var forbi, var det kurant klyving til toppen av Storgrovtind. Fra toppen av Storgrovtind begynner endelig utsikten å bli svært bra, og også mektige Skarstind minner mer om en fjelltopp enn bare en svart vegg som den tidligere har vært. Herfra ser vi også større deler av ruta vi fulgte for noen år siden når vi gikk Svellnosbreen rundt, og Ymelstind og Storjuvtind er flotte fra denne siden. Dessuten kan vi nå kaste ett blikk på ruta videre mot Storgrovhø. Denne skal heller ikke være av det vanskelige slaget, men på avstand kan mye virke komplisert. Først en halvbratt nedstigning, delvis på snø. Litt forsiktighet her, men alt går knirkefritt. Deretter traverseres et relativt flatt parti bortover, før oppstigningen igjen kan begynne. Cruxet her ligger helt på begynnelsen av oppstigningen, der en kort hammer skal overvinnes. Vi anlegger raskt en standplass og undertegnede forserer noen få høydemetere, før standplass anlegges og Morten følger etter på slakk line. Ikke dette heller spesielt teknisk komplisert og ruta gir seg egentlig selv. Her hadde vi nok gått opp uten tau også, men når vi først har dratt det med oss hele veien, kan vi godt gjøre ting ordentlig. Et evt fall vil også her ikke bli tilgitt uten betydelige represalier, og det er godt med den ekstra tryggheten det gir. Man klatrer dessuten ofte sikrere og bedre når man vet at et fall er ufarlig, så sånn sett er sikring gunstig. Etter klatrepartiet fortsetter et stykke med nydelig klyveterreng før vi når toppen på Bakarste Storgrovhø ca kvart på seks. Da har vi altså brukt drøyt 7 timer sålangt, inklusive venting og fotopauser. På storgrovhø innvilger vi oss en liten pust i bakken, fotoapparatet går varmt og sjokoladen får ben å gå på. Oppe på Storgrovhø er det rent vinterlig, da snøen ligger pent bredt utover som et litt hullete teppe. Herfra er det bare enkel spasering til Fremre Storgrovhø før returen ned bakken fører tilbake til Ytterdalssæter. Dermed kan skuldrene senkes ørlite, og tauet pakkes på sekken igjen. En halvtime senere står vi på Fremre Storgrovhø og nyter utsikten til Veslepiggen, Løyftet, ned Bøverdalen, samt Skarstind som herfra endelig kan vise frem Nåla også. Den har vært helt usynlig inntil nå. Nautgardstind ligger midt i Løyftet og jammen dukker også Styggedalsryggen opp over skylaget også. Nå var det jammen fint å være på tur, gitt. Etter litt intens fotografering starter vi på nedoverbakkene. Det viser seg at store deler av returen, i hvert fall nesten helt ned til brefronten kan gjøres på snøbakker. Snøen er fin og passe myk å gå i, og etter hvert springer vi nedover. Høydemetrene svinner raskt og etter kun kort tid er vi nede på ca 1700. Der styrer vi litt mer i vestlig retning og holder ned til i ura på vei ned mot Heimre Illåbretind. Fra brefronten legger vi ruta tilbake omtrent i samme spor som vagværingene hadde gått opp, altså noe høyere opp på ryggen mot Dumhøe. Her finner vi ytterligere noen snøfelter, og her sklir vi vakkert nedover på bena, tilsynelatende kontrollert med høyre styrearm omtrent i vater. Etter å ha seilet ned snøen kommer vi snart ned på nedsiden av ura der jordsmonnet overtar og gress og kratt regjerer. Vi legger bevisst ruta litt annerledes enn oppstigningen, og prøver på den måten å unngå de verste krattskogene som virkelig var plagsomme på vei opp. Men på vei ned har vi overblikket og da er det lett å ta ut ruta. Ytterdalssæter nås ca kl 20, etter omtrent ni og en halv time på tur. Morten spådde 10 timer, men glemte å ta høyde for de utrolige snøbakkene vi fulgte ned igjen. Jeg velger derfor å la denne tvilen komme tiltalte til gode, og gi honnør for presise tidsanslag! En flott tur i flott tur-terreng, en nydelig dag med mange fine bilder og fem nye topper i sekken. Kan ikke be om mer!

Hei! Endelig smilte sola til oss! Denne dagen kommer jeg vel aldri til å glemme. Jeg skulle få være med noen mer erfarne tindebestigere og virkelig få prøvd meg!! Jeg ba stille inne i meg om godt tørt vær hele dagen...og det fikk jeg!! Jeg var meget spent på hvordan jeg, som aldri hadde vært i en rapell før ute i fjellet, ville føle da jeg skulle gå over kanten.... Det ble ikke bare en rapell, men hele 4! Grublet en del på dette da vi strevet oss oppover renna mot Østre Torfinnstind. Heldigvis var det noen foran oss som visste hvor den rette renna til topps var. Denne renna var slett ingen spøk. 3-4 litt kinkige klyvepunkter og en god del løse steiner. Etter 2,5 timer var vi på toppen i dette fantastiske været denne dagen! Følte et skikkelig sug i magen da jeg så ned til der det første rapellfeste var. Synes det var ekkelt bare å gå ned dit...kikket så utfor stupet og tok avgjørelsen at dette ville jeg! Med kyndig veilledning og at de festet meg inn på rapellåtteren og sikret meg så gikk selve rapellen kjempefint!!!Nå var det ingen vei tilbake. Nå bar det videre mot nye tøffe utfordringer. Leste jo rapporten til Eaa før vi dro og den hjalp meg litt psykisk underveis! En ting som han kunne nevne var at den siste klyvingen opp mot Vestre Torfinnstind var vel luftig og kilen....Her sikret vi med tau! Etter at toppen av Vestre var nådd var det også en skikkelig skummel skarp egg som måtte omgås ned til høyre for å komme seg helt over på snillere terreng. Var forberdet på at det også kunne være et skummelt part selv etter toppen selv om Eaa ikke hadde nevnt noe om dette. Det er vel ikke alle som opplever denne som kilen kanskje!!!Det var greie tak forsåvidt, men her bør man ikke falle! Her er det jævlig langt ned og her bør det helst være tørt. En fantastisk følelse da jeg hadde kommet meg gjennom hele traversen! En virkelig opplevelse for livet! Takker kompisene for en kjempefin tur som jeg lever lenge på! Er svært glad været holdt seg og at det ikke ble væromslag underveis. Vet nå hva en rapell i fjellet er!!! Fikk jo litt erfaring fra litt innendørsklatring i vinter da, men det blir jo temmelig tøft ute i fjellet! Det er jo ofte under rapeller ulykker skjer!! Litt vanskelig å holde styr på bilder fra de forskjellige rapellene, men jeg håper det blir rett!

Hei, Har noen forslag til en tredagers (to overnattinger) teltur i Jotunheimen/Jotunheimens forgård? Vi er middels fjellvante, men har stort sett gått fra hytte til hytte. Nå ønsker vi å prøve teltlivet og starter med en liten tur. Jeg antar at etappene bør være mellom 10-15 kilometer, noe mindre hvis terrenget er krevende. Fiskemuligheter er et pluss, men absolutt ikke noe krav. Vi vil kunne starte relativt tidlig dag 1, men er avhengig av buss til Oslo på kvelden dag 3.