Søk i nettsamfunnet

Hejsa Her om et par uger sætter vi kursen mod Norge. Vi starter med 5 dage i Femundsmarka, hvor vi også var i 2007 og 2008. Derefter vil vi køre til Jotunheimen og på 1-2 topture. Men på vejen tænkte vi at stoppe i Dovrefjell og tage en kort tur der. Det måtte meget gerne være med en toptur til Snøhetta. Er der nogen, der kan anbefale en tur på 2-3 dage (én eller to overnatninger i telt), som omfatter Snøhetta og almindelig vandring i lavere terræn? Eller er der andre gode 2-3 dages ture? Det skal være en cirkelrute, så vi kan komme tilbage til bilen. På forhånd tak!! -rikke

Jeg klarte ikke å motstå fristelsen da jeg fikk tilbudet av Morten om å bli med til Soleibotntind og dens sekundærtopper. En skikkelig morsom og passe kort travers. Les mer her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/07/soleibotntraversen.html

har noen erfaring med å feste 3 havkajakker på takstativet til en medium minus stor bil? det er snakk om lang kjøretur opp nord, og jeg har thule stativ på taket, og pr nå kun ett kajakkstativ. har noen tips om innfesting, eller andre erfaringer?

Er det noen som har forslag til en fjelltur med 3 overnattinger. Er ønskelig med noen fiskevann i nærheten, og at det er Hedmark/Oppland traktene.

skal handle bryllupsgave til en god kompis som har ønsket seg turutstyr.. hadde håpet å kanskje finne et bra 3-sesongers telt for under 1000-lappen.. finnes det? om telt ikke finnes, så tar jeg gjerne imot idéer om hva turutstyr man skal handle om budsjettet er en knapp tusing alle tips mottas med takk! Alex.

Forrige søndag var det 4409 registrerte deltakere denne dagen. Med tanke på at det faktisk bor 45 000 mennesker i Bodø, var dette nesten 10% av befolkningen Fantastisk vær knuste forrige års deltakerrekord med over 1000 mennesker! 7 toppsturen var på 2,4 mil, mens 3 toppsturen var på 1 mil Jeg, sønnen min og hunden Rago gikk 3 toppsturen. Synes det er helt topp at så mange mennesker prioriterer å være aktiv fra gammel til ung. Yngste deltaker jeg registrerte var 4 år, og gikk hele 3 toppsturen for egne ben! Selv om jeg foretrekker å gå mye alene i fjellet, er det en spesiell følelse å gå sammens med så mange mennesker.

Jeg er 176cm lang, og forholdsvis tynn. Bør jeg gå for 180 eller 195-pose? Man sparer vel 100g ved å gå for 180-posen. Det er det vel kanskje ikke verdt? Hva ville dere gått for? Kompakt 3-season eller Kompakt spring + lakenpose i silke. Kommer vel omtrent på samme temperatur.

Når årets pinsetur til Jotunheimen er planlagt et år i forveien og alt klaffer med vær, form og fravær av skader/sykdom, føler man seg utrolig heldig. Særlig når turen går langveisfra, i vårt tilfelle Rogaland. Planen var at årets tur skulle gå med utgangspunkt fra Spiterstulen, og derifra går det som kjent stier til mange celebre tinder. Torsdag 28. mai – Store Steindalsnosi 2025moh De to ivrigste av oss hadde mast oss fri fra familie og jobb både torsdag og fredag, og tidlig torsdag morgen startet vi fra Haugalandet. Ifølge kameratens kontakter i Fortun, hadde Sognefjellet og Tindevegen vært stengt pga. nysnø dagen før. Vi valgte derfor å kjøre om Sogndal. Været ble bare bedre og bedre utover ettermiddagen, og da vi kom forbi Turtagrø, bestemte vi oss for å klinke til med turens første toppforsøk, Store Steindalsnosi. Vi parkerte ved 1300moh merket på Sognefjellsveien, pakket tursekkene og smørte oss med solkrem. En herlig følelse 9 måneder siden forrige tur i Jotunheimen! Det var nysnø i vegkanten, og vi var usikre på hvordan snødekket var oppover. Pga. en del barflekker og synlig steinrøys oppover nordvestryggen over Galgeberg, valgte vi å tape noen høydemetre og gå inn gjennom botnen rett vestfra. Det var 10-15cm tung nysnø, men ellers fine forhold. ”Skredfare” sang inni hodet mitt på veg oppover, og det hadde sannelig gått noen skred i vesthenget. Turen opp forløp helt uten dramatikk. Vi kom oss opp på nordvestryggen i ca. 1850m høyde, satte igjen skiene der og spaserte til topps med skistavene til hjelp. Vi passerte toppunktet og gikk videre østover til varden. Det var forholdsvis god sikt nordover og vestover, men Fannaråken og Skagastølstindane var nokså innhyllet i skyer. Nedturen gikk kjapt og fint, og etter 3,5 timer, 10km og 750hm var vi tilbake ved bilen. Turen over Sognefjellet var en flott opplevelse i finværet. Vi stoppet litt på Krossbu hvor vi var pinsen-08. Snøforholdene var tilnærmet like, men det var knapt en bil å se denne torsdagskvelden. Ingen av oss hadde vært på Spiterstulen med bil før, så kjøreturen opp fra Røisheim var en interessant opplevelse. Etter to litt mindre positive erfaringer fra Spiterstulen fra ungdommen (les: altfor kommersielt), var det kjekt å få et hyggelig møte denne gangen. Heller ikke her var det stort med biler på parkeringsplassen. Vi lødde ned sekkene med alt tenkelig utstyr og labbet oppover Visdalen. Skiene måtte bæres, for det var ikke antydning til snø. Planen var å etablere leir max. 2-3km opp på østsida for å ha utgangspunkt for toppturer. Vi fant en fin plass nede ved elva, rett under Hellstuguhaugen ca. 1,5km fra Spiterstulen. Den ville være lett å finne for kameratene fra Ryfylke, som skulle komme kvelden etter. Fredag 29. mai – Spiterhø 2033moh, Leirhø 2330moh og Veobrehesten 2185moh Etter tidlig revelje var vi klare for tur kl. 0800. Været var ikke helt topp, men det var opphold og det skulle bli knallbra utover dagen etter meldingene. Vi tok sikte på å spare kremtoppene til kameratene kom og valgte derfor å sikte oss inn på noen mer anonyme topper, i første omgang Spiterhø og Leirhø. Vi fulgte Leirgrova bratt oppover, jeg på beina og kameraten på ski. Vi såg nå at passering av Visa oppe i dalen bare var å glemme; vi var nødt til å gå tilbake til Spiterstulen når vi skulle på andre siden av elva to dager senere. Først i bakkene oppover mot Kyrkjeglupen såg det ut til at elva var dekket av snø og dermed passerbar. Spiterhø ble nådd uten de store jubelropene; vi kunne gå på ski helt opp til tross for at det var tynt med snø på den flate toppen. Det var dårlig sikt, men vi fikk noen glimt av Ryggehø og Glittertind i nordøst. På grunn av at sikten var så dårlig samt at vi kun var to, valgte vi å ikke ta enkleste veg til Leirhø over breen fra nord. I stedet tok vi den tunge turen ned i skardet vest for breen og gikk opp vestryggen. Det var fint å ha kontrollen med GPS oppover det smale partiet av ryggen, for vi såg nærmest ingen ting. Da vi kom opp på topplatået, måtte vi ta kompasskurs for å finne varden. Selv om sola av og til brøt gjennom, såg vi absolutt nada fra denne flotte utsiktstoppen, noe jeg vet mange andre har opplevd. Men stemningen var likevel høy, spesielt fordi dette var undertegnedes første stortopp siden Galdhøpiggen/Glittertind ble besteget (faktisk på samme dag!) sommeren 1992. Fortsatt på kompasskurs gikk vi nå sørover mot høyde 2110. Kameraten hadde fått blod på tann og ville forsøke seg på hesteritt på Veobreen! I skodda var det ganske psykende å gå ned bratthenget fra Leirhø. I et glimt fikk vi se noen utrolige skavler, sikkert med 10-15m utoverheng, og vi trakk oss ekstra langt innover fra kanten. Nedover ble skodda lettere, og da vi nærmet oss skaret ved høyde 2110, fikk vi plutselig fullt utsyn mot Veo- og Memurutindane. En fantastisk opplevelse etter å ha vasset i grøt i timevis! Og mer fantastisk skulle det bli da vi rundet snøkammen over Veobreen og fikk se selve hesten. Denne stilige toppen fortjener sannelig all den positive omtalen den har fått i bøker og turrapporter. Vi rutsjet ned snøkammen mot breen, tok på oss seler og tau (30m halvtau) og begav oss bort til foten av hesten. Undertegnede var litt skeptisk til å passere breen kun to mann i tauet, men det gikk helt fint. Vi valgte å gå opp snørenna et stykke til høyre/øst for toppen. Det var dyp snø og ingen fare for utglidning. Vi hadde med isøks, tau og noen kiler. Vi kom oss greit opp på toppeggen, men såg fort at vi ikke ville klare å nå toppen østfra langs eggen. I stedet sikret vi oss rundt toppen på sørsiden og kom oss fint opp en renne rett sørfra. På det laveste var vi kanskje 6-7hm under toppen. Å komme bort til selve toppblokka var langt mer luftig enn vi hadde forestilt oss, og vi valgte å sikre over en kvass blokk som måtte passeres før toppblokka. Det gikk greit å dra seg opp på denne, og begge ble behørig fotografert av den andre. En skikkelig seier å komme opp her, og en utrolig lønn for strevet med den flotte utsikten over Veobreen og tindene rundt. Returen gikk ikke helt uten dramatikk, da vi klarte å løse ut et skred i snørenna vi kom opp. Det var aldri noen fare for oss, men vi var litt bekymret for sekkene våre, som stod igjen nede. Til alt hell hadde vi satt dem litt til siden for renna, så det gikk bra. Vi returnerte over breen i tau og rant på ski ned til Veoskaret. Et enormt syn åpenbarte seg nå for oss, med panorama over Hellstugubreen og –tindane. Herifra såg breen ut som melisglasur, og planen var å gå der dagen etter; gjett om vi gledet oss til det! Ned fra Veoskaret var det bratt, som det står i alle bøkene. I solhellinga løste vi hele tiden ut småskred, men det var bare langsomme ”elver” av nysnø og ingen fare. Det mest dramatiske som hendte, var at undertegnede måtte grave løs den ene foten som ble sittende dønn fast til skrittet. Dette skjedde uavhengig av skredene, da jeg gikk det bratteste partiet til fots. Returen fra kanten av Hellstugubreen til leiren gikk helt greit. Vi kunne renne på ski til ca. 1350moh. Så var det bare å ta skiene på sekken. Etter eksakt 12 timer, 22km og 1600hm var vi tilbake ved teltet. De 5 kameratene fra Ryfylke ankom planmessig en stund før midnatt, og det ble seint før vi fant soveposene den kvelden. Lørdag 30. mai – Store Hellstugutind 2346moh, Midtre Hellstugutind 2339moh og Søre Hellstugubrehesten 2120moh Dette var dagen flere av oss hadde sett fram til lenge; endelig skulle vi prøve oss på Hellstugutindane. Noen av oss hadde vært på Søre i 2002, men det er jo de kvasse stortoppene og utsikten fra dem, som drar. Vi kom naturlig nok senere i gang denne dagen, men det gikk radig opp igjen til snøfennene på ca. 1350moh. Her ble jeg overlykkelig over å finne igjen solbrillene mine, som jeg hadde lagt igjen dagen før; uten dem kunne hele turen vært spolert for meg. Vi fortsatte på ski inn til brekanten, hvor vi tok på oss seler og tau (60m heltau) på en morenerygg. Vi var nå totalt 7 mann, men ingen med nevneverdig breerfaring. Vi regnet det likevel som helt trygt siden vi var så mange i taulaget og hadde spurt på Spiterstulen etter sikreste rute, i dette tilfellet østsiden av breen. Mange vil nok reagere på at vi gikk i tau i det hele tatt, men det skyldtes sen pinse og forholdsvis snøfattig vinter. Så må vi også si at vi syndet på returen og rant ned igjen uten tausikring. Men da hadde vi et lite alibi ved at vi hadde testet ruta på veg opp. Hellstugubreen og utsikten mot de omliggende tindane var akkurat så deilig som Jotunologene blant oss hadde håpet på. Det var nydelig å passere høyeste punktet og se Gjendealpene åpenbare seg i sør. Snakker om at Vestre Memurubre såg ut som et størknet melishav denne dagen! Det var overraskende langt inn til skaret sør for Store, som vi hadde øverst på ønskelisten. Det vi likte minst da vi kom fram, var bratthenget opp i skaret. Med snøskredene fra dagene før friskt i minnet, valgte tre av oss å heller traversere langs fjellsiden på høyre side enn å gå på ski rett opp i skaret. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig bomtur, som kostet enormt med krefter og som faktisk kostet undertegnede Nestsøre. Da vi tok til vettet og returnerte samme veg som de andre hadde gått, hadde vi tullet vekk tre kvarter, og kameraten hadde allerede vært på Nestsøre. Etter en god kvil og matpause i skaret, foretok vi toppstøtet mot Store, som gikk helt greit. Selv om jeg har sett utallige bilder fra denne toppen, tok utsikten nesten pusten fra meg. Tenk å endelig få stå på Store Hellstugutind og attpåtil i perfekt toppvær! De kan snakke om Surtningssui og Leirhø, men utsikten fra den kvasse og sentrale Hellstugutinden slår det meste. Det var jubel og ekte fjellglede, og de av oss som gikk til topps, var helt alene på toppen. Returen gikk fint, og vi bant oss inn i tauet igjen på laveste punktet på ruta videre over breen. Det var tungt opp til skaret sør for Midtre; to av oss hadde tross alt noen tusen høydemetre i beina nå. Men vi kom oss opp i skaret, hvor vi møtte noen karer som var på travers nordfra over hele Hellstuguryggen. En frisk affære, med ski på sekken og full oppakning. De tok sikte på å karre seg opp til Store i løpet av kvelden og overnatte der. Jeg var glad det ikke var meg som skulle opp den nordryggen med så mye bagasje, men de fikk nok en fin soloppgang… Midtre var også en fin opplevelse, med litt annen utsikt enn Store. Det var uaktuelt for oss å fortsette nordover, og returen gikk ned i skaret igjen. På veg ned breen stakk undertegnede oppom Søre Hellstugubrehesten, en artig topp med mye bedre utsikt enn forventet. Nordre hest skulle også hatt en visitt, men beina sa stopp. Det hadde allikevel vært en uforglemmelig dag! Returen ned over breen, fennene og gjennom lyngen foregikk udramatisk, og etter 12,5 timer, 26km og 1650hm fant vi igjen leiren. En av mine absolutt flotteste dager i Jotunheimen gjennom 23 år! Hva skulle da ferskingene si, som hadde fått en slik jomfrutur? Søndag 31. mai – Store Tverråtind 2309moh og Lindbergtinden 2120moh Denne siste dagen var avsatt til vestsiden, nærmere bestemt toppene rundt Tverråbreen, og vi måtte altså komme oss over Visa. To av oss kom litt tidligere i gang og gikk om Spiterstulen, mens de fem andre resolutt vadet over en nokså grov Visa. Det gikk bra med alle. For oss to som ble gående med skiene på sekken helt inn til brekanten, var det nok en lengre tur. Vi fulgte stien til Eventyrisen til kloppa over breelva før vi fortsatte innover dalen i nokså grov ur. I det nydelige været var det kjempefin utsikt både innover dalen mot Tverråbreen med Nordre Bukkeholstind og utover dalen mot Leirhø. Det var ikke vanskelig å forestille seg at hele denne dalen må ha vært fylt med breis under den lille istiden rundt år 1750. Verten på Spiterstulen kunne fortelle at de hadde måttet flytte fra Gammelsætra som låg ved munningen av dalen, under Styggehø, og ut i dalen hvor Spiterstulen ligger nå. Vi tok de andre igjen ved brekanten, hvor de hadde ventet på oss en stund. Etter en matbit og kvil tok vi på oss seler, tau og ski og kom oss greit opp det nokså bratte brefallet. Vi holdt oss innpå breen langs nordsiden, og i jevn rytme gikk det oppover mot Nedre Tverråbandet. Det hadde gått ras i nesten alle rennene langs sørsiden av Tverråtindane, og vi holdt oss derfor et godt stykke ute på breen. På bandet åpenbarte det seg en fenomenal utsikt over Nordre Illåbre med omkringliggende topper, særlig stupet av Bukkehø og Skarstind. Etter en god pause tok de fleste av oss turen oppover nordryggen mot Store Tverråtind. Av en eller annen grunn har undertegnede gledet seg spesielt til å stå på denne toppen. Det har nok hatt sammenheng med nærheten til Galdhøpiggen og en fenomenal utsikt. Allerede på fortoppen vest for Store viste det seg at dette holdt stikk. Et utrolig rundskue, med celebre breer og tinder på alle kanter! Det gikk greit langs snøeggen ut til Store, og på toppen kunne vi gratulere hverandre med nok en stortopp i strålende vær. Stupet øst for toppen og eggen videre mot Midtre var stilig, men i dag hadde vi ikke ambisjoner om noen travers. Returen gikk ned samme veg til bandet. Her tok vi på oss skiene og gikk opp mot Lindbergtinden. Vi satte igjen ski og sekker et stykke under toppen og gikk greit opp på denne. Vi regnet med at toppunktet låg et stykke vest på eggen og noen av oss valgte derfor å balansere bort dit. Vi er fortsatt usikre på hva som er det virkelige toppunktet. Det var i alle fall stilig å se pinaklene langs vesteggen mot Bukkehø. Planen var opprinnelig å ta turen oppom Bukkehø i samme slengen, men som så ofte ellers i livet, ble lysten større enn evnen. Lindbergtinden fikk derfor markere slutten på toppsamlingen for denne gang; slett ingen dårlig avslutning. Nedturen over bre og fenner gikk uten dramatikk. Faktisk kunne vi renne nesten helt ned til Visa, kun avbrutt av passering av noen morenerygger. Det ble en kort og brutal avslutning på turen; vading over en nokså flomstor Visa. Nå var det ingen som orket å gå 3 ekstra km om Spiterstulen. Undertegnede vadet like godt i oransje truse, røde gamasjer og skisko. Det jeg var mest redd for, var å plumpe uti med sekken og få vann på kameraet, men det gikk heldigvis bra. Kliss våte og kalde, men herlig fornøyde kunne vi tumle inn i leiren etter 10,5 timer, 22km og 1350hm på tur. Den kvelden tømte vi spiskammeret for egg, bacon, pannekaker og annet digg. Det hadde vært nok en uforglemmelig pinsetur i Jotunheimen. Til tross for strålende vær dagen etter, var vi mettet for denne gang. Men vi kommer selvsagt tilbake ved første anledning. For å sitere Morten i hans siste bok: ”Det finnes bare én Jotunheim!”

Da setter jeg snart kursen for Elbrus og forhåpentligvis mange fine opplevelser. Er det av interesse så blir det en blogg fra turen. Oppdateres i den grad det er praktisk mulig. http://www.gamme.no/blogg/default.asp?fkBloggId=113

Pinsen var av et kaliber som får en til å lure på om det blir mulig å toppe dette. Over netthinnen danser ennå bilder av stolte topper og hvite vidder. Sol, lite vind og knallvarmt er oppsummeringen. For undertegnede besto helgen av tre turer i Stryn. Lørdag gikk turen til Lodalskåpa (2083) og Brenibba (2017), søndag til Ceciliekruna (1717/1715) over Storlogpiken (1553), og på mandag rundtur over toppene i nærheten av sommerskisenteret (se egen rapport). Dagens duell står mellom to kremtopper, så dette blir ulidelig spennende. Spektakularitet / utseende: Lodalskåpa: Vestlandsdronninga er rak og høy fra alle kanter. Hjertet hopper når hun dukker opp over kanten øverst i Brattebakken i vel 1600 meters høyde. Nydelig formet med den bratte breen foran og det alpine toppartiet. 9/10. Ceciliekruna: Et mektig og forlokkende skue nede fra Oldedalen eller fra veien mellom Stryn og Loen. Ikke fullt så spesiell når man kommer gående ryggen fra Storlogpiken, men utseendet fra dalen/fjorden er nok. 8/10. Innmarsj/tilgjengelighet: Lodalskåpa: Turen er drøy, og de fleste må nok beregne over ti timer. Fra parkeringsplassen (585) nedenfor Bødalssetra (bomvei, automat, 40 kr) har man 1500 høydemetere foran seg. De første par kilometerne inn den flate dalen til første stigning er kjedelige. Deretter må man opp det som kan kalles fire kneiker, hvorav den første går på bratt sti gjennom bjørkeskoglende. Ved tregrensen er man ferdig med den stusselige delen av turen. Fjellsiden opp til Bohrsbreen (700 høydemetere) er hardest. Etter en kilometer på breen Begynner stigningen opp til Veslekåpa, og deretter gjenstår kun toppartiet på Lodalskåpa. Trekk for kjip begynnelse og avslutning. 5/10. Ceciliekruna: Det spørs hvordan man definerer. Også dette er en drøy tur, i hvert fall på sugende slushføre. Man slipper imidlertid å gå innover en dal. Oppstigningen starter umiddelbart fra Skådistøylen (600) i Innvikdalen (bomvei, konvolutt, 30 kr). De første drøyt 200 høydemetrene er småkjedelig bjørkeskog, dog ikke av det verste slaget. Deretter flott fjellterreng med utsikt, opp til Storlogpiken (1553). Noen vil dermed si at det ikke er noen innmarsj her, men jeg mener at de 6-7 kilometrene over buktende høyer inn mot Ceciliekrunas topparti må regnes som innmarsj. Man nyter å vandre på ”taket”, men det er langt og småkjedelig i lengden. 3/10. Utfordringer: Lodalskåpa: På vårskiturer er faren for sprekker minimal. Vi så ingen med breutstyr, og heller ingen sprekker. Brattbakkene er bratte (sjokk), men ingen utfordring annet enn for kondisjonen. Spenningsmomentene knytter seg til traversen forbi Veslekåpa, og særlig til det bratte partiet opp mot toppen av Lodalskåpa. Traversen forbi vesle kan nok oppleves som ekkelt hvis det er hardt, men ellers er det enkelt. Det bratte partiet opp mot Lodalskåpa er meget bratt 30-50 høydemetere. Vi hadde de best tenkelige forhold, med gode spor og snø som var akkurat passe hard. En utglidning ville antakelig ha gått bra, men var samtidig lite sannsynlig. Ved harde forhold er dette en helt annen verden. Etter undertegnedes smak var dette en morsom utfordring under gode forhold. 8/10. Ceciliekruna: På min rute til topps var all spenning knyttet til den korte bratte passasjen opp til Storlogpiken. Jeg hadde også her gode snøforhold, og da var det uproblematisk. Under hardere forhold kan sikkert stegjern/isøks være greit å ha. Det verste som kan skje er at man får en rutsjetur. Du går ikke utfor stupet. Resten av veien til Krunas to topper skal være grei, selv under langt dårligere forhold. 5/10. Utsikt: Lodalskåpa: Utsikten er helt ute av kontroll. Fantastisk i alle retninger, enten det er over Jostedalsbreen, Indre Sogn, Jotunheimen eller Sunnmørsalpene. 10/10. Ceciliekruna: Det er vanskelig å sammenligne utsikter, og jeg har etter hvert sett en del. Likevel: Da jeg kom opp på Ceciliekronas sørtopp (1716) og så over kanten, innover Oldedalen og mot Jostedalsbreen, ble jeg helt satt ut. Jeg tror bilde kan beskrive det bedre enn ord. Utsikten mot Olden og Nordfjord fra nordtoppen (1717) er også av en annen verden. 10/10. Omgivelser: Begge toppene hører til Stryn, selv om Lodalskåpa kan gås fra Jostedalen (Luster). Stryn er et eldorado med nærmest ubegrensede turmuligheter både sommer og vinter. Kjente attraksjoner er Skåla, Briksdalsbreen, sommerskisenteret, Panoramaveien og Gamle Strynefjellsvei. Det er forholdsvis kort til Geiranger og Sunnmørsalpene. Pizzarestauranten i sentrum er glimrende med god service. Noen bedre i Norge? 10/10. Nedkjøring: Lodalskåpa: Først en artig og forholdsvis slak nedkjøring fra Veslekåpa til Bohrsbreen. Deretter en lang og fin ned Brattbakken. Tidligere på våren går det sikkert an å forlenge nedkjøringen noen hundre høydemeter. Litt for langt til fots nå i slutten av mai. 6/10. Ceciliekruna: Selve Kruna er en rygg med to pukler som hever seg over bandet der Eidsbreen kommer opp. Fra bandet er det bare 120 høydemeter til hver av toppene, og lite nedkjøring å spore. Breen er en mulighet hvis det er mye snø. Den er antakelig morsom å kjøre, men da jeg var der hadde den begynt å sprekke opp litt i de bratteste partiene. Dermed var den uaktuell. Nedkjøring kan dermed bli via Storlogspiken samme rute som opp. En annen mulighet er som jeg gjorde, å gå via Blåfjellet, og kjøre ned i botnen som heter Storeloga. Denne nedkjøringen er på kun 400 høydemeter, men på en jevn og fin snøbakke med utrolig utsikt over Nordfjord. 5/10. Villmarksfølelse: Lodalskåpa: Fjellet ligger ganske tilbaketrukket etter sørnorsk standard. Fra toppen ser man ingen bebyggelse (så vidt jeg fikk med meg), til tross for at utsynet er ekstremt vidt. 8/10. Ceciliekruna: Dalen med bebyggelsen ligger like nedenunder, men som nevnt er innmarsjen lang gjennom områder hvor man merker lite til sivilisasjonen. 6/10. Ensomhet: Lodalskåpa: Til tross for at dette er en lang tur, som store deler av året krever bruk av breutstyr, er dette en populær klassiker. Man blir neppe alene her en godværsdag, i hvert fall ikke i helgen. Vi så sikkert 60 stykker som skulle på toppen, og ytterligere en haug som overnattet i Ståleskaret og andre steder utover breen. 3/10. Ceciliekruna: Ah, her er det ensomt. Til min store overraskelse så jeg to personer, men det var også de eneste i løpet av turens ni timer eller der omkring. 8/10. Avstikkermuligheter: Lodalskåpa: Brenibba er det naturlige valget her, og en del besøker denne etter å ha tatt Lodalskåpa. Vi gjorde det. Det skal sies at toppen er ganske traust, og hvis den ikke hadde vært over 2000 ville jeg neppe giddet. Fin utsikt fra toppen, dog, både tilbake på Kåpa og nedover brearmene mot Jostedalens øvre deler. En annen mulighet er å gå cirka tre kilometer over Bohrsbreen til topp 1819 som ser flott ut og hadde fortjent et navn. 6/10. Ceciliekruna: Storlogpiken er en vanlig del av veien til Kruna. Blåfjellet er en mulighet. Det mest spennende er nok likevel å gå noe lenger inn, over topp 1702 til Sandvikfjellet (1628). Det blir da en meget lang tur med fem kilometer ekstra. 5/10. Årstidsavhengighet: Lodalskåpa: Her må man ha breutstyr utover sommeren. Dessuten er toppen neppe tilgjengelig for ”vanlige folk” i vintermånedene – både pga at veien til Bødalssetra er stengt og fordi toppartiet blir utsatt og vanskelig. 2/10. Ceciliekruna: Her er jeg usikker på tilgjengeligheten med bil innover Innviksdalen om vinteren. Uansett blir det en lang tur når dagene er korte. Til fots er det også langt, så dette er nok en topp som er like grei å ta på ski om våren/forsommeren. 3/10. Fasit: Lodalskåpa: 67 Ceciliekruna: 63 Generelle betraktninger: Dette er to kremtopper som det gir en meget god følelse å besøke. I Ceciliekrunas tilfelle er det først og fremst fordi den ser fet ut nedenfra, og fordi utsikten er helt hinsidig. Selve turen er medium. Lodalskåpa er en tur som inneholder stor variasjon – en komplett opplevelse. Lodalskåpa er en perle som alle bør besøke under gode forhold.

Heisann! Har hatt en Norrøna Trollveggen dri-3 jakke en stund nå og har egentlig ikke hatt behov for å vaske den før nå. Og det jeg lurer på, da det står at man skal vaske den som vanlig i maskin og så impregnere, men etter dette skal man liksom stryke jakken/hive i trommel. Det sistnevnte er visstnok for å reaktivere noe greier på jakken (dere vet nok bedre enn meg) Det jeg lurer på er etter jakken er ferdig i maskinen, da skal man (når den er våt visstnok) henge den opp og spraye den med impregneringsspray og så er det med strykingen. Skal man stryke jakken når den er tørr eller når den er våt? Og leste om noen som gjorde dette ved bruk av hårføner? Er dette å anbefale? (vi har ikke trommel)

Skal kjøre denne veien i pinsen, og det er som alle sikkert veit umulig uten å få alvorlige frisk-luft abstinenser. Tenkte derfor å være føre var, og høre om noen hadde noen forslag til en kort skitur, gjerne opp på en liten topp, eventuelt stor kul som kan gjøres uten for at for mange ekstrakilometer på tilbakelegges bak rattet. Tenkte først og fremst at sognefjellet kanskje har noen gode muligheter for slikt. Noen som har noen forslag? Tur på beina er heller ikke å forakte, men skulle gjerne hatt en siste tur på fjellskia før de settes bort for sommeren

Jeg mottar gjerne tips hva angår hund på langtur! Vi skal ha med en setter i 6-7 uker sammenhengende. Del gjerne erfaringer i forhold til forberedelser, utstyr, mat og stell/pleie, samt tips til hva vi bør ha med av medikamenter. Jeg tenker å fôre med Balto/pemmikan + frysetørket vom + vitmaintilskudd + olje. Supplerer med tørrfisk og høyenergifôr. Det blir mye stein, så potesokker og potesalve blir en nødvendighet. Hunden får kløv av typen RuffWear. Vi må ha en eller annen løsning på mygg og sol. Opplevde solbrenthet rundt øyne og snute sist. Skal senere gå Norge På Langs med hunden, og bruker denne turen på å finne grenser, utfordringer og løsninger. Supert om noen har erfaringer å dele!

Ja, jeg vet at det er lang tekst, men man kan jo bare lese overskriftene? I alle fall var det ikke noe annet enn et lite under, det som skjedde langt inni Valle-heiene lørdag 23.mai, da jeg hadde gitt opp målet for turen! Fjorårets bestemmelse om at fylkestoppene skal kompletteres, hadde brakt meg denne maihelgen til den nybrøyta veien Suleskard-Brokke, med kurs for Urddalsnuten, høyest i vest-Agder, og i kommunene Sirdal og Valle. Jeg parkerte på en ørliten lomme, der DNT-stien krysser veien. Gps-en sa 992 moh og ref: 32 V 399287 6544743. Skiene i bilen så jeg ikke ut til å trenge, så jeg la i vei til fots innover mot DNT-hytta Svartenut fredag 22.mai kl 15.30. Det var ikke det beste været, men jeg visste at det neste dag skulle slå til med knall sol og varme! 5 timer er det regnet inn til hytta, men å gå på beina så tidlig på året er visst høyst unormalt i disse traktene – den rekordtidlige snøsmeltinga er årsak til at det gikk an. 1 time omvei Smeltinga var imidlertid ikke over, og det var svært vått overalt, og ikke minst flomstore bekker og elver. Så langt hadde jeg ikke tenkt, ennå… Det ble svært mye labbing i snø, tidvis råtten, som ga noen gjennomslag i våte hull i blant. (At man går annerledes på snø, ble åpenbart neste dag, da jeg var ualminnelig sliten i leggene.) Om været var middels, så var det i alle fall friskt og vilt, og et helt ukjent område for meg. Det gikk ok nordover i rundt 2,5 time, til det dukket opp en bekk som het Skrubbsåni. T-stien viste et greit nok punkt å komme over vanligvis, men ikke nå. Jeg søkte litt nedover og oppover, men skjønte det bare var å stålsette seg; av med støvler og sokker, og vade den lille elva. Det var iskaldt, men også noe forfriskende over det hele – og lenge siden sist gang, mange år faktisk! Straks lærte jeg noe nyttig: 1) Stavene gjorde det hele ganske enkelt, og uten disse ville det vært langt vanskeligere å holde balansen i den strie strømmen, selv om vannet bare nådde knærne. 2) Å nøye seg med å bare brette opp buksa, er ikke smart. Midt ute i elva begynte bretten å gå opp, og med staver i hendene, støvler rundt halsen, og strøm rundt beina, er det ikke bare bare å brette opp igjen. Neste gang tok jeg buksa helt av! 3) Støvlene legges i sekken neste gang! Håpløst i veien når de henger rundt halsen, og en er helt avhengig av å se bunnforholdene når en balanserer seg over. Jeg følte jeg hadde bra fart innover, til tross for mye labbing i våt snø, og regnet med å være framme en time før tiden, men 150 meter før hytta var det brått stopp! Her var bare rester av et brofundament, og en vill flomstor elv sperret framdriften. Hvordan i alle dager skulle jeg passere dette monsteret? Så kort over til hytta, men likevel så uoppnåelig! Jeg fulgte elva oppover til et vann, og gikk nesten helt rundt dette; 2 km. Her var vannet ikke bredt, og forholdsvis grunt og rolig. Ny vading, denne gang i underbuksa, og mellom noen isflak, som jeg skjøv vekk med stavene. Iskaldt igjen, 45 min omvei, men nå ventet hytta! Ingenting er som å fyre opp og bli varm igjen, og få tørket støvlene. Leste i hytteboka om folk som hadde gått på ski fram til litt ut i juni i tidligere år. Så ingen som hadde vært der så tidlig som jeg på føttene. Lørdag, la-a-angtur! Nydelig vær neste morgen, og kl 06.30 var det avmarsj. Alt etter 3 minutter (!) kom første vadingen. Det var i tidligste laget, for jeg hadde jo ikke gått meg varm en gang. Jeg tok igjen etterpå, og kvistet på i vestlig retning, på tvers av snøflekker, lyng og buskas. Det var en vågal variant jeg gikk for; snareste vei til topps. Vågal fordi jeg hadde lest om en elv som kunne være vanskelig å krysse (Gjuvvassåni), og som selv på kartet så ganske stor ut. Etter 3 kilometer nådde jeg elva, og jammen var den stor og bred! Men det var også flere lovende muligheter for passasje, og jeg kastet bukse, sko og sokker, og gikk på i godværet. Halvveis ut måtte jeg snu; det ble altfor dypt den siste delen. Jeg måtte visst regne med vann opp til livet, og vel så det, og med litt strøm i tillegg, kunne det ikke gå. Søkte lenger nedover elva, og fant et nytt lovende sted. Denne gangen kastet jeg også trusa, for det var neppe mulighet for å treffe på folk her på denne tida, selv om det var noen gamle hyttebygninger på andre sida av elva. Med stavene som støtte vågde jeg meg uti til godt opp på låra, men da var det godt drag i vannet også! Og enda ble det dypere. Iskaldt vann gjør at du gjerne vil handle så raskt som mulig, men dybden og behovet for balanse krever rolige bevegelser. Jeg måtte snu, og i det øyeblikket jeg endret bevegelsesretning, holdt jeg på å bli tatt av strømmen. Her var det bare å komme seg tilbake igjen, for å bli tatt av elva ville virkelig være kritisk, mutters alene var jeg også, med sekken på ryggen. La-a-ang omvei Elva ble bare bredere og større, så jeg snudde og gikk oppover i stedet, og måtte nok velge den varianten som var nevnt et sted; om Gjuvvatnet. Det betydde å bevege seg rett vekk fra toppen for hvert steg man tok; ikke så motiverende i grunnen, men jeg la i vei over råtten snø og våtmark, langs sørøstsiden av dette ganske store vannet. Etter hvert nordover, på østsida. Jeg så til min forskrekkelse at det enorme Botnsvatnet så ut til å renne ned i Gjuvvatnets nordøstlige del. Kanskje den elva også ble for stor å krysse nå? Jeg undertrykte tanken, og gikk på. Etter 3 km i godværet var jeg framme ved denne elva, som var like ille som den forrige. Jeg søkte oppover, meter for meter, stadig i motsatt retning av dit jeg aller helst ville. Elva var jo kul umulig å komme over! Etter nye 2 km delte den seg i to, så kanskje var det håp? Neida, også her var det skummende hvitt og grønt, og helt umulig. Til slutt var jeg helt oppe ved Botnsvatnet, som minst var 1 mil å gå rundt, pluss flere nye elver og en labyrint av nye vann. Slaget var tapt! Jeg var sikker på det. Klokka var 11, og jeg hadde alt vært på tur i 4,5 time, uten andre pauser enn når jeg tok av og på meg. Jeg burde jo stått på toppen nå! Jeg planla skuffet returen, og gikk 100 meter opp til en stor stein for å spise lunsj. En dag kjøring fra Valdres, 5 timer inn til hytta, drøyt 4 timer til i dag, 3 elvevadinger, og så kom jeg ikke engang til topps! Det var fortærende og nesten til å grine av. Fata morgana – eller tidenes under? Jeg avsluttet lunsjen og var klar for hjemveien. Den skulle skje over Kolsvassfjellet, for der var det ikke snø på ryggen, og det kortet kraftig ned på turen tilbake til hytta. Jeg kunne fortsatt rekke bilen før det ble kveld, og gå en annen tur i morgen. Jeg fant fram sjokoladen også, som var smeltet, og endret litt på sittestillingen, da jeg var litt stiv. Så, med ett, som et synsbedrag i ørkenen, så jeg noe blankt som glinset i sola, delvis skjult bak en kjempestein. Var det ikke et skrog i aluminium? Jeg trodde knapt mine øyne. Jeg, som ved sørbredden av Gjuvvatnet hadde inspisert et lite båthus nøye, for å se om det var skruer i døra, slik at jeg kunne skru av døra, derved omgå låsen, og ”låne” båten som nok lå der inne. Det hadde vært grove spikre, og jeg ville da ikke gjøre noe kriminelt heller, for å nå en fylkestopp – det får være grenser! Men nå, oppe på fjellet her, 100 meter fra land, lå det en robåt med bunnen i været – ulåst! Under lå bensinkanne og påhengsmotor – det trengte jeg ikke. Heldigvis lå det årer der også. Men var båten for tung til å slepes ned til vannet? Det var en sammenhengende snøflate hellende nedover hele tiden…Jeg tok sjansen, og halte og dro båten helt ned, og rodde over på 1 minutt. Snakk om flaks! Opptur – bokstavelig talt Ruta var blitt endret litt, men nå skulle det være plankekjøring videre. Vassa i snø opp på Tangevadsheii på 1190 moh, og fortsatte innover den snøfrie ryggen. Etter rundt 3,5 km (målt fra båten) ble det oppoverbakker og bare snø, så jeg satte igjen sekken, og tok bare med stavene og kameraet videre. Det er tungt nok å labbe i våt snø oppover, om en ikke skal bære sekk også, og dette punktet måtte jeg jo tilbake til. Gps og kart lå også igjen i sekken… Været var fortsatt fantastisk, men en del skyer dukket opp i nord og øst. Jeg rundet et bratt parti, og ble tvunget litt lenger vest enn jeg hadde regnet med. Flere topper så nå ganske like ut, men bare en hadde en tydelig varde. Den som hadde tatt med seg gps-en, hadde visst helt sikkert… Jeg gikk for varden, og fikk heldigvis rett. Kl 13.25 var jeg oppe, og fylkestopp nummer 12 var i boks. Utsikten var storslagen i alle retninger, og det var omtrent vindstille. Tviler på at særlig mange har hatt fottur opp hit i mai måned! Nedtur – bokstavelig talt Kanskje det var beruselsen over å ha kommet opp, eller mangel på vann, men jeg var litt usikker på retningen ned igjen? Dette liknet ikke meg. Best å følge fotsporene slavisk tilbake. Som sagt så gjort, men nå kom tilløp til hodepine også. Helt klart dehydrering! Jeg spiste litt snø, for det rant ingenting her – måtte lavere. Snart var jeg tilbake på den snøfrie ryggen igjen, og fant vann, men ingen sekk! Hvor i alle dager hadde den gjort av seg? Jeg søkte meter for meter tilbake, og kunne ikke riktig huske hvor og når jeg hadde satt sekken fra meg. Nesten helt tilbake på Tangevadsheii, skjønte jeg at jeg måtte ha passert sekken uten å se den. Jeg snudde på tilbaketuren, og fulgte sporene igjen, slik jeg hadde gått ryggen første gangen. En snikende følelse av panikk begynte å melde seg: Helt alene så langt fra folk, og uten sekk. Jeg kunne bare ikke returnere uten sekken. Den måtte være her et sted, om jeg så skulle lete til natta kom! Aldri om jeg gikk fra kart, kompass og gps igjen. Helt unødvendig var det også, da du kan merke av på gps-en punktet du setter sekken fra deg. Så, endelig, etter om lag 1,5 km tilbaketur, så jeg det deiligste synet denne dagen; min grønne ryggsekk sto der den sto, og jeg hadde gått ned et bratt parti 10 meter unna den. Snakk om surrehue! Minst en time var rota bort på dette. Lettet snudde jeg igjen, og gikk tilbake over ryggen, Tangevadsheii, og ned til båten. Hvem eier båten? Klokka var alt 16.30 nå, og 10 timer på tur uten de store pausene begynte å merkes. Jeg tok derfor en solid pause i båten, og spiste absolutt alt som fantes av mat i sekken (1 bagett, 2 boller og 2 energitabletter.) Drakk også masse vann. Det gav krefter. Rodde så over, men klarte aldeles ikke å dra båten oppover snøbakken igjen! Tenkte å skrive lapp til eieren, men hadde ingenting å skrive med, ei heller på. Så jeg la båten pent til rette ved en berghylle litt over elva, tok bilde av registreringsnummeret, og håper å klare å spore opp eieren, og forklare saken – kanskje også sende ham en liten gave? (Men i ettertid finner jeg ikke noe register over småbåter. KAS 424 er kanskje navnet på båten? Ikke vet jeg!) Så bar det oppover igjen, og jeg fulgte den bare ryggen mot hytta – som tidligere planlagt. Avslutningen, med vading rett før hytta, var bare rutine – ja, nesten moro nå, som målet likevel var nådd. Kl 19.30 var jeg tilbake, etter 13 timer, og godt kjørt i beina. Da smakte lapskausen himmelsk! Neste dag var det igjen gråvær, og bare å labbe tilbake 4,5 timer til bilen, men klarte ved å legge om ruta, å unngå elvevadinga ved Skrubbsåni. Følte meg nesten smart! Ingen kommunetopp under 2000 meter har kostet meg så mye tid og svette. 12-14 timer i bil og 22,5 timer fottur og diverse vadinger av iskalde elver. Likevel; det er disse turene man husker best! Og synet av båten der oppe på fjellet, når jeg hadde gitt opp målet for turen, kommer jeg aldri til å glemme.

Hei! Tenkte jeg skulle slå til på Bergans sitt compact light 3-pers. http://bergans.no/sider/start_telt.asp Teltet ble kåret til ”beste kjøp” i testen som villmarksliv gjennomførte. http://www.klikk.no/reise/friluftsliv/article457292.ece Hvis man sammenligner dette med Helsport Fjellheimen 3-camp og Hilleberg Nallo 3GT, Nammatj 3GT så kommer Bergans-teltet ganske godt ut i med tanke på størrelse og vekt. Duken er sikkert svakere, og stengene tåler sikkert ikke like mye. Er det imidlertid noen her inne som har erfaring med dette teltet? Ser at det bare har to skt. ventiler, har noen prøvd å sy på ventiler selv?

Jarle Trå - går alene uten assistanse av sherpaer og uten oksygen http://jarle.objo.net/default.aspx?id=299 Petter Kragset/Stein Grønnerøe - egen ekspedisjon, er også igang med toppstøt fra nordsiden http://www.wwv.no/everest2009/ Thomas Svane Jacobsen/Tommy Rambøl - Går fra syd med Russel Brice som ekspedisjonsleder http://www.everest2009.no/

En fantastisk 17 mai helg Krossbu med tilhørende topp turer. Lørdag 16 var Store Bjørn målet. Godt fjell vær, noe varierende, alt i fra blå himmel & sol til "white-out" tilbake til sol/sky. Etter ca 4,5 time (u)rolig stabbing fra Krossbu var vi jammen på toppen Flott der opp får`n si. Været var da sef på sitt mest vekslende... For å ikke misse helt etterlengtet nedkjøringen pga 0 sikt, var det bare å komme seg ned igjen. Ved tilbakekomst til Bjørneskaret klarnet det helt til blå himmel & sol. Kjapp tur opp på Bjørnungen. Må si at det er en flott "gratis" topp ikke selve toppen men utsikten mot Store Bjørn og eggen mot Vesle Bjørn er fantastisk. Etter litt soling, sjokolade og et par skiver, var følget gira på Saksa. Som sagt så var det bare å klyve til topps. Så endelig ski kjøring igjen fin crusing all the way til Krossbu. Ble en laaang dag så litt forsinket middag & øl gjorde seg. 17 mai og gratulerer med dagen å det der. Fint vær med frisk bris. Var litt tungt å komme i gang etter lørdagen. Men kom fort i gange med Kalven som mål. Mye motvind over breen til selve stigningen opp til Kalven. Da løyet det så si til vindstille. Så totalt vindstille at lunsjen ble inntatt på topp punktet av Kalven. Helt fantastisk! Da var det dags for etterlengtet skikjøring igjen, startet i løs & fin pudder så over til litt skavler og fokk snø. En helt kanoen nedkjøring, endelig betaling for drassing på tungt men skikkelig ski utstyr... Dett var min med 17 mai helg.

hvor mange pluggfester er det til helsport svalbard 3?

Gratulerer med dagen folkens!!

Er det noen her som har erfaring med dette teltet eller McKinley som merke generelt? Virker som et greit telt til en bra pris og veldig fin vekt. Jeg er av typen som gjerne slipper å betale ekstra for å ha bestemte logoer på produktene, men er likevel ikke overbevist om kvaliteten på dette. Står det tilbake for f. eks. Helsport sine tilsvarende telt? Samme teltet selges også med stormmatter for 500,- ekstra. Kun nødvendig til vinterbruk? Er det andre telt som anbefales i samme prisklassen? Minimumskrav er grei plass til to, vekt helst under 3 kg, men ikke nødvendigvis egnet for vinterbruk.

I høst startet jeg en tråd om hvilken Ally kano jeg burde velge (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14109), og fikk masse god hjelp til det. Valget falt på en "rød" modell (altså med rett kjøl - kanoen er grønn), nemlig Ally 17" DR. Alternativet var den bredere 16,5" Allyen ("modell Lars Monsen"). Til å begynne med virket den som det opplagte valget, siden bred betyr stabil og siden det er "standardmodellen". Men etter mange gode svar som anbefalte begge modellene her på forumet, og etter å ha vurdert mitt bruksområde så falt valget på 17". Jeg var litt bekymret for stabiliteten til en litt smalere kano... og så jeg som bare har padlet én gang før i mitt liv, og det var på videregående (må ha vært i ca. 1992-1993). Jeg har lest bøker om padleteknikk og sett videoer på YouTube om J-tak, hengetak, brekktak og så videre, så teorien var der. Men praksis... der var det altså lite å skryte av. Så i praksis har jeg aldri padlet før. Spenningen var derfor stor sist fredag (8. mai) da tiden var inne for jomfrutur på Barduelva. Elva hadde vært åpen i ca. ei uke, og selv om det lå litt is her og der langs elvebreddene og det fløt ett og annet isflaket forbi, så klarte jeg ikke å vente lenger. Kanoen har stått parkert i Ally-pakksekken siden før jul, og nå var det tid for å teste den. Været var nydelig, det var helt vindstille, og vannet var helt blankt og rolig. Som et speil. Siden Barduelva er demt opp for kraftproduksjon, er det masse vann men lite strøm (en knapp kilometer i timen strøm midt uti elva). Etter å ha fraktet kano og utstyr ned til elva, fylt vann i 3 vanntette poser som ballast (at jeg padlet alene gjorde jomfruturen enda mer spennende, hehe) var det på tide å teste teoriene i praksis og kjenne hvordan kanoen faktisk føles på vannet. Jeg satte meg forsiiiiktig i kanoen og skyvde forsiktig fra mot land slik at jeg sakte drev utover mens jeg kjente på stabiliteten og fikk en følelse med hvordan kanoen reagerte på mine bevegelser. Deretter tok jeg mine første ustø åretak og padlet rolig oppover elva, mens jeg holdt meg helt inntil land. Og den første halvtimen føltes kanoen utsabil og utrygg, den var vanskelig å styre (J-takene virket enklere i teorien enn i praksis), og det svarte vannet virket veldig dypt. Men etter å ha padlet forsiktig i en halvtimes tid, så begynte jeg gradvis å føle meg tryggere. Det gikk greiere å styre kanoen, og jeg padlet helt inntil land og prøvde å lene meg over på sida for å føle sekundærstabiliteten. Og jo mer jeg lente meg over, desto større ble kraften som ville rette kanoen opp igjen, og jeg innså fort at den lille ustabiliteten jeg følte helt i starten er milevis unna det som skal til for å velte den. Det er klart at alle kanoer kan velte hvis man gjør noe dumt, men ved vanlig padling der man ser framover og følger med på det man gjør, så skal det veldig mye til. Og da er det greit at den ikke føles som en flatbunnet flåte når man sitter vanlig i den, men at den får lov til å krenge litt og leve litt. Og så fikk jeg øye på to svaner som svømte ute på elva (og lagde noen forferdelige lyder, hehe). Da de fikk se meg bestemte de seg for å ta av, og det var et fantastisk syn. Det er nettopp slike opplevelser som er blant grunnene til at jeg ble interessert i å kjøpe kano. Og etter hvert som jeg padlet fikk jeg mer og mer kontroll på retninga og mer og mer tillit til kanoen. Da jeg kom tilbake til der jeg startet, hadde jeg padlet over 4,5 kilometer! Ikke verst for aller første testtur. Jeg padlet igjen dagen etter. Det var litt mye vind den dagen, og jeg oppdaget fort at en kano er ganske sårbar for vind. Det var ganske tungt å padle mot vinden (og mot strømmen - disse kom fra samme retning), og på ett tidspunkt hadde jeg kanoen 90° på vinden og strømmen, og hadde store problemer med å vri kanoen mot vinden igjen. Den lette fronten på kanoen ville bare la seg blåse med vinden, og jeg måtte ta noen skikkelige krafttak med åra for å få nesa til å peke den veien jeg ville. Men de plassene der det svingte slik at vinden ikke kom rett langs elva, lærte jeg fort å padle inntil land på den sida vinden kom fra, og brukte skogen som ly mot vinden, så det gikk etter hvert veldig greit. Og det er veldig sjelden at det er vind her på innlandet uansett, så det vil ikke bli noe problem. Denne dagen padlet jeg totalt 9,5 km. Motstrøms og i motvind var farta tidvis nede i under 2 km/t (hadde GPS i båten), mens på vei tilbake igjen var det lett å padle i 5-6 km/t uten å bruke mye krefter. Snittfarta ble på litt over 3 km/t, men det inkluderte masse leking, testing og øving på å styre kanoen, og perioder da jeg bare lot meg drive med strømmen mens jeg tok opp video av ender som svømte ute på elva. Skal bli artig å se om det går fortere med 2 i båten. Uansett - har man gooood tid og har tenkt å være ute i mange timer og ikke har noe bestemt mål om hvor langt man gidder å padle, så er ikke farta så viktig. Har man det travelt med å komme seg fra A til B kjører man bil. Jeg er overrasket over hvor fort det gikk å venne seg til både kanopadling generelt og båten spesielt. Etter noen få timer på vannet hadde jeg full kontroll på J-takene, og hadde ingen problemer med å få kanoen til å gå dit jeg ville, uten å bytte hvilken side jeg padlet på hele tida. I TV-seriene med Lars Monsen ser jeg at han bruker bremsetak istedet for J-tak (altså at han vrir tommelen opp istedet for ned, og holder åra der i 2 sekunder som ror for å korrigere). Jeg prøvde det også, men følte at båten nærmest stoppet opp mellom hvert tak. Så for meg fungerte ordentlige J-tak best. Litt vanskelige å perfeksjonere, men etter et par timer var det ikke noe problem. Men det er jo mulig at jeg fikk hjelp av at 17-foteren er veldig lett å få til å gå rett frem da. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med valg av kano. Og jeg gleder meg til at det nordnorske været skal skifte om til strålende sol igjen, for det er mange flotte naturopplevelser og artige kanoturer som venter! Nå har jeg jo ikke prøvd noen andre kanoer, men jeg føler at 17" Ally er perfekt til mitt bruk. Litt utpå sommeren (etter at vårflommen er godt og vel ferdig), blir jeg sikkert å få med meg brodern på en medstrøms-tur nedover Målselva også. Men noen større vanskelighetsgrad enn det blir jeg neppe å prøve, så for meg er det ikke viktig å ha en god whitewater-kano. For meg er det idyllen og naturopplevelsene med rolig padling på stille vann som virkelig er poenget med padling. Folk er forskjellige sånn. Det er vel derfor det finnes forskjellige kanomodeller. Så til slutt: en stor takk til dere her på forumet som var til stor hjelp i valget av kano. Jeg er ikke i tvil om at jeg har valgt riktig.

Hvorfor koster Trangia 25-3 HA mer enn 25-5 HA?? Eneste forskjellen som jeg kan lese er at begge kjelene er i hardanodized aluminium for 25-3 HA, mens begge er "non-stickbelagda" for 25-5 HA.. Jeg ville jo tro at non-stick hardanodized aluminium belagt kjele er dyrere enn bare HA kjeler. Kanskje kjelene i 25-5 ikke er i hardanodized aluminium, bare aluminium. Da skjønner jeg pris forskjellen.. http://www.trangia.se/5608.serie_25_ul_ha.html Noen som vet??

27. April Egentlig hadde vi tenkt å gå inn til Olavsbu fra Geitsetra denne mandagen, men på veg opp Leirdalen hadde jotnane det travelt med å hive bøttevis av vann fra fjelltoppene ned på oss. Så en natt på Leirvassbu fristet mer enn å fortsette i blauta. . 28. April Kyrkja-2032, Austre Rauddalstind-2086 Regnet hadde gitt seg men tåka var tett som graut. Såg et par stikker av gangen i løypa mot Olavsbu. Oppe på Høgvaglen bestemte vi oss for å krabbe opp på Kyrkja. Navigerte oppover med tette GPS punkt og på en 1900 meter kom sola frem og resten var lett klyving. Godt med en god start. Fortsatte videre til Rauddalsbandet. God lunch før vi gikk inn Simledalen, dreide til venstre og fulgte vestre brekant opp til høyde 1930. Derifra over bandet mot Midtre Rauddalseggji. Her traff vi ei nos som vi lette en stund etter en oppgang på. Løsningen ble en kløft på høyre side. Sleipe tak og en lang rutsjetur ned i steinrøysa 2-300 meter under fristet ikke Rune noe særlig på returen. Den nesten to meter lange kroppen er vel ikke helt skapt for klyving. Tauet låg selvsagt nede i pulken. Men rådløs er ikke den karen. Et par ståltrådlengder som hang og slang på trigpunktet på toppen ble demontert, skøytet sammen til en 4 meters tråd, festet rundt en stein og brukt til å rappelere ned med. Der henger den fortsatt, 4 mm tykk. Kast den ned i ura til sommeren, nestemann. Vi tørnet inn på Olavsbu etter 13 timer på tur. . 29. April Midtre Rauddalseggji-2016 Tett tåke hele dagen med flere varmegrader. Turen gikk sydøstover i Rauddalen. Tørnet til venstre etter 6-7 kilometer på slush og gjennomslag i råtten snø. Gikk opp eggen mot vannet 1700, passerte dette og videre inn til breen nordøst for toppen. Hele tiden navigering med korte intervaller mellom GPS punktene og stiv utkikk etter stup og skavler. Krabbet opp breen og videre bratt opp til toppen. Navigeringen hadde tatt mye tid og vi så at dagen ikke ville strekke til å prøve seg på Store Rauddalseggji. En tung retur tilbake i gamle spor. 11 timer etter start var vi tilbake til heimen. . 30 April Mjølkedalstinden - 2137 Kort tur fra Olavsbu. Vi drøyde den til 12-tiden og ventet på at sola skulle brenne opp tåka. Mjølkedalstinden er en flott topp, og været ble også bra. Vi koste oss på toppen. . 1 mai. Store Rauddalstinden - 2157, Vestre Raudalstinden - 2059 - Midtre Høgvagltinden - 2066 Opp til Raudalsbandet, innover Simledalen og opp på eggen mellom Alvbreen og Kristinbreen. Oppe på bandet mellom høyde 1965 og Store var det på med jerna og videre lett opp til toppen. Noen gode vindkuler her oppe så gikk fort ned i skaret til 1900 meter og så opp på Vestre Rauddalstinden. Roligere vær på denne så en god lunch med 1.Mai tale av Dag mm. Bla fikk Eli Hagen det så nå skulle hatten passe. Retur samme veg som vi kom opp og nede i Simledalen tørnet vi oppover i lia mot Høgvaletindane. I solsteik og råtten snø var det en kraftanstrengelse. Siste del fra bandet og opp gikk som en lek i hard snø. Tok også turen bortom høyde 2015. Retur samme veg ned i Simledalen og tilbake til heimen. . 2. Mai. Skardalstinden - 2100 Dagen startet med reg, så sludd og så snø. Indretjeneste. Så ble Rune lei og gikk seg en tur oppover mot Rauddalsbandet. Så lettet været og Dag gikk samme vegen for å se etter karen. Fant han ikke og tok like godt en svingom oppom Skardalstinden. Da skia måtte av på 1900 meter forsvant også godværet og sikten. Fulgte likevel snøeggen oppover på sydvestsiden og fant 3-4 varder på toppen. Utsikt lik null. . 3 Mai. Store Rauddalseggji - 2168 Gikk atter en gang oppover mot Rauddalsbandet og dreide til høyre og kom på nordøstsiden av Ruddalseggen. Fulgte høyre brekant bratt oppover og kom inn på eggen 2-300 meter under toppen. Hadde noen flotte timer på toppen i finværet. Vurderte å fortsette til Skardalseggje, men nå var motivasjonen til Dag laber. Ville heller tilbake og kose meg i hytteveggen og lade opp til morgendagens hjemreise. Vi fulgte eggen ned i bunnen av skaret og videre ned breen. På veg tilbake til heimen måtte Rune bare opp på Skardalstinden. Kunne ikke være dårligere enn meg nei. Og han fikk fint vær der oppe.......... . 4 Mai Retur til Leirvassbu og Geitsæter. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Denne rapporten er ikke verdens mest interessante, men jeg skriver den ned om ikke annet fordi det er ålreit å få turene dokumentert, og fordi det er fint å plukke fram egne rapporter som fremkaller minner i blant. Jeg og JPV startet fra Bessheim litt over kl. 20 torsdag kveld. Det bar opp til Bessvatn, og planen var å legge seg til på Bandet og stå opp grytidlig neste dag siden målet var Semeltind. Det gjelder jo å komme seg forbi allerede bestegne tinder og opp på nye, så da måtte det bli langt. Men vi forsto raskt at Bessvatn ikke var så veldig mye tryggere enn Gjende nå (Gjende er håpløs nå ), så vi måtte stampe rundt vannet såvidt innpå land. Etterhvert ble søvnbehovet påtrengende, og vi slo oss til på noen barflekker litt over halvveis til Bandet. Det ble ei kort natt under åpen himmel, og kl. 05.30 sånn ca var vi i gang igjen. Det var stadig av og på med skia og opp og ned i terrenget. Ved Hesttjørn fant vi en brukbar leirplass og slo opp teltet. Fin utsikt mot Gjende, Høgdebrotet og Tjørnholstind i småsol. Surtningssui ble herja med av skyer og så utrivelig ut. Semeltind som var vårt mål lå for det meste inni skyene. Men været var litt fram og tilbake, så vi bestemte oss for å prøve i tilfelle underet skulle skje. Etter en lang og seig tur nådde vi omsider foten av toppen, og siden vi først hadde kommet så langt kunne vi likegodt fullføre. Da ville vi føle oss bedre når vi kom tilbake til teltet. Til topps gikk det greit, våre egne spor var en fin rettesnor for returen og toppvarda var godt synlig. Vi kunne ane det enorme øststupet og syntes det var synd at denne toppen kun ville bli et kryss i lista, men det blir bare i denne omgang, selvsagt skal vi tilbake for å samle på godværsutsikten også Etter en avstikker på sørtoppen ble det en lang og pinefull tur tilbake. Men fra tidligere har jeg lært at det bare er å sette på autopilot, så går det over til slutt. Likevel klarte vi ikke å fri oss fra tanken om at det nå er nok med disse langturene på ubestemt tid. Heretter vil vi enten være lenge på en topp og nyte livet eller kanskje sanke topper som ligger nær hverandre og strategisk til i forhold til leirplassen. Det smakte iallfall å komme til teltet igjen. Dagen etter, altså lørdag, var vi skikkelig late og bare lå og kopa i teltet og hørte på vinden og nedbøren. Vi purka og sov og sto opp i blant for å spre sur nedbør som en viss Monsen kaller det. Etterhvert vurderte vi om været var ok nok til en kveldstur på Midtre Surtningssui, men ganske kjapt ble vi innhenta av en aldri så liten snøstorm, og da var det lett å snu. Er det noe jeg virkelig ikke gidder så er det å oppsøke topper i nedbør. Noe annet er det om man allerede er godt underveis, men har man valget der nede er det iallfall et lett valg for meg. Søndagen var jo brukbar da. Selvsagt, siden vi skulle hjem så kunne denne dagen bli fin. Både Besshø og ikke minst Midtre Surtningssui fristet, men da ville det bli altfor seint i forhold til de evinnelige pliktene i dette hersens hverdagslivet, så for å slippe ekstra stress droppa vi alt som het topper. Men vi orka ikke tanken på å vasse i tung og råtten snø langs Bessvatn, så vi tok likegodt turen over Besseggen. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle tilbake dit i livet, men nå var det jo plutselig som en forlokkende bonus å regne. Turen ble fin den! Folk så vi ikke før vi var på vei ned motsatt side av Veslefjell, derimot så jeg en stressa og altfor hvit harepus i full gallopp før Bandet. Den hadde nok grunn til å være stressa, for både jeg og JPV mener at spora vi så etter den avlyste Midtre Surtningsturen måtte tilhøre jerv. Besseggen kan selvsagt ikke måle seg med stortoppene, men selvsagt er det ei fin fotturrute, og i full ensomhet var det bare å nyte fjellets ro. Nedturen til Bessheim avslørte at JPV for lengst har blitt en mye bedre skikjører enn meg. Vel nede tok jeg meg tid til å studere litt mogop, og ved parkeringsplassen ble vi møtt av en søt kattepus. Fin avslutning på en tur som ikke ble som den skulle ha vært, men som vi sikkert vil huske lenge. Jan Petter legger til bilder.

Jeg skal til Lyngen 17. maihelgen. Lurer på om noen vet hvordan snøforholdene er der da med tanke på fottur, evt lettere toppturer. Tar gjerne også i mot tips til rute og enklere topper. Regor