Søk i nettsamfunnet

Scarpa Spirit 4 randonee støvel har en ekstra plastpløse (svart) som er stivere enn den som står på støvelen (lime). Støvelen blir merkbart stivere når jeg bytter. Noen som har prøvd å gå mange høydemeter med den stive plastpløsen? I produktomtalen står det "Støvelen har alle egenskapene man kan ønske seg i en randostøvel. Formbar Thermo innerstøvel, lett i vekt og ski/walk justering. Støvelen leveres med to plastpløser, der den ene er stivere og mer egnet for skikjøring."

Hei ! Jeg har kjøpt meg Hilleberg Kaitum 3. Jeg kjøpte også karbon teltstenger fra Fibraplex som skal vær sterkere enn orginal stengene. De nye stengene er letter enn orginal stengene. Er det noen andre med disse stengen som vil tilfløye noe?

Hei, Skal kjøpe meg ovennevnte sovepose. Er 183 høy, hvilken str bør jeg velge. Vet at dette er veldig individuelt men alikevel prøver jeg.... Synes kansje 195 cm. høres mest fornuftig ut, kan ikke bli for kort den vel? 195 er utvendig mål? Setter pris på tips:-)

http://www.adressa.no/nyheter/moreromsdal/article1185558.ece Forståelig at noe slikt skaper reaksjoner. Vad tycks?

Topptur på Geita og Killingen med kuling, dårlig sikt, ustabile snømasser++ For den som trodde at det bare var fint vær i Jotunheimen og fjellheimen for øvrig (ref Mayhassen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14141&highlight= og Morten https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14167&highlight=) kan betrygge seg med at det ikke er slutt på vind og snøfokk i fjellet enda. Jeg fikk erfare som mang en gang tidligere at vinden og snøfokket ville bli med meg på tur. Etter en behagelig natt med stormkast og snø ved Leirvassbu, var det god å se at vinden ikke hadde gitt opp da jeg våknet. Snøfokket slikket godt om veggene på Leirvassbu og sikten var ikke store greiene. Frokosten ble noe lengre enn vanlig, og jeg rakk hele to kopper med kaffe og jeg fikk pløyd gjennom noen sider i en bok før jeg fant motivasjon nok til å gå ut i det kalde gufset. Med et par – tre uværsturer bak meg så tenkte jeg ”jeg har jo vært borti verre enn dette”, og jeg fant noen av Mayhassens spor som bare hadde gått her to dager før meg. Noen meldinger tikker inn da jeg kommer inn i mobildekningens land på 1780 moh. Ringer kjapt Mayhassen da jeg ser at han hadde prøvd å få tak i meg, og det eneste jeg husker fra samtalen er ”Alexander, det er først nå det tunge starter”. Med den gode motivasjonen fra Mayhassen i tankene begir meg jeg på de 200 siste høydemeterene, og Mayhassen tok ikke mye feil med tanke på at det var noenlunde tungt å gå. På toppen tar vinden godt tak og jeg setter ryggsekken i le av Varden på Geita. I sidesynet mitt ser jeg plutselig at i sekken er på veg utfor kanten sammen med skistavene og jeg bykser til og får samtidig en liten strekk i ene låret. Men hva gjør nå det når jeg redder ryggsekken fra en skjebne fra vinden og et stup Jeg tar nå på meg sekken, og heretter setter jeg ikke fra meg sekken uten å være sikker på at den sitter godt fast. Jeg går bortover eggen mot skaret mellom Geita og Saksa, og finner kjapt ut at det ikke er egnet trugelandskap noe mer. Tar på meg stegjern og går videre hvor jeg treffer på hammeren som blir en for utfordring for meg den dagen. Etter at jeg børster snø av steiner og studerer den på alle mulige måter må jeg erkjenne for meg selv at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, så jeg ringer og spør Arne og Mayhassen om råd. Arne tror jeg klarer å komme meg opp hammeren, mens Mayhassen hadde gått breen to dager tidligere og anbefalte den. Jeg måtte bare være obs på en sprekke som var der sa han. Jeg prøver meg et par ganger til på hammeren, men finner ut at den ikke er noe for meg med kuling i kastene og med 50 meter sikt. Jeg går derfor ned på breen og holder meg 1 – 2 meter fra bergveggen for å unngå å falle ned i gleppen som er mellom fjellet og brekanten. Sprekken som Mayhassen hadde advart meg mot var godt synlig med en åpning på 2 – 3 meter (ikke noe morsomt å falle ned i den). Etter å ha gått ca 400 meter med veldige forsiktige skritt over breen er jeg endelig på fast grunn igjen og jeg går kjapt opp på Killingen. Av erfaring tar jeg ikke av meg sekken da jeg tar med meg den videre opp på ryggen til Saksa. Jeg tar meg først opp til den første toppen som er på 2065 moh, og går videre mot saksa der jeg til tider nesten blir slått i bakken av vindkast som er verre enn de jeg opplevde foregående helg sammen med Arne på Dovre. Jeg kommer til et punkt som er på 2100 moh, og jeg vet ikke om jeg er på det riktige toppunktet. Jeg ringer derfor Mayhassen og spør. Svaret er ikke det jeg ønsker meg. Jeg håper og tror at jeg er på den siste toppen, mens Arne og Mayhassen mener iherdig at jeg er på den første toppen. Telefonen dør midt i samtalen så jeg er ganske rådløs på hva jeg skal gjøre. Vinden øker på i styrke da jeg står på toppen, og sikten er fortsatt bare 50 meter. Jeg går videre mot Saksa, og eggen smalner inn, og jeg tenker ”var det virkelig så ille mellom de to toppene”. Eggen smalner av til det ubehagelige, og jeg snur 180 grader midt på denne eggen da jeg hører at vinden øker betraktelig et lite stykke bortenfor. Jeg slenger meg inn på et stykke der fjellet er bredere og holder meg fast til vinden har roet seg. Jeg snur og ser meg tilbake og tenker ”jeg går ikke over der og satser livet mitt for en topp”. Den som har vært der vet at det er litt bratt på hver side, og jeg snur derfor der i litt villrede om jeg har vært på toppen eller ei. Jeg passer da punktet som er på 2100 moh og går noen hundre meter til før jeg finner sporene mine som peker i retning Killingen. Stegjernene sitter godt i isen som dekker svaet, og jeg tar meg lett ned til Killingen. Snøflanken som skulle ta meg videre ned i dalen nedenfor Killingen var ganske bratt, og jeg går ikke mange skrittene før det begynner å skje ting. Etter ca 10 – 15 skritt ser jeg at et stort flak som jeg står på løsner og jeg begynner febrilsk å løpe samtidig som jeg bruker hendene for å holde meg på riktig side av snømassene. Jeg var heldigvis så langt oppe at jeg kommer på toppene av massene og ser at snøen beveger seg 70 – 80 meter nedover. Det var ikke store raset, men pulsen stiger allikevel til nye nivåer. Raset var 25 -30 meter bredt og ca 70 – 80 meter langt. Etter denne skremmende opplevelsen holder jeg meg nært de synlige steinene og jeg tar på meg trugene da jeg ser at terrenget flater litt mer ut. Noen av trugesporene til Mayhassen er synlige, og jeg følger dem nedover dalen. Da jeg nesten er nede i dalen må jeg ned en liten bratt og snødekt skrent på ca 20 meter. Idet jeg går baklengs for å få feste med trugene så løsner snøen her også. Jeg får da en litt hjelp av moder jord for å komme meg ned ca 10 meter ned med et lite snøflak til hjelp. Herifra går ferden i pene og pyntelige former og det går egentlig fint og greit helt til Leirvassbu. For den som fryktet av vinden og snøfokket hadde gitt seg, fortvil ikke… Alexander

hjelp!!! skal kjøpe lavo til min samboer til jul men har selv ingen peiling i det hele det eneste jeg vet er at den ikke bør være for tung, så jeg ser for meg at en lavo til 4-6 pers er stor nok. vilke merker er det smartest å gå for,ønsker og tips om vilke merker jeg bør styre unna

Her kommer rapporten fra min og Bjørn-Evens turer rundt Eidsbugarden i høstferien. Fikk oss to dagsturer http://tinderanglerne.blogspot.com/2008/10/de-to-sre-uranos-og-langeskavltinden.html PS: Bjørn-Even er i gang med å lage film fra blant annet Uranoseggen, så vent i spenning foreløpig

Lørdag 4/10 gikk vi opp til Gaustatoppen i stiv kuling og 20 cm snø. Startet og gå fra Stavsro kl 1730, oppe kl 1900 akkurat i tide før den virkelige stormen kom sammen med mørket. Sov i gangen på DNT hytta hvor det var godt og varmt. Det ulte godt utenfor, men kl 2330 våkna vi av at den koslige ulinga gikk over til risting og metalplater som ble rivd av. Hadde blåst opp til liten storm, minst, og ett av takvinduene på hytta ble rivd av. Det førte til at ett av rommene i DNT hytta ble fylt med snø, noe vi tok tak i dagen etter. Tømte rommet så godt vi kunne og laget en improvisert takluke. Resten av natten var det ikke lett å sove i bråket, men i den lille og sjarmerende gangen var det godt og varmt. Våknet 0700 til kraftig vind og snøføyke, tok med oss dunjakka og gikk bortover eggen for og se på soloppgangen. Da hadde vi kanskje den største naturopplevelsen vår så langt. Sola som kom opp over et snødekt og herjet landskap, snødrivet fra nordvest dekte smått for solstrålene og reflekterte de ut i alle regnbuens farger. Etter det var det en drabla tur ned ura hvor det hadde falt mer snø, opptil 1 meter enkelte steder, sikt på 5 meter og kraftig vind. Vi fikk høre at det var en av de kraftigste høststormene i manns minne på radioen da vi våknet, hadde vi visst det er det ikke sikkert vi hadde tatt turen....vi fikk virkelig føle kong vinters krefter på ett av de mest utsatte stedene i Sør-Norge, og det i tidlig oktober!!!

Jeg var på telttur i helgen med mitt nye MSR Zoid 2 og fant fort ut at det passer best som et enmannstelt. Min venn og jeg dunket borti hverandre i løpet av natten, noe som ikke akkurat bedret søvnkvaliteten . Kunne også tenke meg mer tumlepass og høyde under taket, samt mer bagasjeplass. Har kikket litt på Big Agnes Parkview som selges for ca 330 dollar i statene. http://www.bigagnes.com/str_tents.php?bid=14 Kunne godt tenke meg tremannsmodellen slik at to personer har mye plass å boltre seg på. Noen som har erfaring med telt fra denne fabrikanten?. Har bare lest positive anmeldelser så langt. Mine behov: - telting i mark og noen ganger i fjellet vår-sommer-høst. - trenger ikke være superlett, men skal ikke være så tungt å drasse på at det går utover humøret. Kanskje noe sånt som 3-3.5 kg? Kan alltids fordele vekten på to. - må kunne sette opp ytterteltet først i regn - tilstrekkelig bagasjeplass, dvs god plass til sekk og sko osv. Var innom og kikket på noen helsport-telt på xxl i dag, men de virker ganske lave synes jeg, selv om jeg er overbevist om at det er gode telt. Har også kikket litt på Hilleberg som ser bra ut. Glad for innspill ! Thomas.

Her er litt om det lokale løpet for selvplagere.... http://www.eub.no/sport/article3768606.ece

Så kom da endelig august med mindre innsekter og mørkere kvelder og årets begivenhet sto for turen - venneturen fra Storlidalen via Kårvatn og Innerdalen tilbake til utgangspunktet. Men det skulle ikke være bare enkelt; Etter en sommer med hoven ankel og minimal turaktivitet måtte jeg benytte de siste par ukene før avreise til å gå inn nye sko ved turer i nærmarka og så braket det løs med en god dose bilkjøring i turuka. Mandag 64 mil t/r Nord-Trøndelag, tirsdag 50 mil til Oslo, onsdag t/r Gardermoen og torsdag ca 43 mil til Storlidalen med retur til Oslo søndag - ser ikke tungt på en liten biltur, men dette ble i drygeste laget. Men tilbake til fjellturen som startet med en biltur over Rondevegen og Dovre til Storlidalen i Trollheimen hvor jeg rakk å installere meg i Bortistu med en pils før resten av følget kom fra Trondheim. Hjertelig gjensyn og et kjempemåltid med bassturøkt lammelår som hovedingrediens - skal det være luksus så gjelder det å slå til - og rødvinen var heller ikke ille Turen startet neste morgen(eller heller formiddag) med en liten spasertur langs anleggsveien inn mot Tovatna før vi dro opp i terrenget og fulgte merket sti inn til det innerste av Tovatna. Været var sånn passelig med lave skyer og enkelte tendenser til yr - men insekter var slettes ikke noe problem. Ned Gammelseterdalen var den merkede stien omlagt siden forrige gang jeg gikk der, og fulgte nå det gamle veianlegget på vestsida av Toåa. Veianlegget ble visstnok påbegynt ca. 1847 og hadde som mål å få til en kjerrevei mellom Oppdal og Todalen etter som oppdalingenes nærmeste forbindelse til sjøen gikk ned til Todal. Anlegget ble etter noen år avsluttet, men restene er godt synlig, og det er imponerende hva som ble utført i de bratte fjellsidene. Etter at vi krysset Toåa på ei ny bru ble terrenget temmelig fuktig, og det ble slitsomt å krysse seg frem og samtidig forsøke å unngå å fylle skoene med myr. Men vi kom da etter hvert frem til ei ny bru som igjen bragte oss over på vestsida av elva der gården og turisthytta på Kårvatn ligger. Men vi kunne ikke dy oss, noen av oss måtte forsøke et bad i elva og vi gutta dro nedover elva og badet der Nauståa kom inn i Toåa. Frisk opplevelse, men herlig etter svettingen gjennom myr og jord. Og mindre herlig var det heller ikke å komme til gårds og en kald pils. Maten måtte vi ordne selv, men med godt lager av hermetikk i selvhusholdet hadde vi ingen grunn til å klage. Med 12 stykker i følget ble det fullt på fellesrommet og det var godt besøk så det ble plassert folk litt rundt omkring, men alle fikk et sted å sove. Neste dag skulle vi gå over Bjøråskaret til Innerdalen så det starte igjen med noen km langs en vei før vi dro opp i terrenget. Men denne dagen var solen med oss, og det ble flere avslappende pauser oppover bakkene. Vegetasjonen følger med langt oppover, og etter som utsikten vider seg ut kan vi se både sjøen og innover i Trollheimen. Et herlig syn i alle retninger. Det var mye folk i fjellet, og på toppen av Bjøråskaret var det tilløp til køsitting rundt omkring. Men utsikten rettferdiggjorde trengselen - her var det mye flott fjell å se Det var bare et lite skår i gleden; En person var savnet i fjellet og vi kunne se - og høre - helikopteret som drev søk. Den savnede var visstnok slektning av vertskapet på Renndølsetra der vi skulle bo. Nedover fra Bjøråskaret er det bratt, og lårene fikk føle det etter hvert. Varmt ble det også etter hvert, så da vi var nesten nede i dalen ble det igjen bading i en kulp i Renndøla - riktig oppfriskende, men denne dagen med et varmt svaberg å gå opp på. Stort bedre går det ikke an å få det etter en dag i fjellet. Igjen fikk vi ferdiglaget mat, og rømmegrøten var så god at det igjen ble i meste laget - dette var definitivt ikke en slanketur Etter erfaringen med myr og jord i Gammelseterdalen ble det til at vi gikk om Langvatnet i stedet for via Innerdalsporten tilbake til Storlidalen på søndag. Fordelen med dette valget var at vi slapp å vasse i søla, men til gjengjeld var stigningen i starten saftig nok. Heldigvis lå stien i skygge i starten, for sola skinte som dagen før, og solhatten måtte frem for å beskytte et noe hårredusert topplokk Turen forløp udramatisk, og etter dagens siste rast valgte jeg å takke for meg og sette opp farten ned mot bilen. Tanken på 43 mil alene i bilen fristet ikke. Eneste bommert var at jeg antok at jeg kunne finne drikkevann langs veien ned fra Tovatna - men den gan ei, jeg gikk helt frem til bilen før jeg fant vann uten å måtte klatre ned til en nesten uttørret bekk. Tok Rondevegen tilbake også etter som dette er kortere enn om Dombås, men droppet besparelsen ved å kjøre over Lygna og holdt meg til E6 og anleggsarbeidene både på Mjøsbrua, sør for Hamar og i Ullensaker. Turen hadde vært topp fra start til ende, og jeg har neppe gått Trollheimen/Innerdalen for siste gang.

sitter og leser om fjellheimen camp og Rondane. Et av disse teltene vil jeg ha, men hvilket?? Kan noen hjelpe meg? Leser at forskjelden er 0, 5 kg, så vekten har ikke noe serlig å si. Lurer om noen har gode formeninger om disse teltene. Takker for hjelpen Kissa

Etter diverse drømming, planlegging, pakking og studier av yr.no og andre mer eller mindre pålitelige værvarslere tok vi av sted fredag morgen. Vi var Geir, John Inge og Terje. Været var i og for seg ikke tema, for datoen var spikret for flere måneder siden, og utstyret skulle holde til det meste. Ruta skulle gå over bandet ved Raudhamran. Siden sekkene veide sitt valgte vi å starte relativt høyt for å slippe å hente høydemetre fra Heimdalsmuen. Parkerte like etter Valdresflya Vandrerhjem og lempet sekker på ryggen. Målet for dagen var området i nærheten av ”Tyskerplassen”. Fint vær og godt selskap gjorde at turen innover var grei til tross for vekten på ryggen. Vel oppe på bandet tok vi en god rast og nøt synet innover Leirungsdalen. Tinder og topper lokket der inne. Nede i dalen glimtet det gyllent i den beryktede Leirungsåe, vår eneste bekymring for turen – må vi vade? 500fjell rapporterte jo om sur opplevelse helga før og døpte sågar om elva Borte på en snøfonn betraktet en flokk rein oss mistenksomt før de stakk sin kos innover dalen. Skummelt med sånne tobeinte gjester. Vel, vel - en god rast må avsluttes, og sekkene må på skal vi komme inn og få opp teltet. Stadig gjerrige på høydemetre holdt vi oss oppe i lia - der nede i dalen så det så myrlendt ut. På vei hjem igjen fant vi faktisk ut at det er vel så greit å gå nede i dalen Eneste utfordring på veien inn var Steindalsbekken med stor sekk på ryggen. For Terje med gamasjer på beina var det bare å finne en passe grunn plass å tråkke over, mens de uten gamasjer måtte ty til spenstige sprang over svaene oppe i småfossene. Ved ”Tyskerplassen” endte det med at vi slo opp teltet på plassen. Veldig beleilig med litt rennende vann og flatt lende for teltet, selv om det bærer preg av en del bruk. I tillegg har Steindalsbekken rasert området. Etter leirslaging og middag tok vi en rusletur opp i Steindalen for å sjekke breen. Vi ruslet og gikk, men brekanten lå for langt inne nå. Turen inn dalen satt enda i beina, og steinura ble for plundrete, og kvelden var raskt i anmarsj, retur til teltet… Over oss sto Munken, truende og innbydende på en gang. Flere ganger i løpet av helga funderte vi : ”Kan vi komme oss opp der?” Lørdag morgen kom med sol – og litt morgentåke. Munken var borte i tåka, samme med det som skulle bli dagens mål – Tjørnholstinden. I løpet av natta hadde vi hatt en regnskur, men det var nok bare for å vekke oss. Frokosten ble inntatt i strålende sol, og etter hvert dukket kjente topper frem igjen. Dette skulle vel bli bare bra! Vi nøt stunden og klokka løp fort, på tide å komme seg av sted. Mens vi pakket sekkene vandret et par karer forbi, i god fart med et eller annet mål. Dette var de eneste menneskene vi så i Leirungsdalen denne flotte helga! Så kom det vi hadde gruet for – vading eller… Det var stemning for å beholde støvlene på, og se om det var muligheter for å steingå og eller vasse fort noen steder. Det skulle vise seg å gå riktig så greit. Ved ”Tyskerplassen” er det enkelte grus- og gjørmebanker. Vi kom oss over til disse ved et-tråkks hopp over et grunt stryk. Lengre der ute var det mye småstein som burde kunne balanseres på, og nesten over på andre siden så det smalt nok ut til å kunne hoppe. Geir erfarte at det var gjørme i grusbankene – se opp, det går an å plumpe bra uti dette også. Planen holdt – vi kom over uten å bli våte i støvlene ! Så bar det oppover bakkene, første mål var Høgdebrotet – langt der oppe. Ikke mye spennede å si om disse oppoverbakkene egentlig. Bakover fikk vi få et bedre utsyn over Kalvehøgdmassivets nordvegg, og etter hvert også Torfinnstinder etc, men Terje som hadde vært her før var svært så spent på været på andre siden av ”kanten”, for synet som møter en her er bare stort! Og forventningene ble innfridd: Besshøe, Glittertind, Surtningssue, Nautgardstinden, Stornubben, Galdhøpiggen, Memurutinder, Smørstabbtinder, Hurrunger og meget mer viste seg frem i all sin prakt! Det supre med denne turen er nettopp dette: Man går og går mot noe som ser ut som en topp der oppe, men litt etter litt bretter landskapet seg ut til et særdeles flott utsyn! På Høgdebrotet tok vi oss en god rast, og sa hei til resten av de fire menneskene vi skulle møte denne helga. Et par som hadde startet på Vargebakken nådde sitt mål for dagen, de angret nok heller ikke på dagens valg? Toppen lå pyntet i snø mellom steinene. Nede på Steinflybreen sto en flokk rein, en av dem var en stolt bukk med flott gevir. Veien videre mot Steinflytinden gikk langs kanten av stupet mot Steinflybreen. Litt høyder ble målt, og kandidaten mellom Høgdebrotet og Steinflytinden ser nok ut til å være kvalifisert som en 10-er ja. Skal analysere loggen min litt nærmere, trykkmåleren på Garminen var ikke kalibrert, men den relative målingen sier sitt. Mer data senere….. Opp bar det etter hvert, snøfonna i skråningen var myk, så valgte å gå på stein. Men snøegga måtte gåes – stilig, og det var så mye greiere enn å ned i sørsiden. Vel oppe kløyv vi opp på toppblokka og tok oss noe velfortjent godt, knipset bilder og nøt stunden. Kjente steder vi har besøkt før, og steder vi har til gode sto i rekke og rad! Dagens tabbe ble så gjort : Vi hadde ingen ambisjoner om å følge eggen bort til Tjørnholstinden med vår bagasje og erfaring, så vi begynte å ta oss ned, men på feil sted. Det ble litt for bratt, så sekker måtte fires. Tiden gikk fort nå, men vi skulle nå ned over Tjørnholsoksle okke som. Det var bare å dure på, på Tjørnholstinden ble det middag. Real Turmat pluss noe godt… Enda flere rein kunne betraktes fra oven: Nede i Nørdre Tjørnholet gikk en flokk på breen. Gjennomgangstemaet kom opp nok en gang under pausen : ”Det hadde ikke vært det samme i regnvær nei!” Sola sto fortsatt oppe, men hadde tydelige planer om å gjemme seg bak Hurrungene snart. Her kunne vi ikke bli, mørket ville garantert komme før vi var tilbake ved teltet så det var bare å komme seg nedover. Sola sa takk for seg i en brennende solnedgang da vi sto på bandet mellom Tjørnholstinden og –oksla. Rask tur oppom oksla, og så bar det nedover. Godt å kunne ta snarveier over snø og slippe steinur hele veien. Returen ble liksom en lang vandring mot mørket, og kryssingen av Leirungsåe måtte vi garantert ta i hodelyktlys….. Det var greit å ha GPS som støtte på veien. Vi peilet oss inn på sporet fra oppoverturen og fulgte dette ned i dalen igjen. Uten dette hadde letingen etter krysningspunktet over elva tatt mye tid i mørket! Vel tilbake på teltplassen etter 13,5 timer i supert vær og stappfullt av inntrykk – det var godt å krype i soveposen etter litt vask av føtter i iskaldt vann for de som liker slikt om kvelden. Søndagsmorgenen rant med gnistrende sol etter en natt med rim på teltet. Halvmåne og stjerneklart er ofte fulgt av litt kulde… Terje valgte å stå opp og se på sola, mens Geir og John Inge tok livet med ro i teltet. Frokosten besto av stekt bacon, lapper og pannekaker. Sildrebekken hadde fungert som kjøleskap for vakuumpakket bacon – helt greit med ca 2 grader i vannet (?) Lang god frokost ble etterfulgt av nedrigging og rydding av leirplassen før vi satte nesa hjemover. Nå fulgte vi stien utover dalen, noget lettere enn veien vi gikk inn, litt brattere over bandet ved Raudhamran men allikevel. Vel tilbake ved bilen var alle tre vel fornøyd – ikke helt utslitt, og noen erfaringer og inntrykk rikere. Ikke våte fra oven, og ikke våte på beina. Kort oppsummert : Vading av Leirungsåe kunne unngås med vannføringen på lørdag! Start dagsturen i tide! Det hender det er lurt å gå en liten omvei! Skal du nå tilbake før det blir mørkt – snu i tide! Solnedgang er tross alt flott å se på! Det er fint å ha med nok mat – vi led ingen nød! - DET HADDE IKKE VÆRT DET SAMME I REGNVÆR NEI! :D PS. Bilder følger

Formålet med turen var å si farvell til sommeren før neste arbeidsperiode. Turen startet i Åseral, Setesdal Vesthei i Nord, gjorde en sveip bortom Bygland kommune før den svingte sørover nedover heiene til Evje. For å gjøre turen mest behagelig ble sekken strippet ned til det minimale. Dvs ingen telt, ekstra klær og mat med. Satset på at godværet i slutten av august skulle holde seg, at bærene fortsatt var gode og at fisken beit villig. 1.Dag. Kona stusset litt over denne lette sekken da hun slapp meg av i Åseral, men jeg forsikret henne om at alt var med. Fant godt med villbringbær innover kjerrevegen og tok meg god tid til å plukke med en del. Første vann var fiskelaust, det neste også og sånn fortsatte det. Det ble blåbær til kvelden mens bikkja fikk sin lille rasjon av tørrfor. Nydelig solnedgang. 2. Dag. Blåbær til frokost. Så inne ved et vann i Bygland bet endelig fisken. Fisk og fisk. Det ble et par tusenbrødre til lunch. Holdt sulten unna et par timer. Ikke mer fisk utover ettermiddagen og kvelden. Blåbær og enkelte overmodne multer til kveldsmat. Nydelig solnedgang, men magen knurret litt. 3. Dag En nedslående fiskedag. Blåbær til frokost, lunch, middag og kveld. Masser av antioksydanter heldigvis. Vurderte å smake på hundeforet men avslo, ikke bikkja si skyld at fiskelykka ikke har slått til. Han går nå bare på halv dagsrasjon han nå, og ser litt mulefunken ut på den lille prosjonen sin. Smeltet resten av smøret i panna og tilsatte salt og litt kaffe. Goodies. Men dessverre alt for lite. Ble litt seig nedover halsen. Kaffe'n etterpå smakte. Redningen for humøret. Nydelig og harmonisk solnedgang. 4. Dag Det ble vel litt for mye bær i går. Blåbærspruten stod bortover røsslyngen ved dobesøk på morgenen. Nå var det bare å komme seg heim. Gav blaffen i fiskinga, men hev innpå en del søte og velsmakende multer i farta. Merket at kroppen var tom, en liten motbakke og tempoet dabbet betraktelig. Annonserte hjemkomsten på satelitten og jaggu stod ikke kjøttekakene klar. Men kona ville ha meg med ut etterpå, for å plukke, ja nemlig, BLÅBÆR!!

Kommer en liten forsinket og kort rapport fra min andre fjelltur i Spania, dette var vel den eneste turen med skyfri himmel gjennom hele dagen. Takk til bla. "Tingeling" for linker ang. denne turen. Gikk denne på denne toppen dagen etter turen til Pic de Peguera mfl. ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13134&highlight=peguera ) og måtte nesten like tidlig opp i dag grunnet biltur mot middelhavskysten. Viser bare bilder og tekst, er det noen som lurer på noe ang turen. Bare spør! Glemmer ikke disse fine dagene, men to slike turer på rad og 4 timer søvn hver natt ble til oppkastsyke siste kvelden Facts: Tid: 7 timer (lengre tid pga. omvei fram ). Signing: 1640

ihvertfall på nettsiden dems ikveld..... kan ikke skjønne noe annet et at dette er billig, og antakeligvis feilpriset.... vanlig fjellheimen har jo samme pris... løp og kjøp.

Fredag – leting etter leirplass: Carl Fredrik hadde fått fri fra jobben på Oslo Sportslager og spurte om jeg og Bjørn-Even var keen på en siste fjelltur før skolestart. Selvfølgelig var vi det, Men Bjørn-Even kunne ikke være med denne gangen. Veldig synd med fjelltur uten ”moroklumpen” og entusiasten Bjørn-Even! Vi var heldige, Onkel Halvor skulle over fjellet for å delta på Skåla Opp lørdag så vi satt på med ham til Valdresflya. Han kunne også hente oss søndag siden han skulle på hyttetur til Homborsund på mandag, perfekt for oss! Sekkene var godt pakket med klær, telt, mat, gassapparat og annet utstyr. Vi plukket opp Carl Fredrik i Sandvika, i bilen hadde jeg en badevekt vi kunne veie sekkene. Min lå på 14 kg og CF sin på 20 kg! Riktignok hadde CF 3-mannsteltet i sin sekk. Da vi passerte Bagn var vi som vanlig spente på om vi kunne skimte Galdebergstind og Slettmarkpiggen i det fjerne, de var borte i skyene, men yr.no hadde lovt oss to solrike dager både lørdag og søndag, optimismen var der. Etter å ha gaflet i seg noen boller fra Statoil ble vi sluppet av ca. 1 km sør for Heimdalsmunnen. Det var 8 C ute og småregn, Halvor var glad han ikke måtte ut av den varme, trivelige bilen. Klokken 20.00 var vi i gang, og etter bare 5 minutter måtte vi passere noen bekker. Steinene var glatte og Carl Fredrik fikk en våt start på turen da han plumpet i bekken. Sekken ble heldigvis ikke våt så turen var ikke ødelagt. Etter noen kjipe passeringer av Raslebekkene var vi oppe på bandet sør for Raudhamran. Leirungsdalen var vakker, men toppene rundt var badet i tåke. Det var nytt for begge å gå innover denne dalen og begge var spente på hvordan elvekryssingen av Leirungsåe ville gå. Elva var ikke spesielt stri heldigvis, men vi gikk oppover et stykke for å finne et gunstig vadested. Omtrent der elva fra ”Steindalsbreen” kommer ut prøvde vi oss på en vading, det tok litt tid for å finne det beste stedet. Av med skoa og krysse fingrene. Huttetu, for en kald elv! Med sekken på ryggen ble det enda verre. Midtveis, på en av sandtakene tok vi på oss skoene for å prøve å hoppe fra stein til stein resten. Det gikk delvis bra, men til slutt var vi så våte at vi like gjerne vadet med skoa på. Nå var det bare å gå så langt oppover dalen som mulig, og finne en teltplass før vi mørknet ute. Carl Fredrik fant noen fine leirsteder, men jeg ville helst gå så langt som mulig denne dagen. Grunnen var å få en kortere fjelltur neste dag. Vi ble enige om at vi skulle lete til klokken var 22.00. Til slutt fant vi en fin teltplass, slo opp teltet, spiste noen skiver og satte klokka på 07.00. Lørdag – Tjørnholsoksle og Leirungskampen: Dagens plan om været var bra var å ta Tjørnholsoksle, alle Skarvflytindene, Skarvflyløyfttinden, Austre Leirungstind, Midtre Leirungstind og Leirungskampen. Men da vi våknet hørte vi regnet dryppet på teltduken, ute var fjellene enda mer tåkefylt enn gårsdagen! Huff, vi unnet oss heller mer søvn og satte klokken på 08.30. Da vi våknet hadde regnet stanset, men skyene var der stadig. Vi kokte oss havregrøt og spiste noen skiver, og la i vei fra teltet med friskt mot og håp om klarning i været. Etter 1timer og 30minutter stod vi på toppen av Tjørnholsoksle (2145) i tåke og snø på bakken. CF hadde lovet faren sin å ikke gå på Skarvflytindene om det var tåke, men det var det. Planen ble da å gå ned Skarvflyen for så å runde ryggen og gå opp til Nørdre Skarvflytind, kanskje skyene forsvant til da. Men etter hvert da vi kom ut på Tjørnholsoksle sin nordrygg ble vi møtt med snø opp til knærne. En kombinasjon av gjennomslagsnø og tåke gjorde at vi snudde og gikk ned til Leirungsdalen igjen. Når vi kom under tåka begynte det utrolig nok å klarne mer og mer, etter hvert fikk vi øye på Leirungskampen, så Vestre Kalvehøgde, Kvitskardstind og Austre Leirungstinden! Kanskje vi kunne ta en til topp likevel. Vi tok oss GOD tid til å gå opp mot Svartdalsbandet. På veien tok vi en bedre lunsj ved Leirungstjønnin, pent ved stranda. Tre karer med fulle sekker på vei mot Svartdalen passerte oss mens vi lunsjet. Da vi kom til 1678-vannet rundet vi opp nordsiden av Leirungskampen, gikk i løs ur før vi var oppe på nordvestryggen. Etter noen hundre høydemetre stod vi på toppen av Leirungskampen N-2. Skyene drev forbi, og etter hvert dukket Torfinnstindane opp, et fristende mål for neste år! Herfra var det bare å kruse bort til Leirungskampen N-1 og Leirungskampen, litt lett klyving, men langt fra vanskelig. Det går en renne med løs grus siste stykket til hovedtoppen. Da vi fikk tatt noen photos spiste vi litt niste på Leirungskampen N-2, her fikk vi også telefondekning! På nedturen var steinene sleipe, så vi tok det helt piano. Lenger nede så vi en fyr med gul/svart jakke på sikker kurs mot oss, men da vi kom lenger ned var fyren borte, ikke hadde han passert oss heller! Turen tilbake til teltet gikk raskt da vi pratet oss bort, fremme var vi klokken 18.00. En akkurat passe tur, neste dags værmelding er sol og i natt skulle det være ned mot -7c på toppene. Det låter bra hvis det blir skareføre! Da jeg skulle til bekken for å hente vann hører jeg noen lyder bak meg, det er Carl Fredrik som roper. Jeg hører ingenting pga bekken og prøver å åpne ørene, han trodde jeg prøvde å holde meg for ørene! Han skulle fyre primusen, og da fyrstikken ble tent flerret en gedigen flamme opp. Han var redd gassboksen skulle sprenge og kastet apparatet bort fra seg. Ingen var sikre på grunnen så vi lot boksen brenne opp. Selve brenneren var smeltet i stykker da det hele var over. Det rare var at gassen ikke ville slukne da han prøvde å skru gassen ned. Heldigvis skjedde dette etter vi hadde kokt vann til middagen. Men frokosten neste dag bestod av havregryn, vann, salt og syltetøy (ukokt), det var ikke like godt når den var kald. Søndag – Tjørnholsoksle (igjen!), Tjønnholstind NV-2, Tjønnholstinden, Steinflytinden, Tjørnholstinden NØ og Høgdebrotet. Utpå kvelden forsvant skyene, til slutt var himmelen skyfri. Endelig var været på vår side! Da vi stod opp kl. 07.30 neste dag var det fortsatt ingen skyer og sola steikte over Heimdalshø! Etter å ha pakket teltet og sakene var det på med SOLKREM! Nå bar CF teltduken og jeg stengene. Så bar det i vei med minst 15 kg sekker rett opp til Tjørnholsoksle, utrolig nok gikk det raskere med tung sekk (riktignok gikk vi mer rett på toppen i dag, det lønte seg)! 1 time og 10 minutter brukte vi opp hit, 20 minutter raskere enn med lette sekker! Men så dukket det nye skyer opp på himmelen, og minutter senere hadde nesten alle 2K-topper i Jotunheimen en skydott på seg. Hvorfor skal det nesten alltid bli slik!? Da vi var på ca. 2235 moh vest for Tjørnholstinden la vi fra oss sekkene og gikk bort på de to sekundærtoppene tinderangling.no har målt opp. Det er riktignok bare pkt. 2208 som er sikker (p.f 15). Da vi var kommet tilbake til sekkene hadde sola fått tak og snøen som hadde så fint og hardt skarelag forvandlet seg til våt, glatt gjennomslagsnø! Noe dritt å gå i, men pent å se på. Det var deilig å stå på en av Jotunheimens fineste topper, Tjørnholstinden (2331)! Men da vi sto på toppen kom en for j… sky over oss som skjermet den fine utsikten. Vi ville helst komme oss over til Steinflytinden så fort som mulig, denne biten anbefales IKKE med tunge sekker på glatt snøføre Usikre var vi på hvor ruta til Steinflytind gikk, Carl Fredrik var på Steinflytind i mai og mente at et turlag gikk et stykke mot sør først. Nedover i ura var det vanskelig å finne noen gode veier, så vi fulgte etter hvert en hylle med noen utsatte punkter (med sekk på ryggen) bort mot Midtre Tjørnholstind, en usikker kandidat. Herfra var det mange ekle sva og hamre nedover, og jeg var nær ved å ramle utfor et sva da jeg hoppet ned på en hylle, heldigvis fikk jeg tak i et godt grep i berget. Det er virkelig vanskelig å beregne slike ting med tung sekk. Etter mye krungling, av med sekk og levering av sekk til hverandre kunne vi runde Steinflytinden og gå opp på den fra øst. Deilig å være ferdig med det, men uten sekker ville denne passasjen gått nærmest som en lek i forhold! Vi brukte 2t 45 min til Tjørnholstind (+sekundærtopper), men vi brukte hele 1t 15 fra Tjørnholstind til Steinflytind. Fra Steinflytind til Tjørnholstind NØ og Høgdebrotet var det snødybder til låret på det verste. Fra den usikre kandidaten Høgdebrotet NV var det ganske ferske fotspor vi kunne følge. Personen har nok gått opp fra Kvassryggen virket det som. Vi tok en god lunsj da vi var under snøgrensa på østsiden av Høgdebrotet. Nå hadde også skylaget steget noen meter høyere og vi kunne skimte Rondane, Valdres og Nautgardstind med mer! Rart nok var det ikke noe snø på Besshøe selv om det er 32 meter høyere enn Høgdebrotet! Så vi er nok i snøskillet! Vi skulle egentlig bli hentet på Vargbakken kl. 18.30, vi hadde god tid, så resten av turen gikk nokså rolig for seg. Halvor måtte heller kjappe seg, og han fikk ikke lov til å spise pølse og pommes frites på Lemonsjø denne gangen! Nedover Steinflye så vi en reinsdyrsflokk, men det er vel ikke noe ”big deal” å ha sett det i denne delen av Jotunheimen. Da vi traff på stien gikk det fort rundt Semelhøe, over Leirungskloppa og bort til Vargbakken. Vi fikk god tid til å skifte og spise resten av sjokoladen før Halvor kom. Deilig var det å få på seg nye klær og sko, og ikke minst smakte burger`n på Fagernes godt, men Carl Fredrik foretrakk heller boller fra Statoil. Men, det får nå være lov å unne seg litt fast food etter en slik tur? Tusen takk for turen og følget Carl Fredrik, gleder meg til nye turer i høstferien. Men først er det Tryvann Opp og Birken 20. september, møt opp! Fredag: 9 km 2 timer 280 ascent Lørdag: 19 km 8 timer 1470 ascent Søndag (15-20 kg sekk!): 21 km 8t 15min 1485 ascent

Jeg har lenge vært supergira på å gå Sydveggen på Skarfjell, men jeg mangler en klatrepartner! Sydveggen er en superklassiker i Innerdalen, men ganske krevende. Så en viss erfaring bør du ha, og du bør være i stand til å klatre 6+ på topptau.

Hei. Jeg og en kammerat hadde en uforglemmelig tur opp på Møysalen i Vesterålen. Tekst og masse bilder fra turen finns på denne linken: http://www.ryggsekk.net/turer/moysalen-3aug08/moysalen-3aug08.htm Hilsen jan hugo s.

hei, jeg lette etter eksisterende tråder på det forumet her men fant ingenting. min fjellsport dovre sovepose er nå fire år gammel og vel brukt, begynner å lukte død hest. hvordan vasker jeg den? må jeg passe på at ikke ting klumper seg sammen osv? spesielt vaskemiddel og ingen sentrifugering? et kjapt google-søk ga ingen resultater. på forhånd takk! ungua

Innerdalen Litt før sju, mens sola ennå lå i skjul bak Renndalskammen, var jeg på tur oppover Innerdalen. Nede i dalsidene var det grønt og frodig, og videre opp mot Giklingdalen passerte stien flere gamle setertufter. Innerdalstårnet, 1454 moh Ved varden som markerer inngangen til Giklingdalen, tar bjørkeskogen slutt. Skarfjellet og Trolla virker, om mulig, enda mer imponerende herifra enn lenger ned i Innerdalen. Fra varden er det en kort tur til stidelet ved Storvatnet. Mens én sti følger vannkanten, stiger den andre bratt opp til venstre mot det trange skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet. Litt over halvveis i denne lia passerer stien en bekk, og jeg benyttet denne anledningen til å drikke meg utørst og fylle vannflaskene. Det skulle bli det siste jeg så til vann på en stund. Vel oppe i Skaret begynner moroa. Det siste stykket mot Innerdalstårnet byr på lett klyving og klatring. Fjellveggen kan virke bratt, men den er delt opp i dype og tydelige terrasser. Noen har satt opp varder for å vise vei oppover, men så lenge sikten er god, behøver man ikke bry seg om dem. Jeg tok først litt ut til venstre og fulgte deretter terrassesystemet trinn for trinn. I den sørvendte helningen varmet fjellet mot håndflatene, og det var bare å nyte hver meter til toppen av Tårnet (09:00) og ned til skaret igjen. Tårnfjellet, 1521 moh Tilbake i skaret møtte jeg et hyggelig par som var på tur for å prøve ei klatrerute opp mot Tårnet. Jeg småsnakket litt med dem, stappet i meg noen brødskiver og studerte nordveggen av Tårnfjellet. Der oppe hadde jeg ikke vært før. Fjellsiden lå fortsatt i skyggen, og her nedenfra virket den mørk, sleip og truende. Etter en del fundering bestemte jeg meg for å prøve ei rute ganske langt ut mot venstre side, ut mot Innerdalen i øst altså. På avstand kan dette rutevalget virke litt utsatt, men jeg ville heller ha det luftig og tørt enn å rutsje ned de fuktige og mosekledde partiene lenger til høyre i nordveggen. Jo lenger opp jeg kom i fjellveggen, jo mer forbauset ble jeg over hvor lett det hele løste seg opp. Siktemerkene mine i det bratteste partiet var en flat steinhylle som stakk markant ut fra fjellveggen og en pinakkel, nærmest en naturlig varde, litt lenger opp. Begge disse postene bød på morsom småklatring idet jeg omgikk dem på venstre side, og etter at de var unnagjort, ble terrenget betydelig flatere. Jeg kom til noen mosekledte berghyller. Selv om det hadde vært tørt i flere dager nå, hadde mosen holdt på vannet som en svamp. Mosen fløyt oppå fjellet og glei hit og dit ved hver minste bevegelse. Hadde jeg støtt på denne vegetasjonen i selve bratthenget, ville det ha vært atskillig verre. Slik det var nå, kunne jeg kare meg oppover i måtelig stil, til dels på alle fire, for kort tid deretter å slippe ut et jubelrop ved synet av snøfonna oppe på topplatået. Mens noen fjelltopper er fascinerende spisse, er Tårnfjellet utrolig flatt. Under istiden må breene i dalen ha gjort en solid jobb med å slipe til denne ovale og vidstrakte flaten. I et landskap med tårn og tinder på alle kanter, og nye klatrepartier i vente, var det riktig koselig på oppe på dette hellebelagte taket. Jeg tok meg god tid over høyfjellssletta. Sola varmet godt, og det var ingen hast med å nå fram til toppvarden helt i sørenden av platået (11:00). Såtbakkollen, 1840 moh Fra toppen av Tårnfjellet strekker det seg en noe lavere fjellrygg i en bue mot Såtbakkollen, to kilometer lenger sør og 300 meter høyere opp. I Trollheimen er det bare Store Trolla (1850), på motsatt side av Giklingdalen, som rager høyere. Ifølge Statens kartverk heter Såtbakkollen egentlig Tåga. Dem om det. Med noen småhopp og litt enkel klyving kom jeg greit ned på fjellryggen. Ganske tidlig på ryggen møter man en kul, 50 meter høy mot nord, 25 mot sør. Artig å klyve over den. Det vanskeligste punktet langs ryggen var en fjellhammer like før oppstigningen mot Såtbakkollen. Denne hammeren kunne vel være 25 meter +/-. Klatreføreren for Innerdalen opplyser at det skal være mulig å omgå dette punktet. Det må i så fall være mot Giklingdalssida, for over mot Innerdalen gikk det et bratt stup mot en bre i dalbotnen. Selve hammeren vurderes i klatreføreren til grad 3. Fjellet var godt og varmt, og jeg kom meg raskt opp de første høydemeterne. Først helt mot slutten støtte jeg på et litt luftig parti med noe vertikal klatring. Dette partiet var imidlertid bare på noen få meter, og det var flere gode tak underveis. Fra hammeren og opp mot Såtbakkollen begynte ryggen å smalne av samtidig som den ble brattere enn før. Imidlertid var det ingen egentlige klatreutfordringer her, og jeg kunne gå og klyve ganske greit opp til topplatået. Idet jeg nærmet meg toppen (12:20), fikk jeg øye på en rekke avlange steiner som raget opp i lufta rundt toppvarden. Såtbakkollen var visst det rene Stonhenge. Noen har tydeligvis funnet mening i å sette de avlange steinhellene, som ligger strødd over hele kollen, opp på høykant. Kan dette være sporene etter en hittil hemmeligholdt religiøs sekt? Navarnebba, 1662 moh Ryggen videre mot Såtbakkollen 1774, et stykke lenger sør, er lett å gå. Mens jeg gikk bortover her, vandret blikket stadig i retning av Navarnebba. Selv om jeg hadde gått noen timer nå, var ikke klokka mer enn midt på dagen, og det burde da la seg gjøre å komme seg en tur dit opp også? Det eneste problemet med denne, ellers så utmerkede planen, var at den slake lia oppover Såtbakkollen gikk over i bratte stup mot Navardalen i nord. Et stykke lenger ut på ryggen begynte tingene imidlertid å se lysere ut, og jeg kunne begynne på nedstigningen uten alt for store problemer. Denne ruta ned fra Såtbakkollen mot Navardalen, som forsåvidt også er en mulig rute opp, har jeg ikke sett beskrevet før. Det var derfor med en viss spenning jeg begynte å jobbe meg ned brattlia, men det var overraskende enkelt å komme seg fram, og ganske snart (13:40) stod jeg i et dalføre på rundt 1350 meter. Fra dette punktet kunne jeg ha gått inn i Tverrådalen, litt lenger sør, for så å følge en av topprutene som klatreføreren anbefaler. Når jeg først stod her, var det imidlertid mye mer fristende å forsøke en mer direkte linje opp mot toppen. Stigningen var ikke på mer enn 300 meter, men jeg begynte å kjenne det i beina nå etter all klyvingen tidligere på dagen. Ruta jeg gikk mot toppen var veldig fin. Litt klyving de siste 20-30 meterne, men bare av det morsomme slaget. Terrenget ble litt mer blokklendt helt øverst, og jeg lurte et øyeblikk på om noen av steinene kunne løsne og falle over meg. Akkurat da den tanken for gjennom hodet, skvatt det opp ei fjellrype 20 cm fra høyrehånda, så jeg var nær ved å slippe det ellers så gode taket i kampesteinene. Toppen av Navarnebba (14:20) var kanskje det flotteste ved hele denne turen. Ikke minst fikk jeg et fantastisk utsyn herfra tilbake mot Såtbakkollen. Planen nå var å balansere videre bortover eggen til toppunktet på 1560 meter eller noe sånt lengst nordøst. Det jeg hadde trodd var en sammenhengende ryggtravers, viste seg imidlertid å være brutt opp på tvers av en rekke kløfter. Ingen vanskeligheter ut over grad 2, men mye klyving opp og ned. Om noen der ute samler Trollheimstopper med primærfaktor +5, må Navarnebba være et sant funn. Jeg for min del ønsket imidlertid å rekke middagen på Renndølsetra, og jeg fulgte derfor ikke denne ryggen like slavisk som tidligere på dagen. Noen steder var det, etter mitt skjønn, raskest å søke seg noen få meter til høyre ned i fjellsiden. Tverrådalen Fra den siste toppen av Navarnebba, som er godt synlig i hele Innerdalen, begynte jeg å jobbe meg ned mot Tverrådalen i sørøst. Landskapet i denne dalen veksler mellom idylliske gressletter og brutal steinur. Det ligger et vann her som bare forsvinner ned i ura før det plutselig dukker opp som et utspring (16:15) en km lenger ned. Jeg var takknemmelig for dette utspringet. Ettersom jeg hadde glemt igjen drikkeflaska i dalsøkket på den andre sida av Navarnebba, hadde jeg nemlig gått uten drikke noen timer nå. Stien videre ned mot Innerdalen er ikke spesielt godt synlig, og jeg rotet bort litt tid før jeg kom meg ned på turstien fra Storlidalen. Herfra var bare å gi full gass for å rekke et bad i fossen før rømmegrøten på Renndølsetra. Etter elleve og en halv timer på tur var det deilig å slippe seg ned i det iskalde vannet. GPS-klokka var slått på bare deler av turen, men jeg kan vel ha gått 23 km, og jeg vil anta at den samlede stigningen ble på 2350 meter. Jeg har drømt om denne turen i mange år nå. Endelig fant jeg den rette dagen til å gjennomføre den. Og for en dag!

Heisann Noen som har ett godt forslag til en tur på 2-3 dager? Helst i nærheten av noen (gode?) fiskevann da jeg er glad i å fiske. Å ikke så altfor bratt terreng da jeg er litt dårlig i en fot. Var tenkt på å sove i telt. Bor i Ålesund, men har bil å er villig til å kjøre ett stykke

hei er på jakt etter vinter telt, men som også vil brukes mye resten av året. lett vekt er viktig, så jeg vurderer 1-manns telt, alternativt 2 persons telt hadde vært det optimale hvis det er lett "nok". prøver å holde meg ikke over 2 kg. jeg kjøper det i canada eller usa. har sett litt på hilleberg akto, det er jo veldig lett. noen andre som kan gi synspunkter ift pris, merker, innehøyde og plass ift vekt, vinterbruk..etc hva anbefales?

5 dager, 4 traverser og mange positive opplevelser rikere. Hva skal man si, og hvor skal jeg begynne. Til tider er det lett å sette seg ned og samle tankene etter en lang uke i fjellet. Men denne gangen her var det ikke like lett. Har så å si vært to og en halv uke i fjellet nå, og dekker i denne rapporten bare de nye fjellene jeg har vært på. Har tidligere dekket de toppene jeg var på i Trollheimen, og de jeg har vært på i tilknytting til mitt fødested. Kunne selvsagt lagt ut bildene jeg tok fra området rundt den nå sammenraste speilsalen, men kan gjøre det om det blir noen henvendelser. Uansett, jeg har lenge planlagt å gjøre et større innhogg i Jotunheimen og dens mange fjell som jeg ikke har fått sjanse til å være på til nå for min egen del. Det har i den sammenheng vært en del koordinering blant FF medlemmer, og det resulterte i en av de beste fjellukene jeg har vært på til nå. Været ble bare bedre og bedre, og det var nesten til det uutholdelige mot slutten av uken. Kvikklunsjen måtte kjøles ned før den kunne bli spist, og det var sikkert første gangen jeg ”måtte” drikke glovarmt øl. (Utrolig hvor varmt det kan bli i et bagasjerom i løpet av en dag). Selv om man sover i en bil fire dager på rad, så ødelegger det ikke opplevelsen fjellet gir. Les videre i rapporten og få et lite innblikk i hva jeg opplevde i området rundt Spiterstulen og Turtagrø i denne solfylte uken. Tirsdag 22. juli Denne traversen har Atomsilda dekket meget bra i sin turrapport som du kan lese her. Legger allikevel med et kartutsnitt og listen i den rekkefølgen vi gikk toppene. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13139&highlight= - Søre Bukkeholstinden - 2058 moh - Vest for Søre Bukkeholstinden - 2015 moh - Store Bukkeholstinden - 2213 moh - Midtre Bukkeholstinden Øst - 2154 moh - Midtre Bukkeholstinden Vest - 2135 moh - Bukkeholstinden V1 - 2166 moh - Bukkeholstinden V2 – 2166 moh - Bukkeholstinden V3 – 2161 moh - Nordøst for Bukkeholstinden V3 – 2090 moh - Bukkeholstinden V4 – 2166 moh - Bukkehøe – 2314 moh - Nørdre Bukkehøe – 2100 moh - Nørdre Bukkeholstinden – 2149 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø1 – 2090 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø2 – 2085 moh - Nordaustre Bukkeholstinden – 2011 moh - Styggehøe – 2213 moh - Styggehøe Øst – 2200 moh Torsdag 24. juli Etter en velfjortjent pausedag etter den lange traversen over Bukkeholstindene, så var benene fylt med ny energi, og det gjorde for så vidt ingen ting at den planlagte starten ble forsinket i en liten time. Dette skulle allikevel bli min første tur i Hurrungane, og jeg var meget spent på hva som ventet meg i fjellet. Jeg hadde en liten anelse om at det kunne være bratt, og ha en fantastisk utsikt. Min forutinntatte holdning stemte 100%, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Odd Arne, Atomsilda og meg var det planlagte turselskapet over disse toppene, og vi hadde med diverse klatreutstyr for å takle eventuelle problemer som måtte dukke opp. Vi fikk verken bruk for tau eller sikringsutstyr da vi syntes forholdene absolutt var gode nok til å droppe dette. Møtte på Robert fra FF da vi var på vei til Nørdre Soleibotntinden. Alltid trivelig å treffe andre i ”samme” ærend . Vi var noe skeptisk på snøflanken over til Store Soleibotntinden, men den var ikke noe stress å krysse da den var mindre bratt enn hva vi hadde fryktet på forhånd. En isøks er absolutt kjekt å ha til kryssing av snøflanker, og det kan også anbefales til andre som vil gå her. Kommer oss opp til Store Soleibotntinden, og går utover til Søre Soleibotntinden. Eggen ut til Søre Soleibotntinden er morsom og utfordrene på samme tid. Returnerer tilbake til bilene etter dette. Atomsilda må dra hjem grunnet noen problemer med bilen, Odd Arne drar til Leirvassbu, mens Håvard og Gråbein ankommer denne kvelden. - Nørdre Soleibotntinden – 2030 moh - Store Soleibotntinden – 2083 moh - Sørøst For Soleibotntinden (S1) – 2020 moh - Søre Soleibotntinden (S2) – 2049 moh Fredag 25. juli Håvard og Gråbein velger å bestige Soleibotntindane denne dagen sammen med noen andre kjendiser, mens jeg får en alenetur over Dyrhaugsryggen og de Nestnørdre Midtmaradalstindane. Værmeldingen som henger på Turtagrø varsler veldig varmt vær denne dagen, og jeg ser derfor med stor fordel å starte tidlig på denne turen. Etter det jeg har sett på kartet er dyrhaugsryggen lang og slak, med mange høydemeter å overvinne. Starter derfor klokken 07.15 fra bilen for å unngå den verste varmen. Står på toppen rett i underkant av to timer, og kan nyte utsikten av toppen jeg var på dagen i forvegen, samtidig som jeg får Storen fra orkesterplass. Klyver meg sakte og sikkert bortover dyrhaugsryggen og tar med meg de fire Dyrhaugstindene. Sitter noen minutter ekstra på den Søre Dyrhaugstinden slik at jeg får i meg noe mat og en del drikke. Temperaturen er til å ta og føle på, samtidig med at jeg bekymrer meg noe for Berges Skar. Klyver ned til Berges Skar, og ser snart at det ikke er så vanskelig som jeg først forestilte meg. Kommer meg lett opp til de Nestnørdre Midtmaradalstindene. Ringer Håvard fra denne toppen for å finne ut hvor de befinner seg på Soleibotntraversen. De er da på Store Soleibotntinden. Vinker da til Håvard, Gråbein og denne for så vidt ganske kjente kjendisen. De ser meg, og jeg snur og returnerer tilbake samme vei som jeg kom til denne toppen. En fordel med å gå denne vegen tilbake er de 600 høydemetrene jeg sparer kneene mine for i snøflanken på nordryggen til Store Dyrhaugstinden. Ekstra godt er det å komme til Turtagrø denne ettermiddagen og ta seg et par kalde øl. Etter mye frem og tilbake blir neste dags tur planlagt mellom Håvard, Gråbein og meg. Vi skal nemlig gå Austabotntindtraversen. - Store Dyrhaugstinden – 2147 moh - Midtre Dyrhaugstinden Nord – 2135 moh - Midtre Dyrhaugstinden Sør – 2134 moh - Søre Dyrhaugstinden – 2072 moh - Nørdre Midtmaradalstinden – 2025 moh - Nestnørdre Midtmaradalstinden – 2062 moh Lørdag 26. juli Noen forutsetninger blir lagt på fredagskvelden for at dette skulle gå i orden. Vi skulle begynne å gå klokken 06.00, opplæring på tau og taubruk. For min del kom dette til å bli første gangen jeg hadde brukt tau ”in real life”, og det var derfor mange tanker som snurret rundt i hodet mitt. Kommer til Berdalsbandet klokken 05.30, hvor vi møter Mayhassen og tinderanglerne.no. En kjapp frokost blir fortært, og det er litt frem og tilbake om hvilken vei som er den mest fornuftige å gå. Tinderanglerne og Gråbein går den ”vanlige” ruten, mens Håvard, Mayhassen og jeg går den ”vanlige” ruten motsatt vei. Grunnen til at vi gjør det på denne måten var at Mayhassen ønsket å gå denne usikret. Jeg og Håvard starter å gå klokken 06.15, noen minutter etter Mayhassen. Vi går i et ganske normalt tempo og treffer etter hvert på Mayhassen på dagens første topp som er den Vestraste Austabotntinden. Nyter utsikten der i noen få velfortjente minutter før vi går videre (med vi så tenker jeg på Håvard og meg). Mayhassen er allerede godt på veg da Håvard og jeg setter i gang, og vi møter først på Mayhassen da vi kommer til V0. Til tider så syntes jeg at flanken til V0 var noe utsatt, og det var egentlig godt å ha passert denne. Håvard og jeg går ut til toppunktet og tar noen bilder der, mens Mayhassen springer videre. Det tar ikke lang tid før vi ikke ser noe mer til han, og Håvard og jeg må ta frem tau og seler for å komme oss videre. Mayhassen som må ha gener som er i en krysning mellom fjellgeit og apekatt har allerede funnet ut hvor mange rappeller vi trenger, og det stemmer ganske bra med hva vi må gjøre. Er nervøs for det med rappeller, men etter å ha gjennomført tre rappeller fra Store til Søre så begynner tilliten til tauet å bygge seg opp. Da Håvard og jeg kommer på Søre har Mayhassen for lenge siden passert pinakkelen, og jeg må til da ta den mest ubehaglige rappellen så langt. Fra Søre og videre mot pinakkelen er den letteste løsningen å ta en 24 meter lang rappell. For meg så er det mye luft uansett hvordan jeg ser på situasjonen, og det føles ikke helt naturlig å slenge rumpa utenfor en fjellkant uten å kunne se bakken nedenfor. Turid som kommer motsatt vei roper til oss at tauet mangler en meter fra å røre bakken, noe som passer oss perfekt. Jeg rappellerer først og møter Gråbein og Tinderanglerne.no som akkurat har passert pinakkelen. Etter å ha dratt ned tauet tar Håvard og jeg en velfortjent matpause og drikker noe vann mens vi betrakter pinakkelen. Hva hadde vell hverdagen vært uten utfordringer, og løsningen til hvordan denne skal bestiges kommer snart frem. Det er godt med luft på hver side av pinakkelen, og det er helst ikke plass hvor man vil falle. Jeg sikrer Håvard mens han klatrer opp og fester topptauet. Jeg klatrer etter, og det er ikke plass til så mange sjelene på denne pinakkelen på samme tid. Vi bestemmer oss for å rappellere oss videre nedover pinakkelen. Det er sikkert mulig å gå denne usikret ned, men på grunn av luften i rundt oss, så føler vi det tryggere med et tau og sele rundt livet. Tauet kjiler seg fast i en sprekk da jeg er på veg ned, men heldigvis klarer Håvard å få det løst da jeg kobler meg ut og venter på en liten avsats. Kveiler i hop tauet, og putter det i sekken i tro om at vi ikke trenger å bruke det mer denne dagen. Går over til Austabotntinden S2, og møter på to stykker som sikrer seg opp til denne toppen. På bakgrunn av dette, og den nå nye tilliten til tauet og åtteren så trumfer jeg gjennom med at jeg også vil rappellere ned her. Etter denne rappellen legger vi alt klatreutstyr i sekken, og er for så vidt fornøyd med seks rappeller og en klatreetappe på en dag. Returnerer tilbake til Turtagrø hvor Mayhassen kommer tilbake til samme tid som Håvard og meg. Eneste forskjell er at Mayhassen har tatt Soleibotntindane i tillegg til Austabotntraversen!?! - Vestraste Austabotntinden (V2) – 2020 moh - Vestre Austabotntinden (V1) – 2100 moh - Store Austabotntinden – 2204 moh - Austabotntinden V0 – 2175 moh - Søre Austabotntinden – 2103 moh - Austabotntinden S2 – 2020 moh Takk for en kjempekul uke i fjellet!! askogvoll

Jeg er på utskikk etter et solo telt der vinteregenskapene setter krav-spekken. Teltet skal brukes hele året, så vekt er viktig. Teltet må tåle mye vind og snø, det er egentlig et av de viktigste kravene, jeg må kunne legge meg i teltet i all slags vær og vite at teltet holder. Jeg har et Nallo 2 som jeg kan bruke som solotelt. Det tåler høvelig med vind (skal ikke si jeg er veldig høy i hatten i det teltet når det begynner å røyne på), men luftinga tettes av snø og jeg vokner av at telt-taket "ligger" oppå meg når det faller våt/mye snø. Vil si jeg er skeptisk til å dra alene på vidda med det teltet, greiere når man er to og man kan hjelpe hverandre. Er også viktig at det er enkelt å sette opp for en person i sterk vind. Har gransket nettet etter info om Hilleberg Soulo, også her. Finner noe info, men har fortsatt noen spm. Dere som har det, hvordan er det med plass vinterstid? Tenker da på fyring i yttertelt/innertelt, plass til utstyr osv? Noen som har prøvd det i noe annet enn sol, 20+ og laber bris? Hvordan er det å sette opp teltet i sterk vind, har ingen erfaring med halve stangkanaler og klips (ser for meg at det burde være enkelt og sikkert hvis man kan forankre teltet hele veien rundt før man begynner med stengene). Hadde vært topp om dere soulo eiere og andre Hilleberg eiere kom med erfaringer eller eventuelt bilder som viser noe mer av plassutnyttelsen en de andre bildene som ligger ute. Har også sett på noen andre produsenter: Bibler (BD),Marmot, Exped, TNF, MHW og MSR er de jeg kommer på i farten. Setter pris på om dere som har andre solotelt også slenger inn noen erfaringer eller forslag. Vet det blir mange tråder ang. telt, men sånn er det nå bare. Beklager for mangelfulle norsk kunnskaper.... Hilsen Sam