Søk i nettsamfunnet

har tenkt å kjøpe myggmiddel fra rei.com, men hvor mye er 4 oz?

Hei. Lurte på om noen av dere har et godt forslag til skitur som skal vare 3-4 dager her på østlandet? Jeg foretrekker skogen (pga muligheter for å lage bål er noe enklere i skogen), men går gjerne noe på fjellet også i løpet av en slik tur. Turen vil gåes med pulk, telt, fjellski + vanlig vinterutstyr. Alle forslag mottas med takk. mvh thjens.

Hei, jeg lurer på hvordan stangfestene er på Fjellheimen teltene fra Helsport. -Er de slik som på Svalbard teltene hvor den ene ende av stangen går ned i en liten lomme, og den annen festes i en plast kopp? -Eller er de slik som på mit eldre Rondane 3 telt hvor hver ende skal festes i en liten kopp? Jeg lurer på at kjøpe meg et Fjellheimen telt men liker absolut systemet fra Svalbard teltene best! Hilsen Frede

Helsport Børgefjell 3 - ble akkurat nå veid på badevekta og den sa 4.1 kg. Rondane har en oppgitt vekt på 2.6, selv om den kanskje nærmer seg 3 når man veier det selv? Jeg er en forholdsvis liten jente, 160 på strømpelesten og 57-58 kg og trenger et nytt telt som jeg skal bruke på tur alene, av og til med sambo (da kan jo han bære det selvsagt) og datter og kanskje en tur eller to med bare datteren og jeg. Pluss minst en hund, ofte to som helst bør få bo i forteltet. Vi går primært på tur under barmarkssesongen, ellers har vi oftest med hundespann og da er ikke vekten problemet. Det vil stort sett dreie seg om skogsturer, kanskje femundsmarka og en og annen sped fjelltur kanskje. Men vi bor ved Østmarka så det er her og i Nordmarka det hovedsakelig vil bli brukt. Børgefjell er tungt, et godt og solid telt, men skal man ha med det går det på bekostning av mange andre ting. På den annen side har jeg langt fra ubegrenset med penger så om jeg skal investere i dette teltet bør jeg bli fornøyd med det og det bør være verdt det. Så, hva er dommen, blir jeg så fornøyd at jeg bør bytte?

Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen. (Se fjellforumrapporten fra henholdsvis januar 2007 og januar2008) Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning! På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der. Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt. Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste. På gjensyn, o Dronning!

Heisann! Meg og en kamerat planlegger for tiden en vinterstur i Romsdal, men har tidligere ikke vært på høyfjellet i telt over flere dager på vinterstid, så her trenger vi noen tips. I utgangspunktet kommer vi til å reise fra kysten på Nordmøre med bil, og vurderer derfor følgende områder til å ferdes i; Dovrefjell/Sunndalsfjella, Tafjordfjellene/Reinheimen eller Romsdal/Trollheimen. Er selvfølgelig åpne for andre områder! Turen vil forøvrig gå fra 6 - 10 mars, og det vil bli brukt pulk og ski. Så det vi da lurte på er jo om hvilket type værforhold det er i de fjella på denne tiden av våren? Kan det bli _veldig_ kaldt? Tykkelse på isvann og diverse? Det som er mest optimalt for våres del ville vært å parkert bilen en plass, og gått en 3 dagers runde før vi har returnert til bilen igjen. (Startet marsj tidlig lørdag morgen og endt marsj tirsdag morgen/formiddag). Turkart over områdene er bestillt, så venter på disse. Vært veldig fint om noen kunne gitt tips om en fin rute som har gått forbi isfiskevann m.m. I og med det blir gått med pulk ser vi for oss at marsjene blir gått mellom de bratteste toppene. Her er det bare å komme med alle mulige kommentarer og tips. Alt er til nytte!

Jeg har nettopp gått over fra BC manuell til riva 3 og er foreløpig veldig fornøyd. Jeg går mest på bortoverturer og ville derfor ikke ha en ren telemarkbinding, men har nå skisko til 75mm bindinger og måtte derfor bytte, i tillegg setter jeg pris på litt ekstra stabilitet i bindingen i forhold til BC. De fleste virker fornøyd med denne bindingen, men jeg har hørt fra noen at vaieren ganske fort sliter på sidene av skiskoene. Nederst på skiskoene mine har jeg en slags gummi (certex), så det holder vel bedre enn lær, men jeg kunne likevel tenke meg å høre andres erfaringer med dette og evt tips til hva jeg kan gjøre for å forebygge. Jeg har ingen planer om å bytte binding med det første, men kom også gjerne med tips om andre bindinger som skulle passe til mitt bruk og som sliter mindre på skoen.

Som en del av en 2 uker lang reise med familien ble det tid til en 3 dagers vandring gjennom verdens høyeste land målt etter minimumshøyde. Lesothos laveste punkt befinner seg ca 1400 meter over havet, men som toppsamler var jeg jo mest interessert i det høyeste fjellet. Sørafrikas høyeste fjell ligger på grensen til Lesotho og var naturlig å ta med på samme ruten. Familien kjørte rundt fjellet og vi fant hverandre igjen etter 3 dager i et ikke altfor mye begått fjellområde. En ukes tid tidligere var hele familien på Emlembe(1863 moh) – Swazilands høyeste fjell. En grei stopp på vei fra safari i Krügerparken til badebyen St. Lucia ved det indiske hav. Tur-rapport fra denne turen finnes her: http://www.wwv.no/foreign.asp?subpage=7&ReportId=5517&CountryId=35 Grov beskrivelse av ruten: Sani pass top Chalet 2800 moh. – Thabana Ntleneyana (Høyeste fjell I Lesotho 3483 moh) – Mafadi Peak (Høyeste fjell i Sør-Afrika 3450 moh) – Giant’s castle 1700 moh. I luftlinje mellom disse punktene er det totalt 65 kilometer, men turen skulle bli lengre av ulike årsaker, totalt ca 90 km med stor sekk. Jeg slapp unna de virkelig lange stigningene, men det ble en del opp og ned mellom fjellene og en lang og til dels svært bratt tur ned fra Drakensberg-fjellene siste dagen. Dag 0: Etter noen dagers bading i det Indiske hav bar det til fjells igjen med kone og døtre. Vi kjørte til Underberg og ble der møtt av Jonathan som kjørte oss opp ”veien” til Sani Pass. I følge reklamen kan man komme seg opp til den første grenseposten ved Sani Pass med vanlig bil, men da skal man ikke være spesielt glad i bilen sin. Vanlig vei stopper ved Sani Pass hotell. Derfra er det en del kilometer på dårlig vei frem til grensekontrollen ut av Sør-Afrika. De siste 8 kilometerne i ingenmannsland frem til toppen av Sani Pass bør man ha en 4hjulstrekker med god bakkeklaring. Selv med lommekjent sjåfør og god redskap slo vi nedi flere ganger. Det morsomme været startet allerede på vei opp. Noen kraftige regnskyll kom og gjorde oss våte inne i bilen gjennom det ikke helt tette soltaket, men en opplevelse var denne kjøreturen, spesielt for jentene. Dag 1: Tidlig neste morgen var det både regn og tåke, men alle var fast bestemt på å nå toppen. Vi hadde leiet inn en lokal gjeter som fører, og han hadde med seg 2 hester til jentene. Dessverre tok han også med seg sine 4 gjeterhunder, noe som laget problemer. Bikkjene var kjælne mot oss, men skulle vise seg å ha et annet gemytt også. Etter kort tids vandring traff vi på en enslig ku som gikk og gresset. De 4 bikkjene angrep kua og gjeteren hadde en skikkelig kamp for å holde styr på hundene. Kua hoppet ut i en av de flomdigre bekken for å forsvare seg, men bikkjene kom etter, beit den stakkars kua flere ganger, men kom til slutt tilbake med blodig kjeft. Hele dette tok lang tid og til slutt fant damene ut at med disse forsinkelsene hadde de ikke sjanse til å nå til topps og tilbake igjen før det ble mørkt. Og det var tross alt viktigere å berge kua. Dessuten var været heller ufyselig med regn, tåke, vind og skarve 9 plussgrader. Etter at resten av forsamlingen hadde gitt opp, fortsatte jeg alene i godt tempo innover. Jeg traff stadig på nye gjetere, men vi hadde intet felles sprog så samtalene ble ganske korte. De var tydeligvis ikke vant med enslige hvitinger innover her. Ved noen av gjeterhyttene her var det samme typer bikkjer som kom bjeffende mot meg. Særlig høy i hatten var jeg ikke da disse nærmet seg etter episoden med kua. Jeg stakk nesen i sky, så ikke på bikkjene, men fortsatt rett frem uten å ense dem. Heldigvis funket det, ellers hadde jeg vært ille ute. Etter lange bakker opp og ned og noen vadinger over flomdigre bekker nådde jeg toppen. Også på denne toppen ble turbok utlagt i varden. Thabana Ntlenyana ligger på 11. plass blant verdens fjell målt etter sekundærfaktor eller isolasjonsfaktor. Nærmeste høyere fjell er Kilimanjaro, over 3000 kilometer unna. Jeg fortsatte videre inn gjennom Lesothos grønne fjell mot Mafadi Peak i Sørafrika mens jentene slappet av på Sani Top Chalet, Sørafrikas høyeste pub og Afrikas beste hotell i følge Greg i baren. Jentene fikk flott sørvis og var svært fornøyde med oppholdet til tross for avbrutt tur og elendig vær under oppholdet. En virkelig spesiell plass på jord. Da de ble kjørt ned etter nesten 2 døgn med kontinuerlig regn var det bare så vidt de kom ned. Veien var mer eller mindre regnet vekk og nesten ingen klarte å kjøre oppover denne dagen. Nedover gikk det så vidt an. Sani Pass er beste utgangspunktet for denne toppen. Sani Pass kan nås med vanlig bil ved å kjøre tvers gjennom Lesotho fra Maseru. Videre ned er det også enkelte som har kommet seg ned med 2-hjulstrekker. Greg fortalte om en Opel corsa som hadde kjørt ned Sani Pass. Den hadde brukt 5 timer på 8 kilometer, så det sier sitt om veistandarden. Dag 2: Jeg fortsatte dalen fra dag 1 et lite stykke til før jeg igjen dreide østover og videre nordover opp en ny lang og flat dal med gjeterhytter, hunder, sauer, geiter, kuer, hester og esler. Etter hvert svingte jeg rett nord over et pass på ca 3300 moh. Herfra var planen å følge en fjellrygg nordover, men jeg valgte heller å gå over passet og følge dalen nedover og holde meg på østsiden av elven for å unngå å krysse den flomdigre elven lenger ned. Jeg hadde mer enn nok med side-elvene og vasset til skrittet flere steder, men klarte heldigvis å holde ryggsekken over vannet. Jeg kom til slutt ned i en større dal som ledet nærmest rett nordover opp mot Mafadi peak. Planen var å gå rett opp på toppen og overnatte i hulen øst for toppen. Med et nødskrik kom jeg meg over side-elven som kom ned fra Bannermann’s pass. Jeg måtte riktignok gå 1-2 km oppover elven, det ble litt omvei her også. Neste elv som kom fra Injusithu-området var minst like stor våget jeg meg ikke på, jeg tenkte at dagens flaks var oppbrukt. Jeg bestemte meg for å gå opp sidedalen og å gå direkte til hulen, selv om dette ble en omvei. Omveien ble tung, med en del kneiker opp og ned og slyng og sving langsetter elven. Ute i kveldinga ble jeg temmelig sliten etter lang vandring, og jeg satte opp teltet bare 1,8 kilometer fra hulen. Det begynte å mørkne og jeg var tom for krefter etter 2 lange dager i kliss og klass med dristige elvekryssninger. Jeg satte opp teltet igjen og sov godt denne natten, ettersom regnet endelig ga seg etter 2 døgns kontinuerlig sil. Dag 3: Jeg våknet ved soloppgang - endelig godvær etter 2 heller triste dager i fjellet! Opp og hopp, og etter grei vandring rett sør for toppen av Injusithu var det bare å rusle over den slake sadelen til Mafadi. Afrikaturens tredje turbok ble lagt inn i varden her. Flat topp, men likevel herlig å komme opp her i godvær etter noen våte dager. Det var bare 45 minutter vandring opp her og denne gangen uten sekk. Noen hester gikk og gresset nær toppen, men ellers lite dyr og ingen mennesker å se her. Toppen heter Mafadi og i følge kart og offisiell informasjon er den 3450 moh, men jeg målte 3457 med GPS. Tilbake til teltet ble det en liten tørkepause for diverse klær og telt før jeg fortsatte i retning Giants castle. Jeg gikk langs kanten til the Judge. Det gikk en liten sti ned Judge pass, men jeg valgte her å holde meg planlagt rute ned Bannermanns pass, ettersom jeg her visste det var farbart. Judge pass er også kurant fikk jeg høre på Giants Castle, og dette er raskere også. Været var kjempeflott og jeg koste meg her langs kanten av stupet og grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Ved kanten av Bannermann’s pass traff jeg på en flokk bavianer som lekte seg. Da jeg gikk og småklatret ned kløften fryktet jeg for at de skulle leke seg med å kaste stein, men heldigvis gjorde de ikke det. Jeg må innrømme at jeg fulgte godt med og var redd for steinsprang etter den voldsomme nedbøren som medførte flomvarsel og skader i Durban-området. Halvveis nede i passet var det bratteste over og jeg tok en pause. Føttene proteserte høylytt da jeg skulle ta på fjellskoa igjen, men det var ingen bønn. Jeg skulle ned til Giant’s Castle før kvelden. De siste kilometrene nedover i høyt gress gikk sakte. Beina var slitne etter 90 kilometers vandring på 3 dager, de 2 første i et ensifret antall plussgrader med kliss klass, den siste dagen med 28 varmegrader og sol. En perfekt kombinasjon for å få såre bein. Herlig å komme ned å bli servert pizza og øl av døtrene mine. Dag 4: Litt halvdød i beina – godt å ha en lat dag i solen før hjemreise til kalde Noreg Takk til Petter Kragset for gode turtips. Noen flere turtips: Jeg fikk grensekontrollen i Sani Pass til å stemple meg inn i Sørafrika samtidig som de stemplet meg ut av Sørafrika på vei opp, dette for å unngå problem ved endelig utreise av Sørafrika og inn/utreise-stempler i passet som ikke lot seg parre. Gå i stor bue rundt gjeterhyttene for å unngå de tvilsomme hundene Det er nok en fordel å unngå regntiden(oktober-februar) og midtvinter( snø i juli) på denne turen. Det er en del ulovlig handel over passene. Det anbefales å hilse pent, men ikke stille spørsmål eller ta bilder om man treffer på tvilsomme følger. Disse smuglerfølgene er oftest bevæpnet, men våpen bæres skjult. Narkotika droppes i de øde fjellene i Lesotho, bæres ned fra fjellet og byttes i stjålet småfe fra Sørafrika rett utenfor inngangen til nasjonalparken ved Giant’s Castle. Så tar de med seg dyrene tilbake over fjellet. Mafadi kan nås på en ettermiddagstur + en lang dag fra Giant’s Castle. Man går da til Bannermanns’s hut, overnatter der og fortsetter til toppen og helt ned igjen neste dag. Bruk av Judge pass i stedet for Bannermanns pass sparer både kilometer og høydemeter. Skulle man ikke nå helt ned på denne dagen, kan man overnatte en natt til på Bannermann’s hut. Drakensberg-traversen er en lengre fjelltur der man går rett over stupene langs grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Denne kan gås som en tur med telt i mange dager, helt opp 2 uker, avhengig av hvor langt man vil gå. Thabana Ntleneyana blir en avstikker fra traversen, mens Mafadi er en del av traversen.

Jeg skal kjøpe telt, og valget står mellom Nanok Domus Trio og McKinley Venture 3. Det førstnevnte er noe dyrere i utgangspunktet, men jeg har fått tilbud på teltene som i praksis gjør at de vil koste det samme. Har lest litt på forumene her at Nanok er en forholdsvis ny produsent, og at teltene har fått litt pepper. Bl.a. teltstenger som slites gjennom føringene, og lufteåpninger som slipper inn vann. I tillegg står det på produsentens side står det om ytterduken "Lette nylon materialer er mer ømfintlig for UV stråling og bør derfor ikke bli utsatt for sterkt sollys over lengre perioder". Ikke bra. Noen som vil dele ytterligere positive og negative erfaringer med teltet? Alternativ to er altså McKinley Venture 3 teltet, som sikkert har vært i produksjon og bruk lengre. Noen som vil dele erfaringer om dette teltet? Det er jo bl.a. nesten en kilo lettere. Kjør debatt! På forhånd takk for repons. (Edit: ser nå at jeg burde lagt innlegget under "Telt". Beklager, er ny på forumet, og hvis en moderator vil flytte innlegget så er det bra.)

Hei, friluftsfolk. Har kikket rundt på sidene her en del, og fått gode råd om dette og hint allerede. Men trenger litt mer spesifikk informasjon, så jeg drister meg til et spørsmål. Hvis det er behandlet i en annen tråd, så vennligst send link - jeg har prøvd å søke. Har erfaring med at 3-mannstelt (flere Helsport-modeller jeg har hatt) passer best for 2 personer. Er nå på jakt etter et telt med grei plass til 4 (noen av de faste turdeltakerne (ungene) er mindre enn andre, men de vokser stadig...), og ok bagasjeplass. Litt googling, så finner jeg Helsport Fjellheimen 4 camp, Fjellrâven Akka R/S 4, og Hilleberg Keron / Keron GT og helsport Spitsbergen (Camp) Store forskjeller i pris og vekt her... Mitt bruk vil være 3-sesong, ikke så veldig mange turer pr år. Vil ikke kjøpe noe som må byttes i løpet av kort tid, men vil heller ikke nødvendigvis kjøpe mye mer enn jeg trenger. Men jeg blar opp hvis det må til . Pris- vekt og "nivå"-messig ser det for meg ut til at Fjellheimen 4 - camp vil passe best. Men til dere som har erfaring: er dette stort nok til å faktisk romme 4 personer med bagasje etc. ...På en regnværsdag...? Hvilke av de andre er eventuelt romslige nok til 4 personer som vil ha litt comfort? Takker for svar

Hei på du. Valgets kvaler står for tur. Sikler grenseløst på nytt telt i helårsvarianten. Hvilke av disse to teltene mener dere er det beste kjøpet ? Har fått det for meg å støtte Norsk industri, så de utenlandske merkene utgår i disse lavkonjuktur tider.

Veil. 1500 nå på tilbud til 999,- hos www.trumf.no Bare ett kjapt tips til de som evt. måtte lete etter en best i test etter test 3 sesongs pose

Har sett lenge og vel på Norrøna Recon dressen mht. slitestyrke og vanntetthet og venter igrunnen på at denne skal komme på tilbud men dèt jeg har lagt merke til er mangelen på tilsvarende produkter fra konkurrerende produsenter? Det er omtrent bare paclite og softshell eller lignende stretch opplegg på markedet som jeg har sett, er dette vanntett og slitesterkt? Har selv Norrøna Forelhogna Paclite og er middels fornøyd med tanke på egenskapene nevnt for Recon. Hadde vært greit å hatt oversikt over alternativene til Recon

Hva er egentlig fordelen med 3/4 framfor hel stålkant så lenge man ikke har hund? Jeg ser for meg at en 3/4 stålkant lettere løsner i endene og dessuten at enden av 3/4-stålkantene må bli en potensiell bruddsone i skia. Synspunkter? Jeg er ute etter typiske kombiski som passer til å gå både i og utenfor løypene, opp på topper og kjøre ned igjen på samme tur. Går mest dagsturer, så jeg trenger ikke ski med spenn beregnet på 60-kilos ryggsekk. Lurer på å kjøpe Madshus Voss eller Åsnes Vikafjell. Noen som har erfaringer med disse?

Sitter og titter litt på brukte ski og bindinger, og ser at Riva 3 kommer med kort, middels og lang wire. Men er selve tå-delen den samme, altså like stor, og det er bare wiren som byttes ut? Vil jo nødig kjøpe noe som er for lite.

Jeg skal kjøpe en sovepose til min far - Han blir 70 år, og er ikke så myk lenger, Air-bage'en er vel også utløst. Men han er med på tur. Han får problemer med og lukke glidåsen. Han er den korteste i slekta (184 cm) så lengden er ikke noe problem. Den eneste jeg har funnet så langt er Helsport Alta Wide. Pris spiller mindre rolle. Det ser ut til at det finnes flere utgaver i USA, men nesten ingen i Norge. Noen som har noen gode forslag?

noen utenlandske men skierfarne som skal på en 4 dagers tur i jotunheimen. de har østlandet som utgangspunkt så ønske om kort transport tid gjør vel tyin, fondsbu eller beito mest sannsynlig for start. jeg er for lite kjent her til å komme med de beste forslagene. fant denne: Beitostølen - Haugseter/Bygdin - Yksendalsbu - Fondsbu - (Tyinstølen) , men den går vel en del utenom jotunheimen. noen gode forslag for noen som ønsker å se det beste vi har å tilby? start og stopp bør være mulig å nå med kollektiv transport..

Jeg vil få tak i M-02 uniformen (Goretex) og M-98 uniformen. Er det noe som har en sånn uniform som dere vil selge, eller er det noen som vet hvor jeg kan få tak i dem?

Er det noen praktisk forskjell mellom disse to bindingene? Har i dag rottefella, men ser litt på voile bindingen. På rottefella er jo kabelen festet for seg selv godt foran bindingen, mens den andre har kabelen festet i bindingen, slik som riva 3. Har dette noen betydning? Det ser jo litt "ryddigere" ut når wiren er integrert i bindingen, men det er av mindre betydning. Sitter å lurer på å skifte fra fischer e99 til e109. Bruker i dag lærstøvler, men kunne godt tenkt meg noe kraftigere saker for nedoverramling:) Hvordan er disse bindingene til plastsko "light"?

Hei, To uker før jul ble tilbragt i Ecuador. 8 topper ble besøkt, hvorav 6 riktig fine, samtlige med primærfaktor over 1500 meter. Jeg legger ved noen bilder fra "de tre store", Chimborazo 6268 meter, Cotopaxi 5897 meter og Cayambe 5790 meter. Den siste toppen ligger på ekvator og er det høyeste punktet langs ekvatorlinjen. Ecuador var et fint land, hyggelige mennesker og fin natur. Fullstendig rapport fra turen: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html Godt Nytt År !! Petter

Hei. Skal nå om ikke lenge ligge ute 1 natt. Værmeldinga forteller at det kommer til å bli ca -10 midt på natta. Det eneste jeg har av sovepose er en tre sesongs Ajungilak kompakt, med komfort grense på -3 for mann, og rundt +1 for kvinne. Jeg er en gutt på snart 18 år og fryser ganske så lett. Jeg skal ligge under åpen himmel, været er meldt klart og fint. Kommer en 3 sesongs pose holde i -10? Jeg kommer til å legge granbar i bunn på snøen, og et ganske tykt skumplast underlag oppå der igjen, og kanskje en jakke. Jeg har ikke mulighet til å kjøpe ny pose eller trekk utenpå soveposen, men har liggende en slags fleece pose som jeg tenkte muligens kunne brukt inne i posen? Skal jeg pakke meg godt inn med klær? Skal jeg ligge i kun bokser? Er det noe jeg burde gjøre? Takker for all hjelp.. Hammerdown

Finnes det forhandlere av det merket i Norge? Jeg var København i sommer og fikk kjøpt meg ei bukse som var stor nok i lårene og rompa. Mine svake punkter kan man si. Andre merker har ikke så store størrelser. Tenker helst på små forhandlere som kan yte ekstra service ved å bestille den buksen jeg vil ha.

Jeg kjøpte 2-takts. Godt jeg fikk kvitteringen så kan jeg sikkert få byttet den. Jeg så de hadde 4-takts også. Ser at 2-takts bensinen har 2% olje. Skal det være olje i den når man skal bruke den i en Coleman? Hvis ikke håper jeg 4-takts bensinen er fri for olje.

Bomtur eller ei, utrolig fornøyd med turen var jeg likevell Etter å ha postet en post som heter "turfølge søkes", så kom det svar fra et par FF - medlemmer. RM ytrer ønske om å bli med, og jeg plukker han opp klokken 01.38 i Trondheim før vi kjører sørover. Ankommer Geitsetre (faktisk med bil) ca halv syv, og kaffe, skiver og frokostblanding fortæres før trådposter drikker enda en kopp kaffe før motivasjonen stiger til et akseptabelt nivå. RM stikker ut og pakker sekk og div mens undertegnende fortsatt sitter og varmer seg på kaffen og varmeapparatet i bilen. Etter et relativt kjapt klesbytte er begge klar, og vi begynner å gå på venstresiden av Nørdre Illåe. Det er tungt å gå, og ikke minst for RM som har satset på Randonee utstyr og tunge plastikkstøvler. Jeg noe skeptisk til turutstyret siden jeg ikke er noe dyktig på ski, og for denne anledning ble det 1 - 0 til trugene (hm, har Mayhassen brukt dette mot meg før montro?). Etter å ha gått noen høydemeter får jeg beskjed om å gasse på, slik at jeg får sjansen til å rekke toppen i løpet av dagen. RM vil bekymre seg med nedstigningen, mens jeg går videre mot Vestre Skarstind. Utsikten er fantastisk og bildene under forteller hvorfor det kanskje ikke ble en så stor bomtur i dag allikevell. Jeg vil allikevell ikke utelate mitt mislykkede bestigningsforsøk på Skarstind. Jeg står nede i skaret mellom Vestre Skarstind og den første hammeren som står som en vegg mot Skarstinden. Tankene svirrer rundt å prøve å gå hammeren, men løs is og snø setter rask en stopper for det. Videre tenker jeg på det Morten sa til meg i går om å traversere et par snørenner og slik omgår de tre hammerene. Mens jeg står midt i den første snørennen med nysnø til midt på lårene og en hard snøflate under, mens jeg samtidig kan skimte laaangt der nede hvor jeg vil ende opp om snøen løsner, kutter jeg ut ideen med å traversere snørennene for omgåelse av hammerene. Jeg går tilbake til skaret og gjør et par telefonsamtaler, og jeg blir ikke noe klokere. Hammeren vil jeg ikke gå direkte på pga løs is og snø, og alle de andre forslagene innebærer kryssing av meget utsatte snørenner med mye nysnø og slik jeg ser det, ustabile snømasser. Med tungt mot tusler jeg tilbake til Vestre Skarstind og tar frem termosen med kaffe og børster snø av en stein og leter frem kameraet. Jeg kjenner at kulden river i nesen, men allikevell er utsikten helt fantastisk. Skydekket som ligger under meg, hurrungane som titter frem blant alle de andre 2K toppene i horisonten. Kaffen smaker godt og i et lite øyeblikk kjenner jeg at jeg får gåsehud og glemmer bomturen til Skarstind. Går tilbake til bilen og plukker opp RM som har vært litt utålmodig, og nesten kommet til RV 55 i sin søken etter å holde varmen. Noen mil senere etter en lang dag med ca 70 mil i bil og 7 timer på tur er vi tilbake i Tr Heim.

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...