Søk i nettsamfunnet

Lifjellet i sol. Hvor skal søndagsturen gå? Planen var Bynuten, men broderen var ikke helt tent på ideen. Det var snø på toppen. Og etter to langturer forrige uke, kunne det passe med en vanlig søndagstur. Og hva er mer vanlig en rundt Lifjellet? Det så ut til å bli vanlig vær også. Regn og litt vind. Vi hadde regn på bilruta, men rett etter start kom jakken av, Og det ble varmt i bakkene med sola bakfra. Og vi var ikke alene om å gå søndagstur denne dagen. Alt ved stidelet til Revesdal sto det et par som ikke var helt sikre på hvor turen burde fortsette. De gikk mot toppen og vi videre mot Bymarka. Utover langs sjøen ble det mer og mer søndagstur. Været var bra, tempoet overkommelig og det var ikke for mye sorpe og vann i stien. Og vi gikk i skjortearmene. Det var en stund siden vi gjorde det. Det var spor av folk, og vi passerte noen ved Bjorhamn og hørte folk i bakken. Det har antakelig ikke vært så mye folk rundt Lifjellet siden i fjor. Og på toppen satt det kjentfolk. Vi måtte stoppe for en prat. Det viste seg at han var på «treningstur». Planen var Trolltunga i juni engang. Bortover flyene fra toppen, var kontrasten mot gårsdagens tur stor. Borte var snø, hagel og lyn. Det var sol i ansiktet og varme i kroppen. I toppen av bakken ned mot Øksendal, gikk vi på et følge med unger og voksne. Ungene spurte om bademuligheter, og var fast bestemt på å bade. Det var antakelig is på vannet bare for 14 dager siden, og frost, snø og hagel dagen før. Bading i mars? Ikke for oss, men for ungene derimot… I Øksendal ble det en liten nødvendig stopp. Oppover den fordømte bakken og videre nedover mot Dalevann og Dale var det folk. Masse folk. Og det var bra vær, masse bra vær. Parkeringsplassen var full, og det kom fortsatt folk. Etter mange turer i dårlig vær var det kjekt å få en tur i godt vær. Noe å huske de dårlige dagene, og da gjør det ikke så mye om det bare ble en «helt vanlig søndagstur». Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Noen må ha skylda – værmeldingen? Noen dager må det bli en kort tur. Kalenderen inneholder alt for ofte fødselsdager og andre familiære hendelser. Hvorfor disse legges tilsøndager, når tur står på programmet, er litt uforståelig – for oss som går på tur. Og om det etterlyses forklaring så er svaret som oftest –”ordre fra overkommandoen skal følges” eller noe i den duren. Når det i tillegg blåser så husene rister og hattene flagrer, så ligger det egentlig godt ann til nok en tur rundt Li. Godt i le for sørøsten og ikke for lang. Men hva med regnet? Det regnet skikkelig på morgenen. Yr hadde regn på planen, men helst i små mengder og fordelt ut over formiddagen. Denne gangen var vi heldige. I stede for å spre nedbøren tynt utover, fikk vi hele greia i hodet i starten av turen. Nå kom det noen tunge og skikkelig mørke partier i skydekket seilende innover, men på en eller annen måte klarte vi å gå i mellom regnet. Men det var selvsagt både vått og sleipt. Vi måtte gå forsiktig. Og det tar tid. Ikke for alle. På vei ned bakkene fra Dalevann sprang det en kar forbi. Vi vekslet noen kjappe ord. Han hadde gått hele runden – uten de snarveiene vi tar – og hadde helt sikkert startet lenge etter oss. Vi fant ”trøst” i at karen var 30 år yngre og at han sprang uten sekk. Det hjalp ikke et øyeblikk. Det er bare å innse at ting tar tid, og at ungdommen på 30 - 40 eller der omkring tar over. Det var ikke mange bilene på Dale, og det var heller ikke mange spor utover sjøen. Nå er det egentlig ikke så mange som tar turen helt rundt, men det pleier å være noen. Sjøen gikk hvit, og radaren på toppen ulte som en syk ku. Det tyder på kuling. Og på de verste plassene hadde vi problemer med å holde balansen i vinden. Men det er bare på de mest utsatte stedene. Turen går helst i le. Inne i skogen ved Einerneset ble det så pass varmt at jakken kom av. Og vi fikk en god tur i skjortearmene. Til oppe i mot snaufjellet. Der kom jakken på igjen. Vi forventet jo at det skulle blåse skikkelig på toppen, men denne gangen ble vi snytt for blåsten. Det var litt vind og vi måtte ta i litt for å komme frem, men det var alt. Nedover så vi ikke folk. Ved Dalevann var det et par gjenger som hadde slått seg ned. Og det var noen biler på Dale da vi kom ned. Men ikke den helt store utfartsdagen Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Forsøker meg på den bloggsaken som ligger inne hær:

I natt hadde vi vår første natt i telt. Det fungerte bra. Vi begynner å få en forsmak på hva prosjektet vårt innebærer. Blant annet skjønner vi at maten vi spiser er viktig. Det er dessuten kjempehyggelig å få meldinger fra venner og kjente. Vi kom oss til slutt til Mogreina ved Gardermoen, og ligger ørlite foran skjema. Vi har fått tilbud om å overnatte hos familinen L'Estrange/Haukeland, noe vi sier ja takk til. Østlandssendingen har vært og intevjuet oss og gjort TV-opptak. Les også i bloggen vår

Noen bra forslag? Vi kjøre dit vi skal overnatte, slik at barna kan sove i sine reisesenger. Finnes noe fint sted? Noe hotell i fjellet? Hvordan er det med snø nå? Bor i Moss, og vil kjøre kortest mulig Men vil over tregrensa.

7 padlere møtte opp til torsdagstur 23 mai. Grunnet flom tok vi en avgjørelse på at vi skulle holde oss unna de store elvene som Glomma, Vorma, Uåa, men heller ta en tur innover Dyståa (Dysta). Dyståa snirkler seg oppover fra Glomma til Dysttjennet. En strekning på ca. 8 km, hvorav ca. 4 km er mulig å padle. man kommer nesten til Brenna før det blir så tett vegitasjon at motorsag er nødvendig For å komme inn i Dyståa parkerer vi ved Sanngrund. Derfra padler vi ca 100m nedtrøms Glomma før vi svinger inn under E16 og inn i Dyståa. Som dere kan se var det kanske trangt å komme under brua grunnet flom. Men gjennom kom vi alle med forskjellige teknikker. Noen var så myke at de klarte å ligge fremover på dekk og padle med åra foran seg, mens noen av oss er så stive at vi måtte skyve oss godt ned i cocpit, legge oss bakover og dra oss frem ved hjelp av taket i tunellen Det var så mye vann i åa at vi padlet både i skog og på dyrket mark. De første par kilometerene er åa åpen og fin, men etter hvert som man padler innover snevrer den seg sammen mer og mer, og med så mye vann var det rett og slett problematisk å følge åa. Vi var en kort periode usikre på hvor åa gikk, og klarte å padle oss bort (nesten). Det er som jeg alltid sier. Alle typer padling har sin sjarm, og er det først flom å man har muligheter for å padle steder man ellers ikke kommer til, ja da bør man benytte muligheten Som vanlig så vi masse bever, men på denne turen fikk vi også se rådyr og traner. Nesten litt eksotisk å sitte inne blandt trestammene i kajakk å lytte til tranesang mens det duskregner. Man alle turer har en ende, så etter en kort kaffepause padlet vi tilbake mot utgangspunktet. Når vi nå skulle under brua ved E16 var vannstanden økt såpass at 3 av oss ikke klarte å komme under. Vannet hadde i tillegg begynt å strømme innover åa. De mykeste smøg seg med nød og neppe igjennom, mens noen av oss gikk langs veien den siste biten tilbake til bilene Totalt var vi ute i 3,5 time, men jeg aner ikke hvor langt vi padlet. Takk for nok en flott tur til de som var med, og en ekstra takk til Svein Erik som har lånt meg bilder da jeg fortsatt er kameraløs. Vis ekstern blogg

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Savnet-amerikaner-funnet-ved-Gaustatoppen-7006097.html Det slår meg som ganske spenstig å starte på en tur til Gaustatoppen - fra Rjukan stasjon om ettermiddagen - kledd for dagstur. Med solnedgang ca 18.45 ble det nok en spennende tur. Lurer på om han har klart å følge stien eller prøvd seg på en "snarvei" til toppen.

http://www.xxl.no/fiske/fiskeutstyr-og-tilbehoer/verktoey/fiskevekt-digital-23kg-1082621 Noen som har testet denne? Og som evt kan si noe om hva som er minimumsvekten den kan veie? Vil den foreksempel gi nøyaktige vekter av fisk under 1 kg?

10. juni reiser vi 2 stk til Kaukasus for å prøve oss på Elbrus (5642m) - Europas høyeste. Vi skal bruke ski der det er mulig. Juni er visst eneste måned det er "mulig" å kjøre fra toppen. Vi har planer om ikke å benytte guide, transportmidler eller hytter. Vi har 11 dager til disposisjon der nede og planlegger å bruke ca en uke på selve fjellet. 23. juni går turen hjem igjen, forhåpentligvis etter å ha vært på toppen. Følg oss på http://www.facebook....ermanntilelbrus

Første tur, første turrapport! Jeg har det med å bli litt revet med, så det blir fort litt mye. Men det valgfritt om folk vil eller gidder å lese! Er jo artig om noen kan få glede av lesinga;) Etter å ha ventet litt på bedre værmeldinger, bestemmer jeg meg nå for å pakke sakene å dra på tur. Det skal sies at jeg fra tidligere har lite eller ingen erfaring med slike overnattingsturer i telt, verken alene eller sammen med andre, om man ser bort i fra feltøvelsene i Forsvaret. Med dette i bakhodet og det kjente faktum med bekymrede mødre, ville jeg legge turen til et tidspunkt hvor jeg hadde været på min side. I tillegg til dette så er vel heller ikke Ringstind 2 light-teltet mitt det teltet som er varmest anbefalt for vinterbruk, kanskje spesielt med tanke på at det ene stang-leddet er rimelig bøyd og antagelig er litt svekket. Ruta er lagt til en vintermerket DNT-sti i et ikke alt for avsidesliggende område, også dette på grunn av manglende erfaringer og for å unngå mer bekymringer enn nødvendig, men kartet og kompasset er selvfølgelig med. Turen skal gå fra Sandvika, langs stien over til Vera, litt videre og tilbake igjen. Etter halvannen time i bil legger jeg i veg langs stien. Det er noen små blå grader men det blåser en del, så de effektive merkes. Det blåser riktignok ikke fæl storm, så jeg berger fint. Jeg setter i marsj innover langs stien. Jeg prøver å holde et godt tempo i starten, for å få varmen etter å ha stått i ro ved bilen for å klargjøre det siste. Jeg er litt spent på terrenget og på hvordan paris-pulken min, som i all hui og hast ble klargjort i går kveld etter å ha konstatert at fars gamle Segebaden-Berg –pulk ikke var like egnet som først antatt, vil komme til å klare seg. Vinden blir sterkere, og snømengden i lufta øker. Jeg hadde heller antatt at det skulle roe seg. Nei. Jeg og værgudene blir mer og mer uenig jo lenger jeg går. Tanken på å snu og returnere til bilen slår meg ikke inn, selv om jeg etter forutsetningene kanskje burde. Jeg begynner raskt å slite med sikten. Jeg forsøker å holde følge på kartet om hvor jeg er, men med +/-100 meters sikt er det lite man kan orientere etter. Det kryr jo ikke av små detaljer på et 1:50 000-kart, og når alle små vannpytter på kartet nå i vintermånedene kan se ut som myrer i terrenget, eller omvendt for den saks skyld, så er det ikke mye hjelp å få i dette kartet i dag. Så da får jeg holde meg slavisk til disse fine røde stikkene. For jeg har jo lovet de som sitter hjemme at jeg ikke skal krysse vann. Straks finner jeg ut at også det er lettere sagt enn gjort. De røde stikkene, delvis røde merker på trestammer, står med relativt små mellomrom. Likevel sliter jeg ofte med å se neste stikke. Jeg prøver meg litt dit jeg tror stien kanskje vil gå, og som oftest finner jeg heldigvis neste merking. Det tar naturlig nok litt ekstra tid når man må lete etter merkingene, men da får det bare gjøre det. Jeg vil komme lengst mulig før jeg setter opp teltet, og jeg har nå ved hjelp av en hytte jeg passerte tatt meg igjen på kartet så jeg vet at det snart kommer et lite skoghugg i en skråning ned mot et vann. I le-siden for vinden. 70 meter unna ser jeg barskogen. Der må jeg finne et sted å sette opp teltet. Klokken har jeg selvfølgelig glemt igjen på benken hjemme men jeg antar at mørket snart faller på, og jeg håper på å få satt opp teltet i dagslyset. Jeg skimter et lite platå inne i skogen, men det viser seg at vinden tar godt også der. Pokker. Det forbanna teltet. Det er nå jeg forstår at jeg i hvertfall ikke skulle lagt ut på tur før jeg hadde fått den nye teltstanga. Hvor mye tør jeg stole på den som er bøyd? Pokker, det skulle jo bli fint vær. Da får jeg øye på noe som ser ut som en stor snøhaug. Hvorfor er det en snøhaug der?? Jeg fatter lite om hva det kan være, men nysgjerrig som jeg er så må jeg jo sjekke det ut. Det er jo tross alt bare 10-15 meter unna meg. Men.. Kødder du? Er det det jeg tror det er? I så fall passet det litt over snittet godt! Det stemte bra, det sto en nedsnødd gamme der og ventet. Uvitende om hvilken gamme dette var, lette jeg fram snøspaden opp fra pulken(som forøvrig hadde overrasket meg veldig positivt hittil), og begynte å grave fram døra. Jeg måtte i hvert fall sjekke ut om den var låst, og hva slags gamme det var. Jaggu var den åpen, og jaggu var det plass til meg der inne. Fantastisk! Da slapp jeg å bekymre meg mer for teltet i dag! Det var til og med en vedovn der inne, og på lassvis med ved! Jeg fyrte opp, og dreiset inn både sekk og pulk. For jeg hadde med en hel del forskjellig rart. Det var jo en testtur, så jeg måtte jo finne ut hva jeg ikke trenger å ha med meg neste gang! Og som en enkel og stødig løsning på pulksele tok jeg like gjerne 125liters Recon Pack’en til Norrøna, da den er fantastisk å bære samt at den har noen passende festeringer for taudraget mitt på hoftebeltet. Tørre klær, mat og litt varm drikke. Det gjorde seg! Det var virkelig godt å finne den gamma nå! Til tross for vedovnen, og fyring av stormkjøkken, ble det ikke akkurat varmt der inne. Det hadde nok vært lettere å få varmen inne i teltet. Der ville det antagelig blitt litt mer vindstille, for med betydelige sprekker både rundt døra og i taket så ble det bra med trekk. Med det kunne være det samme. Jeg hadde funnet ly, og fikk i meg næring. Det var det viktige. Og før jeg visste ordet av det, så hadde det blitt ordntli’ mørkt ute også. Utover kvelden ventet igrunn lite annet enn fyring, mat og drikke, og skriving i gjesteboka. Jeg så blant annet at et par NPL-grupper hadde satt pris på å få spise lunsj i gamma i fjor høst. Det blle litt lesing der, før jeg sovnet i håp om lettere være dagen etter. Søndag morgen, og været er uforandret. Har internett vært på fylla, eller er det noen meteorologer som skulle fått fyken...?? Nei, været gjør vel stort sett som det føler for, og det må man vel lære seg å ta høyde for. I går tenkte jeg litt på alternative utfall på turen, dersom været ikke skulle bedre seg. Det er godt mulig at teltet mitt ville ha oppført seg til tross for snø og masse vind, men jeg kunne ikke være sikker. Så om været ikke endret seg så skulle jeg gå tilbake til bilen, eventuelt bli en natt til i gamma før jeg returnerte. Utover formiddagen letter været litt, men vinden er fortsatt like sterk. Sikten er dog mye bedre, da det er vesentlig mindre snø i lufta. Jeg bestemmer meg for å ta en trugetur til svenskegrensa, gå tilbake til gamma og bli der til i morgen, så går jeg tilbake til bilen i morgen formiddag. Det blir en fin tur, og kvelden blir , etter mørket har falt på plass, mye det samme som i går. Riktignok hadde jeg ikke popkorn på gårdsagens kveldskos..! Mandag, og i dag skal jeg tilbake. Selvfølgelig skal jeg det, været har jo blitt heeelt fantastisk!! Jeg hadde telefonkontakt med hjemmefronten i går, og informerte om planendringene. De fulgte dessuten med på internett, på satellittsignalene jeg sendte fra SPOT’en som min kjære mor har investert i for både hennes og brukers trygghetsføleleser. Det går ikke annet enn å nyte turen tilbake, for dette været er ubeskrivelig. Dessverre er mye av terrenget slik at sola slipper delvis dårlig til i ruta mi, men det er uansett upåklagelig. Det er fortsatt litt ving, men med værforholdene fra de to siste dagene friskt i minne så legger jeg ikke merke til det. Alt er bare nydelig. Det er lettere å orientere seg ved hjelp av kartet nå, når man ser terrenget rundt seg. Noen steder ser jeg faktisk litt av sporene fra jeg gikk inn, og jeg kjenner igjen det meste av terrenget når jeg går tilbake. Ja, det er sikkert en fin sti på sommers tid, men med pulk, sekk og en del snø, så er det ofte besparende å gå rundt de tetteste og mest kuperte skog-kollene. Men må man følge merkingen så må man det. Med andre ord, turen tilbake var vesentlig lettere enn turen innover! Jeg kikker på graderstokken i bilen når jeg kommer dit, og den viser 10 blå. Pluss en del effektive. Det gjør ikke noe, for sola skinner og man kan ikke gjøre annet enn å nyte det! Alt i alt, må jeg si at dette har vært en lærerik tur. Jeg har funnet nye behov mpt modifisering av paris’n, og jeg har gjort meg opp litt mer formeninger om hva jeg faktisk trenger, og hva jeg ikke trenger å ha med på neste tur! Edit- Nå ble det noen bilder med her også!

23. april 2011: Drømmedag i fjellet - med brukket ski! Bilder og kart Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning. Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram. Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert. Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug. Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret. På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord. Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden. Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv! Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken. I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen. Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet. Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte. Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog. Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv". I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere. Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.

Brrr.... jeg våkner i bilen med rim på rutene. Det er -3,5 grader ute og det betyr intet annet enn KLARVÆR! Endelig kom godværet til Nord-Norge for alvor. Jeg står parkert utenfor Bergeng gård, så langt jeg kan kjøre opp langs Glomåga på denne tiden av året. I dag var det klart for Svartiseventyret, en todagerstur med besøk innom Steintinden (Norges minst besøkte kommunetopp?) og Snøtinden som er høyeste nunatak på Svartisen, Norges nest største isbre. Jeg gledet meg som en unge til å utforske denne ville og vakre naturen. Litt over kl. 07.00 var jeg igang, med litt tyngre sekk enn normalt siden jeg skulle overnatte undervegs. Først fulgte jeg en scootertrasé inn til Fisktjønna, og deretter delvis langs den noe krunglete sommerstien til Glomdalsvatnet. Fulgte noen gamle skispor her. Det var panserskare denne morgenen, så enkelte partier var litt vriene å passere, slik som en bratt skråning ved det som på kartet kalles Hella. De første solstrålene fikk jeg da jeg strøk ut på Glomdalsvatnet. Fjella i vest lå badet i morgensol, ikke minst det spektakulære Steintindmassivet som jeg noen timer senere skulle skulle ankomme. Etter vannet måtte jeg opp en ny bakke før det gikk ned igjen langs et scooterspor mot Glomåga. Scootersporet gikk litt på kryss og tvers, så jeg forsøkte meg i blant på noen snarveger som til tider var mislykkede forsøk. I farten passerte jeg kloppa over Glomåga, antakeligvis fordi jeg var så fascinert over landskapet her inne. Men scootersjåføren hadde funnet en snøbru over elva like nord for pkt 274, her gikk jeg også over. Nå begynte jeg å spise høydemeter for alvor. Jeg gikk oppover litt sør for Tverråga og krysset denne ved ca. 570 moh. Videre rett nordover en bratt bakke og inn på breen nord for pkt 780. Her tok jeg en velfortjent rast. Fy f... for et landskap, og for et vær! Ikke én sky, og ikke ett vindpust. Jeg holdt pusten og lyttet til den fantastiske stillheten. Det eneste jeg hørte var et fjernt elvebrus som var som musikk i mine ører. Etter pausen langet jeg i vei innover breen i retning skaret mellom pkt 1121 og 1459. På avstand så det bratt ut å komme seg fra breen og opp i skaret, men det løste seg greit opp når jeg kom nærmere. Deretter bar det ut i et nytt brebasseng og så den bratte oppstigningen mot Steintinden. Jeg hadde siktet meg en linje til skaret øst for toppen, ganske lik den Otto, Inger Lise og Joso tok. Men etter bakken fant jeg ingen gunstig overgang fra breen og opp på østryggen. Jeg måtte helt opp i skaret og ut i nordflanken faktisk. Her var det bratt ut mot breen i nord og delvis isete og tørr snø. Heldigvis hadde jeg med stegjern, men uten isøks og med tung sekk på ryggen følte jeg meg litt som en tosk der jeg listet meg ut i flanken. Det gikk nå bra, men et feiltrinn ville ført til glissade og rett ut i nordstupet! Anbefaler isøks OG stegjern for de som prøver denne varianten. De fleste lar kanskje sekken være igjen her ved breen, men jeg måtte ha med alt utstyret fordi jeg skulle traversere over toppen. Nådde toppen etter drøyt 6 timer, ganske likt som Otto & co brukte. Fantastisk flott her oppe, det kan ikke beskrives med ord, bare sjekk panoramabildene! Jeg ble ikke lenge på toppen, for jeg var så spent på hvordan veien videre ut nordryggen ville bli. Jeg så at det var nærmest en skavl der i starten, men jeg fant et sted hvor jeg kunne ta meg ned. Veldig bratt her, men en glissade ville heldigvis ikke blitt flatal. Skiftet så fra stegjern til ski og skled ned nordryggen og ut på breen sør for pkt 1353. Her var det brattere enn jeg trodde og ganske tørr snø. Idet jeg løsnet ut noen snøflak tok jeg av meg skiene og gikk ned for sikkerhetsskyld, i tilfelle det skulle gå et skred. Da bratta var forsert kunne jeg fint skli ned til bunnen av breen der Flatisen kommer opp. Nå startet motbakkene på nytt, opp og inn til Snøtinden. Steintindmassivet var et spektakulært syn herfra. Tror ikke det er mange som har vært her inne som jeg er nå, tenkte jeg. Turen inn til Snøtinden føltes laaang ut! Den kom liksom aldri nærmere, og jeg begynte å kjenne det i beina. Klokka viste at jeg hadde steget over 2500 høydemeter i løpet av turen, og med tung sekk blir låra fort sure. I siste bakken opp mot toppen kom det en sur trekk fra vest. Planen var å overnatte på toppen, men den planen kunne fort endres om ikke vinden løyet. Det begynte også å skye til mer, i et øyeblikk fikk jeg faktisk øye på Lofotfjella, men jeg ventet med å fotografere til jeg var på toppen og da hadde skyene dessverre visket vekk den utsikten. Nå var jeg virkelig sliten, det var såvidt at jeg klarte å karre meg opp på toppvarden, få satt meg ned og ta de nødvendige bildene. Var rett og slett for sliten til å nyte utsikten fullt ut. Jeg tenkte bare at nå måtte jeg få i meg mat og mer drikke. Hadde ikke mer vann i camelbaken, så jeg måtte smelte snø. Først fant jeg en stor stein ved toppen der jeg fant litt le, slo opp vindsekken, pakket ut liggeunderlag og sovepose. Men vinden kom likevel, det var så mye vind at det nesten var umulig å håndtere fuelbrenneren. Jeg ga opp dette til slutt og pakket ned alt utstyret før jeg begynte å gå tilbake mot Steintindmassivet. Det gjorde jeg lurt i, for da jeg kom ned mot Nordfjordbreen stoppet vinden helt, her var det nærmest vindstille! Jeg fant en fin plass på rundt 1150 moh med orkesterskue mot solnedgangen i havet i vest. Sola speilte seg vakkert i den øde Nordfjorden, og ute i havet kunne kjente øytopper som Hestmannen og Trænstaven (litt utenfor skuet) skimtes. Her fant jeg meg godt til rette og startet snøsmelting, kort tid etter nøt jeg to real turmat som varmet godt i sjela. Lå en stund og nøt solnedgangen før jeg la meg til å sove for natten. Om natten skyet det til, men heldigvis løsnet dette på morgenkvisten. Jeg våknet kl. 06.45 og så Steintindmassivet i morgensol. Hadde det vært tåke ville jeg vært litt bekymret for ruta jeg skulle følge tilbake i dag ville jeg helst gå med sikt. Spiste frokost, smørte meg med solkrem og kort tid etterpå fikk jeg et herlig renn på morraskaren ned breen til sadelen mot Steintinden. Herfra tok jeg sikte mot skaret like øst for pkt 1459. Lengst vest i den bratte bakken jeg skulle forsere var det synlige sprekker så de holdt jeg god avstand til. Oppstigningen gikk som en drøm og jeg tok meg greit opp i skaret. Deretter gikk jeg litt oppover mot 1459 før jeg gikk inn i det neste brebassenget. Nå kunne jeg renne ned breen til sporene fra i går. Snøkonsistensen var litt ekkel til å kjøre på i starten, men det ble bedre da det flatet ut. Fikk med meg litt fart ut på flaten og kunne skli uten et eneste stavtak ut resten av breen. Fulgte så omtrent samme rute ned mot Glomåga, men denne gangen siktet jeg meg inn på kloppa som er merket på kartet. Snøen var fin stort sett fin å kjøre på, men tross av at det fortsatt var tidlig på morgenen tok sola godt så jeg opplevde råtten snø noen steder. Kom meg greit over hengebrua, men denne var gammel og det var hengt opp et skilt om at forsiktighet måtte utvises. På andre sida av brua måtte jeg krabbe meg opp på snøen igjen, og med veloverveide steg gikk den overgangen greit. Resten av veien tilbake gikk greit, selv om den var noe langdryg. Jeg fulgte et scooterspor til Glomdalsvatnet, men det viste seg at det heller hadde lønt seg å følge sporet der jeg kom opp. Droppet fellene resten av veien, noe jeg til tider angret på da jeg kom på at jeg først måtte opp før det gikk ned mot Fisktjønna. Da jeg var tilbake ved bilen var klokka 11.15 og sola stekte som bare det. Utnyttet situasjonen til å tørke tøy utenpå bilen før jeg kjørte videre over Saltfjellet mot Fauske. Jeg ringte pappa for å spørre om værmeldinga videre, og da jeg hørte at denne dagen samt neste dag kunne bli de eneste finværsdagene på lenge måtte jeg bare utnytte det. Spontant bestemte jeg meg for å ta en todagerstur i Sulisfjella, starte i kveld og gå på Suliskongen og videre til Sorjoshytta og i morgen bestige Ålmåijokka og returnere tilbake til Sulitjelma. Det ble som forventet nok en tung tur, fortsettelse følger her Turdata: Dag 1 11 timer 40 km 2700 høydemeter Dag 2 4 timer 23 km 785 høydemeter Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12499/V%C3%A5reventyr+i+Svartisfjella.html

Hei Som mange andre er jeg på søken etter nytt telt. For å ikke blande inn en masse andre telt er det dette teltet jeg vil vite mer om i denne tråden. Finner lite info om dette teltet, men håper det er noen som har erfaring med det her i Norge. [http] Løsningen med to fortelt er noe jeg liker, og at det er mulig å ta av ytterteltet på varme dager. Vekten er jo heller ikke ille. Vil primært brukes på sommerstid. - Er Roadrunner 23 for 2 personer og 33 for 3 personer? - Er forteltene like store på begge sider? - Noen som vet målene (ikke kvm) på forteltene? - Selges dette i Norge? Ove

Heihei! Jeg og to andre har tenkt oss på langtur i Jotunheimen fra og med 23. februar og opptil 10 dager tur. Vi starter på gjendesheim, går til Olavsbu->Leirvassbu -> spiterstulen->Lom. I mellom her ønsker vi å legge inn dager med morsomme utflukter, som f.eks toppturer. Jeg vet det er mye skredfare for tiden, så jeg ønsker tips om hva vi kan gjøre.

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

http://stiansturer.blogspot.com/2010/10/arets-frste-skitur-bilder-og-film.html

Værvarselet var kjempebra og Mayhassen og jeg MÅTTE bare til fjells. Målet denne gangen var Geite...men ting ble ikke helt som vi hadde tenkt. http://fjelltopper.no/tour/2881/Geite+2002moh.html

http://fjelltopper.no/tour/2805/Kosetur+til+Hestgjuvnatten.html Skog, fjell, bålkos og en hyggelig gjeng på tur!

Etter tre rolige dager med familien i Stryn var det endelig duket for en av sommerens virkelige storturer – å gå ryggen fra Nørdre Skagastølstinden og helt ut til Gjertvasstinden. Værmeldingen var bedre enn noen gang tidligere i sommer så dette skulle bli bra! Møtte turpartneren Alexander ved Fantesteinen kvelden i forvegen. Vi registrerte at det lå nysnø og is på Smørstabbtindene. Pokker! Det dumme var at det ikke var meldt noe særlig varme neste dag heller, men noen plussgrader skulle det nå bli. I stedet for å starte i kveld og gå gjennom natta bestemte vi oss for å gå grytidlig neste dag, for så å håpe på at snøen og isen ville smelte når sola stod opp. Etter en siste titt på værmeldinga på Turtagrø la vi oss til å sove noen timer i bilen i Helgedalen. Helgedalen Klokka 03.45 kimet det i vekkerklokka. Ute var det skyfritt, vindstille, men nokså kjølig og duggfriskt. Vi ante et tynt snølag på Fanaråken og ba en bønn om at dette skulle smelte bort i løpet av dagen. Kl. 04.15 satte vi oss på syklene og rullet inn Helgedalen til nest siste sving på veien. Herfra tok vi bena fatt og jeg hadde håpet at det skulle være en bro over utløpet av Styggedalsdammen. Der tok jeg grundig feil. I utløpet ved demningen fossrant det vann som vi bare kunne glemme å vade forbi. Dermed måtte vi runde vannet i morenelandskapet på sørsiden. Da jeg skulle krysse en av elvene fra Styggedalsbreen presterte jeg å plumpe med begge føttene. Super start på turen! En lang bakke opp til ryggen Styggedals- og Skagastølsmassivet fikk et vakkert rosa morgenlys dekt over seg, en fryd for øyet som vi koste oss med i bakkene opp mot Kolnosi. Ved vann 1584 møtte vi to andre karer som hadde samme ambisjoner som oss for dagen. I bakken opp til Nørdre Skagastølstinden tikket det jevnlig inn meldinger på Alexanders mobil. Han var i full gang med å planlegge neste tur over Maradalstindane med Busken og noen karer fra Oppdal. Det var meldt godvær hele helgen, og hva er vel et bedre sted å tilbringe en godværsdag enn nettopp i Hurrungane? Endelig nådde vi toppen av Nørdre Skagastølstinden, i dag var det litt andre forhold enn 23. august i fjor (nøyaktig 11 mnd siden) https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=17784 da jeg, Bjørn-Even og Morten skulle forsøke oss på Skagastølstraversen, men ble stanset av Kong Vinter. Vi registrerte enda et turpar som skulle bort til V-skaret. Dermed ble det kun en rask matpause før jeg og Alex buste videre for å komme først i ”køen”. V-skaret De to andre lagene gikk noe feil ned fra Skagastølsnebbet, og vips var det jeg og Alex som kunne starte først med klatringa. Klatringa opp fra V-skaret var dekt med is og tynt med snø. Ikke optimalt, og lettere ble det ikke med tunge sekker, men det er jo likt for alle. Vi satte standplass i en stor blokk midt i skaret. Jeg ledet en kort taulengde oppover og traverserte mot venstre på et skråsva, ny standplass etter det på grunn av taudrag. Neste taulengde gikk rimelig vertikalt opp til den øverste hylla under Berges stol. Her måtte jeg forsere en del punkter som var kinkige på dette føret. Men jeg kom meg opp og fikk satt enda en standplass. Her møtte jeg to spreke jenter som hadde klatret opp lenger til venstre enn det vi hadde gjort. Alex var ute av synet og jeg merket at han hadde noen problemer, til slutt fikk han dratt seg opp med litt tauhjelp. Siste taulengde opp på stolen gikk rimelig problemfritt et stykke til høyre i veggen. Enkel klyveklatring her. Midtre Skagastølstinden til Vetle Skagastølstinden På Berges stol kveilet vi raskt tauet sammen og fortsatte opp mot Midtre. Det så ganske greit ut å gå opp dit usikret. Første stykket gikk greit, men det var utsatt ned mot Styggedalsbreen. Siste del valgte vi å sikre en kort taulengde på grunn av sporadiske partier med is. På Midtre Skagastølstinden tok vi oss en velfortjent matpause. Nå var første hindring forsert og vi kunne puste ut enn så lenge. Været var knall, ikke én sky! Dessverre er en her på lånt tid, så rolig nytelse av omgivelsene måtte vi bare glemme. Vi hadde et tidsskjema å følge for å rekke frem til Gjertvasstinden før mørket kom. Ryggen videre bestod av luftig klyving opp og ned og opp og ned fram til Halls hammer. Et sted tok vi av oss sekkene og firte dem ned med tauet. Halls hammer var stilig, men den skulle vi ikke bryne oss på denne gangen. Vi rundet på venstre side og kom greit bort til Patchells sva, omgåelsen av hammeren. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå opp 4- kaminen rett opp til høyre, men all isen som lå spredt omkring gjorde til at jeg droppet den tanken. Jeg ledet over svaet, men nektet å bruke det faste tauet som hang i en gammel bolt. Dermed måtte jeg strekke venstrebenet langt ut, nesten i spagaten, og DER var jeg over og stod på en gammel bankebolt i sprekken på andre siden. Etter dette gikk jeg nok litt for langt opp på svaet, for idet jeg skulle runde et hjørne oversteg nok vanskelighetsgraden en 3er som ruta er gradert. Jeg gikk nesten opp på ryggen, satte en standplass og Alexander kom greit etter meg. Da vi var ferdige og hadde pakket tauet i sekken kom neste par bak oss og begynte på svaet. Det var luftig videre mot Vetle, og like under toppen må man ut på en utsatt hylle mot Skagadalen. Denne var nå fullstendig dekket av is, så vi valgte å sikre forbi her. Deretter kløv vi oss greit opp på Vetle og kunne konstatere av Skagastølsryggen er et tilbakelagt kapittel for dagen. Dette var min siste topp i dette tindemassivet. Sentraltinden Klokka var 13.30 og vi hadde brukt drøye fem timer fra Nørdre Skagastølstinden. Alexander ville opp på Storen da han manglet denne på lista si. Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi ankommer Vetle senere enn kl. 14 så var det uaktuelt å prøve på det. Siden den ikke var så mye var jeg villig til å gi den et forsøk, men det måtte bli usikret. Vi travet greit ned i skaret mot Sentraltinden, la igjen sekkene og begynte på galleriene bort mot Mohns skar. Etter noen meter sa det stopp. Vi måtte snike oss ned en kamin, men fjellet var dekket av et superglatt islag. Jeg ville ikke gå ned her. Alexander innså etter hvert at Storen måtte vente til en annen gang og vi fortsatte heller mot Sentraltinden. Jeg ledet greit opp litt til venstre på hammeren fra skaret og satte standplassen i rappellfestet. Uten is og snø går det nok an å gå usikret her, det løse fjellet er kanskje det farligste i så fall. Deretter kunne vi ta på Sentraltindens toppvarde, mitt andre besøk så langt i år. Vi innså raskt at vi ble nødt til å ta en del rappeller ned fra Sentraltinden mot Styggedalsryggen. Her lå det mye is og snø! Hele fire rappeller ble det til sammen før vi kunne pakket ned tauet for en stund. Styggedalsryggen Jeg hadde hørt mye rart om Styggedalsryggen, men ble overrasket over hvor bredt det var her. Bortover mot Styggedalstinden Vesttoppen var det jo en parktur i forhold til Skagastølsryggen. Riktignok smalnet det drastisk til det siste stykket opp til toppen. Eggen opp her kan kanskje sammenliknes med Uranoseggen i vanskelighetsgrad. Det helt siste stykket opp må man omgå eggen litt til høyre og klatre opp en renne/dieder. Ikke noe problem om man ikke har høydeskrekk. Nå var jeg tilbake i ”kjente” trakter. De resterende toppene var jeg på i juni med Øyvind og Bjørn-Even https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21341 Eggen ut til Østtoppen gikk greit. Det første stykket ned fra Vesttoppen var litt vanskeligere enn jeg kunne huske, men ved å hoppe ned fra hammeren gikk det greit. Like før Østtoppen måtte vi også ned en hammer som kan føles litt ekkel ut. Vi brukte en laaang slynge som førstemann kunne holde i på vei ned, og andre mann fikk hjelp av han som allerede var nede. Etter Østtoppen fant vi raskt ut at vi ikke ville forsøke oss på flanken ned til Gjertvasskaret. Her var det blank og steinhard is som var livsfarlig om stegjernene skulle løsne. I stedet valgte vi å følge eggen direkte ned til skaret, undervegs tok vi en rappell forbi en litt vanskelig hammer. På venstre hånd hadde vi en stor bresprekk som gikk langs med oss, den skulle søren meg ikke få oss til middag! Gjertvasstinden Det første stykket opp fra Gjertvasskaret var kanskje det skumleste partiet på hele turen. Vi valgte å gå snøbakken opp til første standplass usikret. Snøen var stedvis steinhard og isøksa hadde dermed ingen funksjon, like under oss ventet bresprekken på at vi skulle komme på glid… Men vi fikk karret oss opp til standplassen som lå ved foten av et loddrett dieder. Med litt plunder fikk vi tatt frem tauet og sikret oss inn. Jeg tok av meg stegjernene og ledet opp. I neste taulengde var det uaktuelt å følge samme rute som vi gikk i juni. Her var det blank stålis! Jeg begynte å bli bekymret, hva om vi ikke kom oss opp til Gjertvasstinden? Hva skulle vi gjøre da? Gå ned Gjertvassbreen??? Lenger til venstre så snøbakken både slakere ut og mindre preget av is. Vi bestemte oss for å traversere til venstre bortover på sva for å komme bort dit. Etter to taulengder på sva fant vi endelig snø som hadde en perfekt konsistens. Her var det enkelt å lede oppover med stegjern og to isøkser, jeg trengte knapt å sette noen mellomforankringer. Etter to nesten fulle taulengder i snøbakke stod vi endelig på toppen av Gjertvasstinden i nydelig kveldssol, hele fire timer etter at vi forlot Gjertvasskaret(!). En lang retur i nattens mulm og mørke Vi følte oss som konger der vi stod blant Norges feteste tinder og kunne konstatere at vi hadde gjennomført Skagastøls- og Styggedalstraversen. Jeg sendte en hilsen til Oyvindbr som tidligere har stått på Gjertvasstinden i fantastisk morgensol. Men turen er som kjent aldri over før man er tilbake. Snøeggen ned fra Gjertvasstinden var steinhard og nærmest umulig å forsere uten stegjern og isøks. Et stykke gikk vi i snøflanken til høyre for eggen, og her skal man være obs på dype og lumske bresprekker! Mørket la seg over Hurrungfjellene, og vi måtte frem med hodelyktene. Silhuetten av varden på pkt 1982 liknet en mann med hatt, jeg var helt sikker på at det var en person frem til hodelykten lyste opp den varden det egentlig var. Klyvinga ned fra nevnte punkt ble fort vanskeligere nå som det var mørkt. Vi fulgte vardinga og kom oss greit ned uten store problemer. Etter å ha diskutert litt og med Midtmaradalstabben (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19145) friskt i mentet bestemte vi oss for å IKKE gå direktevarianten ned mot Jervvassdalen fra pkt 1924. Ingen av oss hadde gått her før, og gule trekanter blir fort røde i mørket. I stedet fulgte vi Gjertvassryggen lenger østover i retning Skogadalsbøen. Mange av nedgangene til dalen er preget av sva og skrenter, men vi fant til slutt en fin renne som vi fulgte ned til elva. Jeg hadde lagret et waypoint på GPSen der jeg og Bjørn-Even krysset Gjertvasselvi forrige gang, og vi krysset elva på nøyaktig samme plass. Begge var trøtte som strømper mens vi sjanglet oss oppover Jervvassdalen. Det eneste vi tenkte på var å komme tilbake til bilen og sove. Vi sleit oss opp bakken og inn i Styggedalen. Stien var litt vrien å følge i starten, men det gikk etter hvert greit da vi passerte det første vannet. En ny morgen var i gang, og ved vann 1380 fikk vi se vakkert morgenlys over Styggedals- og Skagastølstindene nok en gang. Jeg merket faktisk at jeg ble mer våken nå som det ble lysere! Det var herlig å få øye på syklene for deretter å kunne trille ned på ti minutter til bilene. Jeg var dum og brukte ikke hjelm. Søvnig som jeg var kom jeg ute av balanse og stupte ut i grøfta. Heldigvis traff ikke hodet noe annet enn noen greiner som ga en ubetydelig øm kul. Vel framme ved bilene fikk vi i oss middag og takket så meget for en fantastisk tur. Jeg valgte å stikke ned på Turtagrø for en ”morgendusj” før jeg purket i bilen til langt ut på dag. Vel fortjent etter hele 25 timer konstant på farta og mange gode minner med seg i sekken.

Fredag: Skruven, 1584 moh. Jeg og Harald hadde lyst å få til en tur i lag mens han var på Sunnmøre. Valget falt på Skruven, 1584 moh, en topp ingen av oss hadde vært på tidligere. Vi kjørte opp Strandamoldskreddalen, og parkerte innerst ved Innstesætra. Her ble vi først omringet av en flokk nysgjerrige geiter, og i forsøket på å kvitte oss med de endte vi opp midt i et område med tett kratt. Vi burde gått helt nede ved elva, der det faktisk var en sti. Vi kom oss etter hvert opp gjennom Svartdalskjeften og til Russadalen. Her begynte stigninga for alvor. Vi gikk rett mot toppen, og tenkte å holde oss til høyre for breen. Det var tørt og fint å gå her, og vi kom oss enkelt til topps. Utsikten var upåklagelig, og vi ble sittende og nyte den en stund før vi gikk mot Litle-Skruven. Denne er absolutt verdt å få med seg! Returen gikk samme veg som vi kom opp. Fredag ettermiddag hadde vi og noen andre venner planlagt å starte på en tur som skulle ende opp på Skårene, 1829 moh, i Eidsdal. Vi møtte gjengen i 19-tida, og vi kjørte innover til Norddal og parkerte like nedenfor Rellingsætra. Vi hadde fått tilbud om overnatting på ei hytte ved Storvatnet, 920 moh, nesten innerst i Dyrdalen. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Dette er et svært idyllisk sted, som er omkranset av bratte fjell som strekker seg nesten 1000 meter over dalbunnen. Vi innlosjerte oss på hytta og rundt midnatt fikk vi servert en veldig god betasuppe med pølser. Etter en lang dag smakte dette veldig godt Lørdag: Skårene, 1829 moh. Vi våknet til like fint vær, og det var en nytelse å spise frokost utenfor hytta i 9-tida. Helene kunne selvsagt ikke dy seg, og tok seg et morgenbad i det kalde vannet Rundt kl.11.30 var vi klar til avmarsj. En stor takk til Eli for at vi fikk overnatte på hytta! Dessverre kunne ikke alle fortsette, pga en hund som trengte assistanse, men vi var 4 stk som trasket i veg i retning Litleøvstdalen. Etter en tung oppstigning opp til vannet som ligger der fikk vi nå se veien videre. Vi skulle altså fortsette på nordsida av vannet og ende opp i skaret mellom Tverrfjellet og ryggen opp mot Skårene. Det såg veldig bratt ut, og vi ble en smule betenkt. Men vi måtte jo prøve, turen er jo tross alt beskrevet i Opptur-boka for Geirangerfjorden. Vi tok det rolig oppover, og alle mulige utfordringer løste seg helt greit, og vips satt vi i skaret og såg tilbake på hvor vi hadde gått. Egga videre opp mot Skårene såg en smule utfordrende ut, derfor valgte vi å gå på vestsida av egga. Der hadde vi Gråsteindalen 600 meter under oss. Her var det greit å gå, og etter hvert kunne vi begynne å skråe mer og mer oppover mot toppen. Harald hadde ikke tenkt å overnatte på toppen, og hadde derfor mye lettere sekk enn oss andre, og han fikk gå i sitt eget tempo mot toppen. Etter en lang marsj var det utrolig godt å komme til topps i 16.30-tida! Nå skulle livet virkelig nytes Vi kokte oss middag og slappet av i varmen. Fra toppen kan en se RETT ned på Eide og Eidsvatnet, der Tore kommer fra. Ellers hadde vi utsikt mot Sunnmørsalpene, Tafjordfjella, Trolltindane, Lodalskåpa og Hurrungane, for å nevne noen. Vi kjente også igjen noen topper helt ute ved kysten, og kunne se havet. Solnedgangen var veldig flott, og samtidig oppdaget vi at det var fullmåne i motsatt retning. Natta ble litt kjølig, og det rimet litt på soveposene, men vi sov likevel ganske godt. Klokka 4.35 våknet jeg akkurat samtidig som sola stod opp rett øst for Trolltindane. Jeg låg i posen og nøt synet av at Sunnmørsalpane og resten av fjella fikk mer og mer sol på seg. Etter et par timer til med søvn var det bare å komme seg opp til nok en flott dag på toppen av Eidsdal. Turen ned gikk via Gråsteindalen, og vi endte opp på Korsmyra der vi hadde parkert en bil. Jeg vil takke for to veldig flotte og vellykka turer!

Gygrestolen 22. mai Siden det var meldt dårlig vær i Jotunheimen bestemte jeg og Øyvind (Mayhassen) oss for å ta en tur til det spennende og vakre fylket Telemark. Solkrem og solbriller var pakket ned sammen med tursekken, for dette området har de siste dagene fått noen skyhøye temperaturrekorder. På vei til Bø fikk vi øye på Gaustatoppen og Lifjell. Vi var spente på hvor mye snø det lå i høyden med tanke på en eventuell trugetur ned fra Hægefjell (1021 moh.). Heldigvis så det ut til å ha smeltet mye de siste dagene. I Bø gikk vi fra butikk til butikk på jakt etter klatreføreren for Telemark. Til slutt endte vi opp på Akademika som hadde noen eksemplarer igjen. Det var ingen tvil om hvor vi skulle hen i dag, til det spektakulære området Gygrestolen! Vi kjørte veien inn til vestenden av Uvdalstjønna der vi parkerte bilen. Varmen stekte oss som grillkyllinger opp bakkene til klatrefeltet på Gygrestolen. På ca. 350 moh tok vi til venstre av stien og ut i den enorme steinura under Gygrestolen. Her så vi rett opp på de gigantiske steinblokkene – Gubben og Gamla, fy flate for et område!! Ferden opp til disse var en opplevelse i seg selv, morsom klyving blant steiner som var store som hus. Planen var å lede opp ”Den Sorte Kamin” (4+) som går opp en sprekk gjennom hele Gamla. Vi rundet Gamla og peilet mot østsiden av fjellet. Her ble vi stanset av et klatreopptak som måtte forseres før innsteget til ruta. Her var det satt ut et ferdig tau man kunne bruke, likevel var det hele meget utsatt. Øyvind gikk opp usikret og dro opp sekkene våre med tauet. Jeg tok på klatreselen, lagde en åtter på tauet og festet meg til denne i tilfelle jeg skulle falle. Dermed kom jeg meg også opp, selv om pulsen var nokså høy allerede her. Deretter ventet et lite klyveopptak til før vi var fremme i søkket mellom Gubben og Gamla. Vi møtte her på en klatrekyndig kar som Øyvind smått visste hvem var. Han var rimelig vågal og klatret blant annet rett opp ”Superrisset” på Gubbens nordvegg naturlig (7+)! Etter en liten matbit gjorde vi oss klar for den sorte kamin. For å komme til starten av 1. taulengde måtte vi åle oss rundt en del fastklemte steiner i kaminen. Standplassen satte vi bare i den første bolten. Øyvind ledet begge taulengdene. Den første var en travers på bolter (som stod farlig langt fra hverandre!!) drøyt ti meter skrått oppover til noen store steiner som var fastklemt midt oppi kaminen. Teknikken som ble brukt hadde vi aldri praktisert før. Man måtte bare stole på friksjonen i fotsålene mens man dyttet ryggen inn mot veggen. Andre taulengde var naturlig sikret og gikk opp et riss til toppen av Gamla. Risset ble mindre og mindre, og jeg klarte å kløne det til på klatringen min, men kom meg opp til slutt. Dette var mer enn 4+ etter min oppfatning. Under meg var sprekken skikkelig dyp!! Og nå kom jeg på at jeg faktisk har høydeskrekk… På Gamla lagde vi en rappell av to 60m halvtau. Før det tittet vi ned stupene på alle sider, fytti katta så rått dette er, har aldri opplevd maken. Utsikten var også upåklagelig. Før den 40 meter lange, luftige rappellen kjente vi dagens første regndråper. Heldigvis ga det seg relativt kjapt. Da vi skulle hive ut (rappellfeste i to bolter) tauet fra toppen kom et stort vindkast og dro med seg tauet som kilte seg i en sprekk lenger til høyre! Etter mye knoting klarte vi å få det løs igjen. Men også når vi skulle få med oss tauet ned igjen etter rappellen var det helt umulig å få til! Det rikket seg ikke. Heldigvis fikk vi det ned igjen også her etter mye knoting, det årner sæ! Nå lurte vi på hva vi skulle gjøre. Øyvind ville lede opp ”Babyface” (5+), men jeg følte meg ikke i noen god klatreform og ville heller prøve noe lettere. Vi vurderte ”Overraskelsen” (5) på Gubbens sørvegg, men føreren hadde ikke skrevet noe om hvordan man kom seg dit. Til slutt endte det opp med at vi la fra oss klatrestashet, tok på oss joggeskoene og bare utforsket dette spennende området med stor oppdagelsestrang. Jeg fant en ”hemmelig” sprekk mellom Gubben og Gamla ved noen steiner som førte ut i søkket nord for Gubben. Skikkelig rått! Videre ble det en del klyving opp noen fastklemte steiner, og så var vi ved Overraskelsen. Men dette området måtte utforskes ytterligere. Og inn i fjellet i retning Gygrestolfjellet fant vi en hule som gikk bort og kom opp på ”platået” mellom Gubben, Gamla og Gygrestolfjellet! I hula tråkket vi på fastklemte steiner og under oss så vi et hull med mange meter luft under oss. Riktignok var vi ikke helt oppe på platået enda. Vi måtte klatre et par opptak før vi var der oppe. Dette var reneste ungdomskilden for oss begge, skikkelig morsomt var denne ferden. Deretter spratt vi bortover platået østover og fant en liten passasje som førte oss over på ”trygt land”. Vi måtte jo tilbake til sekkene mellom Gubben og Gamla, men vi bestemte oss for å ta turen over Gygrestolfjellet først. Så fant vi en klyvepassasje vest for denne som førte oss ned til stien mot Uvdalstjønna. Vi gikk opp i ura igjen, og før vi returnerte til sekkene måtte vi også opp på noen av ”pinaklene” rett vest for Gamla. Da vi kom ned til bilen igjen tok jeg et bad i Uvdalstjønna ved å hoppe fra et stupebrett. Jeg presterte å glemme både shorts, klyvesko og langbukse her, så vi måtte kjøre opp igjen hit neste dag etter Hægefjell. Før vi kjørte mot Hægefjell spiste vi middag i Bø der vi fikk stifte bekjentskap med råneaktiviteten denne lørdagskvelden, hehe. Hægefjell – ”Via Lara” 23. mai Etter en god natts søvn i telt (Øyvind) og bil (meg) like ved Fjone ved Nisser bar det opp til Landtakdammen der vi parkerte med en haug andre klatrere! Vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde tenkt oss på Hægefjell i dag. Dette fjellet ser for øvrig skikkelig spektakulært ut når man kjører innover hit. 350 høydemeter med varmt sva! Det ble litt kappgåing mellom oss og andre grupper om å komme først inn til feltet. Men det viste seg at vi var de første som skulle prøve oss på Via Lara i dag, så ikke noe stress, vi hadde hele risset for oss selv. Målet for dagen var å trene på klatrerutiner. Raske og sikre taulengder og god kommunikasjon. Starten av Via Lara var så lett at vi kløv usikret et lite stykke oppover først. Sola stekte og varmet Hægefjells store sva, mens noen ubetydelige cumulusdotter speilet seg i den himmelblå Nisser, livet var bare herlig i dag! Utsikten økte også for hver taulengde, en stor motivasjonsfaktor! Vi gikk annenhver taulengde oppover, og vi fikk en god rytme etter hvert. Klatringen var veldig enkel, så det gjaldt bare å konsentrere seg om å sette gode sikringer. Kamkilene var uten tvil det beste sikringsmiddelet her. Nesten oppe hadde jeg virkelig hell i uhell! Kameraet som var festet rundt hoftebeltet ramlet av da jeg løsnet beltet. Det rullet noen meter nedover svaet, men heldigvis stoppet det på en hylle uten skader, puh! Etter 2-2 ½ timer og snaut 6 taulengder var Via Lara unnagjort! Vi koste oss en time i sola på det varme berget før vi spratt opp til hovedtoppen på Hægefjell. Utsikten var enorm i alle retninger, jammen er det flott i Telemark sier jeg igjen. På vei ned fant jeg en gjenglemt mobil. Vi fikk tak i den glade eieren og leverte den på Treungen senere på dagen. Det var fin sti ned til veien i vest, det var bare å nyte den fine forsommerdagen i disse omgivelsene. Etter en del småløping var vi fremme ved veien og spankulerte lett og ledig bort til bilen. I dag var det Øyvind sin tur til å bade, og han fikk seg en frisk dukkert i elva som går ned i Umakertjørnane! Etter å ha stukket innom Bø og hentet de gjenglemte klærne mine kjørte vi ned til Kodal og Øyvinds barndomshjem der foreldrene hans serverte deilig biff med tilbehør som vi grillet ute i sola! Tenk at en slik tinderangler kommer fra et sted som er tilnærmet flatt!! Så bar det hjem igjen til Asker for meg, med en uforglemmelig og morsom helg i minnet!

Endelig til fjells igjen...det var jaggu på tide! Denne gangen reiste vi på litt lurvete værmeldinger på yr.no...men tok sjansen. Det regnet da vi dro fra Gjøvik kl 6, men jeg var optimistisk da vi nærmet oss Fagernes. Da lysnet det i syningom og optimismen steg. Målet denne gang var Midtre Leirungstinden og Leirungskampen med dens "kalver". Kl 08.15 spente vi på oss skia og været var knall det. Varmt, men skyene lå truende over toppene...og det kunne bli hva som helst....og det ble det!! Etter ca 100meter ble planene endret. Med slike snøforhold skjønte vi at det ville bli vel strabasiøst innover Leirungsdalen denne dagen. Det surklet og rant under bena våre alle steder...og vi valgte å gå opp skaret sør for Raudhamaren. Vi hørte Leirungsåe godt og skjønte at det var vår i Leirungsdalen. Kjekt det forsåvidt...men på ski nå i denne varmen ble en "råtten" opplevelse. Tidsforbruket økte og man brukte jo mye mer krefter. Innerst inne var jeg litt usikker på om vi idet hele tatt kom oss inn dit vi skulle. Elva var faktisk helt åpen innover og vi lurte på om vi ville komme oss over. Da vi kom til den elva som kommer fra Kalvehøgda (Steindalsbreen) så vi at det hadde gått et sørperas.....sørpe, svart sand, småkvist og småstein. Det hadde nok vært rimelig varmt her inne i den uka som hadde gått. Vel...vi kom oss over dette raset og så om det var mulig å krysse elva. Litt lenger oppe var det faktisk en liten skavl som hang over elva...den siste snøbroa over Leirungsåe denne våren...vi håpet den var der også når vi kom tilbake...Vi "listet" oss over på lette foter...Ga den etter ville bli rimelig våte...ned i den hølene som var der...men ikke i fare... Vi sleit oss nå videre innover og oppover dalen og etter knappe 5timer sto vi på toppen av Midtre Leirungstind som både Odd Arne og jeg manglet. Dette er en enkel topp med primærfaktor på 15. Ikke mange som besøker denne trolig. På toppen uteble sola, men på vei opp hadde vi varmt herlig vær med fantastisk utsikt til Leirungskampen og Torfinnstinder. Joda...kjekt å være på topptur igjen. Noe lettere gikk det hjem igjen. Varmt var det og råttent. Det hjalp litt å ha sporene å følge tilbake igjen....men en del tryning i sørpesnøen ble det. Etter 8t45 minutter var vi ved bilen igjen etter å ha lett etter en plass å krysse den siste elva før bilen. Den hadde også åpnet seg der bilene sto...Så....blir det fortsatt slik mildvær i fjellet så er er det trasig på ski iallefall for de som vil inn i Leirungsdalen.

Værmeldingene for hele Sør-Norge var begredelige for påska, så iherdig søking førte frem til at det nærmeste fjellområdet med ok værutsikter var Sylan. Rødtopp og jeg satte derfor kursen nordover og stoppet for overnatting på Røros Vertshus, et flott overnattingssted med fantastisk mat. Skjærtorsdag Vi våknet til skiftende vær og litt snøbyger. Fikk oss en rask liten sightseeingrunde i Røros og en god frokost før vi kjørte til Stuggudal. Det var vind, mildt og snøsmelting. Parkeringsmulighetene var noe dårlige, men vi fant en plass og fikk startet på turen. Løypenettet startet ved Væktarstua. Føret var dårlig så det ble feller oppover. Det var kjørt opp masse spor rundt bygda, så det var ikke helt enkelt å finne rett, men stenger med røde sløyfer så ut til å lede riktig vei. Vi visste at vi etter hvert skulle komme inn på staker. Etter hvert begynte sløyfene delvis å følge stakene, så vi tenkte at dette var en litt bedre trasé med ly for vind og vær. Vær fikk vi etter hvert mye av. Det begynte som fuktig snø. Løypa svingte østover og plutselig bar det inn i hyttefeltene igjen. Vi måtte ha litt mat, så det ble stående lunsj og opp tilbake til stakingen hadde vi lagt på 1 km. Langs stakinga ble vinden stri og nedbøren gikk over til sludd og regn før det ble litt opphold igjen. Det gikk litt nedover så vi tok av fellene. Med vinden i ryggen ble det litt artigere å gå til vi kom bort til den vinterstengte veien til Nedalshytta. Etter hvert som vi rundet Skarsfjellet fikk vi vinden midt i mot og sluddet tiltok. Fellene måtte på igjen og alt ble vått, kaldt og tungt. Vi labbet videre langs veien som var godt merket til vi kom til en hytte ved veiens ende som ikke var Nedalshytta. Dermed måtte vi for andre gang gå tilbake og hadde fått 3-4 km ekstra til. Krysset mot Nedalshytta var dårlig merket, men etter noen hundre meter så vi stakene inne i bjørkekrattene. Turen tærte hardt på kreftene og det var godt å komme frem. Heldigvis var det ikke så mange gjester så det var god plass på tørkerommene siden nesten alt utstyr var blitt vått. Vi ikke alene om å gå feil på akkurat samme steder, så det var ikke bare vår orientering som ble litt tvilsom i uværet. Langfredag Dagen startet med delvis skyet oppholdsvær, men vinden blåste fortsatt ganske godt. Vi tok veien gjennom Ekorrdörren. Det gikk lett og greit til nødbua i Ekorrpasset, hvor det ble naturlig med en innendørs lunsj. Opp fra passet var det 200 ganske bratte høydemeter, så det var greit med feller. Etter hvert kom vi opp i skyene så sikten ble dårlig, men løypene var svært godt merket og dermed var det ingen problemer. På toppen av bakken tok vi av fellene og rant raskt ned til Sylarnas Fjällstation. Svenskene hadde akkurat begynt Påsken og beltevogner gikk i skytteltrafikk med utstyr og folk. Det var ganske kaotisk og dårlig med sengeplasser. Vi havnet på sovesal med flatsenger tett i tett. Ingen plass til sekken ved sengene. Stasjonen var betjent med butikk, som hadde nødvendigheter som øl og grandis, mens matlaginga måtte man stå for selv. Påskeaften Endelig hadde skyene sluppet taket, mens vinden fortsatt holdt stand. Sønnavind ved Sylstasjonen ga voldsom fokking. Det ble en tidlig frokost og raskt ut på ski. Dagen var perfekt for mye flotte bilder av Sylane. Vi gikk mot Fiskåhøgda. Føret var hardt og isete, så turen gikk raskt. Ute av dalen hvor stasjonen lå ble det mindre vind og snøfokket ga seg. Smørningen var vanskelig å få til å sitte så det ble av og på med feller ettersom turen gikk opp eller ned. Selv om sola skinte hele dagen var vinden sur. Det var ikke lett å finne en god lunsjplass. Ved Nedalshytta var det bedre. Det var lunt i solveggen og årets første utendørspils kunne virkelig nytes. Det var fortsatt godt med plass på hytta. Til middag var det lammesteik som seg hør og bør på Påskeaften. 1. Påskedag Vinden hadde løyet og himmelen var fortsatt skyfri. Vi bestemte oss for å gå til bilen via Skardøren. En flott tur med en svipp innom Sverige igjen. Endelig kunne vi få en herlig utelunsj i sola. Ned fra Skardøra var føret isete og hardt, så det gikk raskt å renne nedover til Stuggudalen.

I ettertid oppleves denne turen som en orgie i visuelle inntrykk. Fantastisk natur og vekslende vær bidro til det. Målet med turen var å se Sårgåjavrre i sommerdrakt, og også hvis jeg rakk det juvet i Hellemobotn. Det forligger ferdigstilte planer for å demme ned Sårgåjavrre og å lage vei fra Ritsem ved Akkajure over til Tysfjorden, http://www.nsd.se/nyheter/artikel.aspx?ArticleID=3564702 .Vi får håpe at dette ikke blir realisert, men den nye ordningen med grønne sertifikat som også begunstiger vannkraft gjør jo ikke utsiktene lysere. Jeg fikk oppleve Sårgåjavrre både i storm og stilla, og Juvet i Hellemotn i strålende sol. Jeg håper at bildene kan formidle litt av dette. Flere bilder med stedsangivelse finnes her: http://picasaweb.google.com/higesund/SkjomenHellemobotnMedPackraft# Turen nedover gikk nærmest i rett linje mot Hellemobotn. Oppover tillot jeg meg å la vær, vind og lyst bestemme ruta. Dette var den første turen min med packraft som nesten bare bestod av flatvann. Når en ser bort fra dagsturer, ble ca 40 % av distansen tilbakelagt gående og 60 % padlende. Padlingen på flatt vann ble aldri kjedelig, slik som jeg hadde fryktet. Det ble slik at jeg gledet meg til padleetappene. Da kunne jeg sette meg godt til rette, slappe av og padle i et rolig tempo, og kanskje slenge ut en sluk for å dorge. På Sårgajavrre kom jeg i en tilnærmet sakral stemning mens jeg i solnedgangen lydløst gled fram på en blikkstille vann mellom øyene. På returen hadde jeg stiv kuling ”aktenom tvers” over dette vannet, og hadde full hyre med å kontrollere båten og holde på åra. Skikkelig motvind hadde jeg bare over Svartijavrre, og her hadde det garantert vært mye mindre energikrevende å gå. Men noe må man jo ofre for at loggen skal se finest mulig ut. Dessuten var det jo først og fremst padletur jeg var på! Harald

Ja, jeg vet at dette er en tur som er tatt for en stund siden. Likevel skal det litt til for at turer går ut på dato. Dette er kanskje den turen som gjorde sitt til at jeg fikk øynene opp for Jotunheimen og tinderangling. En perfekt dag turmessig og værmessig og inntrykkene kom på løpende bånd. Jeg husker dessverre ikke alle detaljer fra denne turen, men skal prøve å gjenskape dem så godt jeg klarer. Dagen før dagen tok jeg og pappa ferja fra Gjendesheim til Memurubu. De siste dagene hadde vi fulgt nøye med på værmeldingen og endelig så det ut til å bli en virkelig knalldag for fjelltur. Vi hadde varmet opp med en fjelltur på Skorve ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12433 ) noen dager før og ville nå forsøke oss på det fjellområdet alle prater om, nemlig Jotunheimen. Begge visste at Jotunheimen var stort, uendelig mange tinder å velge mellom, det ble ikke lett å velge. Jeg leitet litt på internett og fant noe som den gang het www.etojm.com. Her fant jeg tilfeldigvis en turrapport fra Memurutindane. Memurutindane hadde jeg hørt om, og i følge kartet lå dette fjellområdet omtrent i hjertet av Jotunheimen. Etter å ha fått nyttig info om toppene lagde vi oss en rute som gikk rundt hele Austre Memurubrean. Tilbake til Memurubu… Sekkene vi hadde pakket var grisetunge! Jeg er sikker på at min sekk veide mellom 20-30 kg, og det var mye for en 14 år gammel gutt. Etter langt om lenge hadde vi gått 7 km opp Memurudalen, her slo vi leir og la oss ned i soveposen, spente på hva neste dag ville bringe. Vi stod opp til nærmest skyfri himmel, en perfekt dag i fjellet! De kneisende Gjendealpene voktet i sør og nordover skuet vi opp mot Memurutindane, dagens mål! Etter frokost trasket vi oppover langs Muru i et terreng som gikk over fra å være frodig til goldt og steinete. Vi hadde gått til innkjøp av isøkser i Fagernes, og jeg følte meg ganske tøff med et slikt redskap dinglende bak på sekken. Kryssingen av øvre del av Muru gikk greit, og isøksene var fine å bruke til støtte. Nå ventet en bratt bakke opp til Memurutind V-6, og undervegs støttet vi på noen flotte reinsdyr som koste seg på breen. Pappa hadde funnet en liste over 2000-metertopper på internett et sted, husker ikke hvor, men der stod det stort sett topper over 30 primærfaktor. Den gang konsentrerte vi oss om 30pf topper, nå i dag gjelder 10pf også. Å stå på toppen av Memurutind V-6 var stort for oss begge. Utsikten var fantastisk mot utallige topper som jeg nå vet navnet på alle! Jeg var rastløs og ville fortsette med en gang mot V-5, her sprang jeg langs med snøkanten og plutselig ramlet jeg og skled med hodet forover mot steinene!! Heldigvis klarte jeg å rotere rundt med en rar manøver. Det satt en liten støkk i hjertet, men vi gikk ufortrødent videre. Bakken opp mot Memurutind V-5 så rimelig bratt ut. Pappa var skeptisk, men jeg var ivrig og ville forøke. Etter hvert ble det så luftig at pappa nektet oss begge å fortsette, vi rundet toppen over breen (som vi da ikke visste hadde skjulte sprekker!) og opp til skaret mellom Memurutind V-5 og sekundærtoppen Nord for Memurutind V-5 (som jeg ikke visste var en topp!). Deretter fulgte vi ryggen helt bort til Memurutind V-3. Litt før V-3 måtte vi over en egg jeg husker var litt luftig. Videre mot V-2 var det så bratt at vi måtte trekke ned i vestura for å runde hammeren. Ura var nokså løs, men vi kom oss helskinnet videre og opp på V-2. Herfra så hammeren bratt ut, men overkommelig hvis vi hadde gått motsatt vei. Da vi ankom Memurutind V-1 tok vi en lengre pause. Utsikten var nok en gang ubeskrivelig flott. Fjell jeg la spesielt merke til var Bukkehøe, Store Hellstugutind og Semeltind. Tenk om jeg kommer dit en dag!? Etter å ha passert V-0 begynte det å li mot kveld, og den fantastiske ettermiddagssola skapte et flott oransje lys som breiet seg ut over toppene. Til slutt stod vi oppe på Store Memurutind Vesttoppen hvor topplatået var en stor og flatt steinblokk. Herfra kunne vi se tilbake på alle toppene vi hadde vært på denne dagen. Ut til Store Memurutinden Østtoppen husket jeg at det var litt vel luftig å følge toppryggen hele veien så vi trakk til tider ned i sørsiden der det var mindre eksponert. Selvsagt glemte vi å ta med Midttoppen som jeg ikke visste om (var der senere: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15829 ). Store Memurutinden Østtoppen, 2367 meter over havet, Norges 8. høyeste fjell, dette ble en opplevelse for livet. Det fantes ikke en sky på himmelen, og vi kunne skue utover det store hav av topper i alle kanter, og langt der i vest lå Hurrungane som et Soria Moria slott. Klokken var så mye at vi droppet Austre Memurutind, vi kløyv greit ned til Memuruskaret og fulgte brekanten rundt Austre Memurubre før vi vandret ned Memurudalen til teltet. Etter 15 timer, 10 2000-metringer og mange opplevelser rikere smakte det godt med en Real Turmat før vi sovnet om i påsan. Neste dag besteg vi Surtningssue, også i fint vær før vi tok ferja tilbake til Gjendesheim. Før vi dro hjem til Asker plukket vi med Uranostind og forsøkte oss på Falketind. En uforglemmelig tursommer!