Søk i nettsamfunnet

Ja, har både paris og glassfiber, bruker parispulken 4 av 5 ganger. Er billeg, lett og toler masse, i tillegg til at terrenget eg går i passer denne typen pulk bra. Søk på forumet her slik at du er inneforstått med fordeler og ulemper på parispulk kontra glassfiberpulk.

Takk for tips @sneakyowl Var innom Europris i dag og kjøpte de siste 4 de hadde inn. Genial størrelse.

I dag så ble det tur til Skjeggen 904 moh. i Meløy kommune. Oppstart fra Museet i Dalen ved Reipå, tett ved foten av fjellet. Så her var det kort anmasj til fjellet. Lengde t/r 6 km, 3-4 timer. Det var varmt i dag, sol og over 20 grader, derfor var det slitsomt med så mye stigning på så kort distanse. Fra startpunktet. Toppen er midt i bildet, med litt hvit farge i seg: Fra toppen, utsikt øst mot Storvik: Vest, mot Kunna: Mot sør, startpunktet er langs veien, langt der nede:

Sorry, det var Topo Athletic Terraventure 4 jeg var ute etter ...

Denne siden fra regjeringen.no kan kanskje indikere hvor komplekst dagens regelverk for bruk av el-sykkel er og at det muligens kan være fornuftig med en liten opprydding (merk også at elsykkel ikke omfattes av allemannsretten slik det er i dag, og heller ikke er helt likestillet med vanlig tråsykkel i alle de andre lovene men må forholde seg til som el-syklist): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-11-l-20182019/id2618254/?ch=4&utm_source=perplexity

Er det noen som har en kabel til Rottefella Riva 3 å selge? Den lange typen ca 52 cm. Ønsker å kjøpe for å ha i reserve.

Ja, de hadde 4 stykk som hadde noen skjønnhetsfeil i fabrikkutsalget i dag. To stykk forsvant mens jeg var der (pris 1499,-) Sitter å leker meg med kniven nå, lager små ved til kvistbrenneren. Prøver å få en god feel for hvordan denne kniven er.

I tillegg til dobbelt stangsett.... Her passerer vel vekta totalt sett 3kg, eller nærmere 4 med staver. Han er kjøpt og betalt av NT.

Hei Jeg og turmakker planlegger en 3-4 dagers tur i Suldalsheiene midt i juni, området vi har sett ut er Sandsa - Stranddalen. Er det noen som vet hvordan det er med snø i disse områdene nå? Tar gjerne i mot andre forslag Takk for respons.

Ja, gorillateipen varte dag 3 og 4, men måtte ha på paracord'n de siste km ned mot fondsbu for da var jeg tom for tape. Brukte også opp en tube med fleksibelt superlim som hjalp veldig godt. Var ingen tegn til skader noe sted på skoene når jeg gjorde utstyrsjekk før turen, og de var nyvasket og nypusset når vi dro. Så fikk ingen indikasjon før jeg kjente noe som hang og slang under føttene 🤣 Men var skikkelig hobo sko på slutten der 🤣 Hadde opprinnelig lyst på nye Besseggen sko, men har skjønt at dagens modell har en veldig mye dårligere såle med mye dårligere grep etter de gikk bort fra Vibram såle på denne

Et problem jeg har funnet med shopping i avsidesliggende områder er at du vanligvis ikke kan få produktene/størrelsen som passer til å ha med i sekken. For eksempel kan bensinstasjoner bare ha gass i størrelsen 450g, og ikke i 230g eller 110g (det er derfor jeg bruker rødsprit på lange turer, bortsett fra om vinteren). Du kan kjøpe REAL mat i betjente DNT-hytter, men ikke i selvbetjente – og hvem vil ha 3 bokser Lapskaus i sekken? I landsbybutikker er det lite sannsynlig at du finner REAL (eller lignende) mat, så du har ikke noe annet valg enn å kjøpe og frakte tyngre mat. Merk deg, jeg vil ikke spise hovedsakelig REAL eller Lapskaus på 3 eller 4 måneder! Det er en lignende historie med tannkrem, såpe, solkrem, batterier, etc (se bilde). Jeg har funnet en veldig konsentrert såpe (Dettol). En dråpe på størrelse med en ert gir et veldig fyldig skum og en liten 40ml flaske en tredjedel full (til svart linje, netto 15g, brutto 26g) er nok til 8 dusjer. Selvfølgelig, hvis du aldri tar en dusj…….…!!! 40ml flasken full (brutto 58g; netto 47g) vil lett vare i mer enn 3 uker. Litiumbatterier er mye lettere enn alkaline eller Eneloop (som trenger en separat lader) og de varer mye lenger. Tannkrem og solkrem er vanskelig å finne i små størrelser – alle grunner til å kjøpe ting på forhånd og sende det til et depot.

Hadde et par magiske døgn der 17.mai helga. Kan vel tenkes at det er fornuftig å knekke koder med fluestanga i et litt mindre vann. Selv om det var kanonfiske der 17.mai helga😊

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Min erfaring med fiske fra packraft er heller dårlig, jeg hadde store forhåpninger når jeg først kjøpte packraft, men det er i praksis ikke så ofte jeg gidder å ta frem packraften min. Men det jeg har kommet frem til er at noe av det beste man kan gjøre er å ha med et lite anker hvis man ikke skal gå så langt, en 0.7kg dregg festet i packraft med ca 3-4 meter tau er godt nok til at man kan holde seg i nærheten av et godt fiskested. Det er få fiskemetoder som er så effektive som når man legger seg i utenfor av en elv som strømmer inn i et vann og kaster inn i strømmen for så å hale inn sluken medstrøms. Når det kommer til sluker/wobblere så har man utrolig mange alternativer, aktivt markfiske med et 2 grams søkke og en markkrok er utrolig effektivt fra båt. Du kaster ikke langt men fisken ser makken dale ned og slår til med en gang, for der skjønner han at det er mat. Små 6-7 grams spinnere og sluker er også svært effektivt. Men det beste i min erfaring har vert Duo Spearhear Ryuki, 51s, 60s, 70s, 71s og 80s kastet fra båt er enormt effektivt. Og de fungerer utmerket også fra Packraft. Fisket med dem her om dagen og tok 16 ørret på 4 timer fra kano, han jeg var med tok omtrent like mange. Var borti noen andre som fisket en del med dem tidligere og de hadde hatt 53 stk på en kveld.

Så fremt jeg har plass i sekken, i hvert fall på dagsturer med 11-22 elller 35 l, sekk, alt etter som, tar jeg med noe søppel som ligger slengt. Jeg blir skuffa, men ikke overraska. Samme ser man jo i sivilisasjonen. Folk gir F.

Skulle egentlig dra idag, men siden ryggen har låst seg å jeg er delvis dopa ned på medisiner venter jeg litt. Så spm mitt er hvor lenge kan dunposen ligge komprimert nedi sekken? Hele sekken står klar og orker egentlig ikke pakke ut igjen i tilfelle ryggen løsner. Sekken for 4 dagers tur er nå på ca 12kg og sist på samme tur var jeg godt over 20. Ikke får å skryte altså.

Driver med endel dugnad i fjellet og bærer tidvis tunge bører. Grunnlasta på sekken er 22 kg (vinkelsliper, 36V boremaskin, 4 batteri, slegge, meisel diverse bor etc) , så kommer kjetting (7kg pr 10 meter), sjakler, bardunbolter og ymse i tillegg så mye som jeg klarer. Jeg har til nå brukt en gammel tursekk. Denne har nå revnet de fleste steder. Den har vært god, men vekta som alltid havnet i bunnen av sekken, trykker kun i korsryggen og over skuldrene. Dagens pakkrammesekker ser ikke ut til å være laget for tung kompakt last, og til dette bruket er bruktmarkedet best. Kunne egentlig tenkt meg å hatt en sekk med litt mer enn ett rom, slik at det faste utstyret kunne hatt fast plass. Noen som kan gi noen erfaringer med Bergans sine gamle pakkrammesekker? https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=255941455

Enig med forrige innlegg. Jeg er to meter, og padler med 230-åre. Lenger vil bare være i veien. Om du kan få lånt deg to like 4-delte årer, så går det kanskje an å mikke på plass et ekstra ledd (hvis skjøtene ikke lager konflikt med grepet). Da kunne du i alle fall få prøvd å padle med noe veldig langt. Siden du er i gang med diy-prosjekt er det jo fullt mulig å lage åre selv i tre. Åreskjøt kan kjøpes hos Kajakkspesialisten.

Hei Sikkert anna forum jeg kunne posta dette på. Men er ikke intressert å gå i debatt med sykkel nerder og jeg vet at flere på forumet her er sykkel entuaiaster og mekker sannsynligvis sykkel sjøl. Hatt mange sykler med gameldags bremseklosser, så det er første gang jeg har en med skivebrems. Har en kickbike til trening av huskyer før snøen kommer, denne har sabla god shimano skivebrems type m615 framme og bak. Bakbremsen kjenner jeg nå det er litt mye "slakk" når jeg bremser, det bremser ok, men jeg må trykk inn bremsen mye før det bremser. Har sjekka bremseklossene og de ser vedlig fine ut og trenger ikke å skiftes. Tenker at det er kommet mye luft inn eller at det vært litt lekasje på "bremseoljen"? Jeg er helt avhengig å gode bremser når jeg kjører 4 huskyer. Spørsmål: 1. Må du ha "bleeding kit" for å lufte bremsene/fyll på olje? Eller finnes det enkel måte å lage det du trenger for å lufte/fylle på? 2. Ser det ligger flere flimsnutter på youtube med instruksjoner for å gjøre dette. Er dette en enkel sak å gjøre for en som har 10 tommeltotter/lite tolmodighet Kickbiken og bremsene for kjørt seg når jeg har 4 stk i trekk forann. Kan bli farlig å kjøre om bremsene svikter eller er for dålige. Så må bli god og vant med fikse skivebremser.

Turen er ca 55 km målt på kartet. Jeg tenker 4 dager er fint for meg på denne turen. Stien går forbi både den selvbetjente Olavsbu og den betjente Skogadalsbøen.

Det er vel strengt talt ikke et 4 sesongers telt men heller et spesialisert vintertelt lager for å håndtere snø på en god måte.

Det blir samme som feks de her fra biltema. https://www.biltema.no/fritid/jakt/varmeutstyr-til-jakt/handvarmer-4-pk-2000048449?gad_source=1 De fungerer ved hjelp av at jernpulver oksiderer og ruster, når jernet ruster så avgir det varme. Det er en veldig mild varme, men det er varme, de tar litt tid (30 min?) før de oppnår full effekt og fungerer best de første 4-6 timene. Men det kan så absolutt utgjøre en forskjell. Jeg var på en lang MC-tur i fjor hvor det ene varme-handtaket mitt sluttet å fungere i sterkt regnvær, da brukte jeg slike poser for å holde varme i hånden. Den ble fremdeles mye kaldere enn jeg hadde vert med varmehåndtaket, og jeg måtte nesten avslutte turen, men det ga akkurat litt varme slik at jeg klarte å holde det gående slik at jeg kom meg hjem. De kan kastes i vanlig søppel fordi det rett og slett er rust-pulver som blir igjen. Som du sier så er ikke prisen på dem så voldsom, jeg kan også anbefale biltema sine som er laget for hender og føtter. De som er laget for føttene har litt klister på innsiden slik at de holder seg på plass i skoen. Det er jo bare å teste dem. Men de er ikke en mirakelkur, de kan utgjøre en forskjell hvis du er på vippepunktet mtp temperatur.

Min prioritetsliste: 1. Billig > dyrt 2. Billig > dyrt 3. Billig > dyrt 4. Rolige farger > glorete farger 5. Ensfarget > kamo Jeg ser at jeg for tiden stort sett har blå jakker (fordi alternativene ofte er enten mer skrikende eller svart) og grønn/brun/khaki bukser. For alt annet enn klær legger jeg enda mer vekt på de tre først punktene.

Jeg har holdt på med friluftsliv i mange år og har ca 15 brenner av ulik årgang. Jeg var en periode ikke så glad i gass, men med alle typer drivstoff så har det med erfaring og læringskurve å gjøre. Uansett drivstoff så lærer du deg hva som er normalforbruk for dine turer. Det går også å hente ut erfaringsdats fra andres turrappprter f.eks her. Min bruk er nå mangedelt. På det grunnlaget jeg har så vil jeg anbefale en lett slangebrenner for gass til vår/sommer/vinter. Til vinterbruk en brenner for flytende brennstoff. Jeg liker Omnilite Ti veldig godt. Har 2 stk. Både av sikkerhetsmessige grunner på vinteren og fordi vi gjerne gjør litt "avansert kokking" på tur (= ikke bare vannkoker til DryTech). Mitt bruk av brennere som er grunnlaget for anbefalingene er: 1. Bruk av ekstremlette toppmonterte brenner til koking av vann i lettest mulig titankopp/-kjele. Typisk når det kun lages hurtigkaffe og kokes vann til Real eller tilsvarende og det er viktig at ting er lett 2. Nostalgibruk. På noen turer der vekt ikke er en faktor så benyttes en av de gamle parafinbrennerne som 111, 210, 00 osv 3. Normalbruk i 3-sesonger er lett slangebrenner for gass. 4. Normalbruk vinter er 1 eller 2 Omnilite Ti på Alkylatbensin. 5. Kvistbrenner. Når man kan kombinere minibål med det å slippe å bære med brennstoff så er dette en favoritt. (Om brannfaren er ukjent ved avreise kombineres den gjerne med minste gassboks og en 25g toppmontert brenner for sikkerhets skyld...) (Om du er litt teknisk anlagt og leser bruksanvisninger FØR du forsøker ting selv så finnes det adaptere som lar deg fylle gassbokser fulle med restene fra andre)

Ca klokka 17 kommer mer om kniven i form av nyhetsbrev osv... I følge info fra Helle på Facebook