Søk i nettsamfunnet

Kjørte gjennom Atndalen i ettermiddag, og fant ut at jeg kunne ta en liten kveldstur på Gravskardhøgda, 1767 moh. Sola var snart på veg ned bak stortoppene i Rondane da jeg begynte oppstigningen i Atnsjølia, så jeg skjønte fort at 1000 høydemeter for å nå til topps kunne bli for hardt. Klokka var passert 17.30 da jeg la ut med nydelige forhold. Skremte ut en hare i lia, der jeg gikk opp, var mye spor etter både rype og hare i nysnøen. Hadde ikke tid til særlig med pauser på veg opp gjennom fjellskogen og videre opp Gravskardbekken. Karret meg opp på Blåkampen, 1621 moh., sola var forlengst borte og kveldsmørket var på veg til å ta over. Måtte selvsagt ta til fornuft å snu der, på "forposten" til Gravskardhøgda. Hele turen ble unnagjort på rundt 2 raske timer, for å nå toppen av Gravskardhøgda så må en nok regne med vel 3 timer. Gravskardhøgda er en fin og luftig skitopp med godt og vel 1000 høydemeter rett opp fra riksvegen i Atndalen. Snøforholdene er ofte av det absolutt beste du finner i dette nedbørfattige området øst for Rondane. Og for telemarkkjørere er nedkjøringen knallbra, med mange muligheter og 1000 høydemeter. Legger ved noen bilder jeg knipset på turen opp.

Centimetervis ?? Nå vil jeg kalle det metervis, 17. mai tog på ski er høyst aktuelt i år. Ellers er dig. bilder rett fra kamera heller ulne greier, så jeg tillot meg en liten USM test, litt bedre å se Ullandhaugtårnet no....

Dette er vel egentlig en gammel nyhet, men jeg fikk ikke rede på de nøyaktige dataene før i går. Siden det er av interesse for kommunetopp- og fylkesfjellsamlere, velger jeg å 'offentliggjøre' saken i dette forum. Breene er på retur i landet vårt, årsaksforholdet skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Det er Hardangerjøkulen det gjelder i denne omgang. På de offisielle kartene har hele platået vært dekket av bre. Men Norges vassdrags- og energiverk (NVE) sitter på kart fra 31. august 1961, som viser 3 små skjær beliggende like nordøst for høyeste brepunktet. Siden dengang har muligens fjellet vært skjult av overliggende snø og is. Forsommeren 2004 dukket skjæret fram igjen, og ble nå behørig målt av NVE med dGPS data fra Dagali, den 26. mai samme år. Samtidig målte man inn høyeste brepunkt som viste seg å ligge 0,3 m lavere. Høyeste fjellpunkt er dermed slått fast med sikkerhet. Nøyer meg med å gjengi følgende opplysninger: Hardangerjøkulen - fast fjell H = 1861,4 m N = 6713567 E = 415113 (EUREF89 UTM-sone 32) Fjellet ligger i Ulvik kommune, noen steinkast (300 m) nord for kommunegrensen mot Eidfjord. Et annet spørsmål som naturlig dukker opp, er: Hva skal fjellet hete? Et fylkesfjell må jo ha et navn. CO2-toppen er nevnt, men sannsynligheten er stor for at det vil dukke fram mange nye co2-topper etterhvert, så man bør nok finne fram til et mer spesifikt navn. Loddet er herved kastet Som det framgår av fotografiet, er ikke toppen 'jomfruelig', siden det er lagt opp en liten røys der, og det er boret ned noen øyebolter i berget. Det kunne også være interessant å høre hvor mange av dere som har stått på skæret

Legger også inn et større oversiktsbilde av sørflanken på Torfinnstindene, tatt fra M/S Bitihorn ute på Bygdin, (beklager kvaliteten, kun et utsnitt av skyggelagt fjell dette). Maksimer størrelsen i nettleseren for økt lesbarhet. Her synes de nedre delene av rennene, hvor særlig den vestre (venstre) kanskje kan synes litt vanskelig. Vil tro at den høyre renna til skaret Østre/Midtre er den enkleste, men man vet jo ikke hvordan det ser ut på mellomstrekket bak den "fortoppen" som stikker opp til høyre for snøflekken i øvre del av renna. Men det skulle undre meg om ikke den høyre renna på bildet (altså delvis skjult bak "fortoppen") skulle være minst like farbar som den øverste delen (eller som den mye brukte østrenna for den del). Forutsetningen er man klarer å følge renna så langt den går, og der oppe krysse over den ryggen som "fortoppen" danner, for så endelig å havne i den helt øverste delen av renna som bildet til Nils viser. Men kanskje kan dette være vanskelig, idet øvre del av denne høyre renna ser styggbratt ut, jfr. flybildet til Stig: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=5404 Alternativt kan ryggen krysses lenger ned før "fortoppen", og over i den venstre renna ca. 2/3 oppe... Stemmer det Nils, de trakk litt venstre og opp til Midtre, uten å gå helt opp til skaret og egga. Antar de dreide av ca. 60-80m før skaret...

Jeg har egentlig aldri hatt bruk for kompass i fjellet, jeg er ikke helt trygg på at jeg greier å bruke det skikkelig heller, men det er virkelig å banne i kjerka når enkelte hevder at kompasset er "et unødvendig nymotens jåleri-utstyr"! Dette er jåleri: nyeste gore-tex-jakka hvert år, Real turmat, step-in-stegjern, platypus-drikkeslanger, svære telemarkski, snowboard i fjellet og det nyeste kartet. For å spore av litt (du må gjerne fjerne innlegget moderator =) !) : Dette er de to tingene som har sjokkert meg mest på fjellforum hittil: 1 - Utbygging av fjellet - diskusjonen 2 - Kartlegging og alenetripping på snødekte breer 3 - Påstander om at kompass er jåleri

Er faktisk ganske morro å lese kommentarer her Fra f.eks Tom, som har noen giftige iblandt Bor selv i Finnmark, og har -aldri- møtt noen som er så innbitt imot snøscootere som noen av folkene her på forumet. Ante faktisk ikke at noen var så uhorvelig imot det i det hele tatt... Vil ikke uttale meg om mulighetene for scooterkjøring sørpå, da jeg ikke har vært der å kjørt scooter. Men her i nord har vi heldigvis lovlige løyper å kjøre etter. Vi har også en øvre fartsgrense. (Mener å huske at det var 70 km/t) Og vi har i senere år fått en regel som videre innskrenker mulighetene for såkalt "rekreasjon" Den sier at man kan maks kjøre 150m på hver side av stukket scooterløype. Er man utenfor, er det ulovlig, men er man innenfor, og under 70 km/t, så er det fullt lovlig, og ingen har noen som helst grunn til å klage på det. Kjører personlig snøscootercross, og er rundt snøscootere omtrent hver dag hele vintersesongen. Og hver eneste helg, så lenge vi har snø, er preget av fjellturer Pga. crossen bråker min scooter litt mer enn andre scootere, men er såklart fortsatt innenfor lovlig db-nivå. Har aldri fått noen kommentarer ang. dette. Har hytte som ligger 4-5km fra veien, og har ofte mine kjære besteforeldre med på hytta, de er, som ganske mange andre eldre, dårlige til bens. Skal disse da IKKE få være med på hytta, fordi de ikke kan gå dit med ski og pulk? Alle her har levd lenge nok til å vite svaret på den.. EDIT; Skriveleif

Det var mye (MYE) snø på Beitostølen, i alle fall 50 og sikkert 80 på gunstige steder. Men nå er det jo 6 grader i Skrautvål og sikkert 4 på Stølen så det søkker vel sammen.

En bekjent (nei, ikke meg) hadde en aldri så liten merittliste innen denne .. sjangeren. Jeg hjalp ham med en gradstabell for å måle .. utfordringene. Jeg husker ikke alt. Grad 4 var vel "Rope is required" og Grad 6 var "You come, you die". Mulig Søre Nål er "grad 6". Har ikke vært der.

Bra spørsmål! - Hurdal er en mulighet. Mistberget er fint, Fjellsjøkampen er høyest men har ikke så bra utsikt hvis man da ikke klyver opp i det lett tvilsomme tårnet på toppen. Begge deler svært overkommelige turer på et par-tre timer t/r - Nordmarka. Har du sykkel så er Kobberhaugene en passe kort tur. Man sykler fra Skar i Maridalen til Bjørnholt og følger sti derfra. ca 3 timer t/r Lengre muligheter er Kjerkeberget, Sandungskollen og Middagskollen. - Uten sykkel er de beste toppene i norddelen av Nordmarka. Svarttjernshøgda, Ringkollen og Kolleren er de beste. Alle relativt korte turer med bra utsikt. Hvis du kan kjøre 1.5 time hver vei er Høgfjell, Vikerfjell og Skrim flotte semi-høyfjellsområder. Vanskelighetsgrad og turlengde er som en tur i Nordmarka omtrent, men opplevelsen er mye flottere (synes jeg). Bra tilrettelagt er det også med godt merkete stier og gode parkeringsmuligheter. Har beskrevet noen av de turene på: http://www.cultureit.no/bjorn/ mvh Bjørn R

Her på FF finnes mye folk, med til sammen en rimelig anselig mengde erfaringer fra variert friluftsliv. Blant oss finnes sikkert flere som en eller annen gang i livet har opplevd noe vi finner merkelig, uforståelig, eller kanskje skummelt. Tenkte vi kanskje kunne dele noen slike undringer, spørsmål, svar og beretninger med hverandre u/ denne tråden..? Det være seg naturfenomener, gåtefulle observasjoner/opplevelser, dramatiske hendelser, nestenulykker, "spøkelseshistorer" mm. Og som det står i annonsene: "Alt av interesse..." Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på. ----- Dette hendte i 1993, på sjøen Isteren i Engerdal kommune, Hedmark. Min faste fiskekamerat Tore og jeg var trofast i mange år på båtfiske på Isteren, normalt en 9-10 dager i begynnelsen av juni. Sjøen som ligger 646 moh huser en praktfull stamme av endemisk (stedegen) storørret, og vi bedrev dreggefiske (dorging) etter denne. Senest i år ble det tatt en bjesse på 9,2 kg der oppe. Som med alt annet fiske etter ørret, er nattfiske effektivt også her. Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen. Med åra samlet vi stor erfaring samt inngående lokalkjennskap til sjøen, så fisket ga til tider strålende resultater. Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest i Nord-Isteren (sjøen består av to hovedbassenger). Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før. Det var kjølig, men blikk stille. Sjøen lå blank som smeltet tinn under gryet, og langsomt steg råtåka opp fra vassyta, og la seg som langstrakte buede silkeslør over vannet, og videre innover de glissent furubevokste myrflatene langs sjøkanten. Ei gluttsnipe plystret innpå myrflatene vestafor oss et sted, og i landskyggen under Bjønnberga i motsatt retning, klaget en storlom hult gjennom nattestilla. Innover myrflatene sto kvite tåkesopper som små cumulusskyer opp over alle tjenn og pytter, der de humusfargede kaffebrune vassflatene nå lå svartblanke lik døde rådyrøyne i demringslyset. Vi var her på fjerde dagen nå, og hadde allerede saumfart sjøen fra ende til annen. Det var midt i uka, og vi visste vi var alene langs vassdraget. Ingen andre hadde vi sett disse dagene, ikke en båt, ingen kanoer, ingen telt. Og ingen veger finnes langs sjøen noe sted. Vi rådet altså farvannet alene... Bettet var dårlig, og det var lenge siden siste fiskekontakt. Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller... Vi ligger her kun 30 meter fra land, og langsomt siger de tynne myrfuruene forbi der borte i tåkesløret. De grisne armtjukke furutrærne står som skygger i skyggen, tilfeldig spredt med meters mellomrom innover den våte starrbevokste myrflata, der kun enkelte tynnhalsede vaklete grastuer bryter myrhorisonten mellom trærne. Langt bakenfor innpå myrflata ligger det et grunt og nær gjengrodd tjenn ved navn Svinsjøen. Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla. Da!!! Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10 meter innenfor strandlinja. Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer. Slik sitter jeg i 4-5 lange sekunder, før jeg instinktivt og sjokkert halvdukker, dulter til Tore og peker! Jeg tar meg selv i ikke å tørre å snakke høyt, så jeg formelig hveser til Tore "Ser du det samme som meg..!?" Han tverrsnur seg, og blir sittende som frosset - like målløs og kvitøgd som jeg var. For der borte halvt løper, halvt hopper en lett krumrygget helhvit skikkelse bortetter myra, fjørlett fra tue til tue. Holdningen minner litt om indianernes dans i bållyset rundt totempelen. Jeg tolker vesenet umiddelbart som en kvinneskikkelse, som synes å være ikledd et heldekkende langt makkoliknende klede, og "hun" har noe som likner et sammentullet håndkle på hodet, som en hvit turban nesten. Skikkelsen beveger seg i samme retning som oss, og i noenlunde samme fart, helt parallellt med stranda. Vesenet snur seg aldri og ser på oss, men stirrer ufravendt ned i myra foran seg, mens "hun" dansende hopper vektløst avgårde over den vassjuke myrheden. Avstanden er altså ikke mer enn 40 meter, og ikke et strå hindrer sikten. Vi har kun de slørtynne duvende tåkestreifene imellom, men disse er klart gjennomsiktige ihvertfall til 400 meters distanse, det ser vi jo på trærne innetter myra... Ingen lyd eller plask kan høres, mens "hun" følger oss slik i kanskje 100 meter, før skikkelsen når litt tørrere lende i en glissen skauhol sør for blautmyra. Der svinger "hun" av fra stranda, og forsvinner langsomt inn i tåke og skygge i den fattigslige skauholen. Vi aner flekkvis den hvitbleke skikkelsen danse seg vekk mellom trea, før alt igjen er som før - like stilt, like blankt, som om ingenting noensinne hadde hendt... Vi stirrer stumt på hverandre. Adrenalinet flommer varmt i kinna, og all trøtthet er som fordampet vekk. Jeg bryter stillheten først og sier skjelvende: "Hva var det der???!!!" Tore bare skaker på hodet, som liksom for å kláre synet, snur seg igjen og koper lenge innover Bjønnfjordneset. "Fyyy faen!" kommer det lavmælt fra hetta, hvorpå han setter to kulerunde og skrekkslagne auer på meg og sier "Aner ikke! Grøss og helvete, nå drar vi innat åt lavvúen!" Vi stopper båten helt, og skrur av motoren. Bare et og annet ryt fra en granmeis inni holen høres, samt et lite smikkvak fra en småsik noen meter unna båten. Ellers ruger fortsatt nattestilla stor over landskapet... Vi nøster inn stengene, og koster tilbake til leiren på motsatt side lenger NØ i fjorden. "Nei fytterakkern, var det huldra eller?" spør Tore, men han får intet svar. Vi så det begge to, to klink edrue mennesker med øya på vid vegg, og på relativt kloss hold. Og vi reagerte begge likt, med en instinktivt gysende og skrekkblandet følelse. Før vi bikker i lavvúen står jeg en stund i døråpningen, strekker hals og myser langsynt tilbake mot Bjønnfjordneset og tåkeskya over Svinsjøen. Men kun et fjernt fløyt fra gluttsnipa høres der bortefra, ellers rår "den allra størsta tystnad"... Utpå formiddagen kjørte vi enskomst runden rundt hele neset for å sjekke, vi dro til og med et stykke opp elva Sømåa på baksiden, for å se etter tegn til mennesker noe sted. Men alt var som før - ingen telt, leir, bålrøyk, kano, båt eller folk var å sanse noe sted. Vi var fortsatt dønn alene der inne. Eller - var vi egentlig det .....?

Unger er merkelige sånn sett. Ei jente jeg er onkel til gjorde slik at vi alle måpte for noen år siden. Svigerbror måtte avlive hunden av diverse årsaker, og han grov den ned bak fjøset. Ingen var hjemme da han avlivet og grov ham ned. Ingen av oss viste egentlig hvor han låg, og ivertfall ikke ungene. Året etterpå var jentungen på tur med mora. Bak fjøset gikk hun plutselig utafor stien, stoppet opp og sa: Her ligger King. Vi leide ett hus gammelt hus i Målselv. Var nokk ikke bare oss som bodde der. Titt og stadig om kvelden hørte vi noen som gikk i lofttrappa og på loftet. Som regel hørte vi at jentungen som da var 1-2 år våknet og begynte å skrike etterpå. En gang da jeg var på loftet og hørte noen som kom gikk jeg ut og sa i fra at vi leier hær, har ingen planer om å endre på noe og at vi respekterer dere om dere respekterer oss og lar oss være i fred. Det ble nesten helt rolig etterpå. Om det er oppspinn? Hodet mitt som tuller? Vi var to voksne som opplevde dette. Jeg har ved 3-4 anledninger mannet meg opp og konfrontert det jeg hører og sagt i fra at jeg ønsker å være i fred. Om ikke annet så hjelper det meg

Dette kunne vært i 1990. Jeg og tre kamerater fant ut vi skulle dra til ett vann oppe i fjellet som vi aldri hadde vært på før, dette vannet låg litt utenfor de andre vannene, avsides til ca 3 timer å gå. Jeg var 16 på den tiden, ene kameraten 18 og den siste var 15. Han på femten fikk ikke lov å dra til det vannet. Han fikk lov å dra på nabovann og vann lengre inn på fjellet men ikke til det vannet. Så vi ble kun to som dro. Når vi kom opp var det mye liv i vannet, vak og alt var ok. Det var skyfri himmel og ikke ett vindpust. En stund etter at klokka bikket tolv, ble det helt stille og ikke ett vak, alt var dødt. Etterhvert registrerer vi en tett tåkedott som kommer sigende ned fra fjellet mot oss, den var ca. 50m i diameter. Når den kommer nærmere bynner hunden å reagere, hun gjør og gjør mot dotten, og reagerer langt fra normalt. En uhyggefølelse brer seg, og det begynner å bli merkbart ekkelt. Vi prøvde vell begge å late som ingenting, men når hunden oppførte seg så merkelig så ble det slutt på fiskinga også. Til slutt stopper dotten kansje ett par hundre meter fra oss, da står vi i ro og bare ser på den. Hunden springer bak oss og inn imellom bena på oss. Pistrer og er tydelig skremt, i starten var det tydelig at hunden skulle beskytte oss, men atferden var nå endret. Jeg har aldri kjent en så brutal uhyggesfølelse, det kjentes som om alt av hår på kroppen sto rett ut. Det var langt ifra koslig, både jeg og kameraten merket dette, og jeg husker jeg sa noe slikt som "synes ikke det er noe koslig, det hær". Vi turte ikke å snu ryggen til dotten, tro om den hadde ment seg nærmere, og når hunden oppførte seg slik i tillegg, var det ikke artig. Vi fant ut at vi går ned, her er ikke noe særlig koslig sted å være. Når vi kom ned, nevnte vi det til faren til kameraten. Da ble han tankefull, og så spurte han oss om det var to stenblokker som såg ut som en en bordplate og en krakk ute i vannet. Ja sa vi, det var det. Da var det det vannnet bestefar pratet om, sa han. Bestefaren hadde en gang vært på ett vann på denne siden av fjorden (de var opprinnelig ifra andre siden) og på det vannet hadde han sett en bordplate og en krakk ute i vannet, og mens han var der kom det en trekantlue (samelue) glidende over vannet mot bølgene imot ham. Han hadde vell gådd derifra før det begynte å bli grunt, slik at lua ikke kom på land. PS! Han som ikke fikk lov å gå, mistet onkelen sin ved det vannet på 60-70 tallet. trur det var på jakt/fiske han fant ikke frem i uvær og døde bare noen hundre meter fra teltet. Kommer nokk ikke til å dra dit flere ganger, det var rett og slett helt forferdelig, jeg har vært i flere hus som det er " noe ekstra" i, samt hørt og merket mye som liksom ikke stemmer. Men en så brutal uhygge som jeg opplevde der oppe, har jeg aldri opplevd maken til. Ikke var fisken så veldig fin heller!

Hm. Husker du hva som sto i den teksten da? --- Ikke akkurat spøkelseshistorie, men - her er historien om den gangen jeg et øyeblikk trodde jeg ble tatt for den gjenoppståtte Messias/Mohammed: I gymnasdagene bodde jeg på Nordberg i Oslo, i helgene gikk jeg av og til på ski opp til familiens hytte nord i Øyangen ved Ringkollen fredagskvelden og ned att på søndagen. Mørke var aldri noe problem fredagskveld og -natt - lysene fra bebyggelsen rundt Marka gjør at det aldri blir helt mørkt når det er snø. En fredags ettermiddag i februar gikk jeg innover, det snødde tett etter hvert og det hadde kommet 20-30 cm nysnø da jeg kom fram til Katnosa. Dit var det spor, men midt på isen østover mot Spålsdammen hadde tråkkelaget fått nok og snudd. Dette var den gangen løypene i Oslomarka ennå ble "håndtråkka" uten hjelp av maskinelt utstyr. På Blåskia langrennski med bjerkesåle og hickory kant var tråkkinga videre over Katnosa og Spålen og opp mot Øyangsrøysa en tung affære - hadde tross alt 2-3 mil i beina allerede den kvelden. Ble rimelig skremt på ei myr nord for Øyangsrøysa - to orrhaner basket opp under skituppene... I andre enden av myra sto to karer, de hadde kommet tråkkende fra Spålen eller deromring ut fra sporet. Kommet innenfor snakkeavstand, kom spørsmålet: - Er du han som skal komme? - HÆ!? var mitt intelligente svar. Slikt kan jo vippe en erklært hedning litt av pinnen. - Ja, han som skal komme fra Mylla! Så det var den helliggjøringen. Kom etterhvert fram på hytta, turen over Øyangen i motvind i langrennsklær med brøyting var drøy husker jeg.

Tro om man skal fortsette tråden uten fjelltilknytning? Jeg vet av ett vann til som jeg heller ikke trives på, der bruker jeg å fiske en del også. Er ett lite myrvann, fisken der er ikke så verst, og i og med at det er selvtillitsvann så hender jeg at jeg drar dit og fisker steikfisk. Uansett så merker jeg uhygge på vannet, ikke godt å si va det er, det er bare uhygge. Er ikke mange plasser på fjellet jeg har opplevd uhygge av den sorten, er vell kunn 2-3 steder tror jeg.

As I understand from news articles, they did not find any traces from her mobile phone (normal log entries) after her dissapperance. If they had found anything, it would have impacted the search area, and it would have been reported clearly (I think). She could have recharged her phone in Lom and at Spiterstulen. How long the battery would last is a tricky question, as it varies alot dependig phone modell and battery capacity. I guess maybe 1-3 days at least in standby mode if it was fully charged. However, as an experienced hiker she would have known about poor coverage in the mountain areas and turned the phone off to save battery for later use i my opinion. If it indeed was switched on at all times, it might gained coverage on the route between Gjendebu and Memurubu and around Memurubu itself, if she indeed did go there. Knowing that there would be coverage some spots along the Gjendebu-Memurubu route might have been hard to figure out. The base stations nearest are located at Gjendesheim cabin itself, both Telenor mobil and Netcom gsm900. Looked like a slightly different antenna direction for the two stations, but both pointing approx. to the west as I recall. Besseggen also has mobile coverage when there is a line of sight to gjendesheim. I've heard that it is possible to call from Memurubu, so if she reached a closed hut there, she could have called. No coverage at Gjendebu though (but that hut had a open quarter as mentioned earlier)

Gratulerer med å ha nådd ditt mål! Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg kaller meg selv for "en temperert godværsvillmann", og ble lei av tåkebestigninger for en del år siden. Flere av turene du nevnte som de aller beste, er også på min toppliste, og heldigvis har jeg igjen Maradalstidene. Jeg vil nok ikke satse på alle 2k-ene, men har fått mer sansen for bre - og klatreturer - og så er jeg helt syk etter å få skikkelig utsikt fra Storen (etter 3 tåkebestigninger). Så neste sommer, når høytrykket slår rot over Sør-Norge, vet jeg hvor jeg drar.

På bord 22 i spisesalen på Leirvassbu er det mobildekning, nok til å sende sms.

Kanskje, kanskje ikke... Da vi passerte Vang i Valdres var det stapp mørkt, og det begynte å regne. Stikk i strid med værmeldinga dette, som sa oppklarning og en del sol på lørdagen. Vi tippet at dette var en lokal byge, en etterslenger etter fredagens miserable vær over østlandet. Så vi turet videre retning Tyin, med mot i brøstet og håp i blikket. Reiseskjemaet tilsa avgang fra Berdalsbandet retning sørryggen på Austanbotn-massivet ca. kl. 0500. Vi regnet med skapelig ganglys da. Men reisen hadde til nå gått svært så greit, så vi var litt foran skjema, og vi parkerte bilen 150m sør for bommen på Tindevegen mot Turtagrø allerede kl. 0330. Det var fortsatt stapp mørkt, og det var fortsatt regnvær, og i tillegg lå tåka klam og grå nesten helt nedpå høyspentlinjene langs fjellfoten foran oss. Hmm - dette så da vitterlig ikke lovende ut. ”Blir det noe av dette i det hele tatt da?”, undret vi oss... Men vi hadde jo litt tid til å vente ut situasjonen, så vi, Robert, Nils og jeg, satte oss til å sove litt i bilen. Dvs. det ble jo bare litt stivnakket smådupping, skjevt og vondt som vi halvt lå, halvt satt i setene, og stundom våknet vi av hissige regnslep som trommet hardt og hult på biltaket. Slik satt vi og vansmektes til kl. var nesten 0700, da brått ei lita glippe av guloransje himmel åpenbarte seg lavt over fjella i øst. Over hodene våre føk også et og annet forrevet blått hull i skydekket forbi, og med ett ga det seg også å regne. Lysglippa i øst vokste seg raskt oppover himmelen, og da kl. var 0720 ruslet vi fornøyde avgårde i morralyset under en temmelig opplett himmel. Kontant åpning Vi holdt nord for vannene i Vesle Austanbotnen, og tok peil på foten av den digre svarte røysa som dro opp i tåka der framme, og som skulle lede oss opp til vårt første mål for dagen, Austanbotntind S-2/2020, den sørligste 2k-toppen på sørryggen. Røysa var fortsatt våt, glatt, temmelig så bratt, og svært løs. Ikke noe gromt å bevege seg her i det hele tatt. Vi spredte oss litt ut, og føttet oss varsomt oppover ura, mens tåka kom og gikk. Et godt stykke oppe i røysa bemerket vi at tåka stort sett lå like foran oss - hele vegen. Dvs. at den steg den også. Lovende det! Etter en tid med jamn tygging av høydemeter, avtok brattheten en smule, blokkene ble større og fastere, brått hadde vi stupkanter på begge sider av oss. Samtidig dukket S-2/2020 opp like foran oss, en diger massiv blokk m/ glatte sider mot stupene, og en front som heller ikke fristet særlig på det ennå glatte føret. Hau, den kom tvert gitt! Foran opptaket mot toppen lå en diger rund sten og sperret vegen. Men rundt den på østsiden dannet ei 25 cm bred og utoverhellende hylle kanten mot øststupet, sleip av brun bløtjord. Man skjønner jo når man runder der at navnet på dalen innunder øststupet er godt valgt: Gravdalen... Robert listet seg forbi, med armene vidt ut for liksom å favne hele stenen, da det ikke er særlig med tak på annen måte. Derfra skrår ei smal svahylle opp på venstresiden (V) av toppblokka. Fra enden av denne, der den tupper utfor veststupet, må man til høyre opp på selve toppunktet. Det opptaket er litt guffent. Man står ekstremt eksponert, og det avrundede opptaket i brøsthøyde gir deg ingen skikkelige håndtak overhodet. Robert meldte tilbake ovenfra at ”Herregud - det her liker jeg ikke! Dette var vél spooky. Neiggu om jeg går opp her uten sikring!” Nils og jeg skottet på hverandre og mumlet: "Urk, allerede her, etter skarve 10 meter langs sørryggen? Og til og med Robert sier noe slikt? Hva har vi begitt oss ut på nå?!” Robert kom listende tilbake, og vi etablerte en standplass før rundstenen. Deretter sikret jeg Robert, som gjorde et nytt forsøk, men denne gangen med et mentalt overtak, sikret i Nils sitt nye gule tau som han var! Med sine lange armer (bra apefaktor på Robert! ), klynget han seg over opptaket, og var allerede på dagens første 2k! Deretter etablerte han ny standplass der oppe, og sikret Nils og meg opp på topptau. Yes! Bra åpning dette! Vi snur oss så og kikker videre nordover langs egga, og inntar innstinktivt et lavt tyngdepunkt - bare ved synet alene... Pinakkelen For videre skjærer egga kvass og svart inn i tåka, med evighøge stup kun et halvt steg ut på hver side, og vi kan ane et skyggesvart fantom der inne i gråa foran oss, der pinakkelen mellom S-2/2020 og S-1/2103 strekker sin grymme hals mot himmelkvelven. Den drivende råtåka soper over egga fra øst, og i det dimme morralyset blir det råhugde landskapet enda mer ødslig i sitt inntrykk, ja nesten litt uggent. Men idet vi konsentrert klyver nedover egga til laveste før pinakkelen, river tåka litt av, og vi ser klart hele pinakkelen og de store bakenforliggende svaene videre mot S-1. Disse stiger opp styggbratte og glatte, tilsynelatende helt nedenfra Gravdalen, til oppunder en diger sperrende og overhengende hammer som svartner ovenfor det hele. ”Uffda”, sier vi, ”får håpe vi ikke får mer regn oppover der!” Vel nede v/ laveste er egga smal, 50-70 cm bred. Der nede setter vi standplass, bestående av to slynger rundt et par stenskjær, samt ei kile. Jeg skal her sikre Robert som skal lede opp den 8-9 m høge piggen. Vi rigger ham opp m/ isenkram av ymse slag, så Robert formelig klirrer av metall, og klukker av fryd! Det er som nevnt meget smalt, og halvbratt oppover mot pinakkelen, så jeg velger å sitte på egga, med ryggen halvt imot klatreretningen. Jeg forer ut tau mens Robert sakte klorer seg iveg oppover. Beste ruta synes å være ut til venstre på pinakkelen de første 6-7 metrene, før man krysser tversover langs et grunt og syltynt riss under toppen. Først etter 4m finner Robert et sikringspunkt, og setter ei kile. Deretter når han risset, men idet han skal sette ei til der oppe, løsner den første kila av tauløftet, og kommer dansende på karabineren langsmed tauet ned til meg! Best Robert ikke faller nå, før han får satt kila v/ risset, for eneste sikring er nå selve standplassen på smalegga 6m lenger ned! Men det går bra, ny sikring sitter godt, og Robert famler seg prøvende videre på høyst magre fingertak i risset, og på nær fraværende fotisett, tversover den glatte pinakkelfronten, og når høyrekanten som gir grei adkomst videre opp til toppen. Yeei, bra det! Robert setter standplass i en 8-10 eldre slynger på toppen. Disse er alle tredd langt innunder sprekken på ei toppblokk, og det er nesten ikke plass til nye slynger i den tynne slissen. Etter nøye inspeksjon velger vi derfor å bruke slyngeklysa både som topptausikring for Nils og meg, samt for rappellen ned nordsiden av pinakkelen. Nils er nestemann opp, og da er det ikke plass til flere på toppen! Vel oppunder toppen venter jeg derfor på ei lita hylle en drøy meter før toppunktet, mens Nils rappellerer ned baksiden. Deretter følger jeg på. Rappellen er kort og grei, kun 7-8 m, med et ørlite overheng i midtpartiet. Til slutt kommer Robert ned, mens jeg knepper et par bilder. Jeg har ikke lest klatreføreren, men sett skrevet annetsteds at føreren graderer pinakkelen til 4- også fra sør, men jeg opplevde den som mye enklere. Max 3- vil jeg si, dog meget utsatt. Verst er risstraversen (vel 2 m lang) under toppen, med meget tynne fingertuppgrep, og helt elendige fotisett. Mulig det blir enklere med svasko hvis man tågår over for å få større sålekontakt, men ihvertfall med slitte fjellstøvler m/ runde sålekanter er dette på grensen... Både Robert og jeg hadde svasko i sekken, men de kom aldri fram på denne turen. Svaene under S-1 Så var altså pinakkelen unnagjort! Foran oss stiger nå store sva videre mot S-1. Samtidig tetner skodda til igjen, og den digre overhengende hammeren øverst på svaene mot veststupet, svartner tung og truende over hodene våre. Men verre enn det, er at vi sanser rengdrypp som kommer gyvende inn fra øst sammen med tåka. ”Neeei, ikke akkurat her..!”, klager vi med tynne stemmer. Men klagen tas ikke til følge, og øyeblikket etterpå klasker regnet mot berget, som på et øyeblikk er blankt og tre ganger så glatt som når tørt... Første svapartiet er greit, og vi føtter oss langs en sprekk/hylle-formasjon halvt opp mot høyre. Der fremme blir det brattere, og under oss stuper glatte berget ut i skoddegrått og ingenting. Vannsikkel renner på svaoverflata, som mørk og sleip brattner opp mot hammerrota over oss. Vi setter ei tauslynge rundt spissen på et par langslanke blokker som ligger oppå svaet, og Nils sikrer Robert. Vi har finmyst på vegvalget, og funnet det best at Robert drar rettlinjet opp til hammerrota, og forsøker å sette en sikring i en større sprekk oppunder denne, for så å følge hammerrota vannrett til høyre, og opp forbi hjørnet på hammeren lenger borte. Robert sliter på det glatte føret, men makter å sette en medium hex under hammeren. Så er det å snike seg på glatta bort til hjørnet, og få satt en ny sikring der. Et fall på mellomstrekket ville gitt en bra pendel tilbake, men svaene er så glatte at det nok ville vært ufarlig. Ny sikring på kile under hjørnet, og så gjenstår et sleipt og litt guffent opptak rundt selve hammerhjørnet. Men med Roberts nevnte apefaktor karrer han seg opp, og får satt en slags standplass på to kiler med halvannen meters mellomrom oppover langs hammerrota bak hjørnet. ”Standplass!” ropes fra oven, og Nils følger etter. Alt går greit, og jeg følger så sist, og rensker ruta. Hexen sitter godt, så jeg vurderer å bruke nøttepirkeren på denne. Jeg har stukket den ned i høyre brystlomme på klatrebuksa, kipper den nå ut og lar den foreløpig henge i mellomstroppen på selen. I det jeg trekker den ut, kommer jeg brått på at jeg har jo også bilnøklene i samme lomma! Phiu, gudskjelov hang de seg ikke på pirkeren da denne forlot lomma. Tenk bare å høre dem plinge nedover svaene og forsvinne ut i Gravdalen..! Standplassen rundt hjørnet er bratt og glatt. Herfra går et vannrett syltynt riss over svaene mot øststupet. En 6-7 meter ute på svaene begynner ei gruslagt hylle litt nedenfor, så vi søker å krysse langs risset og så ned på hylla. Robert leder forsiktig videre på det søkkvåte svaet, og med et laaangt og týnt steg senker han seg ned på hylla. Huhh, so far so good. Nils etter, greit med ham også. Jeg må først renske standplassen før jeg går, og dette er såpeglatt arbeid. Men jeg får rigget det hele ned, og formelig kryper langs risset etter de andre. Vel over her så gir regnet seg, og det ser faktisk ut til å klarne litt opp! Men fortsatt ryker dampen og tåka av ryggen vi har kommet fra sør... Robert pakker ned tauet, og vi følger så kammen mot øststupet videre bratt opp mot S-1. 100 - og nest siste! Det er bratt et stykke, men faste og gode tak, før det flater ut mot selve S-1/2103. Her oppe åpenbarer også den imponerende sørveggen på Store Austanbotn seg. "Uææh - og der skal vi liksom opp!?" Vi rusler de siste flate svablokkene til varden på S-1, og jeg kan minijubilere med min 100. 2k! Samtidig er dette Nils’ sin nest siste... Hva hans siste er skal ikke jeg røpe her, for den rapporten skal Nils selv få presentere om litt! Vi studerer veggen opp mot Austanbotn V-0/2175 og Store/2204. Ser ikke bare greit ut. Forvitret og uryddig, og styggbratt. Men i hovedtrekk enes vi om å forsøke å traversere veggen ca. vannrett mot høyre fra vi når enden på egga, og over i ei større renne som skrår opp retning V-0. Man kan ta vegvalg på avstand, men ikke alltid enkelt å kjenne seg igjen, når man etterpå står midt oppe i det, med nesa klint i fjellveggen, så vi håper det beste... Vi ser også folk oppe i veggen under V-0, på veg ned mot egga vi kommer langs. Etter en matbit tar vi fatt på siste delen av søregga. Denne er meget smal og luftig, noe uryddig, og svært utsatt. Det er grøssende langt ned på begge sider her. En bit nordover fra S-1, møter man et kilent klyvepunkt, der man må hylbratt ned en 6-7 meter på den stadig ljåskarpe egga. Her må men se seg godt for, og forsøke å sette bena på sikre punkter nær senterlinjen, siden både fotisett og håndtak flekkvis kan være noe løse, da særlig de mer utstikkende punktene, slik jeg opplevde det hele. Videre konsentrert med lavt tyngdepunkt til neste crux på egga, der man nær vertikalt må ned en snaut 3m høg speilblank stenflate, som vinkler skjevt vestover og ut av egga. Stenflata kan la deg gli rett ut i ingenting, hvis man ikke passer på å henge/rutsje ned på klippens skarpskårne østre hjørne. Vær konsentrert her! Omsider nådde vi så punktet der søregga møter veggen under V-0. Der kom også de folka vi hadde sett rappellerende ned, hele 7 i tallet, guidet av to DNT-folk. De skulle gå sørtoppene motsatt veg av oss. Sørflanken til V-0 Egga fra S-1 bunner tvert i sørveggen under V-0/2175. Videre rett opp er gradert 5-, og ser slik ut også. Men vi søker nå vegvalget vi vurderte m/ oversikt fra S-1, og smyger oss svakt ned og til høyre. Der finner vi punktet som Kim har beskrevet på Bergtatt.net, og som Morten beskriver både i boka si og på Etojm.com. Ei nesten vertikal glatt stenflate på venstre hånd stuper ned mot et smalt bratt sva som kommer opp fra høyre (øst). Langs toppen av stenflata ligger en djup lårtjukk sprekk, som man må legge begge armene inni, og hengende på armene kan man så la seg skli nedover med kroppen hengende foran stenflata, til føttene møter svaet. Litt spooky, for her må man ikke glippe taket, og føttene møter heller ikke trygg grunn v/ første tøtsj. Lange Robert nådde ned først, og hengte like så godt opp ei fotslynge, slik at Nils og jeg nådde noe å trå på før svaet. Enkleste måten her tror jeg er å legge seg på magen, la hele høyrebenet gli ned inne i sprekken først, mens også begge armene legges i sprekken når man har kommet så langt ned at dette lar seg gjøre. Dermed ligger man halvt oppå stenen liksom, mens man sakte lar seg gli ned mot svaet. Videre søkte vi hårfint ned i et urbelte, som ledet oss bort til ei glatt renne med rennende vann. Renna må krysses med forsiktighet. Den er glatt, og rutsjer deg rett ut i døden hvis du sklir her. Bak renna ventet det vanskeligste punktet i hele flanken, en nær 3m høg glatt blokkfront. Vi satte ei lita kile m/ fotløkke midt i denne, og jukset oss greit opp alle tre. Videre var det sprek klyving i både løsgods og knauser, delvis utsatt, til vi etterhvert skrådde over i hovedrenna mer ute til høyre, for så å følge denne greit nesten til topps på V-0. Like før toppen gikk vi venstre ut av renna og opp på ryggen 20m sør for toppen på V-0. Herfra skuet vi nå tilbake på hele sørryggen, der tåka fortsatt skaptes idet østatrekken dro over egga, klart på østsiden, skodde på motsatt. Store Austanbotntind Nå gjensto kun det enkle. Eggen mot Store/2204 er bred, fast og trygg i forhold til det vi hadde vært igjennom. Etter litt fotografering fra V-0 fór vi dit. Nordafor oss sopte digre skodde- og skystreif helt nedpå Berdalsbreen, og kun flekkvis skimtet vi Ringstind over dalrommet. Oppunder selve toppen på Store så vi at stenbrua ut til varden hadde digre lufthull under seg. Skal undres på når disse blokkene raser ned, de hviler ikke på så mye akkurat! Så, endelig var vi på Store Austanbotn/2204! Et fjell som har kranset himmelranda på så mange turer, og som øyet har søkt med både lyst og skrekk. Nå rev heldigvis også skyene av, og Ringstinder og Soleibotntinder avslørte seg i all sin velde. Ja selv Storen hilste på, en stakket stund. Robert lyste av opprømt fryd , og pilte raskt ut til varden, ja ikke bare ut til - men attpåtil oppå! Bilder ble tatt i rad og rekke, etterhvert som alle av oss jo måtte utom varden. Gud bedre for en luftfølelse! Toppunktet er pittelite, og det er hundrevis av vertikale i både nord og øst, og vestunder varden skrår et pregløst 60 graders sva rett utover stupkanten 40m lenger nede. Og vegen tilbake til trygg grunn går over disse langsmale stenblokkene som vagler på høgkant oppå nesten ingenting... Mens nedenfor venter Berdalsbreen grov og gruv, med blådjupe gigantsprekker mellom råsvarte stensprang og morenetunger. Best å trå varsomt her ja! Retur mot vest Snøfonna i nordveggen på Store er i praksis borte i år. Kun en liten vassen og grå snøflekk er tilbake. Hele nordflanken ligger gulblek og naken, med fullt av løs småsten på vippen, strødd utover svaflatene. Returen ned langs egga er litt utsatt, idet en utglidning utover svaene definitivt er fatalt. Men med forsiktighet går det bra, vær bare nøye på valg av fotisett og håndtak. De er små her, men til gjengjeld mange. Klyvingen fra bandet på egga og opp til V-1/2100 er bombefast, kjempetak for både hender og føtter hele vegen, og ikke særlig utsatt heller. Vi tar en rask matbit på V-1, samt obligatorisk foto, før vi tar peil på dagens siste, V-2/2020. Idet vi forlater V-1 suser ei lita men hissig regnbyge inn fra øst, og for et skarve minutt lyser ei nydelig regnbue opp, som en perleport over Berdalsbreen og St. Ringstind/2124. Så tandert og vakkert, men likevel så rått og vilt... Vi krysser ved toppen av den store is-/snørenna som drar ned nordsiden av Austanbotnmassivet mellom V-1/2100 og V-2/2020, før vi piler til topps på sistnevnte, dagens siste 2k, som er jamnhøg med dagens første forøvrig. Nils gikk benste forbi på sørsia siden han har vært der før, mens Robert og jeg tar en ”Give me five!” på toppen, særs fornøyde med at 6 nye 2k var huket av, og at oppdraget herved var fullført! Nede i lia under V-2 brenner dagen ut som et Soria Moria vestover fjellheimen, mens vi strener over det lettgåtte svapregede landskapet nedatt mot bilen langt der nede. Ved utoset av tjennet nedved vegen tar vi en kjapp kattvask før vi ruller mot Årdal, 14 timer etter avmarsjen. Men på vegen snur vi oss atter mot tindene, peker, og sier med stemmer yre av glede: ”Se - der oppe har vi vært!”

1, 37 år, bor på Hønefoss, Marit 2, Nordre skagastølstind mindt på 90-tallet, Dagen før kom vi oss opp på hjørnet på Storen også. en dag skal jeg helt opp. 3, Fem, og de fire siste kom på samme dag. Rasletinden og Rasletinden øst sammen med Kalvhøgda ø1 og ø2 tror jeg det står. 4, Synes begge turene har vært knallbra. Kanskje jeg kan få noen favoritter når jeg har mer å sammenligne med. 5, Samler og samler, det er flott å være på tur. 2000 meter kan være en motivasjon for å gå høyere og lengre enn hva jeg ellers ville gjort. 6, Jeg liker å være på tur og ønsker å slite litt. Gjerne kombinere med enkel klatring og tau. Til slike turer er det flott med toppturer. Men noen komplett liste får jeg neppe noen gang. 7, Jeg får si som Næss sr. Det startet aldri, men har aldri sluttet. Jeg har alltid likt å være ute og har oppsøkt mennesker som trives med det samme.

1: 34, Oslo. 2: Galdhøpiggen fra Spiterstulen i 1995 3: ca 26 (pf 30), flotte utsikter, går like gjerne på topper < 2000 bare det er flott utsikt. 4: Vanskelig å si hvor det er flottest, trives ute i naturen. I år hadde jeg en utrolig skitur i Pinsen med drømmevær og flotte utsiktstopper i Smørstabbtindane og Ringstindane. I sommer ble det en fantastisk hytte til hytte-tur i Tafjorfjella med topptur over Pyttegga, Høgstolen og Karitind med avslutning som overnattingstur til Skålatårnet og dagstur til Slogen. 5: Har venner som er veldig ivrige på 2000 m topper, så jeg "må" notere de ned men svarer aldri nøyaktig. 6: Største hinderet er nok at de ikke er planlagt noen progresjon. Planlegger turer, men ender ofte der værmeldinga sier det er best vær... 7: Liker å være ute i naturen og i god form. Topper har ofte lange motbakker å forsere, noe jeg synes er gøy i tillegg til belønningen med utsikt.

1). Alder: 47, Bosted: Oslo, Navn: Rune. 2). Første topp: Storebjørn (2222) - Jotunheimen - 1978. 3). Antall hittil: Ca. 35 ..... (pf.20 - 30). - Egentlig ikke så mange. Noe av grunnen er bl.a. avstanden mellom Oslo og Jotunheimen. Dessuten har jeg vært borte fra fjellsport i ca. 10 år! 4). Store Skagastølstind (2405) - 1982. En mektig tur i fint vær. Brukte 12 timer t/retur Turtagrø via Heftyes renne. Mange flotte motiver! 5). Jeg ble interessert i 2000 metere i 1978, da jeg var på brekurs ved Krossbu. Det å ha konkrete mål når en ferdes i høyfjellet, ga inspirasjon til å fortsette. Toppturer gir flotte naturopplevelser og krever at man er i god fysisk form. Denne kombinasjonen har jeg igrunnen sansen for! 6). Ingen planlagt progresjon. 7). Se over (pkt.5).

1) Trine, 42, fra Trondheim 2) Fannaråken på vei fra Turtagrø til Skogadalsbøen i 2010 3) 15 hittil, hadde planer om alle toppene i Rondane på noen dager i august, men ble snytt for noen pga grisevær, grrrrrrr. 4) Alle har vært flotte. Alle har gitt meg minner for livet, på hver sin måte. Umulig å plukke ut en, men Mjølkedalstinden i over 20 varmegrader og steksol smakte godt 5) Har en venn som samler, og ble vel litt påvirket. Er ikke så opptatt av det egenlig, har funnet ut at et fjell kan være vakkert og vanskelig å bestige uten at det er 2000 m eller mere. 6) Tar hver tur som den kommer. Skal komme meg ivei på klatrekurs i vinter. Da blir det kanskje enda mere morro på tur. 7) Det hele startet vel bare med lysten på å komme seg ut i fjellet. Og så har interessen for topper blitt til under påvirkning av turfølget

1.Mann 40, Akershus 2.Veslesmeden, 01.07.2006 (regner ikke med Galdhøpiggen fra barneskoledagene) 3.“Som I boka” heter det vel 4.Rondslottet i går 23.07.06. topper til nå. Gnagsår fikk meg til å snu på Vinjeronden (så den regner jeg som en 100% selvstendig topp…) forrige gang jeg skulle opp der, men med compeed og litt trening gikk det som en lek. Men spør igjen om 14 dager, regner med å ha en ny en da... 5.Opplevelsen, Utsikten, Utfordringen, god form, . 6.Til fjells når det lar seg gjøre? Klatrekurs og brekurs innen høsten 2007. Største hinder: noen steder bør man nok etterhvert finne seg turfølge for å gå. 7.Gløden og entusiasmen til en som fortalte om fjellturene sine her i vinter smittet vel over og fikk meg til å ville prøve. Og da var det gjort.

1:Alder og bosted: 35 år, Oslo og utlandet 2:Første topp - når og hvor: Galdhøpiggen, ca 1986 3:Antall hittil og kriterium for samlingen: Ca 130 etter 300-toppers-lista. 4:Flotteste topptur så langt hvor og evt. noen ord: Vanskelig å rangere, for det å være på tur er jo flott uansett, uavhengig av vær og geologi. Men "Svellnosbreen rundt" en strålende augustdag er utvilsomt en favoritt. Ruta står i NTKs Jotunheimen-fører. Ellers tror jeg nok at de flotteste turene fortsatt venter på meg. 5:Hvorfor en samler: Jeg har litt dårlig samvittighet for å samle. En mer soft turkompis sa en gang at de som samler på 2000-metere er mer opptatt av matematikk enn av naturen. Men det er noe med de høyeste toppene uansett; det er vilt, ugjestmildt, mektig. Jeg liker å komme inn på naturen på slike steder hvor jeg virkelig føler meg som en ydmyk og ubetydelig gjest. Og så er det jo et poeng i seg selv å gå på et nytt sted hver gang. 6:Planlagt progresjon og eventuelt største hinder i progresjonen: Bli ferdig før jeg "legger på røret". Største hinder har vært småbarn og utenlandsopphold. Dette er jo forbigående problemer. 7:Hvordan det hele startet: Ble lurt med over Besseggen som 10-åring.

1:Alder og bosted, evt. navn Petter, veldig snart 40 år og bor i Grimstad, men oppvokst i Nittedal 2:Første topp - når og hvor Det var Galdhøpiggen, tror det var sommeren jeg fylte 8 (fatter'n sier nå i alle fall at søs var drøyt tre så...). 3:Antall hittil og kriterium for samlingen (Røyne, 30 m p.f. osv.) Teller etter Røyne med pf30, men slenger bortom enkelte andre (uten å telle da..) når jeg først går forbi. Har akkurat passert 40 topper. 4:Flotteste topptur så langt hvor og evt. noen ord Den er vrien, men kanskje turen til Falketind en høstdag for tre år siden. Det var knallbra vær og virkelig bra utsikt. Etter mange mange år med veldig lite fjellturer (av forskjellige årsaker) kom jeg endelig igang med igjen. Det var utrolig befriende. Dag to gikk til Uranostind, tåke som kom og gikk og ikke spesielt bra vær. Husker jeg var temmelig "pinglete" ut på selve toppen... Men det har vært mange fine turer:-) 5:Hvorfor en samler Samler litt for å ta igjen Magne i antall..., men mest fordi det er gøy og spennende å gå på nye plasser og gir meg en deilig ro i kroppen å være høyt til fjells med masse plass rundt meg. Enkelte topper har vært besøkt flere ganger og vil bli besøkt enda flere ganger av meg. 6:Planlagt progresjon og eventuelt største hinder i progresjonen Har ikke lagt noen konkret plan, men tar noen turer hvert år. Det er laaaangt fra Grimstad til områdene med 2000m topper. Største hinder er vel at jeg ikke er av de aller sterkeste når det gjelder luftige plasser og at jeg foreløpig ikke har lært meg klatringens kunst. Det siste har jeg veldig lysttil å komme igang med, men foreløpig strekker ikke tiden til. Skal definitivt på Storen en vakker (forhåpentligvis) dag, men da med en som kan lede... 7:Hvordan det hele startet Er oppvokst i en familie med stor interesse for ski, orientering og fjell. Det har alltid vært slik og det klarte heldigvis mine foreldre å "smitte" over på meg.