Søk i nettsamfunnet

Lørdag 4/10 gikk vi opp til Gaustatoppen i stiv kuling og 20 cm snø. Startet og gå fra Stavsro kl 1730, oppe kl 1900 akkurat i tide før den virkelige stormen kom sammen med mørket. Sov i gangen på DNT hytta hvor det var godt og varmt. Det ulte godt utenfor, men kl 2330 våkna vi av at den koslige ulinga gikk over til risting og metalplater som ble rivd av. Hadde blåst opp til liten storm, minst, og ett av takvinduene på hytta ble rivd av. Det førte til at ett av rommene i DNT hytta ble fylt med snø, noe vi tok tak i dagen etter. Tømte rommet så godt vi kunne og laget en improvisert takluke. Resten av natten var det ikke lett å sove i bråket, men i den lille og sjarmerende gangen var det godt og varmt. Våknet 0700 til kraftig vind og snøføyke, tok med oss dunjakka og gikk bortover eggen for og se på soloppgangen. Da hadde vi kanskje den største naturopplevelsen vår så langt. Sola som kom opp over et snødekt og herjet landskap, snødrivet fra nordvest dekte smått for solstrålene og reflekterte de ut i alle regnbuens farger. Etter det var det en drabla tur ned ura hvor det hadde falt mer snø, opptil 1 meter enkelte steder, sikt på 5 meter og kraftig vind. Vi fikk høre at det var en av de kraftigste høststormene i manns minne på radioen da vi våknet, hadde vi visst det er det ikke sikkert vi hadde tatt turen....vi fikk virkelig føle kong vinters krefter på ett av de mest utsatte stedene i Sør-Norge, og det i tidlig oktober!!!

Dag 1 Vi, mutter`n, jeg og Selma (2 år gammel gordon setter), stod opp 05.00 på tirsdagen. Vi sov på en hytte litt sør i Valdres for å få litt kortere biltur på morgenkvisten, før vi skulle på båten fra Gjendesheim. Båten rakk vi, og 09.00 var vi fremme på Gjendebu. Planen var å slå opp telt i Langedalen Sør, for så å ta 2-k-topper derfra. Turen oppover Veslådalen gikk fint inntill vi skulle krysse elva. Vi hadde ikke noe valg: vi måtte vade over isvannet barbent. Det ble en kald fornøyelse, men heldigvis var været upåklagelig. Sola varmet godt, og shorts og t-skjorte var en selvfølge. Etter elvekryssingen, bar det i vei oppover mot Langedalen. Vi fant en strålende teltplass rett over elva vis-a-vis høyde 1682. Dagens mål var Svartdalspiggane. Vi begynte å gå oppover mot Nørdre, og kom etterhvert inn på normalruten fra Gjendebu. Fra ca. 1700 m var det sammenhengende snø opp til toppen. Denne var egentlig ganske fin å gå i, bare litt råtten noen steder. Tempoet var bra, og toppen ble nådd etter 1 t og 20 min. Her ble det litt fotografering og tid til å nyte den fantastiske utsikten. Sist gang jeg var her var i kraftig snøvær i begynnelsen av august for 3 år siden. Neste mål var Store Svartdalspiggen. Her hadde jeg aldri vært. Morsom småklyving ned fra Nørdre og enkelt opp til toppen. Selma trivdes veldig bra, og storkoste seg i høyfjellet. Ca. 25 min senere var vi på toppen. Her tok vi en solid lunsj, og jeg må si jeg var imponert over min 40 år gamle mor. Visste ikke at hun var så sprek Vi satt på toppen veldig lenge. Sola varmet og utsikten var fantastisk i alle himmelretninger. Vi skuet ned på Midtre og Søre Svartdalspiggane, og hadde planer om å komme oss dit, men slik gikk det ikke..... Jeg visste at sydveggen på Store var klatring, og derfor begynte jeg å gå litt vest for denne. Fulgte en renne nedover, da det var tydelig tråkk her. Men så plutselig stoppet tråkket, og foran meg var det loddrett ned. Jeg gikk opp igjen til mamma og hunden, og vi bestemte oss for å gå et stykke tilbake på ryggen mot Nørdre, for så å runde hammeren lenger ned. Vi gikk et lite stykke nedover og bortover, men her var det bratt og mye snø. Se bildet! Fare for steinsprang var det også, så mamma sa hun følte seg utrygg og vi bestemte oss for å snu. Returen gikk over Nørdre (solid solslikking igjen her ) og ned i dalen igjen. Det smakte himmelsk med Toro Pasta di Parma før vi sovnet kl. åtte. Dag 2 Vi våknet sju, og en time senere var vi på vei opp i ura/snøen mot Slettmarkhøe. Vi rundet høyde 1682 og fulgte nord-vest-ryggen. Det var mye snø oppover, men etter nattens kuldegrader var den en solid skare som gjorde det supert å gå oppover. Vi kom først til Slettmarkhøe N-1, 2086 moh. Det begynte å blåse litt, men solen varmet fra en skyfri himmel. Da jeg stod på N-1, som er en liten kul ut mot stupet i Langedalsbreen, så jeg nordover på ryggen. Der er det også et markert toppunkt. Jeg syntes det så ut som en kandidat, og bestemte meg for å sjekke dette nærmere ut etter å ha vært på hovetoppen. Det var lett videre til Slettmarkhøe 2190. Snøen begynte å bli litt mykere, men det gikk greit. Utsikten mot Slettmarkpiggen var nydelig, og alle de flotte tindene hilste på oss mens de badet i sol og snø. Etter mer fotografering gikk vi ned igjen til N-1. Jeg kalibrerte høydemåleren og begynte å vandre nedover mot kandidaten. I det laveste skaret på ryggen nordover viste klokka 2057 moh. D.v.s.. at vi hadde gått ned 29 høydemeter. Når vi stod på toppen av N-2 var vi 2068 moh. Dette må da være en sekundærtopp... Eller hva mener dere?? Nede i dalen igjen pakket vi teltet og ryddet leirplassen, før vi satte kursen mot båten igjen. Kl. 16 var vi ved båten, etter vading i isvann (igjen...) nederst i Veslådalen, og Lollipop på Gjendebu. Det var en herlig tur med flott vær og 4 (regner med Slettmarkhøe N-2) nye 2-k-topper! Og vi møtte bare en person på hele turen: en mann når vi var på vei ned fra Slettmarkhøe.

Hei. Lurte på om noen av dere har et godt forslag til skitur som skal vare 3-4 dager her på østlandet? Jeg foretrekker skogen (pga muligheter for å lage bål er noe enklere i skogen), men går gjerne noe på fjellet også i løpet av en slik tur. Turen vil gåes med pulk, telt, fjellski + vanlig vinterutstyr. Alle forslag mottas med takk. mvh thjens.

noen utenlandske men skierfarne som skal på en 4 dagers tur i jotunheimen. de har østlandet som utgangspunkt så ønske om kort transport tid gjør vel tyin, fondsbu eller beito mest sannsynlig for start. jeg er for lite kjent her til å komme med de beste forslagene. fant denne: Beitostølen - Haugseter/Bygdin - Yksendalsbu - Fondsbu - (Tyinstølen) , men den går vel en del utenom jotunheimen. noen gode forslag for noen som ønsker å se det beste vi har å tilby? start og stopp bør være mulig å nå med kollektiv transport..

Er igang med testing av denne lettvekts 4-manns tarp/lavvuen. Etter litt testing fremstår den mer som en litt romslig 3-manns, eller enda bedre, luksus for 2 personer. Gjør opp en status etter endt sommer/høst. Skjer det noe positivt/negativt skal jeg prøve å legge opp kommentarer med bilder. http://www.sunnysports.com/prod/SDSTOR4N.html?srccode=cii_9324560&cpncode=18-26113809-2

Torsdag-Lørdag ble tilbragt på Møre. Vi besøkte Såtbakkollen - 1840m, Nordre Slåtthøa - 1837m og Dalegubben - 1344m. Dette er alle store fjell, hver med over 950 meter primærfaktor. I disse traktene starter turen nær null meter, som betyr heftige 1800 meter opp på de to førstnevnte toppene. Turbeskrivelse følger, se også http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html for (mange) flere bilder. Torsdag: How to get there: The trailhead is in Sunndalen. From the Sunndalsøra hotel, drive 15.7 kilometer in the direction towards Oppdal (up the valley). As you cross a bridge, pay attention and make a sharp right just after the hilltop. This small road has a sign for Hoås. Drive a few hundred meter as this road turns back and runs under the main Hwy. bridge. Do not drive under this bridge, park on your left just as you see the bridge ahead of you. This is the trailhead, location N62:37.893, E008:50.589, elevation 98 meter. Note that this trailhead is new and therefore not marked on the map. The old trailhead is now closed. Route description: From the trailhead (parking), continue along the road as it passes under the bridge. About one hundred meter further, just as the road gently curves left, locate signs for Innerdalen and the small, but clearly marked trail that leaves the road and heads uphill to your right. The trail is marked with red "T" as well as small sticks along the first (new) section as it contours around a farmers field. Higher up, the trail climbs more steeply before merging with the old trail (coming from the right). The trail continues steeply uphill with zig-zags. Eventually, it reaches a distinct (broad) shelf and heads left in a much more level fashion. You pass a small hut, contour elegantly around and enter the lower part of Tverrådalen, where the trail crosses the creek on a very nice natural bridge formed by two large pieces of rock. From here, leave the trail and head directly up towards the first summit (1632 on the map). This summit is called Såtbakkollen on the map, generally agreed to be wrong. The terrain is easy with rocks on the final part before reaching the very flat summit. From here, you can see the summit and most, but not all of the remaining route. Continue across (minimal loss of elevation) to a slightly higher summit, then across a wide, but more distinct ridge to a third summit (location N62:40.453, E008:48.830, elevation 1687 meter) located on the ridge. From here, the ridge is more narrow and its final section, a deep notch followed by a steep section of rock, looks intimidating. However, things are not as bad as they may look. The scramble along the ridge is straightforward until you reach the notch. Carefully downclimb to the bottom (YDS class 3), then climb directly up the other side (also YDS class 3). The route is indicated on this picture. From the top of the notch, continue on very easy terrain to the summit. Note: An alternative (easier) route can be found if one enter the west side before the first summit at about 1500 meter of elevation, then cross up the somewhat steeper, but short section to the large and gentle area above, along a line that looks easy. This variation (avoiding the ridge) is likely YDS class 2 (off-trail hiking). Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We left the car at 0730 and hiked to the nice, natural bridge across the creek from Tverrådalen in approximately 2 hours. The view back into Sunndalen is truly impressive. We rested there, then climbed up on the first part of our mountain and traversed along the high ridge to the gentle summit plateau. The ridge route looked pretty difficult from the highest summit along the ridge, but we decided to give it a try. To our great delight, the route turned out to be "just right". While I took pictures from the sharp saddle, Pål Jørgen started exploring upwards and soon shouted down that the route was "open". We arrived at the summit shortly after 1215, rested and had lunch. The view all around is truly breathtaking. Naturally, we enjoyed seeing Trolla (1850m), that we climbed in September last year. We signed the summit register. The last visitor was back in August. We were number 16 and 17 to visit this fine summit in 2006. The cliffs overlooking Innerdalen are very steep and the view correspondingly impressive. We left at 1245 and were back at the trailhead in 4 hours, at 1645. Good luck with the weather, it rained as we left Sunndalsøra, but this stopped by the time we were at the trailhead. Then, a nine hour hike with mostly sunny weather, only a few clouds now and then. As soon as we started driving, the rain came back and lasted for several hours. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Nordre Slotthøa. Fredag: How to get there: This mountain is located east of the lake Eikesdalsvatnet. This lake, filling most of the Eikesdalen valley, has high and impressive mountains on all sides. The area is located between the villages Åndalsnes (west) and Sunndalsøra (east). This is in Nordmøre, a part of Møre og Romsdal county. First drive to Eresfjord, located on Hwy. 660, a section of the road connecting Åndalsnes and Sunndalsøra. This place is very small, a combined gas station, grocery store and cafeteria are the only services. Continue south in the direction of Eikesdal. The road runs on the left (east) side of the lake and soon enters a 4 kilometer tunnel (narrow with meeting places). Immediately after exiting this tunnel, make a right turn (at the Vike farm), drive a short stretch downhill and make a second right turn. There is a sign here saying parking for Reinsvassbu. Park off the road in order not to block farm activities. This is the trailhead, location N62:34.190, E008:10.808, elevation 53 meter. Route description: Walk back along the road and continue on a small road that intersects the Hwy. a bit further down than were you turned off in order to park the car. Cross the Hwy. and head uphill on a small road that serves as access to a couple of rental cabins (owned by the Vike farm). As you reach these cabins, the road ends and a clear trail marked with red "T"s, heads uphill through the forest. You will see the horizon fairly high above. The good news is that the uphill really ends there, the bad news is that this is a long and steep hill. The trail is fairly direct with few zig-zags, but a significant uphill angle as you climb higher and higher above the Eikedalsvatnet lake. As you top out, the valley in front of you is indeed very flat. The objective of the hike, the Northern Slotthøa is very dominant as it sits pretty much in the middle of the valley as seen from this end. The trail crosses the river on a badly broken bridge then continues along the easy, flat valley to a couple of small cabins at Kolstadstølen, elevation about 940 meter. Slotthøa is looming 900 vertical meter above you just across the valley. There are several possible routes. If the objective is to find the easiest route, then it is likely that a YDS class 2+ route can be found going up on the left (east) side of the small glacier that is located in the middle of the big north slope. Accepting some class 3 scrambling along the route makes for more variations. A good route may follow the faint ridge line coming down on the right (west) side of the slope until the terrain turns steeper, then traverse left until near the small glacier. Scramble up along the rock ridge just next to the glacier, this is (YDS) class 3 terrain. From the top of this ridge, the remaining route to the summit is gentle and easy. An alternative would be to climb the east side and stay to the left of the small glacier. This route involves a somewhat exposed and narrow passage near the top of the ridge near the top of the glacier. The passage is technically easy, but care is needed if the conditions are wet or icy (slippery). The entire slope further down is more broken up and it is likely that a route up on this side will also involve short stretches of class 3 terrain. A third option is ascending the glacier. In October 2006, this was hard ice with a few crevasses, ice axe and crampons would be needed. Earlier in the season, an ascent up the middle with a larger, snow covered area, might be the most convenient route. However, the slope is sufficiently steep to require proper attention in order to avoid possible mishaps. Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We started out at 0740 and it took us about 2.5 hours to reach the base of the mountain near Kolstadstølen, where we rested and considered the route up the broad north slope of Slotthøa. The best route (as evaluated from our position) seemed to head up along the right side, then traverse (out of sight!) left higher up. This choice put us on the right side of the small glacier and required a short, but fairly steep climb up along a broken ridge (with loose rocks) in order to gain the more level part of the mountain above us. This climb was clearly YDS class 3, from our new perspective, the opposite side of the glacier looked easier and we decided to descend on that side. (OK to climb up where we went, but perhaps less attractive to descend..) It took us about two hours from the valley floor to the summit. Unfortunately, a small cloud had settled on the summit, largely destroying the very nice view. We also experienced very strong gusts of wind near the top. The drifting fog and the steep cliffs facing east made for a memorable moment on the summit of a mountain that probabely sees very few ascents per year. The cairn was rather small for such a prominent mountain. A further complication was caused by the new snow covering (slick) rocks along the last 100 vertical meter of the climb. We descended on the opposite side of the glacier, the overall difficulty is less, however the terrain further down was more messy than what we traversed on ascent. Overall, this large north slope is not particularly attractive, mostly a long struggle across mixed terrain. We were both quite happy when finally reaching the valley floor again. The hike out the valley and back down to the trailhead went rather swiftly and we hit the car at 1740, exactly 10 hours after departure. We speeded up the final part of the descent motivated by getting to the grocery store at Eresfjord before it would close at 1800. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Dalegubben Lørdag: How to get there: This mountain is located south of the city Ålesund,near the village of Ørsta. From the traffic circle in Ørsta, take Hwy. 655 and drive 24 kilometer towards Sæbø. Before Sæbø, there is a farm on your left side, one prominent building has a sign advertising "eggs". Turn left (just before the "egg building") and drive through this farm. Just after a left turn, there is a road fork with a road going right. Take this road as it heads directly towards the mountains. Ignore the first right hand forking road (it runs down to Sæbø), curve right as your road turns right then locate a small parking area on your left well before the gate that is visible further along the road. Park here, this is the trailhead, location N62:12.384, E006:27.288, elevation 22 meter. Route description: From the trailhead, continue along the road as it heads uphill in wide turns. There is a small trail that forks off from this road higher up. This trail may be hard to find. The trail starts at N62:12.702, E006:27.112, elevation 200 meter. This is a pretty flat section of the road, and fairly near its end. There is a (possibly dry) creek coming down just beyond where you should head uphill along the trail. This trail is marked with red paint. If you hike to the end of the road, turn back and walk until you cross the distinct small gully that looks like a dry creek. Turn uphill and locate the small red dots that shows the way uphill. The trail will get you up above 400 meter and traverse into the very broad gully that comes down from the Dalegubben mountain. Follow this gully uphill. As you get higher, locate the lowest point on the ridge and hike up to this point. Cross the saddle and traverse left. From here, there is a pretty visible trail that will lead you to the summit. The last section is fairly steep, but not difficult. The summit has two points that compete for being the highest. Visit both points (they are only a few meter apart). Comments: I did this hike with my friend Arnt Flatmo and my son Pål Jørgen. We started at 1045 and made the summit at 1330 (2:45). We headed down around 1345 and reached the car at 1545 (2:00). It was a grey and misty day with rain showers. We were fairly lucky and had a quite reasonable view from the summit. The broad gully was full of ripe blueberries. Quite a few stops in order to taste these healthy and nice tasting berries.

Lurte på om noen kunne forklare meg forskjellen på disse. Hvordan rigger man en 1:6, evnt utvide en 1:3(z-talje). Kanskje noen som vet om noen fine beskrivelser av disse på nettet?

Jeg skal kjøpe meg nye fjellski og har tenkt meg en tur inn til Oslo Sportslager på handletur om ikke så altfor lenge. I den sammenheng så lurer jeg på følgende. På nettsidene ser jeg at de har begge typene binding, men informasjonen er ikke helt utfyllende synes jeg. Hva er hovedforskjellen på disse to bindingene. (Ja, jeg ser at Telemarkbindingen har en vanlig tåbinding foran.) Må man bruke spesielle sko for å bruke Riva, eller er det likegyldig. Jeg har allerede gode skinnsko, så jeg lurte på om jeg skulle kjøpe sko i kunststoff (Rossignol X9) som en avveksling. Hva mener dere som har litt mer peiling om dette? Fjellskia jeg har nå er gode og gamle og jeg skal ikke si at jeg har holdt meg oppdatert på de årene. Derfor lurer jeg enda litt mer. Jeg ser at oppbygningsplater og hælløftere er en "slager". Er det virkelig så bra som de påstår? Og kan man også her bruke alle typer sko? For å forklare min situasjon. Jeg bruker aldri skia mine i oppkjørte spor, og tilbringer dermed mest tid på fjellet (i stor grad over tregrensa). I tillegg kjører jeg litt telemark i bakke, men ikke nok til å kjøpe egne telemarkski. Totalt sett vil jeg ha utstyr som gir meg en god turopplevelse både opp og ned bakkene. Gi meg råd! Jeg er åpen for det meste.

I år slapp jeg heldigvis unna. Jeg hater tog, synging, søppel, skråling og svære folkemasser som later som om de koser seg. Jeg bestemte meg seint dagen før, litt for seint til å invitere andre. Jeg blei nok ensom i toget i år. Flosteinsnibba(1514) og Overvollshornet(1502) hadde jeg gjort et forsøk på tidligere i vinter, men når folk mister følelsen i føttene er det bare å snu. Jeg parkerte ved Røyr i Strandadalen, og la i vei oppover den glisne bjørkeskogen. Jeg tok ikke på meg skia før på 900 meter, enda snøen gikk ned til 700. Det var fast og fin skare, og det gikk raskt unna. Siden føret var så flott bestemte jeg meg for å ta med topp 1222 og Tårnet(1378) også, slik at det blei en rundtur av det. Oppover lia til 1222 nynnet jeg på de ukjente versene av nasjonalsangen, de som har litt trøkk og kraft. Det resulterte i at alt dyreliv i kilometers omkrets forsvant. En ørn, to ryper og ei bikkje forsvant ut av syne. Dyr har overhodet ikke sans for musikk. Bikkja kom heldigvis tilbake da den husket at jeg hadde maten . Tårnet består av to topper, og den ene av dem var en luftig snøegg. Nysnøen, som ellers var fast og fin, lå dyp i skyggesiden. Hadde det ikke vært for det hadde det vært håpløst å passere dette punktet uten isøks og stegjern, for ikke å snakke om med bikkje. På de fineste turene har man også flaks med forholda. Turen gikk videre over Flosteinsnibba og Overvollshornet. På andre siden av den irrgrønne Storfjorden dominerte Skårene(1700-1800) utsikten. På den andre siden av fjorden lå Oaldsbygda idyllisk til. Fra Tårnet så jeg også takene på Midtre Åkernes som ligger klemt inn til en bergvegg som verner mot skred. Mellom Midre Åkernes og meg ligger Åkernesrevna. Tror dessverre ikke plasseringen under bergveggen betyr så mye hvis den går. Sørover var det flott utsikt til fjellene i Stryn, og vestover var utsikten glimrende mot resten av Sunnmørsalpene. På nedturen hadde sola bløtt opp skaren, slik at det var fast og fin slush hele veien. Jeg falt ikke gjennom en eneste gang. Jeg er glad jeg valgte en solvendt side i steden for å satse på noen svinger i løssnøen i en skyggeside, med gjennomslagskare mesteparten av veien . Turen blei flottere enn jeg hadde forestillt meg. Det er ikke så ofte alt klaffer, men det gjorde det i dag. Disse toppene er lite besøkte, og det har sikkert ikke vært folk på dem tidligere i vinter. En uvanlig flott rundtur som anbefales på det varmeste. Overvollshornet har forresten en flott direkterute ned mot Røyr. Det var for lite snø der nå, men jeg kommer tilbake en annen gang. Noen bilder med varierende kvalitet .

Har sikret meg langhelg neste uke (fri torsdag-fredag), og tenkte å prøve meg på tur i Stølsheimen eller deromkring. Jeg er veldig lite kjent i Stølsheimen, men når det er såpass nærme Bergen, altså hjemme, må det jo prøves ut. Det blir uansett telttur, (satser på å låne meg et nytt telt som skal prøves ut ) så ruten trenger ikke ta hensyn til åpne hytter. Er det noen som vet om hvordan snøforholdene er i Stølsheimen nå? Det er ikke et must med perfekt skiføre, siden jeg nettop har kjøpt meg mine første truger, og er lysten på å prøve de ut. Holder på å overtale en kompis til å bli med også.. Planen er å dra onsdag tidlig ettermiddag, og komme tilbake søndag. Formen er sånn passe, trenger ikke altfor lange dagsetapper. Som de fleste her på FF (har jeg hvertfall fått intrykk av) liker jeg heller ikke å gå i kø, så turen trenger ikke være der som "alle andre" går. Jeg håper på å slippe å kjøre egen bil, siden jeg foretrekker at turen ender opp på en annen plass enn den begynner. Så forslag om hvilke buss osv. som er aktuell hadde jeg også satt pris på. Er det noen som har noen turforslag?

Hei igjen, jeg vil kjøpe et nytt telt allerede igjen. Først var jeg interessert i Fjellheimen 3 eller 4. Men jeg synes det er fint å ha et stort bagasjerom. Slik jeg tenker på Fjellheimen Camp 3 nå. Kan noen si litt over den ventilasjon? Jeg synes teltet har bare en ventilasjon på fotenden, hvilken man kan betjene fra innerteltet. Hvordan kan luft sirkulere da, når en ventilasjonsåpning i bagasjerom mangler? Hvordan er det med kondens? Hilsen Susanne

har en bergans telt, kompakt 3 mannstelt. er ikke stormklaffer på denne, men nok bardunering til at den virker ganske stabil. hvordan er det å bruke denne vinterstid på snø, må man ha telt med stormklaffer eller skal man klare å få bardunert nok uten? vet at jeg isåfall må kjøpe/lage lengre plugger.. dette er selvfølgelig avhengig av vær etc, men fungerer det generelt ok på vinter med telt uten stormklaffer?

På Nyttårsaften reiser 7 Nordmenn og 1 Polakk til Sør Amerika for å bestige de 3 høyeste toppene der. Vi er en god variert gjeng med samme mål, nemligt å nå disse toppene. Dette er ikke en turrapport men en gyllen mulighet til å følge hele ekspedisjonen underveis. Noe som egentligt er mye mer spennende. Det hele kan følges på www.aconcagua.no

Lurte på om noen hadde erfaring med dette teltet? Har fått tilbud om å kjøpe et slikt telt billig, så hadde vært kjekt med noen tilbakemeldinger

Jeg skal på 3 mnd tur 5. juni- 5. september 2010, og har alt sagt ifra til jobben og begynt å småplanlegge. Regner med at turen kommer til å starte sør i femunden og padler den oppover og trekker meg innover til svenskesiden. Planen er ikke å gå 4 mil hver dag. Tvert imot. Skal også ha med ally-kano, så turen blir gått 2-3 ganger (kano-utstyr-kamera).. Men er det noen som har noen konkrete tips til hvor man kan gå innover derfra? Gjerne finne noen linker til de som forvalter området ol. for mer kontakt derfra:) Er ivrig fisker, så maten kommer til å bestå hovedsakelig av fisk, så må være gode fiskevann i nærheten.

Trenger forslag til tur nå på seinsommeren. To voksne (godt turvante, men ikke så fjellvante), en 7-åring og en 4-åring. Vi ønsker å gå tur i fjellet, hytte til hytte - selvbetjente (helst) eller betjente DNT-hytter. Pga. korte bein hos den minste (bæremeisen gikk på finn.no for et års tid siden), bør ikke dagsetappene være på mer enn 7-8 km. Gjerne kortere. Vi kan godt gå samme veien fram/tilbake. 2-4 dagers tur er passe. Bor i Vestfold, men kan godt kjøre noen timer før turen starter. Vi har da DVD-spiller i baksetet Noen forslag?

hvor mange pluggfester er det til helsport svalbard 3?

Fylkestoppen i Aust-Agder sto for tur i slutten av juni. Godværet viste seg å være starten på et to uker langt drømmehøytrykk over landet, som jeg dessverre bare i noe grad fikk utnyttet. Kjørte 21.juni til Dalen i Telemark, og fulgte rv 38 en kilometer vestover. Her var det skiltet til Froland. Artig vei langt oppi fjellsida. Betalte 50 kr i bommen ved Froland, og fortsatte inn til Strandstøylsdalsvatnet, hvor det var en ganske stor plass å parkere på. Gps-ref: 32V 0428465 6592960 på 773 moh. Jeg overnattet i teltet her. Ingen andre biler eller folk her. (Jeg gikk også hele neste dag uten å treffe på noen i godværet.) Kl 08.00 22.juni la jeg i vei på nordsida av vannet. Det var ganske bløtt og vått hele veien, og jeg mistet stien her og der, men fant den lett igjen med gps-en. Så kom jeg på at jeg hadde glemt kartet med turbeskrivelsen fra wwv! Heldigvis hadde jeg lest den så grundig og studert ruta, og jeg kunne det meste i hodet. Fulgte stien avmerket på kartet innover mot Strandstøylsdalen. Det som er tegnet inn som digre myrer, var store gressflater, noe våte, ja, men ikke det jeg ville kalt myr…Greit å gå her. Turbeskrivelsen nevnte noe om Sæbyggjebrokka – dette navnet finnes ikke på mine gps-kart, men jeg antok det var dalen som gikk i sørvestlig retning, opp og sør for høyde 1372 meter – siden den seinere nevnte at man gikk over denne. Men jeg fant ingen sti som tok av noe sted inne i Strandstøylsdalen! Jeg måtte vade elva som kom fra nord, på grunn av stor vannføring. Det var egentlig bare behagelig i det varme været, og det var flere steder det så ut til å være greit å vade. Jeg krysset elva like ved en seter (Fiskarmo). Så kjørte jeg på bratt oppover i bjørke- og vierkrattet et stykke på nordsiden av bekken som kommer ned det jeg antar er Sæbyggjebrokka. I ettertid viser det seg at jeg bare var 20-30 meter unna å oppdage stien! I stedet oppdaget jeg en elg, som overrasket langet ut oppover i brattskogen. Det var varmt og fuktig, og et sant pes å gå oppover i grov ur og krattskog! Siden jeg ikke fant noen sti og trodde jeg var på ville veier, svingte jeg nå heller mer og mer nordover på 1000 meter, og krysset bekken som renner rett østover høyt oppe i fjellsida, før jeg gikk bratt opp (vestover). Jeg kom nå på snaufjellet rundt en halv kilometer nordøst for høyde 1372, og fortsatte rimelig rett vestover 1,5 km, delvis på snø, og inn i en liten dal. Passerte så det avlange vannet like under 1400-meterskoten, og fortsatte lett opp til toppen. 3,5 time. Jeg nøt utsikten og finværet, fotograferte og koste meg litt, før jeg returnerte med andre planer for nedturen: Alt annet enn bjørkekrattet! Først fulgte jeg fjellryggen rett østover ca 1 km på NORDSIA og 60-80 høydemeter over det avlange vannet, som jeg tidligere hadde gått sør for. Litt opp og ned over ryggen, men bedre enn ura nede i dalen. Kom ned i østenden av nevnte vann, og fulgte så egne spor i dalen ca 300 meter østover, før jeg svingte rett sørover og bratt opp fjellsida, til 1440 meter omtrent. Tok så peiling på høyde 1372, og ville prøve å finne stien herfra. På denne høyden fant jeg ingen sti, men så tydelig det øst-vest-gående tråkket 200 høydemeter nedenfor i sør. Det var styggbratt rett ned dit, men ved å gjøre en sving mot vest, gikk det veldig greit. Vel nede på tydelig sti, trodde jeg det bare var å knalle i vei – men plutselig var stien borte vekk. Jeg fortsatte en stund i samme retning, og forberedte meg på bjørkekratt igjen, da den plutselig dukket opp. Nå var jeg mer på vakt, og fulgte stien gjennom krattet, etter hvert forbi en kjempediger stein, og helt ned til den flomstore elva nede i Strandstøylsdalen. Det hadde gått fortere ned gjennom krattet enn jeg hadde våget å håpe på for litt siden! Fra nå var det en vading, og så grei skuring tilbake. 6,5 timer totalt. Viktige tips om stien opp Sæbyggjebrokka: Fra hovedstien til Strandstøylsdalen; kryss elva ved dette gps-punktet på 781 meter: 32V 0426024 6592390!!! Herfra er stien (som slett ikke alltid er like tydelig, særlig ikke over våte partier) svakt rødmerket – oftest på trær i nedre del. Noen spredte varder. Etter drøyt 100 meter over en stor bekk. Så slynger stien seg i hovedtrekk like nord og oppover stort sett langsmed elva som renner ned Sæbyggjebrokka. Man kan gå av stien når man er omtrent rett sør for punkt 1372 (200 hm lavere) – og så gjøre en sving vestover og opp på fjellryggen. Man bør nok ha grei sikt, for særlig mot øst er det styggbratte stup man neppe kommer opp. En del glatte sva er greie å omgå ved kryssing på gresshyller. Ved å holde lenger vest, blir det enda lettere å ta seg opp. Kanskje er det enda lettere å fortsette inn og opp dalen som går nord for Slækja (1367m), og så svinge av rett nordover til topps? Ganske sikker på at denne toppen er lettest og kortest fra øst. Neste dag sto Rogalands høyeste for tur; Vassdalsegga.

(Ein turrapport utan dramatikk. Og utan bilete.) Som vanleg hadde eg planar om ei lita veke i Jotunheimen denne sommaren, og som vanleg vart planane endra. Meininga var at Andreas og eg skulle ta ei langhelg i slutten av juli, men den helga vart fyrst sambuar Marit sjuk, deretter Guffen (14 mnd), og til slutt fekk eg samme suppa sjølv – to dagar med oppkast og diaré. Løysinga vart ein kortare tur denne helga, i litt lettare terreng. Formen er ikkje som han skal vera – det er fint å gå med Guffen i barnevogn eller i beremeis, men det har ikkje same treningsnytten som turar til fjells. For ein gongs skuld nærma eg meg Jotunheimen frå Oslo, og turen gjennom Valdres var fin. Det er stort når Jotunfjella dukkar opp i horisonten. Eg køyrde over Valdresflya, vidare til Randsverk, og inn til bommen i Veodalen. Sekken var fullpakka, for fyrste gong på lenge – eg rekna meg fram til at det var minst ti år og minst femten kilo sidan sist eg hadde full oppakking på ein solotur. Eg tok raskt av frå bilvegen, og hadde ein flott tur innover Trollsteinkvelven. Kjem ein fyrst over kanten er det heilt flatt innover, og eg fann meg ein teltplass på nordsida av det smale vatnet, like ved fossen som kjem ned frå Trollsteintjønne (1755). I andre enden av vatnet stod to telt frå før, og der finst mange flotte teltplassar her inne. Medan eg ordna meg til for kvelden kom tre personar gåande ned frå Trollsteinhøene, truleg dei som heldt til i dei to telta. Dag 1: Trollsteineggje – og to til Guffen får altså skulda for at eg er dårlegare trent enn vanleg, og han får òg skulda for at eg også i ferien vaknar mellom seks og halv sju. Ut av teltet, til ein fin soloppgang. Fleire reinsdyr ruslar i nabolaget; i det heile er Trollsteinskvelven ein dal med mykje rein. Eg la vegen innover mot Svartholsglupen, forbi dei svære morenene under Grotbrean, og svinga sørover mor Svartholshøe (2067). Ein relativ anonym topp, samanlikna med det som ventar. Neste topp, Trollstein-rundhøe (2170) har ein imponerande austvegg, og ein like imponerande varde på toppen. Ein liten pause her, med mat og drikke, før eg går ned i det neste skardet, og tek fatt på bakkane opp mot hovudmålet for dagen, Trollsteineggje (2300). Egga vert gradvis meir interessant og spanande. Det mykje omtalte utsette punktet rett før toppen er lett å unngå. I eit lite søkk er der eit område med grus og småstein, der ein tek ein liten runde til høgre før ein lett kjem seg opp att på ryggen. Toppen har flott utsikt, både nedover og oppover. I luftline er toppen på Glittertind rundt ein kilometer unna, og eg ser heile tida nye folk som viser seg der oppe. På veg ned att ser eg det fyrste teiknet til liv i Trollsteinkvelven denne dagen, eit taulag på sju personar som passerer Grotbreahesten på veg vestover. Me krysser kvarandre nesten i skardet nord for Trollstein-rundhøe, og to av dei sju løyser seg ut av tauet, og legg i vegen til denne toppen i eit imponerande tempo, før dei snur nedatt omtrent like fort. Ein rask og effektiv måte å samla toppar på! Eg går same veg attende til teltet, der eg kokar opp litt halvgod mat, før eg slappar av i teltet med ei halvgod bok. Dag 2: Nørdre Trollsteinhøe – og fire til Opp til vanleg Guffen-tid. Eg finn ut at eg satsar på å nå dei toppane i nabolaget eg ikkje har vore på før, og pakkar ein lettare sekk enn dagen før. Eg går frå teltet alt i sjutida, og turen går fyrst opp bakken ved sida av fossen, omtrent rett nord, før eg svingar vestover mot det store platået på Nørdre Trollsteinhøe (2201). Her har eg vore før, men ikkje i så klart og fint ver som no. [Den gongen gjekk ruta via Austre, før eg møtte veggen i form av ei tjukk skodde på veg til Nørdre. Dum som eg var, heldt eg fram til topps, utan å tenkja på at kompasset låg att i bilen. Kva retning eg returnerte i då, veit eg ikkje, men det var i alle fall ikkje den vegen eg burde gå! Kompasset var sjølvsagt med denne gongen – ein lærer jo litt av feila sine – men denne gongen mangla det nyinnkjøpte digitale kameraet. Eg legg difor ikkje ved bilete her, men spesielt interesserte kan når som helst stikka innom i Gamlevegen i Volda for å sjå lysbileta.] Toppen er ein av dei flataste, og er ikkje så veldig spanande, men byr likevel på ei overrasking for meg: Då eg var her for nokre år sidan, stoppa eg ved det trigonometriske trafikkskiltet, og såg ikkje noko anna topp-punkt. No ser eg ein varde berre ti-femten meter unna – skodda må ha vore tjukk sist eg var her. Klokka er rundt halv ni. Eg kjem til å tenkja på at det er Vinjerock-dag, utan at eg høyrer noko til dei. Her er heilt vindstille, alt eg høyrer er elvesus nede i dalane, og min eigen tinnitus i venstre øyre. For å heidra Vinje dreg eg like godt i gang ”Blåmann, blåmann”, alle seks versa, og sidan det er på dagen 193 år sidan sjølvaste Ivar Aasen vart fødd, held eg fram med ”Tidt eg minnest ein gamal gard”. Eg reknar med at det er fyrste gong dette har skjedd, i alle fall så tidleg på morgonen. Etter litt vatn og nokre kjeks går eg sørover mot Søre (2161), og vidare mot Gråhøe (2154). Utsikta mot Galdhøpiggen og nabotoppane er fin frå den siste toppen. Eg tek same vegen attende, og sidan eg har ambisiøse planar for resten av dagen, skippar eg Austre, sjølv om det er ein flott utsiktstopp. Eg er nede ved teltet att i elleve-tida, og tek ein times pause der eg får i meg litt mat. Deretter tek eg fatt på den lange, jamne og seige motbakken opp mot Austre Glittertindoksle (2260). Undervegs merkar eg at beina ikkje er heilt sikre på om dette var ein god idé, men viljen er god, og me kjem oss opp. Flott utsikt også her – også denne toppen ligg omtrent ein kilometer frå Glitterting i luftline. Eg har brukt rundt to timar til toppen, som er den femtiande 2000-toppen eg er på. Hadde eg hatt lut kunne eg feira med lut og kaldt vatn, no vert det berre kaldt vatn. Eg er altså ferdig med dei femti fyrste, men ser ingen grunn til å venta med å koma i gang med dei femti neste. Begge dagane har eg hatt god utsikt til Grotbreahesten (2018). Som så ofte før ser eg meg ut ei god rute, som så ofte før tek eg ein snarveg når toppen nærmar seg, og som så ofte før innser eg for seint at eg burde halde meg til den fyrste ruta. Eg gjekk til topps frå aust, der det var relativt laust, og relativt bratt. Det er nok betre frå sørsida, der eg gjekk ned att frå toppen, som eg nådde rundt klokka fire. Eg var ved teltet igjen bortimot halv seks. På veg til parkeringsplassen morgonen etter er eg godt nøgd. Det er eit fint område her inne, nesten fritt for folk. Eg finn ut at Trollsteinkvelven nok er favorittkvelven min i Jotunheimen. Åtte toppar på to dagar – bra til å vera meg.

Jeg ser etter en ny fiskestang, og fant fort ut at det lønner seg å kjøpe en pakkeløsning. Får mer for pengene når man kjøper stang+snelle sammen, samt at min gamle snelle er gammel... Har du erfaring med noen av disse stengene? (priseksempel fra skittfiske) Kinetic Ultracast 8,6` 2-12gr M snelle (599) BeastMaster AX SP 7` 5-20gr /Sedona 750 (999) Berkley MVP 7` 2-15gr/ ABU Cardinal 501F (699) Fenwick Ironhawk 7,6` 3-12gr/Alumina 20 (899) Er 4-5 delt stang en god løsning? Mister stangen noe aksjon/smidighet? Er 8,6 fot for stort til ferskvannsfiske? Jeg har ikke planer om å bruke stangen til saltvann, men ønsker en stang som tåler fisk opp mot 2 kg... Typisk fiske for meg: - ørretfiske i Rogaland (fra 200 gram opp mot kiloet) - abborfiske i telemark (på hytta i Tuddal, abbor opp mot 500 gr) - sekk, sovepose, telt osv.. på tur i skog/mark. Jeg er altså ute etter noen "sparringspartnere" for å bli enig med meg selv om hvilken stang jeg skal velge... PS: Jeg ser i boken "villmarksboka" at Lars Monsen anbefaler en beastmaster stang. Takk for tilbakemeldinger!

Utgangspunktet for turen var Sota Sæter, hvor jeg overnattet fra Lørdag til Søndag. Våknet klokken 08.00 søndag av en veldig varme i teltet. Kokte meg vann, spiste frokost, pakket sekk og pakket telt og sovepose i bilen. Ingen sjeler i sikte, eneste tegnet til andre mennesker var røyken fra en av pipene til en av hyttene på Sota Sæter. Været var upåklagelig hele dagen, hvor at det var et sprukket skydekke. Dette førte til at jeg ikke brukte solbriller eller solkrem siden det ikke var noe direkete sol. Erfaringen jeg dro av dette er om det er del skyer, klarer jeg å bli veldig fargerik i huden, og sår på øynene. Det var også litt kjølig på toppen med en ørliten trekk som gjorde at jeg tok på meg jakke og lue. Brukte tilsammen ti timer på denne turen, men med en litt redusert kropp etter et utdrikkingslag to dager tidligere får jeg lov til å unnskylde meg Kom tilbake til Sota Sæter klokken 19.00, hvor jeg får meg litt Trøndersodd hos Jorunn og får kjøpt meg noe sukkerfylt til bilturen hjem. Turen blir ikke dårligere ved at jeg finner ut at snareste veg hjem er via Geiranger. Må rekke en ferge som går mellom Eidsdal - Linge, som gjør at det blir beskjedent med stopp på veg hjem. Sent på kveldene slipper man kolloner av bobliler som gjør at jeg får vegen for meg selv, og bilturen som går i en av Norges fineste fjorder er en fin avsluttning. Tverrådalskyrkja 2088 moh: Det som viste seg å være den største utfordringen ved bestigning av toppen, var kryssingen av en del morenesten rett ovenfor breen. Fulgte da breen og gikk østryggen til toppen. Det gikk fint hele vegen til toppen, hvor jeg fikk fylt på noen flasker vann ved enden av en snøfonn som smeltet. Satt igjen ryggsekken på toppen, hvor jeg tok meg en kopp kakao før jeg fortsatte mot Søre Tverrådalskyrkja og Steinkollen. Tverrådalskyrkja var lettere å bestige enn hva jeg hadde forventet. Søre Tverrådalskyrkja 2034 moh: Eggen fra Tverrådalskyrkja mot Søre Tverrådalskyrkja var en del verre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Noen steder var det relativt luftigt (mitt subjektive synspunkt). Brukte ca en halv time til denne toppen fra Tverrådalskyrkja, hvor jeg hadde vært skeptisk til å gå denne ruten i vått vær. Steinkollen 2018 moh: Var ingen spesielle vansker ved å bestige dette. Fint og avrundet, med en spektakulær utsikt mot Hurrungane i sør og Jostedalsbreen i vest. Alexander

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

En kort skitur fredag og lørdag denne helgen. Masse snø til fjells, ca. 1 og en halv meter. Vi var også heldige med været som ble knallbra, selvom det blåste mye oppe på vidda.

Hei Jeg skal kjøpe meg et nytt telt som jeg planlegger og bruke mest i vår-sommer-høst tiden, men vil også ha muligheten til å bruke det om vinteren. Jeg ser ikke for meg så veldig mye bruk på vinterstid på selve snaufjellet så jeg tror ikke jeg trenger et direkte x-strem telt. Det som også er viktig for meg er at jeg kan bruke primusen min (optimus multifuel) til varming, matlaging og kaffekoking på en trygg og lettvint måte. Jeg er kommet over dette Bergans teltet som er relativt lett, grei plass og kjempe snill pris på. Er det noen som har noe erfaring med dette teltet eller vet om noe tilsvarende eller bedre i samme prisklasse? Fant det til 2399,- på sportsdeal.no Mvh. Dani

Denne helga var vi sju personer på tur i Indre Troms og Sverige. Ruta gikk fra Bones nederst i Stordalen opp til Stordalsstua, via Sverige til Lappjordhytta øverst i Sørdalen, og videre gjennom Salvasskardet ned til demningen ved Altevatn. Total lengde på turen var rundt 7 mil. Været var høyst varierende denne helga, og jeg tror vi opplevde veldig mye av det fjellet har å by på. STORM I STORDALEN Turen starta på fredag fra Bones i halv tre tida. Det var lavt skydekke, dårlig sikt, og vind. Stordalen er, som navnet tilsier, en stor dal. Den har en veldig godt utvikla u-form, helt etter boka. Vi hadde håpa å få sett litt av denne dalen, men det lave skydekket begrensa muligheten for dette en god del. Det ble med en transportetappe de 12 km inn til Stordalsstua, hvor vi var framme rett etter mørkets frembrudd. På veien opp dalen tiltok vinden gradvis. Når vi kom over tregrensa noen km før hytta var det storm i kasta. Vindkulene var så sterke at flere av oss ble kasta overende. Når vindkulene kom måtte vi plante stavene godt og vente til det ga seg. Deretter kunne vi gå et lite stykke for så å måtte vente på neste "kule" igjen. Det var godt å ha en hytte å legge seg inn i. I løpet av kvelden og natta fortsatte vinden, og den ble vel egentlig bare sterkere og sterkere. Ingen av oss sov veldig godt denne natta. Ovnen bråka noe voldsomt i vinden, den hørtes ut som et fly som stod og rusa jettmotorene. Hele hytta rista og vi venta vel alle sammen på at taket skulle fyke avgårde hvert øyeblikk. Men vi klarte nå likevel alle sammen å få oss litt hvile denne natta. KOMPASSKURS OG DYP SNØ I SVERIGE Lørdag morgen stod vi opp kl seks. Vi hadde en lang etappe foran oss. Rundt tre mil er det fra Stordalsstua til Lappjordhytta. Utenfor blåste vinden fortsatt godt, men ikke fullt så voldsomt som gårsdagskvelden. Det var snøbyger og sikten var heller ikke noe bedre, heller det motsatte av i går. Flere hadde på kvelden før lufta tanken om at vi kanskje skulle la være å legge avgårde på dagens etappe i disse forholda. Men etter litt diskusjon kom vi fram til at vi ikke hadde noe å tape på å prøve. Vi kunne jo alltids snu hvis det ble for ille. Mesteparten av dagen tilbrakte vi i Sverige. Ruta gikk første delen over tregrensa og deretter i lett bjørketerreng. Terrenget er et dødislandskap som er ganske kuppert og har mange vann som er fine å følge. Den første mila vi gikk var stort sett bare på kompasskurs med mer eller mindre ingen sikt. Været bedra seg sakte men sikkert utover dagen. Når vi nærma oss Vadvetjåkka nasjonalpark begynte snøforholda å bli ganske tunge. Vi måtte til tider vasse i tung og løs snø opp til knærne. Etterhvert kom vi oss ned til Torneträsk. Her lå det også en halvmeter med tung og løs snø oppå isen. Vi kava oss framover og avslutta dagen med en 200 meter stigning opp ei kupert bjørkeli til Lappjordhytta. Heldigvis for oss var det en annen stakkar som hadde tråkka spor for oss i den dype snøen opp denne lia. Vel framme på hytta kunne vi endelig slappe av. 12 timer hadde vi brukt på denne 3-mils etappen, fra halv ni på morgenen til halv ni på kvelden. Flere av oss la seg til så fort middagen var unnagjort. For min egen del hadde jeg ikke samvittighet til å gå å legge meg før jeg hadde fått sett litt av den totale måneformørkelsen som var denne kvelden/natta. Fullmånen dukka opp i ny og ne blant hull i skyene, så etter å ha sett en god del av formørkelsen kom jeg meg endelig i seng i halv ett tida etter at skylaget dekket månen fullstendig. STÅLENDE SOL OG FANTASTISKE SKIFORHOLD Søndag morgen var vi på ny oppe klokka seks. Utenfor var ikke forholda til å kjenne igjen. Himmelen var nesten skyfri og det var en fantastisk utsikt mot Sverige og Abisko-området. Etter en lang frokost og litt avslapping kom vi oss avgårde i ni-tida. Det var en fryd å legge avsted denne dagen, det går nesten ikke ann å få det bedre! Temperaturen var mellom -5 og -10, skiføret var perfekt, sola skinte, utsikten var fantastisk, humøret på topp, og ikke minst en nydelig skietappe lå foran oss. Ruta fra Lappjordhytta til Altevatn er på ca 2,5 mil. Den går over fjellet og er som skapt for en dag slik vi hadde. Etter en liten oppstigning fra hytta med fellene på, er det bare å suse avgårde på skia innover fjellheimen. Total stigning på turen er kanskje 500 høydemeter. Etappen avsluttes ned Salvasskardet og ender opp ved demningen ved Altevatn. Lunsjpausen vi hadde denne dagen brakte minner om påsken - utgravd sitteplass med sola rett i mot og behagelige temperaturer. En skitur i Indre Troms kan absolutt anbefales for alle som trives på fjellet!