Søk i nettsamfunnet

Pinsen var av et kaliber som får en til å lure på om det blir mulig å toppe dette. Over netthinnen danser ennå bilder av stolte topper og hvite vidder. Sol, lite vind og knallvarmt er oppsummeringen. For undertegnede besto helgen av tre turer i Stryn. Lørdag gikk turen til Lodalskåpa (2083) og Brenibba (2017), søndag til Ceciliekruna (1717/1715) over Storlogpiken (1553), og på mandag rundtur over toppene i nærheten av sommerskisenteret (se egen rapport). Dagens duell står mellom to kremtopper, så dette blir ulidelig spennende. Spektakularitet / utseende: Lodalskåpa: Vestlandsdronninga er rak og høy fra alle kanter. Hjertet hopper når hun dukker opp over kanten øverst i Brattebakken i vel 1600 meters høyde. Nydelig formet med den bratte breen foran og det alpine toppartiet. 9/10. Ceciliekruna: Et mektig og forlokkende skue nede fra Oldedalen eller fra veien mellom Stryn og Loen. Ikke fullt så spesiell når man kommer gående ryggen fra Storlogpiken, men utseendet fra dalen/fjorden er nok. 8/10. Innmarsj/tilgjengelighet: Lodalskåpa: Turen er drøy, og de fleste må nok beregne over ti timer. Fra parkeringsplassen (585) nedenfor Bødalssetra (bomvei, automat, 40 kr) har man 1500 høydemetere foran seg. De første par kilometerne inn den flate dalen til første stigning er kjedelige. Deretter må man opp det som kan kalles fire kneiker, hvorav den første går på bratt sti gjennom bjørkeskoglende. Ved tregrensen er man ferdig med den stusselige delen av turen. Fjellsiden opp til Bohrsbreen (700 høydemetere) er hardest. Etter en kilometer på breen Begynner stigningen opp til Veslekåpa, og deretter gjenstår kun toppartiet på Lodalskåpa. Trekk for kjip begynnelse og avslutning. 5/10. Ceciliekruna: Det spørs hvordan man definerer. Også dette er en drøy tur, i hvert fall på sugende slushføre. Man slipper imidlertid å gå innover en dal. Oppstigningen starter umiddelbart fra Skådistøylen (600) i Innvikdalen (bomvei, konvolutt, 30 kr). De første drøyt 200 høydemetrene er småkjedelig bjørkeskog, dog ikke av det verste slaget. Deretter flott fjellterreng med utsikt, opp til Storlogpiken (1553). Noen vil dermed si at det ikke er noen innmarsj her, men jeg mener at de 6-7 kilometrene over buktende høyer inn mot Ceciliekrunas topparti må regnes som innmarsj. Man nyter å vandre på ”taket”, men det er langt og småkjedelig i lengden. 3/10. Utfordringer: Lodalskåpa: På vårskiturer er faren for sprekker minimal. Vi så ingen med breutstyr, og heller ingen sprekker. Brattbakkene er bratte (sjokk), men ingen utfordring annet enn for kondisjonen. Spenningsmomentene knytter seg til traversen forbi Veslekåpa, og særlig til det bratte partiet opp mot toppen av Lodalskåpa. Traversen forbi vesle kan nok oppleves som ekkelt hvis det er hardt, men ellers er det enkelt. Det bratte partiet opp mot Lodalskåpa er meget bratt 30-50 høydemetere. Vi hadde de best tenkelige forhold, med gode spor og snø som var akkurat passe hard. En utglidning ville antakelig ha gått bra, men var samtidig lite sannsynlig. Ved harde forhold er dette en helt annen verden. Etter undertegnedes smak var dette en morsom utfordring under gode forhold. 8/10. Ceciliekruna: På min rute til topps var all spenning knyttet til den korte bratte passasjen opp til Storlogpiken. Jeg hadde også her gode snøforhold, og da var det uproblematisk. Under hardere forhold kan sikkert stegjern/isøks være greit å ha. Det verste som kan skje er at man får en rutsjetur. Du går ikke utfor stupet. Resten av veien til Krunas to topper skal være grei, selv under langt dårligere forhold. 5/10. Utsikt: Lodalskåpa: Utsikten er helt ute av kontroll. Fantastisk i alle retninger, enten det er over Jostedalsbreen, Indre Sogn, Jotunheimen eller Sunnmørsalpene. 10/10. Ceciliekruna: Det er vanskelig å sammenligne utsikter, og jeg har etter hvert sett en del. Likevel: Da jeg kom opp på Ceciliekronas sørtopp (1716) og så over kanten, innover Oldedalen og mot Jostedalsbreen, ble jeg helt satt ut. Jeg tror bilde kan beskrive det bedre enn ord. Utsikten mot Olden og Nordfjord fra nordtoppen (1717) er også av en annen verden. 10/10. Omgivelser: Begge toppene hører til Stryn, selv om Lodalskåpa kan gås fra Jostedalen (Luster). Stryn er et eldorado med nærmest ubegrensede turmuligheter både sommer og vinter. Kjente attraksjoner er Skåla, Briksdalsbreen, sommerskisenteret, Panoramaveien og Gamle Strynefjellsvei. Det er forholdsvis kort til Geiranger og Sunnmørsalpene. Pizzarestauranten i sentrum er glimrende med god service. Noen bedre i Norge? 10/10. Nedkjøring: Lodalskåpa: Først en artig og forholdsvis slak nedkjøring fra Veslekåpa til Bohrsbreen. Deretter en lang og fin ned Brattbakken. Tidligere på våren går det sikkert an å forlenge nedkjøringen noen hundre høydemeter. Litt for langt til fots nå i slutten av mai. 6/10. Ceciliekruna: Selve Kruna er en rygg med to pukler som hever seg over bandet der Eidsbreen kommer opp. Fra bandet er det bare 120 høydemeter til hver av toppene, og lite nedkjøring å spore. Breen er en mulighet hvis det er mye snø. Den er antakelig morsom å kjøre, men da jeg var der hadde den begynt å sprekke opp litt i de bratteste partiene. Dermed var den uaktuell. Nedkjøring kan dermed bli via Storlogspiken samme rute som opp. En annen mulighet er som jeg gjorde, å gå via Blåfjellet, og kjøre ned i botnen som heter Storeloga. Denne nedkjøringen er på kun 400 høydemeter, men på en jevn og fin snøbakke med utrolig utsikt over Nordfjord. 5/10. Villmarksfølelse: Lodalskåpa: Fjellet ligger ganske tilbaketrukket etter sørnorsk standard. Fra toppen ser man ingen bebyggelse (så vidt jeg fikk med meg), til tross for at utsynet er ekstremt vidt. 8/10. Ceciliekruna: Dalen med bebyggelsen ligger like nedenunder, men som nevnt er innmarsjen lang gjennom områder hvor man merker lite til sivilisasjonen. 6/10. Ensomhet: Lodalskåpa: Til tross for at dette er en lang tur, som store deler av året krever bruk av breutstyr, er dette en populær klassiker. Man blir neppe alene her en godværsdag, i hvert fall ikke i helgen. Vi så sikkert 60 stykker som skulle på toppen, og ytterligere en haug som overnattet i Ståleskaret og andre steder utover breen. 3/10. Ceciliekruna: Ah, her er det ensomt. Til min store overraskelse så jeg to personer, men det var også de eneste i løpet av turens ni timer eller der omkring. 8/10. Avstikkermuligheter: Lodalskåpa: Brenibba er det naturlige valget her, og en del besøker denne etter å ha tatt Lodalskåpa. Vi gjorde det. Det skal sies at toppen er ganske traust, og hvis den ikke hadde vært over 2000 ville jeg neppe giddet. Fin utsikt fra toppen, dog, både tilbake på Kåpa og nedover brearmene mot Jostedalens øvre deler. En annen mulighet er å gå cirka tre kilometer over Bohrsbreen til topp 1819 som ser flott ut og hadde fortjent et navn. 6/10. Ceciliekruna: Storlogpiken er en vanlig del av veien til Kruna. Blåfjellet er en mulighet. Det mest spennende er nok likevel å gå noe lenger inn, over topp 1702 til Sandvikfjellet (1628). Det blir da en meget lang tur med fem kilometer ekstra. 5/10. Årstidsavhengighet: Lodalskåpa: Her må man ha breutstyr utover sommeren. Dessuten er toppen neppe tilgjengelig for ”vanlige folk” i vintermånedene – både pga at veien til Bødalssetra er stengt og fordi toppartiet blir utsatt og vanskelig. 2/10. Ceciliekruna: Her er jeg usikker på tilgjengeligheten med bil innover Innviksdalen om vinteren. Uansett blir det en lang tur når dagene er korte. Til fots er det også langt, så dette er nok en topp som er like grei å ta på ski om våren/forsommeren. 3/10. Fasit: Lodalskåpa: 67 Ceciliekruna: 63 Generelle betraktninger: Dette er to kremtopper som det gir en meget god følelse å besøke. I Ceciliekrunas tilfelle er det først og fremst fordi den ser fet ut nedenfra, og fordi utsikten er helt hinsidig. Selve turen er medium. Lodalskåpa er en tur som inneholder stor variasjon – en komplett opplevelse. Lodalskåpa er en perle som alle bør besøke under gode forhold.

Heisann! Har hatt en Norrøna Trollveggen dri-3 jakke en stund nå og har egentlig ikke hatt behov for å vaske den før nå. Og det jeg lurer på, da det står at man skal vaske den som vanlig i maskin og så impregnere, men etter dette skal man liksom stryke jakken/hive i trommel. Det sistnevnte er visstnok for å reaktivere noe greier på jakken (dere vet nok bedre enn meg) Det jeg lurer på er etter jakken er ferdig i maskinen, da skal man (når den er våt visstnok) henge den opp og spraye den med impregneringsspray og så er det med strykingen. Skal man stryke jakken når den er tørr eller når den er våt? Og leste om noen som gjorde dette ved bruk av hårføner? Er dette å anbefale? (vi har ikke trommel)

Skal kjøre denne veien i pinsen, og det er som alle sikkert veit umulig uten å få alvorlige frisk-luft abstinenser. Tenkte derfor å være føre var, og høre om noen hadde noen forslag til en kort skitur, gjerne opp på en liten topp, eventuelt stor kul som kan gjøres uten for at for mange ekstrakilometer på tilbakelegges bak rattet. Tenkte først og fremst at sognefjellet kanskje har noen gode muligheter for slikt. Noen som har noen forslag? Tur på beina er heller ikke å forakte, men skulle gjerne hatt en siste tur på fjellskia før de settes bort for sommeren

Jeg mottar gjerne tips hva angår hund på langtur! Vi skal ha med en setter i 6-7 uker sammenhengende. Del gjerne erfaringer i forhold til forberedelser, utstyr, mat og stell/pleie, samt tips til hva vi bør ha med av medikamenter. Jeg tenker å fôre med Balto/pemmikan + frysetørket vom + vitmaintilskudd + olje. Supplerer med tørrfisk og høyenergifôr. Det blir mye stein, så potesokker og potesalve blir en nødvendighet. Hunden får kløv av typen RuffWear. Vi må ha en eller annen løsning på mygg og sol. Opplevde solbrenthet rundt øyne og snute sist. Skal senere gå Norge På Langs med hunden, og bruker denne turen på å finne grenser, utfordringer og løsninger. Supert om noen har erfaringer å dele!

Ja, jeg vet at det er lang tekst, men man kan jo bare lese overskriftene? I alle fall var det ikke noe annet enn et lite under, det som skjedde langt inni Valle-heiene lørdag 23.mai, da jeg hadde gitt opp målet for turen! Fjorårets bestemmelse om at fylkestoppene skal kompletteres, hadde brakt meg denne maihelgen til den nybrøyta veien Suleskard-Brokke, med kurs for Urddalsnuten, høyest i vest-Agder, og i kommunene Sirdal og Valle. Jeg parkerte på en ørliten lomme, der DNT-stien krysser veien. Gps-en sa 992 moh og ref: 32 V 399287 6544743. Skiene i bilen så jeg ikke ut til å trenge, så jeg la i vei til fots innover mot DNT-hytta Svartenut fredag 22.mai kl 15.30. Det var ikke det beste været, men jeg visste at det neste dag skulle slå til med knall sol og varme! 5 timer er det regnet inn til hytta, men å gå på beina så tidlig på året er visst høyst unormalt i disse traktene – den rekordtidlige snøsmeltinga er årsak til at det gikk an. 1 time omvei Smeltinga var imidlertid ikke over, og det var svært vått overalt, og ikke minst flomstore bekker og elver. Så langt hadde jeg ikke tenkt, ennå… Det ble svært mye labbing i snø, tidvis råtten, som ga noen gjennomslag i våte hull i blant. (At man går annerledes på snø, ble åpenbart neste dag, da jeg var ualminnelig sliten i leggene.) Om været var middels, så var det i alle fall friskt og vilt, og et helt ukjent område for meg. Det gikk ok nordover i rundt 2,5 time, til det dukket opp en bekk som het Skrubbsåni. T-stien viste et greit nok punkt å komme over vanligvis, men ikke nå. Jeg søkte litt nedover og oppover, men skjønte det bare var å stålsette seg; av med støvler og sokker, og vade den lille elva. Det var iskaldt, men også noe forfriskende over det hele – og lenge siden sist gang, mange år faktisk! Straks lærte jeg noe nyttig: 1) Stavene gjorde det hele ganske enkelt, og uten disse ville det vært langt vanskeligere å holde balansen i den strie strømmen, selv om vannet bare nådde knærne. 2) Å nøye seg med å bare brette opp buksa, er ikke smart. Midt ute i elva begynte bretten å gå opp, og med staver i hendene, støvler rundt halsen, og strøm rundt beina, er det ikke bare bare å brette opp igjen. Neste gang tok jeg buksa helt av! 3) Støvlene legges i sekken neste gang! Håpløst i veien når de henger rundt halsen, og en er helt avhengig av å se bunnforholdene når en balanserer seg over. Jeg følte jeg hadde bra fart innover, til tross for mye labbing i våt snø, og regnet med å være framme en time før tiden, men 150 meter før hytta var det brått stopp! Her var bare rester av et brofundament, og en vill flomstor elv sperret framdriften. Hvordan i alle dager skulle jeg passere dette monsteret? Så kort over til hytta, men likevel så uoppnåelig! Jeg fulgte elva oppover til et vann, og gikk nesten helt rundt dette; 2 km. Her var vannet ikke bredt, og forholdsvis grunt og rolig. Ny vading, denne gang i underbuksa, og mellom noen isflak, som jeg skjøv vekk med stavene. Iskaldt igjen, 45 min omvei, men nå ventet hytta! Ingenting er som å fyre opp og bli varm igjen, og få tørket støvlene. Leste i hytteboka om folk som hadde gått på ski fram til litt ut i juni i tidligere år. Så ingen som hadde vært der så tidlig som jeg på føttene. Lørdag, la-a-angtur! Nydelig vær neste morgen, og kl 06.30 var det avmarsj. Alt etter 3 minutter (!) kom første vadingen. Det var i tidligste laget, for jeg hadde jo ikke gått meg varm en gang. Jeg tok igjen etterpå, og kvistet på i vestlig retning, på tvers av snøflekker, lyng og buskas. Det var en vågal variant jeg gikk for; snareste vei til topps. Vågal fordi jeg hadde lest om en elv som kunne være vanskelig å krysse (Gjuvvassåni), og som selv på kartet så ganske stor ut. Etter 3 kilometer nådde jeg elva, og jammen var den stor og bred! Men det var også flere lovende muligheter for passasje, og jeg kastet bukse, sko og sokker, og gikk på i godværet. Halvveis ut måtte jeg snu; det ble altfor dypt den siste delen. Jeg måtte visst regne med vann opp til livet, og vel så det, og med litt strøm i tillegg, kunne det ikke gå. Søkte lenger nedover elva, og fant et nytt lovende sted. Denne gangen kastet jeg også trusa, for det var neppe mulighet for å treffe på folk her på denne tida, selv om det var noen gamle hyttebygninger på andre sida av elva. Med stavene som støtte vågde jeg meg uti til godt opp på låra, men da var det godt drag i vannet også! Og enda ble det dypere. Iskaldt vann gjør at du gjerne vil handle så raskt som mulig, men dybden og behovet for balanse krever rolige bevegelser. Jeg måtte snu, og i det øyeblikket jeg endret bevegelsesretning, holdt jeg på å bli tatt av strømmen. Her var det bare å komme seg tilbake igjen, for å bli tatt av elva ville virkelig være kritisk, mutters alene var jeg også, med sekken på ryggen. La-a-ang omvei Elva ble bare bredere og større, så jeg snudde og gikk oppover i stedet, og måtte nok velge den varianten som var nevnt et sted; om Gjuvvatnet. Det betydde å bevege seg rett vekk fra toppen for hvert steg man tok; ikke så motiverende i grunnen, men jeg la i vei over råtten snø og våtmark, langs sørøstsiden av dette ganske store vannet. Etter hvert nordover, på østsida. Jeg så til min forskrekkelse at det enorme Botnsvatnet så ut til å renne ned i Gjuvvatnets nordøstlige del. Kanskje den elva også ble for stor å krysse nå? Jeg undertrykte tanken, og gikk på. Etter 3 km i godværet var jeg framme ved denne elva, som var like ille som den forrige. Jeg søkte oppover, meter for meter, stadig i motsatt retning av dit jeg aller helst ville. Elva var jo kul umulig å komme over! Etter nye 2 km delte den seg i to, så kanskje var det håp? Neida, også her var det skummende hvitt og grønt, og helt umulig. Til slutt var jeg helt oppe ved Botnsvatnet, som minst var 1 mil å gå rundt, pluss flere nye elver og en labyrint av nye vann. Slaget var tapt! Jeg var sikker på det. Klokka var 11, og jeg hadde alt vært på tur i 4,5 time, uten andre pauser enn når jeg tok av og på meg. Jeg burde jo stått på toppen nå! Jeg planla skuffet returen, og gikk 100 meter opp til en stor stein for å spise lunsj. En dag kjøring fra Valdres, 5 timer inn til hytta, drøyt 4 timer til i dag, 3 elvevadinger, og så kom jeg ikke engang til topps! Det var fortærende og nesten til å grine av. Fata morgana – eller tidenes under? Jeg avsluttet lunsjen og var klar for hjemveien. Den skulle skje over Kolsvassfjellet, for der var det ikke snø på ryggen, og det kortet kraftig ned på turen tilbake til hytta. Jeg kunne fortsatt rekke bilen før det ble kveld, og gå en annen tur i morgen. Jeg fant fram sjokoladen også, som var smeltet, og endret litt på sittestillingen, da jeg var litt stiv. Så, med ett, som et synsbedrag i ørkenen, så jeg noe blankt som glinset i sola, delvis skjult bak en kjempestein. Var det ikke et skrog i aluminium? Jeg trodde knapt mine øyne. Jeg, som ved sørbredden av Gjuvvatnet hadde inspisert et lite båthus nøye, for å se om det var skruer i døra, slik at jeg kunne skru av døra, derved omgå låsen, og ”låne” båten som nok lå der inne. Det hadde vært grove spikre, og jeg ville da ikke gjøre noe kriminelt heller, for å nå en fylkestopp – det får være grenser! Men nå, oppe på fjellet her, 100 meter fra land, lå det en robåt med bunnen i været – ulåst! Under lå bensinkanne og påhengsmotor – det trengte jeg ikke. Heldigvis lå det årer der også. Men var båten for tung til å slepes ned til vannet? Det var en sammenhengende snøflate hellende nedover hele tiden…Jeg tok sjansen, og halte og dro båten helt ned, og rodde over på 1 minutt. Snakk om flaks! Opptur – bokstavelig talt Ruta var blitt endret litt, men nå skulle det være plankekjøring videre. Vassa i snø opp på Tangevadsheii på 1190 moh, og fortsatte innover den snøfrie ryggen. Etter rundt 3,5 km (målt fra båten) ble det oppoverbakker og bare snø, så jeg satte igjen sekken, og tok bare med stavene og kameraet videre. Det er tungt nok å labbe i våt snø oppover, om en ikke skal bære sekk også, og dette punktet måtte jeg jo tilbake til. Gps og kart lå også igjen i sekken… Været var fortsatt fantastisk, men en del skyer dukket opp i nord og øst. Jeg rundet et bratt parti, og ble tvunget litt lenger vest enn jeg hadde regnet med. Flere topper så nå ganske like ut, men bare en hadde en tydelig varde. Den som hadde tatt med seg gps-en, hadde visst helt sikkert… Jeg gikk for varden, og fikk heldigvis rett. Kl 13.25 var jeg oppe, og fylkestopp nummer 12 var i boks. Utsikten var storslagen i alle retninger, og det var omtrent vindstille. Tviler på at særlig mange har hatt fottur opp hit i mai måned! Nedtur – bokstavelig talt Kanskje det var beruselsen over å ha kommet opp, eller mangel på vann, men jeg var litt usikker på retningen ned igjen? Dette liknet ikke meg. Best å følge fotsporene slavisk tilbake. Som sagt så gjort, men nå kom tilløp til hodepine også. Helt klart dehydrering! Jeg spiste litt snø, for det rant ingenting her – måtte lavere. Snart var jeg tilbake på den snøfrie ryggen igjen, og fant vann, men ingen sekk! Hvor i alle dager hadde den gjort av seg? Jeg søkte meter for meter tilbake, og kunne ikke riktig huske hvor og når jeg hadde satt sekken fra meg. Nesten helt tilbake på Tangevadsheii, skjønte jeg at jeg måtte ha passert sekken uten å se den. Jeg snudde på tilbaketuren, og fulgte sporene igjen, slik jeg hadde gått ryggen første gangen. En snikende følelse av panikk begynte å melde seg: Helt alene så langt fra folk, og uten sekk. Jeg kunne bare ikke returnere uten sekken. Den måtte være her et sted, om jeg så skulle lete til natta kom! Aldri om jeg gikk fra kart, kompass og gps igjen. Helt unødvendig var det også, da du kan merke av på gps-en punktet du setter sekken fra deg. Så, endelig, etter om lag 1,5 km tilbaketur, så jeg det deiligste synet denne dagen; min grønne ryggsekk sto der den sto, og jeg hadde gått ned et bratt parti 10 meter unna den. Snakk om surrehue! Minst en time var rota bort på dette. Lettet snudde jeg igjen, og gikk tilbake over ryggen, Tangevadsheii, og ned til båten. Hvem eier båten? Klokka var alt 16.30 nå, og 10 timer på tur uten de store pausene begynte å merkes. Jeg tok derfor en solid pause i båten, og spiste absolutt alt som fantes av mat i sekken (1 bagett, 2 boller og 2 energitabletter.) Drakk også masse vann. Det gav krefter. Rodde så over, men klarte aldeles ikke å dra båten oppover snøbakken igjen! Tenkte å skrive lapp til eieren, men hadde ingenting å skrive med, ei heller på. Så jeg la båten pent til rette ved en berghylle litt over elva, tok bilde av registreringsnummeret, og håper å klare å spore opp eieren, og forklare saken – kanskje også sende ham en liten gave? (Men i ettertid finner jeg ikke noe register over småbåter. KAS 424 er kanskje navnet på båten? Ikke vet jeg!) Så bar det oppover igjen, og jeg fulgte den bare ryggen mot hytta – som tidligere planlagt. Avslutningen, med vading rett før hytta, var bare rutine – ja, nesten moro nå, som målet likevel var nådd. Kl 19.30 var jeg tilbake, etter 13 timer, og godt kjørt i beina. Da smakte lapskausen himmelsk! Neste dag var det igjen gråvær, og bare å labbe tilbake 4,5 timer til bilen, men klarte ved å legge om ruta, å unngå elvevadinga ved Skrubbsåni. Følte meg nesten smart! Ingen kommunetopp under 2000 meter har kostet meg så mye tid og svette. 12-14 timer i bil og 22,5 timer fottur og diverse vadinger av iskalde elver. Likevel; det er disse turene man husker best! Og synet av båten der oppe på fjellet, når jeg hadde gitt opp målet for turen, kommer jeg aldri til å glemme.

Hei! Tenkte jeg skulle slå til på Bergans sitt compact light 3-pers. http://bergans.no/sider/start_telt.asp Teltet ble kåret til ”beste kjøp” i testen som villmarksliv gjennomførte. http://www.klikk.no/reise/friluftsliv/article457292.ece Hvis man sammenligner dette med Helsport Fjellheimen 3-camp og Hilleberg Nallo 3GT, Nammatj 3GT så kommer Bergans-teltet ganske godt ut i med tanke på størrelse og vekt. Duken er sikkert svakere, og stengene tåler sikkert ikke like mye. Er det imidlertid noen her inne som har erfaring med dette teltet? Ser at det bare har to skt. ventiler, har noen prøvd å sy på ventiler selv?

Jarle Trå - går alene uten assistanse av sherpaer og uten oksygen http://jarle.objo.net/default.aspx?id=299 Petter Kragset/Stein Grønnerøe - egen ekspedisjon, er også igang med toppstøt fra nordsiden http://www.wwv.no/everest2009/ Thomas Svane Jacobsen/Tommy Rambøl - Går fra syd med Russel Brice som ekspedisjonsleder http://www.everest2009.no/

En fantastisk 17 mai helg Krossbu med tilhørende topp turer. Lørdag 16 var Store Bjørn målet. Godt fjell vær, noe varierende, alt i fra blå himmel & sol til "white-out" tilbake til sol/sky. Etter ca 4,5 time (u)rolig stabbing fra Krossbu var vi jammen på toppen Flott der opp får`n si. Været var da sef på sitt mest vekslende... For å ikke misse helt etterlengtet nedkjøringen pga 0 sikt, var det bare å komme seg ned igjen. Ved tilbakekomst til Bjørneskaret klarnet det helt til blå himmel & sol. Kjapp tur opp på Bjørnungen. Må si at det er en flott "gratis" topp ikke selve toppen men utsikten mot Store Bjørn og eggen mot Vesle Bjørn er fantastisk. Etter litt soling, sjokolade og et par skiver, var følget gira på Saksa. Som sagt så var det bare å klyve til topps. Så endelig ski kjøring igjen fin crusing all the way til Krossbu. Ble en laaang dag så litt forsinket middag & øl gjorde seg. 17 mai og gratulerer med dagen å det der. Fint vær med frisk bris. Var litt tungt å komme i gang etter lørdagen. Men kom fort i gange med Kalven som mål. Mye motvind over breen til selve stigningen opp til Kalven. Da løyet det så si til vindstille. Så totalt vindstille at lunsjen ble inntatt på topp punktet av Kalven. Helt fantastisk! Da var det dags for etterlengtet skikjøring igjen, startet i løs & fin pudder så over til litt skavler og fokk snø. En helt kanoen nedkjøring, endelig betaling for drassing på tungt men skikkelig ski utstyr... Dett var min med 17 mai helg.

hvor mange pluggfester er det til helsport svalbard 3?

Gratulerer med dagen folkens!!

Er det noen her som har erfaring med dette teltet eller McKinley som merke generelt? Virker som et greit telt til en bra pris og veldig fin vekt. Jeg er av typen som gjerne slipper å betale ekstra for å ha bestemte logoer på produktene, men er likevel ikke overbevist om kvaliteten på dette. Står det tilbake for f. eks. Helsport sine tilsvarende telt? Samme teltet selges også med stormmatter for 500,- ekstra. Kun nødvendig til vinterbruk? Er det andre telt som anbefales i samme prisklassen? Minimumskrav er grei plass til to, vekt helst under 3 kg, men ikke nødvendigvis egnet for vinterbruk.

I høst startet jeg en tråd om hvilken Ally kano jeg burde velge (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14109), og fikk masse god hjelp til det. Valget falt på en "rød" modell (altså med rett kjøl - kanoen er grønn), nemlig Ally 17" DR. Alternativet var den bredere 16,5" Allyen ("modell Lars Monsen"). Til å begynne med virket den som det opplagte valget, siden bred betyr stabil og siden det er "standardmodellen". Men etter mange gode svar som anbefalte begge modellene her på forumet, og etter å ha vurdert mitt bruksområde så falt valget på 17". Jeg var litt bekymret for stabiliteten til en litt smalere kano... og så jeg som bare har padlet én gang før i mitt liv, og det var på videregående (må ha vært i ca. 1992-1993). Jeg har lest bøker om padleteknikk og sett videoer på YouTube om J-tak, hengetak, brekktak og så videre, så teorien var der. Men praksis... der var det altså lite å skryte av. Så i praksis har jeg aldri padlet før. Spenningen var derfor stor sist fredag (8. mai) da tiden var inne for jomfrutur på Barduelva. Elva hadde vært åpen i ca. ei uke, og selv om det lå litt is her og der langs elvebreddene og det fløt ett og annet isflaket forbi, så klarte jeg ikke å vente lenger. Kanoen har stått parkert i Ally-pakksekken siden før jul, og nå var det tid for å teste den. Været var nydelig, det var helt vindstille, og vannet var helt blankt og rolig. Som et speil. Siden Barduelva er demt opp for kraftproduksjon, er det masse vann men lite strøm (en knapp kilometer i timen strøm midt uti elva). Etter å ha fraktet kano og utstyr ned til elva, fylt vann i 3 vanntette poser som ballast (at jeg padlet alene gjorde jomfruturen enda mer spennende, hehe) var det på tide å teste teoriene i praksis og kjenne hvordan kanoen faktisk føles på vannet. Jeg satte meg forsiiiiktig i kanoen og skyvde forsiktig fra mot land slik at jeg sakte drev utover mens jeg kjente på stabiliteten og fikk en følelse med hvordan kanoen reagerte på mine bevegelser. Deretter tok jeg mine første ustø åretak og padlet rolig oppover elva, mens jeg holdt meg helt inntil land. Og den første halvtimen føltes kanoen utsabil og utrygg, den var vanskelig å styre (J-takene virket enklere i teorien enn i praksis), og det svarte vannet virket veldig dypt. Men etter å ha padlet forsiktig i en halvtimes tid, så begynte jeg gradvis å føle meg tryggere. Det gikk greiere å styre kanoen, og jeg padlet helt inntil land og prøvde å lene meg over på sida for å føle sekundærstabiliteten. Og jo mer jeg lente meg over, desto større ble kraften som ville rette kanoen opp igjen, og jeg innså fort at den lille ustabiliteten jeg følte helt i starten er milevis unna det som skal til for å velte den. Det er klart at alle kanoer kan velte hvis man gjør noe dumt, men ved vanlig padling der man ser framover og følger med på det man gjør, så skal det veldig mye til. Og da er det greit at den ikke føles som en flatbunnet flåte når man sitter vanlig i den, men at den får lov til å krenge litt og leve litt. Og så fikk jeg øye på to svaner som svømte ute på elva (og lagde noen forferdelige lyder, hehe). Da de fikk se meg bestemte de seg for å ta av, og det var et fantastisk syn. Det er nettopp slike opplevelser som er blant grunnene til at jeg ble interessert i å kjøpe kano. Og etter hvert som jeg padlet fikk jeg mer og mer kontroll på retninga og mer og mer tillit til kanoen. Da jeg kom tilbake til der jeg startet, hadde jeg padlet over 4,5 kilometer! Ikke verst for aller første testtur. Jeg padlet igjen dagen etter. Det var litt mye vind den dagen, og jeg oppdaget fort at en kano er ganske sårbar for vind. Det var ganske tungt å padle mot vinden (og mot strømmen - disse kom fra samme retning), og på ett tidspunkt hadde jeg kanoen 90° på vinden og strømmen, og hadde store problemer med å vri kanoen mot vinden igjen. Den lette fronten på kanoen ville bare la seg blåse med vinden, og jeg måtte ta noen skikkelige krafttak med åra for å få nesa til å peke den veien jeg ville. Men de plassene der det svingte slik at vinden ikke kom rett langs elva, lærte jeg fort å padle inntil land på den sida vinden kom fra, og brukte skogen som ly mot vinden, så det gikk etter hvert veldig greit. Og det er veldig sjelden at det er vind her på innlandet uansett, så det vil ikke bli noe problem. Denne dagen padlet jeg totalt 9,5 km. Motstrøms og i motvind var farta tidvis nede i under 2 km/t (hadde GPS i båten), mens på vei tilbake igjen var det lett å padle i 5-6 km/t uten å bruke mye krefter. Snittfarta ble på litt over 3 km/t, men det inkluderte masse leking, testing og øving på å styre kanoen, og perioder da jeg bare lot meg drive med strømmen mens jeg tok opp video av ender som svømte ute på elva. Skal bli artig å se om det går fortere med 2 i båten. Uansett - har man gooood tid og har tenkt å være ute i mange timer og ikke har noe bestemt mål om hvor langt man gidder å padle, så er ikke farta så viktig. Har man det travelt med å komme seg fra A til B kjører man bil. Jeg er overrasket over hvor fort det gikk å venne seg til både kanopadling generelt og båten spesielt. Etter noen få timer på vannet hadde jeg full kontroll på J-takene, og hadde ingen problemer med å få kanoen til å gå dit jeg ville, uten å bytte hvilken side jeg padlet på hele tida. I TV-seriene med Lars Monsen ser jeg at han bruker bremsetak istedet for J-tak (altså at han vrir tommelen opp istedet for ned, og holder åra der i 2 sekunder som ror for å korrigere). Jeg prøvde det også, men følte at båten nærmest stoppet opp mellom hvert tak. Så for meg fungerte ordentlige J-tak best. Litt vanskelige å perfeksjonere, men etter et par timer var det ikke noe problem. Men det er jo mulig at jeg fikk hjelp av at 17-foteren er veldig lett å få til å gå rett frem da. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med valg av kano. Og jeg gleder meg til at det nordnorske været skal skifte om til strålende sol igjen, for det er mange flotte naturopplevelser og artige kanoturer som venter! Nå har jeg jo ikke prøvd noen andre kanoer, men jeg føler at 17" Ally er perfekt til mitt bruk. Litt utpå sommeren (etter at vårflommen er godt og vel ferdig), blir jeg sikkert å få med meg brodern på en medstrøms-tur nedover Målselva også. Men noen større vanskelighetsgrad enn det blir jeg neppe å prøve, så for meg er det ikke viktig å ha en god whitewater-kano. For meg er det idyllen og naturopplevelsene med rolig padling på stille vann som virkelig er poenget med padling. Folk er forskjellige sånn. Det er vel derfor det finnes forskjellige kanomodeller. Så til slutt: en stor takk til dere her på forumet som var til stor hjelp i valget av kano. Jeg er ikke i tvil om at jeg har valgt riktig.

Hvorfor koster Trangia 25-3 HA mer enn 25-5 HA?? Eneste forskjellen som jeg kan lese er at begge kjelene er i hardanodized aluminium for 25-3 HA, mens begge er "non-stickbelagda" for 25-5 HA.. Jeg ville jo tro at non-stick hardanodized aluminium belagt kjele er dyrere enn bare HA kjeler. Kanskje kjelene i 25-5 ikke er i hardanodized aluminium, bare aluminium. Da skjønner jeg pris forskjellen.. http://www.trangia.se/5608.serie_25_ul_ha.html Noen som vet??

27. April Egentlig hadde vi tenkt å gå inn til Olavsbu fra Geitsetra denne mandagen, men på veg opp Leirdalen hadde jotnane det travelt med å hive bøttevis av vann fra fjelltoppene ned på oss. Så en natt på Leirvassbu fristet mer enn å fortsette i blauta. . 28. April Kyrkja-2032, Austre Rauddalstind-2086 Regnet hadde gitt seg men tåka var tett som graut. Såg et par stikker av gangen i løypa mot Olavsbu. Oppe på Høgvaglen bestemte vi oss for å krabbe opp på Kyrkja. Navigerte oppover med tette GPS punkt og på en 1900 meter kom sola frem og resten var lett klyving. Godt med en god start. Fortsatte videre til Rauddalsbandet. God lunch før vi gikk inn Simledalen, dreide til venstre og fulgte vestre brekant opp til høyde 1930. Derifra over bandet mot Midtre Rauddalseggji. Her traff vi ei nos som vi lette en stund etter en oppgang på. Løsningen ble en kløft på høyre side. Sleipe tak og en lang rutsjetur ned i steinrøysa 2-300 meter under fristet ikke Rune noe særlig på returen. Den nesten to meter lange kroppen er vel ikke helt skapt for klyving. Tauet låg selvsagt nede i pulken. Men rådløs er ikke den karen. Et par ståltrådlengder som hang og slang på trigpunktet på toppen ble demontert, skøytet sammen til en 4 meters tråd, festet rundt en stein og brukt til å rappelere ned med. Der henger den fortsatt, 4 mm tykk. Kast den ned i ura til sommeren, nestemann. Vi tørnet inn på Olavsbu etter 13 timer på tur. . 29. April Midtre Rauddalseggji-2016 Tett tåke hele dagen med flere varmegrader. Turen gikk sydøstover i Rauddalen. Tørnet til venstre etter 6-7 kilometer på slush og gjennomslag i råtten snø. Gikk opp eggen mot vannet 1700, passerte dette og videre inn til breen nordøst for toppen. Hele tiden navigering med korte intervaller mellom GPS punktene og stiv utkikk etter stup og skavler. Krabbet opp breen og videre bratt opp til toppen. Navigeringen hadde tatt mye tid og vi så at dagen ikke ville strekke til å prøve seg på Store Rauddalseggji. En tung retur tilbake i gamle spor. 11 timer etter start var vi tilbake til heimen. . 30 April Mjølkedalstinden - 2137 Kort tur fra Olavsbu. Vi drøyde den til 12-tiden og ventet på at sola skulle brenne opp tåka. Mjølkedalstinden er en flott topp, og været ble også bra. Vi koste oss på toppen. . 1 mai. Store Rauddalstinden - 2157, Vestre Raudalstinden - 2059 - Midtre Høgvagltinden - 2066 Opp til Raudalsbandet, innover Simledalen og opp på eggen mellom Alvbreen og Kristinbreen. Oppe på bandet mellom høyde 1965 og Store var det på med jerna og videre lett opp til toppen. Noen gode vindkuler her oppe så gikk fort ned i skaret til 1900 meter og så opp på Vestre Rauddalstinden. Roligere vær på denne så en god lunch med 1.Mai tale av Dag mm. Bla fikk Eli Hagen det så nå skulle hatten passe. Retur samme veg som vi kom opp og nede i Simledalen tørnet vi oppover i lia mot Høgvaletindane. I solsteik og råtten snø var det en kraftanstrengelse. Siste del fra bandet og opp gikk som en lek i hard snø. Tok også turen bortom høyde 2015. Retur samme veg ned i Simledalen og tilbake til heimen. . 2. Mai. Skardalstinden - 2100 Dagen startet med reg, så sludd og så snø. Indretjeneste. Så ble Rune lei og gikk seg en tur oppover mot Rauddalsbandet. Så lettet været og Dag gikk samme vegen for å se etter karen. Fant han ikke og tok like godt en svingom oppom Skardalstinden. Da skia måtte av på 1900 meter forsvant også godværet og sikten. Fulgte likevel snøeggen oppover på sydvestsiden og fant 3-4 varder på toppen. Utsikt lik null. . 3 Mai. Store Rauddalseggji - 2168 Gikk atter en gang oppover mot Rauddalsbandet og dreide til høyre og kom på nordøstsiden av Ruddalseggen. Fulgte høyre brekant bratt oppover og kom inn på eggen 2-300 meter under toppen. Hadde noen flotte timer på toppen i finværet. Vurderte å fortsette til Skardalseggje, men nå var motivasjonen til Dag laber. Ville heller tilbake og kose meg i hytteveggen og lade opp til morgendagens hjemreise. Vi fulgte eggen ned i bunnen av skaret og videre ned breen. På veg tilbake til heimen måtte Rune bare opp på Skardalstinden. Kunne ikke være dårligere enn meg nei. Og han fikk fint vær der oppe.......... . 4 Mai Retur til Leirvassbu og Geitsæter. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Denne rapporten er ikke verdens mest interessante, men jeg skriver den ned om ikke annet fordi det er ålreit å få turene dokumentert, og fordi det er fint å plukke fram egne rapporter som fremkaller minner i blant. Jeg og JPV startet fra Bessheim litt over kl. 20 torsdag kveld. Det bar opp til Bessvatn, og planen var å legge seg til på Bandet og stå opp grytidlig neste dag siden målet var Semeltind. Det gjelder jo å komme seg forbi allerede bestegne tinder og opp på nye, så da måtte det bli langt. Men vi forsto raskt at Bessvatn ikke var så veldig mye tryggere enn Gjende nå (Gjende er håpløs nå ), så vi måtte stampe rundt vannet såvidt innpå land. Etterhvert ble søvnbehovet påtrengende, og vi slo oss til på noen barflekker litt over halvveis til Bandet. Det ble ei kort natt under åpen himmel, og kl. 05.30 sånn ca var vi i gang igjen. Det var stadig av og på med skia og opp og ned i terrenget. Ved Hesttjørn fant vi en brukbar leirplass og slo opp teltet. Fin utsikt mot Gjende, Høgdebrotet og Tjørnholstind i småsol. Surtningssui ble herja med av skyer og så utrivelig ut. Semeltind som var vårt mål lå for det meste inni skyene. Men været var litt fram og tilbake, så vi bestemte oss for å prøve i tilfelle underet skulle skje. Etter en lang og seig tur nådde vi omsider foten av toppen, og siden vi først hadde kommet så langt kunne vi likegodt fullføre. Da ville vi føle oss bedre når vi kom tilbake til teltet. Til topps gikk det greit, våre egne spor var en fin rettesnor for returen og toppvarda var godt synlig. Vi kunne ane det enorme øststupet og syntes det var synd at denne toppen kun ville bli et kryss i lista, men det blir bare i denne omgang, selvsagt skal vi tilbake for å samle på godværsutsikten også Etter en avstikker på sørtoppen ble det en lang og pinefull tur tilbake. Men fra tidligere har jeg lært at det bare er å sette på autopilot, så går det over til slutt. Likevel klarte vi ikke å fri oss fra tanken om at det nå er nok med disse langturene på ubestemt tid. Heretter vil vi enten være lenge på en topp og nyte livet eller kanskje sanke topper som ligger nær hverandre og strategisk til i forhold til leirplassen. Det smakte iallfall å komme til teltet igjen. Dagen etter, altså lørdag, var vi skikkelig late og bare lå og kopa i teltet og hørte på vinden og nedbøren. Vi purka og sov og sto opp i blant for å spre sur nedbør som en viss Monsen kaller det. Etterhvert vurderte vi om været var ok nok til en kveldstur på Midtre Surtningssui, men ganske kjapt ble vi innhenta av en aldri så liten snøstorm, og da var det lett å snu. Er det noe jeg virkelig ikke gidder så er det å oppsøke topper i nedbør. Noe annet er det om man allerede er godt underveis, men har man valget der nede er det iallfall et lett valg for meg. Søndagen var jo brukbar da. Selvsagt, siden vi skulle hjem så kunne denne dagen bli fin. Både Besshø og ikke minst Midtre Surtningssui fristet, men da ville det bli altfor seint i forhold til de evinnelige pliktene i dette hersens hverdagslivet, så for å slippe ekstra stress droppa vi alt som het topper. Men vi orka ikke tanken på å vasse i tung og råtten snø langs Bessvatn, så vi tok likegodt turen over Besseggen. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle tilbake dit i livet, men nå var det jo plutselig som en forlokkende bonus å regne. Turen ble fin den! Folk så vi ikke før vi var på vei ned motsatt side av Veslefjell, derimot så jeg en stressa og altfor hvit harepus i full gallopp før Bandet. Den hadde nok grunn til å være stressa, for både jeg og JPV mener at spora vi så etter den avlyste Midtre Surtningsturen måtte tilhøre jerv. Besseggen kan selvsagt ikke måle seg med stortoppene, men selvsagt er det ei fin fotturrute, og i full ensomhet var det bare å nyte fjellets ro. Nedturen til Bessheim avslørte at JPV for lengst har blitt en mye bedre skikjører enn meg. Vel nede tok jeg meg tid til å studere litt mogop, og ved parkeringsplassen ble vi møtt av en søt kattepus. Fin avslutning på en tur som ikke ble som den skulle ha vært, men som vi sikkert vil huske lenge. Jan Petter legger til bilder.

Jeg skal til Lyngen 17. maihelgen. Lurer på om noen vet hvordan snøforholdene er der da med tanke på fottur, evt lettere toppturer. Tar gjerne også i mot tips til rute og enklere topper. Regor

Planlegger 3 ukers tur m ally kano gjennom Pasvik dalen.. Vil unngå å bare følge Pasvikelva nedover, og skisserer her opp ruta vi har tenkt.. Jeg setter ut aleine, men blir kjørt til Grensefoss som er startsted. Blir også henta på riksvei 885 ved turens slutt. Om vi ikke når så langt som vi hadde håpet, beveger vi oss paralelt m riksveien hele veien og er aldri mer enn en bæring eller to unna. Dette gir en trygghet m tidsaspektet at man ikke på død og liv trenger å komme frem til et bestemt endepunkt. Start dag 1-2: -Grensefoss, bæring på ettermiddag forbi Treriksrøysa og ned til Ellenvannet. Neste morgen tilbake, hente kano, evt avvente padling til neste dag. Dag 3-9: Padling over Ellenvannet & Svartbrysttjørna og videre mot Holmenkoia. Herfra, padling, sleping & bæring forbi Høvasskoia mot Lille Føllvannet. Her møter jeg 2 kompiser som kommer gående opp fra Vaggatem og vi fortsetter 3 mann m 2 kanoer i 1 uke Dag 9-16: Fra Lille Føllvannet beveger man seg nord-østover, padling, sleping & bæring via Bjehkanjavrrit mot Lille Spurvvatnet, over Stor Spurvatnet & til Stor Oksvatnet. Her forlater 1 av oss turen og går ned til riksveien. Vi fortsetter 2 mann m 2 kanoer i 1 uke til. Dag 16-23: Fra Store Oksvatnet, padling & sleping via Lille Oksvatnet, Okselva ned til Lille Sametti. Herfra følges en Samttielva, merket som kanoløype på kartet, helt ned til riksveien. Setter pris på konstruktive innspill og tilbakemeldinger...!! Folk med erfaring fra nevnte områder oppfordres til å legge igjen noen tanker..!!!

Da er påsken omme for denne gang. Kanskje ikke den mest storslagne i manns minne, men den første lørdagen tror jeg det var mange her som koste seg. Det gjorde i alle fall jeg med en knalltur på Gråhøe (2014), Norges mest ensomme 2000-meter. Føret var enormt godt så jeg og fattern storkoste oss! Turrapport: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/hy-solfaktor-pa-grahe-2014.html

Hei! Vi er en liten gjeng som skal på teltur på vidda til høsten, og lurer på om noen vet om noen fine teltplasser en 3-4 timers gåtur fra Middalsbu? Og ja, vi fisker... Ser ut for meg som man kan gå bortover mot Vassdalsegga, eller mot Holmavatnet, så kanskje noen har noen formening om hvilken vei vi burde ta? Eller kanskje en helt annen vei? Vi er nybegynnere, så alle tips tar vi i mot med takk! Mvh, Marius

Hadde en fantastisk fin tur rundt Surtningssuebrean på lørdag sammen med Jørn, Roar og Odd Arne. Vi startet fra Memurubu kl. 08.00 og kom tilbake 19.30. En variert tur med med til sammen 10 sikre 2k-topper. Turen inneholdt flere morsome klyvepartier og luftige egger. Rapport og bilder ligger ute på hjemmesiden: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/bratte-bakker-til-vakre-tinder.html Enjoy!

Hej, Jag planerar en skidtur genom Jotunheimen för 4 dagar nu på påsk, och skulle vara mycket tacksamma för turförslag lämpliga för fyra dagar. Vi kommer att bo i tält och vill därför undvika dagsettapper över 20 km. Tanken är att börja och sluta turen i Gjendesheim där vi tänkt parkera vår bil, alternativt sluta i Krossbu om det går att ordna med transport därfifrån till Gjendesheim. Tack på förhand!

Kan dette være ett greit telt for en familie på 4 som skal ligge ute 2-3 netter pr tur ? http://www.helsport.no/helsport/producthandler.aspx?t=romsdalshorn&containerid=23036&parentid=23033&entrypage=true&guid=1&lnodeid=4&pageid=5004 http://www.flust.no/sport-og-fritid/turutstyr/telt/helsport-romsdalshorn-4-m-telt/ Andre forslag ?

Jeg er på utkikk etter en 3-sesongers sovepose til rundt tusenlappen. Har blant annet vurdert disse to: http://www.sportsdeal.no/produkter/friluft/soveposer/1155208300/1218097554 http://www.amfibi.no/display.aspx?menuid=10102&prodid=14160#pagep14163 Posen skal brukes til teltturer om vår, sommer og høst, og som sikkerhetsutstyr i sekken på hytte-til-hytte turer om vinteren. Noen som har erfaring med posene over, eventuelt andre anbefalinger i samme prisklasse, temperaturområde og vekt?

Hei. Skall til å kjøpe min første rifle nå, de blir sikkert ei Tikka T3 Hunter 6,5x55 som skall brukest til de meste Men finner ikje ut ka kikertsikte ej skall ha på den, er bare 16 år, so hadde ikje tenkt å legge meir en 3-4 tusen i de....noken som he nåken forslag til ka eg bør satse på? vill helst ha med ca 50 mm lysåpning

Er igang med testing av denne lettvekts 4-manns tarp/lavvuen. Etter litt testing fremstår den mer som en litt romslig 3-manns, eller enda bedre, luksus for 2 personer. Gjør opp en status etter endt sommer/høst. Skjer det noe positivt/negativt skal jeg prøve å legge opp kommentarer med bilder. http://www.sunnysports.com/prod/SDSTOR4N.html?srccode=cii_9324560&cpncode=18-26113809-2