Søk i nettsamfunnet

Torsdag-Lørdag ble tilbragt på Møre. Vi besøkte Såtbakkollen - 1840m, Nordre Slåtthøa - 1837m og Dalegubben - 1344m. Dette er alle store fjell, hver med over 950 meter primærfaktor. I disse traktene starter turen nær null meter, som betyr heftige 1800 meter opp på de to førstnevnte toppene. Turbeskrivelse følger, se også http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html for (mange) flere bilder. Torsdag: How to get there: The trailhead is in Sunndalen. From the Sunndalsøra hotel, drive 15.7 kilometer in the direction towards Oppdal (up the valley). As you cross a bridge, pay attention and make a sharp right just after the hilltop. This small road has a sign for Hoås. Drive a few hundred meter as this road turns back and runs under the main Hwy. bridge. Do not drive under this bridge, park on your left just as you see the bridge ahead of you. This is the trailhead, location N62:37.893, E008:50.589, elevation 98 meter. Note that this trailhead is new and therefore not marked on the map. The old trailhead is now closed. Route description: From the trailhead (parking), continue along the road as it passes under the bridge. About one hundred meter further, just as the road gently curves left, locate signs for Innerdalen and the small, but clearly marked trail that leaves the road and heads uphill to your right. The trail is marked with red "T" as well as small sticks along the first (new) section as it contours around a farmers field. Higher up, the trail climbs more steeply before merging with the old trail (coming from the right). The trail continues steeply uphill with zig-zags. Eventually, it reaches a distinct (broad) shelf and heads left in a much more level fashion. You pass a small hut, contour elegantly around and enter the lower part of Tverrådalen, where the trail crosses the creek on a very nice natural bridge formed by two large pieces of rock. From here, leave the trail and head directly up towards the first summit (1632 on the map). This summit is called Såtbakkollen on the map, generally agreed to be wrong. The terrain is easy with rocks on the final part before reaching the very flat summit. From here, you can see the summit and most, but not all of the remaining route. Continue across (minimal loss of elevation) to a slightly higher summit, then across a wide, but more distinct ridge to a third summit (location N62:40.453, E008:48.830, elevation 1687 meter) located on the ridge. From here, the ridge is more narrow and its final section, a deep notch followed by a steep section of rock, looks intimidating. However, things are not as bad as they may look. The scramble along the ridge is straightforward until you reach the notch. Carefully downclimb to the bottom (YDS class 3), then climb directly up the other side (also YDS class 3). The route is indicated on this picture. From the top of the notch, continue on very easy terrain to the summit. Note: An alternative (easier) route can be found if one enter the west side before the first summit at about 1500 meter of elevation, then cross up the somewhat steeper, but short section to the large and gentle area above, along a line that looks easy. This variation (avoiding the ridge) is likely YDS class 2 (off-trail hiking). Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We left the car at 0730 and hiked to the nice, natural bridge across the creek from Tverrådalen in approximately 2 hours. The view back into Sunndalen is truly impressive. We rested there, then climbed up on the first part of our mountain and traversed along the high ridge to the gentle summit plateau. The ridge route looked pretty difficult from the highest summit along the ridge, but we decided to give it a try. To our great delight, the route turned out to be "just right". While I took pictures from the sharp saddle, Pål Jørgen started exploring upwards and soon shouted down that the route was "open". We arrived at the summit shortly after 1215, rested and had lunch. The view all around is truly breathtaking. Naturally, we enjoyed seeing Trolla (1850m), that we climbed in September last year. We signed the summit register. The last visitor was back in August. We were number 16 and 17 to visit this fine summit in 2006. The cliffs overlooking Innerdalen are very steep and the view correspondingly impressive. We left at 1245 and were back at the trailhead in 4 hours, at 1645. Good luck with the weather, it rained as we left Sunndalsøra, but this stopped by the time we were at the trailhead. Then, a nine hour hike with mostly sunny weather, only a few clouds now and then. As soon as we started driving, the rain came back and lasted for several hours. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Nordre Slotthøa. Fredag: How to get there: This mountain is located east of the lake Eikesdalsvatnet. This lake, filling most of the Eikesdalen valley, has high and impressive mountains on all sides. The area is located between the villages Åndalsnes (west) and Sunndalsøra (east). This is in Nordmøre, a part of Møre og Romsdal county. First drive to Eresfjord, located on Hwy. 660, a section of the road connecting Åndalsnes and Sunndalsøra. This place is very small, a combined gas station, grocery store and cafeteria are the only services. Continue south in the direction of Eikesdal. The road runs on the left (east) side of the lake and soon enters a 4 kilometer tunnel (narrow with meeting places). Immediately after exiting this tunnel, make a right turn (at the Vike farm), drive a short stretch downhill and make a second right turn. There is a sign here saying parking for Reinsvassbu. Park off the road in order not to block farm activities. This is the trailhead, location N62:34.190, E008:10.808, elevation 53 meter. Route description: Walk back along the road and continue on a small road that intersects the Hwy. a bit further down than were you turned off in order to park the car. Cross the Hwy. and head uphill on a small road that serves as access to a couple of rental cabins (owned by the Vike farm). As you reach these cabins, the road ends and a clear trail marked with red "T"s, heads uphill through the forest. You will see the horizon fairly high above. The good news is that the uphill really ends there, the bad news is that this is a long and steep hill. The trail is fairly direct with few zig-zags, but a significant uphill angle as you climb higher and higher above the Eikedalsvatnet lake. As you top out, the valley in front of you is indeed very flat. The objective of the hike, the Northern Slotthøa is very dominant as it sits pretty much in the middle of the valley as seen from this end. The trail crosses the river on a badly broken bridge then continues along the easy, flat valley to a couple of small cabins at Kolstadstølen, elevation about 940 meter. Slotthøa is looming 900 vertical meter above you just across the valley. There are several possible routes. If the objective is to find the easiest route, then it is likely that a YDS class 2+ route can be found going up on the left (east) side of the small glacier that is located in the middle of the big north slope. Accepting some class 3 scrambling along the route makes for more variations. A good route may follow the faint ridge line coming down on the right (west) side of the slope until the terrain turns steeper, then traverse left until near the small glacier. Scramble up along the rock ridge just next to the glacier, this is (YDS) class 3 terrain. From the top of this ridge, the remaining route to the summit is gentle and easy. An alternative would be to climb the east side and stay to the left of the small glacier. This route involves a somewhat exposed and narrow passage near the top of the ridge near the top of the glacier. The passage is technically easy, but care is needed if the conditions are wet or icy (slippery). The entire slope further down is more broken up and it is likely that a route up on this side will also involve short stretches of class 3 terrain. A third option is ascending the glacier. In October 2006, this was hard ice with a few crevasses, ice axe and crampons would be needed. Earlier in the season, an ascent up the middle with a larger, snow covered area, might be the most convenient route. However, the slope is sufficiently steep to require proper attention in order to avoid possible mishaps. Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We started out at 0740 and it took us about 2.5 hours to reach the base of the mountain near Kolstadstølen, where we rested and considered the route up the broad north slope of Slotthøa. The best route (as evaluated from our position) seemed to head up along the right side, then traverse (out of sight!) left higher up. This choice put us on the right side of the small glacier and required a short, but fairly steep climb up along a broken ridge (with loose rocks) in order to gain the more level part of the mountain above us. This climb was clearly YDS class 3, from our new perspective, the opposite side of the glacier looked easier and we decided to descend on that side. (OK to climb up where we went, but perhaps less attractive to descend..) It took us about two hours from the valley floor to the summit. Unfortunately, a small cloud had settled on the summit, largely destroying the very nice view. We also experienced very strong gusts of wind near the top. The drifting fog and the steep cliffs facing east made for a memorable moment on the summit of a mountain that probabely sees very few ascents per year. The cairn was rather small for such a prominent mountain. A further complication was caused by the new snow covering (slick) rocks along the last 100 vertical meter of the climb. We descended on the opposite side of the glacier, the overall difficulty is less, however the terrain further down was more messy than what we traversed on ascent. Overall, this large north slope is not particularly attractive, mostly a long struggle across mixed terrain. We were both quite happy when finally reaching the valley floor again. The hike out the valley and back down to the trailhead went rather swiftly and we hit the car at 1740, exactly 10 hours after departure. We speeded up the final part of the descent motivated by getting to the grocery store at Eresfjord before it would close at 1800. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Dalegubben Lørdag: How to get there: This mountain is located south of the city Ålesund,near the village of Ørsta. From the traffic circle in Ørsta, take Hwy. 655 and drive 24 kilometer towards Sæbø. Before Sæbø, there is a farm on your left side, one prominent building has a sign advertising "eggs". Turn left (just before the "egg building") and drive through this farm. Just after a left turn, there is a road fork with a road going right. Take this road as it heads directly towards the mountains. Ignore the first right hand forking road (it runs down to Sæbø), curve right as your road turns right then locate a small parking area on your left well before the gate that is visible further along the road. Park here, this is the trailhead, location N62:12.384, E006:27.288, elevation 22 meter. Route description: From the trailhead, continue along the road as it heads uphill in wide turns. There is a small trail that forks off from this road higher up. This trail may be hard to find. The trail starts at N62:12.702, E006:27.112, elevation 200 meter. This is a pretty flat section of the road, and fairly near its end. There is a (possibly dry) creek coming down just beyond where you should head uphill along the trail. This trail is marked with red paint. If you hike to the end of the road, turn back and walk until you cross the distinct small gully that looks like a dry creek. Turn uphill and locate the small red dots that shows the way uphill. The trail will get you up above 400 meter and traverse into the very broad gully that comes down from the Dalegubben mountain. Follow this gully uphill. As you get higher, locate the lowest point on the ridge and hike up to this point. Cross the saddle and traverse left. From here, there is a pretty visible trail that will lead you to the summit. The last section is fairly steep, but not difficult. The summit has two points that compete for being the highest. Visit both points (they are only a few meter apart). Comments: I did this hike with my friend Arnt Flatmo and my son Pål Jørgen. We started at 1045 and made the summit at 1330 (2:45). We headed down around 1345 and reached the car at 1545 (2:00). It was a grey and misty day with rain showers. We were fairly lucky and had a quite reasonable view from the summit. The broad gully was full of ripe blueberries. Quite a few stops in order to taste these healthy and nice tasting berries.

Lurte på om noen kunne forklare meg forskjellen på disse. Hvordan rigger man en 1:6, evnt utvide en 1:3(z-talje). Kanskje noen som vet om noen fine beskrivelser av disse på nettet?

Jeg skal kjøpe meg nye fjellski og har tenkt meg en tur inn til Oslo Sportslager på handletur om ikke så altfor lenge. I den sammenheng så lurer jeg på følgende. På nettsidene ser jeg at de har begge typene binding, men informasjonen er ikke helt utfyllende synes jeg. Hva er hovedforskjellen på disse to bindingene. (Ja, jeg ser at Telemarkbindingen har en vanlig tåbinding foran.) Må man bruke spesielle sko for å bruke Riva, eller er det likegyldig. Jeg har allerede gode skinnsko, så jeg lurte på om jeg skulle kjøpe sko i kunststoff (Rossignol X9) som en avveksling. Hva mener dere som har litt mer peiling om dette? Fjellskia jeg har nå er gode og gamle og jeg skal ikke si at jeg har holdt meg oppdatert på de årene. Derfor lurer jeg enda litt mer. Jeg ser at oppbygningsplater og hælløftere er en "slager". Er det virkelig så bra som de påstår? Og kan man også her bruke alle typer sko? For å forklare min situasjon. Jeg bruker aldri skia mine i oppkjørte spor, og tilbringer dermed mest tid på fjellet (i stor grad over tregrensa). I tillegg kjører jeg litt telemark i bakke, men ikke nok til å kjøpe egne telemarkski. Totalt sett vil jeg ha utstyr som gir meg en god turopplevelse både opp og ned bakkene. Gi meg råd! Jeg er åpen for det meste.

Har sikret meg langhelg neste uke (fri torsdag-fredag), og tenkte å prøve meg på tur i Stølsheimen eller deromkring. Jeg er veldig lite kjent i Stølsheimen, men når det er såpass nærme Bergen, altså hjemme, må det jo prøves ut. Det blir uansett telttur, (satser på å låne meg et nytt telt som skal prøves ut ) så ruten trenger ikke ta hensyn til åpne hytter. Er det noen som vet om hvordan snøforholdene er i Stølsheimen nå? Det er ikke et must med perfekt skiføre, siden jeg nettop har kjøpt meg mine første truger, og er lysten på å prøve de ut. Holder på å overtale en kompis til å bli med også.. Planen er å dra onsdag tidlig ettermiddag, og komme tilbake søndag. Formen er sånn passe, trenger ikke altfor lange dagsetapper. Som de fleste her på FF (har jeg hvertfall fått intrykk av) liker jeg heller ikke å gå i kø, så turen trenger ikke være der som "alle andre" går. Jeg håper på å slippe å kjøre egen bil, siden jeg foretrekker at turen ender opp på en annen plass enn den begynner. Så forslag om hvilke buss osv. som er aktuell hadde jeg også satt pris på. Er det noen som har noen turforslag?

Hei igjen, jeg vil kjøpe et nytt telt allerede igjen. Først var jeg interessert i Fjellheimen 3 eller 4. Men jeg synes det er fint å ha et stort bagasjerom. Slik jeg tenker på Fjellheimen Camp 3 nå. Kan noen si litt over den ventilasjon? Jeg synes teltet har bare en ventilasjon på fotenden, hvilken man kan betjene fra innerteltet. Hvordan kan luft sirkulere da, når en ventilasjonsåpning i bagasjerom mangler? Hvordan er det med kondens? Hilsen Susanne

har en bergans telt, kompakt 3 mannstelt. er ikke stormklaffer på denne, men nok bardunering til at den virker ganske stabil. hvordan er det å bruke denne vinterstid på snø, må man ha telt med stormklaffer eller skal man klare å få bardunert nok uten? vet at jeg isåfall må kjøpe/lage lengre plugger.. dette er selvfølgelig avhengig av vær etc, men fungerer det generelt ok på vinter med telt uten stormklaffer?

På Nyttårsaften reiser 7 Nordmenn og 1 Polakk til Sør Amerika for å bestige de 3 høyeste toppene der. Vi er en god variert gjeng med samme mål, nemligt å nå disse toppene. Dette er ikke en turrapport men en gyllen mulighet til å følge hele ekspedisjonen underveis. Noe som egentligt er mye mer spennende. Det hele kan følges på www.aconcagua.no

Lurte på om noen hadde erfaring med dette teltet? Har fått tilbud om å kjøpe et slikt telt billig, så hadde vært kjekt med noen tilbakemeldinger

Jeg skal på 3 mnd tur 5. juni- 5. september 2010, og har alt sagt ifra til jobben og begynt å småplanlegge. Regner med at turen kommer til å starte sør i femunden og padler den oppover og trekker meg innover til svenskesiden. Planen er ikke å gå 4 mil hver dag. Tvert imot. Skal også ha med ally-kano, så turen blir gått 2-3 ganger (kano-utstyr-kamera).. Men er det noen som har noen konkrete tips til hvor man kan gå innover derfra? Gjerne finne noen linker til de som forvalter området ol. for mer kontakt derfra:) Er ivrig fisker, så maten kommer til å bestå hovedsakelig av fisk, så må være gode fiskevann i nærheten.

Trenger forslag til tur nå på seinsommeren. To voksne (godt turvante, men ikke så fjellvante), en 7-åring og en 4-åring. Vi ønsker å gå tur i fjellet, hytte til hytte - selvbetjente (helst) eller betjente DNT-hytter. Pga. korte bein hos den minste (bæremeisen gikk på finn.no for et års tid siden), bør ikke dagsetappene være på mer enn 7-8 km. Gjerne kortere. Vi kan godt gå samme veien fram/tilbake. 2-4 dagers tur er passe. Bor i Vestfold, men kan godt kjøre noen timer før turen starter. Vi har da DVD-spiller i baksetet Noen forslag?

hvor mange pluggfester er det til helsport svalbard 3?

(Ein turrapport utan dramatikk. Og utan bilete.) Som vanleg hadde eg planar om ei lita veke i Jotunheimen denne sommaren, og som vanleg vart planane endra. Meininga var at Andreas og eg skulle ta ei langhelg i slutten av juli, men den helga vart fyrst sambuar Marit sjuk, deretter Guffen (14 mnd), og til slutt fekk eg samme suppa sjølv – to dagar med oppkast og diaré. Løysinga vart ein kortare tur denne helga, i litt lettare terreng. Formen er ikkje som han skal vera – det er fint å gå med Guffen i barnevogn eller i beremeis, men det har ikkje same treningsnytten som turar til fjells. For ein gongs skuld nærma eg meg Jotunheimen frå Oslo, og turen gjennom Valdres var fin. Det er stort når Jotunfjella dukkar opp i horisonten. Eg køyrde over Valdresflya, vidare til Randsverk, og inn til bommen i Veodalen. Sekken var fullpakka, for fyrste gong på lenge – eg rekna meg fram til at det var minst ti år og minst femten kilo sidan sist eg hadde full oppakking på ein solotur. Eg tok raskt av frå bilvegen, og hadde ein flott tur innover Trollsteinkvelven. Kjem ein fyrst over kanten er det heilt flatt innover, og eg fann meg ein teltplass på nordsida av det smale vatnet, like ved fossen som kjem ned frå Trollsteintjønne (1755). I andre enden av vatnet stod to telt frå før, og der finst mange flotte teltplassar her inne. Medan eg ordna meg til for kvelden kom tre personar gåande ned frå Trollsteinhøene, truleg dei som heldt til i dei to telta. Dag 1: Trollsteineggje – og to til Guffen får altså skulda for at eg er dårlegare trent enn vanleg, og han får òg skulda for at eg også i ferien vaknar mellom seks og halv sju. Ut av teltet, til ein fin soloppgang. Fleire reinsdyr ruslar i nabolaget; i det heile er Trollsteinskvelven ein dal med mykje rein. Eg la vegen innover mot Svartholsglupen, forbi dei svære morenene under Grotbrean, og svinga sørover mor Svartholshøe (2067). Ein relativ anonym topp, samanlikna med det som ventar. Neste topp, Trollstein-rundhøe (2170) har ein imponerande austvegg, og ein like imponerande varde på toppen. Ein liten pause her, med mat og drikke, før eg går ned i det neste skardet, og tek fatt på bakkane opp mot hovudmålet for dagen, Trollsteineggje (2300). Egga vert gradvis meir interessant og spanande. Det mykje omtalte utsette punktet rett før toppen er lett å unngå. I eit lite søkk er der eit område med grus og småstein, der ein tek ein liten runde til høgre før ein lett kjem seg opp att på ryggen. Toppen har flott utsikt, både nedover og oppover. I luftline er toppen på Glittertind rundt ein kilometer unna, og eg ser heile tida nye folk som viser seg der oppe. På veg ned att ser eg det fyrste teiknet til liv i Trollsteinkvelven denne dagen, eit taulag på sju personar som passerer Grotbreahesten på veg vestover. Me krysser kvarandre nesten i skardet nord for Trollstein-rundhøe, og to av dei sju løyser seg ut av tauet, og legg i vegen til denne toppen i eit imponerande tempo, før dei snur nedatt omtrent like fort. Ein rask og effektiv måte å samla toppar på! Eg går same veg attende til teltet, der eg kokar opp litt halvgod mat, før eg slappar av i teltet med ei halvgod bok. Dag 2: Nørdre Trollsteinhøe – og fire til Opp til vanleg Guffen-tid. Eg finn ut at eg satsar på å nå dei toppane i nabolaget eg ikkje har vore på før, og pakkar ein lettare sekk enn dagen før. Eg går frå teltet alt i sjutida, og turen går fyrst opp bakken ved sida av fossen, omtrent rett nord, før eg svingar vestover mot det store platået på Nørdre Trollsteinhøe (2201). Her har eg vore før, men ikkje i så klart og fint ver som no. [Den gongen gjekk ruta via Austre, før eg møtte veggen i form av ei tjukk skodde på veg til Nørdre. Dum som eg var, heldt eg fram til topps, utan å tenkja på at kompasset låg att i bilen. Kva retning eg returnerte i då, veit eg ikkje, men det var i alle fall ikkje den vegen eg burde gå! Kompasset var sjølvsagt med denne gongen – ein lærer jo litt av feila sine – men denne gongen mangla det nyinnkjøpte digitale kameraet. Eg legg difor ikkje ved bilete her, men spesielt interesserte kan når som helst stikka innom i Gamlevegen i Volda for å sjå lysbileta.] Toppen er ein av dei flataste, og er ikkje så veldig spanande, men byr likevel på ei overrasking for meg: Då eg var her for nokre år sidan, stoppa eg ved det trigonometriske trafikkskiltet, og såg ikkje noko anna topp-punkt. No ser eg ein varde berre ti-femten meter unna – skodda må ha vore tjukk sist eg var her. Klokka er rundt halv ni. Eg kjem til å tenkja på at det er Vinjerock-dag, utan at eg høyrer noko til dei. Her er heilt vindstille, alt eg høyrer er elvesus nede i dalane, og min eigen tinnitus i venstre øyre. For å heidra Vinje dreg eg like godt i gang ”Blåmann, blåmann”, alle seks versa, og sidan det er på dagen 193 år sidan sjølvaste Ivar Aasen vart fødd, held eg fram med ”Tidt eg minnest ein gamal gard”. Eg reknar med at det er fyrste gong dette har skjedd, i alle fall så tidleg på morgonen. Etter litt vatn og nokre kjeks går eg sørover mot Søre (2161), og vidare mot Gråhøe (2154). Utsikta mot Galdhøpiggen og nabotoppane er fin frå den siste toppen. Eg tek same vegen attende, og sidan eg har ambisiøse planar for resten av dagen, skippar eg Austre, sjølv om det er ein flott utsiktstopp. Eg er nede ved teltet att i elleve-tida, og tek ein times pause der eg får i meg litt mat. Deretter tek eg fatt på den lange, jamne og seige motbakken opp mot Austre Glittertindoksle (2260). Undervegs merkar eg at beina ikkje er heilt sikre på om dette var ein god idé, men viljen er god, og me kjem oss opp. Flott utsikt også her – også denne toppen ligg omtrent ein kilometer frå Glitterting i luftline. Eg har brukt rundt to timar til toppen, som er den femtiande 2000-toppen eg er på. Hadde eg hatt lut kunne eg feira med lut og kaldt vatn, no vert det berre kaldt vatn. Eg er altså ferdig med dei femti fyrste, men ser ingen grunn til å venta med å koma i gang med dei femti neste. Begge dagane har eg hatt god utsikt til Grotbreahesten (2018). Som så ofte før ser eg meg ut ei god rute, som så ofte før tek eg ein snarveg når toppen nærmar seg, og som så ofte før innser eg for seint at eg burde halde meg til den fyrste ruta. Eg gjekk til topps frå aust, der det var relativt laust, og relativt bratt. Det er nok betre frå sørsida, der eg gjekk ned att frå toppen, som eg nådde rundt klokka fire. Eg var ved teltet igjen bortimot halv seks. På veg til parkeringsplassen morgonen etter er eg godt nøgd. Det er eit fint område her inne, nesten fritt for folk. Eg finn ut at Trollsteinkvelven nok er favorittkvelven min i Jotunheimen. Åtte toppar på to dagar – bra til å vera meg.

Jeg ser etter en ny fiskestang, og fant fort ut at det lønner seg å kjøpe en pakkeløsning. Får mer for pengene når man kjøper stang+snelle sammen, samt at min gamle snelle er gammel... Har du erfaring med noen av disse stengene? (priseksempel fra skittfiske) Kinetic Ultracast 8,6` 2-12gr M snelle (599) BeastMaster AX SP 7` 5-20gr /Sedona 750 (999) Berkley MVP 7` 2-15gr/ ABU Cardinal 501F (699) Fenwick Ironhawk 7,6` 3-12gr/Alumina 20 (899) Er 4-5 delt stang en god løsning? Mister stangen noe aksjon/smidighet? Er 8,6 fot for stort til ferskvannsfiske? Jeg har ikke planer om å bruke stangen til saltvann, men ønsker en stang som tåler fisk opp mot 2 kg... Typisk fiske for meg: - ørretfiske i Rogaland (fra 200 gram opp mot kiloet) - abborfiske i telemark (på hytta i Tuddal, abbor opp mot 500 gr) - sekk, sovepose, telt osv.. på tur i skog/mark. Jeg er altså ute etter noen "sparringspartnere" for å bli enig med meg selv om hvilken stang jeg skal velge... PS: Jeg ser i boken "villmarksboka" at Lars Monsen anbefaler en beastmaster stang. Takk for tilbakemeldinger!

En kort skitur fredag og lørdag denne helgen. Masse snø til fjells, ca. 1 og en halv meter. Vi var også heldige med været som ble knallbra, selvom det blåste mye oppe på vidda.

Hei Jeg skal kjøpe meg et nytt telt som jeg planlegger og bruke mest i vår-sommer-høst tiden, men vil også ha muligheten til å bruke det om vinteren. Jeg ser ikke for meg så veldig mye bruk på vinterstid på selve snaufjellet så jeg tror ikke jeg trenger et direkte x-strem telt. Det som også er viktig for meg er at jeg kan bruke primusen min (optimus multifuel) til varming, matlaging og kaffekoking på en trygg og lettvint måte. Jeg er kommet over dette Bergans teltet som er relativt lett, grei plass og kjempe snill pris på. Er det noen som har noe erfaring med dette teltet eller vet om noe tilsvarende eller bedre i samme prisklasse? Fant det til 2399,- på sportsdeal.no Mvh. Dani

Denne helga var vi sju personer på tur i Indre Troms og Sverige. Ruta gikk fra Bones nederst i Stordalen opp til Stordalsstua, via Sverige til Lappjordhytta øverst i Sørdalen, og videre gjennom Salvasskardet ned til demningen ved Altevatn. Total lengde på turen var rundt 7 mil. Været var høyst varierende denne helga, og jeg tror vi opplevde veldig mye av det fjellet har å by på. STORM I STORDALEN Turen starta på fredag fra Bones i halv tre tida. Det var lavt skydekke, dårlig sikt, og vind. Stordalen er, som navnet tilsier, en stor dal. Den har en veldig godt utvikla u-form, helt etter boka. Vi hadde håpa å få sett litt av denne dalen, men det lave skydekket begrensa muligheten for dette en god del. Det ble med en transportetappe de 12 km inn til Stordalsstua, hvor vi var framme rett etter mørkets frembrudd. På veien opp dalen tiltok vinden gradvis. Når vi kom over tregrensa noen km før hytta var det storm i kasta. Vindkulene var så sterke at flere av oss ble kasta overende. Når vindkulene kom måtte vi plante stavene godt og vente til det ga seg. Deretter kunne vi gå et lite stykke for så å måtte vente på neste "kule" igjen. Det var godt å ha en hytte å legge seg inn i. I løpet av kvelden og natta fortsatte vinden, og den ble vel egentlig bare sterkere og sterkere. Ingen av oss sov veldig godt denne natta. Ovnen bråka noe voldsomt i vinden, den hørtes ut som et fly som stod og rusa jettmotorene. Hele hytta rista og vi venta vel alle sammen på at taket skulle fyke avgårde hvert øyeblikk. Men vi klarte nå likevel alle sammen å få oss litt hvile denne natta. KOMPASSKURS OG DYP SNØ I SVERIGE Lørdag morgen stod vi opp kl seks. Vi hadde en lang etappe foran oss. Rundt tre mil er det fra Stordalsstua til Lappjordhytta. Utenfor blåste vinden fortsatt godt, men ikke fullt så voldsomt som gårsdagskvelden. Det var snøbyger og sikten var heller ikke noe bedre, heller det motsatte av i går. Flere hadde på kvelden før lufta tanken om at vi kanskje skulle la være å legge avgårde på dagens etappe i disse forholda. Men etter litt diskusjon kom vi fram til at vi ikke hadde noe å tape på å prøve. Vi kunne jo alltids snu hvis det ble for ille. Mesteparten av dagen tilbrakte vi i Sverige. Ruta gikk første delen over tregrensa og deretter i lett bjørketerreng. Terrenget er et dødislandskap som er ganske kuppert og har mange vann som er fine å følge. Den første mila vi gikk var stort sett bare på kompasskurs med mer eller mindre ingen sikt. Været bedra seg sakte men sikkert utover dagen. Når vi nærma oss Vadvetjåkka nasjonalpark begynte snøforholda å bli ganske tunge. Vi måtte til tider vasse i tung og løs snø opp til knærne. Etterhvert kom vi oss ned til Torneträsk. Her lå det også en halvmeter med tung og løs snø oppå isen. Vi kava oss framover og avslutta dagen med en 200 meter stigning opp ei kupert bjørkeli til Lappjordhytta. Heldigvis for oss var det en annen stakkar som hadde tråkka spor for oss i den dype snøen opp denne lia. Vel framme på hytta kunne vi endelig slappe av. 12 timer hadde vi brukt på denne 3-mils etappen, fra halv ni på morgenen til halv ni på kvelden. Flere av oss la seg til så fort middagen var unnagjort. For min egen del hadde jeg ikke samvittighet til å gå å legge meg før jeg hadde fått sett litt av den totale måneformørkelsen som var denne kvelden/natta. Fullmånen dukka opp i ny og ne blant hull i skyene, så etter å ha sett en god del av formørkelsen kom jeg meg endelig i seng i halv ett tida etter at skylaget dekket månen fullstendig. STÅLENDE SOL OG FANTASTISKE SKIFORHOLD Søndag morgen var vi på ny oppe klokka seks. Utenfor var ikke forholda til å kjenne igjen. Himmelen var nesten skyfri og det var en fantastisk utsikt mot Sverige og Abisko-området. Etter en lang frokost og litt avslapping kom vi oss avgårde i ni-tida. Det var en fryd å legge avsted denne dagen, det går nesten ikke ann å få det bedre! Temperaturen var mellom -5 og -10, skiføret var perfekt, sola skinte, utsikten var fantastisk, humøret på topp, og ikke minst en nydelig skietappe lå foran oss. Ruta fra Lappjordhytta til Altevatn er på ca 2,5 mil. Den går over fjellet og er som skapt for en dag slik vi hadde. Etter en liten oppstigning fra hytta med fellene på, er det bare å suse avgårde på skia innover fjellheimen. Total stigning på turen er kanskje 500 høydemeter. Etappen avsluttes ned Salvasskardet og ender opp ved demningen ved Altevatn. Lunsjpausen vi hadde denne dagen brakte minner om påsken - utgravd sitteplass med sola rett i mot og behagelige temperaturer. En skitur i Indre Troms kan absolutt anbefales for alle som trives på fjellet!

Er det noen der ute som har erfaringer med firesesongsteltet Fjellreven Akka R/S 3? Jeg lurer blant annet på hvor vindsterkt det er og om det har noen svake/sterke sider i forhold til alternativene. Jeg trenger et telt som kan brukes under de fleste forhold (om enn ikke de aller mest ekstreme), sommer og vinter, i skogen og på fjellet, og lurer på om dette er velegna. Alle innspill mottas med takk og bukk og nikk og nei. Marius

Tenerife var målet i julen. Sol, varme, masse god mat og drikke er vel det de fleste kommer hit for. Vi også selvsagt. Siste gang jeg var her var for nesten 30 år siden. Alt har utviklet seg, men ikke blitt bedre. Det er etter min mening nå en 100% turistfabrikk der kun penger og egocentrisme teller. Korrupsjon også: særlig i leiebilbransjen. Jeg har heller aldri sett en større forsamling av over-fete mennesker på ett sted. De minnet sterkt om hvalrosser der de lå på solsengene. Av og til ble det rullet rundt om for å få den andre siden bakt i solen. Men det var jo egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da. Et viktig mål for meg var selvsagt Teide. Spania’s høyeste fjell. Rutinen for å ordne permit er ikke forandret siden beskrivelsene gitt av Endresen og senere Olsen. Kontoret til nasjonalparken i Santa Cruz ligger på samme sted og man får fremdeles kun permit for 1 dag med en tidsramme på kun 2 timer for å nå toppen. Hvis kabelbanen riktignok ikke er i bruk pg.a. hard vind, gjelder permitten en dag til. Min permit hadde jeg ordnet for klokken 13.00 – 15.00. Meningen var å starte tidlig om morgenen 27 desember for å kunne ta det med ro og nyte utsikten. Det ble det ikke noe av. Bilutleien + resepsjonen hadde sammen klart å rote noe utrolig med bestillingen. Først klokken 10.30 kommer jeg meg av gårde fra Playa de Las Americas. Med en liten men sprek Ford Focus går det heldigvis fort oppover. Diverse ’pensionados’ blir kjørt forbi: jeg følere meg som en Schumacher-klon. Men det er for mange pensionados og for mange svinger så det tar likevel 55 minutter opp til den lille parkeringen ved veien opp til Montana Blanca. Her er det nå selvsagt fullstappet av biler. Heldigvis finner jeg en fin plass 100 meter videre på høyre side av veien. Klokken er 11.30 og jeg må nå kontrollpunktet for permitten 1200 meter høyere og divere kilometer videre innen 3,5 time! Først går det lett via en grusvei til ’passet’ mellom Montana Blanca og hellingen oppover mot Teide. Deretter i masse svinger og med masse støv litt brattere videre. Kjedelig og endeløst. Endelig kommer jeg opp til toppen av hellingen og Refugio Altavista. Ikke åpent. Nå går det mellom brune vulkanstensformasjoner og nesten uten utsikt. Jeg har ikke tid til skikkelige pauser. Det blir bare et par slurker vann og 5 minutter av og til. 14.30 (etter tre timer) når jeg kontrollpunktet. Temmelig sure folk der. Prøv ikke med noen spøk (det gjorde jeg): de skjønner nesten ikke noen engelsk og blir (derfor?) fort irriterte og aggressive. Nå er jeg temmlig utkjørt. Opp til toppen trenger man ikke mer enn 20 minutter, men jeg tar igjen alle pausene jeg skulle hatt tidligere og bruker presis det dobbelte. Etter 3.40 står jeg på toppen an Spania’s høyeste fjell: 3718 meter over havet på en topp med en primærfaktor (som selvsagt også er) 3718. Og er ærlig talt litt skuffet. Jo da: pen nok utsikt. Jeg ser hele øya og toppen av de andre Kanari-øyene stikker opp av skyene. Men er dette alt? Jeg ser ingen andre fjell på lignende høyde eller breeer eller elver eller noen form for liv. Det er ikke rart at Star Wars og Panet of the Apes er tatt opp her. Og turen opp var kun kjedelig, støvete og slitsom. Etter 10 minutter i svovel-dampene har jeg fått nok. Ned igjen i fint tempo og bortom sekundærtoppen Montana Blanca. Jeg konstaterer samme høydemålinger som Olsen tidligere: Altavista 3280 (kart 3260) og Montana Blanca 2780 (kart 2748). Måler 20 meter PF. Er det noe som ikke stemmer helt med målingene her på Tenerife? Etter totalt 6 timer er jeg tilbake ved bilen. En uke senere vil jeg igjen stikke av fra latmannslivet i Playa de Las Americas. En kollega har fortalt meg at Montana de Guajara er en mye finere tur enn Teide. Nå bruker jeg Hertz for bilen og alt går bra. Det er en fin stor parkering ved informasjonssenteret ved Parador-hotellet. Det er ikke mulig å ikke finne dette. Det eneste bygg av størrelse oppe på slettene under Teide. Teide-området ligner litt på en slags sombrero med Teide selv som toppen og en krum fjellkjede som rand. Montana de Guajara (2718) er den høyeste toppen i denne kjeden. Fra informasjonssenteret går det en liten sti rett mot passet på sydvestsiden av toppen. Merkelig nok står det ingen ruter til denne toppen på informasjonspanelet ved begynnelsen av stien. Stien går greit mot syd ned til en vei og når denne ca. 100 meter til høyre for en liten bu. Det er nå to ruter til toppen. Jeg velger den mest interessante (den andre bruker jeg for tilbaketuren) og går rett frem (d.v.s. krysser veien) og forsetter oppover en fin sti videre mot det tidligere nevnte passet. Litt før dette tar det av en sti til venstre. Denne går først over en helling og senere over en hylle med til dels overhengende fjellside. Jeg kommer opp til kanten av et Besshøe-aktig topp-platå og derfra er man kjapt på toppen (2718, bruker denne til kalibrering av høydemeteret). Fin utsikt mot Teide og sydover. Perfekt vær også og kun brukt 1,5 time til toppen så jeg bestemmer meg for å fortsette videre over kammen mot øst. Nedover til passet på østsiden (2374, selv måler jeg 2395) går det fort og greit. Herfra er det på kartet anngitt en merket sti videre til Montana Pasajron. Det stemmer til rett under toppen. Der forsvinner stien. Det er ellers greit nok opp til det store fine topp-platået (2529 i følge kartet, egen måling 2550). Mot øst ser jeg den bratte flotte nordvestsiden av Roque de la Grieta. Virker som det er mulig å klatre langs kammen, men kanskje er det lettere fra sydøst-siden? Videre finner jeg rester av en sti. Den går ikke rett ned til neste pass (ca. 2410 på kart), men følger kanten bortover. Via en grei helling kommer jeg ned en stykke under passet selv ved et punkt der stien er lett å se. Denne følger jeg rundt sydøstsiden av Roque de la Grieta og ser at følelsen min stemte. Fra denne siden er det lett gåing opp til toppen (på kart 2576, egen måling 2600). Nå er det bare å nyte stillheten og roen. På Teide var det forholdsvis rolig opp til endepunktet for kabelbanen og deretter travelt. På Guadajara traff jeg også totalt vel ca. 10 mennesker underveis og på toppen, men videre østover er det ingen. Slik jeg liker det best. Tilbakeveien går jeg nå i en videre bue rundt og over Montana Pasajron. Igjen forsvinner stien halvveis, men det er forholdsvis greit og finne veien. I passet mellom Pasajron og Guadajara kommer den andre stien (ruten) til Guadajara opp. Denne er ideal for nedturen. I lett ’slepe-jogging’ sklir jeg nedover stien i fint tempo. Den kommer ned på en vei som følges greit i store svinger tilbake til den tidligere nevnte buen og stien til Parador. Rundtur med lange fine pauser tok meg 7 timer. Denne turen synes jeg var finere enn Teide selv. Som tidligere nevnt hadde jeg ganske store avvik ved høydemålingene. Jeg brukte Teide og Guadajara som referanser og hadde avvik fra ca. 20 – 35 meter for andre topper og pass. Er det andre som har lest noe om topp - og pass-høyder på Tenerife? Er kartene ikke bra nok (jeg brukte Kompass nr. 233, Teneriffa, 1: 50.000 og et detaljert kart for nasjonalparken med 10 meters høydekoter).

Har noen gått Josten på langs nylig og kan gi noen tips og føreforhold?

Hei, Etter noen år med hytte-til-hytte-vandring skal vi nå kjøpe vårt første telt. Jeg har ingen erfaring med telt fra før og håper på gode råd fra dere. Det som er viktig for oss er: - Lav vekt - Lett å sette opp - Lav kondens - God plass til to - Gjerne vindu Pris er mindre viktig. Etter å ha lest litt i gamle tråder ser det ut til at Hilleberg Nallo er bra for vårt vedkommende. Men finnes det noe som er like bra, eller enda bedre? Trond Erik

5 dager, 4 traverser og mange positive opplevelser rikere. Hva skal man si, og hvor skal jeg begynne. Til tider er det lett å sette seg ned og samle tankene etter en lang uke i fjellet. Men denne gangen her var det ikke like lett. Har så å si vært to og en halv uke i fjellet nå, og dekker i denne rapporten bare de nye fjellene jeg har vært på. Har tidligere dekket de toppene jeg var på i Trollheimen, og de jeg har vært på i tilknytting til mitt fødested. Kunne selvsagt lagt ut bildene jeg tok fra området rundt den nå sammenraste speilsalen, men kan gjøre det om det blir noen henvendelser. Uansett, jeg har lenge planlagt å gjøre et større innhogg i Jotunheimen og dens mange fjell som jeg ikke har fått sjanse til å være på til nå for min egen del. Det har i den sammenheng vært en del koordinering blant FF medlemmer, og det resulterte i en av de beste fjellukene jeg har vært på til nå. Været ble bare bedre og bedre, og det var nesten til det uutholdelige mot slutten av uken. Kvikklunsjen måtte kjøles ned før den kunne bli spist, og det var sikkert første gangen jeg ”måtte” drikke glovarmt øl. (Utrolig hvor varmt det kan bli i et bagasjerom i løpet av en dag). Selv om man sover i en bil fire dager på rad, så ødelegger det ikke opplevelsen fjellet gir. Les videre i rapporten og få et lite innblikk i hva jeg opplevde i området rundt Spiterstulen og Turtagrø i denne solfylte uken. Tirsdag 22. juli Denne traversen har Atomsilda dekket meget bra i sin turrapport som du kan lese her. Legger allikevel med et kartutsnitt og listen i den rekkefølgen vi gikk toppene. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13139&highlight= - Søre Bukkeholstinden - 2058 moh - Vest for Søre Bukkeholstinden - 2015 moh - Store Bukkeholstinden - 2213 moh - Midtre Bukkeholstinden Øst - 2154 moh - Midtre Bukkeholstinden Vest - 2135 moh - Bukkeholstinden V1 - 2166 moh - Bukkeholstinden V2 – 2166 moh - Bukkeholstinden V3 – 2161 moh - Nordøst for Bukkeholstinden V3 – 2090 moh - Bukkeholstinden V4 – 2166 moh - Bukkehøe – 2314 moh - Nørdre Bukkehøe – 2100 moh - Nørdre Bukkeholstinden – 2149 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø1 – 2090 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø2 – 2085 moh - Nordaustre Bukkeholstinden – 2011 moh - Styggehøe – 2213 moh - Styggehøe Øst – 2200 moh Torsdag 24. juli Etter en velfjortjent pausedag etter den lange traversen over Bukkeholstindene, så var benene fylt med ny energi, og det gjorde for så vidt ingen ting at den planlagte starten ble forsinket i en liten time. Dette skulle allikevel bli min første tur i Hurrungane, og jeg var meget spent på hva som ventet meg i fjellet. Jeg hadde en liten anelse om at det kunne være bratt, og ha en fantastisk utsikt. Min forutinntatte holdning stemte 100%, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Odd Arne, Atomsilda og meg var det planlagte turselskapet over disse toppene, og vi hadde med diverse klatreutstyr for å takle eventuelle problemer som måtte dukke opp. Vi fikk verken bruk for tau eller sikringsutstyr da vi syntes forholdene absolutt var gode nok til å droppe dette. Møtte på Robert fra FF da vi var på vei til Nørdre Soleibotntinden. Alltid trivelig å treffe andre i ”samme” ærend . Vi var noe skeptisk på snøflanken over til Store Soleibotntinden, men den var ikke noe stress å krysse da den var mindre bratt enn hva vi hadde fryktet på forhånd. En isøks er absolutt kjekt å ha til kryssing av snøflanker, og det kan også anbefales til andre som vil gå her. Kommer oss opp til Store Soleibotntinden, og går utover til Søre Soleibotntinden. Eggen ut til Søre Soleibotntinden er morsom og utfordrene på samme tid. Returnerer tilbake til bilene etter dette. Atomsilda må dra hjem grunnet noen problemer med bilen, Odd Arne drar til Leirvassbu, mens Håvard og Gråbein ankommer denne kvelden. - Nørdre Soleibotntinden – 2030 moh - Store Soleibotntinden – 2083 moh - Sørøst For Soleibotntinden (S1) – 2020 moh - Søre Soleibotntinden (S2) – 2049 moh Fredag 25. juli Håvard og Gråbein velger å bestige Soleibotntindane denne dagen sammen med noen andre kjendiser, mens jeg får en alenetur over Dyrhaugsryggen og de Nestnørdre Midtmaradalstindane. Værmeldingen som henger på Turtagrø varsler veldig varmt vær denne dagen, og jeg ser derfor med stor fordel å starte tidlig på denne turen. Etter det jeg har sett på kartet er dyrhaugsryggen lang og slak, med mange høydemeter å overvinne. Starter derfor klokken 07.15 fra bilen for å unngå den verste varmen. Står på toppen rett i underkant av to timer, og kan nyte utsikten av toppen jeg var på dagen i forvegen, samtidig som jeg får Storen fra orkesterplass. Klyver meg sakte og sikkert bortover dyrhaugsryggen og tar med meg de fire Dyrhaugstindene. Sitter noen minutter ekstra på den Søre Dyrhaugstinden slik at jeg får i meg noe mat og en del drikke. Temperaturen er til å ta og føle på, samtidig med at jeg bekymrer meg noe for Berges Skar. Klyver ned til Berges Skar, og ser snart at det ikke er så vanskelig som jeg først forestilte meg. Kommer meg lett opp til de Nestnørdre Midtmaradalstindene. Ringer Håvard fra denne toppen for å finne ut hvor de befinner seg på Soleibotntraversen. De er da på Store Soleibotntinden. Vinker da til Håvard, Gråbein og denne for så vidt ganske kjente kjendisen. De ser meg, og jeg snur og returnerer tilbake samme vei som jeg kom til denne toppen. En fordel med å gå denne vegen tilbake er de 600 høydemetrene jeg sparer kneene mine for i snøflanken på nordryggen til Store Dyrhaugstinden. Ekstra godt er det å komme til Turtagrø denne ettermiddagen og ta seg et par kalde øl. Etter mye frem og tilbake blir neste dags tur planlagt mellom Håvard, Gråbein og meg. Vi skal nemlig gå Austabotntindtraversen. - Store Dyrhaugstinden – 2147 moh - Midtre Dyrhaugstinden Nord – 2135 moh - Midtre Dyrhaugstinden Sør – 2134 moh - Søre Dyrhaugstinden – 2072 moh - Nørdre Midtmaradalstinden – 2025 moh - Nestnørdre Midtmaradalstinden – 2062 moh Lørdag 26. juli Noen forutsetninger blir lagt på fredagskvelden for at dette skulle gå i orden. Vi skulle begynne å gå klokken 06.00, opplæring på tau og taubruk. For min del kom dette til å bli første gangen jeg hadde brukt tau ”in real life”, og det var derfor mange tanker som snurret rundt i hodet mitt. Kommer til Berdalsbandet klokken 05.30, hvor vi møter Mayhassen og tinderanglerne.no. En kjapp frokost blir fortært, og det er litt frem og tilbake om hvilken vei som er den mest fornuftige å gå. Tinderanglerne og Gråbein går den ”vanlige” ruten, mens Håvard, Mayhassen og jeg går den ”vanlige” ruten motsatt vei. Grunnen til at vi gjør det på denne måten var at Mayhassen ønsket å gå denne usikret. Jeg og Håvard starter å gå klokken 06.15, noen minutter etter Mayhassen. Vi går i et ganske normalt tempo og treffer etter hvert på Mayhassen på dagens første topp som er den Vestraste Austabotntinden. Nyter utsikten der i noen få velfortjente minutter før vi går videre (med vi så tenker jeg på Håvard og meg). Mayhassen er allerede godt på veg da Håvard og jeg setter i gang, og vi møter først på Mayhassen da vi kommer til V0. Til tider så syntes jeg at flanken til V0 var noe utsatt, og det var egentlig godt å ha passert denne. Håvard og jeg går ut til toppunktet og tar noen bilder der, mens Mayhassen springer videre. Det tar ikke lang tid før vi ikke ser noe mer til han, og Håvard og jeg må ta frem tau og seler for å komme oss videre. Mayhassen som må ha gener som er i en krysning mellom fjellgeit og apekatt har allerede funnet ut hvor mange rappeller vi trenger, og det stemmer ganske bra med hva vi må gjøre. Er nervøs for det med rappeller, men etter å ha gjennomført tre rappeller fra Store til Søre så begynner tilliten til tauet å bygge seg opp. Da Håvard og jeg kommer på Søre har Mayhassen for lenge siden passert pinakkelen, og jeg må til da ta den mest ubehaglige rappellen så langt. Fra Søre og videre mot pinakkelen er den letteste løsningen å ta en 24 meter lang rappell. For meg så er det mye luft uansett hvordan jeg ser på situasjonen, og det føles ikke helt naturlig å slenge rumpa utenfor en fjellkant uten å kunne se bakken nedenfor. Turid som kommer motsatt vei roper til oss at tauet mangler en meter fra å røre bakken, noe som passer oss perfekt. Jeg rappellerer først og møter Gråbein og Tinderanglerne.no som akkurat har passert pinakkelen. Etter å ha dratt ned tauet tar Håvard og jeg en velfortjent matpause og drikker noe vann mens vi betrakter pinakkelen. Hva hadde vell hverdagen vært uten utfordringer, og løsningen til hvordan denne skal bestiges kommer snart frem. Det er godt med luft på hver side av pinakkelen, og det er helst ikke plass hvor man vil falle. Jeg sikrer Håvard mens han klatrer opp og fester topptauet. Jeg klatrer etter, og det er ikke plass til så mange sjelene på denne pinakkelen på samme tid. Vi bestemmer oss for å rappellere oss videre nedover pinakkelen. Det er sikkert mulig å gå denne usikret ned, men på grunn av luften i rundt oss, så føler vi det tryggere med et tau og sele rundt livet. Tauet kjiler seg fast i en sprekk da jeg er på veg ned, men heldigvis klarer Håvard å få det løst da jeg kobler meg ut og venter på en liten avsats. Kveiler i hop tauet, og putter det i sekken i tro om at vi ikke trenger å bruke det mer denne dagen. Går over til Austabotntinden S2, og møter på to stykker som sikrer seg opp til denne toppen. På bakgrunn av dette, og den nå nye tilliten til tauet og åtteren så trumfer jeg gjennom med at jeg også vil rappellere ned her. Etter denne rappellen legger vi alt klatreutstyr i sekken, og er for så vidt fornøyd med seks rappeller og en klatreetappe på en dag. Returnerer tilbake til Turtagrø hvor Mayhassen kommer tilbake til samme tid som Håvard og meg. Eneste forskjell er at Mayhassen har tatt Soleibotntindane i tillegg til Austabotntraversen!?! - Vestraste Austabotntinden (V2) – 2020 moh - Vestre Austabotntinden (V1) – 2100 moh - Store Austabotntinden – 2204 moh - Austabotntinden V0 – 2175 moh - Søre Austabotntinden – 2103 moh - Austabotntinden S2 – 2020 moh Takk for en kjempekul uke i fjellet!! askogvoll

Har lenge vurdert anskaffelse av telt, men det er jo helt umulig å finne frem i jungelen. Prisen er ikke så viktig, poenget er at det skal være bra og at jeg skal bli fornøyd. Jeg skal ha et telt til alle værforhold, med myggnetting, vindstabilitet, lite kondens, høy byggekvalitet og smarte løsninger. Disse har jeg vurdert: Bibler I-tent med fortelt: enduks lettvekter, totalt 2,4kg (?), få bardunfester (4!! på de nyeste versjonen), ingen stormmatter. Marmot Alpinist 2: Velprøvd telt med gode tilbakemeldinger i ekstreme forhold. Lite fortelt? Hel Sport Stetind: Fått høre om dårlig byggekvalitet (revet opp sømmer, brekte stenger), stemmer dette? Hel Sport Fjellheimen Xtrem: For tungt? stort, fint telt. Noen som kan si noe mer her? MSR dragontail: Lett, "stort" fortelt, enduks. Lite utprøvd, fanges mye vind i sidene?? Ett av de største spørsmålene jeg har er om man kan greie seg med et telt uten stormmatter i de ekstreme forholdene vi har i Norge. Dessuten: holder et endukstelt i de varierende forholdene her? Kondens? Håper noen kan komme med noen råd, jeg har virkelig vanskelig for å bestemme meg. Kan oppsummere bruken min her: - Lange gå/skiturer med 1-2 overnattinger (dette blir det nok mest av) - Ukesturer både vinter og sommer sammen med en person til (et par ganger i året) - Jakt og fisketurer i all slags vær - Må ha plass til bagasje i fortelt - Må være tett, jeg bor i Trøndelag/Vestlandet!

Forord (dagene før dagen): De siste dagene har jeg tilbrakt på min families landssted i Risør, det har vært noen fine dager, men en god del vind. Før jeg dro sørover tok jeg en titt på min gode venn Norgesglasset for å sjekke om det var noen topper i området. Jeg bestemte meg for å vurdere noen kommunetopper, og plukket ut på World Wide Vikings ( www.wwv.no ) sin hjemmeside. To dager før ”turen” jeg skal skrive om var jeg en tur innom Arendal for å delta i mitt første O-løp. Det var kretsmesterskap og jeg fant postene, men som nybegynner tok jeg feil på en post da jeg ikke skjønte kontrollkodene for mine poster. Etter det kjørte vi nordover fra Froland og sprang gjennom tett eikeskog opp på Ansmyrheia (260). Tvedestrand kommune sin høyeste topp. En liten svipptur fra Vålandstjern (3 km), men utsikten var ikke stort å skryte av bare litt sikt ut mot havet på østsiden av åsen. Men jeg kan anbefale å sykle veien mellom Vålandstjern og Nes Verk, noe av det morsommere jeg har gjort, sykla til Risør (37 km). Så var selve dagen for sommerens fjellvorspiel kommet! Tirsdag 10. juni hadde jeg planer om å sykle og løpe fra hytta i Risør, og bestige høyeste topp i Risør (Espehaugen 244 moh), Gjerstad (pkt. ved Solhomfjell 587 moh) og Vegårshei kommune (Hovdefjell 524 moh). Når jeg ser på norgeskartet virket dette passe overkommelig ut, men det skjuler seg mange harde mil på svingete og kuperte sørlandsveier. Jeg estimerte turen på øyemål ca. 10 mil totalt, men det ble lenger enn som så. Den sure vinden!: Etter jeg leste turrapporten til Mayhassen sin tur i Gjøviktraktene ble jeg inspirert til å gjøre en liknende tur. Siden jeg ikke har noen racersykkel var jeg heldig og fikk låne landeveissykkelen til min onkel (takk!) til denne turen, det gjorde dagen mye artigere så jeg kunne sykle raskere. Jeg er ikke vant med lange sykkelturer, mine økter ligger vanligvis ikke lenger enn på 7 mil. Dagen før pakket jeg sekken med en vindjakke, terrengsko, saft og vann, sjokolade, brød, rosiner, GPS og kart, lappesaker og penger. Det meste skulle være klart for en super tur! Stod opp klokken 06.34, spiste frokost, pusset tennene og gjorde mine siste forberedelser. Hoppet opp på sykkelen (kl. 07.20) og merket at jeg ikke hadde fått sovet nok denne natta, altfor varmt og mye spenning forstyrret nattesøvnen. Været var pent med spredt skydekke og passe temperatur, men VINDEN fra vest (alle kanter!) var ikke til å kimse av. Over 10 m/s blåste det, og verre i kastene! Men jeg tråkket i mot, og musikken på øret hjelper på humøret når en sykler alene. Startskuddet og Espehaugen (244): Veien ut mot Akland har jeg gått noen ganger på rulleski før, men herfra var det opp med kartet for å orientere seg videre. Jeg tok feil på noen sykkelveier ved Sørlandsporten, men til slutt parkerte jeg sykkelen ved et hogstfelt i nærheten av Moland. Her går det en traktorvei et stykke opp på østsiden av Espehaugen, men den er litt vrien å finne. Så turen opp ble litt bushing i skogen før jeg kom innpå veien. Det går en umerket sti opp til toppen fra der traktorveien slutter. Det var litt utsikt på østsiden av åsen, men ellers skog på selve toppunktet. Deilig å ha vært på høyeste punkt i en kommune jeg har hytte i! Nå var turen godt i gang og etter å ha satt meg på sykkelen igjen satte jeg kursen mot Gjerstads dype skoger. Syklet om Indre Søndeled og inn til Gjerstad sentrum, holdt meg unna E18. I Gjerstad tok jeg litt formiddagsmat før en liten oppstigning mot Øy og Nissedal stod for tur. Nå blåste det bra, men naturen i området var fabelaktig med nydelige vann. Landskapet minnet veldig om området rundt Skrim og Blefjell, eller mest likt Sørlandet. Solhomfjell, dagens høydepunkt: Litt før høyeste punktet på ”fjellovergangen” syklet jeg opp en grusvei ved Heiland. Jeg parkerte sykkelen og studerte et kart over Solhomfjell naturreservat. I området går det skiløyper om vinteren og fine turstier. Fra P-plassen (260 moh, bratt vei opp) som er en snau kilometer nord for Heiland går det blåmerket sti til blant annet Solhomfjell (over 6 km). Godt å få på seg joggeskoene igjen, og ingenting er som å jogge i vakkert fjell/heiterreng i pent vær. Etter noen høydemeter var jeg oppe på Marisheia (574), her gikk det litt ned før jeg stakk opp på et naturlig punkt hvor høyeste sted i Gjerstad var. Siden jeg var i området var det ikke lange veien bort til selveste Solhomfjell (659 moh i Nissedal). Dette var en skikkelig sørlandsperle, med god utsikt ut mot havet og mot innlandet. De bratte fjellsidene på vestsiden av Nisser dominerte utsikten mot nordvest. En kunne også se Lifjell, Jonsknuten, Urdnosi, Hovdefjell og Sørlandsheiene. Dette måtte nytes noen minutter med litt niste, vinden var sur så jeg satte meg bak en stein. Dukkert, og kroppen kjenner kjøret: Etter å ha skrevet seg inn i topprotokollen til Havrefjell Turlag jogget jeg ned til sykkelen. På veien unnet jeg meg et aldri så lite bad i en liten pytt, deilig å få av seg litt skog og svette! Når jeg studerte kartet så jeg fram til noen herlige sammenhengende nedoverbakker mot Øy fra Heiland, neida det gikk stadig oppover. Og når det gikk ned, ble det straffet med noen motbakker som følge. Da er det greit å tenke på Arne Garborg sine ord; ”Hadde det ikke funnes motbakker, da ville ikke mennesket kommet høyere”. Så motbakker, det er gøy! Vinden er verre, den som hadde hatt et sykkelfelt å ligge etter nå… Fra Øy til Åmli var det stadig ingen dans på roser, nå kom vinden på langs av Nidelva og vinden kom fra sør i kraftige kast. De 17 km ned til Åmli føltes ut som 17 mil for å være ærlig. Åmli, Hovdefjell og skogbrann: Her bestemte jeg meg for å ta en timeout, og få i meg skikkelig med næring. Inn på Ica og Essostasjonen, opp med bankkortet og dyttet i meg et eple, hamburger, sjokolademelk og noen kanelgifler. Var kanskje ikke det beste å få i seg, men som Jørgen Aukland sier; ”Før et løp, spis det du liker!” Dette var dog under en økt, men etter denne stoppen kom kreftene noe voldsomt tilbake!!! Resten av turen, så gikk sykkelhastigheten høyere og høyere. Helt siste stykket fra Vegårshei, lå farten mellom 34-50 km/h og et snitt på 37. Så raskt gikk det ikke mellom Storbrua-Hovdefjell-Bakke Gård. Jeg skulle jo opp på en topp til! Fra Storbrua gikk det asfaltert vei mot Ufsvann, men grusvei med middels standard fra Eikås og mot øst. Selve veien opp til Hovdefjell er bomvei og forholdsvis bratt, særlig siste stykket. Syklet opp med de smale hjulene, med et par trillepartier. Jeg fikk høydeskrekk på toppen, ikke av den fine utsikten, men av den over 100 meter høye masta på toppen! Den svaiet i brisen rett over lille meg. Mens jeg gaflet i meg noen kanelgifler og litt saft spurte en som arbeidet med masta om jeg hadde lagt merke til en skogbrann. Nei, jeg hadde ikke sett noen skogbrann. Så pekte han i retning Arendal og sa at det hadde vært brann i området rundt Froland. Jeg måtte raske meg hjem til brygga i Risør, i fare for at brannen skulle spre seg. Neste dag fikk forresten brannen førstesidestoff i Agderposten. Endorfinkicket og the finish line: Nedturen gikk fint for seg tross det var en sykkel med asfaltdekk jeg brukte. I bunn ved Gisletveit ventet noen seige grusbakker mot øst før jeg sykla ned bakkene til Bakke og hovedveien. De resterende milene virket overraskende lette, jeg hadde bare lyst til å tråkke på i hver bakke. Nå fikk jeg virkelig smake på et herlig endorfinkick! Så veien hjem gikk om Vegårshei og Eksjø til Akland, derfra samme vei hjem til Risør. Da jeg var i mål (kl. 20.00), følte det ut som jeg kunne syklet mange mil til, nesten litt synd å ikke være skikkelig kjørt etter en slik tur. Resten av kvelden bestod av å lage middag, vaske opp og spille noen runder kortspill. Kommende natt sov jeg skikkelig godt, med mange gode minner fra et spennende område! Nå burde jeg ha fått en god økt i beina, med tanke på Geiranger Halvmaraton søndag. Må bare få ut litt stølhet i beina og la min såre rumpe hvile i fred en dag. Resultat 10. juni 2008: *5 fjelltopper (1 punkt). *Total tid med pauser: 12t 40 min *Stopptid: 2t 45 min *Total distanse: 182 km *Per sykkel: 168 km *Per løp: 14 km *Snittfart sykkel (med sterk vind og trilling): 24 km/h *Max fart: 63,6 km/h *Akkumulert stigning: 3475 meter

Heisan, er på jakt etter et tre-sesongers telt og fant dette på nettet. Noen som har erfaringer med dette teltet? Skal brukes når familien er på tur. Vi er to voksne og to barn, og jeg tenkte at vi bruker to telt istedet for ett stort ett. Vi kommer sikkert ikke til å gå på noen ekstreme turer, men noen netter i fjellheimen må teltet tåle. Har fått med meg at Marmot er et anerkjent teltmerke, men det finnes jo ett hav av merker der ute. Prioriterer god plass og enkelhet framfor ekstreme egenskaper. Kan få dette til ca 250 dollar, er det en god deal?

Etter tur til Dumhøe og Vestre Skarstinden dagen i forveien, var fredagens turmål Store Smørstabbtinden (2208 moh). Jeg har vært på toppen to ganger tidligere, men som en av Jotunheimens absolutte fineste utsiktstopper kan denne absolutt avlegges et besøk mer enn èn gang. Det var igjen en svært varm og vindstille dag da jeg forlot Krossbu etter frokost. Jeg la i vei på tydelig sti på nordsiden av Leira. Elva fosset meget stri nedover fra Leirbreen og egen form kjentes overraskende bra. Motivasjonen for en ny topptur var det heller ikke noe i veien med på en dag som dette. Etter en liten halvtime møtte jeg på ei rypemor med seks små rypebarn som løp avgårde i alle retninger. Mor passet som vanlig godt på og holdt vareopptelling idet jeg passerte. Ved brekanten av Leirbreen er dessverre den fine breporten nå klappet sammen. Breen lå likevel fin og hvit opp mot flere av tindene i området og er et herlig skue en tidlig juli formiddag. Jeg dreide nå litt over mot nordøst og kløv videre opp lia mot høyde 1723, sør for Leirvatnet som fortsatt lå islagt. Herfra er det panoramautsikt mot Hurrungane, Fannaråken og Steindalsnosi i vest. På Leirbreen har det dannet seg to store kratere, 10-12 meter i diameter og mange meter dype. Jeg kan ikke huske å ha sett disse tidligere og lurer litt på hvordan disse har dannet seg. Flotte å se på er de uansett. Etter en kort drikkepause ved høyde 1723 gikk turen litt østover og opp mot høyde 1857. Snøen lå hard og fin hele veien og snart kunne jeg se over kanten mot Leirdalen og mange kjente topper. Når det gjelder turen videre mot toppen, synes jeg for egen del det blir den fineste turen og klyve langs kanten på østsiden av "haifinna". Jeg synes Store Smørstabbtind tar seg meget godt ut fra denne kanten. Utsikten østover er dessuten flott å få med seg. Fra høyde 1857 blir det likevel fort nokså bratt og hendene må tas i bruk. Det gjelder likevel å ta det litt forsiktig. Nå på fredag var det nokså mye is og hard snø i dette partiet med endel løs stein i tillegg. Men partiet lot seg lett passere uten for store vanskeligheter. Etter dette er det rene parademarsjen opp til toppvarden. Det var likevel så varmt at jeg var halvsvimmel da jeg nådde toppen. Jeg vil hevde at utsikten fra Store Smørstabbtind er en av de fineste i Jotunheimen. Setter man seg ned på sørsiden av toppvarden og skuer utover ser man det aller meste av Jotunheimens små og store topper. Og fra ingen andre steder tar vel Storebjørn seg bedre ut enn fra nettopp her. Det ble en god time på toppen denne dagen med god mat og drikke. På vei nedover møtte jeg tre ungdommer på vei opp det bratteste partiet. De hadde absolutt noe å se fram til ! Snaue 4 timer opp og halve tiden ned var dagens beholdning. På vei ned møtte jeg igjen rypemora som nok en gang måtte igang med en vareopptelling. Ut over det var det stille og rolig i fjellet denne praktdagen i begynnelsen av juli. Mye tyder på at sesongen for toppturer ikke er kommet helt i gang. På elvesletta nedenfor Krossbu var det riktignok endel telt med deltagere på et brekurs i regi av DNT. Utover det var det kun 15 overnattinger på Krossbu - altfor få i det fine været ! Thor