Søk i nettsamfunnet

Funderer videre her, og sammenligner med Exped Orion II Extreme som jeg kjenner godt. 🙈😂 Allak 3, Staika, og Orion har alle litt ulike oppsett ift plassering av teltstengene. Dette gir noen større flater på Allak 3 og Orion mens på Staika er alle flater like store. Orion har i tillegg bardunfeste midt på de to store flatene, noe Allak ikke har (men flatene er her er formet som en trekan mens de er mer rektangelformet på Orion). Staika har ekstra pluggfeste nede på midten av panelene, Orion har det samme nede på de store "rektangelene" mens Allak ikke har dette (muligens på de lange dørsidene ref bilde under)? Topphat/Overdekke over innertelt med dørene på fuill åpning så ser det ut til at Orion beskytter best, deretter Allak, og Staika med minst beskyttelse mot regn/vær ift å treffe innerteltet. Staika har luftelukene som en integrert del av dørpanelene , Allak har disse over døråpningen Vekt: Orion klart lettest, deretter Allak, og Staika tyngst. (Fjellsport oppgir 3.7 kg, mens Hillebergs sider sier 4.0 kg, i ett review er det veid til 3.85 kg med en bunnduk fra msr.) Staika har diagonale dørpninger, noe som gir gjennomlufting uansett vindretning sommerstid (men kan være litt negagivt på vinteren ved bruk av begge dører) Orion og Allak har døråpninger som peker i samme retning. Orion har størst dybde i fortelt (jeg liker disse), deretter Staika, og Allak minst dypde (tror jeg, veggen i innerteltet skrår noe fra hodeende til fotende). Pluggerster: Allak 3 øverst / Staika nederst: Noen reviews med flere bilder: http://www.alpinist.com/doc/web19s/ms-hilleberg-allak-3 https://www.pbase.com/canyonlands/hilleberg (Staika) Telt som tåler litt værutsatt plassering på kajakkturer (med rom for to), og som vintertelt.. hmm. 🤔

Har hatt Staika, har nå Allak 2. Vektforskjellen er som nevnt tidligere ca 700 gram - jeg syns det faktisk teller, men det er meg. 4 kg solotelt ble for mye. Allak'en er nok en nyere konstruksjon; har bedre lufting og bedre utsyn (større dører). Begge har en uforklarlig mangel på lommer inne i teltet - jeg vet ikke hvorfor Hilleberg er så kjipe på lommer. Har et BA Copper Spur som har noe sånt som 13 lommer inne i inneerteltet. Hillberg? 2. Angående doble stangsett er det også mulig å kjøpe 10mm sett til Allak 2 - 370cm lengde koster 800kr stk x3 , så helt billig er det ikke, men et 9mm sett koster 3x 700 så ikke så mye billigere... et 10mm sett er bare 165 gram tyngre enn et 9mm sett, så jeg hadde valgt det istedet for dobbelt 9mm sett antakelig... (621g pr 9mm-sett)

Okei.. Det kaaaan jo hende jeg klarer meg uten disse 500gramma.. Er ikke akkurat småsaker.. Får ta det til vurdering etter jeg har prøvd å pakke full sekken min med typ 10dagers mat snart.. Har en del frysettørka liggende og skal prøve å pakke sekken for morroskyld snart for å se om jeg får til 10 dager rasjon ( legger ut bilder).10 dager er vel lengste strekka du gikk uten butikk oppi nord norge en plass? Hvordan er det med sør norge da? Hvor mange dager med rasjoner ser du for deg at jeg realistisk trenger på sommerens ekspedisjon? Jeg trenger jo ikke gå ned fra fjellet fordi jeg MÅ eller VIL på butikk annenhver dag liksom hvis det blir omveier. Vil jo klare meg selv oppå fjellet helst ( rambo) men sånne 4-5 dagers ekspedisjoner er vel innafor? Eller er det muligheter med matpåfyll mye oftere? Er jo knall å ha deg her da som har gått turen, så jeg kan forhøre meg litt om sånne ting.. Er viktig å ta i betrakning med tanke på at jeg antagelig vil gå med en litt liten sekk... Kan jo hende sekken er mere enn stor nok å...

Jeg bruker en kombinasjon av de menyer som allerede er blitt nevnt (gjør vi ikke alle), men har funnet ut at sjokolade til lunsj hver dag blir kjedelig når turen varer lengre enn helg. Marsipan fra Odense e.l. er én løsning, den inneholder mer enn 50 % mandler og er skikkelige greier. Forøvrig er jeg veldig glad i nøtter og pleier å ha en pose peanøtter som jeg forsyner meg av før jeg slår opp leieren. På den måten får jeg bukt med den ofte akutte sultfølelsen og tilført kroppen deilig salt, dessuten gjør denne forretten meg mer tålmodig, for særlig når man må hugge ved, kan det gå et par timer fra man begynner leirslagningen til måltidet er ferdig forberedt. Tørrfisk, som Krisitin nevnte, høres ganske bra ut. Jeg har også hatt hell med å ha med biff, f.eks. entrecôte. Er det attpåtil kaldt i været, holder kjøttet seg lenge. Vektmessig er fersk kjøtt selvfølgelig en tung luksus, men greit å ha for de første dagene (som for min del ofte blir korte). Til frokost har jeg havregryn (ca. 150 g) med nøtter (mandler, hasselnøtter), solsikkefrø, linfrø, rosiner, kanel og fruktsukker. Helst lunka vann over, ingen koking nødvendig. Også kaldt vann går greit. Det går jeg på enn 3.5 til 4 timer. Av og til grøt med smørøye, kanel og fruktsukker, tørrmelk.

Tror myggen er et problem. Men det vet andre mer om enn jeg. Min erfaring med mygghelvetet er fra begynnelsen av juli, det var en intens naturopplevelse, men ikke særlig behagelig. 25 grader og solskinn er liksom ikke det samme iført mygghatt og fulle klær. Men på ELVA er jo ikke myggen noe problem.... Anarjokka har jeg padlet fra et stykke sør for Angeli, Finland. Grei vei (flat grusvei) på finsk side langs elva, i hvert fall for 10 år siden. Kart: http://maps.google.com/?ie=UTF8&ll=68.900626,25.646553&spn=0.037016,0.143166&z=13. Husker ikke hvordan vi kom oss til Karasjokk (trolig fly til Alta og buss Alta - Karasjokk), men vi tok finsk taxi fra Karasjokk til Angeli. Fast pris avtalt på forhånd, mye rimeligere enn norsk taxi. Jeg ser av kartet at vi så vidt padlet i utkanten av Anarjokka nasjonalpark/verneområde. Elva starter adskillig lengre mot sør og øst, aner ikke hvordan elva er her. Men det stykket vi padlet, var FANTASTISK flott. Idyllisk og fint, med villmarksfølelse, trass i vei like ved Et par små utfordringer i starten, men ingen match for en Allykano. Selv om jeg og kona hadde en nybegynnervelt på en absolutt totalt ufarlig terskel, vil jeg karrakterisere bare ett av strykene som noen seriøs utfordring, i den betydning at stryket krever at man yter littegrann i form av konsentrasjon, innsats og helst litt ferdigheter for å unngå velt. (Som nybegynnere kom jeg og kona ned med vann til ripa, og rakk akkurat så vidt land i det kanoen sank under oss. Strengt tatt burde vi ha klart det stryket der tilnærmet tørre, selv med våre nybegynnerproblemer - litt mer skjerpings, og det hadde gått brillefint...) Men elva var rolig og fint på nedsiden, så da opplevdes stryket som svært trygt å leike seg i. Jo lengre ned elva vi kom, jo mindre idyllisk ble det. Breiere, flatere og mer kjedelig elv. Færre stryk. Men en fantastisk flott tur uansett! For min del gjør det ikke så mye om det f.eks. er vei langs elva og tett med gårdsbruk på finsk side. I ren abstinens etter mere stryk padlet vi Tanaelva helt ned til Ailestrykene (10 dagers tur). To dager i kjip motvind for å leike oss i 3 km stryk med 2 m høye bølger! Dægern, DET var moro... Siden har jeg vært totalt frelst på Allykano P.S. Denne tråden burde kanskje vært flyttet til "Padling"...?

Dette er vel egentlig ikke en rettferdig beskrivelse av DNTs hyttetilbud. De aller aller fleste hyttene er jo ubetjente/selvbetjente. Det er bare noen få betjente hytter. Selv har jeg kun brukt DNT-medlemspris på på 3 betjente hytter i hele mitt liv hvorav 2 var DNT sine (Liomseter og Gjendesheim) mens den tredje var ei privat turristhytte med DNT-priser (Sikkilsdalsseter). Resten har vært ubetjente/selvbetjente hvorav de fleste besøk har vært på ubetjente for min del. DNT har ca. 550 hytter og ca. 20 gapahuker. 43 av hyttene er betjente. Synes faktisk DNT har et nokså ufortjent dårlig rykte her inne. Jeg har forøvrig ingen tilknytning til de annet enn som vanlig medlem. De fleste besøkene for min del er i nærområdene (hyttene i Oslomarka). Jeg tror nok det også gjelder for de aller fleste som bruker hyttene til DNT. Det er lokallagene sine hytter de bruker for å komme seg ut i områdene rundt der de bor. Jeg skal forøvrig ut i ei av dem nå i to netter for å prøve fiskelykken i to nærliggende vann. Akkurat denne hytta må man for tiden leie hele hytta med 4 sengelasser. Det koster meg 420 kr natta. Dyrt? Nei, jeg synes ikke det. Og når de siste restriksjonene etter koronaen er opphevet (for mange hytter her omkring skjer det fra i morgen), så koster det vel i underkant av 300 kroner pr seng pr natt. Jeg kunne jo spart litt og ligget i telt eller under huk, men eg synes nå det av og til er koselig å ligge i ei koie også. Og så skal det regne i tre dager. Ja, ja, de som hater DNT får sove i telt eller medbrakt gapahuk. Det koster jo ingen ting.

Lokalt er all naturødeleggelse de siste åra drevet av etterspørsel fra fritidsfolk som ønsker adspredelse og naturnær spenning og opplevelser. Bilveger så de ikke trenger å gå så langt til toppene og skiløypene. Sykkelveger på mange mil for moro. Sykkelvegene bygd med graver i bratt terreng og pukkdekket utkjørt med helikopter i månedsvis. At området ble vurdert vernet bryr jo ingen av de som bruker sykkelvegen seg om. Lite kø på shuttlebussene er viktigere. Det er lett for alle å tenke at vi skal more oss, ha ny telefon, skifte elbil hvert 3. år og skifte ut innredning og garderobe jevnlig Alle valg vi gjør er viktig for naturen. Resursene må tas fra et sted, produkter må lages i en fabrikk og alt har konsekvenser. Det er lett å skylde på kommunene og bedriftseierne, men hva med de som etterspør produktene og opplevelsene. Redd det blir krav om nye gruver om det ikke blir mobiler i butikken lenger eller prisen dobles....

Da skal jeg prøve å gjøre et lite forsøk på å dra fokuset litt nordover igjen... Jeg er enig i at stigning pga nedoverbakker ikke bør telle - så fremt det ikke er eneste alternativ. For Jiehkkevárri sitt tilfelle så finnes det faktisk ikke noe realistisk alternativ for å komme seg til toppen uten å måtte gå nedover et par steder. Det finnes, så vidt jeg vet om, bare tre ruter opp til denne toppen som er overkommelige uten klatring (de to siste rutene har veldig mye bregåing): a) Fra Holmbukta på vestsida av Lyngsalpene Fra Furuflaten på østsida av Lyngsalpene c) Fra Forneset, nord for Jiehkkevárri Den korteste ruta er ruta fra Holmbukta: Her starter man på ca 20 moh og går oppover i ca 6 luftlinje km til ca 1640 moh (like under Holmbukttind på 1666 moh). Derifra er det ca 4 luftlinje km langs rygg/isbre til toppen. Først ca 100 m ned for så å måtte gå opp igjen 200 m til 1738 moh. Deretter litt nedover (ca 30 m) for å gå opp ca 130 m til toppen på 1834 moh. Total stigning på denne ruta er ca 1950 høydemeter. Avtand i luftlinje langs ruta er ca 10 km (en vei). Mitt spørsmål er da om det finnes andre toppturer som kan slå turen til Jiehkkevárri fra Holmbukta på 1950 høydemeter stigning og totalt 20 km tur/retur (i luftlinja langs ruta) når det gjelder stor stigning og lang distanse? (Noen må gjerne innføre en faktor her...) Det presiseres at det er den absolutt korteste distansen som kan gås for å nå toppen som telles.

Jeg planlegger årets første tur i løpet av helga - med overnatting og på beina. Det blir 4-5 timer hver vei. Det kaller jeg et vårtegn. Når skaren bærer St. Hans blir det en sein vår....

Snøen er dyp. Minnene går tilbake til sist sommer da man kunne gå på gress og tørt fjell. I anledning av en lune (jeg trakk meg fra en tur som ble for luftig for meg) fikk jeg fire dager for meg selv i området rundt Innerdalen. Heldigvis hadde noen et telt å låne bort, et ti år gammelt Stetind. Sikkert ikke helt vanntett, men... Jeg startet fra Innerdalshytta – hvor det faktisk lukter kloakk hvis du ligger på feil sted på teltplassen – en skjønn formiddag og begav meg sørover gjennom Giklingdalen. Jeg gikk forbi Storvatnet og slo en tidlig leir et par kilometer nedenfor ved Langvatnet. Der lå jeg i to netter og gjorde ingenting. Mye sommerjobbing måtte hviles ut av systemet. Dette fungerer utmerket i naturen, dårligere hjemme. Deilig å være alene, og i slikt vær, da. Strålende sol og sterk varme. For å slå ihjel tid tok jeg mange bilder av fluer (se bilde nedenfor for å se et resultat). Etter to dager gikk jeg videre i solskinnet, sørover mot Sunndalen, så et stykke langs den i vestlig retning, for deretter å gå mot Innerdalen igjen via Tverråvatnet og skaret mellom Storsalen og Storsomrungnebba, hvor jeg noen kilometere senere fant en ypperlig teltplass ved det enslige vannet som ligger rett vest for 1720-toppen til Storsalen (se siste bilde). Derfra hadde jeg utsikt over deler av Innerdalen og mot fjellene i nord og nordøst. Jeg husker at jeg neste morgen våknet ved 10-tiden, spiste frokost rundt 11, sov så frokost en times tid og fikk endelig fart på primusen etter at behovet for kaffe hadde vekket meg. Jeg drakk min typisk sterke kaffe og strakk meg så lang jeg var. Det gjorde jeg i et par timer, hvilket forøvrig ikke var en eneste time for lite. Jeg samlet omsider mitt pikk og pakk og kom meg avsted ved 15-tiden. I høyt tempo, vel og merke, for kreftene hadde for alvor kommet tilbake. Personlig synes jeg at selve Innerdalen er overvurdert (for mye grønt buskas og for smal), men jeg liker området rundt – ihvertfall det jeg gikk i – ganske godt.

Tenk å bo i Todalen!! Vi andre stakkarer må kjøre både 2 og 3 timer for å komme til de flotteste fjellene. Flotte bilder fra vest-Trollheimen tidlig vinter du viser frem her! En av fjelltoppene jeg planlegger tur til i 2008, gjerne skitur nå i vinter, er Neådalssnota. Vet det er mulig å ta den på en lang tur fra Storlidalen, men det mest spennende er kanskje å ta den fra Kårvatn i Todalen?

Spennende info ovenfor om polyester og polyether. Har både billig og dyr packraft og det skal bli spennende å se hvilken som holder lengst. greier ikke å finne ut hvilken type det er på mine. tpu vs nylon 66 står på pakken/produktinfoen. Der har man litt kontroll. Men det gis 3 års garanti også på de billige jeg har kjøpt. Om de billige er billige er en annen diskusjon. Synes de koster skjorta uansett. Men morro er det å padle ned en elv eller 2. Lite info om smittespredning. Bør man padle 2 ulike vassdrag på en dag uten tørking og vask? Tore

Bestilte uten tizip. Satt og lenge og lurte på den men kom til konklusjonen at eg foretrakk mindre vedlikehold over ekstra lagringsmuligheter. Kan se tizipen være kjekk om en drar på lengre turer men for min del er det hovedsakelig dags og en og annen 2-4 dagers tur så tror ikke eg har behovet.

Prolog Med slekt i Meldal er nordre del av Trollheimen et naturlig utgangspunkt for langturer. Målet var Finse, og jeg hadde faktisk gjort klar kart helt til Kongsberg i tilfelle tid, vær og lyst skulle være på min side. Hadde togbillett tirsdag før palmesøndag og skulle starte skituren på onsdag, men så ble jeg innkalt til jobbintervju fredag før palmesøndag. Iofs bra, men de 590 kronene for ny togbillett var ikke hva en fattig eks-student trengte. At skituren ble fire dager forsinket var egentlig en bagatell. Samme dag som intervjuet ble jeg innkalt til et annet intervju fredag ETTER påske, og plutselig var en tre-ukers drømmetur redusert til 11 dager. Nuvel: det var bare å slenge seg rundt og legge nye planer. Trollheimen – Lillehammer er jo også en anstendig tur, så jeg satt halve fredagskvelden og printet ut kart fra Hjerkinn till Hamar. Dag 1 Ble kjørt til Jølhaugen, fem km fra Jøldalshytta. Været var ok, men grått. Over fjellet var det tett tåke, men fine skiforhold med et lite lag nysne. Ned mot Gjevilvattnet hadde nedbøren kommet som regn og senere hadde det blitt kaldt så skaren var farlig hard/glatt, men jeg klarte meg bra. Dag 2 - Glemsomhet Planen for dagen var å gå på ski langs Gjevilvatnet og senere langs veien ned til riksveien. Der skulle jeg ta skiene på sekken og gå til fots nesten til Lønset, og der krysse Driva for så å gå på ski opp til Dindalshytta. Litt før riksveien gikk det skiløype i riktig retning og jeg stoppet for å se på kartet om jeg skulle/kunne ta den. INGEN KART! Tømte sekken og gikk gjennom alt, men kartene var og ble borte. Sansynligvis ble de igjen på Gjevilvasshytta og jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake, men det hadde tross alt blitt to mil ekstra uten garanti for at jeg skulle finne dem igjen. Det er mange muligheter for å skaffe kart underveis: kjøpe på betjente hytter, kjøpe av de som går motsatt retning, tegne egne kart ved å se på andres kart, gå sammen med noen som har kart... I tillegg skulle jeg følge kvistet løype nesten hele tiden og jeg har faktisk gått hele veien tidligere, riktignok i motsatt retning og for en del år siden. OG jeg regner meg nesten som kjentmann i områdene rundt Snøhetta etter diverse rensjakter der. OG jeg var orienteringsløper i 20 år. Altså gikk jeg videre. Fordelen med forsvarets M77 som skistøvler er etapper som denne med 7-8 km langs en asfaltert riksvei. Alt gikk smertefritt til jeg hadde krysset Driva og skulle på med skiene igjen. Den første kilometern ble ikke morsom med 50 cm råtten sne under skare som bare nesten bar... Kom meg etterhvert opp på fastere grunn og inn på scooterløype mot Dindalshytta. Vel fremme traff jeg to jenter som var på vei i motsatt retning. Det kom snart frem at jeg var uten kart, og tilbudet kom umiddelbart om å få deres Dovre 1:100000 kart som går helt til Grimsdalshytta. Jeg fikk også vite at merkingen til Åmotsdalshytta først ble ferdig samme dag- to dager etter at den skulle vært ferdig, og at merkingen Åmotsdalshytta-Reinheim var kraftig omlagt. Ingenting av dette var nevnt på DNT/UT.no’s sider over oppdatert kvistinfo. Hvorfor ikke heller legge ned enn å feilinformere? Det snedde hele kvelden, men utpå natten kom månen frem. Dag 3 - Feilberegning (Åmotsdalen- Norges dyrehave, nattorientering i verdensklasse) Kom meg ut før 10 og møtte solen etter bare noen minutter. Dette ble turens høydepunkt med silkeføre og sol fra skyfri himmel. Nordvestover mot Dindalshytta Etterhvert som jeg klatret oppover og innover mot Åmotsdalen ble det langsomt mer gråvær, men jeg kunne se det svarte lengst ned på Snøhetta. For å komme til Lillehammer på 11 dager måtte jeg ha noen dager der jeg gikk to hytter på en dag. Ved Pilbua var jeg over halveis til Åmotsdalshytta, været var ok og formen var fin, så jeg bestemte meg for å gå direkte til Reinheim. Forlot merkingen og satset på å krysse Åmotsdalen ved Væslsætertangen, for så å gå til jeg traff Åmotsdalshytta/Reinheim-merkingen. På turen gjennom dalen var det ryper overalt. Må ha sett 50-60 stykker på en time. Sikten ble dårligere og Snøhetta kunne ikke lenger skimtes. Jeg har vært i Åmotsdalen fire ganger tidliger og sett ren hver gang, men nå begynte jeg gi opp håpet om å bevare den fine statistikken. Dog vet jeg at jeg er av de bedre på å oppdage ren og ble derfor ikke spesielt overrasket da jeg fikk se en flokk på ca. 19 dyr i bakkene mellom Åmotsdalshytta og Snøhetta. Men jeg ble desto gladere og følelsen var litt ” No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg.” Jeg kunne følge dem lenge før de til slutt oppdaget meg og forsvant oppover mot toppen. Selv gikk jeg videre i en evighet før jeg traff på merket løype. Holdt egentlig på å gi opp og ”frigå” til Reinheim, men plutselig fant jeg merkingen. Normalt sett går merkingen mot Reinheim gjennom Leirpullskaret, 1550 moh, men pga av lite sne var den flyttet lenger syd til 1700 moh. Dette var en viktig del av min feilberegning og mens jeg nærmet meg høyeste punkt forstod jeg at dagslyset var på vei bort. Samtidig begynte det å blåse kraftig kuling. Samtidig gikk jeg også tom for vann, både i flaske og kropp... Jeg kunne fortsatt se 6-7 pinner forover og kjente at jeg hadde god tid, så jeg fant en stor sten og tok frem stormkjøkkenet. Nå var det virkelig kraftig vind og jeg gravde en mini-snehule (40x40x30 cm) der jeg satte in kjøkkenet og tente på- og ventet. Og ventet. Og ventet. Sneen føk overalt og fylte nesten åpningen til hulen. Jeg TROR kjelen hele tiden ble nedkjølt på utsiden og at det var derfor smeltingen gikk så sakte. Da jeg hadde 3 dl slush kunne jeg ikke vente lenger. Drakk/spiste resultatet og hev på meg sekken igjen. Nå var det bare én pinnes sikt, men jeg var heller ikke mer enn 10 minutter fra høyeste punkt. Begynte å skli nedover på andre siden, men snart var det bare en halv pinnes sikt. Snart så jeg dem ikke før jeg var 5 meter ifra, og ett eller annet sted svingte merkingen. Det gjorde ikke jeg... Jeg har som sagt vært i området ganske mye og visste sånn ca hvordan topografien skulle være. Skled sakte nedover i bomullen. Stener kunne jeg se, men konturene i sne/himmel var helt borte. To ganger traff jeg tilfeldigvis på merkingen og fikk bekreftet at jeg orienterte riktig. Ved et tilfelle lettet det noe og jeg kunne se den svarte veggen som er Leirpullskaret og fjellveggen som fortsetter østover fra den. Plutselig, det var som å se et bilde av Jesus som ser opp mot guds hånd, fikk jeg se et lys! Noen var på vei mot dassen på Reinheim. Takk til den personen som ga meg nytt mot, for nå var jeg veldig nærme det punktet der jeg fant en stor sten og tok frem vindsekk, sovepose og liggeunderlag. Riktignok blåste det kraftig, men det var bare 2-3 minus og jeg var godt utstyrt, så det hadde ikke blitt farlig. Ubekvemt hadde det nok derimot blitt... Det var selvfølgelig nå jeg skulle funnet frem kompasset og gått mot lyset på kompasskursen, men jeg mistet litt hodet og sprintet avgårde. Trodde bare det var 2-300 meter, men det må ha vært mye mer. Etter litt fikk jeg se fjellveggen igjen. På feil side! NÅ tok jeg frem kompasset og innså at jeg hadde snudd 180 grader og var på vei mot Åmotsdalen igjen! Nå var det igjen nære på at jeg bestemte meg for å sove der jeg var. (Like ved to enorme stener for de av dere som er kjent der inne)Bestemte meg for å prøve igjen og snudde atter en gang 180 grader. Det var nå jeg så det. ET DYR! Ikke ren, ikke røyskatt. Logikken sier vel at det var en rev, men den virket mye større enn en rev. Ikke oppførte den seg som en rev heller. Da var det kanskje en hund? Størrelsen stemte, men om det var en hund som hadde løpt seg bort så hadde den vel søkt seg til mennesket 50 meter bortenfor? Jeg gikk 200 meter og dyret fulgte meg på samme avstand. Jeg snakket til det og da trakk det seg langsomt bort og forsvant i mørket. Kan det ha vært en jerv??? Etter 10 minutter fikk jeg se en rød T og forstod igjen at jeg var på rett vei. Det jeg ikke var helt sikker på var om Reinheim lå foran meg eller om jeg hadde passert den og var på vei mot Kongsvoll. Behøvde ikke lure lenge, for like etterpå (Glory, Halleluja) fikk jeg se et hus med lys i vinduet. I det jeg nærmet meg kom det en til som skulle på dassen. Han lyste omkring seg, lyset traff meg, og så lyste han fremover igjen. Så ble det helt stille før han slengte lysstrålen tilbake til meg. Det var litt Disneytegnefilm-aktig faktisk. Han hadde nok ikke ventet noen så sent... Inne var det bare tre som ikke hadde lagt seg for klokken hadde faktisk rukket å bli 23. Jeg var sulten, tørst og sliten, men veeeldig glad for å være i hus! 13 timer, 1000 høydemeter og mange km hadde satt sine spor. Samtidig var jeg veldig lykkelig. Jeg hadde truffet mine venner – renen, og jeg hadde orientert bedre i nattemørket enn de aller, aller fleste noensinne kan prestere. Jeg må innrømme at en gang der oppe på 1600 moh tenkte jeg på om jeg skulle bli nødt til å spise opp mine uttalelser om de som må ha ha med seg GPS i fjellet, men nå er jeg rettroende igjen. GPS er for amatører, vi andre klarer oss uten. Dag 4 Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til Grimsdalshytta, men da var det en forutsettning at jeg skulle starte tidlig. Valget om bare å gå til Hjerkinn var lett å ta. Siden det bare er en 4-5 timers tur tok jeg det med ro, snakket med de andre på Reinheim og spiste flere frokoster. Kl. 15 kom jeg meg ut i relativt kraftig motvind, men ellers var det slett ikke verst. Fulgte merket løype mot Kongsvoll og møtte 3-4 grupper på vei inn. Den ene besto av farfar på 75 som gikk sammen med sin sønn og 6 år gamle sønnesønn. Tøft av den lille, selv om han jo hadde medvind. Etterhvert ble føret tråere og jeg måtte skrape skiene flere ganger. Jeg tok av fra merket løype og rundet Kolla, det siste fjellet på høyre side, og gikk direkte mot Hjerkinn. Føret ble stadig dårligere etter som jeg kom lenger ned og jeg bestemte meg for å gå korteste vei til E6. Dette resulterte i 2½ km fottur langs veien samtidig som mørket kom . Vel fremme i ventesalen på stasjonen ble det deilig middag mens jeg tenkte gjennom morgendagen med viss angst for føret. Det ville ikke bli spesielt morsom å gå dit om temperaturen fortsatt skulle være 0 grader. Det kom to som skulle med nattoget mot Oslo. De hadde forsøkt å gå til Grimsdalen, men måtte gi opp fordi den ene hadde treski (!) og det klabbet visst mye. Dag 5 - KATASTROFEN I løpet av natten hadde det kommet 5 cm nysne, og jeg fryktet det verste da jeg satte på meg skiene rett utenfor døren. Frykten var ubegrunnet- det var silkeføre! Gikk mellom jernbanen og E6 og krysset etter hvert sistnevnte før jeg satte kurs mot Hageseter. Tidvis var det også sol og jeg var sikker på at dette var dagen for å gå helt til Dørålseter.Hadde kommet et stykke forbi Hageseter da skiene begynte å lugge litt, men ikke noe problem egentlig. I det jeg kom opp til det øverste punkt sett fra E6 kom det tåke, men jeg så 200 meter allikevel. Litt senere begynte det å sne igjen og etter en tid ble det tyngre å gå. Da jeg kom til høyeste punkt hadde det kommet så mye at jeg måtte bruke stavene i nedoverbakkene også. Lyset var ekstremt flatt. Jeg så 7-8 staker fremover, men det var også alt. 10 cm foran skituppenen var det bare hvitt og umulig å avgjøre hva som var sne og hva som var himmel. Kunne ikke se noen ujevnheter, bare det hvite teppe overalt... Jeg hadde håpet å møte noen som kunne tråkket spor for meg, men det var jeg som måtte tråkke i 10-15 cm nysne. Hele tiden. Det begynte å tære på kreftene og jeg avgjorde at det skulle bli overnattning på Grimsdalshytta. Endelig kom jeg dit hvor bakkene begynner ned mot Grimsdalen, og nå gikk skiene av seg selv. P.g.a. den dårlige sikten tok jeg det veldig forsiktig og ploget ganske mye for å ha kontroll. En gang jeg kjørte 3 meter til side for merkingen kunne jeg såvidt skimte en stor grop (2 meter dyp) bare 3-4 meter på den andre siden av meg. Hadde ikke hatt mulighet til å stoppe om jeg hadde kjørt rett mot den, og etter det satte jeg ned tempoet ytterligere. Men hva hjalp det???????? Sneskavlen var 60-70 cm høy, men ikke spesielt hard. Faktisk så løs at skiene forsvant rett inn i den. Jeg så INGENTING før skituppene plutselig forsvant inn i det hvite. Det bråstoppet selvfølgelig og jeg ble kastet i bakken. Landet i en stilling som Kongsbergknekk-fansen ville gitt 3x20 i stil. Scooterkjøreren fra Dombås Røde kors fortalte meg senere at han hadde ledd høyt da han så sporene mine. To hull etter skiene og en kropp som hadde brettet seg over skavlen. Selv fikk han stoppet p.g.a. mine spor, men han trodde ikke resultatet ved et treff hadde blitt annet enn et hopp. Den som IKKE lo var jeg! Kroppen bråstoppet, men armene må ha fortsatt farten og rotasjonen, og jeg kjente med en gang at det var noe i høyre skulder som gikk i stykker. Før svimmelheten kom rakk jeg å tenke på om det var sånn det kjennes å få skulderen ut av ledd. Deretter fulgte en tid der jeg sugde i meg oksygen og spiste sne for å holde meg klar. Konkluderte med at det var tre muligheter: skulder ut av ledd, brudd eller avrevet muskelfeste, og der og da visste jeg at turen var slutt. Jeg prøvde med en enhånds armheving for å komme meg på bena, men selv om jeg bare tok i med venstresidens muskler forplantet kraften seg til høyre side og det gjorde veldig vondt. Jeg hadde ikke sett et menneske på hele dagen og for alt det jeg visste kunne jeg bli liggende der til neste dag om jeg ikke gjorde noe selv. Kunne kanskje fått av sekken for å gjøre det lettere, men da hadde jeg nok ikke fått den på igjen. Og som vi alle vet: det siste man gjør i fjellet er å gå fra ryggsekken- den inneholder alt vi trenger for å overleve en krisesituasjon. Jeg var nå 3 km og 200 høydemeter fra Grimsdalshytta. På en eller annen måte kom jeg meg på bena og begynte sakte å ploge videre. Sakte. Jeg kunne knytte neven og bevege litt på underarmen, men overarmen hang bare slapt i en litt rar vinkel. Etter kort tid dukket hytta opp langt der nede. Så hendte det som ikke fikk hende. Høyre ski hektet seg fast i noe og jeg fikk rotasjon. Denne gangen forsto jeg hva som skulle hende, og jeg visste, visste, visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rakk å skrike NEI før jeg traff bakken med høyre skulder først, men det var overraskende mange... En ting vet jeg helt sikkert: tiden med å gråte p.g.a. fysisk smerte er så definitivt forbi. Har ikke hatt så vondt siden jeg kræsjet med MC’n i 100 km/h på Island for åtte år siden. Kom meg på bena igjen og denne gangen gikk jeg nedover på samme måte som man går oppover om man ikke går fiskeben. (Altså så sporene ut som: IIIIIIIIIIIIIII ) Etter en evighet kom jeg ned til skoggrensen og NÅ, endelig, turte jeg å ta av sekken. La meg bakover til jeg lå på den og vred av meg venstre rem. Høyre rem måtte jeg dele opp for det var umulig å få gjennom armen. Fikk omsider frem mobilen, men som jeg fryktet var det ingen dekning. Satte igjen sekken og en stav midt i sporet og gikk videre. Var tørst, men klarte ikke å få tak i sne. Først da jeg passerte en enerbusk med servering i knehøyde orket jeg med nød og neppe å få tak i litt. Vet ikke hvor lang tid det tok fra første fall til jeg var fremme ved Grimsdalshytta, men gjetter på 1½ time. Der fikk jeg drikke ,mat og en god stol. De kunne fortelle at Dombås røde kors var på vei for å kontrollere løypemerkingen, og de kom faktisk bare et kvarter etter at jeg var fremme. Røde kors-Bjørn (han var den eneste jeg oppfattet navnet på i løpet av hele dagen) hadde sett sekken min, men trodde jeg satt inne i skogen og var ”privat”, så han kjørte forbi den. Nå kjørte han opp igjen og hentet den før han kom inn på hytta og raskt stilte diagnosen om skulder ut av ledd. Så tok han kontakt med omverdenen og ba Folldal røde kors hente meg så jeg kunne få en mindre krevende transport langs veien i Grimsdalen. Etter 1½ time (?) kom de med tre personer for å hente meg. Jeg hadde visst flaks for de var med i et prøveprosjekt der de hadde med en ambulanse”lege” med tilatelse til å bruke morfin. Tror jeg fikk morfin til sammen tre ganger før vi var fremme ved bilvei. Det trengte jeg for det var ikke spesielt morsomt å riste i en time bakpå en scooterslede. Vel fremme ved veien fik vi vente i huset til et fjerde medlem i Folldal røde kors (med et fint bilde av Ståle Blæsterdalen på veggen) til ambulansen kom og kjørte meg i ytterligere en time til Tynset sykehus. 10 timer etter ulykken, kl. 23, var de ferdige med røntgen og diverse formalia og ga meg narkose. Våknet etter 20-25 minutter med armen i fatle (egentlig en enarmet tvangstrøye) og betydelig mindre smerter. Skjærtorsdag kveld: Overarm på feil plass Langfredag morgen: Overarm på riktig plass Epilog Neste dag fikk jeg mat og stell før et nytt røntgenbilde ga meg klarsignal til å reise hjem. Tvangstrøyen skulle sitte på kontinuerlig i 48 timer og det meste av tiden de neste 2 ukene. (Nå har det gått 12 dager og jeg har begynt og leve uten på dagtid. Skrive dette går bra, men å skjære brød gjør fortsatt vondt.Tør ikke sove uten den om natten fordi jeg er redd jeg skal vri skuldern ut av ledd igjen i søvne.) Tok sekken på venstre skulder og fikk hjelp til å feste hoftebeltet og gikk mot stasjonen. Turen ble nok offisielt avsluttet på Tynset stasjon da jeg forsøkte og hilse på en dame som kom inn i venterommet. Hun så bare rett frem... Hva har jeg lært? Det er viktig å være forsiktig når man går alene! Denne gangen var det skulderen midt i sporet, neste gang kan det være benbrudd kilometervis fra andre mennesker. Jeg kommer nok til å ha med meg en form for nødsamband (SPOT?) neste gang jeg er ute alene. Jeg fikk også bekreftet (under hele turen) at jeg klarer å tenke rasjonelt selv om verden er i mot meg. Både natten ved Snøhetta og turen etter fallet løste jeg på en bra måte. Problemet med å smelte sne var uforutsett og der må jeg komme på en bedre løsning til neste vintertur. TAKK Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg etter ulykken: Vertsfamilien på Grimsdalshytta, Dombås røde kors, Folldal røde kors, Folldal ambulanse, Tynset sykehus.

Jeg anbefaler boken "Alt om Rypa" om du vil lese litt mer om dette fenomenet, den illustrerer resultatene av ett langvarig forskningsprosjekt på rype på Dovrefjell hvor flere tiltak har vært utprøvd, blant annet jaktfritak o.l. Ser man også på grafer og historikk så svinger småviltbestanden over større perioder enn bare 3-4 år som tidligere antatt. Jaktuttaket står for mye av svingninene, men det blir selvregulert ved at rypene freder seg ved å slippe seg ned i kuppert og vanskelig jaktet terreng, Hardangervidda er lettjaktet og jakttrykket svært høyt, derfor mye mer sårbart for antall timer jaktet der. Ellers hadde dere noen skikkelig pene bilder her folkens

Dette var jo litt artig. Ser du har fått med mitt besøk óg, var der oppe en høstdag i 2006. Vet du hvor navnet Ruten stammer fra? Jeg kjenner til 4 topper i Norge, på vidt forskjellige steder, som bærer dette navnet. Antageligvis er det enda flere. De jeg vet om er: Ruten i Hemne Ruten, en noe lavere nabotopp til Fongen ved Tydalen Ruten i Indre Troms (noen mil unna Setermoen) Ruten mellom Gudbrandsdalen og Espedalen

He he. Utrolig artig å lese innleggene ders. Særlig de som konstruerer opp "konflikter med likningsmyndighetene" m.m.! Den godeste Apenes og Datatilsynet har som oppgave å vende tommelen ned til alle slike små og store prosjekter. Akkurat som en forsvarsadvokat til en tiltalt: jobben er å forsvare personen, uansett holdbare bevis. For det første, la det være helt klart at det er 100% frivillig å skrive seg inn i toppboka. Den som velger det, har lagt igjen sitt navn og dato til absolutt alle andre (ukjente) som kommer etter. For det andre, å legge ut navnene på nettet slik Lars Tore har gjort, og uten ytterligere personinformasjon, er milevis fra å være straffbart! Jeg har faktisk diskutert nettopp dette med 3 straffesaksjurister på jobben (den ene har tidligere vært utreder i Høyesterett). Alle tre rett og slett avviste at dette var i nærheten av å være straffbart, både etter personvernlovgivningen og straffeloven. Det eneste jeg ser som er dumt, er at jeg burde ha gått ennå flere turer til toppen på Ruten. God tur!

Grei oppklaring, Sondre. Gikk ut fra at til og med spørsmål 3 var lett for deg...

4 av 6 riktigt svart. men må inrømme att det var flaks da jeg gjette på nesten alle.

Var litt lei, ja. Grusa imidlertid snittet med 50% og cruiset elegant inn til 3 poeng!

Fjellfinn skrev: "- Det står Blåfjellet oppå Saksa navnet på kartet -- det er da vel flere Blåfjell uti Halsa, men kun en Saksin? " Joda, det er flere Blåfjell rundtomkring, kommer på 3 stk bare i Halsa, sånn i farten. Men jeg vet om bare en "Saksinj", som altså også blir kalt Blåfjellet. Fjellfinn skrev: "- Hvordan går du oppå Saksin fra "fergesida", det går jo sti nedover dit " Er ikke sikker på hvor den ender, men her er et alternativ: Fra parkeringsplassen like før gården Indreiten går det en traktorveg opp mot Innreitssetra. (Tror ikke dette er langs den merkede traseen) Fortsett østover så skal du finne stien, den var i alle fall veldig tydelig sist jeg krysset den for noen år siden... Rød linje på vedlagt kart. En utpreget sommerrute. Fjellfinn skrev: "- Det står et skilt med "Vullumsetra" høgt oppi Saksin, det er vel nedpå Halsa et sted? " Nei, den er oppi Vullumsdalen. Se på kartet: Rosa rute langs lys grønn linje. (Skaret Der bilde P24 er tatt kalles forøvrig Karrigskaret) Fjellfinn skrev: "- Er stien opp Dragsetdalen den eneste topptur muligheten -- blir det for luftig på vestsida av dalen? " Hvis du mener mellom lilla og lys blå linje et sted, så antar jeg at det er i bratteste laget oppover i alle fall. Lilla linje er en vinterrute for de uredde. Første bakken fra toppen er fin, men ikke helt trygg med tanke på snøras. Langs bekken fra fjellet ned gjennom skogen må man kjøre ned en lang, bratt men morsom renne, og til slutt kave seg gjennom skogen. Lys grønn linje fra enden av traktorveg ( svart linje) er vel den vanligste veien fra den siden til saksen, tror jeg. Fin, flat rute, untatt siste biten opp til Karrigskaret. Mørk grønn linje over Krekjefjellet er et godt( men brattere alternativ) hvis du vil fortere opp over tregrensa. Flere morsomme bakker, nedover igjen, er det også var selv og prøvde føret oppi Grindalen nyttårshelga, kjempemessig!! I ytre strøk tilsier nok føret helst gode sko, og truger på sekken, for en topptur foreløpig. det landet jo ingen snøfnugg der i romjula. Men snakker man om skøyter, så er jo føret alldeles perfekt......-

Stemmer det ja. Sørøsteggen heter ruta som går opp den eggen, gradert 3. Eneste gangen jeg har vært på toppen klatra vi den, fantastisk utsikt...

Midt i bildet ser du Innerdalstårnet (Store Dalatårnet 1450 moh) som en liten tagg foran Tårnfjell som har omtrent samme høyde. Lille Dalatårnet (1350 moh) ses som en lite markert snødekket topp/kant rett under Store. Videre til venstre, som en fortsettelse av samme massiv kommer Såtbakkollen 1840. Den neste toppen til venstre, Navernebba. Til høyre for Dalatårnet ligger Giklingdalen. På andre siden ligger det et fjell med 3 mørke store vegger, det er Skarfjell med sine tre vegger. På bildet kommer Trollatraversen mellom Skarfjell og Dalatårnet. Den høyeste toppen er Store Trolla 1850 moh, flankert av Nordre (1800 moh) og Søndre (1740 moh) Trolla. Store Trolla er høyeste topp i Trollheimen. Videre til høyre ser vi Vinnufjellmasivet.

På tide at jeg bidrar med en turrapport. Impulstur til Bjøråskaret en kald desemberdag. Bjøråskaret ligger mellom Skjerdingfjellet og Snøfjellet i Trollheimen med utsikt til norges vakreste(?) dal Innerdalen. Bor i Todalen så kjørte opp til Innerdalsmerket som vi kaller det, der turiststien fra Kårvatn til Innerdalen går. Temperaturen var ca10 minus mer eller mindre hele turen ifølge min upålitelige gradstokk. Flott temperatur for å holde pausene på et minimum . Var hardt føre hele veien med et lite snølag oppå her og der, var fint å gå men mer enn hardt nok for turen ned (kan ha noe med skiferdighetene mine å gjøre..). En flott tur som ga mersmak, men kanskje sørsiden av Todalen neste gang så man får sett sola! Edit: tok en liten resize på bildene og fikset rekkefølgen.

Spørs hva du legger i normalt folk I klatrefører for Innerdalen står det: Normalveien: "Fra Bjøråskaret følges ryggen vestover mot Snøfjell. Gå under den bratte sydveggen til du når en slak rygg. Opp denne langs varder til topplatået." Ser sydveggen på bildet under. Normalveien er gradert 2, samme som normalveien på tårnet, så litt klyving er det sikkert. http://www.trollheimsporten.no/Docs/00006B0F/Snøfjellet%20fra%20Bjøråskaret.JPG Står også i føreren at enkleste veien opp er fra vest. http://itrollheimen.net/Gallery/main.php?g2_view=core.DownloadItem&g2_itemId=4541&g2_serialNumber=4 Om det da menes eggen vi ser mot Innerdalen på bilde ditt er jeg usikker på. Såtbakkollen har jeg ikke vært i nærheten av.. Flott side du har forresten!